hits

Kalle Løchen og litt om Edvard Munch

Kalle Løchen (1865-1893, norsk skuespiller, kunstmaler og bohem) og litt om Munch

Jeg har i tidligere innlegg gjengitt noen småvittige (forhåpentligvis) anekdoter fra Edvard Munchs liv, sett gjennom kunstsamleren Rolf Stenersens øyne. Men malerens bilder gir tydelige signaler om at livet ikke alltid var rosenrødt. Han var nok, som en venn av meg ganske dekkende ordla seg; «splitter pine gal»! Beskrivelsen er kanskje også dekkende for andre genier.

Følgende er historien om ytterligere en særegen personlighet, sett fra en annen biografs synsvinkel. Den er ikke akkurat kort, og jeg burde kanskje ha delt den i to, men det ble som det ble.

Kalle Løchen ble født 9. mai 1865 som den yngste av en søskenflokk på 9 brødre og én søster. Flokken vokste opp hos foreldrene Edvard Martin Løchen (1818-1877, cand.jur., først departements-sekretær, deretter overkontrollør ved brennevins- og malttilvirkningen på Hedemarken, senere på Lillehammer) og Anne Elisabeth (1823-1902, født Grøtting). I 1867, da Kalle var to år, flyttet familien til Kristiania. Som yngstemann ble han nok bortskjemt, og kvikk i replikkene var han også. En gang i et selskap hjemme, gikk han rundt og tegnet de tilstedeværende. Han brukte blåblyant og da en gjest litt foraktelig sa: «Men du tegner meg jo blå, gutt», kom det rappe svar: «Ja, jeg må spare på det røde til jeg kommer til nesen.»

I 1875 begynte Kalle på Borgerskolen i Kristiania. Før det ble han undervist av søsknene. Kalle var ikke noe glad i å gå på skolen, men tok da eksamen i 1881. Så snart eksamen var over ilte han ut av skolegården for å bli kunstmaler. Kalle ble både maler og skuespiller. Noen og seksti malerier av ham er kjent, mens når det gjelder skuespilleren Løchen kan jeg ikke dy meg med en gang å nevne at han spilte i rollen som «Osvald Alving» i «Gengangere» 3. desember 1890 på Den Nationale Scene i Bergen, og som «Ejlert Løvborg» i «Hedda Gabler» samme sted 25. juni 1891. Slik sett er det en forbindelse mellom bohemen og dramatikeren Ibsen. Kanskje traff de hverandre en gang eller to på Grand under Kalles siste leveår tilbake i Kristiania. Den sistnevnte rollen festet seg muligens i Løchens bevissthet helt frem til hans dødsdag. Men Løchen hadde selvfølgelig annet enn Ibsen-roller, hans gjenombrudd var i 1886, da han debuterte som «Hamlet» - også i Bergen. Hvilken debut!

Kalle gikk blant annet på malerskolen til Knud Bergslien (1827-1908, norsk maler) i hovedstaden. Det var en haug andre malere som også holdt til i Morgenbladets gård («Pultosten») hvor Bergsliens skole var, blant dem Edvard Munch (1863-1944). De to var nærmest jevngamle, og ble tidlig bestevenner. Impresjonismen tiltalte Kalle, og en morgen i 1882 malte han «Fra Kongshavn Bad», en liten skisse som i dag henger i Nasjonalgalleriet. En annen som Kalle ble kjent med, og som støttet og hjalp ham som elev, var Christian Krohg (1852-1925, norsk maler, forfatter og journalist), en sentral skikkelse i Kristiania-bohemen, og som også hadde atelier i «Pultosten». Krohg var begeistret for sin elev, og skrøt uhemmet til ham: «Det er faen så morsomt å hjelpe Dem. De er fælt begavet, jeg skjønner ikke åssen i all verden De kan gjøre slikt, så lite som De har holdt på. Originalt og flott og - vakkert som bare faen!» Edvard Munch, som også satte Kalles malerbegavelse meget høyt var mer edruelig, og skal ha uttalt at det neppe var helt heldig for en ung maler å bli så rost som han ble av Krohg.


(Fra Kongshavn Bad)

I årene 1883-1885 malte Kalle en rekke bybilder fra sitt ateliervindu i Sjøgaten over husene i Vika, ikke alltid til begeistring fra publikum, men desto mer populært blant kunstnerne. Høsten 1883 oppholdt han seg på Modum (under ledelse av Frits Thaulow, 1847-1906, norsk maler), maleriet «Malerskolens atelier» fra den tid henger også i Nasjonalgalleriet. Omtrent samtidig debuterte han på en høstutstilling, 18 år gammel. Av søsknene var Kalle muligens nærmest sin søster Helene (1858-1931, norsk forfatterinne, forlagskonsulent og lærer, gift med presten Carl Lassen). Fra 1883 oppholdt hun seg på prestegården Sollia (i Stor-Elvdal kommune, midt mellom Oslo og Trondheim), og samme år malte Kalle Løchen henne der. Helene var ikke så begeistret for å bli fremstilt som fyllesyk i «Etter en søvnløs natt», og pressen hadde mange skarpe kommentarer etter høstutstillingen. Presentere selveste prestefruen på den måten! Hans Jæger (1854-1910, norsk forfatter, anarkist og bohem) skrev da også i Kristiania-Bohemen at «... Henne på sengen lå et fruentimmer og sov. Hennes ene ben var gledet ned udfor sengekanten, overkroppen var vridd over til den anden side ind mod væggen ...». Løchen har forresten også malt flere interiørbilder fra presteboligen, som blant annet henger utstilt på Lillehammer Kunstmuseum.


(Løchen - Etter en søvnløs natt)

Kalle Løchen bidro også på Høstutstillingen de to følgende år. Både han og Edvard Munch fikk så ørene flagret fra pressen, men det brydde ikke Kalle seg om. I et foredrag han holdt høsten 1883 for sine tidligere klassekamerater i Gymnasiesamfundet var han såre fornøyd: «Se på mig, gamle klassekamerater, se hvor lykkelig jeg er nu», ropte han ut. Og fortsatte: «Så vil jeg også og det med stolthed fortelle Eder at jeg haver havt den store ære at blive udskjælt i 4 aviser.»


(Løchen - Malerskolens atelier)

Kalle oppholdt seg flere somre hos sin onkel Karl Løchen (? -1894, industrieier) på By gård i Stjørdal i Trøndelag. Også her malte han, blant annet innkjørselen til By i 1885. Han malte gresset grønt i en tid da det offisielt var brunt! Så fikk han kallenavnet «Gresløken». Samme år malte han portrettet av Ida Cecilie Thoresen Krog (1858-1911, norsk kvinnesaksforkjemper, politiker og Norges første kvinnelige student). Også dette bildet henger i Nasjonalgalleriet, med tittel «Hvilende dame». Samt et selvportrett, men det beste portrettet av ham er muligens det Christian Krohg malte av ham året før («Et hjørne av mit atelier» eller «Bohemer») sammen med Oda Lasson Krohg (1860-1935, norsk malerinne, gift med Christian), Constance Bruun (1863-1894, norsk skuespillerinne) og Edvard Munch. Eller kanskje Eilif Peterssens (1852-1928) maleri av Løchen fra 1885.


(Peterssens portrett av Løchen)

Kalle var full av overraskelser. 23. november 1886 giftet han seg med den bergenske skuespillerinnen Anna Charlotte Cathinca Brun (1862-1892), og skiftet samtidig både bosted og beite: Han ble skuespiller på Den Nationale Scene (som nevnt tidligere) i Bergen. Vennene spurte om han var blitt gal, hva han skulle leve av? Men Kalle var pragmatisk: «To kan like godt leve av ingenting som en.» Han hadde et poeng, kritikerne sørget for at han aldri fikk solgt noen bilder.

Kalles debut som Hamlet ble en suksess, og det skal ogå nevne at Anna spilte Ofelia i Shakespeares stykke. Kalle skrev til sin søster Helene: «Vi er så søte og deilige begge to, at det er en lyst. Vi lever i en evighed og en salighed, som der ikke gaves synd til i verden. Omtrent således var mennesket før syndefaldet.»

Sommeren 1886 var Kalle Løchen i Trondheim på turné. Men malerpenselen hadde han ikke lagt bort. Her malte han «Udsigt over Trondhjem», og omtrent samtidig portrettet av sin venn Sigurd Bødtker (1866-1928, norsk teaterkritiker). I februar året etter var han igjen på turné under Bernhard Levy (1844-1892, dansk skuespiller og teaterleder), denne gang i Kristiania. Der spilte han Laurent i Émile Zolas (1840-1902, fransk forfatter) «Therese Raquien». Et par måneder senere spilte han samme rolle i Jönköping.

Sesongen 1887-88 var Løchen tilbake i Bergen hvor ekteparet opptrådte, men teaterforholdene var vanskelige, ja, direkte nedslående. Sesongen 88-89 hadde Kalle blant annet en rolle i Bjørnstjerne Bjørnsons «Sigurd Slembe», men sesongen var altså preget av stridigheter mellom ledelse, instruktører og skuespillere. Fra høsten 1889 til utpå våren 1890 var Løchen i Paris, etter å ha fått et lite stipendium. Intensjonen var å gå på malerskolen til Léon Bonnat (1833-1922, fransk maler). Også Edvard Munch var i Paris. Kalle Løchen oppholdt seg ikke så mye hos Bonnat, han ble trukket mot de franske teatre. Og kanskje en del selskapeligheter. Han hadde nemlig værelse i Hotel de Champagne i Batignolles, det ble raskt samlingssted for malere som gikk (eller skulle gå) til Bonnat. Maleren Karl Konow (1865-1928) var der også. I sine erindringer skrev han: «Kalle Løchen er blit en sagaskikkelse i norsk kunst. Alle som har beskjæftiget sig med 80-årenes historie, kan ikke undgå at møte hans navn. Denne raket, som steg op og i kort tid holdt på at overstråle alt andet, og så med engang sluknet den og gik ut. - Han er en av de tragiske skikkelsene i norsk kunst.» Kalle Løchen besøkte også Jonas Lie (1833-1908, norsk forfatter og jurist), som da bodde i Paris, og der deklamerte han fra Jens Peter Jacobsens (1847-1885, dansk forfatter) dikt. Kalle Løchen lirte av seg spillopper, gjøgleri og improviserte scener under oppholdet i Paris. Men så tok pengene slutt.

Hjemme i Bergen igjen kom Kalle tilbake til teatret i sesongen 1890-91, og som nevnt fikk han rollen som «Osvald Alving». Det var også første gang hele «Gengangere» ble oppført med norske skuespillere i Norge. Han sluttet heller ikke å male, blant annet motiver fra teateret. I juni 1891 spilte han som nevnt i «Hedda Gabler», det var da den sagnomsuste Betty Hennings (1850-1939) fra Det kongelige Teater i København gjestespilte som Hedda Tesman. Sesongen 1891-92 ble «Gengangere» gjenopptatt, men i mars 1892 døde Anna. Paret hadde to døtre; Esther (1887-1967, gift Thoresen) og Kally (kjælenavn Nanna, 1891-1943). Med hustruens død gikk hjemmet i oppløsning, men døtrene ble heldigvis tatt vare på av andre i den nære familie.

Kalle gikk forståelig nok inn i en dyp depresjon, men søkte dessverre å løse problemet med alkohol. For kafévankeren Kalle var det mange fristelser. Alkohol var billig, og den populære kunstneren fikk det gratis hvor han viste seg. I begynnelsen av mai 1892 ble Løchen oppsagt etter å ikke ha møtt opp til en forestilling. Han forlot Bergen og kom aldri tilbake. Tidlig på sommeren dro han opp til Sollia prestegård igjen (han var der også sommeren før), hvor han malte en rekke malerier. Da sommeroppholdet var over dro han til Kristiania, og fra høsten 1893 ble han engasjert ved det nyåpnede Carl Johan-theatret. Han forlovet seg også, med den bergenske skuespillerinnen Anna Nielsen (ukjente leveår) som arbeidet samme sted. Men lykken ble kortvarig, savnet av familien han hadde mistet, ble for stort.

En av Kalle Løchens siste roller var som grosserer Finch i Gustav Esmanns (1860-1904, dansk forfatter, journalist og konferansier) «Magdalene», hvor sluttscenen innebærer at grossereren griper til revolveren og hypnotiserende plaffer seg ned med en høy replikk - et utrop til publikum: «Nu døde Finck!» Som man vil minnes, endte også «Ejlert Løvborg» opp med å ta livet av seg (i «Hedda Gabler»). Tilbake til virkeligheten: Mandag, 20. november 1893, samme dag som han skulle vies med frøken Nielsen, uteble Kalle. Han var så vidt innom teatret og etterlot seg noen få håndskrevne ord til blant annet teatersjef Olaf Mørch Hansson (1856-1912, norsk skuespiller, teaterinstruktør og teatersjef): «Hr. Olaf Hanson! Farvel. Jeg er død. Deres Kalle Løchen.» Han ble funnet i Ekebergåsen få dager senere. Ved siden av ham lå revolveren han brukte. Og noen papirer. Den 28-årige kunstneren ble begravet 27. november. Et av Løchens siste malerier (fra 1893) heter karakteristisk nok «Efter et brudd».


(Løchen og datteren Esther - ca 1890)

Kilde: Norsk Kunstnerleksikon, Norsk biografisk leksikon, Wikipedia, Rolf Løchen: «Kalle Løchen : en kunstner i ˈBohêmetidenˈ» (Oslo, Aschehoug, 1965)

For forrige innlegg om Munch, klikk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her. For første innlegg i føljetongen «I Henrik Ibsens kjølvann», trykk her. Tilsvarende har alt over i fremhevet blå skrift linker til videre fordypning.

Edvard Munch får ny hushjelp

Rolf Stenersen var ikke bare Munchs kunstmegler, han assisterte den aparte skrue med alle slags gjøremål. Dette er altså historien om en av gangene Munch ville ha ny hushjelp:

«Når Munch skulle ha en ny hushjelp, ba han mekleren hjelpe seg med å finne en bra pike. Hun skulle være minst 30 år og komme fra landsbygden. ˈJeg vil ikke ha noe kunstprat. Spør henne om hun maler eller flyr på utstillinger. Jeg vil ha en som steller huset og passer gryter.ˈ Mekleren plukket ut fire-fem av dem som kunne passe. Så kom Munch ned til ham og valgte den han helst ville ha. En gang skulle han komme mellom to og tre. Han kom først klokken kvart på fire og alle var gått. (De fikk ti kroner hver dag for å sitte en time og vente på Munch.) I venterommet satt bare en gammel, rik dame, en av meklerens større kunder. Da Munch kom, så han på henne og sa: ˈDe må da være over seksti. Hvordan kan De finne på å melde Dem til en slik post? Er De fra landet De da? Jeg har sagt jeg vil bare ha en fra landet. Hvorfor flytter De ikke til et gamlehjem? De må da komme inn på et eller annet gamlehjem.ˈ
  Damen reiste seg og smalt døra da hun gikk. Munch gikk inn til mekleren og sa:
  ˈSint var hun også!ˈ»

(Munch - Stående kvinne)

Kilde: Rolf Stenersen: «Edvard Munch : nærbilde av et geni», Oslo, Gyldendal, 1945, s. 258.

For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

#Munch

Edvard Munch møter Rolf Stenersens far

Har jeg tidligere skrevet at Edvard Munch var langt fra noen diplomat? En gang støtte Rolf Stenersens far på ham på gaten. Forlagsbokhandleren Johan Martin Stenersen (1865-1948) angret muligens senere at han hadde henvendt seg til den noget pussige maleren, for følgende samtale skal ha funnet sted:

«'Er det ikke maleren Edvard Munch? Jeg har en ung sønn som har en skrue løs når det gjelder bilder. Nå er det bare bilder av Dem han kjøper. Det er ellers en slik bra og klok gutt. Jeg tror han setter alt han har i Deres bilder.ˈ
  ˈDeres sønn minner meg om en ung tysk maler jeg traff i Berlin. Han reiste etter meg fra sted til sted, og da han så utstillingen min i Prag, skjøt han seg.ˈ»


(Munch - selvportrett - 1909)

Kilde: Rolf Stenersen: «Edvard Munch : nærbilde av et geni», Oslo, Gyldendal, 1945, s. 255.

For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

#Munch

Edvard Munch om 2. verdenskrig

Edvard Munch fikk dessverre med seg mesteparten av krigen, men ikke freden. Som kjent gikk han bort 23. januar 1944. Men om invasjonen hadde han (som vanlig) sine klare meninger.


(Munch - Stjernenatt)

Uansett, her følger nok en anekdote fra Rolf Stenersens biografi (for de som ønsker litt mer informasjon om Kringen-slaget, er det bare å trykke på linken):

«Da tyskerne 9. april 1940 kom fra skyene og tok Oslo, var Munch på Ekely. De første ukene hadde tyskerne stadig fly oppe. De fløy i runder rundt byen. Munch mente det var huset hans de fløy rundt.
  ˈDer kan De se det er mitt hus de flyr rundt. Det er for at jeg ikke skal få arbeidsro.ˈ
  Dessuten var han redd de skulle komme og ta bildene.
  ˈHva kommer de hit for? Det kommer de til å angre. Det blir ikke så lett for dem å komme ut. Vet de ikke hvordan det gikk [George] Sinclairs krigere?ˈ [drept i slaget ved Kringen 26.08.1612]
  Han tenkte en tid på å flytte bildene sine fra Ekely. Han kunne få et lagerrom i kjelleren på det nye rådhuset, men han sa nei takk. En dag kom to tyskere inn til ham. Han trodde de kom for å ta bildene. Han ringte til meg:
  ˈSkynd Dem og kom. Det er siste gang De kan få se bildene mine. De er her nå. Gresshoppene. De vet hva jeg mener? De grønnkledte. De er her nå. Tyskerne, for faen.ˈ
  Det viste seg at de bare kom for å få se ham og hans bilder. De spurte om de kunne gjøre noe for ham.
  ˈJa takk. Vær så snill og sørg for at jeg får lov til å være i fred her. Jeg kan ikke arbeide med folk om meg.ˈ»

PS. Det var kanskje ikke helt presist det jeg skrev om at Munchs meninger var klare. Men de var i det minste hans.

Kilde: Rolf Stenersen: «Edvard Munch : nærbilde av et geni», Oslo, Gyldendal, 1945, s. 212-213.

For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

#Munch

Edvard Munch maler skipsrederdatter

(Munch - Kvinnen i tre stadier)

Jeg tror Edvard Munch må ha vært en ganske ærlig kar. Kanskje for ærlig. Han var i hvert fall ikke noen diplomat. Men han tok det vel igjen på lerretet. Uansett, jeg tillater meg å gjengi nok en anekdote fra Stenersens biografi. Den er veldig kort og ditto morsom. Syntes jeg:

«En skipsreder fra Bergen ville ha sin datter malt av Munch. Munch malte henne, men skipsrederen ville ikke ha bildet.
  - Hun ser gyselig ut, sa han.
  ˈJa da,ˈ sa Munch. ˈHun er både stygg og slem. Men er ikke bildet godt?ˈ»

Kilde: Rolf Stenersen: «Edvard Munch : nærbilde av et geni», Oslo, Gyldendal, 1945, s. 147.

For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

#Munch

Edvard Munch om ekteskapet

Det er ikke mye som er sikkert. Men jeg mener bestemt at helt øverst troner barskapet. Og så kan man dvele litt rundt hva som følger på de neste plassene. Kjøkkenskap, kjøleskap, isskap (som passer ypperlig til barskap), farskap (dyre greier), regentskap (litt avhengig av hvem man diskuterer dette med, så kan det befinne seg langt oppe eller nede på listen). Det er en haug andre skap, eksempelvis skjenk. Det passer ganske godt til barskap. Men de befinner seg alle mellom topp og bunn. Helt nederst er muligens skapelsen, faenskap og ekteskap. Her er det nok mange kristne som vil opponere. Heldigvis har jeg bare (på en normalt god dag) to faste lesere, og jeg mener bestemt at ingen av dem er kristne. I hvert fall ikke han som sitter i Mountain View i California. Forstår ikke hvorfor Googles hovedkvarter holder øye med meg. Bare så det er sagt, faenskap er et lovlig ord, selv om bokmålsordboken nok foretrekker at man bruker fandenskap. Nok om det.

Det er ikke lett å være gift. Kanskje bortsett fra hvetebrødsdagene. Etter solskinnsbollene følger havre, rug og skilsmisse. Selvfølgelig er det hederlige unntak. Edvard Munch kom aldri så langt som til ekteskapet. Riktignok ble han forlovet med Tulla Larsen, men etter at hun skjøt ham i hånden med revolver (som jeg skrev om i innlegget her), er det noe forståelig at han holdt seg langt unna ekteskapets fotlenker. Jeg sakser fra Rolf Stenersen biografi:

(Munch og Tulla Larsen)

«Munch mente at bare de sterkeste greidde å være gift. De fleste ble knekket, i hvert fall svekket i viljen. Om en venn som hadde giftet seg, sa han:
  ˈEtter noen få måneder var han bare suppe. Det var som om hun hadde tatt ut alle tennene hans.
  - Kom her, sa hun, og han kom,
  - Nei, nå går vi - sa hun, og han gikk.
  Det var bare velling hele mannen. En måtte dra ham ut av armene hennes. Han lå et sted ned i barmen hennes. Hun var fryktelig. Og han var tom i øynene og askegrå.ˈ»

Kilde: Rolf Stenersen: «Edvard Munch : nærbilde av et geni», Oslo, Gyldendal, 1945, s. 110-111.

For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

#Munch

Edvard Munch drar frem geværet

Ludvig Peter Karsten (1876-1926, norsk maler) var en hissig kar. Edvard Munch var også litt av en kruttlapp. At Karsten var kunstnerisk influert av Munch hersker det liten tvil om. De to omgikk også, i hvert fall mellom 1901 og 1905 da begge oppholdt seg periodevis vår- og sommertid i Åsgårdstrand. I 1905 dro Karsten til Son, det er mulig at en slåsskamp mellom de to var utslagsgivende for skifte av «revir». Rolf Stenersen beretter i sin biografi:


(Edvard Munch - Slagsmålet)

«ˈDe kan da skjønne Ludvig Karsten ikke var noe ondt menneske,ˈ sa Munch like etter at Karsten var død. ˈEt ondt menneske kan ikke male slik. Jeg tror han fant på så mye faenskap bare for å skjule at han var svak og god. Ja, De har da hørt om den gang han kjøpte fire flasker brennevin og langet dem inn gjennom vinduet på et gamlehjem? Det ble et helvetes leven. En av gamlingene falt i trappen. Brakk nakken og døde.
  - Han var jo full, sa Karsten. - Da merker en ikke sånt!
  Kanskje var det derfor Karsten drakk. Han var nærtagen og orket ikke være edru. Det er sannelig ikke lett å være menneske. Det er ikke alle givet å være listig som en slange, tam som en due og vill som en tiger. Det må til, skal en kjempe seg fram her i verden. Vi sloss engang i fylla, og etter å ha hivd ham nedover trappen - han kunne ikke slåss - hentet jeg bøssa, siktet og skjøtt [sic.]. Det er bare en tomme som reddet meg fra å treffe. Ofte tenker jeg på det. Det plager meg ennå. Tenk om jeg hadde truffet. Jeg har prøvd å male det. Det blir bare et sommernattlandskap med en mann som sikter med en bøsse.ˈ»


(Ludvig Karsten - Badende gutter)

Kilde: Rolf Stenersen: «Edvard Munch : nærbilde av et geni», Oslo, Gyldendal, 1945, s. 59-60.

For forrige innlegg, trykk her.

#Munch

Edvard Munchs temperament

Edvard Munch var en pussig skrue. Og plaget av demoner. Alkoholen hadde nok en viss innvirkning. Rolf Stenersen skriver:

«Munch ruste fort opp hvis noen sa noe han ikke likte. Han hadde lett for å tro at folk ville ham ondt og at han hadde fiender og skjulte motstandere som var etter ham. En kjent norsk maler som Munch ikke likte, sendte en aften en fattig maler opp til ham. Han kom til Munch ved ni-tiden. Munch hadde nettopp lagt seg. Han ba om 10 kroner. Flere år etter sa Munch:
  ˈJeg er søvnløs og vil helst legge meg tidlig. Likevel sitter jeg oppe til langt på natt. Jeg sitter og venter på de tiggerne mine fiender sender opp til meg.ˈ
  Så Munch noen hviske, sa han:
  ˈSe på de der! Hva er det for noe faenskap de brygger sammen. Blir denne borgerrampen aldri ferdig med å hviske om meg?ˈ
  Særlig mistenksom var han overfor kvinner.
  ˈHvordan en enn oppfører seg mot dem, lager de vansker. Verst er de en mest har holdt seg unna.ˈ
  Det nervesammenbrudd Munch fikk i 1908 skyldtes at han trodde at nesten alle var etter ham. Han gikk bort og slo til folk som satt og hvisket, han trodde de snakket ondt om ham. På denne tid var han også legemlig nedfor. Han hadde ranglet sterkt. ˈDet eneste som hjalp for å gå over en gate, var en dram. Helst en to-tre.ˈ Han la seg inn hos doktor Daniel Jacobson i København. Der var han i sju måneder.» Daniel Jacobson, 1861-1939, dansk psykiater og nevrolog.


(Munch - Dagen derpå - 1894)

Fra rundt 1910 og de neste 10 år var han avholdsmann. Etter det tok han seg en støyt, men i mer moderate mengder. Iht Stenersen sa han: «ˈNå tar jeg bare et glass sjampanje før jeg går til tannlegen. Ofte lar jeg ham vente. Jeg har ikke hjerte til å la ham pirke vekk den fine rusen.ˈ»

I 1892 hadde Munch utstilling i Berlin. Fra slutten av året bosatte han seg også der et par år. Han ble blant annet kjent med August Strindberg (1849-1912, svensk forfatter, dramatiker og maler) og Holger Drachmann (1846-1908, dansk lyriker, dramatiker og kunstmaler). Stenersen skriver:

«Du har fått et kjent navn ved å lage bråk, sa Holger Drachmann til Munch en kveld de satt sammen med August Strindberg på en kneipe i Berlin. Munch reiste seg og gikk.
  Strindberg sa:
  - Er det nytt for deg at stor kunst pleier å vekke bråk?»

(Munch - Strindberg - 1892)

Kilde: Rolf Stenersen: «Edvard Munch : nærbilde av et geni», Oslo, Gyldendal, 1945, s. 32, 39, 54-55.

For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

#Munch

Edvard Munch - gambleren

I et tidligere innlegg (klikk her) skrev jeg om Edvard Munch (1863-1944) som ranglet på Grand i Kristiania, og om da et fruentimmer skjøt ham i venstre hånd. Jeg har ikke sett noe sted at det ordet (frue osv) er forbudt. Indianer er visstnok forbudt, hottentott også. Men fruentimmer må vel være lov? Henrik Ibsen brukte ordet ofte, uten at det ble lagt noe negativt i det. Vel, det var uansett ikke det jeg skulle skrive om. Det var Munch.

Her følger nok en anekdote om «gambleren» Edvard Munch. Denne gang i Paris og ved rulettbordet i Monte Carlo. De andre malerne omtalt er: Léon Joseph Florentin Bonnat (1833-1922, fransk maler), Édouard Manet (1832-1883, fransk maler), Camille Pissarro (1830-1903, dansk-fransk maler), Georges-Pierre Sevrat (1859-1891, fransk kunstmaler), Paul Signac (1863-1935, fransk kunstner og maler) og Thomas Couture (1815-1879, fransk portrett-, historie- og sjanger-maler samt lærer).

Rolf Stenersen skriver: «Munchs først reise utenlands var til Paris i 1885. Han var der i tre uker.
  Seks og tjue år gammel, høsten 1889, fikk Edvard Munch Statens kunstnergave. Han reiste atter til Paris. I fire måneder gikk han hos Bonnat. Han så i Paris bilder av Manet, Pissarro, Sevrat, Signac og ikke minst Couture.
  Etter sitt maleropphold i 1889 fikk Munch nye penger fra staten og i årene framover reiser han meget. Han var i Frankrike, Tyskland og Italia, men om våren kom han oftest hjem til Oslofjorden.
  Munchs ungdomstid var hektisk.
  ˈParis husker jeg ikke noe av,ˈ sa Munch engang i 1930-årene. ˈJeg husker vi tok noen drammer før frokost for å bli edru og senere drakk vi for å bli fulle.ˈ
  ˈTogfolk er bra mennesker. De har sett litt av hvert og kan gi råd. Jeg skulle hjem fra Tyskland og hadde ikke penger. Jeg satt på dassen det meste av tiden. Likevel fikk de fatt på meg. Jeg sa jeg var norsk og ikke hadde penger. Vet De hva han sa? - Hvorfor gikk De ikke til den norske sendemannen og ba om å få bli sendt hjem? Da hadde De fått penger. Vær så god, her har De en pølse.ˈ

  Etter å ha vært i Nizza [Nice] reiste Munch til Monte Carlo. Der traff han noen norske venner som hadde funnet noen regler å spille etter. Hver gang en farge var kommet ut fem ganger på rad, satset de noen få franc på den andre fargen. Tapte de, doblet de innsatsen. Nå hadde de spilt på denne måten i noen dager og tjent godt og vel til dagens utgifter. Først trodde ikke Munch noe på det, men da han så det gikk, ville han også prøve. Han ville satse ett hundre franc, og øke satsen etter hvert som han vant.
  ˈVerst var det å slå fast hvilken sum jeg skulle nøye meg med å vinne. Jeg sa til meg selv:
  Edvard, hvor meget trenger du for å kunne male når du vil og som du vil? Jeg fant at jeg trengte 50 000 franc. Gå når du har 60 000 franc, sa jeg. Så har du 10 000 francs å hjelpe andre med også. Jeg lovte meg selv å slutte når jeg hadde 60 000 francs. Jeg var sikker på at jeg ikke skulle bli grepet av grådighet og spillelidenskap. Jeg ville reise meg og gå når jeg hadde tjent det jeg trengte. Jeg satte meg ved et bord hvor svart og rødt kom ut nesten annen hver gang. Jeg satt der lenge og ventet på at en farge skulle komme ut fem ganger. Først da skulle jeg spille. Nei da, svart og rødt kom stadig ut nesten annen hver gang. Jeg likte ikke han som ledet spillet og flyttet til et annet bord. Jeg likte ikke han som satt ved det bordet heller, men ble der. Endelig kom svart ut for femte gang. Jeg satset hundre franc på rødt. Svart kom ut, og jeg satset 200 franc på rødt. Tror De ikke svart kom ut for sjuende gang! Han skuffet pengene mine til seg. Skuffet dem inn med en lang stang. Det gikk så fort, syntes jeg. Så var det ikke mer. Jo, jeg gikk ut i hagen. Jeg hadde en pakke med mat og gikk inn på et pissehus. Da kom en mann inn og sa jeg ikke måtte ta livet av meg.
  ˈJeg er maler,ˈ sa jeg. ˈJeg tenker slett ikke på å ta livet av meg.ˈ
  - De kan få togplass til Nizza og 20 francs hvis De vil reise. Han fulgte meg til jernbanen, og jeg reiste. Jeg er ikke spiller. Jeg ville bare ha penger.ˈ»

 

Kilde: Rolf Stenersen: «Edvard Munch : nærbilde av et geni», Oslo, Gyldendal, 1945, s. 31-32

For neste innlegg, trykk her.

#Munch

Siste skrik

Følgende er blitt til høsten/vinteren 2017, senere redigert og publisert nå. Dersom av interesse kan en del tidligere aforismer, dikt, blødmer og annet fjas også finnes ved å klikke eksempelvis her.

Vågal

Våger du først
i fremskreden
alder -

er du
i ferd med
å gi opp
(04.12.2017)

Soverom

Det er stille i
universets
soverom
(06.12.2017)

Lys

I mørket
er latter
livets lys
(08.12.2017)

Symptomer

Mitt liv er
dødt som i 
himmelen
en lørdags natt

Jeg må være
smittet av
dødens gode
symptomer
(09.12.2017,
delvis inspirert
av Leonard Cohen)

Nuditet

Visuell
kompostering
år for år
(12.12.2017)

Annerledes

Vi er de fortapte,
verken A4 eller fem,
vi er de glemte,
de utstøtte,
forhatte
og ensomme

Vi er de skipbrudne
som ikke forliste,
men allikevel
grunnstøtte
fordi vi kom fra
annerledes land
(14.12.2017)

Fire årstider

Vinter:
Blåbær!

Vår:
Sjelekvaler

Sommer:
Størknet blod

Høst:
Dødens entré

Gi meg
nådestøtet!
(15.12.2017)

Liv

Å leve
er og ikke
slukke gløden
i påvente
av døden
(16.12.2017)

Alderdom

Så mange
enker med
eplehage

Så mange
eldre karer
på hybel

De møtes
sjelden ved
nedfallen frukt
(17.12.2017)

Carpe diem

I dag er
en fin dag
å dø på
(Geronimo,
1829-1909 -
eller ?)

Mørketid

Pappa, nå skal
himmelen sove
(Januar 2018 -
Hedda, 3 år)

#Dikt

Kast en mobiltelefon i do!

På sykehus har man allerede i flere år registrert at nyfødte babyer må konkurrere med mobiltelefonen om oppmerksomheten fra mor. Sikkert fra far også, men han er kanskje på pub? Man kan lure på hvordan ungene (og foreldrene) vil bli om en generasjon. Men det har ikke jeg noe med, så jeg er bare vagt nysgjerrig. Men det er litt artig (?) å lese i dagens Aftenposten at Oslo Universitetssykehus har sett seg nødt til å henge opp plakater på fødeavdelingen:

«Her skjer undere hver dag. Vær til stede, legg vekk mobilen,»

Om noen år kan man muligens se for seg en baby ligge under juletreet, og at navlestrengen er erstattet med en implantert iPhone Baby-de-luxe. Fremtiden er sikret!

Fortsatt god påske!

 

Påholden penn

 

I fordums tid var jeg en herskapelig blodbøk. Det er mulig jeg bare var en vanlig eik, min hukommelse svikter meg. Nå som jeg har kommet til sjels alder og verdighet. Det uttrykket har jeg for øvrig aldri forstått. Blir man gammel, er vel det starten på sjelens ungdom? Nuvel, jeg tror jeg var en bøk.

Der stod jeg i alle fall, en enslig del av skogen. Enslig var jeg strengt talt ikke, skogen var meg og min slekt. Om våren strakk jeg mine grener. Som vel alle gjør om våren, det være seg om man kaller det grener, lemmer, løvtrær, folk eller fe. Det ble knopper på mine vinger om du vil. Jeg kjente og ble venn med vinden, mot min høyreiste stamme føltes selv kulingen som fløyel. Stormene var min mosjon. Slik ble jeg stående i nesten hundre år. Men aldri følte jeg livet som stillestående. Det var rikt, fugler bygde rede hos meg, barkbiller håndterte mine døde celler, maur tasset over mine tær, og ble det for mye av det gode lot jeg bare litt sevje sive ut. Meitemarkene kilte mine røtter og sørget for frisk jord. Høsten var trist, det innrømmes, det er vondt å se sine barn falle til marken. Men jeg trøstet meg med at både nye blader og nøtter (som jeg først fikk i moden alder) ville vokse ut neste år. Samt at noen frø ville slå rot og danne nytt liv ikke langt unna. Jeg har mange barn. Av naturlige grunner møtes vi ikke så ofte. Men de nærmeste har jeg heldigvis kontakt med - underjordisk.

Det var først for en årring siden ryktene begynte å fly. Budbringerne er nesten alltid små fornøyde spurv. De landet i hopetall på en av mine mange, lange grener, og kvitret som besatt. En spurvs vekt er som kjent tilnærmet intet, jeg ville nesten si mine armer strakk seg oppover i pur glede. Men det var noe med kvitringen som gjorde at lykken fordunstet og mine følelser dreide mot bekymring.

Snart var det ikke bare jungeltelegrafen, men konkret. Jeg, min slekt og naboer kunne høre og føle det i det fjerne. En svak skakning, risting og skjelving i jordsmonnet. Snart ble buldring fulgt av firbente på sprang. Ekornene først. Så fulgte rådyr, hjort og elgokser som før hadde gnidd kroppene sine mot min stamme, til gjensidig glede og massasje. Alle på flukt.

Trær har ikke syn som mennesker, men vi føler, det er vårt syn. Og mitt indre så ekstremiteter satt i system. Som en invaderende gresshoppesverm flerret maskinene slektningers armer av stammene, som om det var siv slått til marken av blæsten.

Mer om meg og mine frenders videre lidelser er ikke nødvendig å meddele. Men her ligger jeg som blyant. Selv kjernen min har de erstattet, mitt hjerte er kull. Eller grafitt, to sider av samme grunnstoff. Det sies at det er noe positivt i alt. For meg og resten av min kropp, som også er blyanter i andre hjem, må den være: «Jeg skriver!» (Scribo ergo sum). Selv om jeg er en påholden penn, nærmere bestemt blyant. Endelig i bevegelse!

 

I Henrik Ibsens kjølvann - Sándor Petőfi

Sándor Petőfi (1823-1849, ungarsk nasjonalskald og revolusjonsleder)

Den ungarske nasjonalhelten ble født som Sándor (Alexander) Petrovics på den første dagen i det herrens år 1823. Hans far (István Petrovics, 1791-1849, slakter) og mor (Mária Hrúzová, 1791-1849, dikter) var av henholdsvis serbisk og slovakisk opprinnelse, og som man kan se døde de alle tre i 1849, faren 21. mars, moren 17. mai, bare måneder før Sándor falt på slagmarken 31. juli 1849 i kamp mot den keiserlige russiske hær under slaget ved Segesvár. Sándors dødsdato er for øvrig aldri bekreftet, da liket aldri ble funnet. Dermed oppstod raskt ryktene om at han hadde overlevd slaget, og så sent som på 1980-tallet oppstod det teorier om at han var en av omkring 1800 ungarske krigsfanger som ble sent på marsj til fangeleirer i Sibir, og at han først skulle ha dødd av tuberkulose i 1856.

Etter å ha forlatt gymnaset i 1839, sluttet han seg til en teatergruppe og spilte statistroller. Samme år skiftet han drastisk beite og ble soldat, før han i 1841 igjen virket som skuespiller. I 1846 traff han Júlia Szendrey (1828-1860) i Transilvania. De giftet seg året etter, og 15. desember 1848 fikk de sønnen Zoltán Petőfi. Han døde 5. november 1870, ennå ikke fylt 22 år.

Sándor ble med tiden stadig mer besatt av tanker om en global revolusjon. Han og Júlia flyttet til Pest (den østlige delen av Budapest), der han ble med i en gruppe av likesinnede studenter og intellektuelle som regelmessig møttes på Café Pilvax. De arbeidet med å fremme ungarsk som språk innen litteratur og teater, tidligere var dette helst tysk. Sándors første dikt ble publisert i 1842, to år senere hans første diktsamling.

Henrik Ibsen traff naturlig nok aldri Sándor Petőfi. Men begge dikterne var opptatt av serien med revolusjoner som i 1848 gikk som en løpeild gjennom Europa. Og i 1849 skrev Ibsen diktet «Til Ungarn!», det ble riktignok først publisert (som en avskrift) 15. januar 1892:

Kampen drønner ikke længer huult fra Magyarerlandet!
Ifra Valen dumpe Sukke med en Dødens Klage blandet
Gjennem Nattens Stille bringe Budet veemodsfuldt og dæmpet:
Magyaren er ei meer, hans sidste store Strid er kjæmpet! -

Frihedshelteskaren segned for Barbarers vilde Horder, -
Paa Ruinen Tyranniet staaer igjen som Frihedsmorder.
Fryder eder, purpursmykkede Monarker! Atter feired
Magten sin Triumph, paany er Frihedsflammen jo beseiret!

Arme Land! O, dine Sønners bedste Hjerteblod er rundet,
Dog, de ædle faldne Helte har en Martyrkrone vundet.
See, Europas Haab med dine kjække Kjæmpers Liig du gjorder; -
- Snarlig det fortabte Land maaskee et andet Polen vorder!

Dog, bag Trældomsnatten straale vil en herlig Morgenrøde, -
Da skal dine Frihedshelte reise sig ifra de Døde,
Slutte sig til dem som segned kjæmpende ved Veichsels Bredder
Og til dem som fra Skaffotet Tydsklands Grund med Blodstænk væder!

Ja, naar kjækt de unge Slægter hævnende mod Thronen farer
Som en Høstorkan og styrter Tyranniets Grundpillarer, -
Da skal Magyarernavnet stolt ved sine Heltes Hæder,
Som et vakkert Løsen tordne fra de seirende Geleder! -

I april 1891 ankom Henrik Ibsen Budapest, hvor han ble hyllet som en helt. Om ettermiddagen 22. april dro han til minnesmerket over dikteren og revolusjonshelten fra 1848-1849, hvor HI blottet hodet og sa: «Du gudelike menneske!» At Henrik Ibsen hadde kjennskap til Sándor Petőfi fra før av, hersker det liten tvil om; i hans private boksamling fantes en tysk oversettelse fra 1878 av en av «magyarens» diktsamlinger. Og også Ibsens dikt ble senere kjent for ungarere, da det ble oversatt (av Dezsö Kosztolányi, 1885-1936, ungarsk dikter og forfatter) og alle ungarske skolebarn måtte lære det utenat. Sándor Petőfi er forfatteren av Nemzeti dal, Ungarns nasjonalsang.

Dette er det siste innlegget i føljetongen.

Kider: Wikipedia, Henrik Ibsens skrifter, Ibsen-kronologien

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Adda Ravnkilde

Adda Ravnkilde (1862-1883, eg. Adele Marie Ravnkilde, dansk forfatter)

Adda Ravnkilde skulle helst ha vært en kjent og lest forfatter, men det ble hun dessverre ikke. I alle fall ikke mens hun levde. Adda vokste opp som den eldste av en søskenflokk på fem i Sakskøbing (hvor faren ble borgermester), og i Nordby på Fanø. I 12-14 års-alderen gikk hun på Frøken Nathalie Zahles skole i København, før hun vendte hjem til Nordby, hvor hun ble kjent med Lizzie Miller (1858-1915), som senere ble gift med Peter Alfred Buntzen Ipsen (1852-1922, dansk forfatter). Gjennom Lizzie ble Adda kjent med den moderne litteratur og tankeverden, blant annet Henrik Ibsen, Herman Bang (1857-1912, dansk forfatter) og Jens Peter Jacobsen (1847-1885, dansk forfatter) Hun kastet seg også over et studium av Charles Darwins (1809-1882, britisk naturforsker) «Om Arternes Oprindelse». Dette gjorde foreldrene urolige, og i 1880 ble hun sendt til Snoldelev som huslærerinne i et indremisjonsk hjem. Hennes intellekt forsvant naturlig nok ikke av den grunn, og under oppholdet i Snoldelev skaffet hun seg John Stuart Mills (1806-1873, engelsk filosof) verk «Kvindernes Underkuelse» (On the Subjection of Women), som Georg Brandes (1842-1927, dansk litteraturkritiker) hadde oversatt allerede i utgivelsesåret 1869.

I 1881 vendte hun så tilbake til foreldrene, som i mellomtiden var flyttet til Sæby, hvor hun viklet seg inn i et erotisk forhold med den 35-årige godseier Peder Brønnum Scavenius (1846-?). Før og under forholdet skrev Anna Ravnkilde romaner som først ble utgitt etter hennes død: «Judith Fürste», mens «Tantaluskvaler» og «En Pyrrhussejr» ble utgitt som «To fortællinger». I september 1883 reiste hun til København for å utdanne seg til lærer, selv om hennes egentlige ærend kanskje var å bli forfatter. Derfor oppsøkte hun Georg Brandes, som delvis kommenterte ett av hennes manuskripter, og dels rådet henne til å lese til artium. Om det var Adda Ravnkildes utålmodighet over Brandes? manglende respons, eller kjærlighetssorg som fikk henne til å begå selvmord vites ikke. Men den 30. november gikk hun drastisk til verks i sin leilighet på Frederiksberg. Først drakk hun gift, så skar hun over pulsåren på venstre arm, og deretter skjøt hun seg i høyre tinning med en revolver.

Da Henrik Ibsen hadde sommeropphold i Sæby sommeren 1887, skal han ha oppsøkt både graven og hjemmet hennes. Han leste også Adda Ravnkildes noveller og romaner som ble utgitt på initiativ av Georg Brandes i 1884. Blant inspirasjonskildene til Ibsens skuespill «Fruen fra havet» som kom ut 28. november 1888, sies Ravnkildes roman «Judith Fürste» å ha vært én av dem.

Kilder: Wikipedia, Gyldendal - Den store Danske, Dansk kvindebiografisk leksikon, Arkiv for Dansk Litteratur, Henrik Ibsens Skrifter

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Victoria Benedictsson

Victoria Maria Benedictsson (1850-1888, født Bruzelius, svensk forfatter og dramatiker)

Victoria vokste opp i et landbrukshjem i Skåne. Hun var tidlig interessert i kunststudier, og tok tjeneste som guvernante for å tjene penger for å dra til Stockholm og utdanne seg til kunstner. Faren, som først godkjente det, ombestemte seg senere og sa nei. For å komme bort fra sine foreldres innflytelse giftet hun seg som 21-åring med postmesteren i Hörby (også Skåne), enkemannen Christian Benedictsson (1822-1899), som var 49 år og hadde fem barn fra det tidligere ekteskapet. De fikk to døtre hvorav den ene døde i spedbarnsalder. I 1882 pådro Victoria seg en bensykdom og ble sengeliggende.

Victoria debuterte i 1884 med en novellesamling, og året etter utkom romanen «Pengar», som ble hennes gjennombrudd. Romanen handler om en ung og umoden jente som overtales til å gifte seg altfor tidlig med en formuende godseier, men som så smått bryter ut av ekteskapet. Omtrent på samme tid ble hun venn med den elleve år yngre Axel Wilhelm Lundegård (1861-1930, svensk forfatter), som var sønn av presten i Hörby. I 1887 ga hun så ut romanen «Fru Marianne» (under sitt psevdonym Ernst Ahlgren), som igjen handlet om ekteskapet. Hun skildrer en kvinne som slites mellom sin mann Börje, en hederlig og praktisk bonde, og den kultiverte vennen Pål. Boken skal ha vært influert av Victorias kjærlighetsforhold til den berømte litteraturkritikeren Georg Brandes (1842-1927) i København, hvor hun oppholdt seg fra 1886 til 1888. «Fru Marianne» fikk blandet kritikk, og Brandes' bror Edvard Brandes (1847-1931, dansk forfatter og politiker) hadde i sin nedlatende anmeldelse i Politiken kalt den for «en Dameroman». Henrik Ibsens forhold til Victoria innskrenket seg ikke bare til at han hadde Benedictssons siste roman i sitt private bibliotek/boksamling, han traff henne også flere ganger under sitt Stockholms-opphold september 1887, blant annet i et aftenselskap 22. september, to dager senere på en fest på Grand Hotel, og til slutt på en frokost-lunsj 25. september 1887.

Victoria Benedictsson var dypt ulykkelig over det intellektuelt innskrenkede liv hun ble tvunget til å leve i Hörby, og de begrensninger det innebar å være kvinne under denne tiden. I hennes dagbok finnes blant annet anførselen «Detta avskyvärda att icke få vara människa endast kvinna, kvinna, kvinna!» Kjærlighetsaffæren med Brandes var sannsynligvis en av grunnene til at hun 21. juli 1888 begikk selvmord i København ved å benytte en barberkniv. Selvmordet skal ha gitt August Strindberg (1849-1912, svensk forfatter, dramatiker og maler) inspirasjon til avslutningen av sitt drama «Fröken Julie» (utgitt 1888). Den 5. januar 1889 skrev Ibsen i et brev til Gustaf af Geijerstam (1858-1909, svensk dramatiker, samfunnsdebattør og forfatter) blant annet følgende: «Fru Benedictssons død og Deres fine deltagende livsskildring af hende har gjort varigt indtryk på mig. Jeg kendte hende for kort til at forstå hende rigtig til det inderste den gang vi mødtes i Stockholm.»

Kilder: Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Jens Peter Jacobsen

Jens Peter Jacobsen (1847-1885, dansk forfatter)

Allerede i ti-årsalderen spøkte gutten med at det var dikter han skulle bli. Rundt 1870-71 var han ganske sikker. Samtidig hadde han interesse som naturforsker og Charles Darwins oppdagelser. Og da de på dette tidspunkt ikke var oversatt til dansk, ga han i 1871-73 først ut «Artenes oprinnelse» (On the Origin of Species by Means of Natural Selection fra 1859) og i 1874 «Menneskets avstamning» (The Descent of Man fra 1871). Noe før den siste utgaven var utgitt, ble han angrepet av tuberkulose. Den sykdommen skulle han bære på resten av livet.

Påvirket av de berømte brødrene Georg (1842-1927, dansk kritiker og litteraturforsker) og Edvard Brandes (1847-1931, dansk forfatter, politiker, kritiker og kulturpersonlighet) debuterte Jacobsen med novellen «Mogens» i 1872. Gjennombruddet kom med romanen «Marie Grubbe; interiører fra det 17. aarhundrede», som han påbegynte i begynnelsen av 1873, og utga i 1876. Hans mest kjente roman, «Niels Lyhne» ble utgitt i 1880, i overkant av et år etter hans møte med blant andre Henrik Ibsen i Roma.

Det var sykdommen som gjorde at Jacobsen måtte dra sydover mot varmere strøk. Men det var også der han skulle få de første symptomene i Venezia, hvor det hadde brutt ut kolera. I juni 1873 reiste han først gjennom Tyskland, Østerrike for å havne i Italia. Han var i flere byer, som nevnt også i Venezia, deretter Firenze.

Edvard Brandes skriver i sitt forord til «Breve» (s. XXXI): «Men saa ikke mange Uger senere, en Morgenstund i Firenze, kom hans Rejsefælle ind i Jacobsens Værelse. Han sad, ikke helt paaklædt paa en Stol, var meget bleg og saa bitterligt forknyt ud med et Blik fuldt af Ængstelse, næsten haabløst.
  ˈHvad er der i Vejen med dig, er du syg?ˈ
  ˈNej,ˈ svarede Jacobsen og bestræbte sig for at synes rolig, ˈjeg er ikke syg, men - jeg har spyttet Blod.ˈ
  Og paa den Andens Spørgsmaal forklarede han nu, at han, da han om Morgenen børstede sine Tænder, havde faaet Munden fuld af Blod. Straks havde han ikke brudt sig derom, fordi han troede, at han havde gnedet sig til Blods med Tandbørsten, men snart efter forstod han, at denne Forklaring slog ikke til. Og han viste med et Forsøg til Smil og Spøg, hvilken Pot Blod han havde mistet.» I oktober 1873 vendte han «dødsmærket hjem til Thisted», hvor han som innledningsvis nevnt fullførte «Marie Grubbe». 

Han oppholdt seg i Roma fra november 1878 til april 1979, hvoretter han igjen returnerte til fødebyen Thisted på Jylland. Skrivingen hans gikk ikke akkurat raskt. «Niels Lyhne» påbegynte han i 1877, hvorunder han skrev syv sider, fra juni til september 1978 satte han riktignok opp tempoet og fikk unnagjort 27 sider, mens det nok en gang ble syv sider under Italia-oppholdet. Det var altså der han snublet over Henrik Ibsen i Den skandinaviske Forening. Eller kanskje det var omvendt. Uansett ble de to kjent med hverandre, og sammen med Gunnar Heiberg (1857-1929, norsk forfatter, teaterkritiker og teatersjef), som også befant seg i Roma på denne tid, hendte det ikke altfor sjelden at triumviratet havnet «på rangel». Det var på denne tid Henrik Ibsen arbeidet med «Et dukkehjem» (som utkom 4. desember 1879), og både Jacobsen og Heiberg var til stede i foreningen sent i februar samme år, da Henrik Ibsen talte for et forslag han hadde fremsatt om at de kvinnelige medlemmene skulle få stemmerett. Forslaget falt mot noen få stemmer, og Ibsen ble rasende. Det skal tilføyes at forslaget ble senere vedtatt, rett før «Et dukkehjem» ble utgitt.

Skavlan skriver om en episode en annen gang da Heiberg hørte «... Ibsen angripe kristendommen voldsomt mot to danske teologer. Når Ibsen slapp opp for argumenter, vendte han seg om til sin sønn Sigurd [1859-1930, norsk skribent, diplomat og politiker], og han visste allting. Utpå morgenen fulgte J. P. Jacobsen og Heiberg Ibsen hjem - mesteren var i dårlig humør, sa at verden stadig gikk tilbake, menneskene ble uslere og uslere, alt, alt var slett . . .» Om Jacobsen: «Med sitt fine dempete vesen, sin forunderlig stille charme og sin upåtrengende visdom var han en sjelden mann å lære av. Gunnar Heiberg traff ham daglig på en liten tysk frokostkneipe, og de gikk turer sammen. Ranglet gjorde de også, så meget som Jacobsens svake helse kunne tillate ham det. Ut i mars 1879 skrev J. P. Jacobsen i et brev til Edvard Brandes blant annet:
  ˈJeg omgaaes en Del en letsindig ung Nordmand Heiberg som har skrevet et udugeligt Digt om Adam og Eva i Sars's Tidsskrift.ˈ» Selv har jeg ikke funnet sitatet i «Breve», men det er jo ikke ensbetydende med at det ikke er gjengitt andre steder.

Etter at «Niels Lyhne» var fullført, bodde Jacobsen i København fra juni 1881 til sommeren 1884. De eneste novellene han publiserte i denne tid var «Pesten i Bergamo» og «Fru Fønss» samt novellesamlingen «Mogens og andre Noveller».

Jacobsens siste ufullførte arbeide «Doktor Faust» (skrevet april til mai 1884) viste hans tanker kretsende rundt døden, hans egen død. Brandes skriver (s. XLI): «Han var altid tavs angaaende sin Sygdoms Livsfarlighed. Der hørtes intet Ord, ingen Hentydning, der røbede - man kan slet ikke bruge et Udtryk som Dødsfrygt, men blot en tungsindig Resignation overfor det Uundgaaelige. Han var end ikke Hypokonder.
  Tværtimod. Han havde altid en spøgefuld Vending paa rede Haand for at forklare, hvilke nye Opfindelser hans Sygdom nu havde hittet paa.»

I juni 1884 vendte Jacobsen til Thisted, han skulle dø hvor han ble født. Brandes (s. XLVII): «De sidste to Dage inden sin Død led han forfærdelige Smerter, fordi hans Kræfter næsten ganske var svundne. Men stadig ingen Klage, intet Ord om Døden, skønt han vidste, at det nu var forbi. Han var saa hensynsfuld mod sine Omgivelser, at han paa det bestemteste modsatte sig, at der vaagedes over ham om Natten: han skulde nok ringe, hvis der var det allermindste i Vejen.» Jacobsen døde 30. april 1885.

Henrik Ibsen var ikke akkurat raus med komplimenter, hverken mot venner eller om andre forfattere. Men om Jacobsen, en av samtidens virkelige storheter, skrev han til sin forlegger Frederik Hegel den 16. januar 1881 om «Niels Lyhne» : «Jacobsens bog er et fint digterværk i enhver henseende, ja, jeg tør sige, den hører til det allerypperste, samtiden på det område har frembragt. Når De engang skriver ham til, beder jeg Dem ​bringe ham min hjerteligste lykønskning.»

Kilder: Wikipedia, Store norske leksikon, Henrik Ibsens Skrifter, «Breve fra J.P. Jacobsen» (Gyldendal, København, 1899, med forord av Edvard Brandes), Einar Skavlan; «Gunnar Heiberg» (Aschehoug, Oslo, 1950), s. 80-81, Ibsen-kronologien.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Heinrich og Charlotte Stieglitz

Heinrich Wilhelm Stieglitz (1801-1849, tysk lyriker)
Charlotte Stieglitz (1806-1834, født Willhöft, tysk forfatter)

I august 1884 oppholdt Henrik Ibsen seg i Gossensass, og her fikk han besøk av en av sine oversettere til tysk, Ludwig Passarge (1825-1912, tysk embetsmann og forfatter). Det sies at det var han som fortalte Henrik Ibsen om ekteparet Stieglitz, og historien skal ha grepet Ibsen sterkt. Det er flere som hevder at Charlotte Stieglitz var «modell» for «Beate Rosmer» i «Rosmersholm» som kom ut 23. november 1886.

Det senere ekteparet ble kjent med hverandre og snart etter forlovet i 1822 (da Charlotte var bare 16 år), men de giftet seg først i 1828. I begynnelsen av 1830-årene fikk Heinrich gitt ut par diktverk, men klarte ikke å samle seg til noe nytt. Hans romantiske kone fikk det for seg at en «stor ekte sorg» ville skake ham opp så dikter-evnen skulle få ny utløsning. Hun begikk selvmord 29. desember 1834 i Berlin ved å stikke seg med en dolk som hun tidligere hadde gitt i gave til sin mann. Men offeret var fåfengt; mannen fikk ikke kraft til noen ny diktning. Etter sin kones død levde han 1836-1838 i München, reiste deretter til Dalmatia (1839) i Kroatia, så til Napoli, Roma og Firenze, og slo seg til slutt ned i Venezia, hvor han døde av kolera etter blokaden av byen. Han ble først gravlagt i 1850 ved siden av sin kone i Berlin. Deres ekteskap forble barnløst.


(Charlotte Stieglitz)

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter, Wikipedia

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

#Hetoo

Pussig at den ikke har blitt lansert.

Men nå ...


 

I Henrik Ibsens kjølvann - Karl August Tavaststjerna

Karl August Tavaststjerna (1860-1898, finsk forfatter)

Karl August Tavaststjerna ble født i en militærslekt på Annila gård nær Sankt Michel i Sør-Finland, og vokste opp i overklassemiljø. Da Karl August var 8 år, flyttet familien til morens herregård i Tavastland. Her ble han vitne til hungersnøden som herjet i landet mellom 1866 og 1868. I tilknytning til gården ble et sykehus for syke og fattige opprettet, og moren Catharina Fredrika Tawaststjerna (1821-1868, født Granfelt), som selv arbeidet med de syke, ble smittet av tyfus og døde samme år familien kom til gården.

Karl Augusts skolegang startet med privatundervisning, men etter at moren gikk bort, ble han sendt til Helsingfors for å gå i skolen der. Da faren Carl Johan Tawaststjerna (1815-1874, finsk generalmajor) giftet om seg i 1872 flyttet han tilbake til Sankt Michel og fortsatte skolegangen. Men bare to år senere døde også faren, og gutten ble satt under formynderskap.

18 år gammel begynte Tavaststjerna å studere arkitektur i Helsingfors, hvor han også ble interessert i litteratur og teater. I 1883, samme år som han tok sin arkitekteksamen, debuterte han med diktsamlingen «För morgonbris» hvor man blant annet kan finne diktet «Teaterbesökare», som handler om Henrik Ibsens skuespill «De unges Forbund» fra 1869. Tavaststjerna oppholdt seg så ett år i Paris, i Sverige i store deler av 1880-tallet, og etter å ha giftet seg i 1891 med Gabrielle Augusta Vilhelmine (1868-1946, født Kindstrand, svensk skuespiller og forfatter) også i Sveits, Italia og Tyskland. Han vendte imidlertid tilbake til Finland i 1895 og begynte i det stille som avisredaktør, først i Hangö og så i Björneborg (Pori). Tavaststjerna var en av Finlands mest anerkjente forfattere på slutten av 1800-tallet. Blant hans mer kjente romaner er «Hårda tider» (med tittel basert på Charles Dickens «Hard times») utgitt 1891, og som tar handling fra det store hungersåret 1868.

Tavaststjerna isolerte seg mer og mer de siste leveårene, hans tiltagende døvhet bidrog nok til dette. Nyheten om Zacharias Topelius' (1818-1898, finsk forfatter, redaktør og professor) bortgang 12. mars 1898 gikk sterkt inn på ham, Tavaststjernas utkast over den eldre forfatterkollegaen ble det siste han skrev. Kort tid senere ble han rammet av lungebetennelse, og døde på sykehuset i Björneborg 20. mars 1898, et par måneder før sin 38-årsdag.

Kilder: Wikipedia, Biografiskt lexikon för Finland, Svenska Litteratursällskapet i Finland

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

 

I Henrik Ibsens kjølvann - Jørund Telnes

Jørund Telnes (1845-1892, norsk forfatter, ordfører, bonde og lærer)

Jørund Telnes vokste opp i Seljord i Telemark, og med unntak av noen skoleår bodde han der hele livet. Han var en populær dikter og dertil lokalpolitiker og norskdomsmann. På slutten av 1800-tallet var diktingen hans kjent over hele landet.

18 år gammel var Telnes ferdig med lærerskolen i Kvitseid og arbeidet noen år som lærer i hjembygden. Han søkte mer utdanning og fikk plass ved folkehøyskolen til Christopher Bruun (1839-1920, norsk prest) i Gudbrandsdalen. Som kjent var Bruun blant modellene for Ibsens «Brand» av 16.03.1866. En annen bekjent av Ibsen, Kristofer Janson (1841-1917, norsk prest og forfatter) var også lærer ved skolen, og begge to fikk mye å si for Telnes, ikke minst når det gjaldt trangen til å dikte. Telnes' eneste «direkte» kontakt med Ibsen var vel da han anmeldte «Gengangere» i Fedraheimen i Kristiania den 18. mars 1882.

Telnes skrev dikt fra ung alder, og hadde publisert flere steder før den første boken hans, «Sterke-Nils», kom ut i 1877. Den mest kjente boken hans er «Guro Heddelid», en fortelling fra 1300-tallet som kom ut i 1880.

Da faren døde i 1874, tok Telnes over farsgården. Fire år senere ble Telnes valgt til ordfører, og satt i tre perioder, fra 1878 til 1884. Han vant igjen ordførervalget i 1886, men sa vervet fra seg. En av grunnene var nok at det var en tung tid for familiemannen. Mellom 1880 og 1887 døde fire av barna hans, ingen av dem var over tre år gamle, og i 1888 døde konen hans (Anne Kjetilsdotter Øverland, 1850-27.04.1888) også. Bare sønnen Sigurd Jørundsson Telnes (1876-1959) vokste opp. Telnes giftet om seg i 1889 (med Anne Isaksdotter Grave, 1851-1935, født Dale), men skal ha vært sterkt preget av dødsfallene resten av livet. Han ble mer religiøs og da han igjen tok til å dikte, skrev han flere salmer. Telnes døde bare 47 år gammel. Bygdefolket reiste en minnestein på graven hans i Seljord noen år senere med teksten «Han arbeidde meir for folk og fedreland enn for seg sjølv.»

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Ibsen-kronologien

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Sigbjørn Obstfelder

Sigbjørn Obstfelder (1866-1900, norsk dikter og forfatter)


(Obstfelder, av Munch)

Sigbjørns foreldre var bakermester Herman Friedrich Obstfelder (1828-1906) og Serine Egelandsdel (1836-1880). Moren nedkom med utrolige 16 barn, men «bare» syv vokste opp. Sigbjørn var nummer fire i flokken, og vokste opp i fødebyen Stavanger med to brødre og fire søstre. Nærest var han nok den yngre broren Herman Fredrik (1871-1954), de to hadde blant annet en omfattende brev-korrespondanse fra 1884 frem til Sigbjørns død, fra de var henholdsvis atten og fjorten år gamle. I 1884 ble Sigbjørn student og reiste inn til Kristiania om høsten, mens Herman gikk på skole i Stavanger, og kom på kontor like etter middelskoleeksamen. Bare sytten år gammel reiste han over til Amerika. Sommeren 1890 reiste Sigbjørn også over, og det første halve års tid bodde han sammen med broren i Milwaukee. Deretter arbeidet Sigbjørn i Washington Heights og Chicago, før han returnerte til Norge i august 1891. Hjemme igjen fikk han et nervøst sammenbrudd og ble innlagt på Gaustad sykehus, dog kun frem til juletid, da han ble sendt hjem til Stavanger som helbredet. De to fortsatte som sagt å skrive til hverandre, til Herman sommeren 1900 reiste til Danmark, og fant Sigbjørn som en merket mann. Herman tok vare på alle Sigbjørns brev, selv om noen er kommet bort etter utlån.

Sigbjørn debuterte i 1889 med den satiriske «Heimskringlam», gjennombruddet kom i 1893 med samlingen «Digte», hvor blant annet det udødelige «Jeg ser» er å finne. Han skrev også noveller og romaner, mens dramaet «De røde dråber» (utgitt 1897) bringer oss til det første «møte» med Henrik Ibsen. Ibsen mottok nemlig boken fra Obstfelder, og svarte med følgende takkebrev datert 10. desember 1897:

«Dr. Henrik Ibsen takker Dem forbindtligst for tilsendelsen af ​«De røde dråber» og er allerede påbegyndt læsningen af bogen, der fængsler og interesserer mig.
Deres
H. I.»

Skjønt, var det virkelig det første møte? Jeg må innrømme at det trodde jeg, inntil på søndag (3. desember i år) ha lest en artikkel i Aftenposten over to sider ført i pennen av Henning Howlid Wærp med overskrift «Baron von Obstfelder fra månen». Artikkelen er en omtale/anmeldelse av Hanne Lillebos 700 siders «Obstfelder: En biografi» utgitt på Gyldendal. Der fant jeg følgende interessante (for meg) opplysning om Obstfelder: «Henrik Ibsen besøker han også ...» Jøss, tenkte jeg. Det visste jeg ikke! Og fant det smart å grave frem biografien fra 1949 (se under kilder), kanskje det stod noe om besøket i Obstfelders brev til Herman? Og ganske riktig, på side 185, fra et brev datert 29. april 1894, står det å lese: «I går formiddag var jeg forresten hos Henrik Ibsen, - en underlig, fin gammel mand med tilbaketrængt varme bag sin konventionelle samtalemåde. Det er ikke enhver, Ibsen anmoder om at komme ned til sig, far! Han lovede at anbefale mig til kirkeministeren til stipendium.» 28. april da besøket fant sted var en lørdag, og etter å ha syslet med en kronologi om Henrik Ibsen i rundt syv år, fant altså nok en bit i puslespillet mitt på plass! I Aftenpostens artikkel står det også at «Obstfelder holder til og med tale under Ibsens 70 årsdag på Grand Hotel». Det dreier seg altså om 20. mars 1898, selv kan jeg ikke si å ha funnet belegg for det andre steder (som selvfølgelig ikke utelukker at det kan stemme). Jeg har ikke en gang registrert at det ble holdt noen festmiddag for Ibsen 20. mars, selv om han tok imot besøk fra kreti og pleti i leiligheten i Arbins gate. Men tre dager senere var det en festmiddag for ham i Logen med 450 prominente gjester til stede. Uansett skal det blir interessant å lese om det i den nye biografien, dersom jeg en gang skulle få anledning til det. Jeg burde også tilføye at i utgivelsen fra 1949, så presiserer Tunold i forordet: «Etter henstilling fra Stabenfeldt forlag gikk Herman Obstfelder med på å la disse brevene offentliggjøre. Enkelte avsnitt er etter hans ønske utelatt, og teksten prikket; et par av brevene er forseglet, og ikke tilgjengelig før 1970.» Så det er kanskje der svaret lå begravet, og først nå dukker opp til overflaten.

Sigbjørn Obstfelder døde som kjent av tuberkulose natten til søndag den 29. juli 1900 på Københavns kommunehospital. Herman skrev senere (22. august 1925) en redegjørelse hvor han blant annet uttaler: «Da vi kom søndag på vort daglige besøk, lå han allerede nede i gården. Hans dødsfald blev først bekjentgjort den 30. juli. Den 31. juli kom den svenske kunsthistoriker og mæcen Klas Fåhræus [1863-1944] fra Stockholm og ba om lov til at betale for alt vedrørende begravelse og gravsted. Den 1. august blev han begravet, og samme dag fødtes hans datter Lili.»

Mange er historiene om Obstfelder, og de er vel kjente for de fleste, også annen litteratur og biografi, så det skal jeg ikke gå innpå her. Men fra Solveig Tunolds forord vil jeg gjerne gjengi følgende klassiker: «Typisk er historien som atter og atter dukker opp, om at han på gaten skulle ha forært sin vinterfrakke til en stor hund som frøs. Helgen og sinnsforvirret! Des Pudels Kern [Goethe-sitat] fremgår av et brev til professor Konrad Nielsen, den gang (1895) formann i Studenterhjemmets forening. Obstfelder ber om unnskyldning for at han ikke kom til et møte, hvor han skulle holdt foredrag: ˈJeg var i går så dødstræt, at det var mig umuligt at holde noget foredrag. Jeg begav mig så opover til ˈHjemmetˈ for at melde dette. Så fik jeg følge av en stor svær bikje, tilhørende en ven af mig, med hvem jeg kom i en langvarig humoristisk kamp om min frakke, som jeg tilslut måtte overlade den, og måtte gå hjem igjen og sætte min ven ind i sagen. Derved gik tiden, og jeg tabte modet til at gå derop ...ˈ» Konrad Hartvig Isak Rosenvinge Nielsen (1875-1953) var norsk lingvist og professor i finsk-ugriske språk.

Til slutt tilbake til søndagens Aftenposten og overskriften, nærmere bestemt det med «von» Obstfelder. I 1895 ga Obstfelder ut «To novelletter» som senere ble oversatt til tysk. I ett av sine siste brev til Herman, skriver Sigbjørn den 13. mai 1900 at han har fått en henvendelse fra en tysk «herre» med forespørsel om han kjente til en Johan Gottfried Obstfelder [1777-1837?]. Sigbjørn skriver: «Men det er netop af interesse for familiens genealogi, denne mand, der er kaptein i 17. infanteriregiment og kalder sig v. Obstf. har skrevet til mig.
  Om denne Johann Gottfried Obstfelder, der var blevet ˈRegimentschirurgˈ i dansk tjeneste, altså vor bedstefader, ved han intet videre.
  Men fra denne vor bedstefaders tippoldefar nedstammer alle af navnet Obstfelder - og der er blot i Tyskland ca 20 mandlige. Og for største delen skriver de sig von Obstfelder, i overensstemmelse med det i året 1558 tildelte våpenbrev. - Alle, der bærer navnet Obstfelder, skriver han videre, har efter hans efterforskninger vist sig at tilhøre samme familie, og stammer alle fra Rudolstadt (et lidet fyrstedømme).
  Du er altså adelig, glæd dig!»

Kilder: Wikipedia, Ibsen-kronologien, Aftenposten, Solveig Tunold: «Sigbjørn Obstfelder : breve til hans bror», Stabenfeldt Forlag, Stavanger, 1949. 

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Ingvald Undset

Ingvald Martin Undset (1853-1893, norsk arkeolog)

Første gang Henrik Ibsen traff Ingvald Undset og hans kone Anna Marie Nicoline Charlotte (1855-1939, født Gyth), var sannsynligvis den 8. desember 1881 i et selskap i dikterens hjem. Ingvald hadde giftet seg tidligere samme år, og ekteparets første datter, den senere så berømte forfatterinne og Nobelprisvinner Sigrid Undset ble født 20. mai året etter (død 1949). Noen måneder etter at Sigrid ble født i Danmark, befant Undset seg igjen i Roma - og på årsdagen for det forrige selskap, 8. desember 1882 ble det livlig feiret i Den Skandinaviske Forening i Roma, etterfulgt av «nachspiel» på Café Nationale ...

Ingvald vokste opp i Trondheim hvor han gikk på latinerskolen. Etter å ha tatt examen artium i 1871 dro han året etter til Kristiania og begynte å studere arkeologi og klassiske fag. Han tok aldri noen avsluttende eksamen. 1873 og 1874 foretok han undersøkelsesreiser i Trøndelag for Fortidsminneforeningen, og 1875 ble han assistent ved Universitetets Oldsaksamling i Kristiania, en stilling han beholdt til sin død. Han hadde også en assistentpost i Riksarkivet fra 1874-1881.

I 1881 disputerte Ingvald Undset for den filosofiske doktorgrad på verket «Jernalderens begyndelse i Nord-Europa», som ble utgitt på tysk og gjorde ham berømt i fagmiljøet i hele Europa. Han ble medlem av flere vitenskapelige selskaper i Skandinavia og Tyskland, samt i Italia, Latvia og Kroatia. Med statsstøtte begynte han på en serie lange studiereiser som varte til 1884. Etter hjemkomsten var han svært produktiv innen vitenskapelig produksjon, forelesninger og foredrag, som han mottok en årlig bevilgning av Stortinget for.

Det var i Roma hvor Undset drev studier i romersk arkeologi, sannsynligvis i 1882, han pådro seg sykdom - angivelig malaria (mens andre har hevdet tyfoidfeber). Resultatet var uansett en skrantende helse, som igjen førte til at familien måtte flytte stadig nærmere arbeidsplassen (Universitetet), og dårligere økonomi. På sykesengen levde han gjennom sine reiser, som er skildret i boken «Fra Akershus til Akropolis», utgitt året før han døde. Datteren Sigrid har skildret farens død sett gjennom et barns øyne i boken «Elleve aar» (1934). Ingvald gikk bort 3. desember 1893 i Kristiania.


(unge Sigrid Undset)

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Johanne Juell Reimers

Johanne Regine Juell Reimers (1847-1882, norsk skuespillerinne)

Johanne ble født 17. oktober 1847 (med etternavn Elvig). Snaue 19 år gammel giftet hun seg med skuespilleren Mathias Juell (1835-1894). Det ekteskapet ble imidlertid oppløst i 1881, hvoretter hun samme år giftet seg med en annen skuespiller; den da så berømte Hieronymus Arnoldus Reimers (1844-1899). Alle tre spilte i Ibsen-roller, Johanne er kanskje mest kjent som den første «Nora» i Norge. Forut for dette hadde hun hatt roller i en rekke Ibsen-oppsetninger. Etter at hun debuterte i Bergen desember 1865, kan nevnes «Hærmændene paa Helgeland» (hun spilte «Dagny» fra 1867, «De unges Forbund» («Selma» fra 1875), «Kongs-emnerne» («Margrete» fra 1873), «Fru Inger til Østraat» («Eline» fra 1875), «Peer Gynt» («Ingrid» fra stykkets ur-oppføring 24.02.1876), og «Samfundets støtter» («Dina Dorf» fra 1879). Alle på Christiania Theater. Da hun ble engasjert der var Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler, teatermann og Nobelprisvinner i litteratur) kunstnerisk leder. Tidlig i Johannes første ekteskap (2. august 1867), fikk hun en datter, også hun med navn Johanne. Ekteparet Juell hadde liten kontakt med datteren, hun ble boende i Bergen med pleieforeldre, som ville holde henne borte fra alt som hadde med teater å gjøre. Det skulle imidlertid ikke hindre barnet i senere å bli en av samtidens mest berømte skuespillerinne; Johanne (1867-1950, gift Dybwad) debuterte i november 1887, noe over fem år etter at moren gikk bort.

Tilbake til Johanne Juell Reimers. Hans Frederik Ludvig Schrøder (1836-1902, norsk skolemann og teatersjef) som var teatersjef ved Christiania Theater fra 1879 til det ble erstattet av Nationaltheatret i 1899, skriver i sine erindringer (senere utgitt av Carl Just) om henne: «Alle hovedroller faldt af sig selv i hendes skjød, og der var ingen af hendes kolleger, der tænkte paa at rivalisere med hende i det rollefag, hun beherskede.» Videre: «Fru Juell, var da jeg som direktør gjorde hendes bekjendskab, 30 aar og havde altsaa allerede naaet langt paa sin kunstnerbane. Hun var forlængst erkjendt som theatrets betydeligste kraft blant de yngre og var ogsaa i høi grad perfektibel, saa fremgang kunde spores næsten for hver ny rolle, og af dem havde hun overflod. Dobbelt sørgeligt derfor, at hun skulde bortrives midt i sin frodigste udvikling; det er min fulde overbevisning, at hun med sin overordentlige begavelse vilde have naaet det høieste i det moderne skuespil, noget, som hun i berettiget selvfølelse ogsaa selv troede sig sikker paa, idet hun altid higede fremad mot de største opgaver. - Hvad vilde ikke hun kunne ha givet os i Ibsens senere dramaer! Den, der har set hende som Nora, vil ikke være i tvivl om svaret. -» «Et dukkehjem» hadde premiere på Christiania Theater 20. januar 1880. Dagen etter kunne man blant annet lese i Morgenbladet: «Fru Juell gjorde som Nora stormende Lykke og fremkaldtes i Aftenens Løb ikke mindre end 10 Gange. Enkelte Scener - saasom den med Børnene og Tarantelscenen - bleve især livligt applauderede.» Tilsvarende kunne man i Afteposten lese «... fornemmelig er Fru Juells Gjengivelse af Noras Rolle en Præstation af høit kunstnerisk Værd; hun lønnedes ogsaa med stormende Applaus og ikke mindre end ti Fremkaldelser i Løbet af Aftenen, en Hyldest, som formentlig er enestaaende i vort Theaters Annaler.» Om Johanne Juells tolkning av «Nora» skriver Schrøder bla.: «For mig staar hendes Nora som det ypperste, hun i det hele taget har leveret, og som en, absolut talt, fortrinlig tolkning af digterens skabning, hvad sandhed, kraft og rigtig forstaaelse angaar. Hun var en ægte Nora med hendes lyder og dyder, helt igjennem menneskelig og naturlig, og hendes spil var præget af den sundeste realisme.» Schrøder skrev mer om Juell som «Nora», ganske mye mer, men det skal ikke gjengis her.

Johanne Juell Reimers opptrådte siste gang på Christiania Theater 22.02.1882 under store smerter. Samme måned (13. februar) hadde hun også spilt «Dagny» i «Hærmændene paa Helgeland» i en stor festforestilling i anledning kronprinsparet Gustav (Gustav V, født Oscar Gustaf Adolf, 1858-1950, senere konge) og kronprinsesse Victorias (Victoria av Baden, eg. Sophia Maria Victoria, 1862-1930, senere dronning) første besøk i Kristiania. Fru Reimers ble samme år tildelt den kongelige medaljen «Litteris et Artibus», som siden 1860 har blitt utdelt for «framstående kunstnerliga insatser inom främst musik, scenisk framställning och litteratur». Kort tid etter bryllupet (23.10.1881) med Arnoldus Reimers fikk hun konstatert kreft, og døde 29. april 1882, bare 34 år gammel.

Hun ble bisatt 4. mai 1882. På Johanne Juell Reimers gravsten står (iht Schrøder): «Hendes kunst var en sang til naturen», og som Schrøder også tilføyer: «Den norske dramatiske scene havde tabt en stor kunstnerinde, hvis navn fortjener at mindes blant de største i dens historie.»

Hva syntes så Henrik Ibsen om skuespillerinnen som gikk så altfor tidlig bort? Vel, at Ibsen fulgte nøye med på hvordan skuespillerne tolket rollene hans er hevet over enhver tvil. Det var ikke få ganger han skrev til forskjellige teatres direksjoner med langt mer enn subtile «hint» om hvilke skuespillere han så best egnet for sine karakterer. Allerede i 1872 foreslo dikteren at Juell skulle spille «Anna» i «Kjærlighedens komedie». Det fikk hun ikke, men som man kan se over, og som også foreslått av Ibsen, fikk hun rollene som «Eline», «Dina Dorf» og «Nora».

Kilder: Wikipedia, Ibsen.nb.no, Norsk biografisk leksikon, Carl Just: «Schrøder og Christiania theater : et bidrag til norsk teaterhistorie», Cammermeyers Forlag, Oslo, 1948 (s. 144+203-226).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Sophus Heegaard

Poul Sophus Vilhelm Heegaard (1835-1884, dansk filosof)

Sophus Heegaard tok teologisk embetseksamen i 1858, hvoretter han studerte under filosofiprofessor Rasmus Nielsen (1809-1884) og tok 1860 magisterkonferens i filosofi, og doktorgrad i 1861. I 1866-1867 reiste han til Frankrike, Italia og Tyskland, hvor han møtte Henrik Ibsen fra begynnelsen av februar 1867, frem til slutten av april samme år.

Henrik Ibsen omtalte Heergaard første gang i et brev til sin forlegger Frederik Hegel, datert 5. mai 1878 fra München: «I mit sidste brev glemte jeg at takke Dem for Heegaards fortræffelige bog, som De havde den godhed at sende mig. Tør jeg bede Dem ved given anledning at bringe ham min hilsen? Vi er gamle bekendte fra Rom.» Boken Ibsen refererte til var «Om Intolerance især i Henseende til religiøs Overbevisning» utgitt samme år. I 1879 ble Heegaard utnevnt til «Ridder af Dannebrog».

I 1880 ble han rammet av en hjerneblødning, hvoretter han reiste til Italia i desember. Den 16. januar 1881 skrev Henrik Ibsen igjen til Frederik Hegel, denne gang fra Roma: «Professor Heegaard er hernede; det gjorde mig ondt at se ham så stærkt medtagen, som han var ved ankomsten: nu lader det imidlertid til at gå noget bedre med ham; men han må fremdeles leve meget stille og tilbagetrukken.» 4. mars samme år skrev Ibsen igjen til Hegel: «Med Heegaard går det fremdeles fremad, men han behøver endnu stilhed omkring sig og tåler ikke at være i selskab, hvor der er mange mennesker tilstede.» Men 18. juni skrev Ibsen nok en gang, da om langt mindre hyggelige omstendigheter: «De er naturligvis vidende om den sørgelige begivenhed under professor Heegaards ophold i Florents. Jeg beklager ham meget.» På hjemreisen fra Roma hadde Heegaard fått en ny hjerneblødning, hvoretter hans kone (Louise Henriette Laurenze, 1839-1929, født Fensmark) og datter (Henriette Pauline Heegaard, 1864?-1881) snart etter kom ned til ham, og under deres pleie kom han ganske raskt til krefter igjen. Men datteren ble angrepet av tyfus og døde. Tapet av datteren var et knusende slag for Sophus Heegaard, og etter en tid med mye grubling over døden og det hinsidige bekjente han offentlig sin tilslutning til den kirkelige kristendom. Han gjenopptok sitt universitetsarbeide i 1882, men døde 27. mars 1884, forøvrig samme dag som en annen kjenning av Ibsen døde: Marie Colban (1814-1884, norsk forfatter og oversetter). Siste gang Henrik Ibsen omtalte filosofen var 21. april samme år til Hegel: «Professor Heegards død gjorde det mig meget ondt at erfare; men hans tilstand var jo ret sørgelig i den sidste tid, og så var det kanske det bedste for ham at han fik gå bort fra livet. Efter alt, hvad jeg hører var han vel neppe nogensinde kommet helt på fode igjen.»

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter, Gyldendal Den Store Danske

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Lawrence Åberg

Lawrence Heap Åberg (1851-1895, svensk filosof)

Lawrence Åberg ble født 23. juli 1851 i Stockholm som sønn av legen Ernst Georg Åberg (1823-1906, svensk-argentinsk lege) og Evelina Mary Heap (1823-1851). Mary var født på øyen Menorca i Middelhavet av amerikanske foreldre, og giftet seg med Lawrences far i Paris i 1849. Moren døde av tuberkulose da Lawrence var bare ett år gammel. Faren reiste i lange perioder utenlands, først og fremst til Buenos Aires fra 1855 på grunn av lungeproblemer; der giftet han seg på nytt og stiftet ny familie.

Det er ikke kjent hvem som tok seg av Lawrence Åberg etter at faren reiste fra landet, men han startet på sine høyskolestudier i 1871 og tok kandidateksamen to år senere. 1877 disputerte han med doktoravhandlingen «Om familjens begrepp och väsentligaste grundformer». Kort tid etter ble han utnevnt til dosent i praktisk filosofi ved Uppsala universitet. Åberg var særlig opptatt av Darwinismen, og bidrog også med en rekke filosofiske artikler til Nordisk Familjebok. Han var samfunnsengasjert, og anmeldte blant annet Henrik Ibsens «Et dukkehjem» som første gang ble oppført i Stockholm på Dramaten 8. januar 1880, og utgav en 24 siders «Betraktelser öfver Ibsens senaste arbete Gengangere» i 1882, samt igjen om blant annet «Et dukkehjem» i «I äktenskapsfrågan : betraktelser med anledning af H. Ibsens familjedramer» i 1883.

Åberg giftet seg i 1887 med Augusta Ågren (1865-1942), og sammen fikk de sønnen Yngve Heap-Åberg (1888-1969) og datteren Astrid Heap-Åberg (1891-1975). Lawrence Åberg begikk selvmord i Uppsala 1. april 1895. I en dødsrubrikk i «Tidning för Wenersborgs stad och län» blir hans død skildret på følgende vis (fri oversettelse fra Wikipedia): «Dosent Åberg har i den seneste tid lidd av en høy grad av nervøsitet, og selvmordet har utvilsomt blitt begått i et anfall av sinnssykdom. Han satt mandag aften ved sitt arbeide, da det plutselig ved halv 9-tiden ble stille i rommet hans. Da man ved halv 12-tiden åpnet døren, fant man Åberg hengende i spjeld-snoren.»

Kilder: Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Herman Bang

Herman Joachim Bang (1857-1912, dansk skuespiller, journalist, forfatter, skribent, teaterdirektør og oppleser)

Herman Bang ble født i Asserballe på Als i hertugdømmet Slesvig som sønn av sogneprest Frederik Ludvig Bang (1816-1875) og Thora Elisabeth Salomine Bang (1829-1871, født Blach). Herman Bangs barndom skal ha vært lykkelig, preget av et tett forhold til moren, som innvidde ham i litteratur og skapte hos ham en livslang forelskelse i teateret.

I 1863 flyttet familien til Horsens, hvor faren ble en suksessfull predikant, men han led av migrene og depresjoner som kastet en skygge over hjemmet. I 1871 døde moren av tuberkulose, og de fem barna ble alene med faren, som søkte et mindre kall i landsbyen Tersløse.

På Hermans konfirmasjonssøndag i 1872 brøt pastorens sykdom ut i lys lue, da han i sin preken begynte å resitere fra regleeventyret om katten og kyllingen som sloss om vellingen. Herman ble student på Sorø Akademi i 1875, samme år som faren døde, hvoretter Herman ble boende hos sin farfar, den velkjente legen Ole Bang (født 1788), som imidlertid døde i 1877. Sommeren 1877 traff forøvrig Herman Bang Henrik Ibsen for første gang - da bodde Ibsen i München.

Etter farfarens død forsøkte Herman Bang å bli skuespiller. Han hadde imidlertid ikke hell med planene, og ble i stedet skuespillforfatter og kritisk essayist. I 1880 gav han ut romanen «Haabløse Slægter», hvori blant annet hans skildring av en eldre kvinne som forførte den unge hovedpersonen vekket anstøt og førte til både tiltale og dom (100 kroner i bot eller subsidiært 14 dagers fengsel) for pornografi. Men dommen var også begynnelsen på hans berømmelse. I en alder av 26 hadde Bang skrevet elleve bøker. Men hans hjerte brant fremdeles for teateret, og i 1883 fikk han stablet på bena en turné til provinsene, men det ble en stor fiasko. På tross av det satte han i gang med en ny turné, denne gang til de nordiske hovedsteder med sin ønskerolle som «Osvald» i Ibsens «Gengangere». Etter suksess i Helsingfors ble han buet av scenen i Bergen hvor stykket hadde premiere 8. juni 1885. Bang falt fullstendig ut av rollen, og da publikum begynte å le, mistet han helt kontrollen med seg selv. Han travet fortvilt omkring på scenen og gjøv løs på en livredd Octavia Sperati (1847-1918, født Svendsen, norsk skuespillerinne) som spilte «Helene Alving», og ristet henne som en filledokke. Etter forestillingen var det en slik piping (fra 800 tilskuere) at Herman Bang der og da bestemte seg for å oppgi skuespillerambisjonene. En av kritikerne skal etterpå ha skrevet at det var første gang han så «en gal Mand» på scenen.

De neste to år oppholdt han seg i utlandet og skrev en rekke artikler i forskjellige publikasjoner. Først i Berlin hvorfra han raskt ble utvist på grunn av noen respektløse bemerkninger om det tyske keiserhus, og så i Meiningen hvor han også ble utvist, men han ble i alle fall kjent med en ung tysk skuespiller (Max Eisfeld, 1863-1935), som ble med ham til Wien og Praha. Begge steder ble han overvåket og forhørt av politiet, mistenkt både som anarkist og homoseksuell (som da var kriminelt). Bangs samliv med skuespilleren syntes å ha vært hans eneste lykkelige kjærlighetsforhold.

De neste årene pendlet han rundt i Europa, først tilbake til Danmark, og senere Paris og Norge. I tillegg til å utgi bøker, arbeidet Bang i en årrekke som journalist, blant annet i Politiken fra 1885-1890, og som foredragsholder og oppleser. Til Norge dro han da han gjennomlevde en av sine mange psykiske kriser, mens han i Paris endelig gjorde suksess gjennom iscenesettelse av skuespill av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. I Paris mottok Bang økonomisk støtte fra flere nordmenn, deriblant Jonas Lie (1833-1908, norsk forfatter) og Fritz Thaulow (1847-1906, norsk landskapsmaler). På det tidspunkt bodde også Knut Hamsun (1859-1952, norsk forfatter og Nobelprisvinner i litteratur) i Paris, og Bang oppdaget at Hamsun stod bak en bakvaskelseskampanje mot ham. Hamsun hadde mange ankepunkter, men især tre gikk igjen: At Bang var homoseksuell, delvis jøde og dertil en stor beundrer av Ibsen. Kampanjen foregikk både i Paris, København og Kristiania, og gav Bang store problemer, blant annet fikk han ikke flere oppgaver som regissør. Jonas Lie anbefalte ham å ta til motmæle, men Bang svarte motløst: «Men hvad skal jeg da sige - de tre hovedpunkter er jo sande!»

Fra 1898-1901 ble Bang knyttet som instruktør til Folketeatret i København. Forfulgt og hånet for sin homoseksualitet, skrev han januar 1907 til en venn: «Kun én Ting staar mig ganske tydeligt: i dette Land vil jeg ikke blive. Her har man saaledes faaet for Vane at mishandle mig, at det vil aldrig ophøre.» Bang forlot Danmark juli samme år og slo seg ned i Berlin, et seksuelt fristed. Her oppholdt han seg de følgende år.

Som oppleser, særlig av sine egne verker, fikk Bang et internasjonalt ry, som han ønsket å spre til USA og Japan. På en opplesningsturné ble Bang funnet bevisstløs i toget på vei fra Chicago til San Francisco, og døde 29. januar 1912 i Ogden City i Utah.

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter, Forfatterweb.dk, Wikipedia

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Ole Fladager

Ole Henriksen Fladager (1832-1871, norsk billedhugger)

Ole Fladager var en av Henrik Ibsens venner under dikterens opphold i Italia 1864-1868. Fladager var født i Valdres, men reiste i 1850 til Christiania hvor han begynte på Tegneskolen. Han ble venn med blant andre Johan Sebastian Welhaven (1807-1873, norsk lyriker og litteraturkritiker). Fra høsten 1852 av oppholdt Fladager seg i København, hvor Herman Wilhelm Bissen (1798-1868, dansk billedhugger) fungerte som hans arbeidsgiver og samtidig hans lærer ved Kunstakademiet frem til 1858.

I 1858 reiste Fladager til Roma, hvor han oppholdt seg sine 13 siste leveår (bare avbrutt av to lengre opphold hjemme på grunn av malaria 1862-1863 og 1866-1867). I Roma ble han blant annet nær venn med Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk dikter) og Peter Andreas Munch (1810-1863, norsk historiker). Da Munch ble begravet på den protestantiske kirken var det Fladager som laget gravmonumentet, og da det ble avduket 12. juni 1865 holdt Henrik Ibsen minnetale.

17. februar 1871 døde Ole Fladager i Roma, etter å ha fått et nytt malariaanfall. Han ble også begravet på den protestantiske kirkegården i Roma. I et brev datert 30. mars samme år, skrev Henrik Ibsen til sin venn fra Roma-tiden, Johan Bravo (1797-1876, dansk maler og konsul) blant annet: «Det gjorde mig meget ondt at erfare Fladagers død. Jeg vil dog håbe at han under sin sygdom ikke har lidt nogen mangel?» Det er ikke kjent om Ibsen fikk noen tilbakemelding på sitt spørsmål.

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter, Wikipedia, Norsk kunstnerleksikon (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Edvard Munch og Hans Jæger

Edvard Munch (1863-1944, norsk maler og grafiker)
Hans Jæger (1854-1910, norsk forfatter, anarkist og bohem)


(Edvard Munch, selvportrett)

Det er ikke kjent når Henrik Ibsen og Edvard Munch traff hverandre første gang. Noen hevder det var høsten 1892 på gaten eller Grand Cafe. Det er heller ikke vesentlig, det ble uansett aldri noe vennskap mellom de to. Det som imidlertid er rimelig sikkert, er at Munch laget sitt første litografi av dikteren i desember 1894, omtrent på det tidspunkt «Lille Eyolf» ble utgitt.

Høsten 1895 traff de to geniene på hverandre igjen. Denne gang var det Henrik Ibsen som oppsøkte maleren. Samme måned som Ibsen flyttet fra Victoria Terrasse til Arbins gate, hadde Edvard Munch utstilling i Blomquists lokaler i Karl Johans gate nr 35 i Kristiania. Utstillingen (som åpnet 01. oktober 1895 og sendt videre til Bergen Kunstforening, der den åpnet 24.10.1895) bestod av den såkalte «Livsfrisen» (først gitt dette navn i 1918), og Ibsen skal ha vært særlig interessert i «Kvinnen i tre stadier». Munch mente selv at bildet var motiv for scener/karakterer i «Når vi døde vågner» av 19. desember 1899. I mange år gjemte Munch i minnet en bemerkning Ibsen hadde kommet med på utstillingen: «Tro mig - det vil gaa Dem som mig - jo flere fiender jo flere venner.»

Den 12. desember 1896 var det premiere på den første oppføring av «Peer Gynt» i Frankrike, nærmere bestemt av Théâtre de l'Oeuvre på Nouveau Théâtre i Paris. Og som man kunne lese i norske aviser noen dager senere: «Til Forestillingen var tegnet et karakteristisk Program af Maleren Edvard Munch, som for Tiden bor i Paris». Et tilsvarende program med litografi av Ibsen, laget av Munch ble også ledsaget første oppføring av «John Gabriel Borkman» på Théâtre de l'Oeuvre 9. november 1897. Året etter laget Edvard Munch det mest kjente bildet av Henrik Ibsen på Grand Cafe. Gjennom årene laget Munch hundrevis av bilder til «Kongs-Emnerne» av slutten oktober 1863 (revidert 10.11.1870), «Peer Gynt» av 14.11.1867, «Gengangere» av 13.12.1881, «Hedda Gabler» av 16.12.1890, «John Gabriel Borkman» av 15.12.1896 og «Når vi døde vågner» av 19.12.1899 - mange av dem plakater og sceneskisser til teateroppsetninger i Frankrike og Tyskland.


(Hans Jæger, malt av Munch)

Så langt om «forholdet» mellom de to. Jeg ønsket egentlig primært å gjengi en historie om miljøet rundt Edvard Munch og Hans Jæger, hentet fra Rolf Stenersens (1899-1978, norsk finansmann, idrettsmann, forfatter og kunstsamler) utmerkede biografi, utgitt like etter andre verdenskrig. «Revolver»-episoden som er gjengitt mot slutten, skal ha funnet sted september 1902, og det er ingen hemmelighet at kvinnen involvert var «Tulla» (Mathilde) Larsen (1869-1942). Eksempelvis har Eli Greve (1896-1949, norsk kunsthistoriker) også omtalt den. Men her altså gjengitt fra Rolf Stenersen:

«Edvard Munch kom som ung mann inn i en kunster- og ranglekrets som hadde stambord på Grand i Oslo. Kretsens leder var dikteren Hans Jæger. Sitt daglige brød tjente Jæger som hurtigskriver i Stortinget. Han skrev et par dristige og ærlige bøker som øvrigheten tok, og skrev til slutt en bok han kalte ˈAnarkiets bibelˈ. Jæger mente at kristendommen var roten til alt unødig ondt. Kjønnsdriften var noe mer enn en parringsdrift. Det var en vellystkilde som gjorde menneskene mindre ensomme og bedre. En søt og varm bølge vi alle trengte. Kristendommen med dens strenghet gjorde menneskene harde, kalde og løgnaktige. Ærlighet og åpenhet var menneskets største dyd. Borgerskap og ekteskap var skinnhellighetens søyler. Jægerkretsen laget seg 10 nye bud. Det første het: Du skal ikke akte din far og mor. Det fjerde: Du skal pipe ut Bjørnstjerne Bjørnson. Det sjette bud: Du skal ikke bære løse krager. Det tiende: Du skal ta livet av deg.
  Munch var lunkent medlem av denne kunnskapsrike og bråkete kretsen som regnet ˈsyffˈ som modningsprøve og selvmord som samfunnsprotest. Han hadde lettere for å dele deres livssyn enn deres levesett. Det sier noe at han i disse årene ble nær venn med en av kretsens stillferdige medlemmer, den sky dikteren Sigbjørn Obstfelder [1866-1900]. Obstfelder kom ofte til Munch og ba om å få sitte hos ham. Han kunne sitte der lenge uten å si et ord. En dag sa han:
  - Hos deg er det godt å sitte, Edvard. Hos de andre kan jeg ikke sitte.
  Også fattigdommens vennskap bandt disse søkende kunstnerne sammen. Når en av dem var sulten og pengeløs, måtte han ty til stambordet for å finne en som kunne by på drikkevarer og mat. Det var lettere å få en dram enn mat.
  Til denne livlige kunstnerkretsen hørte også noen damer av borgerskapet. De hadde gått med på at samværet mellom mann og kvinne skulle være fritt, enkelt og greitt. De som var gla i hverandre, skulle leve sammen. Ville en av partene ikke være med lenger, var det bare å gå. Det viste seg snart at det var vanskelig å leve etter reglene.
  ˈFør eller senere fløy damene våre opp, flakset med armene som skremte høns og sa:
  - Å Gud! Jeg skal verpe! Jeg skal verpe! Du må gifte deg med meg!ˈ
  En av damene i denne kunstner- og ranglekretsen, hvor de lå an på å vekke oppsikt, og hvor selvmord var langt fra sjelden, ble glad i Munch. Hun var datter av en rik forretningsmann og etter alt å dømme var hun gladere i kunstnerne enn i den kunst de skapte. Nå ville hun ha Edvard Munch. Munch var ofte sammen med henne, men tenkte ikke på å la seg binde.
  ˈHun var av den type kvinner jeg alltid slumper bort i. Disse kvinnene med lang, skarp nese og tynne, smale lepper. En type jeg egentlig ikke kan greie. Så snart jeg hadde satt meg for å male, ringte hun og ba meg komme.
  - Kom da, Edvard! Det er så hyggelig her. Male, det kan du da gjøre i morgen.
  Det endte med at jeg reiste ned til Åsgårdstrand for å få arbeidsro. Tror De ikke hun sendte ned en felles venn? Han sa jeg måtte komme. Hun hadde skutt seg og nå lå hun og døde. Det var meg hun lå og ropte på. Jeg måtte, måtte komme. Ikke før var jeg kommet inn til henne før hun spratt opp av sengen og sa:
  - Du er glad i meg, Edvard. Jeg visste du ville komme.
  Vi trettet, og det endte med at hun trakk opp noe og sa:
  - Nå skyter jeg meg.
  Jeg trodde selvfølgelig ikke noe på det, men for å være ridderlig la jeg hånden min over hennes. Tror de ikke hun trakk av? Skjøt meg i fingerleddet! Vet du hva hun sa da hun så jeg blødde?
  - Jeg mente det ikke, Edvard. Jeg håper det ikke gjør vondt.
  Tror De ikke hun løp etter meg nedover trappen og skrek:
  - Edvard, jeg elsker deg!ˈ

  Det gjorde nok vondt. Edvard Munch kom aldri over det. Han gikk med vanter for å skjule at hun hadde skadeskutt venstre hånds langfinger. Inne i vanten hadde han en stor ring på denne fingeren.
  Munch hadde hatt vansker med mennesker før. Nå ble han enda mer sky. Var menneskene i sin bitterhet og ondskap til og med så ville at de gikk rundt og skjøt fingrene av folk, så greide ikke han å følge med lenger. Da var det bedre å sitte hjemme og male. Ville de vite hva han syntes om dem og deres, kunne de se på bildene han malte. Savnet de hygge og lykke i dem, så var det bare at de drømte og lengtet etter noe som i hvert fall ikke han kjente til. Livet var lykkejakt, kamp og nød. Kjønn, sorg og angst. Var det noe guddommelig til, så var det solen og lyset.»


(Tulla Larsen, malt av Munch)

Kilder: Ibsen-kronologien, Wikipedia, Rolf Stenersen: «Edvard Munch : nærbilde av et geni», Oslo, Gyldendal, 1945, og Torstein Velsand: «Historien om Ibsen og Munch», Font Forlag, 2016.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her. For flere anekdoter om Munch, trykk her.

#Ibsen
#Munch

 

I Henrik Ibsens kjølvann - Johann Wiehe

Johan Henrik Wiehe (1830-1877, dansk skuespiller og operasanger)

Da Henrik Ibsens «De unges Forbund» hadde sin første oppføring i Danmark, på Det Kongelige Teater i København 16. februar 1870, var det Johan Wiehe som spilte i rollen som «Kammerherre Bratsberg». Johan skulle alltid stå i skyggen av sin eldre bror Anton Wilhelm Wiehe (1826-1884, dansk skuespiller), som forøvrig spilte i rollen som «Sakfører Stensgård» i den samme oppføringen. Man skal ikke helt se bort fra at Henrik Ibsen også traff brødrene, stykket ble i alle fall oppført som festforestilling 10. september 1870 til ære for ham under dikterens Københavnsopphold samme måned.

Johan Wiehe deltok i den første Slesvig-Holstenske krig som frivillig fra 1848 til 1850, og dimitterte som løytnant i 1858, før han samme år debuterte som «Figaro» i Mozarts opera «Figaros bryllup» på Det Kongelige Teater. Rollen passet ham ikke særlig godt, hans store, nesten plumpe skikkelse, og hans sterke, nesten grove stemme stemte ikke overens med Figaros vevre glatthet. Det tok nærmere ti år før han i 1867 brøt gjennom som «Jarl Bothwell» i Bjørnstjerne Bjørnsons «Maria Stuart i Skotland» ved å åpenbare sitt voldsomme temperament og sin fantasifulle ekthet. En slik villskap var ikke sett på scenen på lange tider. Bare 45 år gammel måtte han avslutte sin virksomhet på grunn av sinnssykdom, han døde på Psykiatisk Center Sct. Hans ved Roskilde 22. januar 1877. Han opptrådte siste gang 20. mai 1875 i rollen som «Ørnulf» i «Hærmændene paa Helgeland». Broren Wilhelm spilte da i rollen som «Sigurd» i samme stykke.

Kilder: Wikipedia, Ibsen.nb.no

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - familien Fahlstrøm

Familien Fahlstrøm

12. august 1911 oppførte Fahlstrøms Theater «Samfundets støtter» i konsert- og varietélokalet Eldorado i Kristiania. Det gikk 19 ganger frem til 30. august samme år, med Johan Peter Broust Fahlstrøm (1867-1938, norsk skuespiller og billedkunstner) i rollen som «Konsul Bernick», mens Alma Isabella Bosse Fahlstrøm (1863-1946, danskfødt skuespillerinne), stod for regien og spilte i rollen som «Lona Hessel». Ibsens skuespill skulle også bli det siste som ble oppført på teatret. Alma skriver: «Det hadde været slitsomme aar for Johan og mig siden vi startet Fahlstrøms Theater, og i de sidste par sæsoner var vi begyndt at merke, at vi var alene om at trække det store lass, som driften av et teater altid er. Især følte jeg mig slitt av de mange aars uavladelige virksomhet som instruktør.» [...] «Bestemmelsen om foreløpig at nedlægge Fahlstrøms Theater blev mottat med beklagelse av publikum og presse - ingen beklaget det dog mer end Johan og jeg. Men vi haabet og trodde, at dette interregnum kun skulde være en begrenset tid, og at vi da skulde kunne møte frem igjen uthvilt og med nyt mot og friske kræfter.
  Skjæbnen vilde det annerledes - et halvt aar efter at vi hadde nedlagt Fahlstrøms Theater mistet vi Arne, vort eneste barn, 19 aar gammel, og dermed blev fremtiden lukket for Johan og mig.
  Under hans billede som er ophængt i salonen paa redningsskøiten ˈArne Fahlstrømˈ, staar følgende inskription:

Arne Fahlstrøm,
student,
5te juli 1893 - 14de april 1912.

Hans valgsprog var:
ˈGaa ut og gjør godt blant
menneskeneˈ.»


(Arne Fahlstrøm)

For ordens skyld: Oppførelsen av «Samfundets støtter» var (som nevnt) langt fra det første Ibsen-skuespill ekteparet hadde hatt roller i. Johan hadde sin første Ibsen-birolle som «Peter» i «Kongs-emnerne» 26.02.1888, og Alma som «Fru Linde» i «Et dukkehjem» 26.09.1890, da for øvrig Johan spilte «Sakfører Krogstad». Ellers hadde de også roller i «De unges Forbund», «Vildanden», «Peer Gynt», «Bygmester Solness», «Lille Eyolf» (alle på Christiania Theater), fra 18. august 1896 hadde de tre forestillinger med 4. akt av «Brand» på Tivoli Theater i Kristiania (med Johan i hovedrollen), året etter fulgte 2 oppføringer med det samme stykket på Den Nationale Scene i Bergen, Johan spilte «Osvald Alving» i 11 oppføringer av «Gengangere» på Centralteatret i Kristiania fra 20. mars 1898 (Ibsens 70-årsdag), som «Skule jarl» på Nationaltheatret med «Kongs-emnerne» i oktober 1900. På Nationaltheatret hadde han bare en birolle i oppføringen av «Peer Gynt» fra februar 1902, men han spilte «Konstanzios» i «Kejser og Galilæer» på dikterens 75-årsdag 20. mars 1903. Fra de åpnet sitt eget teater i 1903, og frem til de nedla i 1911, hadde ekteparet i tillegg til «Samfundets støtter» omtalt ovenfor, også roller i Ibsen-skuespillene «Et dukkehjem» (bare første akt som ble spilt 1. juni 1906 som del av et minnehøytidelighetsprogram for Ibsen, som ble gravlagt samme dag), året etter det samme skuespill (men da alle tre aktene på Casino i København), i 1908 32 oppføringer av «Hærmændene på Helgeland» og en av «Et dukkehjem» (som en markering av Johans 20-årsjubileum som skuespiller).

Arne Jonas «Joma» Fahlstrøm (1893-1912, norsk skuespillertalent) vokste opp på Slemdal, og var ekteparets eneste barn. Den 3. april 1912 forlot han Kristiania på «Dampskipet Oslo». Første stoppested var Hull i England, deretter Southampton. Foreldrene hadde spandert på reisen, hvis endelige mål var USA, og tanken var at han skulle utvikle sine kunstneriske talenter og studere film. Men Arne fikk aldri oppfylt sine drømmer. Den 10. april 1912 gikk han om bord i passasjerskipet RMS «Titanic», den eneste norske (av 31 totalt) som reiste på andre klasse. Fire dager etter «Titanic»s påbegynte jomfrutur, rett før midnatt den 14. april, støtte skipet på et isfjell og sank få timer senere. 705 mennesker overlevde, mens mellom 1350 og 1512 omkom. Av de norske var det bare 10 som overlevde, og den snaut nittenenårige Arne var ikke en av dem.

De nå barnløse foreldrene donerte hele sin formue til Redningsselskapet, som senere bygget to redningsskøyter, begge døpt «Arne Fahlstrøm» (RS29 og RS74, levert henholdsvis 1913 og 1968).

Johan Fahlstrøm fortsatte som skuespiller etter at gutten gikk bort, og gjestespilte som «Sigurd» i 10 oppføringer av «Hærmændene på Helgeland» på Den Nationale Scene i Bergen fra 2. januar 1916, som «Bisp Nikolas» i «Kongs-emnerne» i 1921 (hvor Alma stod for regien), og til slutt som «Sakfører Krogstad» i «Et dukkehjem» på Nationaltheatret den 22. mars 1937. Det var også en festforestilling i anledning hans 50-årsjubileum som skuespiller.

Kilde: Wikipedia, Ibsen.nb.no, Alma Fahlstrøm: To norske skuespilleres liv og de Fahlstrømske teatres historie : 1878-1917. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1927. Side 265-267+274-277.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » November 2017
Tombola

Tombola

56, Bærum

Moriendum est - ergo Bibamus! Essence of The Bible (Isaiah 22:13) and Seneca the Elder. What is truth? asked Pontius Pilatus (John, 18:38), who would not stay for an answer - as pointed out by Francis Bacon some 1500 years later...

free counters

ds1
ds1


Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker