hits

Christian Krohg om Eilif Peterssen

Christian Krohg skrev ikke bare om sitt frste mte med Eilif Peterssen. I 1891 skrev han ogs dette:


(Eilif Peterssen malt av Krohg)

Nei, sa Eilif, jeg kan virkelig ikke. Min mening er at det ikke behves tekst til alle tegningene. Jeg har virkelig ikke noe skrive.
  Jo, skriv en eller annen erindring fra ditt kunstnerliv i Mnchen eller Italien, om noen av alle de mennesker som du har truffet og kan fortelle om. Det behves ikke meget. Skriv - skriv for eksempel om den gang Lenbach [Franz von Lenbach, 1836-1904, tysk maler] kom opp til deg i Mnchen og malte p det portrettet.
  Nei - det er ikke noe skrive.
  Jo, jeg synes jeg husker - var det ikke s, at -
  Nei, det er ikke noe. - Jeg var bare aldeles ferdig med portrettet, det skulle innsendes neste dag til utstillingen, og han kom opp for se p det, han var jo en god venn av mannen som hadde bestilt det. Jeg spurte hva han syntes om det. - Jo, det var utmerket. Han gratulerte meg - det var bare litt ved den ene yenkrik som kunne vrt litt bedre, sa han. Jeg forsto ikke riktig hva han mente og rakte ham en liten pensel for at han kunne vise meg det, eller antyde forandringen p selve portrettet. Motstrebende tok han penselen, - nei det torde han slett ikke.
  jo.
  N ja - ich meine nur ein ganz klein bisschen hher auf dieser Seite - og han gjorde et strk - det var ikke nok farve i penselen. Han strakte hnden ut efter paletten, som jeg ivrig rakte den bermte maler, og han dyppet og gjorde et til. S fortsatte han hist og her ellers og rettet litt p nesen, mens han fortalte meg noen smhistorier fra Allotria og forskjellige meninger om de siste bilder i Kunstforeningen. Jeg satte meg ned i sofaen, og en gang imellom ga jeg ham mer farve p paletten. Han holdt p en time. Med en bemerkning om frk. Zieglers spill i gr aftes stanset han og trdte tilbake. Jeg hadde ogs reist meg og gtt hen foran staffeliet og s p det. Hele portrettet var fullstendig overmalt og det lignet ikke professoren - ja, nei ikke mer enn - simpelthen en annen mann - fullstendig delagt. Han s forferdet p meg og jeg litt svakt smilende p ham - s kastet han paletten, grep sin hatt og styrtet p dr idet han ropte: Entschuldigen Sie!
  Men s skriv f. eks. den historien da.
  Nei, det er jo ikke noe skrive eller trykke snt noe. Nei - det er ikke tale om.
  Jamen f. eks. noe fra du var ung og vi var sammen. Den gangen vi kalte deg for Biffen og Kaliffen.
  Nei - hva skulle det vre. Jeg husker virkelig ingen ting.
  Kan du huske da vi hadde vrt ute og seilt med Heftyes kutter og kom inn i Frognerkilen om natten og storseilet fikk et lite blaff fra nord, s bommen langsomt men ubnnhrlig skjv deg over bord.
  Han lo: Ja, og da jeg s at ingen annen rd var, tok jeg hendene over hodet og stupte, som ellers nr vi badet.
  Ja, og da du kom opp igjen, spurte du, mens du l og plasket p ryggen i morilden: Kom jeg pent?
  Han lo: Og s sprang jeg hjem hele veien for ikke bli forkjlet, dryppende av vann, og det klang for hvert skritt som om jeg hadde fullt av slvpenger p meg - men snt er jo ikke noe skrive. Jeg skal si deg akkurat hvorfor jeg ikke kan og ikke vil skrive. Det er av to grunner. For det frste er jeg for beskjeden. Jeg tror ikke videre p at jeg kan. Men dernest er jeg ogs for forfengelig. Skulle jeg skrive, s mtte det vre aldeles utmerket.
  Ja - ja, s skriver jeg det da som noe karakteristisk for deg, s kan du ha det s godt.
  Vrsgo.

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 131-133, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon.

Christian Krohg om slss

Krohg skrev som nevnt tidligere om mange malere, ogs om Hans Gude (1825-1903). Naturlig nok - han hadde jo Gude som lrer da han studerte i Karlsruhe sammen med sin kompis Eilif Peterssen (1852-1928, ogs en norsk tegner og maler) fra 1873. Jeg er litt stolt av det. Ikke at jeg studerte sammen med dem, det hadde gjort meg mer giktbrudden enn jeg kan skryte p meg. Men at sistnevnte (Peterssen) var en del av Lysakerkretsen. Og han bodde i Bombakken 4, det er et dryt steinkast fra der jeg har bodd i nr 14 r. S nr jeg forserer bakken (riktignok sjelden og alltid i selskap med hunden Teddy jeg fra tid til annen har gleden av ha p besk), s tenker jeg p ham. Alts Peterssen. Men det var ikke det jeg hadde tenkt gjengi. Og heller ikke om Gude m innrmmes. Men flgende lille historie som Krohg skrev i 1891:


(Krohg, Kampen for tilvrelsen, 1889)

Jeg var snart ni r og hadde ennu aldri slss, for jeg hadde jo ingen bror og var alltid sammen med mine sstre og deres venninner. De fleste gutter i gaten var eldre enn jeg. En dag da jeg gikk med smpikene, satt en av disse guttene, Flsken, oppe p en portstolpe og ropte: Der kommer'n Jentekristian - - bh - hjelp meg le att'n. Det skar meg dypt i hjertet. Og jeg ville skaffe meg en venn. Da det ikke gikk p annen mte, for de var alle sammen s hovne, s besluttet jeg slss med en; for jeg hadde hrt at da blir man de beste venner bakefter - og det var ingen som ville vre venn med en gutt som ikke var hvass, og for vre hvass mtte man slss. Jeg gikk og s efter en som jeg kunne like, og en dag traff jeg Hjalmar Welhaven [1850-1922, norsk arkitekt og skientusiast] utenfor Universitetet. Han ville jeg gjerne vre venner med. Han kom dessuten ofte i grden hvor vi bodde, til sin onkel, og derfor knyttet jeg da mine spinkle, sm never og stanset og spurte om det var noe han ville. Han svarte ikke, bare lo og hivde meg opp p gressplenen. S fr jeg ls p ham igjen, det gikk likedan, og slik en tre, fire ganger - dermed skiltes vi - uten vennskap, for det var jo ikke noe slagsml det.
  Jeg gikk skuffet hjem og hadde ogs en sorg til: jeg var alts rtten. Det hadde jeg ikke visst fr, for han var jo ikke det aller minste strre eller eldre enn meg. [Det med alderen er ikke helt riktig, siden Krohg var fdt i 1852, alts to r etter Welhaven]
  Om aftenen fikk min far besk av Catharinus Bang [1822-1898, norsk litteraturhistoriker]. Han hadde sttt og sett p det hele og fortalte det som noe uhyre komisk. S ble det besluttet at jeg skulle p skolen for vre sammen med gutter. Jeg kom inn i 4de felles. Men der gikk det ikke stort bedre. Jeg visste nu at jeg var rtten, det var ikke noe gjre ved det. Der var nok et par gutter som var likes rtne som jeg; men dem var der jo ikke noe moro ved.
  Med jentene ville jeg ikke leke mer, og s ble jeg gende mest alene eller satt og klusset med min tantes vannfarver og blyanter. En dag hadde jeg gjort noen nisser, som sprang fort og hadde rde toppluer. Gamle Anne, tjenestepiken, gikk gjennom stuen med sin stvekost, fikk se det, rev det fra meg og viste det stolt til min far som satt og leste, og spurte om det ikke kunne bli en stor maler av meg. Han svarte at alle barn kunne gjre snt. Men p meg gjorde hennes ord dypt inntrykk, og fra den dag satt jeg ofte og tegnet og slte med farve.
  En liten gutt, mindre enn meg selv, s jeg ofte i Grottebakken, han gikk s fast og fort sammen med sin far og sin bror. Han s hvass ut, men snill allikevel - og han ville jeg gjerne vrt venn med.
  Han bodde p Hegdehaugen og gikk p Borgerskolen - det var det eneste jeg visste om ham.
  S kom jeg opp i 5te.
  Det var frste dag. Vi var der en time bare.
  Med engang kom han inn av dren, skulle g der p Nissens skole som jeg og het Eilif Peterssen. Eilif var det rareste navn jeg hadde hrt og lot ham stige enda mer i min beundring.
  Om eftermiddagen gikk jeg oppover til Hegdehaugen for nikke til ham, hvis han var ute og lekte p gaten. Det var han ikke, og jeg mtte g hjem igjen; men neste dag ble vi venner i klassen. Og det viste seg at han var forferdelig flink til tegne ansikter. De s nesten ut som de var trykt.
  S ble jeg smittet av ham, og tegnet mer og mer ansikter, og senere har vi begge to holdt p med det.

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 126-127, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon

Christian Krohg om Christian Olsen

Krohg skrev selvflgelig ikke bare om Edvard Munch. Han skrev om en rekke andre, naturlig nok frst og fremst malere. En av dem var Christian Olsen som virket i Norge fra 1839. Hans tegninger av Henrik Wergeland (1808-1845, norsk dikter og landets frste riksantikvar) er velkjent. Selv har jeg notert flgende i min biografi om Henrik Ibsen, under datoen 6. oktober 1859, dagen hans ungdomskamerat Ole Schulerud (fdt 1827) fra Grimstadperioden gikk bort: Et kolorert portrett (i oljefarger) av Schulerud, laget av Christian Olsen (1813-1898, dansk portrettmaler, tegner og fotograf) henger i HIs arbeidsvrelse i Ibsen-muset i Oslo. Portrettet har trolig et originalt fotografi som bakgrunn.


(Olsens tegning av Wergeland
fra sykeleiet i 1844)

Nok om det, her gjengis mtet mellom Krohg og Olsen i 1895, slik Krohg selv beskrev det i artikkelen En Wergelands-portrettr:

  Jeg ble stende aldeles slagen, da jeg fra den lyse larmende Karl Johans gate trdte inn til ham.
  Det var som i et nu rykke femti r tilbake i tiden. Slik s visst atelierene ut dengang. Det var et riktig atelier, slik som det skal vre. Jeg hadde nok sett dem p malerier, disse duse stille intime rom i mrke varme farver. Men jeg hadde aldri truffet dem i virkeligheten. P veggen hang duse varme bilder i en mrk brun behagelig tone, og helt henne ved vinduet midt i denne dype farve reiste seg fra staffeliet en liten vennlig rdkinnet gammel mann med kritthvitt hr og hvitt skjegg. Han s aldeles ut som en maler skulle se ut dengang.
  Det hele var som en anakronisme. Og s var det at han satt og arbeidet. Da jeg visste at han var 83 r, var jeg forberedt p treffe ham i sengen eller dypt nedsunken i en bestefarsstol. Istedenfor satt han med en lupe i den ene hnd og arbeidet p et ganske lite portrett, som var s fint utfrt at det nok gjaldt ikke skjelve det aller minste p hnden.
  P et bord i kroken l i pyntelig orden en del bker med kors p bindet og gullsnitt.
  Paletten var s fin og ren at man kunne speile seg i den.
  Han la lupen fra seg og kom rask og smilende mot meg. Da jeg hadde sagt mitt rend, lo han hyt og gemyttlig og sa at han riktignok ikke hadde tenkt at han skulle bli foreviget, skjnt han jo hadde foreviget mange.
  Han satte seg igjen, og jeg ved siden av.
  - Ja, De har jo malt nesten hele Eidsvollgalleriet?
  Han kastet flott begge ben over armlenet p stolen og svarte smilende: Ja, nesten.
  - Og Henrik Wergeland?
  - Ja, ham har jeg tegnet og malt mange ganger. Jeg var ikke fr kommet heropp til landet fra Danmark, det er nu meget over femti r siden, s lrte jeg straks Wergeland kjenne. Det var s underlig. Den mann som jeg hrte alle tale om - Wergeland, Henrik Wergeland, ham lrte jeg straks kjenne. Jeg skal si Dem hvorledes det gikk til. Jeg ble spurt om jeg ikke kunne tegne jomfru Schyen [senere Anne Sophie Wergeland, 1816-1872] - dengang kalte man dem jomfru, nu er de alle sammen frkener - her lo han igjen hyt - hun var nemlig forlovet med Wergelands fetter, den senere general Wergeland [Harald Nicolai Storm Wergeland, 1814-1895, norsk offiser, politiker og fjellklatrer], og hun bodde hos Henrik Wergeland. Det var der oppe ved - ved - ved -
  - Grotten, foreslo jeg.
  - Akk, nei, nei, det var lenge fr han flyttet til Grotten.
  Nei, Dammen het det. Der l nemlig et lite vann, en dam, som de kaller det her. Nu har de kastet den til, og det er et torv istedenfor. Det var deroppe ved kirke - hva er det nu den heter?
  - Trefoldighetskirken.
  Han fikk et voldsomt anfall av latter. Han moret seg aldeles fortrinlig over meg.
  - Akk nei, dengang var der merkelig nok ingen Trefoldighetskirke. Den var ikke tenkt p engang. Nei, det var ved kirkegrden. Vr Frelsers kirkegrd. Ja, det hus som han bodde i, det ligger der da ennu den dag i dag uforandret, som det l dengang. Nu - jeg sto da der inne og ventet. Og med en gang sles begge flydrene opp, og inn trer Henrik Wergeland med sin kone under armen. Gud, hvor var han ikke smukk og kjekk og glad! Og hans kone var ogs meget smukk med krller nedover nakken. Her lod han sin hnd gli nedover sitt hvite bakhode. Og jeg ble der til aftens. Og der var s hyggelig, s hyggelig. Og s tegnet jeg frken Schyen. Hun var ogs meget smukk. Og s kom jeg da ogs naturligvis til tegne Wergeland. Og nu kom jeg der oftere til te om aftenen.
  - Han var vel meget interessant tale med?
  - Ja, men det var n isr det at han var s likefrem. Jeg tegnet ham ogs flere ganger og til sist p sykesengen, p hans ddsleie.
  Her lo han igjen inderlig godt.
  - For det var jo brystsyke han led av, vet De nok.
  - Kjente De ogs Welhaven? [Johan Sebastian, 1807-1873, norsk lyriker og litteraturkritiker]
  - Akk ja, akk ja. Men han var ikke s likefrem som Wergeland, han var mer fornem.
  - Welhaven interesserte seg jo meget for kunst?
  - Ja, det var jo ham som ga sttet til at Eidsvollgalleriet ble laget der oppe.
  - Og Wergeland tegnet jo ogs meget selv?
  - Nei, det tror jeg ikke.
  - Ja, det har jeg alltid hrt.
  - ja, det var bare sdanne karikaturer. Nei, han tegnet egentlig ikke. Og s hadde han malt litt over sine drer og den slags.
  - Hrte De Wergeland og Welhaven tale ondt om hinannen?
  - Nei, nei, det hrte jeg aldri. Men jeg merket jo nok at de harmonerte ikke sdan riktig.
  - Akk ja. De kan tro det er underlig for meg. Jeg vil jo gjerne tale om den gamle tid, det vil man jo gjerne nr man blir gammel. Og nr jeg spr noen om de har kjent Wergeland, s svarer de alltid: Nei, han var dd fr jeg ble fdt.
  Jeg begynte se p alle de fint utfrte malerier som sto der eller hang p veggene.
  - Se her er mine eldste ting, akvareller, det er efter naturen. Min far og mor i Danmark, han var bonde p Fyen, det er Fyenboernes nasjonaldrakt, og det er det hus hvor jeg er fdt. Her er noen av mine frste tegninger. De er  efter naturen. Dengang produserte jeg alltid sortkrittstegninger. S kom jo for en del r siden fotografien, og jeg begynte med det. Der er ogs noen som maler direkte p selve fotografiet. Men det synes jeg ikke riktig om. Det blir s glatt og oljetrykksaktig.
  Jeg s p et av de portretter som sto der, og jeg sa at jeg syntes kinnet var meget bltt og vakkert modellert.
  - Ja, svarte han nesten unnskyldende, jeg kan slett ikke f det til, nr jeg ikke utfrer det s meget. Nu skal det jo vre annerledes, tilfyet han smilende. Nu skal det jo vre s moderne.
  - De synes vel ikke om den moderne kunst her i landet?
  Han lo svrt.
  - Nei, dette klatteriet - det kan - jeg - jo - ikke - riktig.
  - Jeg hrer ogs til klattemalerne, sa jeg.
  - Ja, jeg vet det nok. Ha - ha - ha.
  S ga jeg meg til tegne ham. Han satt stille som en mus, og rrte seg ikke fr jeg var ferdig.
  Jeg viste ham det.
  - Ja, se her har vi jo den gamle mann!


(Christian Olsen, rundt 1880)

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 107-109, Wikipedia, Store norske leksikon.

Christian Krohg skriver mer om Edvard Munch

Krohg skrev i sitt verk blant annet: Det er ikke sant at bare kunstnere skjnner seg p kunst, men det sannsynligste er dog at de skjnner seg mer p det enn andre. Det er ikke vanskelig si seg enig i det. I hvert fall ikke for meg. Jeg kan tenke meg f som skjnner mindre om kunst enn meg. Men, om ikke annet, s har jeg blitt gladere lese om det med rene.

Krohg ble ikke ferdig med Munch. Kanskje ikke s rart, blir man noensinne ferdig med ham? I artikkelen En analyse fra 1902 skriver han blant annet:

  At Munch skjrer dem i ynene som har splinter i dem, er lett forstelig. Allerede ved deres frste mlestokk, fotografisk likhet med naturen, svikter han dem i den grad at der ikke engang blir bruk for noen som helst mlestokk.
  Munchs bilder ligner ikke naturen som kopi betraktet. De er i s henseende heller motsatt naturen.
  Ti han ser den kun i en stemnings lys og mrke og ser kun det av den som faller inn under denne stemning. Han omdanner, forenkler eller mangfoldiggjr den, alt eftersom stemningen omdannes, forenkles eller mangfoldiggjres. Det er heller ikke noen alminnelige kjente stemninger han maler, det er ikke slik som er felles for de fleste mennesker. Var det enda det!
  Nei! Det er ikke vemod ved hsten og dden, glede ved liv og kjrlighet, lengsel og atter lengsel. Disse s ofte tenkte, skrevne og malte flelser kan godt forenes selv med en streng kopiering av naturen. De finnes der likesom allerede, fordi s mange allerede har lagt dem inn deri. De er blitt som uttrykk i et sprog.
  Det er Munchs egen personlige individuelle stemning ved den enkelte anledning som ligger i bildet. Ikke alene den han kommer i ved se vedkommende motiv, men den han allerede var i p forhnd, uansett motivet. Og s maler han motivet, sledes som det ser ut gjennom den stemning hvori han tilfeldigvis befinner seg. Derav flger at naturen og motivet ikke kan ligne naturen, ti det og den forandrer seg efter hans stemning. Undertiden synes han den ser sdan ut, undersiden sdan. Undertiden pvirker endog dens prakt ham ubehagelig og gjr ham tristere. Da maler han en dissonans. Undertiden strmmer han over av glede over dens skjnnhet og ynde og ser kun skjnnhet og ynde, mangedobbelt. Og da utelater han alt det vilkrlige som alltid finnes ved siden av, og som forstyrrer harmonien. Han utelater det ikke med vilje. Han ser det ikke, fler det ikke. Og han utelater ikke alene, men han legger til p den annen side, inntil han nr sin stemnings ml. Han maler ikke naturen, han maler selve sin stemning. Han er ikke stemningsmaler, men han er sin stemnings maler. Og her er det han viser seg som den store mester. Den stemning kopierer han tro og nyaktig, ubnnhrlig og inntil de minste detaljer. Her er han realist. Ellers ikke.
  Man har sagt at han er impresjonist. Det er i grunnen slett ikke riktig.
  Impresjonismen er kun en utlper av realismen. Mistrstig over se at selv den hyeste virtuositet, den strste troskap, den iherdigste fordypelse i naturen, kun ga en svak likhet med denne, og kanskje jaget fremover av fotografien, som iallfall med hensyn til former og detaljer kom nrmere, oppga man kopieringen som hpls og avmektig og ville n naturens inntrykk, siden man ikke kunne n den selv, fremstille en ekstrakt, siden man ikke kunne f dens detaljrikdom og helhet p samme tid, men det var dog stadig naturen der sto som det store ml. Visstnok skulle naturen ses gjennom et temperament, men det var naturen som var hovedsaken, ikke temperamentet. Og det var temperamentet som noe konstant, ikke temperamentets enkelte flyktige uttrykksformer, der hadde betydning som seglass. Man hadde kun et glass, men Munch har mange hundre, og lager stadig nye. Han lager dem selv. Enkelte forstrrer, andre forminsker, enkelte forvrir, andre igjen splitter.
  Som den store og knappe stilist han er i foredraget, pynter han ikke sin stemning, men gir kun det vesentlige av den.
  En flge av at Munchs tanke ikke likesom realistenes og impresjonistenes tanke er en tabula rasa foran naturen, er det at bildene virker langt utover sine rammer. De gjr likesom ikke inntrykk av vre firkantet, fordi man ikke tenker p grensen som dannes av rammene. De er ikke avskrne stykker av naturen. De er heller ikke i tid innskrenket til det moment der ellers er det som er fremstillet p bilder.
  Man bringes ved se dem til tenke frem og tilbake.


(Munchs I haven fra 1902)

  Ved det bilde hvor unge piker plukker blomster, fler man at de har plukket allerede en stund, de plukker og de vil vedbli med det ennu lenge. En annen maler ville, hvis han nsket uttrykke at de lenge hadde holdt p, brukt det simple middel legge en hel del avplukkede blomster et sted. Og for uttrykke fremtiden ville vedkommende stillet noen ennu tomme kurver hen. Men Munch gir bde fortiden og fremtiden i selve mten, de plukker p, i deres iver, i sin egen, i malerens sympati med denne iver.
  Hadde han her malt scenen fotografisk lik, ville han ikke ftt kopiert den stemning han var i da han s blomsterplukningen, og hvorledes blomsterplukningen opptokes i stemningen.
  Ved bildet av barna i skogen har han sannsynligvis slett ikke sett noen barn, men deres litenhet i motsetning til skogens ensomme storhet uttrykker hans stemning en dag, da han gikk der. Man bebreider ham at han ikke har malt enkelte trr og grener p trrne. Herregud, i det yeblikk man gir seg til se de enkelte trr og de enkelte grener, er jo fortryllelsen hevet. Ti det er skogen som enhet, som mystisk vesen, som den store Pan, der imponerer og knuger.


(Munchs Barn i skogen fra 1901-02)

  Og nr Munch ser et uhyggelig hus mot en uhyggelig himmel, virker disse to ting slik p ham i den stemning han da er, at han sier til seg selv: Der inne m der nettopp ha ligget en dd mann. Han maler da likkisten som bres ut. Og han ser kun det ene: uhyggen, der oppsluker alle detaljer. Ornamentene p likkisten spiller ingen rolle, alts maler han dem ikke. Mennenes individualitet spiller ingen rolle, det er kun noen menn. Derfor individualiserer han dem ikke. Men han individualiserer stemningen.
  Fordi bildene ikke stanser ved rammene slik som sedvanlige bilder, gr det ene bilde i hans samling bltt over i de andre. De enkelte malerier strides ikke som p andre utstillinger med hinannen innbyrdes, hvor de kjemper om overdve hinannen og tiltrekke seg tilskuernes oppmerksomhet. De er ikke hinannens fiender. Derav kommer det at ikke alene hvert bilde er en helhet, men hele utstillingen er en helhet.
  De enkelte bilder danner forskjellige instrumenter i en symfoni.
  Og dog er der mange, efter hva vi har sett av avisene, der ikke, nr de kommer inn p Munchs utstilling hrer den deiligste musikk.
  Nettopp fordi Munch, som utviklet, skildrer sine egne stemninger og seg selv gjennom sin forskjellige mter se naturen p, er han dikter.
  Han slutter seg som den fjerde til vre tre store diktere.

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 175+177-179, Wikipedia, Store norske leksikon.

Christian Krohg om Edvard Munchs kunst

I 1889 (samme r som Munchs portrett av erke-bohemen Hans Jger ble malt) skrev Krohg blant annet flgende om Munch og hans kunst, i en artikkel tittulert Tredje generasjon:

Edvard Munch er den tredje generasjon. - Forelpig bare han.
  Hver gang Munch fr utstilte et bilde, vakte han visstnok en del oppsikt. Kunstnerne innbyrdes sto skarpt mot hinannen i sine dommer. Men det ble likesom ikke til noe mer med ham allikevel. Det s ut til at han i hyden skulle bli en kuriositet innenfor den eldre hovedstrmning som hadde slukt alle de andre unge himmelstormere. Men man tok feil. Nr man gr ut av dren efter ha sett p hans utstilling der oppe i Stundentersamfundet, sier man til seg selv:
  Munch er alts den den norske kunstner hvortil nu de strste forhpninger knytter seg.
  Naturligvis kunne flinke kunstkritikere godt skrive spalte opp og spalte ned om alle Munchs store og sm tegnefeil og bli s veltalende i dette kapitel, s de glemte at han hadde annet enn feil.
  Undertegnede har av og til sett slike meterlange avhandlinger over Munchs avskyeligheter.
  Og det er ganske sant at mannen gjr tegnefeil.
  Det er for eksempel ergerlig at Munch ikke vil ta menneskene som Gud har skapt dem, og at han helst vil plasere Hans Jgers hofteben alle andre steder enn i hoftesklen. Og det er ogs ergerlig at han lar barna i Arendal st og vippe p en liten tynn pinne, istedenfor gi dem to ben.
  Men hva gjr alt dette?
  Jo - at Munch ikke fr solgt sine bilder, og at ikke publikum liker dem. Men det er ogs det hele. Det gjr ikke - at ikke Munch er vr nye generasjon. Han vekker det strste hp. Munch ligner ingen anden.
  Han vandrer ikke glad ut med sin malerkasse med farvene ferdigliggende til male luft, gress eller solnedganger; han vet ikke at luften er bl, gresset grnt og solnedgangen rd, han vet ingenting fr han gir seg til male, han er hver gang forbauset og henrykt over de enkleste, alminneligste ting, han kjemper seg hver gang til det han fr vite, og glemmer det til neste gang. Han maler - det vil si - ser p en annen mte enn de andre kunstnere. Han ser bare det vesentlige og maler selvflgelig bare det. Derfor er Munchs bilder i regelen ikke ferdige, som folk er s henrykt over selv finne p.
  Jo da! De er ferdige. Ferdige fra hans hnd. Kunst er ferdig, nr kunstneren virkelig har ftt sagt alt hva han hadde p hjerte,  og det er nettopp dette fortinn Munch har fremfor den annen generasjons malere, at han ganske annerledes forstr vise oss hva han har flt og hva der har grepet ham og underordner alt annet. At dette av og til skjer p bekostning av andre ting, og at han m oppgi meget av god tegning, det er sikkert.
  Men folk skal ikke vre glade for det, for en vakker dag makter han det hele, og fr frem det vesentlige uten behve oppgi tegning osv.
  Det er synd at Munch ikke har hatt anledning som alle franske malere g igjennom et akademi riktig grundig, for Munch er s selvstendig at ham hadde det ikke skadet, som s mange andre. Ingen har vondt av lre, nr de bare forstr kaste det lrte bort igjen p rette tid og sted. Munch har mange beundrere blant de unge, men en ting er komisk at selv blant dem er der ingen som ser p et nytt bilde av Munch uten at de m ryste p hodet og smile, og s kommer det frst:
  Ja godt er det - det vet Gud. Han overrasker hver gang, han er aldri den samme, derfor m man hver gang ha litt tid til komme seg av sin forundring innen man utbryter:
  Det er godt.
  Men at folk ikke forstr Munch, det er rimelig.
  De har jo ennu ikke ndd igjennom den annen generasjon. Hvordan skulle de s kunne pskjnne den tredje?
  Folk kan jo umulig ha samme mening om Hans Jgers utseende som Munch, der synes den bl gamle vrfrakken er mrk og filthatten nede i ynene simpelthen brun og Hans Jger rd, nr han grinet vandrer oppover Karl Johan i middagstiden. Hvordan skulle de kunne finne seg i at Munch synes hatten er lys rdaktig og frakken lysebl osv., nr Hans Jger er dumpet ned i en sort sofa i solskinn. Folk regner bare ut at nr frakken er mrkebl, s er det den det - akkurat som om noe var noe i forhold til noe annet. Det bleste bl kan bli grnt i motsetning til noe enda blere bltt naturligvis. Men g opp og se p Munchs Hans Jger, om han ikke sitter likes lys levende oppe i sofaen i Studentersamfundets lille sal, som man har sett ham g omkring p gaten.
  Den lille aftenstemning over portrettet er ogs glimrende. Munch har spasert en aften,  sett den konen som sitter nede ved veikanten den stille - stille sommeraften. Det er s stille at man kan hre liksom hysj, hysj bortover markene.
  Han er blitt grepet av stillheten, har sagt til seg selv: Hvor deilig dette er! Han er enten gtt hjem og har malt det efter hukommelsen, eller gtt ut igjen med malerkassen og har malt det efter naturen. Det er nemlig ikke nettopp friluftsmalingen det kommer an p for den tredje generasjon - men sikkert er det at han har ftt frem: Hvor deilig dette er!
  Nettopp det som han uvilkrlig har flt da han s det.
  Han er impresjonist, ennu vr eneste!
  Det er det store ved Munchs kunst, som man skal feste seg ved, at han malte akkurat bare det som har grepet ham. Vi er aldri i tvil om hvorfor han har malt det eller det. La ham ha tegnet det uvesentlige drlig, det vesentlige er truffet p et hr, bde i retning av tegning og farve.
  Hva gjr de s om de sm feilene er store, nr det store er s stort.


(Hans Jger malt av Munch i 1889)

For forrige innlegg om Krohg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s- 172-174, Wikipedia, Store norske leksikon.

Christian Krohg om Edvard Munch

De fleste er kjent med eller har hrt om Skagen-maleren Christian Krohg (1852-1925), men at han ogs var en fremragende forfatter og journalist er kanskje mindre omtalt. Jeg har skrevet om maleren fr (se for eksempel her), og selvflgelig ogs om Edvard Munch (se her). I de flgende innlegg vil jeg sakse fra Kampen for tilvrelsen, som er et utvalg av Krohgs litterre og journalistiske arbeid, frste gang utgitt i fire bind fra 1920-21.


(Krohgs portrett av Ibsen)

For min egen del str Krohg som illustratr av Henrik Ibsens dikt Terje Vigen (frst publisert 23.02.1862). Diktet med  20 illustrasjoner ble utgitt i begynnelsen av 1892. I 1895 malte Krohg ogs et portrett av Ibsen, hvor han str utenfor Stortinget med flosshatten i en utstrakt hnd. 7. mars 1895 kjpte Ibsen et portrett av August Strindberg (1849-1912, svensk forfatter og dramatiker), og hvem malte det om ikke Christian Krohg? Ikke mange dagene etter (12. mars) skrt dikteren uhemmet til sin kone Suzannah av bildet (eller kanskje like mye av prisen): I den store udstilling har jeg kbt et mesterligt billede af Chr. Krogh. Det er egentlig et portrt af Strindberg; men Sigurd kalder det 'Revolutionen', og jeg kalder det 'Det frembrydende vanvid'. Det var forresten Sigurd, som tilskyndede mig til at kbe det da jeg kunde f det for en forholdsvis s fabelagtig billig pris som 500 kroner. Sigurd var som kjent snnen (1859-1930). Ibsen hengte bildet p veggen i arbeidsvrelset. Til dem som forundret seg og spurte, forklarte han at det hjalp ham nr han arbeidet ha dette gale menneske til stirre ned p seg, og p en halvt spkefull mte at Strindberg skal hnge der og passe paa, thi han er min Ddsfjende.

N kom jeg som vanlig litt utenfor temaet, som alts skulle dreie seg om Krohg og Munch, begge i strre eller mindre grad del av bohemkretsen rundt Hans Jger (som jeg ogs har skrevet om fr, se feks. her). Her er Krohgs egne tanker (skrevet i 1892) om den svrt s egosentriske Edvard Munch:

  Da Munch ble fdt, var han s skitt av helbred at de lurte p hvorvidt det kunne nytte sette ham p. Det ble imidlertid dog gjort, og han begynte straks gjennomg de forskjellige store sykdommer, s der uavlatelig mtte bes for ham i kirken. Han var nesten hver gang fullstendig oppgitt av lgene, men han levet videre, som en hn mot all vitenskap, idet han fortsatte med sykdommene og l for dden en gang imellom. Han holder seg ennu litt mager.
  Allerede tidlig rpet gutten anlegg. Men han torde ikke straks tilst at han hadde et s ekstravagant nske som bli maler, og han sa derfor at han ville bli arkitekt. Denne plan hadde den fordel at det for ham selv smakte litt av fugl, og p den annenside dog var litt mer fjernet fra det sigyneraktige. Til sist kunne det dog ikke lenger skjules hvor han ville hen - og efter en del motstand fikk han lov. Men ennu efterat han hadde vidd seg helt og holdent til kunsten og hadde utstilt i flere r, kom bekymrede eldre damer med bedrvede ansikter hjem og spurte om han skulle bli maler.
  Tre rike onkler slo seg sammen for understtte ham, og bestilte et bilde til en sum av 25 kroner, som de ville utlodde mellom seg. Men bildet forkastedes da han skulle avlevere det, dels fordi de hadde betenkt seg, dels fordi bildet ikke anses riktig ferdig.
  Munch hyllet alts allerede dengang den uferdige retning, som han skulle bringe til en s stor fullkommenhet.
  P utstillingen i Handelsstanden vakte han stor oppmerksomhet hos kunstnerne ved et bilde av en ung pike som legger i ovnen. Det var friere og lettere og mer gjennomfrt koloristisk enn selv de vrige radikale autoriteters, og fremfor alt, det var noe annet.
  Senere har han, uten la seg rokke eller forvirre av den voldsomme forargelse som reiste seg i anledning av hans bilde, vandret p den vei hvor han er vedblitt vandre alene.
  Hans kunstoppfatning har i grunnen alltid vrt den samme og tilspisset seg i hat til realismen. Han blir sint nr han hrer tale om at det eller dette kunstverk er rlig, og bruker seg s p det store pulterkammer rligheten, hvor alle bilder om hvem der hverken kan sies noe godt eller ondt, skal puttes hen. Man skal ikke male slik som man ser det, men slik som man s det, sier han - for da ens sinnsstemning aldri vil vre akkurat den samme i dag som i gr, eller om aftenen som om morgenen, s vil man ikke kunne fastholde det fine sjelsinntrykk, hvis man hver gang maler det slik som man ser det. Derfor nytter det heller ikke, mener han, holde lenge p med et bilde, man m vre uendelig engstelig for i en senere forskjellig sinnsstemning delegge hva man har ftt ut av skjrt og fint - og derfor foretrekker han la bildet st uferdig, hvor der er fare for at noe skal g tapt. Det er sjelsinntrykket og kun dette han vil fremstille, ikke et bilde han vil ha av den tilfeldige natur.
  Har for eksempel skyene, sier han, nr man var i en opprrt sinnsstemning, virket som blod, kan det vel ikke nytte male noen alminnelige riktige skyer. Det gjelder g den direkte vei - male skyene som blod.
  Han synes det er en lettelse for malerne vite dett og tenke slik, s vi aldri kan nes igjen av fotografien. Og han kan ikke forst hvor man kan vre s idiotisk fordringsfull tro at man kan male noe som tilnrmelsesvis ligner eller gir naturen.
  Jeg traff ham en dag da han skulle reise til Berlin.
  De synes naturligvis ikke at noen andre maler godt enn De selv?
  nei, oppriktig talt, sa han, s synes jeg ikke det. - jo forresten, Werenskiold [Erik Theodor, 1855-1938, norsk tegner og maler] tegner jo ganske godt.
  Hva synes De om Heyerdahl? [Hans Olaf Halvor, 1857-1913, norsk maler]
  Han trakk p skuldrene.
  Wentzel? [Nils Gustav, 1859-1927, norsk maler]
  Wentzel er en kvistemaler.
  Hva synes De om meg?
  Han lo: Man er jo ikke alltid i hjrne til skjelle ut.
  Hvor lenge blir De i Berlin?
  Jeg blir der kanskje hele vinteren.
  Hvor mange penger har De med da?
  To hundre kroner.
  Hm!
  Si meg Krohg, De har jo vrt i Berlin. Bruker man snippkjoler i selskaper der?
  Ja, det gjr man. Har De ingen med?
  Nei, jeg har ingen i det hele tatt.
  Jeg kan ikke tilby Dem min, den ville visst ikke passe.
  nei, jeg kan jo kjpe meg en.
  Hm, jeg tenkte p de 200 kronene. Ja, hvis De skulle komme i knipe, s skriv til meg, kanskje jeg til den tid kan skaffe Dem noen flere penger.
  nei, det behves ikke, sa han og slo p lommeboken.
  Jeg trykket hans hnd til avskjed med en sterk fornemmelse at jeg nok snart skulle f se ham igjen.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s- 164-166, Wikipedia, Store norske leksikon.

For neste innlegg om Krohg (og Munch), klikk her.

Sven Elvestad blir fascist - og s gr det mot slutten

Sven Elvestad blir fascist - og s gr det mot slutten

I 1924 var Sven Elvestad tilbake i Norge. Forleggerne hans i utlandet slet med pekunire problemer, det smittet over p Sven. ret etter slo han seg ned i Positano p Amalfikysten i Italia. Siden 1922 hadde Sven advart mot fascismen, men i en artikkel i Tidens Tegn 14. juni 1926, Marschen mot Oslo - slr han om. Han kaster seg inn i den politiske diskusjon, han forherliger Mussolini og den italienske fascisme. I 1934, ret han dde, svarte Elvestad slik om han var fascist: Det er jeg som er fascist. Jeg er den frste. Jeg forkynte fascismens ideer da Mussolini var socialistisk oppvigler og Hitler sto og malte plankegjerder p langs og var misfornid med at han ikke fikk male p tvers.
  Svaret rper ikke akkurat respekt hverken for Mussolini eller Hitler. I Sven Elvestads yne var det han selv som var fascist, ingen andre. Fra Positano, og med fast gasje fra Tidens Tegn, skrev Sven sine reportasjer derfra om vinteren. S snart vren kom, flyttet han til Arienzo (ikke langt unna) hvor han leide en gammel mlle (eller kvernhus om man vil). Her fant han ro, og ble boende der mer eller mindre fast i ti r (med unntak av noen opphold i Norge).


(Positano)

Svens sster, Sigrid, fikk tuberkulose og dde i 1927. Moren, som han var svrt glad i, dde i 1929, 80 r gammel. I 1929 kom Grete, som i mellomtiden var blitt skilt fra Olaf Gulbransson, hun var stadig like forelsket i Sven. Han var glad i henne, innrmmet det, men gifte seg - nei. Fra august 1933 kom Sven hjem til Norge for godt. Ikke lenge etter pdro Grete seg dobbeltsidig lungebetennelse, hun dde i Mnchen 26. mars 1934. Ikke i hele sitt liv hadde Sven Elvestad flt seg s ussel. Da han fikk hre om ddsfallet, brt han fullstendig sammen. Etter dette drakk han mer enn noen gang fr.

En stund etter sin femtirsdag (7. september 1934 som ble feiret p Bristol) flte han seg utilpass. Var ofte kvalm. En dag da han var p toalettet kjente han en brennende smerte i brystet, holdt p falle om, men s var smerten borte like brtt som den var kommet. Noen dager senere fikk han et anfall til. Og s enda et; i avisen, p kontoret. Engstelig for hva dette kunne vre oppskte han dr. Leegaard.
  - De lever visst et noe usunt liv, herr Elvestad? Sa legen etter ha underskt ham. Rker De meget?
  - Ja. Jo. Tredve sigaretter om dagen, kanskje. Noen sigarer.
  - Og hva med alkohol?
  - Jeg drikker gjerne whisky.
  - Hvor ofte, hvor meget?
  - Tja, en flaske . . .
Han tidde.
  - En flaske - i uken kanskje?
  - Om dagen.
  - En flaske pr. dag? Det er ikke mulig?
  Legen stirret vantro p ham, men Svens alvorlige mine fikk ham til skjnne at det var sant.
  - Elvestad, sa legen,
  - De har mavesr, De har en syk lever og et drlig hjerte. De m legge om Deres livsstil fullstendig.
  - De m, sa dr. Leegaard,
  - holde en streng diett . . . det er frste bud. [...]
  - De m, sa dr. Leegaard,
  - holde Dem til havresuppe og fiskeboller. Alkohol m De absolutt ikke rre. De kan drikke te; svak te. Jeg skal skrive diettlisten for Dem. [...]
  Han prvde holde dietten. Det gikk omtrent en uke. Sven ga opp den dagen da han tungt melankolsk satte seg ved et bord p Theatercafen og forlangte te. Hovmesteren, som hadde hrt bestillingen, kom ilende:
  - Den herre har ftt nok. Den herre m ikke serveres.
  S var Sven tilbake til sitt tidligere kosthold.
  Han var hos Leegaard til kontroll.
  - De har ikke gjort som jeg sa, Elvestad.
  - Nei . . . Det gr ikke. Jeg har forskt. Det gr ikke.
  Legen underskte ham, grundig. Da han var ferdig stilte han seg ved vinduet, og med ryggen til Sven sa han:
  - De kan kle p Dem igjen.
  Sven var ferdigkledd og satt og ventet p at dr. Leegaard, som fremdeles sto med ryggen til, skulle si noe.
  Taushet.
  Sven kremtet.
  Legen snudde seg. Dypt alvorlig sa han:
  - Herr Elvestad . . . Jeg beklager virkelig. Men . . . jeg er redd det er for sent. Leveren er delagt. Hjertet er utslitt. Jeg kan ikke hjelpe Dem.
  Ordene rammet ham som prosjektiler.
  Han hrte sin egen stemme si:
  - Hvor lenge har jeg igjen?
  - Ikke lenge, er jeg redd. Et halvt r, kanskje. Ikke mer. Det skulle ikke g s lang tid. Som nevnt innledningsvis i tidligere innlegg dde han 18. desember 1934.

Kilde: Odd Magnar Syversen: s gikk det snn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad (Oslo, Metope, 1986), Wikipedia, Norsk biografisk leksikon

For frste innlegg om Sven Elvestad, klikk her. For forrige innlegg, klikk her.

Sven Elvestad blir Norges frste billionr!

Sven Elvestad blir Norges frste billionr!

I 1922 reiste Sven Elvestad til landsbyen Schlehdorf am Kochelsee i Bayern, Han tok inn p vertshuset Klosterbru, hvor han ble boende mer enn et r. Psken 1923 befant Sven seg igjen i Mnchen, og gjennom bekjentskaper klarte han f et intervju med Adolf Hitler. Sannsynligvis var Sven Elvestad den frste journalist som intervjuet den kommende diktator. Elvestad skrev ogs en rekke avisartikler fra Mnchen og Bayern i perioden 1922-1924. De ble publisert i Politiken og i Norge dels i Aftenposten, dels i Tidens Tegn, hvor han fulgte de tyske nasjonalsosialisters voksende fremgang. Det blir for omfattende gjengi noe srlig fra disse, men, som Syversen skriver i sin biografi: Sven spdde hva som ville skje dersom denne mann kom til makten: Det vil bli det tyske rikes undergang! Ikke lenge etter intervjuet flyttet Sven til Murnau am Staffelsee en kort periode, ogs i Bayern. Under tiden skrev han bde romaner og detektivbker. Da sommeren var over, var han atter tilbake i Schlehdorf.

Hsten 1923 var inflasjonens tid i Tyskland. Et brd kostet millioner. Sven Elvestad med venner befant seg p gjestgivergrden Zur Seerose i Murnau. Langbordet bugnet av pfalzisk og frankisk vin. Etter syv eller tte timer vknet vikingeblodet i nordens snner, og de besluttet skifte lokale.
  - Jeg vil betale! Ropte Sven,
  - jeg spanderer, og jeg vil betale!
  Verten overrakte bukkende en regning, som han hadde pepret s sterkt som han turde. Uten se p regningen pnet Sven med en majestetisk bevegelse sin lommebok og tok frem en sjekk.
  Det var en anvisning p 300 kroner. Den var utstedt av Den norske Creditbank, den var trykt p fint papir og hadde maskinskrevet tekst med bde rdt og bltt. Foran og etter belpet var det satt et kors, for forhindre at noen urlig person skulle sette til flere tall og p den mten forske innkassere en uredelig gevinst. Sjekken hadde dessuten to klart gule flekker, en i verste venstre hjrne og en i nederste hyre.
  - Det er akevitt, forklarte Sven,
  - jeg fikk tak i en flaske Litens i Mnchen.
  S vendte han seg til verten, som betraktet sjekken med rbdighet, en rbdighet som ikke ble mindre ved synet av de gule flekker.
  - Jeg er sluppet opp for kontanter! Ta sjekken med til nrmeste bank, og la meg f belpet i mark til dagskurs.
  Verten skyndte seg ut i byen med sjekken. Litt etter kom han tilbake, pesende og enda mer rbdig enn fr.
  - Vi har bare n bank her i Murnau, sa han -
  - og den kunne ikke innlse sjekken. Tre hundre norske kroner er etter dagskursen 302 milliarder, 729 millioner, 697 tusen, 303 mark og 1 pfennig. Banken har ikke strre sedler enn 1000 mark. Elvestad s fra verten til sjekken og p verten igjen.
  - Hva skal jeg s gjre?
  Seeroses eier lftet sine hender mot himmelen.
  Betal, nr det passer Dem! Alt her i huset er til Deres disposisjon. Elvestad og reiseflget reiste seg, en karaffel ble veltet, druesaften ndde det norske verdipapir, hvis ene tredjedel ble overskyllet av vin.
  Sven trket av sjekken med en serviett, og vikingetoget dro videre. Tre dager var flget tilbake, og seansen repeterte seg. Igjen dro Sven frem sjekken. Den hadde sett mange kroer og vertshus siden sist, og den bar merker av hva den hadde sett. Til Liten-flekkene og Boxbeutel-flekken var fyet en hel serie oberbayerske flekker. Der var l fra Penzheim, der var Enzian fra Weilheim, slivovitz fra Oberammergau, og der var til og med noe som lignet kaffe. Verten kom tilbake fra banken med nesten tilsvarende beskjed, bortsett fra kursen: 300 norske kroner er etter dagskursen 818 milliarder, 925 millioner, 317 tusen, 360 mark og 12 pfennig. Og banken har ikke strre sedler enn 10000 mark Men alt her i huset str til herrenes disposisjon. Men Elvestad med flge dro videre. Denne gang var det en flaske Kruter-likr som veltet, hvorp det norske verdipapir fikk et brunrdt belte tvers over. Sven trket av sjekken med duken, og toget dro videre.
  De drakk seg gjennom Bichl, Kochel, Wallgau og Krn, derfra dro de til Unterammergau og Saulgrub, og aldri i Oberbayerns historie har noen drukket som de.
  I lpet av seks dgn trlet Sven Elvestad og hans etterhnden noe avtagende hird Oberbayern, og de beskte de fleste kroer og vertshus i denne del av Tyskland. Nr regnskapets time slo, dro Sven med en majestetisk bevegelse sjekken fra Den norske Creditbank frem fra lommeboken. Den var blitt sendt fra bank til bank for om mulig f den innlst, men hver gang var den etter kort tids forlp kommet tilbake. Ingen bank hadde en s stor seddelmengde som skulle til for innlse det norske verdipapir. Over alt hadde man bukket og sagt:
  - Herrene kan betale, nr de kommer tilbake! Og verdien p sjekken vokste time for time. Den siste utregning var p over 2 billioner! Sven begynte tro han kunne leve uten bestille det grann resten av sitt liv, og uansett hvor meget han brukte ville han bli rikere for hvert minutt som gikk. Han hadde funnet alkymistenes hemmelighet, han slo Rockefeller!
  P den niende dagen var det kun Sven og Harald Wgner tilbake av den opprinnelige skare, og sistnevntes somnambule tilstand hindret ham i enhver selvstendig handling. P denne dag dro de inn i vertshuset Seerose i Murnau, hvor de hadde begynt sitt erobringstog. Sjekken var mer fargerik enn noensinne. Men da Sven dro den frem igjen, skjedde det noe. Verten sa: Jeg har pengene her! Regjeringen har latt trykke nye sedler. De kan telle etter selv: Tre billioner, fem hundre og frti milliarder, et hundre og to tusen og seksogfrti mark og en pfennig. Det er kursen i dag. Herfra fragr tre regninger p til sammen syv hundre og frti milliarder. Resten er her. Det var enden p visen, Sven skrapte til seg et dusin milliarder og forsvant.

(Tyske pengesedler - for en stund siden)

Kilde: Odd Magnar Syversen: s gikk det snn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad (Oslo, Metope, 1986), Wikipedia, Norsk biografisk leksikon

For frste innlegg om Sven Elvestad, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Sven Elvestad mter Rhm og Hitler!

Sven Elvestad mter Rhm og Hitler!

Sven fortsatte skrive romaner, som ble utgitt i Norge, Sverige og Tyskland. De enorme inntekter som Sven etter hvert fikk, holdt p delegge ham. De siste par r av krigen ble en eneste lang rangel, fra Stockholm til Kbenhavn til Helsingr og tilbake til Stockholm.

Juli 1919 reiste Elvestad til Mnchen for treffe sin forlegger; Georg Mller (1877-1917, hvilket vil implisere at det nok var etterflgeren han traff). Der var det ogs skandinaver: Bjrn Bjrnson (1859-1942, norsk skuespiller, dramatiker, journalist og teatersjef), Nils Kjr (omtalt tidligere), Bertil Malmberg (1889-1958, svensk forfatter, poet og skuespiller), Olaf Gulbransson (1873-1958, norsk tegner, maler og grafiker) og hans kone Grete (1882-1934, tysk dikter), Alfred Hagn (1882-1958, norsk maler, spion, forfatter og kirkerestauratr) og Ludvig Karsten (1876-1926, norsk maler) for nevne noen. Senere, samme r, ble Grete forelsket i Sven Elvestad, p tross av bde ekteskap og Svens legning. De snakket ofte om Tysklands fremtid. Grete sa: Jeg kjenner en du burde treffe. En jeg tror vil interessere deg. Ernst Rhm. [...] Ernst Rhm, 1887-1934, tysk offiser og nasjonalsosialistisk politiker, kommandant for SA (Sturmabteilung).

  Da de forlot kafeen, var Sven alvorlig og stille.
  - N, sa Grete,
  - hvilket inntrykk fikk du av herrene?
  - Den mannen, svarte Sven,
  - den mannen ... han skal vi f hre om i tiden som kommer ...
  - Rhm?
  - Jeg tenker ikke frst og fremst p ham. Den lille. Han med barten. Adolf Hitler.

Fra hsten 1919 til julen 1920 tilbrakte Sven delvis i Stockholm, dels i Helsingr og Gilleleje. Mot slutten av 1920 mttes Sven, Nils og Margrethe Kjr i Berlin, og sammen dro de til Roma, Capri og Venezia. Det var i fascismens spede begynnelse, det var ikke dumt holde munn, men Sven hadde en usalig lyst til innlate seg i passiar med folk. Han kunne ikke mange ord p italiensk, men fant ut at il sonno betyr svnen, og frsteministeren het Sonnino. Ikke helt uventet prvde han lage et ordspill av dette som falt ytterst uheldig ut, for det frste var det vrvl, og for det annet farlig vrvl. Han ble arrestert, men slapp ut etter noen timer. Skandinavene kalte Mussolini for Pedersen, for unng bli mistenkt for noe som helst, men Sven kalte ham konsekvent for Musse. Jeg m innrmme at jeg gliste litt da jeg leste om Benitos kallenavn ...


Benito "Musse" Mussolini

Kilde: Odd Magnar Syversen: s gikk det snn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad (Oslo, Metope, 1986), Wikipedia, Norsk biografisk leksikon

For frste innlegg om Sven Elvestad, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Sven Elvestad spiller rulett og poker!

Sven Elvestad spiller rulett og poker!

I mars 1916 flyttet Sven Elvestad til Stockholm, hvor han gled naturlig inn i en krets av journalister og forfattere. Med Harald Wgner knyttet han et nrt og inderlig vennskap. Harald Wgner (1885-1925, svensk forfatter) lignet en del p Elvestad, han skrev detektivromaner, hadde nerveproblemer og drakk whisky! Av og til fikk Sven besk fra Norge. Som for eksempel Helge Krog (1889-1962, norsk forfatter og oversetter). Han var sammen med sin kone Eli (1891-1970, norsk publisist og oversetter), de bodde p et mindre hotell i Stockholm. P en tur i byen fikk de i Nordiska Kompaniet se en ekte rulett. Den ble innkjpt og installert i ekteparets hotellvrelse, og rommet ble snart forvandlet til en veritabel spillebule. En god del nordmenn kom, samt Harald Wgner og naturligvis Sven.
  S dukket flygbaronen Cederstrm [Carl Gustav Alexander Cederstrm, 1867-1918, svensk friherre og flypioner]. Han var en mester i hasardspill og loppet Sven og Helge i poker etter at de andre var reist hjem.
  Dermed satt Helge Krog blakk, og hotellvrelset var ikke betalt.
  - Jeg vet hva vi skal gjre, sa Sven.
  - Vi skriver filmmanuskripter. Det er lettjente penger.
  S gjorde de det. I lpet av kort tid fabrikerte de fire synopsiser som Svenska Biografteatern kjpte for tusen kroner pr. stykk. Plutselig hadde de fire tusen kroner.
  Kapitalen gjorde at Sven fikk lyst til sette i gang med noe han en tid hadde tenkt p: prve alle Operabarens 65 drinker. Helge gikk med p forslaget.
  Men hvem andre kom inn i operabaren enn Calle Cederstrm! Og s fikk de den ulykksalige de at de ville ha revansje, de ville vinne sine penger tilbake.
  De ble advart:
  - Jag mste bertta fr herrarna att jeg har levat p poker i Amerika i tjugo r.
  Det hjalp ikke.
  Og selvflgelig tapte de i lpet av natten ogs de fire tusen. Om morgenen fulgte de Cederstrm til jernbanestasjonen. Han spanderte wienerbrd. Med bitre smil og smuler om munnen vinket Helge og Sven farvel.
  Pengelense og trste vendte de to tilbake til stedet, Operabaren. Barkeeperen, Engros, ble deres redning. De to herrenes triste oppsyn fortalte ham at det var noe som var galt, og et langt livs erfaring fra kunstnerkretser sa ham at det var pengesorger. De fortalte ham hva som hadde hendt.
  - Fr jag lov att lna herrarne fem hundre kronor - var?
  Engros ble deres redning. Helge og Eli kom seg ut fra Stockholm, og Sven kunne fortsette skrive.
  Etter denne dag omtalte Sven alltid Engros som en gros.

Kilde: Odd Magnar Syversen: s gikk det snn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad (Oslo, Metope, 1986), Wikipedia, Norsk biografisk leksikon

For frste innlegg om Sven Elvestad, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Sven Elvestad - triumfer og selvmordsforsk

Sven Elvestad - triumfer og selvmordsforsk

rebladets opplag kte, Sven Elvestads fljetonger om detektiven Asbjrn Krag ble en suksess. Men i 1907 sa Elvestad takk for seg. Sammen med en kamerat, Olaf Wilhelm Erichsen (1870-1946, norsk forfatter og journalist), fikk de tilbud og takket ja til bli redaktrer i en ny avis; Fri Presse. Men det varte ikke lenge, avisen gikk inn 30. mai 1908.

S arbeidet Elvestad en tid for Aftenposten, han skrev ogs detektivfortellinger for Lys og Skygge. Det ble et femtitall romaner om detektiven Asbjrn Krag, og 28 kortromaner med Knut Gribb i hovedrollen (de siste publisert under psevdonymet Kristian F. Biller). De frste romanene om Krag kom i bokform i 1907 under psevdonymet Stein Riverton. Som nevnt innledningsvis var det ikke stuerent lese slik litteratur da. Men en dag i 1909 var det en herre som sa: - Dette er gode bker.
  Herren som kom med denne uttalelse var professor i botanikk Johan Nordal Fischer Wille [1858-1924]. Han ble intervjuet av Aftenposten, ble spurt hva han leste, og svarte:
  - Detektivromaner! Stein Rivertons bker!

At Sven Elvestad til tider drakk som en fisk var ingen hemmelighet. Whisky og selters - to deler whisky og en del selters - beroliget Svens nerver. Pjolteren var hans medisin. Han oppdaget denne beroligende effekt allerede da rhundret var et spedbarn og han selv var atten; for dyve angsten og for f sove drakk han en pjolter eller to fr han la seg. Senere, da han fikk innpass i kunstnerkretsens kjerne, ble det pjolter alt om ettermiddagen, og antallet steg til et faretruende niv. Men Sven var nye p det. Han skulle ha White Horse.
  Svens frste mte med merket fant sted i et svmmende yeblikk etter byeferden [et av Svens mange journalist-stunt]. Man feiret. Bordet var fullt av flasker.
  - Enhjrningen!
    Han stivnet til i stolen, stirret.
  - Hva er det med deg?
  - Det er en enhjrning p flasken.
  Selskapets diagnose ld delirium tremens, Sven ble under hylydte protester fraktet ut av lokalet og brakt til sengs.
  Det var ingen enhjrning. Hornet manglet. Hesten p etiketten lignet slik p bildet i mormors bok.
  Presis slik . . .
  Bare hornet manglet . . .
  Og det var en god whisky.
  Enhjrningen, godheten selv.
  Den hvite hesten. Hans medisin.

Sven Elvestad var homofil. Det var svrt drlig ansett, og i tillegg ulovlig p den tid (Fngsel indtil 1 Aar iht Almindelig borgerlig Straffelovs paragraf 213). Sven skte i det lengste skjule sin legning, men en gang da bror Alf kom hjem fra langfart p sjen fortalte Sven ham om det. Alf svarte med skjelle ham ut, slo og sparket ham nesten til dde. Moren kom i mellom. Det var siste gang Sven s sin bror, som bosatte seg i Amerika. Ikke lenge etter forskte Sven ta sitt eget liv. Han la seg p sengen og laget et dypt kutt i venstre hndledd med barberkniven. Blodet fosset, han la seg ned og ville d.
  Men skjebnegudinnen ville noe annet. Bare sekunder etter at han hadde skret, veltet Nils Kjr og Herman Wildenvey inn i leiligheten, de var p rangel siden dagen fr og kom for f Sven med p det videre tokt. F er blitt s hurtig edru som de. Vennene fikk tak i lege, Sven ble lappet sammen. Ogs vennene betrodde Elvestad seg til, de taklet det helt annerledes. Nils Kjr skal blant annet ha sagt: Noen er slik, og noen er slik. Du er aldeles ikke abnorm. [...] Men den flsomme Sven hadde ftt en knekk. Oppdagelsen og erkjennelsen var fr for hans drlige nerver, s snart han var alene kom angsten inn over ham sterkere enn noen gang fr, og whiskykvotene ble strre og strre. Han vendte tilbake til Grand og var igjen den muntreste av de muntre, men da Grand stengte og han mtte vandre alene hjem, kom uhyggen, redselen, angsten.

I 1909 ga Elvestad ut romanen Jernvognen p Aschehoug forlag, den ble en stor suksess. I mars 1910 fikk han arbeide som Aftenpostens korrespondent i Kbenhavn. Han reiste tilbake til Kristiania senere samme r, hvor han ble engasjert av Ola Thommessen (1851-1942, norsk journalist og politiker) for hans nystartede blad Tidens Tegn. Elvestad produserte en rekke epistler og artikler for bladet frem til 1914. Under tiden ble hans detektivromaner oversatt til bde svensk og tysk. Han ble ogs en holden mann. Jeg spanderer! Ld det til stadighet nr Sven var i nrheten. I det muntre selskap var han midtpunktet, spanderte, det sine penger. Men han ville selv ha det slik.
  Angsten var ikke helt slukket, av og til kom den inn over ham, han levde med angsten og sin undertrykte seksualitet. I muntert lag kunne han glemme.
  Jeg spanderer!

Kilde: Odd Magnar Syversen: s gikk det snn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad (Oslo, Metope, 1986), Wikipedia. Norsk biografisk leksikon

For frste innlegg om Sven Elvestad, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Sven Elvestad skriver og gr p fylla!

Sven Elvestad skriver og gr p fylla!

S konsentrerte Sven seg om det han kunne, han skrev innlegg i avisene Fredrikssten og Kristiania Dagsavis, om teaterforestillinger og etter hvert ogs detektivromaner i fljetonger. Bedre betalt ble han ogs, men n ting slapp aldri taket i ham: Angsten. Skjnt, da Sven Elvestad skrev romaner, da slapp nok angsten taket en stakket stund.

Vren 1902 skrev han en artikkel om det skalte Skjeberg-mysteriet (fiskeren Julius Olsen Bjerkns hadde forsvunnet, og det gikk rykter om mord). Artikkelen var basert p hans egne observasjoner i nrheten av Bjerkns' bolig, og Elvestad pekte da helt korrekt ut fiskeren og den landskjente skytteren Severin Melleby (1850-1922) som den skyldige. Han hadde et forhold til Bjerkns' kone, og hadde da ogs vrt i skelyset siden Bjerkns forsvant. Melleby hadde skutt ham og senket liket i fjorden. Drapsmannen tilstod (han fikk livsvarig dom, men slapp ut etter tolv r grunnet mnsterverdig opptreden), og liket ble funnet. Og Elvestads artikkel gjorde ham landskjent. Samme r ga Elvestad ut sin debutbok, den anonymt utgitte Skjebergmysteriet, bygd p den samme kriminalsaken.

Ikke s lenge etter fikk Elvestad jobb som journalist i rebladet, hvor han var frem til 1907. Etter hvert ble Elvestad betraktet som en av Kristianias mer fremtredende journalister. Han ble nsket velkommen overalt, og kveldene ble oftere og oftere tilbrakt p Blom eller Grand. Hans fjes var snart kjent av de fleste. Han kom liksom ut fra intet og gled inn i en krets av mennesker, hvis indre kjerne etter hvert ble hans venner.
  Kjernen bestod av Nils Kjr [1870-1924], forfatter og medarbeider i Verdens Gang (senere Tidens Tegn) og Aftenposten, hans hustru Margrethe [1872-1956]; kalt Maggen. Sigurd Bdtker [1866-1928], teaterkritiker, av vennene benevnt Sivert. Hjalmar Christensen [1869-1925], avismann, dr. philos. og forfatter. Thomas Krag [1868-1913], forfatter av merkelige bker og brer av merkelige vester. Bjarne Eide [1869-1929], lege, forfatter og medarbeider i Aftenposten - nr han en sjelden gang var hjemme; han oppholdt seg mye i Frankrike. Wilhelm Henie [1872-1937], sykkelrytter og grossist, senere mest kjent som far til Sonja. Hans Brecke Blehr [1875-1945], skipsmegler med mange penger og gift med Agnes Mowinckel [1875-1963, norsk skuespiller og instruktr] (de ble riktignok skilt, men var venner for det). Olaf Bull [1883-1933], dengang en fattig journalist, senere en fattig dikter. Rudolf Rasmussen [1866-1946], impresario, skuespilleren David Knudsen [1875-1952], Carl Nrup [1864-1931], kritiker og forfatter. Og ikke minst: Knut Hamsun [1859-1952]. Noe senere kom Helge [1889-1962] og Eli Krog [1891-1970] og Herman Wildenvey [1885-1959] inn i kretsen. Disse ble Svens venner. Og med venner menes ikke her drikkebrdre eller kamerater, men venner, venn er et ord som har tapt sin betydning i senere deler av rhundret. Med s mange venner, hvordan kunne Sven Elvestad vre s ensom? undret jeg etter ha lest dette. Men det er nok flere former for ensomhet.

Frste gang Sven traff megleren Hans Blehr gikk de p fylla. Det ble en mildt sagt fuktig aften som startet p Grand og endte i Blehrs villa. Fruen, Agnes Mowinckel [1875-1963, norsk skuespiller og instruktr] var bortreist.
  Hun kom hjem tidlig neste dags formiddag og fant sitt hus i uorden ... P en sofa i stuen var journalisten Elvestad i ferd med komme til seg selv. Han hadde sluknet der og ante n ikke hvor han var.
  Fruen i huset fikk til sin overraskelse se en ung, lang og tynn mann reise seg fra sofaen. Han bukket:
  - Sven Elvestad.
 - Agnes Mowinckel, gleder meg ...
  Den i dobbelt forstand store skuespillerinne visste ikke helt hva hun skulle si, her kom hun hjem etter en tur til Bergen og fant en fremmed ung mann i sin stue.
 - Kanskje jeg kan f by Dem p frokost?
 - Nei takk ...
 - Kaffe da? Eller en kopp te?
 - Nei takk ...
 - En l kanskje? Spurte s fruen, lett sarkastisk.
 - Nei takk ...
 - Jamen, ... noe vil De vel ha?
 - Jo, vel, jo, alts ...
 - Ja?
 - Tror De at jeg kunne f to l?
  Agnes Mowinckel brast i latter. Den unge mann fikk sine to l, mens fruen tok kaffe - denne 'frokost' var begynnelsen til et vennskap som skulle vare livet ut.


(Agnes Mowinckel, malt av Chr. Krohg 1904)

Kilde: Odd Magnar Syversen: s gikk det snn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad (Oslo, Metope, 1986), Wikipedia. Norsk biografisk leksikon

For frste innlegg om Sven Elvestad, klikk her. For forrige innlegg klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Sven Elvestad - slutten og begynnelsen

Sven Elvestad - slutten og begynnelsen

Jeg ble litt nysgjerrig p denne langstrakte drukkenbolten Sven Elvestad (1884-1934), som jeg skrev om i mitt forrige innlegg. Han som visstnok var s nrsynt at han brukte minus 20-22 i brilleglassene sine. Nrmere hvit stokk kommer man vel ikke? Men produktiv var han under sitt 50 r korte liv, 98 romaner ble det! Det br tillegges, at tidlig p 1900-tallet var ikke detektivromaner betrakte som stuerene. Selv om alle leste det, men ingen ville vre ved det.


(Sven Elvestad - byste i Halden)

Min nysgjerrighet fikk meg til lese Odd Magnar Syversens s gikk det snn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad. Syversen gikk bort p slutten av 2000, bare 54 r gammel. Han skriver i sitt forord til biografien: Hvorfor skrive en bok om Sven Elvestad? Han har vrt dd i femti r og er glemt av de fleste. Hvorfor? Jeg nsket reise ham et minnesmerke. Jeg nsket takke ham for det han har gitt meg. Som ham har jeg flt meg ensom blant menneskene, jeg har sett ut mot nattemrket, og under nattehimmelen har jeg hatt denne underlige flelse av vre alene, en fortvilt flelse av ensomhet. S har jeg tydd til hans skrifter - Svens visdomsord og humor har vrt min sttte, min trst. S derfor. Det er noe melankolsk over det Syversen skriver, nrmest en som moderne Obstfelder.

I 1934 fikk Elvestad beskjed fra sin lege at han ikke hadde lang tid igjen leve, grunnet skader fra sitt langvarige alkoholmisbruk. Elvestad planla s gjre en pilegrimsreise til Jesu grav. Den 18. desember samme r befant han seg p Hyers hotell i Skien. Det var dagen fr han skulle legge ut p en ferd med bt til Det hellige land, Palestina. Elvestad hadde store smerter, og han var trst. Han ba vrelsespiken om en flaske portvin. Det fikk han, men to timer senere fant piken ham dd i en stol.

Syversen skriver (dersom intet annet anfrt er ogs sitater i det flgende fra hans biografi): Robert Fangen [1895-1946, norsk forfatter, journalist og kritiker] sa en gang om Sven Elvestad at han mtte vre det besynderligste talent som noensinne var oppsttt i norsk litteratur:
 - Han ligner absolutt ingen annen. Han har det mest ubetingede srpreg av alle sine samtidige. Han har den dypeste ensomhet. Man kan si at denne ensomhet er det avgjrende i hans utrustning.

Videre: Ingen er noensinne kommet inn i norsk litteratur s ensom, s miljls som Sven Elvestad. Det var som om han kom ingensteds fra, bare medbringende seg selv, sin ensomhet, og angsten. Som ganske ung kom han fra Halden, som dengang het Fredrikshald, til Kristiania. Han kom alene og reisen var en flukt, han var alene, ensom, redd.

Sven (som ble dpt Kristoffer Elvestad Svensen) fikk sin frste jobb som fjortenring i 1898, to r etter at faren, styrmann Karl Edvin Svensen omkom p sjen. Han hadde tre ssken, de yngre sstre Ingeborg og Sigrid, samt den litt eldre broren Alf. Som liten tilbrakte han mye tid hos mormoren, som leste fortellinger for ham. Men tilvrelsen ble vanskeligere da faren gikk bort, og Kristoffer fikk jobb som volontr hos Carl Nielsen som drev en agentur- og inkassoforretning. Arbeidet bestod i skrive ut fakturaer og bringe ut varer om noe hastet. Etter en tid hos Nielsen, skriver Syversen om hvordan ungdommen henfalt til drikke, og at han begikk underslag for dekke sitt stadig mer utsvevende liv. Iht biografisk leksikon er underslaget imidlertid tilbakevist av Bernt Rougthvedt (fdt 1956, norsk forfatter og forsker) i biografien Riverton : Sven Elvestad og hans samtid (Cappelen, 2007). Uansett ble utfallet at han hsten 1900 forlot hjembyen og flyttet til Kristiania. Fra han gikk av toget i hovedstaden brukte han navnet Sven Elvestad. Han var fast bestemt p bli til noe. Dikter.

Men frst fikk han jobb hos fruktimportr Matthiessen (Christian Marius Emil Matthiessen, 1850-1918, norsk grnder, seilskuteskipper og forretningsmann). Etter hvert fungerte han i tillegg som Fredriksstens Kristiania-korrespondent, men bidro ogs med innlegg i hovedstad-avisene Forposten og Kristiania Dagsavis. Elvestad ble ganske raskt lei av jobbe p lageret til Matthiessen: Oppsigelsen kom brtt og uventet. Et parti var ankommet til lager, Matthiessen hadde funnet ville satse p denne frukten. De frste bananer var ankommet, det var den spede begynnelse til et foretak som etter hvert skulle bringe Matthiessens navn ut over landet og inn i alle hjem. Enn var han ikke Banan- Matthiessen, men han var Matthiessen og hadde tatt inn et parti bananer, og det var Svens oppgave pakke bananene ut av store kasser og legge dem over i mindre.
  Under dette ble Sven var at noe kilte ham i nakken.  Han beveget armen bakover og opp for kl seg, fikk tak i noe der bak, tok dette noe ned - og ble stende stiv av skrekk. P hnden hans satt en edderkopp, en enorm, hrete edderkopp, han hadde alltid vrt redd edderkopper selv i lite format og s dette! Et monster!
  S skrek han. Skrek s det gjallet i lageret, hans skrik kunne hres flere kvartaler borte. Ristet armen i panikk, edderkoppen falt ned p gulvet i samme yeblikk som firmaets andre ansatte samt sjefen selv kom lpende for se hva som var p ferde.
  Gjesten fra Syd-Amerika, blindpassasjeren fra banankassen, ble effektivt henrettet. Men unge Sven hadde ftt sjokk. Han ble hjulpet ut i bakgrden, hvor han lenge satt, skjelvende.
 - Et dyr som det der, sa han da han hadde ftt summet seg,
 - et dyr som det der, - og han s p Matthiessen,
 - er livsfarlig. Jeg kunne blitt drept! Jeg har lest om dem, de biter, de dreper mennesker! Jeg sier Dem, jeg kommer aldri mer til rre en banan, jeg setter ikke mine ben p Deres lager dersom De akter handle med denne frukt! Det var hans siste arbeidsdag der.

Kilde: Odd Magnar Syversen: s gikk det snn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad (Oslo, Metope, 1986), Wikipedia. Norsk biografisk leksikon

For forrige innlegg om Sven Elvestad, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Sven Elvestad og Nils Kjr p Grand!

Sven Elvestad og Nils Kjr p Grand!

I tiden fr frste verdenskrig var det en del nye koster som regjerte p Grand. Enkelte av dem var trstere enn andre. Sven Elvestad (1884-1934, norsk journalist og forfatter) med sine 197 cm p strmpelesten og sin store portvin-nese var n. Nils Kjr (1870-1924, norsk forfatter, essayist og litterr kritiker) var heller ikke s vanskelig overtale, skal man tro flgende historie som Schulerud gjengir fra Rudolph Thygesen (1880-1953, norsk maler):

Fru Kjr hadde fdselsdag, og Nils Kjr hadde vrt p torvet og kjpt en pen potteplante i anledning dagen. P hjemveien var han s uheldig treffe Sven Elvestad rett utenfor Grand. 'Bli med inn!' sa Elvestad. 'La oss ta en drink.' 'Nei,' sa Nils Kjr bestemt og karakterfast. 'Maggen har fdselslag, og jeg skal rett hjem. Dessuten, n drink er for meget - og to er for lite.' 'Kan vi ikke ta n p deling?' foreslo Elvestad, 'det er noe jeg m snakke med deg om!' Da de hadde tatt fem p deling, sa Elvestad: 'N tror jeg vi kan begynne med de hele!'
  Og det gjorde de, og deres ndfulle samtale fortsatte til kelnerne begynte blafre med lysene. Da frst drog Nils Kjr hjem, rett hjem, og da fru Maggen pnet dren, stod han med en avbrukket blomsterrest i hnden og fremfrte sin gratulasjon i anledning dagen ... Hva hjelper det vel med de beste forsetter?

Sven Elvestad var for vrig kanskje mer kjent under sitt psevdonym Stein Riverton. Fru Kjr var Margrethe Kjr (1872-1956, fdt Dons, kjlenavn Maggen, norsk lrerinne, forfatterinne og oversetter). S kom som kjent frste verdenskrig, og som om ikke det var ille nok, fikk avholdsbevegelsen strre innflytelse. Dermed ble det ogs mer eller mindre slutt p festlighetene. Og da var det ogs slutt p mine referater fra Grand.

For frste innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her.

Kilde: Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 176, Wikipedia

Ludvig Karsten p bde Stortinget og Grand!

Ludvig Karsten p bde Stortinget og Grand!

Jeg har omtalt maleren Karsten fr (se bla her). Etter unionsopplsningen 7. juni 1905 skulle stortingspresidenten Carl Christian Berner (1841-1918, norsk skoledirektr og politiker) foreviges, og Ludvig Karsten ble valgt til male portrettet. Jeg siterer i det flgende fra Mentz Schuleruds verk:

For spare tid skulle Berner 'sitte' for ham i et rom i Stortinget, og Karsten fikk lov til ha sine malersaker der, fikk egen nkkel - ja, fikk til slutt lov av vaktmesteren til sette inn en divan. For, sa han, dette ville bli et langvarig og anstrengende arbeid!
  Kunstnerbordet p Grand hilste det med et jubelbrl da det ble kjent at Karsten - av alle kunstnere! - n var blitt statsansatt maler med atelier og divan i selve Stortinget, men Christian Krohg [se tidligere innlegg] avfeide det hele som vanlig blff og overdrivelse fra Karstens side. Da ble de allesammen invitert p en meget belivet innvielsesfest, for f syn for sagn. Festsangen ld: 'Karstens htidsstund er kommet, pnet har han tingets hall!' Og siden ble det ofte nachspiel deroppe, efter stengetid p Grand, og huslse venner, som Matti Aikio [1872-1929, norsk samisk forfatter], fikk tak over hodet mang en natt, og der vanket endog damebesk ... Karl Johan l jo tom og de om natten, og ingen uvedkommende merket noe. Selv ikke at Karsten malte akt med naken kvinnelig modell i de krnes hellige hus! Det kom riktignok for dagen en dag da Karsten kom over p Grand og fylte kafen med en gjennemtrengende terpentinlukt. Aktmodellen over i Stortinget hadde nemlig vrt i noe animert tilstand og av vanvare satt seg p hans palett, s hennes velskapte ende var blitt kolorert med alle regnbuens farver. Karsten hadde vrt begeistret for denne farveprakt, men hun hadde forlangt f den fjernet med terpentin - derav lukten. 'Bakvaskelse!' kommenterte Henrik Lund [1879-1935, norsk maler og grafiker], under jubel fra stambordet.
  Dessverre brast dette bnd mellem Stortinget og Grand til slutt; Carl Berner mistet tlmodigheten, fordi Karsten strk ut hele portrettet og ville begynne p nytt - av gode grunner syntes han ikke det hastet slik med f portrettet ferdig. Det var Berner uenig i, han nektet sitte modell mer, og maleren og hans venner og divan ble til syvende og sist kastet ut. Men utkastet til Berners portrett skal visstnok ligge under strkene i et av Karstens malerier i Nasjonalgalleriet! 


(Karsten, "Liggende akt", fra 1909)

For frste innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg fra Grand, klikk her.
 

Kilde: Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 170, Wikipedia

Christian Krohg og Sigbjrn Obstfelder p Grand

Christian Krohg og Sigbjrn Obstfelder p Grand!


(Krohgs maleri Hardt le, fra 1882)

Jeg har for vrig skrevet om de to fr (i en annen kontekst), men for ordens skyld: Christian Krohg, 1852-1925, norsk maler, forfatter og journalist, Sigbjrn Obstfelder, 1866-1900, norsk forfatter. N tilbake til Mentz Schuleruds verk. Det er fantastisk mange historier den karen har samlet sammen fra Grand! Her flger en st liten n:

Christian Krohg var sjeldnere se p Grand i rene 1901-09, da bodde han i Paris for det meste, og skrev sine Verdens Gang-innlegg derfra. Men om sommeren var han hjemme i Drbak, og da kom han inn til Grand tidt og ofte, og skrev noen av sine intervjuer der. I 1901 laget han sitt intervju med Sigbjrn Obstfelder [Dette kan umulig stemme, da Obstfelder som nevnt dde i 1900, s intervjuet fant nok sted noe fr ...], som ogs hadde vrt lenge borte p sine reiser, og ogs vrt i Paris.

ˈEn dag sat han pludselig paa ˈGrandˈ. Da jeg havde beholdt det indtrykk fra sidst, at han helst vilde vre alene, havde jeg ikke tnkt at gaa ham men nu saa han jo saa aldeles forandret ud. Han var jo den ivrigste, snaksommeste, livsglade unge mand man kunde tnke sig. Jeg skulde til at tegne Obstfelder, og stillet ham op.
ˈMen De vil vel ikke tegne hele figuren? Da kommer jeg til at se saa liden ud. Skjnt, jeg er nu vel ialfald strre enn Kristofer Randers [1851-1917, norsk dikter, kritiker og embetsmann],ˈ tilfiet han, og lo lunt.
ˈDe maa ikke staa saa stram,ˈsa jeg.
ˈJeg forsger i den senere tid at vende mig af med at holde hodet paa skakke.ˈ -
ˈJa, men det er ikke vrdt De ver Dem i det nu! ˈ-
ˈJeg forsger ogsaa at vende mig af med at gaa med saa korte, nervse skridtˈ.
Han vilde til at lange ud bortover gulvet, men jeg kommanderte ham med stentorrst til at lade vre. Efter en stund vedblev han:
ˈJeg vilde gjerne be Dem om et raad. Jeg vilde forre bort to buketter. Jeg har to kroner. Tror De det er tilstrkkelig? ˈ-
ˈNei.ˈ -
ˈSaa faar jeg kjbe bare en. Eller jeg kan jo bare gaa op i parken og plukke noen grnne blader. Det er jo ogsaa pent!ˈ -
ˈNydelig!ˈ -
ˈSaa kan jeg heller spise middag for de to kronene! ˈ-
ˈJa!ˈ -
ˈDe kan vel ikke si mig hvor jeg skal faa laant 1200 kroner?ˈ -
ˈNeimen om jeg kan!ˈ -
ˈDer skal nemlig vre en saadan god violin at faa kjbt. Jeg liker saa godt at spille paa violin.ˈ

Mesterlig har Krohg her i tekst og tegning [tegningen flger dessverre ikke med i min lille gjengivelse] risset opp den sky poet, en natur s forskjellig fra ham selv som vel mulig. Krohg slutter med si: ˈDet var ligesom vi begge var kommet paa en ˈfeil klodeˈ. Fordi vi var kommet paa den sammeˈ

For frste innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her.

Kilde: Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 141-142, Wikipedia

Carl Drnberger i Bayern!

Carl Drnberger slr seg ls i Bayern!

En dag var Drnberger med venner i byen Rothenburg i delstaten Bayern. Den har en nesten intakt arkitektur fra middelalderen og er omgitt av de opprinnelige bymurene. Drnberger var stadig p jakt etter motiver i denne og andre romantiske middelalderbyer. I Rothenburg var han nesten alltid kledd i en slags musketer-uniform av kordflyel med svre metallknapper, franske ballongbukser og den svarte hatten med stor brem. Han hadde strittende knebelsbart og fippskjegg.


(Rothenburg)

Den spesielle skikkelsen var ofte omgitt av en ungeflokk der han stabbet rundt i byen. Carl Drnberger og vennen John Frey (ukjente lever) stod p torget denne dagen, og maleren hadde kjpt moreller som han hygget seg med kaste til de jublende ungene rundt ham. Snart kom en luksusbil av merket Hispano-Suiza kjrende og stoppet bare et par meter unna. Foran i bilen satt to stramme pryssiske offiserer i full uniform, og i baksetet en gammel, hvithret dame i gr silke og med diamanter om halsen. Hatten var om mulig enda strre enn den Drnberger hadde og inneholdt et helt blomsterbed. Drnberger stod og spiste moreller og spyttet ut steinene p brolegningen. Den gamle damen og maleren s p hverandre. Plutselig tok Drnberger et par skritt fram og puttet en klype moreller inn i damens munn som pnet seg av ren forblffelse. Offiserene spratt yeblikkelig ut av bilen og slo hlene sammen. De presenterte seg arrogant som henholdsvis greve og baron, men Drnberger lot seg ikke affisere. Han viftet dem vekk og fortsatte mate damen. N spyttet ogs hun steiner ned p brolegningen. De forvirrede offiserene hoppet inn i bilen igjen og kjrte raskt av sted med den gamle damen. Om kvelden satt de to vennene p gjestehuset Zur Glocke da en politimann kom med et brev til Drnberger fra byens frsteborgermester. Han var innkalt til rdhuset kl. 11 neste dag i forbindelse med respektls opptreden mot en kongelig hyhet. Drnberger pusset omhyggelig messingknappene sine og gav sin Tilly-knebelsbart en ekstra dristig snurr, skrev John Frey som pflgende dag mtte bli med til rdhuset som kunstmalerens sekundant og moralske sttte. De ble hytidelig frt inn i rdhussalen av to alvorlige konstabler. Der inne satt den gamle damen p en opphyet stol omgitt av de to offiserene p den ene siden og begge borgermestrene, politimesteren og andre av byens notabiliteter p den andre siden. Stemningen var trykket. Frsteborgermesteren kremtet nervst og presenterte de to hovedpersonene for hverandre: Herrn Kunstmaler Drnberger aus Norwegen Ihre Knigliche Hoheit, die Prinzessin Charlotte von Sachsen-Meiningen [1860-1919]. Dermed var det klart at den gamle damen var sster til selveste keiser Wilhelm II [1859-1941, konge av Preussen og keiser av Tyskland]. Drnberger bukket dypt og feide gulvet med hatten, som John Frey formulerer det. Deretter rettet han seg opp i hele sin velde, la hnden p hjertet og deklamerte hytidelig et vers som var den siste musketer verdig: Das Pulver ist verschossen / verrostet das Gewehr. / Der Wind pfeift durch die Hosen, / der Hund, der bellt nicht mehr!. Etter dette var det om mulig en enda mer trykket stemning i lokalet. Flere av de frammtte ble stende og trippe nervst, og de to borgermestrene s ut som de nsket seg s langt vekk som det var mulig komme. Men snart ble stillheten brutt av at den kongelige hyheten begynte le, riktignok lavt for seg selv til begynne med. S lo hun hyere og snart gapskrattet hun s den enorme hatten kom p skjeve, og hun holdt p ramle ned av dommerstolen som hun satt p. Det verset skal han f forklare tydelig for meg ha, ha, ha-a-a. N ble de to vennene invitert p lunsj med en rekke viner i hotellet Goldener Adler. Deretter var det middag med enda mer vin. Det hele varte til langt p natt. John Frey skrev: Drnberger fortalte fryktelig grove historier fra sitt omtumlende kunstnerliv, og Knigliche Hoheit kom med noen som var enda mye verre. Selv prysserne tdde litt opp og s ikke lenger ut som om de hadde en linjal i ryggen, og en av borgermestrene rullet under bordet. Da de to omsider vaklet hjemover i den lyse juni-morgenen, lftet Drnberger et yeblikk p hatten og sa hytidelig: Gamla fortjente jammen de morellene, du!

For forrige innlegg om Drnberger, klikk herFor frste innlegg fra Grand, klikk her. For et tidligere innlegg om Obstfelder, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Follominne rbok 2010 Follo Historielag (digital versjon)

Carl Drnberger - anekdoter og annet!

Carl Drnberger - anekdoter og annet!

Drnberger levde et turbulent liv, det er sikkert og visst. Bde i og utenfor ekteskap. I 1900 ble han gift med Lina Gurine Gro Berg Isachsen (1873-?), men p slutten av 1906 innledet han et forhold til forfatteren Ragnhild Teodora Jlsen (fdt 1875). Forholdet dem i mellom var heftig, men hun dde brtt i 1908, angivelig av en overdose sovepulver. Etter det ble ikke forholdet med ektefellen det helt store, og ekteskapet gikk i stykker. I 1911 ble han samboer med Mina Riegel (ukjente lever). Et par r etter ble ekteskapet formelt opplst, og han ble sittende med omsorgen for datteren Gro Francizka Bullen Augusta Christina Drnberger (1904-1989). Drnberger ble mer og mer innesluttet og s fiender overalt. Han malte for overleve, srlig kjent er han for motiver med sn, vann og regn. Sn hatet han, og han utfordret seg selv ved male den. Han kunne ogs male personer som sladrekjerringer og hyklerske prester.


(Drnbergers maleri av datteren Gro)

S til noen anekdoter om maleren. I mitt forrige innlegg nevnte jeg hans to pistoler; Kitty og Kittys broder. I 1896 flyttet Drnberger til Son, hvor han ble boende resten av livet. Vel, for holde sine skyteferdigheter vedlike siktet han p kattehaler, og Son skal ha hatt en ualminnelig stor bestand av halelse katter. Det var ikke bare katter han skjt p, han skal i 1922 ha skutt p en av sin datters friere, kontorsjefen ved Soon [sic.] Hermetikkfabrikk, men ble frikjent av lagmannsretten fordi han angivelig skal ha skutt for gjelle ham, ikke drepe ham. Han skjt ogs innendrs. Lensmannen fikk sitt etternavn skutt inn i Drnberger-husets stuetak. Bokstavene er der enn (iht . Larsen, se under).

I 1904 ble det nok en skyteepisode. Han tok turen fra Son for beske brennevinsutsalget i Hlen, hvor han selvflgelig kom opp i en krangel. Han fyrte av et skudd og traff en rdvinsflaske. Da bestyreren s rd vske p hendene sine, trodde han at han var truffet og skjt tilbake med sin egen revolver. De to fortsatte skyte p hverandre inntil Drnberger traff et konjakkfat, hvorp de inngikk vpenhvile for redde de edle drper. Lensmannen kom naturligvis, men etter ha ftt et glass konjakk p husets regning tok han ikke videre affre.

Trebenet ble ogs til plunder for Drnberger. Eller kanskje ikke. Edru eller ei, en gang skal han ha falt ned i et hull i en av Oslos gater. Da noen spurte om de skulle hente lege, svarte han nedenifra at de i stedet skulle hente en snekker, siden det var trebenet som hadde knekt.

Selv om Drnberger var bosatt i Son, oppholdt han seg tidvis i utlandet, blant annet i Kbenhavn, hvor Caf Bernina snart ble stamkneipe. Drnberger var selvflgelig den vanskeligste gjesten. Mange andre norske kunstnere og forfattere oppskte kafen p hjrnet mellom Vimmelskaftet og Badstuestrdet midt p Strget: Christian Krohg (1852-1925, norsk maler, forfatter og journalist), Oda Krohg (1860-1935, norsk maler), Frits Thaulow (1847-1906, norsk maler), Gunnar Heiberg (1857-1929, norsk forfatter, teaterkritiker og teatersjef), Gabriel Finne (1866-1899, norsk forfatter), Knut Hamsun (1859-1952, norsk forfatter) og Herman Wildenvey (1885-1959, norsk dikter). En dag fyrte Drnberger av et skudd i taket for pkalle kelnernes oppmerksomhet. Wildenvey skrev at maleren skapte et svare liv, men han drepte aldri noen, s vidt jeg vet. En annen gang skal det ha oppsttt sjalusi mellom de to. Wildenvey forskte gjre inntrykk p den utvalgte med ord og elegant opptreden, mens Drnberger ville vise sin manndoms kraft. Drnberger fyrte like godt av et skudd like over poetens hode. Det var synd med den hyden, midtskill er meg s kledelig, skal Wildenvey ha sagt.

For forrige innlegg om Drnberger og Grand, klikk herFor frste innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg om Drnberger, klikk her.

Kilde: Wikipedia, Lokalhistoriewiki.no, professor ivind Larsen (Det norske medicinske Selskab), Follominne rbok 2010 Follo Historielag (alle digitale versjoner)

Carl Drnberger p Grand!

Carl Drnberger p Grand!

Jeg hadde ikke hrt om denne fargeklatten fr. Hvem var n Drnberger? undret jeg. Fr jeg kommer til Schuleruds anekdote om ham, har jeg om ikke annet, i alle fall funnet ut flgende: Han er ogs kjent som Carl Johannes Andreas Adam Drnberger (hvilket navn!), 1864-1940, norsk maler. Maler var han ja, men ble mest kjent for sitt eksentriske vesen og voldsomme temperament. Det er kanskje verdt nevne at faren var bryggerimester og fdt i Nrnberg. Moren var fra Stralsund, og hun skal en natt ha skutt en skapsprenger som prvde seg p bryggeriets hvelv.


(Carl Drnberger, malt av E. Munch, 1889)

Det er vel sannsynlig at foreldrene s Drnberger som en fremtidig lbrygger, men han var nok mer opptatt av sluttproduktet, s han fikk sin vilje. Og endte opp som maler. At han hadde trebein var ogs en kuriositet og resultatet av temperamentet: Rundt 1895 kastet han seg i hissighet ut av et vindu og knuste benet, det hyre ben ble amputert p leggen. Drnberger hadde alltid kup for seg selv, selv p overfylte tog. Satt det andre der, stakk han en kniv gjennom buksebenet dypt inn i trebeinet, s kvinner og barn besvimte.

Det skal ogs nevnes at han gikk rundt med to pistoler, Kitty og Kittys broder, som han alltid hadde nr for hnden, ofte i bukselommene.

S til anekdoten, som starter med trebeinet: Det tok han av og brukte som vpen om det trengtes. Da kunne han bli noe voldsom og skaffe bde venner, kelnere og politiet problemer. Til daglig var han et kraftig uromoment i det lille idylliske Son, hvor han bodde, men han kunne ogs lage blger p Grand nr han var p bytur. ˈPolitiet kjente ham godt,ˈ sier Jacob Dybwad [omtalt i tidligere innlegg], ˈmen respekterte ham som kunstner, og unnlot mest mulig arrestere ham. Inntil en kveld en ny og ytterst nidkjr konstabel likevel tok ham og innbragte ham p nr. 19. Dagen efter satt Drnberger p Grand sammen med en del venner. Og da han ante at her brygget det opp til en kveld av de riktig store, tilkalte han en piccolo, gav ham en krone og bad ham stikke bor p nr. 19 med en lapp med flgende beskjed: ˈKommer meget sent i kvld. Leg nglen under drmatten! Hilsen Drnberger.

Nr. 19 refererer seg som kjent til Mllergaden 19, adressen til hovedpolitistasjonen i Christiania/Oslo fra 1866-1978.

For frste innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg om Drnberger, klikk her.

Kilde: Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 140, Wikipedia, Norsk biografisk leksikon.

Knut Hamsun lettere animert p Grand!

Knut Hamsun lettere animert p Grand!

Mentz Schulerud gjengir flere anekdoter om Hamsun, flgende er en som Olaf Gulbransson (1873-1958, norsk tegner, illustratr, maler og grafiker) skrev om i Und so weiter (utgitt 1954). Han forteller om da Hamsun kjpte ku og hest og absolutt ville ha dem med inn p Grand: Den veldigste av alle Kristianias olympiere var Knut Hamsun. Han kom ikke hver dag, men desto grundigere naar han kom. Da stod byen paa hodet i fjorten dager. Det var som oftest efter et saftig forskudd, eller naar det nettop var kommet ut en bok av ham. Da fli pengene i luften. - En grytidlig sommermorgen efter en gjennemranglet natt kjpte han en ko av en bonde. Den blev saa leiet op i 2. etage til en vakker dame ... med et brev mellem hornene. Efter en annen rangel kjpte han baade hesten og vognen av en bonde, som skulde til torvet med et lass hi. Vi krabbet oppi allesammen, og kjrte fra kneipe til kneipe. - For bonden ble det en god forretning for han fikk igjen sin vogn med baade hest og hi efterpaa.
  Saa kom den tiden da han endelig kunde gifte sig med sin ˈVictoriaˈ. Dengang var han som et jaget vilt. Plaget av en masse kvinnfolk som for enhver vilde hindre dette giftermaalet. Vi kunde ikke la ham vre alene n time. Dgnet rundt gikk rangelen videre. Den som hldt ut lengst var vr venn Kristian, en tynn liten fyr med lorgnett. Slik ogsaa den siste natten. Til slutt satt de overfor hverandre paa hver sin sofa. I graalysingen vaaknet vesle Kristian op i stor uro. Der laa Hamsun stttet paa albuen og glodde paa ham med de store, graa dyreinene sine. Han rrte sig ikke- det blev ikke sagt et ord. Kristian stod op og snek sig still og engstelig ut av dren med sin tynne skygge ...
  Endelig kom dagen. Ved det lange, festlige bryllupsbordet brt Knut Hamsun plutselig sammen. Han, som vi i alle disse dager og netter ikke hadde greid aa drikke under bordet, sovnet - efter et glass vin.

Og for ordens skyld, Victoria er som kjent Hamsuns kjrlighetsroman utgitt i 1898.

For frste innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her.

Kilde: Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 139-140, Norsk biografisk biografisk leksikon, Wikipedia

Knut Hamsun p fylla p Grand!

Knut Hamsun p fylla p Grand!

Schulerud gjengir ogs en annen anekdote om Knut Hamsun, som opprinnelig ble fortalt av Sigurd Bdtker (1866-1928, norsk forfatter og teaterkritiker): Det var efterat Hamsun hadde giftet seg frste gang, med Bergljot Bech [1873-1943, datter av skipsreder Thomas Bech], hadde hatt sin verdenssuksess med ˈVictoriaˈ og var kommet hjem fra sitt lange opphold i st-Europa. Han ville bygge seg hus i Drbak, som var blitt det mest populre ladested i sommertiden ved siden av sgrdstrand, bde for borgere og bohemer fra Kristiania. Sakkyndig og ppasselig fulgte Hamsun snekkerens arbeide. Men en dag Sigurd Bdtker skulle ta lokalbten inn til Kristiania om morgenen, for levere noen konsulentinnstillinger p forlaget og f litt penger, mtte han Hamsun som kom gende med sin vinterfrakk pent brettet over armen. Han hadde ftt hre om en bygdeskredder oppe i Frogn som var s flink til ˈsnuˈ frakker og gjorde det s billig, bare for noen kroner. ˈPh,ˈ sa Sigurd Bdtker, ˈdu har vel rd til kjpe deg en ny frakk, du, efter ˈPanˈ og Victoria!ˈ Hamsun ville ikke hre p det re. ˈMen,ˈ sa Bdtker, ˈdu kan iallfall sl flge inn til byen frst, s fr vi en hyggelig tur!ˈ Det ville Hamsun gjerne. Da dampbten nrmet seg bryggen i Kristiania, sa Hamsun: ˈDu behver vel ikke g opp p forlaget med n gang, la oss g p Grand og spise frokost frst!ˈ Som sagt s gjort. Men de hadde ikke sittet lenge p kafen fr vennene strmmet til, og ryktet spredte seg snart p byen og ut til den ytterste vennekrets: Hamsun er p Grand! Og kafbordet formerte seg efter hvert ved knoppskyting, slik det pleide gjre. De to stamgjester bestemte seg for bli over p Grand, bestilte vrelser, og det ble en helaften, og slik gikk det videre tre hele dager til ende, p kafen, p Speilen og p hotellvrelset. Men fjerde dag vknet de til nkternhet og besluttsomhet og tok resolutt middagsbten tilbake til Drbak, riktignok uten at Sigurd Bdtker var kommet p forlaget. Hamsun derimot gikk rett fra dampskibsbryggen opp til sin bygdeskredder for f snudd den frakken som han trofast hadde hatt med seg under hele tureturen [sic.] - han ville iallfall spare de f kronene, n da han hadde satt s gresselig mange penger over styr i byen!


(Typiske piccoloer)

For frste innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg fra Grand, klikk her.

Kilde: Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 138-139.

Tilbake p Grand (eller var det Continental?) med Knut Hamsun

Tilbake p Grand (eller var det Continental?) med Knut Hamsun

I Schuleruds verk er man n over i det nye rhundre, alts p begynnelsen av 1900-tallet. Futten var gtt litt ut av feststemningen. Som vanlig kommer det jo noen magre r etter de fete. Ogs Knut Hamsun ble etter hvert mer edruelig, men ett og annet sjslag ble det.

Schulerud skriver: I festens stunder p Grand kunne han vre like fyrstelig rundhndet som han var inngrodd sparsommelig til hverdags. Velkjent er episoden mellom ham og en av den nye tids sportshelter, sykkelrytteren A. Gresvig. Iflge Jacob Dybwad foregikk det p ˈGrandˈ, en annen kilde sier Continental - la oss si det var Grand: en kveld da han hadde konsumert en del i kafen, gav han sin favorittkelner en hundrekroneseddel i drikkepenger, og kelneren som visste at man ikke kunne diskutere snt med Hamsun, tok imot seddelen. Det var jo mange penger i de tider. Gresvig satt ved et nabobord og ble forarget, han mente kanskje at giveren var noe pvirket og ikke helt klar over hvor meget han hadde gitt - iallfall meldte han saken til hovmesteren. Og den kom til direktren, som gav kelneren en kraftig reprimande og befalte ham gi pengene tilbake. I sin nd fortalte kelneren dette til Hamsun, og da kom flgende brev: ˈJeg, Knud Hamsun, i Besiddelse af min Forstands fulde Brug, erklrer at hvad i Helvede haver den Cykkelgutten at gjre med de Drikkepenge jeg giver Kelnerne. - Knud Hamsun.ˈ


(Syklisten er neppe Gresvig)

Aksel Johan Andersen Gresvig (1876-1958), var en norsk banesyklist, idrettsleder og forretningsmann. Firmaet A. Gresvig som han startet i 1901, er i dag kjent under kjeden G-sport, men familien er (meg bekjent) ute av eierskapet. Videre, dersom det er snakk om forleggeren og bokhandler Jacob Dybwad som Schulerud refererer til, m episoden ha funnet sted p slutten av 1800-tallet, da Dybwad (fdt 1823) dde 4. september 1899.

For frste innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg fra Grand, trykk her.

Kilde: Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 138.

Bonde i fyllearrest, og p fest p Grand!

Bonde i fyllearrest, og p fest p Grand!

At det kunne g for seg p Grand p tampen av 1800-tallet, skriver ogs Schulerud om. Han har riktignok sitert fra Axel Maurer (se tidligere innlegg), som skrev om da Christiania marked ble avholdt i sin gamle form i 1899. Maurer skriver sin markedsvise om det - For sidste gang!. En markedsbonde kommer p rangel under byturen, og havner i fyllearresten:

Men da je i fyll'arrest ble bragt, san,
kom der ut en gammal, grinet vagt, san.
ˈKlokka er alt ti, san/trur Dem atte vi, san,
n har plads for Demses fylleri? san.
Rom det her, san,/inte er, san,
g p Grand hvis Dem vil vre her,ˈ san.

Der fik je sgu fin-fint traktemang, san.
ˈLvenˈ, den er fltta op p Grand, san.
Trur'ke Dem at straksen/je ble kjent med Sachs'en,
mens at mussik gjennem kafn klang, san.
Den ble ram, san,/l og dram, san,
samlagspons og andet fillekram, san.

Utp gata kulda slo mig strax, san.
da je adj hadde bedt med Sachs, san.
Men e velkldt jente,/som je inte kjendte,
tog mig under armen med et bax, san -
Hu var bli, san,/men je fikk svi, san -
Je s aldri mer til klokka mi, san.

Forresten huser je no ikke stort, san.
Neste dan je vgna i en port, san.
Det var nerve'brua/og da var sgu lua,
stvler, tullup, bokser kvarta bort, san.
Nei, siden Grand, san/fik ˈLvensˈ rang, san,
kan vi holde op med markensgang, san.

Det var dengang man sa at ˈGul Enkeˈ var blitt vr nye nasjonaldrikk, og ingen steder skummet den som p Royal og p Grand, kafbrsene.

Som jeg har skrevet om i tidligere innlegg var Ludvig Sachs den nye sjefen p Grand, etter at Kristian Fritzner dde i 1897.

For frste innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg fra Grand, klikk her.

Kilde: Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 132.

Hva slags l drakk man p Grand?

Hva slags l drakk man p Grand?

Schulerud stilte nettopp det sprsmlet i sitt verk: Hva slags l drakk de? Sikkert godt norsk l. Grand hadde fra Fritzners tid et nrt forhold til Schous bryggeri - og skulle f et enda nrmere forhold senere, men ellers var det flere lsorter f. Fritzner og Schou hadde forskt i 1895 introdusere et spesialbrygget og sterkt Hardanger-l, men det hadde ikke sltt riktig igjennem - selv om de to robuste vossinger brdrene Bergslien hadde vrt ivrige konsumenter, og hadde propagandert for det blant sine kustnervenner.
  Og s var det flere sorter tysk l, Ibsens Spaten-Bru bl. a. P Store Bededagsaften og de flgende dager gjorde dessuten Ludvig Sachs de tradisjonelle Salvatorabende til stort show, som nesten forvandlet kafen til en lhall. Skrl og jubel stod i taket, og Morgenbladet noterer surt at det var nok ikke bare Salvatorbier som ble drukket, for tomme champage-flasker hadde funnet veien gjennem vinduene hos den felles nabo Bjrnstad Bogtrykkeri og havnet i trykkeriets maskiner i form av glass-skr, s jubelen hadde nok gtt over taket. Tilstrmningen var s stor p Grand at man mtte stenge drene og ta alle lokaler i bruk. Folk stod tett i tett utenfor og ventet p f komme inn, men ˈTjeneren ved Indgangen fra Karl Johans Gade dryssede dem kun ind enkeltvis - og ikke paa den hfligste Maadeˈ. Til alt uhell var dette en av de svenske servitrer, og dagene efter fyltes avisspaltene av ukvemsord over den arme unionbroders hode.


(Til bli trst av!)

Dette var alts i 1890-rene. Fritzner har jeg omtalt tidligere, det er bare klikke p link nederst, dersom man nsker lese forrige innlegg osv. Knud Larsen Bergslien (1827-1908, norsk maler) og Brynjulf Larsen Bergslien (1830-1898, norsk billedhugger) har jeg for s vidt ogs omtalt fr, da i Ibsen-kronologien (klikk her for innledning), den frste var som kjent venn av Henrik Ibsen allerede fra 1852. Der er selvflgelig ogs Ibsens l omtalt. Salvatorlet m jeg innrmme at jeg ikke hadde hrt om fr, men i et tysk l-leksikon kom jeg over flgende utsnitt: Aus dem l des Heiligen Franz wurde das Salvatorbier. Das fhrte 1844 zu einem Aufstand: Man hatte den Bierpreis erhht. S da vet man det! I pietistiske Norge virker det som man vil helst gjre opprr for f lprisene enda hyere, men det er kanskje ikke mulig. Hvorfor kan man ikke f ha det litt gy i vrt land? Alle skal visst sitte hjemme i heimen og suge p lillefingeren, eller mtte brygge hjemmebrent. Nesten alle lkneiper er nedlagt, ikke alle har rd til betale 100 kroner for en doven halvliter. Ikke jeg heller, men jeg betaler med kredittkort! Hh. Skjnt, det skal sies, jeg har hrt om et par steder i Oslo hvor halvliteren gr for en femti-lapp. Men da er risikoen for at lommeboken forsvinner i lpet av underholdningen mer enn absolutt til stede, s kanskje vinningen gr opp i spinningen.

For frste innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg fra Grand, trykk her.

Kilde: Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 121-122.

 

P Grand med Frits Thaulow!

P Grand med Frits Thaulow!

At Ludvig Sachs (som jeg skrev om i forrige innlegg) forandret Grand er sikkert og visst. I 1898 kom Frits Thaulow (1847-1906, norsk maler), p folkemunne kalt Fresk, hjem en snartur fra Paris, og ble intervjuet av Verdens Gang: Saa gik du naturligvis ned i Kafen paa Grand. Hvad syntes du om den? - Udmrket! Grand var slet ikke Grand! - Hvaffornoe? Var den ˈPetitˈ? - Nei, jeg sigter ikke Reparationerne. Men det var slet ikke det Fordrvelsens Sted jeg har hrt. - Var ikke llet godt kanskje? - Man drakk ikke l mere. Pjolter var ogsaa gammeldags. Man drak Vermouth med Angostura. Og Malerne havde flyttet Krogen sin.- Herregud! Der er da ikke Bestandighed i nogen Ting mer heller. Hvor hvor havde de gjort av sig nu da? [spurte Christian Krohg, Thaulows svoger, enda begge to visste svaret like godt] - Du ved, i gamle Dage sad de jo altid tilhire bortimod Buffeten. Nu sidder de i Halvrundingen mod Trappen. Der var forresten Tegn til Splittelse. En Del yngre talte om at danne en Gruppe ved et Bord ved Siden af. - Og saa var der ingen Sne? (som Thaulow egentlig var kommet hjem for male). - Joda, men . . der var en Kritiker, som sa at den var smeltet fr de kom sig ud fra Grand. Men det var nu Ondskab.


(Thaulow, Fra Akerselven)

  Hans malerkollega Christian Skredsvig gikk i de samme dager forbi Grand, sammen med en venn. ˈSvrt saa Gardinerne paa Grand er blit flkkede,ˈ sa vennen. ˈDet er vel nogen som har spildt Kaffe,ˈ svarer Skredsvig. - ˈSaa hit oppe?ˈ - Ja, Stua har vel gaat rundt for dem,ˈ sa Skredsvig. Christian Krohg (1852-1925) var som kjent en norsk maler, forfatter og journalist. Skredsvig er omtalt for to innlegg siden.

For frste innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her

Kilde: Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 116-117.

Grand Hotel fr ny sjef!

Grand Hotel fr ny sjef!

21. januar 1897 dde Grands eier, Kristian Fritzner, bare 38 r gammel. Angivelig dde han av forgiftning, etter ha spist bedervede sters. Enken solgte samme r hotellet til et norsk interessentselskap, i generalforsamlingen satt blant andre Thomas Nicolay Fearnley (1841-1927, norsk skipsreder).

Moroa (for meg) begynner i det man skal ansette ny leder. Valget falt p Ludvig Sachs (1860-1938), en svensk forretningsmann av tysk-jdisk familie. Han skulle tiltre fra januar 1898, men allerede i november 1897 dukket han opp i Kristianias avisredaksjoner (historie igjen hentet fra Schulerud):

Morgenbladet skriver at en elegant og vel frisert herre med knebelsbarter hadde presentert seg som den nye sjef p Grand:

ˈDe vil indfre en Del Forbedringer? - Ja. Kafen blir betydelig utvidet, nye Mbler anskaffet, og saa blir det anlagt Telefon paa flere Steder i Kafen, samt paa alle Hotellets Reisevrelser, og Tjenerne faar egne Vrelser og egen Spisesal . . . - Vi kom til at tnke paa Grands Kjkken som er saa daarligt, at Tjenerne, der har Kosten, efter Forlydende spiser ude (!); vi husker, at en Kellner en gang svarede os, da vi bad ham anbefale noget paa Spiseseddelen: ˈNei, det tr jeg ikke!ˈ Og vi spurgte Hr. Sachs: Hvordan blir det nye Kjkken? - Der blir indlagt en ny Komfyr, og vi har engageret en fransk Kjkkenchef, som har vret ved Saltsjbaden . . . De vil faa hre mere siden. Jeg reiser nu til Berlin for at studere Hotelvsenet, spesielt Kontrolsystemet. Over Jul flytter jeg hid med min Familie - Den nye Chef gik med et elskvrdigt Lfte om, at vi snart skulde faa flere Nyheder fra Grand. Ellers pleier vi altid sge til Grand for at finde Nyheder. Tnk om vi herefter kunde sidde i Ro paa Kontoret, og la Grand komme til os!ˈ
  Det skulle g troll i ord, selv om Grand kaf lenge enn var en umistelig nyhetsbrs for journalistene - med tiden kom Muhammed mer og mer til berget, og den moderne PR-aktivitet hadde gjort sitt inntog.
  I Morgenbladets notis stod det forresten en typisk trykkfeil - kafen var blitt til kaffen, og syrlig bemerker avisen i sin rettelse at det ville ikke vre av veien om ogs kaffen ble forbedret!


(Grand Hotel)

Ludvig Sachs, var aktiv og farverik, og ble en populr skikkelse, men, som Schulerud skriver; fikk ogs svrt mange hugg fordi han var svensk - midt i unionsstridens hete - og spydige stamgjester omdpte Grand kaf til ˈSveaˈ;

Paa ˈSveaˈ - det vil si paa Grands/Kaf jeg tok et Glas;
jeg keg paa Tvers, jeg keg paa Langs/og fandt en trkfri Plads.
Der Telefon jeg bruke fik - dens Vrk istand var sat -
jeg fik den gratis - saadan gik/det mig forleden Nat!

Axel Maurer (1866-1925, norsk dramatiker, redaktr og teatersjef) skrev i Tyrihans:

Da vi begrd den kjre Fritzners dd,
befandt vi os i den svre nd.
'Hvor skal vi ta en chef fra, lige straks?ˈ
ˈDet er jo mig, her har De mig,ˈ sa Sachs.

Og straks det hele gik paa ny fason,
mens direktren gik der fin og fjong.
Lidt mindre, men saa dyrt ble ˈt med laksˈ,
saa straks man mrkede den skarpe Sachs.

Og bifferne blev mer og mere smaa,
men dyrere, kan De da vel forstaa.
ˈFor: smaat og dyrt, det er den rette max-
ime for hoteldrift,ˈ mente Sachs.

Paa ˈspeilenˈ spiste man for kroner to,
og maden den var mer og mindre god;
men der var ˈsmrgaasˈ, drammer alle slags,
ˈDen svenske smrgaas skal De ha!ˈ sa Sachs.

For frste innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg, trykk her.

Kilde: Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 106+108-110.

Tilbake p Grand - Knut Hamsun svinger med seidelen!

Tilbake p Grand, Knut Hamsun svinger med seidelen!

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg vender tilbake til slutten av 1800-tallet og Grand. Det er vel en slags magnet. Nok om det, flgende ironiske historie som omtaler kelneres foredrag p Grand, sakses her fra Schuleruds verk:

Det var en del gjster som man likefrem mtte holde ie med, ellers snikte de sig p dr uten betale. Ja, det var nu ikke tilfldet nu, langt ifra, det mtte ikke forsts sledes. Dikterne og kunstnerne de var rlige ut i fingerspidsene, dikterne isr, dem var det ingen fare med. Han kjendte dem, hadde studeret dem og lrt betjene dem til deres tilfredshet. Det var folk som hadde hver sine egenheter, som man mtte huske vel p nr man var opvarter; man var vant til at de glemte betale, de hadde hodet s fuldt av andre ting, de studerte og tnkte s meget. Men det var altid nogen som gjorde ret for dem, ja som gjorde det med glde, man behvet bare nvne det . . . Dette var i 1893.


(Knut Hamsun)

Videre fra Schulerud: Men det skulle ikke g lenge fr Knut Hamsun var en kjr og kjent gjest bde i Grands kaf og selskapslokaler, isr etter at kafen fikk sitt orkester. Olaf Olsen forteller at ˈKnut Hamsun var alltid s begeistret for musikken, og var som regel i perlehumr. Nr han hrte et musikkstykke som han likte, kunne han ta seidelen og svinge den i luftenˈ. Og s var han jo den generseste av alle, nr han var i det hjrnet, mot venner, mot kelnere, mot alle. ˈDe venner jeg setter hyest fra den tid, var alle bondegutter,ˈ sa Macody Lund. - ˈChristian Skredsvig, Knut Hamsun og skuespilleren Harald Stormoen. De hadde alle odelbondens stolthet, de visste hva resforpliktelse er, de var rlige i enhver henseende, de viste troskap, de snt aldri sine venner. Lnte man dem penger, og de skulle betale tilbake, s holdt de alltid sitt ord. Det var alt sammen gode odels-bondetrekk.ˈ
  Det var nettopp det litt lurvete som kunne forekomme i visse bohemers lne-moral og livsfrsel, som hadde forarget Knut Hamsun - i den gamle Grand-bohemens ni bud het det jo at ˈdu skal aldri sl din nste for mindre enn en femmerˈ. Og det budet holdt de iallfall.

Olaf Olsen og Macody Lund har jeg omtalt i tidligere innlegg. Knut Hamsun (1859-1952) var som kjent norsk forfatter og Nobelprisvinner i litteratur. Christian Skredsvig, 1854-1924, var norsk maler og forfatter, Harald Stormoen, 1872-1937, var i tillegg til skuespiller ogs teaterinstruktr.

For frste innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg om Grand, trykk her.

Kilde: Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 100-101.

Vaskeslaskehallen - festspill i ukjent antall akter - Syvende og siste akt

SISTE AKT

Fergeturen er over, pussig nok maktet syv av tte komme seg mer eller mindre helskinnet hjem. Men ikke Egil Likr. Han presterte kunststykket treffe sin eks ombord, de ble igjen i Kbenhavn for gifte seg. Tilbake p Per Vaterland er det snart tid for det Petrus Paragraf kaller debrifing. Martin sitter som alltid med nesen begravd i ett eller annet. Inngangsdren er forsynt med et nytt skilt: Bleier forbudt etter klokken 1400! Men ellers er alt nesten som vanlig. Bortsett fra at Martin har surret et svrt frotthndkle rundt hodet, han fremstr som en forvillet sikh. Ikke lenge etter hres fra Solfryd et skrik.

Solfryd (forferdet mot Martin): Men i alle dager! Hva har skjedd med deg?


(Martin som sikh)

Martin (nesten ydmykt): Vel, jeg kom i samtale med en dame p fergen. Mer husker jeg ikke. Men i ettertid opplyste Svein at hun har vrt kretsmester i sleggekast. Hun slo i alle fall hardere enn hester sparker. Lyspunktet er at den tannen jeg hadde vondt i forsvant. Aldri s galt at det ikke er godt for noe! (Solfryd stirrer strengt p ham)

Kort etter arriverer de fleste av fergegjestene for reparering, kalibrering og debrifing. Noen i bedre form enn andre. Et par andre stamgjester fr ogs plass rundt bordet. Siden mannskoret aldri returnerte, og da ingen rullgardin er skue - s synger de selv som skjrer og krker, en og og annen faktisk som en kastrert gammel due. Melodiene er totalt ukjente:

Martin Mopp (galer som en dgnvill hane):

Oh Maria, jeg vil hjem til deg
og spise meloner og noen ntter,
for jeg har s lange ftter
og mor min er et krtter -
Tra-la-la-lala-la - tjo hei!

Charlie Slusk (trist):

Roger ga meg motvillig audiens,
jeg drmte s stt om Mercedes Benz!
Men det budskap brakte meg nr dden,
n har jeg nesten mistet hele glden:
Ingen vaskehall! Det er for galt.
Slikt kaller jeg sluskeri, mildest talt.

Roger Rockefort (baryton):

Min kloke viv hun en gang sa:
Hvor lftende dog, sette seg et ml,
og drive det gjennom som flint og stl!
Nr utgangspunktet er som galest -
blir titt resultatet som originalest!
Jeg tar en l - og flytter s herifra!

Svein Giraff (ettertenksomt):

Jeg danset med vakreste frille,
tok en pjolter og en liten pille!
Spratt rundt som den langbente fole,
p dansegulvet dundret Ole i'Dole!
Hoppet opp p den nrmeste barkrakk,
plutselig - jaggu var det noe som knakk!
Lille sukk - om man hamrer eller hamres,
uansett s skal det jamres!

 

Roald Amundsen (melankolsk, med rneyne fra mers):

Meg tyktes ha sett slike syner,
der jeg svevde under skyenes dyner!
Men det var ei madammenes bryster,
kun mine forkvaklede lyster.
Hardt straffes for kjdelig lyst,
uskyldig jeg speidet mot den norske kyst!
Jeg satt som fengslet, snrt i valgets bnd;
Til venstre kjtt, til hyre nd;
Hva var vel visest velge frst?
Jeg ga opp, var fryktelig trst!
Nei - fri og bevare meg vel;
en fr tenke litt mer p seg selv!


(Roald Amundsen)

Bjrn im Sommer (fornyd):

Jeg trives s godt blant venner,
da viser jeg frem mine tenner!
En sjelden gang nytes en whisky,
da skinner jeg som en nypolert husky!
Sant nok - tler ei gluten,
og visst nok hater jeg skattefuten!
Men med gebisset nypolert og vasket,
jeg er gull verdt - like forbasket!

Fetter S.V. Anton (andektig med follede hender):

Kjrligheten er et pretre;
Om vren preblomster hvite som sne;
Litt utp ret blomstene seg arter
til flere og flere store grnne karter;
av faderstammens safter de seg nrer, -
Med Guds hjelp blir alle sammen prer.
Jeg drakk noen glass vin - det er sant,
bde drue, epleslang og pre jeg fant!


(Fetter Anton)

Petrus (i vanlig godt humr):

Tenke det, ville det - mens man sover?
Nei, takke seg til Norges gamle lover!
Det er mulig at dansk l slukker bedre,
Holberg og dansker m man jo hedre!
Husk de vise ord; drikk len fr den dovner,
kyss piken fr hun sovner!
Men n er turen lagt ad acta,
ja - hvem kan bestride disse fakta?

I bakgrunnen sitter to turtelduer, de hvisker og tisker. Om solskinn, vin og andre lekkerbiskener. Men hvem de er, vet ingen, se det er jo nettopp tingen! Og heller intet at gjre med, s farvel mine venner, g n i fred! For snipp, snapp snute, hermed er vaskehallen ute!

For frste innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her.

Kilder, inspirasjon: Henrik Ibsens skrifter (amputert fjernversjon), egenprodusert tant og fjas, Olaf Skavlan: Gildet paa Mrrahaug : romantisk Drama i 2 Akter, Kristiania, 1876 (2. opplag), Fireskillingskomiteens Forlag, Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), The concise Oxford Dictionary of Quotations (Oxford University Press, Oxford, Second edition, 1981), Ibsen-kalenderen (trykk her).

 

Vaskeslaskehallen - festspill i ukjent antall akter - Sjette akt

SJETTE AKT

Det er dagen derp. For Martin Mopp bokstavelig talt. Han sitter som en saltsttte i sofaen og ruger p en halvliter med l og sugerr i. Et halvt snes seidler senere, begynner stamgjestene ankomme. Pussig nok er Solfryd den frste.

Solfryd (strengt mot Martin):

Du lever i drukkenskapens romantikk;
n m du slutte med fjas og alskens drikk!
Tar seg ikke ut med flass p kraven,
mens pjolterslet rumler i maven!

Martin (mumlende for seg selv):

Ja, hva skal man n ta seg til her i livet;
nr man fler seg som en padde i sivet?
Kan ikke sitte og snappe etter fluer,
la meg heller f kurre som ville duer!
Hun har rett, ser ut som en tilrskommen stut -
m ske rd hos en som spr i kaffegrut!

I det flgende blir lokalet invadert av Bjrn im Winter, Roger Rockefort, Petrus Paragraf, og Svein Giraff, samt en gjeng lystige middelaldrende menn som kommer innom for en sndagspils etter kirketid. Et par timer senere gr dren opp og inn kommer Olje-Ove, utrolig nok ogs Egil Likr!

Olje-Ove smiler beskjedent og bredt, og siden han ikke har truffet Egil fr, blir de introdusert til hverandre, og snart er humret p topp rundt bordet. Men Egil virker litt trist.

Martin (undrende mot Egil): Hva er det som har skjedd, bor du i leilighet n?

Egil (nedstemt): Ja, vi ble skilt igjen.


(Egil Likr)

Martin (oppmuntrende): Det gr seg nok til skal du se. Det er vel minst syvende gang dere har blitt gift og skilt. Eiendomsmeglere m elske dere! Og p danskebten kan alt skje vet du!

Roger (lurt trstende mot Egil): Huff ja. Men det er like greit g p trynet som lene seg for langt bakover. P den annen side, det er tross alt bedre gifte seg enn brenne i helvete!

Svein Giraff (trt): Men ikke mye!

Petrus (nkternt): Ekteskap er jus, kjrlighet er instinkt.

Bjrn (fornyd): Ekteskapet er flelsenes sppelbtte!


(Bjrn p jobb)

Solfryd (nlende mot Bjrn): Det der ligner da ikke deg?

Bjrn (selv undrende): Nei, har det ikke fra eget nebb, men var det ikke Sidney Webb?

Olje-Ove har i mellomtiden bestilt et par flasker champagne av sorten Grand cru som han deler med alle som vil ha. Etter noen glass vender han seg mot Solfryd.

Olje-Ove (begeistret): h, du skjnne m!

Martin (myser mot bardisken): Hellige ku! I baren er det k!

Olje-Ove (lett drmmende og poetisk):

No' har me' det kjekt;
hilsen en gammel jeger og knekt!
Ja, fra n av vil jeg vil bare ha flesk,
er lei av all den havregrten besk.
Enhver mann har sine svin p skogen.
Kjre Roger, husker du da vi satt p krogen,
slik talte du: Dra du kniven din,
g ut i lunden og fell det svin.
Og grisen den stod ute i kongens grd,
Oi, for en merkelig galskapens dans -
En tok i dens re, en i dens hr,
og Martin dro i den krllete svans.
Men neppe har sverdets spiss den synt,
fr uhyret kom med et lite grynt,
og neppe jeg lftet hele min arm,
fr der i grisen ble stor alarm.
Jeg stikke ville - men s ld fra Solfryd et ik! -
og grisen satte i et morderisk skrik.
Den flekket tenner, stinket og dret,
sparket og slo, og tror du ikke - den bet!
Men snart var det hele forbi,
for hvem kan st imot slikt et svineri?
N str den gamle rne i bondens ker,
og slafser poteter, krafser og brker!


(Olje-Ove p storviltjakt)

Alle som minnes, nikker gjenkjennende. Martin rister derimot p hodet, han husker ikke en fluelort.

Roger (smattende p perlende drper): Ja, den som ikke elsker kvinner, vin og sang forblir en tosk hele livet lang.

Petrus (mot Egil): Alle komedier ender i ekteskap.

Martin (mumlende): Noen bare i barskap. (signaliserer mot Sylvi som kommer med leskedrikker til ham og andre beskende)

Egil (stille): Atter andre i farskap.

Solfryd (for seg selv): Jo flere menn jeg treffer, jo bedre liker jeg hunder.

Petrus (myndig og informativ): Ok gutta, husk p at fergen har avgang klokken 1630 i morgen! Roald Amundsen kommer senere i kveld, han skal overnatte hos meg, s vi drar direkte herfra. Men for de som har anledning, kan vi mtes her litt i forkant, for en liten prat om tenkt program, ekskursjoner med mer. For dere andre: Mt i god tid!

Martin (undrende): Jss, skal Roald overnatte hos deg i r ogs? Har du husket polstre mbler og lamper?

Petrus (mot Martin, litt irritert): Ganske upassende!

For en gangs skyld blir ikke Martin Mopp sistemann som forlater lokalet. Egil Likr (som ikke har noen ferge g til) blir sittende igjen sammen med Olje-Ove og en begeistret Solfryd.

I det Martin sjangler ut dren hrer han fra sofaen en lavmlt mannsstemme:

(ukjent): Du er som roser i mai!

For frste innlegg, trykk her. For neste og siste, trykk her. For forrige innlegg, trykk her.

Kilder, inspirasjon: Henrik Ibsens skrifter (amputert fjernversjon), egenprodusert tant og fjas, Olaf Skavlan: Gildet paa Mrrahaug : romantisk Drama i 2 Akter, Kristiania, 1876 (2. opplag), Fireskillingskomiteens Forlag, Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974)

Vaskeslaskehallen - festspill i ukjent antall akter - Femte akt

FEMTE AKT

Det gr et ukjent antall timer, kanskje til og med dager. Hvem vet? Som Charlie pleier si: Alle dager er like, de har bare forskjellig navn! I det teppet ikke lenger trenger g opp, siden det har sluttet g ned, sitter Martin Mopp for seg selv, mens hans stolt studerer sitt nye kaffekrus. Det er som vanlig tidlig p formiddag. Med jevne mellomrom suger han opp en slurk l fra et sugerr.


(Nesten en ekstra tullekopp)

Noen sugerr og flere l senere arriverer Charlie p sin nye sykkel. Han strener inn, mnstrer Martin og bestiller det vanlige. Sylvi kommer med to halvlitere og et breddfullt drammeglass.

Pussig nok ankommer ogs Petrus Paragraf, Bjrn im Sommer, Roger Rockefort og Solfryd rett etterp. Det viser seg nemlig vre lrdag, da hender det at ogs de kommer litt tidligere p dagen. Sylvi serverer de nyankomne, pluss en Gammel Opland til Charlie.

Martin (vennlig mot Charlie): S fin sykkel du har ftt. Er det en DBS?

Charlie (flirende tilbake): Nei, vet du forresten hva DBS str for?

Martin: Selvflgelig! Den beste sykkel!

Petrus (fornyd mot alle): Nei, Dden bak svingen!


(Petrus, som vanlig blid!)

Charlie (pralende mot alle og litt skulende mot Solfryd): Ph, det er Dritt bak Stortinget!

Bjrn (vendt mot Martin): Hvorfor bruker du sugerr?

Martin: Vel, grusomt vondt i en eller annen tann. Men det gr over etter noen l. (tilfyer etter noe nlen): Ganske mange egentlig.

Bjrn: Vel, du fr si fra hvis jeg skal hjelpe. Det finnes ikke n eneste filosof som tlmodig kan holde ut tannpine.

Solfryd (begeistret mot Bjrn): h, du og din Goethe!

Bjrn (forvirret mot Solfryd): Men var det ikke Shakespeare?

Noen seidler senere, pluss et halvt dusin Gammel Opland, er alle i godt humr. Men noe er alltid p agendaen, denne gang forsker Roger anta en streng tone mot Martin.

Roger (latende som dyster): Kan ikke du se og finne deg et arbeide?

Martin (spakt): Hvorfor piper alle om det? Forskte jo for et par r siden. Ikke akkurat arbeide, men annonserte i Aftenposten. Kostet en formue.

Roger (plutselig p alerten): Jas, hva stod det i den da?

Martin (forsker virke ettertenksom): Jeg nsket fremst rlig. S det ble med store bokstaver: OMGJENGELIG FYLLIK SKER RIK ENKE MED PENT BARSKAP.

Charlie (nkternt og med sin sedvanlige baryton, dog p randen av et vulkansk latterutbrudd): Ja, da ble det nok stor pgang!

Rundt stambordet sitter alle og ler. Bortsett fra Martin s klart, han skjnner ikke hva som var s morsomt med det. I yekroken ser han imidlertid at Charlie stapper tre snusdoser opp i nesa, ytterligere en hndfull flger inn i hver munnvik. S rister han ampert p hodet som et skadeskutt pinnsvin, stamper med fttene, reiser seg og brler mot Martin og Solfryd: JE VA' OPPE HOS'N RGER I GR! OG DET E ITTE P VILKR RETTFRDIG MOT M AT DERE DRIVER SOM SLADREHANKER OM DEN BILVASKINGA MI!! DET E NO' MELLOM M HAN RGER DET. FORSLUSKEDE SLADREHANKER, DET E DET DKK E! N SKAL JE JAGGU SKVETTE M VASKE BILEN MI HER HVER BIDIGE DAG!!!


(En fortrnet Charlie)

Mens et halvt snes ammende og halvnakne mdre skvetter som forskremte ekorn mot utgangsdren, begynner Solfryd le mot Martin. Han vender blikket mot kaffekrusets hank, mumlende for seg selv: Hank kan du selv vre!

Solfryd (blidt mot Charlie): Men det der er det da ingen som bryr seg om lenger!

I det samme gr dren brtt og uventet opp. I dren str Fry Furia og stirrer mot Roger:

N m du se og komme med en gang Roger. Jeg kan hre dere helt oppe i leiligheten! Og du har lovet rengjre den. Men frst fr du vr s god dra i butikken og handle inn nye stvsugerposer! Roger rusler mot dren som en okse etter slakteren. I det han er ute av dren, begynner alle rundt bordet le. Charlie litt halvhjertet. Sylvi kommer med en haug med forfriskninger

Petrus (litt senere og begeistret): Dere vet vel hvem som kommer i morgen? (og svarer straks p sitt retoriske sprsml): Olje-Ove!

Alle (unntatt Martin og Solfryd): h, da blir det hyggelig her!

Martin (forfjamset): Jss, hva skylder vi ren?

Solfryd (eksaltert): gid, da m jeg hjem og sjekke garderoben!

Petrus (lett irritert mot Martin): Du husker vel det? Vi skal ha vrt rlige mte p danskebten. Og vi er to av tte som deltar. I tillegg til Olje-Ove kommer Svein Giraff, Fetter Anton, Egil Likr, Bjrn im Sommer og Roald Amundsen selvflgelig!

Martin (nlende): Ja slik var det, n husker jeg. Mumlende for seg selv: Har jeg bestilt billett mon tro?

Ikke s enormt lenge etter tusler alle til sitt. Og de fleste gjr opp for seg.

For frste innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

Kilder, inspirasjon: Henrik Ibsens skrifter (amputert fjernversjon), egenprodusert tant og fjas, Olaf Skavlan: Gildet paa Mrrahaug : romantisk Drama i 2 Akter, Kristiania, 1876 (2. opplag), Fireskillingskomiteens Forlag, Mentz Schulerud: P Grand i hundre r, 1874-1974 (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974)

 

Les mer i arkivet Juli 2018 Juni 2018 Mai 2018
Tombola

Tombola

57, Brum

Moriendum est - ergo Bibamus! Essence of The Bible (Isaiah 22:13) and Seneca the Elder. What is truth? asked Pontius Pilatus (John, 18:38), who would not stay for an answer - as pointed out by Francis Bacon some 1500 years later...

free counters

ds1
ds1


Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker