hits

Mer fra Tove Ditlevsen

  Tove Ditlevsen skrev med selvironi og selvinnsikt. Hun avskydde menneskers selvbedrag og selvforherligelse, uavhengig av deres ststed. Hun diktet om svik, kjrlighetens forlis og neglisjerte barn. Hun utleverte med andre ord seg selv. Hun skrev rett frem, fredet ingen (forresten, gjerne vanskelige barn), og aller minst seg selv. Hun hadde en egen evne til komme til kjernen av problemstillingen i f verselinjer. Hennes dikt treffer deg bardus som en poesiens Knock-out. De fremstr mer aktuelle enn tiden de ble til. Det foregende er riktignok bare mine betraktninger.

  Flgende er hentet fra hennes diktsamling Til en lille pige utgitt i Efterladte digte i 1978 (posthumt). Jeg syntes det har en viss slektskap med De evige tre. Selv fler jeg meg mer enn i et visst familieforhold med nogle af os:

De fleste mennesker

De fleste mennesker
er trofaste
og plidelige
og tlmodige.
De fleste mennesker
njes med livet
som det nu engang er
og er tilfredse
med at overholde
de klokkeslt
andre har fastsat.

De fleste mennesker
frer en frygtelig
tilvrelse
uden nogensinde
at blive klar over det.

Men nogle af os
vil ikke vre med
vil ikke vre edru
skyr dagslyset
lser ikke aviser
gr ikke p arbejde
der piller for at sove
og piller for at vgne
forlades af de trofaste
og fornuftige
og njsomme
mindes
den stor krlighed
som kun f har evne
til at opleve
og som aldri er gensidig.

Vi dr af leverbetndelse
eller af sorg
man siger
vi gr til grunde
eller i hundene
man siger ikke uden grund
at vi selv ville det.

Man glemmer os hurtigt
og fortstter sin
frygtelige tilvrelse
med en tapperhed

vi dende ikke ejer.

Kilder: Tove Ditlevsen: Pigesind, kvindesind og andre dikt i utvalg i regi av Den norske Lyrikklubben, 2001 (hentet fra Samlede digte, c/o Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A/S, Kbenhavn), s. 218-219.

For forrige innlegg, klikk her.

Tove Ditlevsen

Tove Irma Margit Ditlevsen

  Tove Ditlevsen (1917-1976) var en dansk lyriker, skribent og forfatter. Hun vokste opp i arbeiderstrket Vesterbro i Kbenhavn. Allerede fra hun var 12 r, skrev hun dikt, som hun omhyggelig skjulte. Janteloven hersket, og det srbare og usikre barn lrte dekke over sin indre verden med utvendig slagferdighet. I diktningen skapte hun seg et hemmelig rom, hvor hun kunne ske tilflukt og hvor den gledeslse virkelighet ble omskapt til kunst. Ditlevsens barndomsdikt preges av de forbilder som var for hnden, folkeviser og salmevers fra skolen, morens skillingsviser og farens sosialdemokratiske arbeidersanger. Begge foreldrene ble viktige for Toves utvikling til dikter, dessverre mer ved deres neglisjering enn ved deres stimuli.

(Tove Ditlevsen)

  Ditlevsen debuterte i de unges lyriske tidsskrift Vild Hvede med diktet Til mit dde Barn. Tidsskriftet ble redigert av Viggo F. Mller. ret etter, i 1940 ble de to gift. Hun var da 22 r, han 52. Ekteskapet med redaktren varte to r, s fulgte i relativt rask rekkeflge ytterligere tre ekteskap, det ene verre enn det andre. En av hennes ektemenn var en psykisk forstyrret lege som medvirket til at hun ble narkoman. Tove Ditlevsen var flere ganger innlagt ved mentalsykehus, og prvde ogs flere ganger ta sitt eget liv. Tove fikk tre barn: Helle (1943), Michael (1946) og Peter (1953).

  Tove Ditlevsen var (p tross av, ja for alt jeg vet, nettopp p grunn av sitt turbulente liv) svrt produktiv bde under og etter krigen, og mottok i samme periode en rekke priser og utmerkelser. Hun dde i mars 1976 av en overdose sovetabletter.

  Jeg har valgt gjengi det, etter min mening, fantastiske diktet De evige tre fra hennes diktsamling Lille Verden (1942). skape noe slikt i en av alder av 25 r er meg ubegripelig:

De evige tre

Der er to mnd i verden, der
bestandig krydser min vej,
den ene er ham jeg elsker,
den anden elsker mig.

Den ene er i en natlig drm,
der bor i mit mrke sind,
den anden str ved mit hjertes dr,
jeg lukker ham aldrig ind.

Den ene gav mig et vrligt pust
af lykke der snart fr hen,
den anden gav mig sit hele liv
og fik aldrig en time igjen.

Den ene bruser i blodets sang,
hvor elskov er ren og fri,
den anden er t med den triste dag,
som drmmene drukner i.

Hver kvinde str mellom disse to,
forelsket, elsket og ren -
n gang hvert hundrede r kan det ske
de smelter sammen til n.

For forrige dikter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Dansk Kvindebiografisk Leksikon, Tove Ditlevsen: Pigesind, kvindesind og andre dikt i utvalg i regi av Den norske Lyrikklubben, 2001 (hentet fra Samlede digte, c/o Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A/S, Kbenhavn), s. 32.

Louis Kvalstad

Louis Kvalstad

  Verken Louis Osborne Kvalstad (1905-1952, norsk lyriker og maler) eller hans tvillingbror Mabel Elliot (1905-1938, norsk maler) hrer til blant vrt lands mest kjente i sine genre. Kanskje fordi de gikk bort s tidlig? Norsk biografisk leksikon skriver (i 2009) imidlertid om Louis: Mottakelsen av Kvalstads lyrikk var lenge positiv, men fra og med etterkrigssamlingen Flotid ble det reist kritiske rster mot hans velklang og hytone, og i dag oppleves forfatterskapet som noe foreldet.

  Begge barna mtte ut i arbeid i 10-rsalderen i Namdalen, der de vokste opp. Louis fikk ingen skolegang utover et r p Namdal Folkehyskole 1922-23. I 1938, samme r som broren dde av tuberkulose, foretok Louis en reise til Nord-Norge og Svalbard. Han var den frste norske lyriker som brukte motiver fra Svalbard.

  Her gjengis Kvalstads dikt Vrvise, som muligens nettopp ble til p Svalbard. Der er det som kjent mrketid ganske lenge. Heldigvis er vel vi litt lenger sr n omsider p vei ut av den mrkeste rstiden.

  Det er mulig dikteren er noe foreldet. Men jeg syntes n grunntanken i diktet brer preg av ungdommelig optimisme:

Vrvise

Skulle jeg i dag kan hende skrive
en visetrall i mrketiden,
vekke vren i meg selv til live
og videre til venner gi den?

Hr da hva jeg innerst inne mener
om motlshet og triste tanker;
Det er bare vinterlige grener
som snart vil bre blomsterranker.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon (digital), Som gyldne bier (s. 73), Dikt for enhver anledning, En antologi ved Kari og Magne Skjraasen, Orion Forlag AS, Oslo, 2006.

For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kolbein Falkeid

  Falkeid (fdt 1933) er en av Norges mest folkekjre diktere. I likhet med den forrige dikter jeg omtalte (Tor Ulven), mottok Falkeid Doblougprisen (1993). Dette ret delte han den med en annen, ikke helt ukjent forfatter (og dikter); Lars Saabye Christensen.

  Kolbein Falkeid vokste opp i Haugesund, og dro som s mange andre sambygdinger til sjs i ung alder. Han debuterte i 1962 med en diktsamling, og fulgte den opp med flere i rene som fulgte. Ved siden av skrivingen arbeidet han som lektor i hjembyen. Han mottok flere stipendier, noe som muliggjorde reiser til Afrika og Italia. Falkeids diktning var nok inspirert av utlandsferdene. Men i 1988 rammet tragedien familien. I et intervju mange r senere uttalte han: miste en far og en mor tar rundt to r komme over, men miste en datter tar resten av livet ditt Datteren Helga tok sitt eget liv.  Diktsamlingen utgitt i 1989; En annen sol ga uttrykk for ulike sider ved sorgen.

  Kongen utnevnte i 2010 Falkeid til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for hans litterre virke. Mitt favorittdikt av Kolbein Falkeid er Det er langt mellom venner, men det er s velkjent at jeg vil heller gjengi et mer frodig og positivt dikt. Skjnt; siste vers gir kanskje et hint om at tilstanden ikke er helt skyfri (i menneskeverden):

FOR STURE
er vi ikke skapt til vel?

Som hvalrosser skulle vi vre, helst
med sr etter slagsml over hele kroppen
og enda ha tonn av daskende kjrtegn
i luffene. Som lver
skulle vi vre, velte oss
midt i flokken p den kokende savannen,
snerre som undersjiske steinras
nr ungene bet oss for hardt i rene og dela
middagsluren, men like etter
gi dem et svnig slikk over snuten.
Eller som isbjrner,
hvite stjerner i rommet, knuter
av kolossal kraft-tetthet som labber
vekk over de veldige arktiske viddene.
- Femti kilometer borte
skal det vre et rk og en hundredels sjanse
for selkjtt til kvelds.

Hvasomhelst.
Menneske, maur, mogop.
Bare det var liv i oss,
et romslig hav, blidt og hissig om hverandre.
Alt annet
enn denne gjrma av en hjerne,
betent
som en dam uten tillp og avlp.

For forrige dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Norsk biografisk leksikon (digital), Wikipedia, Kolbein Falkeid: Samlede dikt, J.W. Cappelens Forlag as, 2003 (min versjon 2. opplag fra 2004), s. 301.

Tor Ulven

  Noen diktanalytiker eller musikk-kjenner er jeg ei. Men man m f lov til vre glad i bde det ene og det andre p tross av manglende kunnskaper. Nr det gjelder frstnevnte kategori, gjorde en venn meg nylig oppmerksom p Tor Ulven. Dikteren kjente jeg lite til i forkant. Men; bedre sent enn aldri.

  Ulven ble fdt i november 1953. Han gikk dessverre, som flere andre kreative mennesker bort tidlig. Dagen etter Norges nasjonaldag 1995 begikk han selvmord, 41 r gammel. Gjennom sitt korte liv, skriver Wikipedia at tekstene var preget av en tomhetsflelse, ddsbevissthet og eksistensiell pessimisme kombinert med originale sprklige bilder, utpenslet skrivemte og en indre ambivalens. Han kjempet nok flere kamper, mest i det indre vil jeg driste meg til pst. Hans produksjon bestod mest av lyrikk, men ogs en roman og en del historier. Han mottok flere priser, blant andre Doblougprisen i 1995, som deles ut av Svenska Akademien nettopp 17. mai hvert r. Om Ulven fikk budskapet om prisen i forkant av sin bortgang er meg ukjent. Men det er ingen hemmelighet at han var gravalvorlig og svrt mediesky; han ga kun et intervju som ble publisert i tidsskriftet Vagant i 1993. Ulven var den frste (av kun 3) som mottok Obstfelderprisen, det skjedde i 1993.


(Tor Ulven)

  Diktet som jeg fikk bde opplest og overbrakt skriftlig, heter Minutter:

Minutter, kanskje timer
av din eksistens
som du har glemt,
men som jeg

husker. Du lever
et hemmelig liv

i en annens minne.

  I en nekrolog skrevet av Tore Renberg (1972-, norsk forfatter), vises det til at Ulven ogs hadde humor, i flgende dikt fra 1984 i alle fall i tittelen, om enn ikke innholdet:

(Fra en rekordbok)

Se
kvinnen med
verdens minste
yne.
Bare to
skrukkete groper
i hodet
som avtrykk
etter skjebnens rosiner.
Hun kan ikke se.
Men det finnes
dem som mangler yne
helt.
Andre blir fdt
uten hode.
Andre igjen
blir aldri fdt. Bare
tenkt.
De
har verdens minste yne.

Kilde: Wikipedia (ogs med link til nekrolog). Takk til formidleren av dikt!

For forrige dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Lyktemannen og Luse-Frants

  Claus Frimann Dahl Clasen (1894-1970) var Lyktemandens egentlige navn. Han var en norsk visedikter, underholder og moromann i radioens spede ungdom. Han skal ha skrevet opp mot ti tusen viser, vers og leilighetsdikt. Med en slik produksjon; naturlig nok med noe vekslende kvalitet. Hans mest kjente vise er nok Lykkeliten, den har mange et forhold til, selv i dag.

  Psevdonymet tok han nok etter ha arbeidet som husdikter i Cabaretteateret Rde Lykte i Tivolihaven. Hans manuskriptsamling endte opp hos datteren Kari Zeiner-Henriksen. Jeg tror hun ble fdt i 1925, og at hun dessverre gikk bort september 2018.

  Luse-Frants, som egentlig het Fridtjof Kristiansen (1883-1958), var en byoriginal i Oslo fra rundt 1930 og uti 1950-rene. Kallenavnet fikk han fordi han stadig hufset og ristet p seg, som om han kldde. Men rsaken var sannsynligvis at han led av en nervesykdom. Foreldrene dde tidlig, og som eneste barn drev han farens kull- og vedhandel videre noen r. S startet hans omflakkende liv; han drev rundt med en trekjerre p slep som han lagret metall, flasker og lignende p. Han var med andre ord en slags vandrende skraphandler. For det meste var han ifrt en gammel fillete frakk og tilsvarende skyggelue.


(Luse-Frants)

  For en uke eller to siden gjorde en venn av meg oppmerksom p et dikt Lyktemannen skrev om Luse-Frants. Min venn bor i rekkehus, hvor det i frste etasje ogs bor en eldre dame ved navn se. Jeg tenkte selvflgelig p Ibsens Mor se, men poenget er at hun fungerer ogs som en slags reservebestemor for min venns to barn. Og til dem leste hun nylig flgende dikt hyt. I henhold til et notat skriver se at Lyktemannen (alts Clasen) har diktet og jeg har tegnet ham efter etter fotografi. Hun daterer notatet sitt til ca 1955-56 p Gol. Mens originalen er Luse-Frants, er diktet her anfrt som Fillefrans:

 

Alle kjenner Fillefrans
og sekken hans og kjerra hans,
han gr i by'n og piller
flasker, skrot og filler.

Han husker seg og rusker seg,
og huker seg og bruker seg,
og klr visst over alt,
p sin herlige gestalt.

Fri som fuglen gr han rundt
og lever under himlen sunnt,
og ville vel ta skade
om noen ba ham bade.

Han gr der stolt i lasene,
og snur seg sint og rasende,
og slynger ut forakten
mot hele samfunnsmakten.

Han sparer ikke lungene,
men bruker munn p ungene,
som ubarmhjertig ler
nr Fillefrans de ser.

Men hvorfor skal all verden le
av Fillefrans, som gr av sted
s trofast og s truttsomt,
s innett og besluttsomt.

Han hrer med i byen vr,
her har han gtt i mange r
med kjerra si og trillet,
s lusete og fillet.

Han ligger ute hst og vr,
og hele dagen rundt han gr
med kjerra under trrne,
og hiver seg i klrne.

Han sliter vondt og tler alt,
ja, selv nr det er hundekaldt
gr Fillefrans og triller
og samler nye filler.

Men bakom denne skrotten hans,
der bor en annen Fillefrans
bak lidelse og smerte,
der slr et edelt hjerte.

Ti selv om han i all sin glans
nok utenp er Fillefrans,
som gr der med sin kjerre
og ikke er no'n herre,

kan ingen si om ei hans sjel
er velkledd nok og sann og hel
og bedre enn de fleste,
som ler a'n for det meste.

For vi som gr i fine klr,
og viser verden hvem vi er,
og er s herlig stillet,
er ofte mere fillet,

p sinn og sjel enn Fillefrans
men vi har mere ordenssans
og pusser p fasaden,
men gjemmer godt p skaden.

Og Gud velsigne Fillefrans,
og sekken hans og kjerra hans,
og hjertet under bringen. -
Navnet skjemmer ingen.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, tilsendt dikt - med takk til giveren!

For forrige dikter, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Stuntpoeten Olav Angell

  Lenge har jeg vrt glad i dikt. Det er kanskje flaut innrmme, men. . . Som barn kjente jeg ikke til det utenom fra regler og sanger. Som ungdom hatet jeg det. Srlig p gymnaset, under det som ble kalt diktanalyse. Det var obligatorisk, og jeg strittet imot. Men jeg kom tilbake til dem. Kanskje man frst blir oppmerksom og grepet noe senere i livet. Frivillighet hjelper. For en liten stund siden refererte jeg et par dikt fra en gatepoet. Fra en annen venn av meg ble jeg oppmerksom p en annen dikter. Han selger ikke sine dikt p gaten, men den diktsamlingen jeg ble forrt er fra hans debut i 1966. Utgitt p Gyldendal Norsk Forlag. Olav Angell, fdt 1932 i Trondheim, gikk bort 23. september i r. Foruten dikt, noveller og romaner, var han ogs kjent som oversetter. Blant annet av klassikere som Tom Sawyer og Huckleberry Finn, Gjkeredet og James Joyces mastodont Ulysses (som jeg dessverre ikke har klart kjempe meg gjennom). Han var ogs srdeles interessert i jazz, og drev programmer om det i samarbeid med Rolv Wesenlund p NRK.


(Olav Angell)

  Uansett, nedenfor er to av diktene hans fra debuten Burlesk gjengitt. Ogs Angells fantasi syntes meg vre ganske spesiell. Men, som Gyldendal skriver: Her er en mann med noe p hjertet. Selv innrmmer jeg ha litt sansen for de avantgarde, og ser n Makedonia i et utvidet perspektiv!:

Korsfarer

Vibrerende orgelbrus
i den avholdte bysantiske badeby

Den gjenreiste korinterkatedral
badet i det tause eftermiddagsskjr
tar atter imot
de sannhetsskende turister

Med verdighet skyver
den kristne iskremselger
en glitrende perle vekk
fra sin polerte panne
Lsner sitt hjemmegjorte treben
og knipser adspredt bort
to makedonske fluer

B-52

Frihetens fengslende fugler
ses stundom fra neden
Svangre hylstre underveis
ogs denne dag
med gaver til
asiatiske barn

Underskjnne napalmbrd
brummer utlmodig
over jungelens
underernrte trommer

Epidemiske slekter
forvitres i roser
av gldende hjelpsomhet

Hold ut vakre barn
Presidenten glemmer aldri
menneskeheten p en torsdag

P bakerste omslagsside skriver Gyldendal at Angell i Vinduets debutantnummer vren 1966 fortalte at den europeiske litteraturen som opptok ham mest p det tidspunkt var James Patrick Donleavy, Gnther Grass, Johnson (som muligens er den tyske forfatter Uwe Johnson, 1934-1984), Hans Magnus Enzensberger, Jean Genet og Slawomir Mrozek. Her m jeg med skam melde innrmme at det eneste jeg har lest av ovennevnte forfattere er Blikktrommen.

Kilde: Olav Angell, Burlesk, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1966. Med takk til giveren!

For dikt fra forrige stuntpoet, klikk her. For neste dikter, klikk her.

Nordmenn er nyttige idioter

  Blant annet for Google. Overskriften min er ikke et direkte sitat fra Dagens Nringslivs faste spalte "P nattbordet" for i gr. Men indirekte, er n min lille pstand. Karin Greve-Isdahl (med den imponerende stilling; konserndirektr brekraft, nringspolitikk og kommunikasjon, Storebrand) blir intervjuet. Alle tre; avis, forfatter og intervjuobjekt har en del kloke betraktninger (igjen min mening), sistnevnte etter ha lest Yuval Harars (ja, han som skrev Sapiens) "21 Lessons for the 21st Century". DN spr om noe hun "husker srlig godt" fra boken. I det flgende siteres, bde hennes svar p dette og neste sprsml (i kursiv):

  - Jeg er fascinert av hans rd om 'know yourself before AI does'. Vi lar teknologien bestemme alt. Vi ser ikke gatene fordi vi glor p Google Maps. Og i Norge er vi jo utrolige til si at 'yr sier at det ikke regner', uten se ut av vinduet. Nr teknologien forteller deg hva du skal utdanne deg til og hvem du skal gifte deg med, hva er igjen til oss mennesker da? Noe skal man slite med.

  - Men toleransegrensen synes hy! Av og til ser man reklamer for mer bndbredde, med bilder av familier som sitter lykkelige i sofaen med hver sin skjerm. For femten r siden ville en slik fremstilling ftt de fleste til rive seg i hret.

  - Jeg river meg i hret n. Som Harari sier: nr du ser folk stirre som zombier inn i telefonen, tror du de kontrollerer teknologien, eller at teknologien kontrollerer dem? Man ser jo at de smarteste ikke lenger tillater at barna bruker mobil hjemme, og de beste skolene tillater det heller ikke. Barnet som er den siste til f mobiltelefon i klassen vinner.

Sitat slutt

Fortsatt god helg!

Stuntpoeten

Eller kanskje jeg skulle ha kalt ham gatepoeten? Det ene eller det andre, en venn av meg traff ham i alle fall utenfor Vinderen Vinmonopol for noen uker siden. Poeten forskte prakke p min kamerat et eksemplar av = Oslo, men ble da opplyst at han allerede hadde kjpt det. Og s skjedde det; med lysets hastighet dro selgeren fra sin romslige lomme opp et lite burgunderrdt hefte, snaue 8 cm bredt og 10 cm hyt. Det er ikke tykt, og heller ikke paginert. Forsiden er prydet med flgende noe uforlste opplysning:

XYDUR

DREAMS
OF
XIBILITRIES

Nr man googler dette noe uforstelige (som det ogs er) finner man raskt frem til en kar med kallenavn Poe (som jeg vagt minnes fra Forfatterbloggen for noen r siden), ogs kalt Poetrixx. P nettet (fra august 2018 og frem til disse dager) er han i dialog med den noe mer kjente forfatteren Stian Landgaard.

Nok om det, min venn ble alts tilbudt diktsamlingen, selgeren fortalte med et sleskt smil at han kunne f det dersom han Vippset 100 kroner. P baksiden av diktsamlingen stod til og med nummeret: 918 011 69. N er det ikke s vanskelig sl opp i Gule Sider heller, og skal man tro det som str der, heter dikteren Geir Otto Dahlie og er bosatt i Leirbuktveien i Forsl, noe som for meg hres ut som et ganske gjrmete sted utenfor Hammerfest.

Selge kunne poeten om ikke annet, og la til opplysningen om at han hadde ftt trykt opp diktsamlingen i Polen, og at Petter Stordalen hadde kjpt et eksemplar, s da mtte jo min venn ogs! Og det gjorde han! Jeg gjengir nedenfor to dikt. Jeg tr pst at dikteren m ha en ganske spesiell fantasi, og muligens vrt pvirket av noen hyst merkelige substanser. Eller hva tror dere?:

STJERNENE ER UNDER
NEGLENE MINE

Crash!!
Brunost in the evening baby!

En stank av lydlse signals
streifer en btte
av uforlste tanker i
ettermiddagssola
idet min filletante knabber
en banan med storta i st-
Vesterlen

Bestemor knasker havregrt
i mkkakjelleren
mens Satan ligger og gnager
p en gammel snabel som han
fant p dynga i Kabelvg . . .

den heldiggrisen!

Det var et av de mer moderate. Flgende kan muligens ha vrt skrevet litt senere p kvelden:

BALLISTISK SUGESNURR

Mette Marit sitter naken

i en katedral og broderer takstein

mens hennes pisshorny pussy
pulserer i ujevne rytmer
til den vare, stillfarlige
kirkemusikken til Gorgoroth

Ved alteret str en gammel
reveenke og strironker
den hellige Planke-Messias med
bable snefrakk i rva

og Berit gr brekende bananas i
bunad p Bahamas
etter at Jesus den fjotten ble
klistret opp p kjrlighet p pinne

Vi bestiller en papiljotthest
med lettrkte frueknr

og marinert boblebad-saus
p Blgen & Moi

det er et rimelig og velsmakende
springbrett til evigheten,
forsikrer servitren.

Jeg snur meg og gltter over
skulderen

Osama bin Laden steker
vaffelkaker
til de ukristne kidsa i barnehagen

og lyktes omsider med tmme
en sekk
av det aller fineste og vareste
sponhelvete

ned i de stridslystne
strmpelestene til
den torsketiss-foraktelige
tfisfortryller

mens Anders Behring Breivik
blir kronet til Konge i den
syvende himmel

Ved hans trone ligger den vesle
musa
som han kjrte over p sin tur til
Skjebneya

den salver hans ftter med sin
lystige tunge

D kviskra Fry lgt til Tjatse:

Eg tek meg ein after shave-
bananas
i Sydhavet klokka ti i morgon
bitti!

U comin baby?


(Dekkende overskrift?)

For egne dikt, klikk eksempelvis her. For neste stuntpoet, klikk her.

Epilog

  Tilbake i Norge arbeidet jeg ytterligere tre r i samme firma. Megler ble jeg visstnok ogs. Noen f mneder fr jeg sluttet, nrmere bestemt i april 1986, dro jeg sammen med avdelingens nye sjef til sten. Taiwan var spesielt, fantes ikke et skilt uten kinesiske skrifttegn, ingen av oss var srlig stiv i mandarin eller hva de n prater der. Heldigvis hadde vi med visittkort fra de vi skulle beske, p baksiden stod adressen p kinesisk for fremvisning ovenfor drosjesjfrene. Deretter bar det videre til Hong Kong, hyere luftfuktighet skal man lete lenge etter! Under en lunsj ble jeg sittende smatte p edle vindrper, og kommenterte hvor fruktig eliksiren var. Mark, sjefen for Hong Kong-kontoret til det firma jeg var utplassert i London hadde invitert. Han s litt rart p meg, og kommenterte trt: Martin, det er portvin vi drikker. P slutten av lunsjen snvlet jeg kvalifisert animert: Jeg og min sjef skulle returnere til Oslo dagen etter. Da s bde Mark og hans kollegaer enda mer undrende p meg: Men, vinden blser jo vestover! Du burde holde deg her! Ingen fare, utbasunerte jeg, bde foreldre og de p kontoret hadde forsikret oss. Et par dager fr hadde en reaktor i Tsjernobyl eksplodert. Vi dro hjem, og mine venner i Hong Kong fikk rett. P alles lepper var ordet becquerel og Cesium-137, reinsdyrskav sto ikke helt verst p menyen en periode. Skulle du mot formodning en gang befinne deg nattestid p vidda i Finnmark og f ye p noe gldende grnt i det fjerne, se ikke bort fra at det er en same fdt i 1986. Alternativene er riktignok mange; blant annet nordlys, en joggende trrfisk ifrt refleks-vest eller en tilrskommen reinsdyrbukk!

  N er jeg langt inn i min voksne verden, noe srlig mer fra den skal dere slippe. Men ett minne til vil jeg gjerne dele, fra da jeg var omtrent 26-27 r. Min morfars siste lever ble tilbrakt hjemme p Hosle. Han hadde ftt kreft, og var i tillegg nesten helt dv og blind, s han kunne ikke bo i Henningsvr lenger. Selv om han hrte drlig, fant jeg merkelig nok et toneleie (det var ikke hyt) hvor han oppfattet hva jeg sa, og p oppfordring fortalte han flere historier fra sin ungdom, blant annet om rsaken til hans drlige hrsel: Det var i korthet all skytingen under militrtjenesten, han var i kavaleriet, og hvorvidt de red, stod eller l og skjt, hrselvern var det smtt med. Uansett, denne siste sommeren ble han med oss opp til Henningsvr. Jeg glemmer aldri en skyfri dag med blikk hav: Han satte seg i robten for siste gang fra ya, tok rene fatt og rodde med kraftige tak og klokkeklar kurs rett mot btplassen innenskjrs. Vi kunne hre han juble av glede mens han fosset av grde. Nr jeg tenker p den roturen, minnes jeg nesten alltid andre vers (ja, for s vidt ogs 42. vers) av Terje Vigen:

Siden jeg s ham en enkelt gang,
han l ved bryggen med fisk;
hans hr var hvitt, men han lo og sang
og var som en ungdom frisk.
Til pikene hadde han skjemtsomme ord,
han spkte med byens brn,
han svinget sydvesten og sprang ombord;
s heiste han fokken, og hjem han fr
i solskinn, den gamle rn.

  Ich bin der Reeder, wer sind Sie? Om jeg noen gang hadde en drm, med bravur f uttale disse ordene, s gikk den ikke i oppfyllelse. Dog, atskillig nrmere har jeg kommet Ibsens bermte ord fra hans eneste komedie: Kan hende jeg seiler min skute p grunn, men s er det dog deilig fare!

  Jeg hadde mine disputter med far, men mor og far forble heldigvis glade i hverandre livet ut. ya ved Henningsvr ble overtatt av mine brdre for noen r siden. Hytta utenfor Fredrikstad gikk p tvangssalg. Det var nok min skyld, i 2013 pberopte jeg sameiet opplst etter 15 i sameieloven. Min kusine var ikke helt enig, s tre r i rettsapparatet fulgte. Slekten fikk den noe dubise erfaringen av flge jussen satt i system helt til Hyesterett. Det er ganske rverdige lokaler, det m jeg si. Og utvilsomt mange kloke hoder i dommerstanden, s vel som i Fredrikstad tingrett og Borgarting. Underveis i en alt annet enn Kafka-prosess erfarte vi at advokater ikke er helt gratis, de totale salrer for tre rettsinstanser landet et sted sr for 1,5 millioner. I sivile sksml hender det ofte at taperen plukker opp regningen for begge parter. S ogs her, trsten er kan hende mager; to ukers betalingsfrist. Men, det var kanskje advokat man skulle vrt?

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her.

USA og London

  Februar 1978 fikk denne aprilspk jobb som bud i et meglerfirma i Oslo. Jeg trivdes godt med det, men allerede i august mtte jeg slutte da familien dro til USA (minus eldstebror som fikk bli igjen hjemme, han var tross alt over tjue r p det tidspunkt), nrmere bestemt Bloomington, Indiana. Far skulle forske p nyrestener, og alt, til og med sdanne er strre over there. Vertinnen var en Mrs. Beck som eide (!) sykehuset. Det var ikke det eneste hun eide, i tillegg til hus i sentrum hadde hun ogs en stor leilighet i et resort rett utenfor. Det l rett ved en golfbane, og for beboerne i tillegg tilgjengelig et stort svmmebasseng, hvor jeg trivdes best. Jeg m ha hatt rlite sprkre, for ikke lenge etter at vi ankom undret en gutt mens vi plasket rundt i vannet, hvor jeg kom fra. Etter ha svart s han p meg, og undret: Norway, Indiana? I tillegg til eiendommene i Indiana, hadde Mrs. Beck en leilighet (eller condominium som de kaller det) i Davis, samt n bokstavelig talt i strandkanten p Clearwater Beach, mot Mexico-gulfen p vestkysten av Florida.

  I lpet av mitt nr halvrs opphold i statene bodde jeg (etter en krangel med far, vi kom dessverre ikke srlig godt overens) flere mneder i Davis (nr Californias hovedstad Sacramento) hos Mrs. Becks datter Barbara og hennes samboer. Davis er kanskje mest kjent for ha Californias tredje strste universitet, UC Davis, med tusenvis av studenter. Det ble flere utflukter med utgangspunkt bde fra Indiana og California, en gang tok Mrs. Beck meg og mor med p en biltur fra Palm Desert (hvor hun hadde nok en leilighet, ikke langt unna det mer kjente Palm Springs) til Sacramento via San Diego og Los Angeles opp langs Stillehavskysten p Highway 1. En artig opplevelse var en slags dyrehage utenfor Palm Springs, hvor jeg fant kengururottene som hoppet rundt omkring srlig festlige, fttene deres var omtrent like lange som kroppene var hye! Jeg forestilte meg en kengurudverg med skostrrelse 48! Mor var ikke fullt s imponert. Og s var jeg en gang p omvisning i Heinz Ketchup-fabrikk i Stockton, California! Fr mor og far dro hjem til Norge med lillebror, tok vi ogs en kjretur fra Indiana, gjennom en haug med stater ned til Clearwater Beach for en ukes opphold i Mrs. Becks leilighet. Mor badet en gang i sjen, men sluttet tvert da vi observerte noen haifinner et stenkast fra land. Forsikringer om at de ikke var s farlige for mennesker hjalp ikke nevneverdig. Det innrmmes at bde lillebror og jeg oppholdt oss mest p grunt vann etter det.

  S ble jeg igjen hos Barbara og Sam en mneds tid, og fikk ogs noen dagers opphold alene p hotell i San Francisco, med utflukter til Alcatraz og Redwood Nasjonalpark p nordsiden av Golden Gate Bridge for nevne noe. observere de gamle kabelvognene, den transamerikanske pyramiden og rusle gjennom Fishermans Wharf eller opp The Crookedest street in the world var stort. Vi tre tok ogs turer til Napa Valley (hvor de helte innp massevis av vin med meg som lett misunnelig observant) og til Lake Tahoe og Reno i Nevada. Jeg var for ung til satse p kasinoet, det jeg husker best var et par som ruslet inn i et kapell nede i underetasjen, men frst satt de fra seg drinkene utenfor, fem minutter senere var de gift og plukket med seg coktailene p vei ut. Fra Lake Tahoe ble det ogs en utflukt til gullgraverbyen Virginia City i Nevada. Der var det et cowboyshow som minnet meg litt om TV-serien Kruttryk starring James Arness as Matt Dillon! P vei hjemover stoppet jeg noen dager i Minneapolis for beske en venn av meg fra Stabekk Tennisklubb, han studerte n p St. Olafs College. Sammen dro vi to til New York mot slutten av 1978 for et dgn eller to, det var iskaldt bde i Minnesota og The big apple, srlig vinden mellom skyskraperne lugget. I New York skilte vi lag, han skulle tilbake til skolen en ukes tid fr hjemreisen for jul i Norge. I motsetning til meg var han srs flink p skolen nr det virkelig gjaldt, han ble senere senior partner i McKinsey i Sveits. Noe hadde jeg vrt flink til, og det var spare opp lommepenger til turen (minus bosted s klart), bde gjennom arbeidet som bud og banemann p Stabekk Tennisklubb. Det siste bestod stort sett i brste, vanne og kritte opp klubbens syv grusbaner hver dag.


(Den transamerikanske pyramide)

  Hjemme igjen var det ikke noen stilling ledig som bud, men av en eller annen grunn fikk jeg p nyret prve meg som assistent p en av megleravdelingene. Overgangen fra bud i firmaets postavdeling var stor, min fortvilelse for alt jeg ikke forstod ditto. Som vanlig taklet jeg motgang drlig, men heldigvis (eller kanskje det motsatte) var jeg ikke s profesjonell i mine to selvmordsforsk heller. De var tlmodige med meg i avdelingen, smtt om senn forstod jeg litt mer om det de bedrev. Etter tre-fire r ble det i alle fall et 6 mneders opphold i London som trainee i et av verdens strste meglerfirmaer. Fr jeg kom over en leilighet i Kensington ble jeg innlosjert p Oslo-firmaets representasjonsleilighet. Med egen husholderske! Jeg ble smmobbet om dette p London-kontoret, ikke p grunn av damen, men adressen: The Mall, litt lenger bort i gaten ligger det ikke helt ukjente Buckingham Palace. Drmte riktignok om Irish Coffee, men dronning Elizabeth kunne vel i det minste ha ringt og invitert p te?

   London-kontoret l i St. Mary Axe, ikke langt fra Liverpool Street Station. Der som i Norge var det pent landskap, men lydnivet atskillig hyere, flte meg nesten som jeg befant meg i en slags apekattenes krigssone ettersom ordrer ble brlt ut og objekter lagt p markedet for salg. Foruten arbeidet, ble jeg introdusert til l og varm mat til lunsj. Mens jeg i gamlelandet var vant til melk og matpakke, hendte det derfor ikke sjelden at jeg forble smfull resten av dagen. Utrolig nok ble jeg sammen med en av sekretrene p jobben, og jaggu tok vi en to ukers tur til Gambia! Til stor muntrasjon for mine kollegaer, i hvert fall etter at de s noen av bildene jeg hadde tatt av en lettkledd frken i det hun trdde ut fra en strhytte nede p stranden. Ogs i London m jeg ha hatt et visst sprkgehr, kallenavnet mitt ble The Norwegian Cockney, uheldigvis i tillegg til Hotlegs, som ogs skulle henge ved meg en del r.

  Fotball var jeg ikke srlig opptatt av, men p kontoret i London var det bortimot umulig melde seg helt ut. Supportere for West Ham, The Gunners og Chelsea kranglet s busten fyk om hvem som var best, nei forresten; verst. To av mine kollegaer holdt med Arsenal, s da endte jeg opp p deres side. Mitt beste, eller kanskje mest spesielle er fra en helg jeg tilbrakte hos ham som vel var min mentor, snille Edward. Han ble alltid fleipet med av de andre rundt pulten (som egentlig bestod av seks, syv skrivepulter stablet sammen med en haug telefoner, askebegre og kaffebegre p). selge skip for skrap stod ikke helt verst p rangstigen i 1983. Men mer vennlig, nyaktig og tlmodig mann skal man lete lenge etter. Tilbake til fotballen: Den helgen jeg fikk vre hos ham, konen og to dtre der de bodde drye 70 kilometer nordst for London, tok han meg med p en fotballkamp p Highbury. Hvem som spilte mot Arsenal eller hvem som vant aner jeg ikke, men stemningen! Og lservering! Glemmer aldri hans smil og kommentar om at han hadde holdt tilbake og kun drukket syv halvlitere under kampen (jeg helte nedp tte) fordi han skulle vre sjfr! Det var andre tider og en del uskrevne regler da, bilturen tilbake via M1 (som jeg tror motorveien heter) gikk i Formel-1 fart! Sndagen ble jeg med til et av oppholdets mest kulturelle opplevelser; John Constables idylliske fdested i Suffolk. Disse vakre landskapsmaleriene var en ganske stor kontrast til, vel, egentlig nesten alt jeg opplevde i det ganske styende London. Minus Sue da, det var det hun het. Denne forstelsesfulle sjel som ville bli med p bde Afrikatur og noen bar-runder henimot Silly Season, som engelskmenn ikke helt uten grunn kaller frjulsperioden. Fra Gambia minner jeg et gigantisk sjakkbrett med meterhye brikker utenfor hotellet, og at jeg forskte sette henne inn i spillets gang, som jeg nok ikke mestret helt selv. Silly meg ble mest stende og studere henne mens jeg tenkte p min favorittlt p den tiden: Ulf Lindells Jag trivs best i ppna landskap. Sukk hjerte, men ...

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For aller siste innlegg (om det), klikk her.

Mot slutten

  Jeg skal ikke si for sikkert nr barndommen min endte. Men muligens hsten 1973, da begynte jeg tross alt p ungdomsskolen. Det ble frst Bekkestua, Hosletoppen ungdomsskole ble ikke ferdigstilt fr til skolestart i 1975, der hadde jeg mitt siste skoler forut for et noe amputert opphold p Eikeli Videregende skole, som det s fint heter. Men fr den tid, tidlig i 1973, fant jeg en ny verden, den var ikke lengre unna enn utenfor soverommet mitt. Det var der mor og far hadde sine bker, til begynne med ble jeg oppslukt av Aschehougs konversasjons-leksikon som ble utgitt i 19 bind omtrent p den tiden. Jeg plyde gjennom alle bind, og falt pladask for geografiens og kjemiens verden. Omtrent samtidig hadde jeg ftt min frste skrivemaskin, det var nok ingen Remington, men en slags reiseskrivemaskin som jeg kunne ha med ned til hytten ved Fredrikstad om somrene. Den hadde svart/rdt fargebnd, noe jeg syntes var ganske stilig. Jeg skrev ned omtrent alt jeg fant om mine favoritt-temaer, og det ble ganske mange ringpermer stappfulle av informasjon om kjemiske forbindelser fra grunnstoffene i det periodiske system, kanskje med unntak av edelgassene. Atomenes oppbygging og forskjellige skall syntes jeg var srdeles spennende. Det ble ogs noen ringpermer med fargelagte kart, og s brukte jeg et par r p lage en ganske omfattende liste over verdens mest folkerike byer. P den tiden fant jeg frem til noe over 4000 byer som hadde mer enn 100.000 innbyggere. Du lrer ikke noe av bare skrive av, og du lrer ikke noe av tegne av kartene, terpet far meg inn til stadighet. Nei, kanskje ikke, men skrive p maskin og litt kunnskap om de forskjellige land i verden fikk jeg med meg. Av andre bker jeg fant spennende var Jules Vernes fortellinger, men ogs historier fra Orienten i Tusen og en natt. Ja, ogs Borgens Lillelord og Hamsuns trilogi om August!

  Trude og Terje nede i Rytterfaret s jeg ikke noe srlig mer til, de gikk jo heller ikke i klassen min. Vren 1973 begynte jeg spille hndball, det var i Nadderudhallen treningen og hjemmekampene foregikk. Med aldersbestemte klasser ble jeg rimelig god og kaptein p laget i den for 12-14 r, men ndde bokstavelig talt ikke opp da det kom til klassen under 16 r. De fleste av lagkameratene der var rundt en halv meter hyere enn meg. I stedet fant jeg glede av spille tennis p Stabekk Tennisklubb i Nyveien. I det ble jeg ogs snn passe god, men kom vel aldri lenger enn til en femteplass i Oslo-mesterskapet. I ung voksenalder vant jeg en C-turnering, i Drbak av alle steder, kom til en semifinale i en B-turnering oppover mot Eidsvoll et sted, men var aldri i nrheten av A-klassen, for ikke snakke om eliteklassen. Med andre ord, en medioker karriere der ogs. Slitasje mot knr er ikke helt uvanlig i tennis, jeg ble operert tre ganger for noe brusk-slitasje, og med 6 mneders restitusjon hver gang ble det mye krykkeging, ja, etter hvert ble jeg nesten ekspert i lpe med dem. Hadde det vrt egen idrettsgren kanskje jeg endelig hadde lykkes!

  P skolen gjorde jeg det snodig nok rimelig bra frem til gymnaset, bortsett fra i musikk og heimkunnskap. De andre fag falt lett for meg. Men, jeg skulle snart finne ut at desto lettere man snapper opp ting, jo lettere gir man opp i mte med strre motstand. Det gjorde i det minste jeg p gymnaset, og nr jeg ikke en gang fant det bryet verdt gjre lekser, gikk det raskt ad undas. Karakterene tok et svalestup. 16 r gammel og midt i 2. gymnasklasse stakk jeg hjemmefra, jeg hadde, tro det eller ei, en drm om sl meg ned i Italia hvor jeg skulle bli vinprodusent, etter frst arbeide noen r som drueplukker! Noen beskjed ble ikke lagt igjen. Et dgn eller to var jeg kommet s langt som til Ebermannstadt, en liten landsby et stykke utenfor Nrnberg. Der banket jeg p hos Matthias, en tysk gutt litt yngre enn meg, og et bekjentskap fra et ferieopphold ret fr i Portoroz, davrende Jugoslavia. Jeg ble tatt hjertelig imot og forklarte at det var hstferie i Norge, muligens en hvit lgn. 30 kroner var alt jeg brukte p turen, stort sett hadde jeg ftt haik med trailersjfrer. Turen gjennom Ruhr-omrdet nattestid var litt skummelt. Det var det ogs da tysk politi banket p dren til familien Bumler en uke senere, mine foreldre hadde meldt meg savnet, og til slutt sporet meg opp p grunnlag av noen notater som l i mitt pengeskrin etter brevveksling med Matthias. Det beste minnet fra oppholdet var da jeg ble med familien p landsbyens vertshus, og fikk lov til ta en seidel med Rauchbier: Jeg nrmest lettet! Men etter at Polizei arriverte, som for vrig Matthias fant ustyrtelig morsomt, ble det frste Lufthansa hjem. Merkelig nok var mor og far min glad for se meg igjen. Men noe skolegang ble det ikke med det frste.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Ski og sykehus

  P vei til skolen slr en ny gutt i klassen flge med meg og Lars-Erik. Det er Harald, som har flyttet inn i Kalkbrennerlia, en liten side- og blindvei til veien jeg bor i. Harald er ganske opptatt av fiske, og jeg vet at han og Lars-Erik har foretatt flere turer opp til Burudvannet, og ogs til en liten kulp nedenfor Bogstadvannet. De fr mest abbor og en og annen gjedde. Jeg har ogs blitt invitert med, men etter ha sett noen av fiskene de stolt har vist frem, takket jeg nei. De er omtrent p strrelse med skjegget til de torskene jeg pleier f i Henningsvr, s det gidder jeg ikke.

  Men det var i hst, n er det vinter og rundt 15 minus med metervis av sn. Det passer veldig bra, siden det er skidag. Vi rusler med hvert vrt par ski og staver direkte mot arenaen, som er Sauejordet, rett ved siden av skolen vr. Der pleier det, naturlig nok, vre en gjeng med sauer som beiter der om sommeren, pluss en og annen ku. Men i dag er det alts tid for ski, valget str mellom langrenn, slalm og stumpeski. De siste som vi ogs kaller miniski er noen brede og korte plastski. Jeg har valgt det, mens Harald og Lars-Erik har med slalmski. Sauejordet er ikke helt flatt, det er ogs en liten kolle midt i, hvor det gr fint lage en lype til slalm. Langrennslyper er det nok av.

  Gymlreren vr leder og organiserer. Noen av klassekameratene vre har allerede spent p seg langrennsskiene og setter av grde. Ikke noe tidtaking, man gr bare s lenge som man selv vil, hver runde er vel rundt 2 km. Ransler med niste og drikke blir lagt i en haug i unnarennet hvor slalmlypen settes. Portene bestr av skistaver som plantes i snen. Gymlreren er min store helt dette ret. Han er ikke s hy, men veldig sterk og kaster liten ball tvers over hele skolegrden, som er minst 80 meter. Hvert storefri fr jeg ogs lov til lpe rend for ham oppe p Oluf Lorentzen. Det er ikke store handleturen, frst plukker jeg opp en krone og femti re hos ham p lrervrelset, lper alt jeg kan til butikken og kjper 1 liter H-melk. S springer jeg tilbake og passer p, sammen med meieriproduktet gi ham igjen vekslepengene, ikke enorme summer, siden melken koster nyaktig en krone og frtini re.

  I dag blir jeg med p slalmen, ogs her gjelder frst og fremst ha det gy, og siden vi har brukt stavene som porter blir det bare ski p beina og intet i hendene nedover den korte bakken. Harald er ganske god, han er ogs den eneste av oss som senere skal komme til delta i konkurranser i akkurat den sporten. Etter en stund er det min tid. Det gr srdeles drlig. Selv om det umulig kan vre mer enn 10 porter, presterer jeg g p trynet allerede etter tre, fire stykker. Selv ikke Erik Hker, som riktignok nylig faktisk har prestert vinne et par verdenscup-renn, hadde klart dette styggere. Jeg tar krkestup og lander opp en stav. Det er langt fra gy, og gjr mer enn vondt. S vkner jeg i armene p gymlreren, han lper med meg til sin lille folkevogn-boble. Det viser seg at jeg av en eller annen grunn har blitt spiddet av en stavtupp verst i venstre lr. Blod overalt. Jeg er ganske heldig, tross alt. Hadde det vrt en centimeter lenger opp, hadde nok hovedpulsren i lysken ftt det travelt. Litt lenger opp og til siden, vel; evnukk.

  Noe srlig fra kjreturen eller opphold p operasjonsbordet husker ikke. Denne gang p Brum sykehus, men det er ikke far som svinger med skalpell, nl og sytrd. Jeg vet jo hvorfor, men kan ikke dy meg tenke: Nr skal far begynne jobbe her i stedet for p SiA? 6-7 sting senere er jeg rlite blodfattig, men omtrent like hel igjen. Men det blir ikke noe srlig mer slalm p meg denne sesongen, den avsluttes ganske tidlig i 1973. Det gjr snart ogs barndommen min. Det fr vre mte p hvor mye man skal skrive om det.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Mais og musikk

  Etter at Lars-Erik og jeg har hatt en lengre pause enn de andre i klassen, ringer det inn igjen. Musikk er det verste vi vet. Ikke hre p, men vi skal faktisk forske spille selv. Lars-Erik er hakket bedre enn meg, det skal mikroskopisk lite til. Jeg klarer ikke en gang f til Lisa gikk til skolen p blokkflyte uten at det lter falskt. Musikklreren er en dame, heller ikke henne husker jeg navnet p, vi kaller alle kvinnelige lrere for frken. Denne dag er det snodig nok to lrerinner til stede. Tilsynelatende.

  - Hei igjen! begynner frken blidt. I dag har vi spesielt besk. Hun har kommet for hre dere spille. Vr vennlig ta frem blokkflytene. Vi tar noe enkelt frst. Alle ver p Lisa gikk til skolen!  Jeg stnner for meg selv. Snart hres det grusomme lyder gjennom hele klasserommet. Jeg ser for meg en landsby med igloer under sterk kuling og gjennomtrekk. Vi er omgjort til pikkoloer og sm eskimoer med skadeskutte flyter.

  Den spesielle damen forsvinner ikke lenge etterp. Gjr hun rett i, selv vi i klassen gremmes over egne utblsninger. Frken forteller i et litt trist stemmeleie at damen heter Levin, og at hun leter etter talenter. Om det var Mona eller Sidsel Levin som kom innom, skal jeg i dag ikke si for sikkert, jeg bare innbiller meg, rett eller feil, at damen manglet et ledd p den ene lillefingeren. Frkens tristesse gjenspeiler ikke den andre damens navn, men mangel p talenter i klasse 6A. Men det finner hun da massevis av hos oss tenker jeg, mer talentlse og tonedve enn oss er ikke mulig oppdrive. Vr klasse har med andre ord absolutt fravr av gehr. Skjnt, unntaket som nesten alltid finnes er Ingeborg p piano. Hun er en stille pike, og blir sjelden med p lek etter skoletid, da skal hun hjem og ve en time eller to fr middag, og s noen timer etterp. Mange r senere erfarer jeg at hun har gtt bort s altfor tidlig, tatt midtveis i femtirsalderen av kreften, denne forferdelige folkesykdommen. Talentet tok hun med seg videre etter skolegang, og ble yrkesmessig ved musikken livet ut.

  Men fremtiden kjenner heldigvis ikke vi idet det ringer ut for siste gang denne dag. Lars-Erik og jeg tar flge hjemover, vi bor jo i nrheten av hverandre. Og s har vi funnet ut to nye ting konkurrere i. Det ene er raping, det gjelder rape flest mulig ganger om dagen. Og s notere antallet i en notisblokk, eller til nd bakerst i matteheftet. telle er vi gode i. Men det gjelder ogs passe p s man ikke s raper s hyt at de voksne hrer en, da vanker det kjeft. Egentlig gr det ganske greit rape noen hundre ganger om dagen, man kan ogs gjre det etter leggetid, ingen hrer noe som helst hvis man raper under dynen. Det gjelder bare holde kontroll med telling og notering fr man sovner. Problemet med raping er en del luft i magen, men der kommer det andre vi konkurrerer om inn i bildet. Det er Cornflakes. Eller ikke akkurat maisflakene, men sukkeret. Cornflakes med iskald melk og sukker er ekstremt godt, syntes vi. Og s fr man kjlt ned magen. Konkurransen bestr i ha flest spiseskjeer med sukker oppi. Etter en del trening er vi kommet til at mellom tjue og tretti skjeer er passende. Er det flere blir det uspiselig, da blir lsningen mettet og et fjell av sukker liggende igjen p bunn. Er det frre blir det jo nesten ikke noe konkurranse ut av det. S kan man innvende at nr man frst har landet p et kvantum, gr det over til bli rutine. Vel, det er mulig, det er ogs enden p sukkervisen: Kan ikke snakke for Lars-Erik, men i desember fr jeg julekort fra skoletannlegen. Jeg har blitt stamkunde! Jeg tror mor undrer litt p hvor alle karbohydratene tar veien, men som vanlig sier hun ingen ting.

  Fr jeg legger meg, ser jeg p timeplanen for i morgen. Selv om jeg vet hva som str p agendaen. Morgendagen har jeg gledet meg til lenge, dessverre skal lykken bli kortvarig!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her.

Skole

  Skolen er kjedelig. I noen fag fordi jeg er udugelig, i andre fordi de er for enkle. Matematikk hrer til den siste kategorien. Lars-Erik og jeg har konkurranse om hvem som er best. Vi er omtrent jevne, og driver matematikklreren til vanvidd. Nr han blir sint, ser han rett og slett ut som en kokt hummer i topplokket, under sine lyse lokker. Alle lrere er selvflgelig eldgamle for oss, de m minst vre tjuefem r, med andre ord ikke mye yngre enn mor og far. Og de er nrmest for kambro-silur regne. Grunnen til at mattelreren vr av og til blir sur, er ikke fordi vi gjr det drlig, men fordi vi har kommet alt for langt. Vinteren 1972-1973 gr vi, som kanskje nevnt tidligere, i klasse 6A p Hosle. Vi to er i alle fall ferdige med hele pensum lenge fr vinteren har s mye som meldt sin anmarsj. Hittil har vi klart holde det noenlunde skjult, vre god er nrmest like tabu som vre for drlig.

  I matematikktimen skal det vre stille. Ikke et pip, for da fr lreren (som jeg dessverre ikke husker navnet p, sannsynligvis fordi vi kaller alle for lrer) fnatt. Fnatt er nr ansiktet blir lett rosa, detonering nr det blir plommerdt. Da ryker det fra rene hans. Fniser man flger ddsdom. Det betyr i praksis bli lempet ut p gangen hvor man som straff m st i skam, og etter hvert som man ikke orker det, synke ned p gulvet og studere alle elevers ytterty der de henger p knagger langs etter veggene. Ikke noe annet finne p.

  Timen starter. Lreren beordrer:
  - Greit, alle slr opp i oppgavesamlingen p side 23. Multiplikasjon og divisjon. Nr dere er ferdig med oppgavene 1-8 rekker dere opp hendene. Inntil den tid, ikke en lyd!
  Lreren setter seg ved kateteret. Hoder byes over pulter og pennaler. Lars-Erik og jeg rekker opp hyre hnd. Lreren ser surt p oss.
  - Ja, hva er det dere vil?
  - Lrer, vi har allerede lst de oppgavene! forklarer Lars-Erik.
  Lreren blir lett rosa.
  - Jaha. Da fr dere g til side 32. Finn brkenes fellesnevner og adder!
  Lreren synker tilbake bak pulten. 3 minutter senere vkner han opp og ser to armer i vret.
  - Men i svingende ! Han tar seg i det, trykk-kokeren holder stand. I stedet sukker han tungt.
  - Ja?
  - Vi er nok ferdige med de ogs, innrmmer jeg ganske lavmlt.
  - Egentlig hele boken, tilfyer Lars-Erik. Han er jo ett r eldre enn meg, og en del tffere.
  Vr lrer ser i taket. Men s strekker han hnden mot pulten og pner en skuff. Triumferende dras noe som ligner p oppgaveskjemaer opp. Det er det ogs. Prver har vi fra tid til annen. Det er topp, for nr man er ferdig, fr man vanligvis fri resten av timen. Og kan for eksempel g ut kaste med liten ball i skolegrden. Det er ikke bare tennisball vi kaster med, vi har ogs ftt tak i noe vi kaller superball, mye mindre, men de er lagd av gummi og spretter vanvittig bra! Derfor ogs kalt sprettball.
  - Vr s god! Sier lrer og gir oss hver vrt skjema.
  Vi ser p det og gliser til hverandre. Lille multiplikasjonstabellen??!! Den kunne vi utenat i andre klasse. Han m ha hentet frem feil skjema. Det gr fem minutter. To hender strekkes i vret. Lreren nrmer seg plomme.
  - Hva i trrskodde trffelkake er det n da? Dere kan ikke forstyrre resten av klassen p denne mten!
  - Lrer, vi er ferdige. Sier jeg spakt.
  - Lrer, kan vi f fri n? legger Lars-Erik til, ikke fullt s ydmykt.
  Intet ord blir ytret, men i det vi ser en dirrende finger peke mot utgangsdren, setter vi oss lynraskt i bevegelse. Det lukter svidd, men ikke fra vre skosler. Vi ler hele veien ut til fontenen i skolegrden. Der tar vi oss en slurk vann, og s drar vi frem sprettballer fra ranslene.

  Neste time blir verre.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Loff og Paradis

  Til hverdags baker mor grovbrd, det er litt tungt fordyelig syntes vi tre bortskjemte brdre. Men greit med geitost p. I helgene vanker det imidlertid av og til loff fra nrbutikken som er Oluf Lorentzen like ovenfor Hosle barneskole. Av en eller pussig grunn er det ogs tid for hrklipp i helgene, riktignok ikke hver helg. Mor er frisr og vi sitter p kjkkenet. Alle fr samme frisyre. 50 r senere er det noe tkete hvordan det hele gr for seg, men det er fristende innbille seg at hun setter en plastbolle p hver vr knott, og s klipper rundt - vi har i hvert fall mistenkelig linjalrett pannelugg. Lillebror er frst, s meg og til sist tenringen. Han er lei av bli klippet kort, vil helst bli hippie eller noe avansert, derfor er han ogs litt urolig p kjkkenstolen. Da skjer det: I det han vrir seg, kommer mor rlite borti hans hyre reflipp med saksen. Bde jeg og lillebror ler, kanskje mest fordi den eldste av oss endelig skriker. Utfallet er gitt, ingen av oss blir noen gang frisrer, stussingen vil i de nrmeste r finne sted i lokaler ovenfor trikkeskinnene p Bekkestua.

  Tilbake til loffen. Det er favoritten denne hsten, srlig med nyrrt jordbrsyltety p. Mystisk nok har mange av Norgesglassenes strikker forsvunnet, men det ser ut som mor har skaffet nye. Loffens indre er selvflgelig det beste, bort med skorpen og krabb inn - Nam, nam! Jeg lager min egen sang:

O - aja, jaja boff,
syltety p loff!

  Ikke altfor sjelden finner jeg p noe smart. Elleveringer er oppfinnsomme. Jeg skjrer med en kirurgs presisjon bort en av loffens skalker, og s graver jeg ut fyllet og stapper det i kjeften, nesten som marsvinet mitt gjorde med salaten i fjor, eller for en evighet siden. Ikke alt blir gravd ut, man bedriver tross alt ikke svindel. Deretter pfres smr som lim p skalken, og s er innbruddet skjult - tilbake i brdboksen med den. Mor ytrer aldri det knyst, men det har sltt meg i ettertid, faktisk i voksen alder etter bde ha lest og hrt Jan Erik Volds Tale for loffen, at hun allikevel kan ha avdekket det hele. Men skoletannlegen fryder seg - nok en gang.

  Mitt hode er fullt av slike snodige betraktninger denne hsthelg i 1972, mens jeg rusler ned mot Rytterfaret igjen. Trampe er ikke i buret, kanskje innendrs og for en gangs skyld passet p av Lars-Johan, en liten tass p alder med den dumme lillebroren min. For en ellevering er alle lillebrdre, storebrdre ogs forresten, duster. Srlig de som rapper Donald-bladene mine! Jeg skal s vidt hilse p Lars-Johan igjen i min mors bisettelse mer enn 40 r senere, det som slr meg da er at hans ansikt fremdeles fortoner seg som et barns. Men kanskje er det hele farget av omstendighetene.

  Det er ikke bare tankene mine som er underlige. Trude har allerede ankommet! Hun er kanskje ikke s flink til lpe, men klager aldri, det skal hun ha! Og tegne kan hun, Paradis-banen er merket opp med fargekritt, den er verdig en kunstutstilling! Paradis er ikke bare et spill for jenter, akkurat som ddball ikke er det for gutter. Men det pussige er, jenter ser ut til beherske det frste best og vise versa!

  hoppe paradis har utgangspunkt i en frisone, det er der alle str og venter p tur. Foran er det krittet opp ni nummererte ruter i passende strrelse for barn i vr alder. Frst rute en til tre, s flger et horisontalt liggende kors med rutene fire og fem, s ytterligere en rute og deretter nok et kors med to ruter, til slutt en stor halvsirkel og endestasjon merket 9. Hver deltaker er utstyrt med en kastestein (de flate er best), og s skal man hinke seg frem p ett ben til niern og tilbake igjen. Da er man i ml. Men det er ikke uten hindre. Stenen er til for kastes og lande innenfor hver rute man har kommet til, og s skal man hinke over den til neste stasjon, videre opp gjennom alle til man ankommer stasjon 9, det er det eneste sted man kan lande med begge fttene i. Men der er det ogs en liten felle. Fr rute ni br man nemlig i praksis snu seg i luften fr man lander, ellers m man hoppe baklengs tilbake igjen og lande p en fot. Viktig er regelen om at man ikke m berre noen av rutenes streker nr man hinker, da gr turen over til neste deltager. Det samme skjer dersom stenen ikke lander helt innenfor ruten man skal treffe, eller om man bruker flere enn ett steg i hver rute.

  Man starter sledes med kaste stenen i rute en, og den er jo det letteste siden den ligger umiddelbart fremfor frisonen. Alle klarer treffe den, det er bare bye seg frem og nrmest legge den ned. De fleste klarer ogs hinke over, oppover, sidelengs til rute fire i korset, bortover til fem og s videre opp og tilbake til man er hjemme igjen. P returen m man huske bye seg ned, fremdeles p ett ben og plukke opp stenen fra den ruten den ligger i. Tilbake igjen er man bare ved den spede begynnelse! For s skal stenen kastes til rute to, ny hinkerunde, og s videre. Alt flges med argusyne fra de andre deltagerne. Jo lenger opp man kommer mot de verste rutene, jo vanskeligere er det treffe. Det er svrt sjelden noen klarer kaste og hinke seg gjennom alle rutene uten feile p en eller annen mte.

  Det er bare fire av oss i dag; Lars-Erik, Terje, Trude og jeg. Men det holder, komme seg gjennom alle rutene tar ganske lang tid. Terje og Lars-Erik begynner, begge klarer fire-fem ruter fr de enten bommer med stenen, eller kommer skjevt ut i et hink og m justere med ekstrasteg, noe som kjapt blir oppdaget og sltt ned p. S er det Trudes tur. Vi andre blir stende og mpe. Det er mulig hun lper som en Bambi p isen under ddball, men i paradis er hun elegant som en svane! Hadde Bibelen blitt skrevet om igjen ville de frste menneskene hett Adam og Trude! Selv vurderer jeg stikke innom nrmeste kirke og dpe meg om til Adam. 3 minutter senere har Trude danset seg gjennom alle rutene uten et eneste feilskjr. Hun ser undrende p oss.
  - Hva er det med dere da?

Hun skulle bare ha visst!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Slball med skipsrederfrue

  Forelpig er intet paradis i sikte, men i Rytterfaret str Lars-Erik klar for en ny runde ballspill. Han smiler:

  - S fin farge du har ftt rundt ynene!
  Jeg har lyst til svare, men vet at fjeset ser ut som en regnbue etter mtet med Trudes knyttneve forlenget av en tennisball.
  - Kanskje vi heller skal spille slball i dag? foreslr jeg.
  - God id, mindre sjanse for at du blir truffet i trynet!

    En liten stund gr, samme gamle gjengen arriverer. Trude bor skrtt over gaten for banen, i en enebolig med foreldre og to eldre ssken. Tenringssteren ser vi sjelden eller aldri noe til, mens den bare litt eldre broren Eirik nedverdiger seg av og til bli med p en liten dose ddball. Aldri slball. Han er nemlig tregere enn Trude, en bowlingkjegle p ben nr skroget endelig setter seg i bevegelse. pner han kjeften er han utrolig nok enda mer hpls ha med gjre. Har ftt det for seg at han er noe. Det er mulig han i en alder av 12 har funnet ut at han er skipsredersnn, noe som stemmer. Men han behver vel ikke vre s hy p pra! En generasjon senere skal Eirik faktisk overta skuta, eller rederiet. Fremdeles med elevert pretre og i tillegg allvitende sivilkonom. Deretter gr det ikke mange r fr familien blir Skipper Skutels, men til hans forsvar skal sies; det kan ikke bebreides ham. En utro, men dessverre betrodd tjener, sivilkonom og advokat, dukker nemlig opp, han viser seg ha sans for valutaspekulasjoner i rederiets navn, og p dets regning med prokura i hnd. Man skal ikke foreta s altfor mange tusen transaksjoner (noe man lett kan gjre i lpet av et r dersom man gr inn for det) mellom US$ og en, fr noe gr galt. Stapper man s sluttsedlene i skrivebordskuffen uten opplyse regnskapsfrer eller andre i ledelsen om det, kan det til og med g forferdelig skeis. Det er flere mter senke et rederi p. Men det er en evighet frem i tid fra der vi befinner oss: I slballens Mekka, det Herrens r 1972.


(Her har ogs noe gtt galt)

  Slball, eller stikkball som det ogs kalles, er noe i nrheten av ddball. Men mindre jobb med krittet. Vi streker opp n tvers over veien, en annen strek i passende avstand et stykke lenger bort. Det er det hele. Etter at spillere er fordelt, kastes kron og mynt om hvilket lag som starter inne og ute. I motsetning til ddball er det ingen frisoner mellom krittstrekene. Den som slr, har tre forsk p sette av grde som en hare mot den borteste streken. Blir den ndd er man i live og har til og med sanket ett poeng for laget sitt. Utelagets oppgave er hindre at han eller hun gjr det, ved ta imot eller p annen mte f tak i ballen og s kyle ballen i kroppen p haren fr mlet er ndd. Da er vedkommende ute, akkurat som man er dersom man ikke treffer ballen godt nok til ville lpe p noen av de tre forskene.

  Spillet starter. Lars-Erik og jeg har varmet opp med balltrr og ball en stund fr noen av de andre ankom. Siden vi omtrent med bind for ynene kan treffe en vryr strandloppe p 20 meter avstand, er det ingen sak torpedere eksempelvis en travende Trude. Stakkars henne! Igjen er den uskrevne loven at man ikke skal sikte mot hodet, men vi kaster ganske hardt, og noen blmerker er i emning.

  Plutselig gr et vindu i annen etasje p kken til Rederen opp. Fruen er hjemme og har tydeligvis tatt permanent, ser ut som frisren har spadd klruletter eller rkt middagsplse inn i hret hennes.
  - Dere skal ikke kaste s hardt p Trude!
  Det er fristende si noe om regningen for nye briller. Men ikke har jeg betalt selv, heller ikke er jeg flink til si noe fr det har gtt et par, tre uker, frst da er spydigheten drvtygd og verpeklar som et skilpadde-egg i strandkanten. Det blir vanligvis litt for sent.
  - Kan-kan-kan'ke du heller bli med sjl? S skal vi se hvordan det g-g-gr! kakler Terje teatralsk opp til henne.
  Rederfruen lager en lyd, til forveksling lik et vrinsk. Jeg rekker akkurat tenke at det m vre hun som har dpt gaten Rytterveien, s gr vinduet igjen med et klask. Vi ser fruen skjre en grimase, det er muligens p grunn av Terje, eller fordi en av klrulettene kommer i klem i vinduet. Men alt foregr s raskt, tross ikke alt man kan eller vil f med seg.

  Terje er en tynn flis p alder med oss andre, alltid med lang, lys lugg ned i pannen. P tross av drlig sikt fra gluggene er han en av de flinkeste blant oss til slball og annet, han er fra vrt ststed ogs imponerende frekk i kjeften. Og s bor han i eneboligen ved siden av Rederfrue-fin-p-det. Terjes far er alt annet enn fin p noe som helst, han har ikke pusset opp hverken hus eller garasje siden de ble reist et tir fr vi andre flyttet inn i nabolaget. Han ryker mengder med svre sigarer, dermed undvendig fyre i peisen, det siver i alle fall nok ryk ut av vinduer og skorstein sommer som vinter. Murer-pils av merket Frydenlund gr ned p hykant hver eneste dag etter jobb. Like lenge som han super, ser han p TV: Lengdelp p skyter, bandy, ishockey, langrenn og hopp om vinteren (alle lengder, rundetider og annet behrig notert), fri-idrett i lysere rstider. Det er ikke over med det: Under direktesendt engelsk fotball sitter han som limt foran skjermen hver lrdag s lenge de sesongene varer, medflgende tippekuponger og tips fra engelske ekspertkommentatorer som aldri fr mer enn fire av tolv rette, vanligvis bare to. Terjes far er alltid entusiastisk som fanden selv fr kampstart, konen fr skylden for alle tap. Utrolig hva han tar seg tid til, men garasjeporten nede ved veien er det ikke, den og tilhrende lampekuppel har ftt ganske hard medfart fra treningskter med bde liten og stor ball. Konen tituleres alltid kjerring (et ord de fleste av oss bare kjenner fra musikktimen under Kjerringa med staven), hun sukker over grytene p kjkkenet. Sukkene kommer hver halvtime nr ordren lyder om bringe ham en ny murer fra kjleskapet. Selv har han ikke tid, kan ikke risikere er at 16de rundetid i nest siste par p 10,000-meteren gr tapt for historien. Mye senere i livet skal jeg fundere litt p om Terjes far hadde strre innflytelse p meg enn min egen. Og hvordan gikk det egentlig med Terje? Han hadde det nok ikke alltid s lett.

  Spillet dabber av, enkelte familier har middagsbjelle som det kimes i. Vi gr hver til vrt, Trampe vifter fornyd med rene i det jeg passerer. Kanskje det er i morgen jeg havner i paradis? Eller brer det lukt til helvete?

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her.

Knertens intermesso

  Fr man kommer til paradis str skjrsilden i veien. En uke etter at jeg ble truffet av lynet og Trude i fleisen, beveger jeg meg ned mot Rytterfaret igjen. Tar med balltreet og et gammelt salathode jeg knabbet fra mors grnnsaks-skuff i kjleskapet. Kaninen Trampe blir glad, og jeg for slippe salat til middag. Stakkars mor, hun fr ikke mange godord fra sine tre tlpere av noen snner.

  I det samme et sting av drlig samvittighet overfor mor treffer, dukker nok et gammelt minne opp. Denne gang noe positivt. Tre r siden, flgelig er jeg rundt 8 r, muligens det frste r i Kalkbrennerveien. Mor sitter ved sengen og leser hyt for meg om Knerten og Lillebror. En av dette rs favoritter, og mor har s fin lesestemme. Melodis, som vakreste sang. Nr jeg tenker over det, har hun faktisk en fin, lys og var stemme for og til alt mulig. Hun er den eneste jeg kjenner, og som jeg siden aldri noen gang vil oppleve noe lignende fra, i hvert fall ikke p samme mte: Hun prater og nynner til alt og alle, og de lytter, blidgjres, trives og gror. Voksne, ungdom, gamle som barn, det blir passiarer med nrmest alle dyr hun mter, til og med husfluene p kjkkenet og nede i stuen mens hun vasker gulv og vinduer har hun et vennlig ord til. Det er dype samtaler med blomstene i hagen, og i rene som flger, med alt hun dyrker frem i drivhuset. Et stemmeleie for hver enkelt finner hun frem til, det vre seg fugl eller fniks, mennesker som firbente, lvetann i veikanten eller praktroser hos naboen.

  Som 8-ring drmmer jeg meg bort i hennes gjengivelse fra Lillebrors fantasiverden. Hun kreerer til og med en kopi av Anne-Cath. Vestlys original til meg, formet fra en trerot eller gren mor har funnet i skogen, mysommelig pusset med finkornet sandpapir, deretter lakket. Den har passe lang stamme for en Knert, med tilsvarende ben og armer. Bortsett fra armene ligner han litt p en opp-ned sprettert. Men bare nesten, for mor har ogs funnet frem Singer-symaskinen og skreddersydd klr til ham, noe spretterter ikke har, selv om sprengtrd kan ligne litt.

  Det er Knerten jeg tenker p i det jeg er i ferd med lande i Rytterfaret. For selv tre r etter at jeg frste gang fikk lov til ha med meg Knerten i sengen, ikledd bl Nikkers med gule bukseseler over en rd hjemmestrikket skjorte, s har jeg enn ikke klart skille meg ad med ham. Tenk om noen i klassen finner ut av det! Men jeg har ikke mange besk hjemme, og selv om vi begge to er litt stle nr jeg om morgenen vkner opp min trofaste venn, er han like blid hver eneste kveld og morgen. Ikke er han storforlangende i kostholdet heller. 11 r gammel syntes jeg fremdeles natten er litt skummel, srlig midtvinters nr det suser i furutrrne utenfor mitt pne soveromsvindu. Ved mneskinn fles det ekstra skremmende, for da kan jeg, selv gjennom gardinene, skimte hvit- og grnnkledde kjemper rett utenfor, de vaier i brisen og antar bevegelige silhuetter av troll jeg har studert tegninger fra hos Asbjrnsen & Moe. Ogs eventyrene leser mor fra, men da virker trollene langt fra s skumle og tross alt langt borte i fjellene hvor de sitter og knasket grstein.

  Knerten har lindret mot truende trr, mareritt og troll - snille Knerten, min planterikets lille Freud! Men hva alle klassekamerater innprenter str brent fast: Jeg er barnslig, og de, som helt siden frste klasse, fremdeles ett r eldre enn meg. Jeg fr se og vokse opp!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Ddball

  Jeg er fremdeles rundt elleve r og nrmest uddelig. Jeg sprinter ned til parallellgaten som heter Rytterfaret. Spurten innebrer at jeg forserer et par hager, hopper over et kaninbur s bde dyr (den belgiske kjempen heter selvflgelig Trampe) og salathoder skvetter, kryper gjennom et plankegjerde, lper gjennom nok en hage, og s er jeg i Rytterfaret, hvor jeg aldri har sett s mye som snurten av hest eller rytter. Det er bare vente til de som skal vre med dukker opp. Beste tiden for ddball er fr eller etter middag, helst begge deler. Snart kommer Lars-Erik, han er min beste venn for tiden, og minst like god til kaste ball som meg. Det er mulig sprettert-krigene har gjort meg brukbar til sikte ogs med liten ball som vi kaller det, av en eller annen grunn bruker vi ikke ordet tennisball. Vi er de to beste i nromrdet, som bare er de to gatene. De kjenner vi til gjengjeld bedre enn de famse bukselommer. Er man best, s blir man kaptein p hvert sitt lag.

  Vi streker opp banen, med kritt som vi finner henslengt p diverse byggeplasser rundt omkring. En strek tvers over veien indikerer at bak den er det ddboksen. S tegner vi ti forskjellige sirkler bortover gaten, fem p hyre side, de siste fem p venstre som skal benyttes p returen, alle blir nummerert fortlpende. Disse er fristeder. Nr ballen er sltt ut fra medbrakte balltrr, er det opp til en p utelaget ta imot ballen uten at den er innom bakken frst. Klarer han eller hun ta imot med en hnd, blir det lagbytte, det samme skjer etter to ganger med tohndspol. Det er med andre ord om gjre og helst vre p innelaget. Klarer man ikke ta imot p direkten, lper den p innelaget som har sltt, bortover og forbi s mange sirkler man kan, bde p vei ut og tilbake, fr man muligens yner faren for at ballen blir funnet og kastet inn i ddboksen igjen, da er det nemlig lurt bremse opp og i et av fristedene. For kommer ballen tilbake i ddboksen, sprettes i bakken og det ropes D!, da er man finito hvis man ikke str i en av frisonene. Man kan imidlertid slippe fri igjen hvis en av lagkameratene klarer lpe hele banen rundt p sitt slag. Da fr man ogs ett poeng, det laget som har flest poeng nr man ikke gidder spille mer, har vunnet.

  De frste deltagerne utenom oss kommer omsider slentrende. Ikke helt uventet ankommer de drligste sist. Kapteinene for hvert lag velger annenhver gang hvem de vil ha p sitt lag, igjen blir de drligste valgt sist. Verden er brutal, srlig for slike som er mellom 10 og 13 r gamle. De beste p utelaget, som det frst kastes kron og mynt om hvem skal vre, de str ogs lengst unna ddboksen. Er man best til sl, kaste og ta i mot ballen er det smartest. Sist av alle kommer Trude. Det er synd si, men hun lper som en skadeskutt ku, og treffer ballen hvert skuddr. Hun har aldri klart ta pol.

  Spillet starter og veksler, Lars-Erik som starter ute tar raskt i mot et par halvhjertede skudd, s da er det laget mitt sin tur til st ute. Jeg jogger bort til femmer'n, det fristedet som ligger rundt 50 meter fra ddboksen, og derfor f som klarer sl ballen til. Det er Lars-Eriks tur. Hver spiller har tre forsk p treffe ballen, Lars-Erik trenger sjelden mer enn ett. Denne gang fr han stjernetreff, ballen gr nesten i bane rundt jorden og lander en halvmaraton bak meg. Hvis han vil, kan han kan lpe 16 ganger rundt banen fr jeg fr hentet og kastet inn. S yner jeg en mulighet. Det er nemlig Trude sin tur til sl. Hittil i r har hun ikke klart treffe ballen hardere enn at den s vidt triller bort til ener'n. Derfor rusler jeg bort til det fristedet. Hun gjr seg klar til sl, jeg gliser. Hovmod str for fall. Det fles som jeg fr et steinsprang i trynet! Nr jeg vkner et millennium senere, str det syv gutter og en jente rundt meg og gliser. Men ikke Trude, hun spr: Hper det ikke gjorde vondt? Og det var leit med brillene dine!

  Trude har for frste gang i sitt liv truffet ordentlig, det ble Bulls eye - bortsett fra at det var mine yne hun traff, nrmere bestemt brillene. Et pulverisert par ligger p bakken, det er et mirakel at jeg ikke er blind. Eneste trst er at det ikke er balltreet hun traff meg med, noe jeg fryktet da jeg vknet, hun er nemlig ganske slepphendt ogs. Men nei, det skal hun ha, hun traff ballen klokkerent, til og med Lars-Erik er imponert. Og nr jeg er s tpelig stille meg to og en halv meter foran henne i det hun transformeres fra ddballens Dagros til en slags kvinnelig Mike Tyson, da er det ikke s rart at det gjr litt vondt. Etter tidenes knock-out er det bare snuble hjemover. Jeg velter nesten buret til Trampe p veien, heldigvis er han opptatt med fortre en massiv gulrots gress og enser meg ikke. Det blir ingen ddballskt p meg etter middag. Blir ikke en gang middag.

  Optikeren p sin side er mektig imponert nr han ser det takraset av en brille jeg bringer med meg:
  - Jss, har du lagt den under en dampveivals?
  - Nei, det var Trude som traff meg.
  - Du store Wienervals, hun skulle jeg gjerne like mte!
  - Ja, det er sjelden hun treffer s godt.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Trkestativet

  Jeg er veteran og mimrer over barndommen. Hvorfor klatret jeg opp i trkestativet borte i Bankveien? Det jeg streifet innom i et av mine innledningsvis innlegg, om noe s trivielt som egen oppvekst. Den gang jeg var rundt halvparten s gammel som n. Og hvorfor hang jeg der i timevis hver sommer, lettere rd i toppen?

  Jeg er elleve r, gr i klasse 6A p Hosle skole, og sitter allerede og gjenoppfrisker, det kan da umulig vre normalt? Hadde jeg vrt rundt 57 r gammel ville det vrt mer forstelig. Da kunne jeg kanskje sett meg rundt og heller undret p hvorfor det ikke finnes s mange trkestativer som det gjorde for nrmere et halvt sekel siden. Er det fordi man bare bruker engangsbleier n til dags? Har stativene gtt av moten? Eller fordi man ikke vil vise frem skittentyet sitt? Det siste hres forresten ut som en motsigelse, selv underbuksene er vel noenlunde rene nr man frst henger dem opp? Med mindre man er svrt glemsk selvflgelig: Heng de mkkete objektene opp til det begynner regne, skyll dem i stampen til Blenda-rene, plm dem opp i lysekronen til de detter ned p kleshengere, i skuffen eller suppesklen av seg selv. Vitterlig; nr utgangspunktet er som galest, blir ofte resultatet som originalest. Eller som kanskje engelskmennene ville ha formulert seg: When nothing goes right, go left.

  S kommer jeg p noe. Det er en forferdelig traumatisk, og alt annet enn frisk episode som plutselig dukker opp til overflaten. Jeg er fremdeles i Bankveien, rundt 6-7 r, og tro det eller ei - jeg henger fremdeles i trkestativet, nrmere bestemt i stolpen. Men det er ikke sommer, det er midtvinters og en fantasillion kuldegrader. I hvert fall nr en eller null Kelvin, noe som ogs er ganske kjlig. Jeg har ingen anelse om hvorfor, kanskje det er i et febrilsk forsk p f opp temperaturen, men uansett grunn, s stikker jeg tungen ut og frem. Hadde jeg brukt superlim, s hadde den ikke sittet mer fast enn min tunge til stolpen. Om noen kommer med brekkjern og fr meg ls p den mten vites ei, jeg vil heller ikke vite. Men en eller annen gang, sannsynligvis samme vinter, kommer bde jeg og tungen ls. Jeg blir som katten, har den frst hoppet opp p komfyren og landet p en rdgldende plate, vender den aldri tilbake, om platen er aldri s kald. For meg er det nesten omvendt, men det blir alts min siste nrkontakt med et trkestativ. Jeg er glad for at det ikke er s mange slike stativer igjen, de fr meg til tenke p hudlse, vrengte kjempeparaplyer. Og sannelig, nr jeg sitter her og mimrer som elleve-ring, syntes jeg fornemme at tuppen av min ekle tunge er noe sart, nesten hudls. Men s rister jeg dette tunge k og sjelelige sr bort fra mine smale skuldre, og gjr det jeg burde gjort for lenge siden: Lper ut og gjr nabogaten utrygg!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Hosle

  ret er 1972, farmor og farfar er p besk. Jeg studerer dem med barnets melankoli. Farfar har finstasen p, det siste farmor innprenter ham, fr han begir seg ut p den viktige reisen, er: Husk ta av kalosjene! Helt uventet er det ikke at det eneste han glemmer er nettopp det. Pilgrimsferden er kort, men hukommelsen hans er denne gang snauere enn kinaputtens lunte, det siste har alle gutter p min alder veteranens kjennskap til. Turen fra Fredrikstad til Brum i en legekjrt og innrkt gul Volvo Amazon er litt lengre, men den med buss fra Hosle retning Slottet tar bare en snau halvtime. I det farfar hndhilser p Kong Olav V, noe han alts ikke klner til, og s i nesten samme yeblikk titter ned p sitt venstre bryst, hvor kongen fester Kongens Fortjenstmedalje i gull, derfra vandrer farfars blikk videre nedover sine nypressede bukser, bare for registrere at kalosjene fremdeles er sementert til fttene i strrelse 45. Jeg ler nr jeg blir fortalt historien, den skal alle i familien f repetert fra farmor i stadig utvidede versjoner i pflgende r. Far har ti tommeltotter nr det gjelder hndtering av anker og dregg, farfar er antagelig ditto distr. Selv skal jeg selvflgelig aldri f noen Fortjenstmedalje, i barndommen ikke en gang for ris p stumpen, og senere i livet ei heller for lang og tro tjeneste mot Ringnes, et snes paller med bde Tuborg og Carlsberg, Heineken og senest en trailer med Aass Pilsner - den er ogs grnn. len er deilig, men livet urettferdig! Det nrmeste jeg kommer, er medaljen for Skolemester i hndball (om det var alle skolene i Akershus, eller mer sannsynlig de i Brum som kjempet om tittelen, er fortrengt), og en haug pokaler fra tennisturneringer, mest bare lokalt for aldersbestemte klasser i Stabekk TK, under 14 r, under 16 osv. De siste trkket jeg forresten paddeflate i ikke s praktfullt, men ungdommelig sinne og frustrasjon over noe udefinerbart p hjemmefronten. Men der jeg n befinner meg tidlig p sytti-tallet, vil disse pinlige episoder ikke dukke opp fr flere r frem i almanakken.

  Elleve r, er man ikke uovervinnelig da - - - blir man det aldri - vi kan intet om det forgjengelige, vil ikke lre det heller, og vi blser en lang marsj i evig eies kun det tapte. Hvem bryr seg n om slikt, nr man fler seg, nei er gatas Robin Hood. Vi er de usynlige Super-Hardy-guttene med kun kroppslige banesr, en annen helt er selvflgelig Dynamitt-Harry!

  Hosle er dette r, som de foregende, et byggefelt som smtt om senn begynner ta form. Kalkbrennerveien 22, eller det er muligens i 24 jeg bor, er midt i feltet. Det betyr at det er massevis av halvferdige hus som kan inspiseres lenger bort i gaten, nr arbeiderne reiser hjem til kone og avkom rundt klokken 1600. utforske, det er vi mestere i! Takene holder vi oss unna, men uferdige kjellere og frste etasje i diverse tomannsboliger som mine foreldres, og en del eneboliger for mer viktige personer - der beveger vi oss som mer eller mindre diskrete sioux-indianere, krypdyr eller cowboyer eller hva vi n later som vi er. Det er ikke mte p hva vi er, men vi er fremfor alt i krig og p sken etter vpen. N kommer byggeplassene til sin rette. Der er det nemlig en herlig mengde med det vi kaller sprengtrd, tynne ledninger i forskjellige farger, innerst metalltrder, utenp plastikk. Og s er det masse spiker, vi rapper bare de vi har behov for: De strste av dem alle, til lage sprettert av!

   Sprettertindustrien blomstrer tidlig p 70-tallet blant smbarnsfamilier et sted i Brum. Disse manuelle muskedundere fremstilles ved ta to digre spikere, legge dem p et hardt underlag, gjerne en planke, slik at halvparten stikker utenfor, og s er det bare delje ls p hodet til spikerne blir passe skjeve. Nr man har oppndd det, la oss si hver av dem med en 25-30 graders vinkel, legger man de nederste delene sammen, de verste pekende hver sin retning, og s tvinnes sprengtrd rundt. Den verste delen vil da utgjre en perfekt V. Deretter, eller helst fr hamringen tar til, sniker vi oss inn i vre mdres kjkken hvor alle syltetyglass er stablet i skap for fremtidig hjemmelaget jordbr- eller bringebrsyltety. Det vi er p utkikk etter, er selvflgelig Norges-glassenes syltetystrikk, den rde som dekker kanten og holder mugg unna br. Nr man har rundt ti av de strekkbare, tvinner man dem i hverandre og fester dem under hver av sprettertens spikerhoder. Bedre sprettert skal man lete lenge etter! Til begynne med bruker vi sprengtrd ogs som ammunisjon ved kappe av passe lengder, en tre-fire centimeter, og s forme dem som en U. Da er det bare dra til strikken s langt man kan (men ikke s langt at den ryker og man fr hele klasen i kjeften), sikte og slippe krampen - er man heldig treffer man mlet som befinner seg et godt stykke unna, og snn at det svir passe hardt i den uheldiges lr. Snart gr vi imidlertid lei av sprengtrd som skyts, og gr over til stltrd som vi ogs finner rundt omkring p byggeplasser. Stltrden som det ved hjelp av avbitertang lages kramper av, er atskillig tykkere og dermed ogs farligere bli rammet av, det er et mirakel at ingen blir skadet under sprettert-krigene som utfolder seg denne hsten! Riktignok er den frste uskrevne lov at man skal aldri, aldri sikte mot hodet, men ikke alle er like nyaktige. Men, det gr alts bra.

  Jeg vet ikke hvorfor dette r studeres med barnets melankolske blikk, det burde hatt det skyeraktige eller noe sprudlende over seg. Kanskje jeg allerede ser avgrunnen nrme seg. Er det ikke det det er, overgangen fra barn til ungdom? En slags metamorfose som er omvendt av klormens, men som heller ikke lar seg stoppe? Klormen blir til en vakker sommerfugl, mens barnet blir til en fresende og eruptiv vulkan. Skjnt, det gjelder jo ikke alle barn, det er enn hp.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Fredrikstad

  Det er ikke bare p hytta det foregr saker og ting. Ogs Bjrnegrden i Nygaardsgata i sentrum har sine positive sider. I etasjen under farmor og farfar bor familien Johansen, i tillegg til to gutter p min alder, har de ogs landsted, som det visstnok s fint heter, nesten rett ved siden av vr hytte, litt nord for Engelsviken. Faren er direktr for bde et hotell og en kaf i byen, det er den siste jeg liker best. Kafen Flora ligger nemlig tvers over gaten for Bjrnen, det er en slags paviljong med uteservering, i bakgrunnen ruver domkirken med et spir som er litt skremmende. Flora har ekstremt god soft-is, s da glemmer man raskt det skumle. Og ettersom fru Johansen til tider tar vakter der, er det ikke helt unaturlig for oss gutta stikke over gaten og bomme is med str p, enten sjokolade eller krokan. For nr moren til Jrgen og Gunder arbeider, er man garantert gratis is! Til gjengjeld hjelper vi henne med brette servietter, noe som foregr p hytta vr. Jeg vet ikke hvorfor, men slik har det blitt. Hver helg bringer hun med seg en bunke med 500 kvadratiske ark p omtrent 40x40 cm, arkene er syltynne og behagelig ta i, nesten som silkepapir. Og s er det bare sette i gang, frst bretter man s de blir halvparten s store, og s bretter man en eller to ganger til. Og voil, en serviett! Det er behagelig monotont, man vet man er ferdig med bunken nr man har sovnet.

  Ogs jeg har blitt direktr denne sommeren jeg ikke er sikker p om er 1971, ret fr eller etter. Det ville vre lgn si at jeg har arbeidet for tittelen. Det er nemlig onkel Egil, fars tidligere pasient, som har skjenket meg den. Det har seg slik at han har begynt sende meg frstedagsbrev, og da kan han jo skrive hva han vil p forsiden av konvolutten. Til begynne med var jeg litt redd for at noen fra politiet, nei, kanskje frst og fremst noen fra ligningskontoret skulle komme p dren og sprre hvorfor ingen inntekt er oppfrt for den ferske direktren, men n er jeg ikke s redd for det lenger. Jeg har nemlig mottatt mange frstedagsbrev, det str direktr p flere av dem, matematiker p to, professor p minst ett, og av ukjent grunn str det sirkusartist p det siste. S da tenker jeg at ligningsvesenet har blitt spass forvirret at de ikke klarer flge med. Det gjr jeg knapt nok selv. Jeg skal f mange, mange frstedagsbrev av onkel Egil de kommende r, helt til jeg begynner abonnere p dem selv, noe som frst ble avsluttet forleden r. Det meste kommer til en ende, akkurat n tenker jeg p hvor snill denne mannen var, han fikk dessverre ikke mye takk tilbake.

  I verste etasje av Bjrnegrden ligger, som tidligere nevnt, farfar og farmors leilighet, i andre etasje har farfar kontor, selv om han ogs arbeider p St. Joseph sykehus borte i Cicignon. Legekontoret er gedigent, selv om det bare er to rom og et lite bad, det ene ventevrelse for pasienter, i det andre har han diger pult med stetoskop, diverse spryter, desinfeksjonsmidler osv. og kontorartikler p. S er det massive skap med kartotekskuffer, en sykehusbenk, en kontor- og et par vanlige stoler for kundene. Det beste befinner seg imidlertid p gulvet. Der er det nemlig en kjempemessig modelltogbane med landskap malt p papp og gips! Hovedstasjonen er strategisk lagt under farfars pult, der er ogs transformator, det finnes buede og rette jernbaneskinner med penser samt metallskinner som snirkler seg vei under stoler, over drterskelen og ut i venterommet. Lokomotivet er ganske gammelt og ikke av merket Mrklin, det vet jeg fordi storebror min fikk et slikt hjemme p Hosle, og det settet og de skinnene er smalere og mindre enn dette i Fredrikstad. Om det er diesel- eller damplokomotiv har gtt i glemmeboken, men ikke den umiskjennelige, vakre og naturtro tut-tut-lyden fra lokomotivets tak fr det brer gjennom tunnelen, p slep henger bde gods- og passasjervogner. Ved utgangsdren er det egen stoppbukk, der og p stasjonen kan passasjerene vrsgod se og pelle seg av! Nr jeg er der er det ikke s mange passasjerer eller pasienter, jeg har en mistanke om at togsett og skinner blir demontert og stuet bort nr sommerferien er over. Skjnt, det gr en liten djevel i meg i det jeg visualiserer et godstog som kjrer over en gammel gubbes fot, akkurat p den han har kommet for f spjelket en brukken stort!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Ddehavet

  Jeg er tilbake i Fredrikstad, nrmere bestemt p hytta utenfor. Det er sommer, muligens litt senere den samme jeg tilbrakte deler av i Henningsvr da havet kokte. Det ordet kunne ikke vre fjernere her jeg ligger p stupebrettet nedenfor Stenberget (som fr nevnt er hyttas navn), med snre under blikk stille vann og deler av et knust blskjell tredd p Mustad-krok. Jeg skimter noen strandkrabber p bunn. Hvor er fisken? Jo, plutselig kommer de som ballettdansere inn p scenen mot kroken, den er p strrelse med en amputert fyrstikk, fiskene litt strre. Muligens bergnebb. Det er til f fnatt av, jeg sovner. Og vkner av en flis fra stupebrettet som lugger i lret. Agnet har forsvunnet, den blinkende lille kroken henger der nede og gliser opp mot meg. Det er fristende si: Dra p lopphavet! Jeg rusler ned til boden, snodig nok finner jeg en gammel dupp. N vil jeg vel i det minste vkne nr det napper? Det gjr jeg, selv om nappet er nesten umerkelig. Ikke s rart, det er en hndfull reker som sirkler rundt angelen, de er sm og nesten gjennomsiktige. Jeg gir opp.


(Magi srp)

  Etterp spr jeg heller far: Kan vi ikke dra ut og fiske!? Utrolig nok blir bde han og mor med, muligens sammen med en av brdrene mine. Vi ror ut til Rdskjr, en y omtrent p strrelse med min morfars i nord, men denne ubebodd, foruten mker, tjeld og andre bevingede s klart. Det er en 800 meter reise, noe jeg vet fordi farmor prater veldig ofte om at hun har svmt dit ut og tilbake med flgebt, en gang for mange, mange r siden. Far kaster ut dreggen, som raskt nr bunn. Det gjr dessverre kjettingen ogs, vanligvis er det en fordel feste den et eller annet sted. Han ser litt rd ut i fjeset, jeg hper han er flinkere med skalpellen. For fiskets vedkommende er det ikke s viktig, det er fremdeles vindstille. Selv uten dregg driver vi ikke langt. Det gr fire timer, vi har hvert vr hndsnre med fire-fem angler p. Fangsten blir en gammel sjplse, litt tang og noen sinnssykt lange brennmanet-trder. Mor ror hjemover. Noen blir fdt med ski p bena, andre med rer i armene. Det blir ikke sagt mest underveis. Dagen etter vender jeg tilbake til krabbefiske, noen andre slags fisketurer p meg srp ble det ikke. I hvert fall ikke i barndommen. Det er visst mange mter bli bortskjemt p.

  Utedoen nede i boden er festlige greier. Ikke akkurat det sitte der, selv om lukten ikke er s plagsom. Etter hvert besk skal man nemlig str p et slags hvitt kalkpulver som demper visse odrer. Og s reduserer det antall fluer. Det gjr for vrig en familie edderkopper ogs, de spinner sine nett rett under luken til hullet ned mot det store og mrke intet. Det ville vre feil si at dorullene lyser opp. Nei, n ble det for mye. Det morsomme med doen, er ikke det under do-lokket, men over avtredets tak. For der er det nemlig en liten kvist, som man kan klarte opp og inn i via boden, som naturlig nok har egen inngang. Det er akkurat plass til to passe sm barn der oppe, men man m ligge veldig stille, for ellers kan de som sitter og trykker der nede hre oss. Da nrmer jeg meg endelig kjernen, for loft har av og til kvisthull - s ogs her. Vi kryper opp, medbrakt en blomsterkanne halvfull med vann. Det er bare vente. Det frste offer setter seg til rette, hvem vites ei, umulig se nr munnstykket vinkles mot hullet, men strlen treffer blink, det forstr vi av de lavmlte, men fullt hrbare stygge gloser, etterfulgt av en lynrask sorti. Vi holder p krepere av latter! At ryktene gr ganske raskt p et lite sted slr oss ikke, men neste offer er forberedt. Munnstykket senkes, vannet spruter, men hva er n dette for en lyd? Nesten som styrtregn mot blikktak! Vi fjerner kannen og stirrer ned. I det vi hrer en klukkende latter ser vi tante Dagny - hun har tatt med seg paraply p do! For en luring!

  Innenfor dodren henger et skilt som ikke blir lest s mye akkurat denne helgen:

Sitt n ikke her
og fall i tanker,
husk at andre
til dren vanker!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Havet

  Kontrastene mellom Henningsvr og Fredrikstad er ganske store. Men noe har fiskevret i nord og svabergene i sr til felles. Eksempelvis nrheten til havet. Og barn p jakt etter fisk i nord, i sr etter blskjell og krabber. I hvert fall sett fra mitt ststed.

  fiske skrt man ikke av i Henningsvr dersom fangsten inneholdt et snes eller to sei p snaue 2-3 kilo hver. Det tok litt tid fr det festet seg for en jypling uten sjbein, men omsider demret det at uansett strrelse, bortsett fra temaene villaks og vr, s: Hold kjeft om det. En del skrik og latter kunne riktignok hres fra den da eneste puben; Knusarn. Men jeg skal ikke se helt bort fra at det var frst noen r senere at jeg fanget opp akkurat det.

  Vel, om tausheten rdde, fisken kom nesten p bestilling. Som regel nyde vi oss ikke med st p brygga og fiske, vi klatret under den. Deler av kaien l naturlig nok noen meter ut i havet, ellers hadde nok sjarker og andre farty ikke kunne legget til uten skure mot berget. Det var betong innerst, og s en tre-brygge som hvilte p pilarer med tverrgende bjelker under. Leidere var satt opp med jevne mellomrom bortover brygga, ned dem klatret vi for st p bjelkene nrmest mulig havoverflaten og fisken. Det var ikke helt risikofritt, bjelkene var nemlig speglatte av grnske som vi kalte det, eller alger. Og temperaturen i havet kom sjelden over 10-12 grader, selv p varme sommerdager. Ingen voksne passet p oss, det hadde uansett vrt fulldags jobb - vi oppholdt oss gjerne der hele dagen lang. Mirakulst nok datt vi aldri uti. Fiskestang ble aldri benyttet i Henningsvr, dorg eller jukse var det som gjaldt, bde under brygga og ute til havs. Poenget med vre under bryggen var bde spenningen og nrheten til fiskestimene, synkeloddet med angel i hndsnret ble lret nesten ned til bunn hvor torsken trivdes. Akkurat i det den passerte over angelen rsket vi til, var man heldig og torsken tilsvarende uheldig, fikk man fast fisk i buken. Da var det bare hale inn og sette kleppen i den. Middag i boks. N til dags er det kanskje vanlig for barn like det og sette fisk til livs, men i min oppvekst stod det ikke akkurat verst p favorittlisten. Slying var helt kurant, men det var de voksne som fortrte mesteparten.

  Ute p havet dorget vi gjerne bttevis med sei, snret med skke, sluk eller angel kom sjelden langt ned, og ndde omtrent aldri bunn fr det nappet. Hadde man syv angler p, var det langt fra uvanlig at man kunne dra inn tre-fire sluggere p samme kast, og seien er som kjent langt mer energisk enn torsken - s slik sett var den mer moro f p kroken. Jeg er ikke helt sikker p hvordan det gikk til, men storebror min skal en gang ha prestert f syv, kanskje seks sei p en line med seks eller fem angler p - sl den!

  Selv fikk jeg n gang oppleve at havet kokte, slikt glemmer man vel aldri. ya er kanskje et par-tre hundre meter lang og mindre enn halvparten s bred. Det ligger en liten hyde overfor boligene, der var det perfekt holde utkikk, bde etter det ene og det andre. S denne dagen gikk alarmen, en gutt eller jente ropte om flyvefisk (!) som spratt rundt i sundet p baksiden, mellom vr og en noe mindre y litt lengre st. To store stimer hadde bokstavelig krasjet, den nordgende hadde ingen intensjon om vike for den srgende eller motsatt. Vi barn hev oss i robtene. Eller kanskje hadde vi bt med phengsmotor tilgjengelig? Det er jeg ikke sikker p. Det tok noen minutter komme frem, s koket var p nedadgende. Men det var langt fra ndvendig med dorg, var bare bruke medbrakte btter. Snart var btbunnen dekt, man formelig vasset i sprellende sei! Fiskemker og svartbak ville ogs vre med p fangsten, de skrek og stupte ned. Det er mulig jeg innbiller meg det, men jeg syntes ha observert en og annen havrn som sirklet langt der oppe.

  Det er mye som slr en i mte med Lofoten, noe av det jeg tenker p nr jeg n ser tilbake, er fargene og lyset. Alt, ikke bare hav og himmel, fortonte seg s mye klarere, gresset grnnere, blomstene riktignok litt mindre i strrelse p grunn av all blesten, men desto vakrere. Det er vel litt som her srp om hsten, fargene og luften blir gjerne mer fremtredende og klarere da. S var det den spektakulre naturen der oppe; fra soveromsvinduet i annen etasje kunne jeg skue nesten rett nordover mot fjell, blant annet Vgakallen reiser seg majestetisk f kilometer der borte. Og s er selvflgelig dagene lengre, barna fikk ogs vre oppe og overvre midnattssolen. Nevnes br ogs de bre vrskiftene, det kunne snu fra vindstille og varmt i luften det ene yeblikk, til kuling med frdende hav i lpet av svrt kort tid. Vekslingen mellom n- og datid, dersom noen undrer, unnskyldes med en barndom som ikke lenger er, og en natur som heldigvis er.


(Fjellmagi sett fra Henningsvr)

  Om vinteren var det naturlig nok annerledes, om enn ikke med henblikk p vrskifte, da det var stabilt mkkavr. Jeg gikk p skole i Henningsvr et par-tre mneder en gang i elleve-tolvrsalderen. Aner ikke hvorfor, men jeg var alts der i mrketiden, mor og jeg losjerte hos tante Karin og mors bror, min onkel Terje, de drev en liten landhandel i selve tettstedet. Det er eneste gang jeg kan huske at jeg frs i lpet av barndommen. P vei til og fra skolen samt p kaia hutret jeg. Det hadde ikke mest med temperaturen gjre tror jeg, hjemme p Hosle sov vi alltid med vindu pent, om det s var minus 20 og kaldere ute. Nei, det var vinden, nedbren og piskende saltvann drivende gjennom luften som forrsaket kulden. Det og nesten hele tiden fle seg gjennomblt. Finnes ikke drlig vr, bare drlig klr? Mulig det, men som sagt ... Ellers husker jeg ikke s mye fra disse ukene, bortsett fra at det var gy f vre med p kappe torsketunger i et av fiske-mottakene. Innbringende var det ogs, i hvert fall for en guttunge, og i srdeleshet for de lokale barna, som var nrmest som profesjonelle regne fr de omtrent kunne g. Det gikk p akkord, jeg tror vi fikk 50 re eller noe i nrheten for hver, og selv om jeg selvflgelig var klnete til begynne med, innbiller jeg meg ha ftt litt dreis p det etter hvert. Og s bet jeg meg merke i det nesten totale mrke. Dagene og havet gikk fra mrkt til nesten kullsvart, bare skumtoppene og saltet nede p brygga var hvitt. Noe sn minnes jeg ei. P skolen ble jeg smmobbet p grunn av dialekten min, eller manglende sdan. Jeg lrte enkle fraser som Ka farsken? og noen som neppe str i ordbkene, det var alt. Det var ogs alt for denne gang.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Skalpell og spryte

  Nr et reagensglass eksploderer i hnden, gjr det ndvendigvis vondt. Men smerten kan jeg ikke huske. Jeg tenkte bare; N fr jeg kjeft!. Far hadde et slags snekkerverksted p andre siden av gangen for vre soverom. Det var der jeg stod med miksturene da uhellet inntraff, jeg stod og s p slet. Slet fordelte seg p vegger, tak, gulv og i min hyre hnd, der var det for vrig mest blod. En sjelden gang fr man tak i en lege nr man trenger det, det var bare sette seg i bilen retning SiA (Sentralsykehuset i Akershus) i Lrenskog. Jeg skjnte ikke hvorfor far ikke heller arbeidet p Brum Sykehus, det l jo bare noen steinkast unna. Jeg tror jeg ble lagt p operasjonsbordet, og s srget bedvelsen for at jeg ikke erindret mer av det heller, selv om det muligens var lokalbedvelse. ta stingene en uke etter derimot, det syntes jeg var vondt. I tillegg fltes det  som det banket p innsiden av hnden et helt r. Selv om det bare ble fire-fem sting, s viste det seg at det var ikke s rart at det banket. ret etter tok nemlig far meg i hnden, uten at jeg husker noen bakgrunn for hndhilsningen. Han la merke til at det gjorde vondt for meg, var bare dra tilbake til sykehuset for rntgen. Det viste seg at han hadde glemt pelle ut alle glasskrene, s det ble en liten runde til med skalpellen. Mange r senere demret det for meg hvorfor far ikke arbeidet p Brum Sykehus den gang, det var nok ikke fordi han ikke ville. Men da var det ansiennitet som gjaldt, man mtte ta den stilling som var tilgjengelig, om det s l 60 km eller lenger unna. Det gikk vel en 10-12 rs tid fr han endelig endte opp p Brum.

  Samme r, ret fr eller etter - spiller ingen rolle - da tok han meg med for se p en liten operasjon han skulle foreta, denne gang ikke min. Jeg burde nok tatt bedvelse da ogs, for han hadde ikke fr gjort et aldri s lite snitt i offeret, s besvimte jeg tvert. Dersom hensikten var inspirere meg henimot legeyrket, var det ikke s genialt, jeg har siden aldri helt tlt synet av blod.

  Mor hadde noen r fr dette sluttet som sykepleierske. Med tre rabagaster som oss, var det vel mer enn nok holde orden p hjemme. For selv hjalp vi ikke til med noen verdens ting, vi sparket av oss sko s snart vi var innenfor dren etter skoletid, slukte maten i lpet av tretti sekunder, for s lpe ut for lek i gatene og rundt om i skogen igjen. Mor vasket hus og klr, handlet inn og laget mat, stoppet sokker, hun ble ogs en mester ved sybordet, og senere aktiv i Husfliden. Srlig flinke til legge fra oss klr i skittentykurven var vi heller ikke, det ble forlatt der vi fant det for godt, ofte ble noe av det - vinterstid srlig luer, votter og skjerf, gjenglemt hos forskjellige venner. Det hjalp litt da mor sydde p sm lapper med vre initialer og telefon-nummer. Nummeret husker jeg den dag i dag, heldigvis er 67147241 ikke i bruk n, det hadde nesten fltes som et slags identitetstyveri dersom det s var. Jeg tror dessverre mor aldri fikk en takk for strevet. For omskrive Ibsens ord:

Her var vel skjel kreve likt igjen.
Tre velstandsherrer i den nye verden
har glemt sin norske mor og skoleferden.

  En dag var det tid for vaksinering. Det spiller mindre rolle hva vi skulle vaksineres mot, tre gutter satt i alle fall ved kjkkenbordet og ventet p nlen. Jeg skal ikke si for sikkert om mor var litt rusten etter noen rs yrkesfravr, det var uansett storebror som var frst ut. Skjorteermet ble rullet opp, mlet renset og sterilisert, kanylen pmontert, vaksinen trukket opp i spryten og spryten tmt for luft. Det var med andre ord klart for injisering. Storebror lukket ynene, vi to andre hadde gluggene vidpne. Det s nesten ut som mor kastet en dartpil! Det hrtes et schmakk og i nesten samme stund et splasj. Hun hadde kjrt nlen tvers gjennom overarmen hans, bare veggen ble vaksinert! Hun fikk aldri sette flere vaksiner p ham. Nok en potensiell legekarriere hadde falt i grus.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kjemi

  Jeg sitter og studerer en kar. Det virker som han lper for livet. P flukt? Hadde det vrt i dag, eller noen f r siden, ville jeg muligens tenkt p Usain Bolt, bortsett fra at han lp vel fra stadion og rett inn i banken, ikke ut som en raner. Men nr jeg n sitter og flger med p denne fyren er jeg bare rundt 9 r eller der omkring. Dessuten er han mindre og lysere enn Bolt. Kinnene er oppblst, nesten som en sprinter i feil retning gjennom en vindtunnel. Fortennene er lange som en gnagers. Hvilket fr meg til tenke p meg selv. Hvorfor er ogs mine fortenner slik? Og ikke like store og jevnt med de andre? Er det rart jeg fr hre at jeg har tenna p trk? Men det der er kan hende noe med over- eller underbitt? Sist tannlegebesk fikk jeg ikke bare hull, men ogs melding om at regulering var neste punkt p agenda. Dette r jeg befinner meg i en slukket lyslype om nr var, da deltok tydeligvis alle skoletannleger i Norge p reguleringskurs. Deres mote-, subsidire tannshow.

  Nesten hele rukla i klassen, i hvert fall de som er fr meg i alfabetet, har ftt metervis med stltrd bde oppe og nede, med strikker og noe bare Gud, tannfeen eller fanden vet hva som befinner seg lenger inn i kjeften. Er det ikke fortrende, ikke fr man har sluppet ut fra lekegrinden skal man prakkes p gitter i trynet ogs? For en gangs skyld ble far redningen, han satte foten ned med begrunnelsen at overbittet p 4 millimeter ville jeg vokse meg fra. Pussig nok fikk han rett, men det gikk jo flere r fr fasiten forel.

  S her sitter alts drittungen i Kalkbrennerveien p Hosle og gremmes over meg selv og denne lille karen. Begge har vi gebiss p trkestativ, hans tenner noe gulere enn mine. Innbiller jeg meg. Kanskje han ryker? Det gjr han absolutt ikke, for som alle har forsttt, er det en hamster jeg sitter og ser p. Han lper som besatt i et lpehjul strategisk plassert i et bur med sagflis i bunn. Nei, nederst ligger forresten gamle utgaver av Aftenposten. Han skvetter i tide og utid. Mer enn nok om det, aviser er fine bruke som trekkpapir, bleie vil han ikke hre tale om. Noe jeg skjnner godt, selv om jeg for lengst har tilbakelagt det stadium av mitt liv. Egen vannflaske har turneren hengende i gitteret (alts burets), samt to skler med mat. n for frblanding, en annen med salat in absentia. Det siste fordi han stapper frenetisk i seg grnnforet med tilsvarende hastighet han lper i. Skulle nesten tro han selv var redd for bli ranet. Fra meg har han intet frykte, sist gang jeg var i nrheten av det grnne var da jeg i syvrs-alderen kom i skade for tffe meg med en brennesle. Ikke svelges det smaklse heller, omsider ferdig fortoner han seg som Mumle Gsegg med en deponert dorull i hver munnvik. Det sitter langt inne innrmme, men vel - han ligner umiskjennelig p meg etter tannlegebesk.

  Den gang da, i dag husker jeg ikke hva han het. Var det forresten en hann? Men Harald eller Hieronymus Hamster hadde vrt fint, kan bare ikke erindre. Noe forteller meg derfor at jeg ikke var s veldig begeistret for ham, og at han ikke ble s veldig lenge i familien. Jeg minnes s vidt at han hadde den uvanen varme opp med jogging midt p natten. Dette helvetes spetakkel fra tredemllen, jeg fikk overhodet ikke konsentrert meg om Bobsey-barna, noe som kan ha vrt medvirkende til det relativt korte oppholdet. Og s har jeg en mistanke om at Harald var kompensasjon for puddelen Petter som nylig hadde entret de evige jaktmarkeder. Det er til og med en mulighet for at jeg blander rene sammen. Ganske stor faktisk.

  Jul dette uspesifiserte r fikk jeg kjemisett i gave. Noen dager i ekstase! Euforien skulle selvflgelig ikke vare. Men i mellomtiden var det stas dra frem reagensglass, kolber og en brenner til varme opp en liten glassbeholder med metallkork og veke i, det var ogs lakmuspapir for svake baser og syrer (svakheten er riktignok bare ntidens antagelse, men sannsynligheten for at noen selv p den tid puttet svovelsyre og kaustisk soda ned i kjemisett for barn anser jeg som mindre enn en minuskel). Det var reagensglass med krystaller, alskens vsker av ymse slag, der var artige stoffer som kaliumpermanganat (formelen KMnO4 sitter den dag i dag som stpt, putt noen korn av det i Ganges, og hele floden er blodrd!), magnesium- og kobbersulfat, til og med et mikroskop fulgte med. Jeg likte selvflgelig best f ting til skje, noen alkymist ble jeg riktignok ikke, men dersom jeg jeg klarte endre fargen, eksempelvis fra rd til bl, uten at noen av ingrediensene hadde kulrene - da ble jeg overlykkelig! Det er mulig det ikke var sterke saker i settet, den fatale dag rundt nyttrsaften det Herrens r x, gikk jeg imidlertid drastisk til verks. Hvilket innebar at jeg hev en durabelig dose av forskjellige mer eller mindre fargerike stoffer - bde vske og fast form - presset derp ettertrykkelig en medflgende gummikork fast ned i toppen. Milkshake-time! Ibsen skrev, og Peer Gynt sa: Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest. De hadde garantert ikke meg i tankene, s gammel er jeg ei, men rett hadde de. Kommer tilbake p resultatet hvis jeg orker, men en lysende karriere som kjemi-ingenir var ikke akkurat nr forestende. Det er noe med trykk og ekspansjon kan man si.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Suppe

  Jeg spiser thai-suppe. Det er godt. S vkner jeg og forstr; det var bare en drm. Men ogs barndommen min fremstr som en eneste stor suppeskl. Jeg kan ikke erindre om jeg tilbrakte en hel sommer i Henningsvr, og s den neste i stfold. Eller halvparten hvert sted. Ikke en gang om vi tre brdre var p samme sted, eller om to var i nord, og jeg i sr, eller omvendt.

S mye som vi kranglet, ser jeg ikke bort fra at hadde vi hatt to besteforeldre til, ville vi endt opp p hver vr y. Eller halvy. Muligens i vest. Men kanskje det ikke er s viktig.

  Det jeg imidlertid kommer i hug, om enn vagt, var at de frste somrene p hytta ved Fredrikstad, da var ogs fars noe yngre bror, og en attpklatt av en sster ofte der. Hun var i hvert fall mye yngre enn far. Senere ble somrene delt inn i perioder for hver familie. S var det tante Dagny selvflgelig. For oss var hun ekte tante, s godt medlem av familien som noen, i praksis farfar og farmors husholderske. Det hres litt fint ut, noe rikfolk har. De var ikke det, ingen s det heller p den mten. Okke som, dette fantastisk snille menneske stod over grytene p kjkkenet i Nygaardsgata dagen lang. Sausene hennes fr jeg den dag i dag vann i munnen av tenke p, hun var en maestro i humr, en sjonglr med stekepanner og smrklatter, sleiver og siler, kopper og kar.

  Farfar brukte kniv p pasienter, men han brukte ogs hagle til rypejakt og rifle til elgjakt. Man skal ikke vre skrsikker, men min teori er at det var vanlig og mer enn gjennomsteke kjtt p den tiden, biffer lignet litt p nutidens skosler. Neppe Dagnys skyld, hun fikk nok sine instrukser. Men om kjttet s var grtt og litt tungt fordyelig, sausen og potetene, for ikke snakke om de russiske ertene og rrt tyttebr; det var snadder det! Rypekjtt er uansett litt trt, at vi stadig vekk mtte pirke ut hagl fra tennene, fikk en til g frem med lempe. Eller drvtygging. Jeg hadde nok hull i tennene som det var. Fr tanken p skolestart og tannlegen fikk festet seg, grep en annen tak; farfar m bruke store patroner!

  Stod ikke tante Dagny p kjkkenet, l hun langflat p gulvet og gjorde rent. Hadde det ikke vrt for sigarettene og tkeheimen, hadde det sannsynligvis ikke vrt et stvfnugg oppdrive i leiligheten. I tillegg gjorde hun rent i hytta fra tid til annen, det luktet grnnspe i dagevis etterp. Gende arriverte hun, det var et godt stykke fra bussholdeplassen, med seg bar hun mopper, langkost, brster og kluter, slvpuss og en hel rekke andre remedier. Det m ha vrt tungt, men hun var rund og blid som alltid. Hvorfor alt dette hun fraktet med seg ei fantes stasjonrt p hytta er meg en gte. Ikke bare en hvit tornado i hytta, hun plukket rips og stikkelsbr til den store gullmedalje, noen vennlige ord og godteri hadde hun alltid med til oss barn, det tilbd hun gjerne ogs lekekameratene vre. Srlig populrt var det nr eimen av vafler sivet ut fra kjkkenvinduet og ned i fjra. Duft-telegrafen fikk selv krabbefisket til opphre en stakket stund, barbeinte sprinteres kval stod mellom hjemmelaget jordbrsyltety, geitost eller strsukker p. Nr dagen var omme og hytta med vindusruter skinnende rene, tok hun seg tid til en liten kopp kaffe, s ruslet hun mot bussholdeplassen igjen, bussen gikk n gang i timen. Hun hadde en eiendommelig vuggende gange, fra side til side som en robt i opprrt hav. Nr jeg n tenker tilbake, slr det meg at hun kanskje hadde vondt i hoftene. Eller et annet sted. Jeg registrerte aldri at hun klagde p noe som helst. De jeg best kan minnes fra barndommen - uten konkret rekkeflge - der var snill, snillere og superlativ nr man holder dyreverden utenfor, var tante Dagny, morfar og mor.

  I minnenes neste drpe sitter jeg p et fang. Onkel Egils, heller ikke ordentlig sdan, han var frst en av fars mange pasienter. Far bommet nok ikke med skalpellen p ham, ellers hadde de vel ikke blitt venner. Uansett, onkel Egil var invitert til hytta en helg, og mange andre med ham, men de har jeg glemt. Det var fest, det var sommer, kvelden lang og lys. Alle satt ute i vinterhagen eller p hellene utenfor. Med ett spurte onkel Egil meg: Martin, er tre et primtall? Det ble stille blant gjestene i samme stund, det husker jeg srs godt. Jeg sa ikke noe p en lang stund, endelig kom det: Ja. Ikke hyt, men de voksne klappet. Tenke seg til, en ni-ring som vet hva primtall er! utbrt onkel Egil begeistret. N, nesten 50 r senere trekker jeg selv p smilebndet. For jeg visste ikke hva primtall var, den lange pausen skyldtes delvis flauhet over bli senter for oppmerksomhet, men mer at jeg mtte vurdere hvilket svar jeg skulle gi. Til slutt demret det omtrent som kron og mynt, gjenstod bare pne truten. Det var det med lykken og forstanden.

  Tilbake til 2018; sist gang jeg flyttet. En litt loslitt bok ble med p lasset, et flyttelass som heldigvis blir mindre for hver gang. Verket er forfattet av Viggo Brun, og tittelen er Alt er tall. Den ligger fremfor for meg, p en av omslagssidene str det: Til Martin fra en gammel elsker av matematikk. Helt bakerst i boken er det klistret inn en lapp p strrelse med et visittkort, det er bitte sm, men sirlige bokstaver og vakker hndskrift:

  Fredrikstad 30/6-1970.

  Kjre Martin.

  Jeg er enig med deg, regning og matematikk er morsomt. Her har du en bok om alle de gamle matematikere. Du m nok vokse litt til innen du forstr alt; men du fr begynne med bla i den, og s m du passe godt p, at du ikke mister den.

  Hilsen fra Onkel Egil

  Det med sirlig og vakker er vel strengt talt en pleonasme (et ord jeg akkurat har lrt og allerede glemt), men det fr st sin prve. Jeg har ogs erfart at Viggo Brun, ikke helt overraskende, var en norsk matematiker, og srlig kjent for bidrag til tallteori, spesielt primtall. Han gikk bort i 1978, det er vel ikke utenkelig at onkel Egil kjente ham personlig. Selv ble jeg selvflgelig aldri noe matematisk begavelse, og har fremdeles p langt nr forsttt alt i boken, men jeg har alts passet p den, om enn ikke godt. Det er tross alt noe. Et triks lrte jeg en gang; dersom man multipliserer et primtall med seg selv, og legger til 2, s fr man et nytt primtall. Eksempelvis 3x3+2 = 11, 11x11+2 = 123 osv. I boken kan man, som onkel Egil nevnte, lese om de gamle gutta. Bde egyptere, babylonere, indere, arabere, romere og kinesernes matematikk fra et millennium og lenger tilbake er omtalt. For ikke snakke om grekerne: Epimenides, Pythagoras, Hippokrates, Demokritos, Platon, Aristoteles, Erathostenes og Euklid (begge kjente primtallmestere), Theodoros, Heron, og Diofant for nevne noen. Joda, en kvinne ogs: Hypatia, hun var professor i platonisk filosofi og hennes skjebne beseglet da hun ble drept av kristne fanatikere i r 418 e. Kr. S da vet jeg det.

  Plutselig er jeg et helt annet sted igjen, deri ligger suppen begravet. Men: Jag terkommer till er.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Fredrikstad

  Begge min fars foreldre var i live gjennom hele min oppvekst, ogs de ble beskt om sommeren. De bodde i Fredrikstad, i en ganske romslig leilighet sentralt i Nygaardsgata 7. Blokken l rett ved den gamle broen over til Krkery, og i nederste etasje l det beryktede utestedet Bjrnen. Vi barn ble fortalt at det var farlige mennesker som gikk dit, det skulle visstnok ogs ha skjedd et drap der. Om det er sant vet jeg ikke, men det hadde sin avskrekkende virkning, jeg satt aldri mine ben der. Grdens inngangsparti var marmorbelagt og sjakkbrettrutet, og s var det en heis med et tungt jerngitter som mtte dras til for at den skulle sette seg i bevegelse, og motsatt dersom man skulle ha hp om komme ut. Prvde man pne gitteret mens heisen var i bevegelse, stoppet den tvert. Ekstra morsomt var det trykke p alle knappene, da ble det stopp i hver etasje, og til sist trykket vi p kjeller-knappen. Det er mulig at en del av beboerne ikke s den store festligheten i dette. Sppelsjakt var det ogs, og det var nesten like stilige saker som heisen. Bestefar og bestemor (eller mimmi og pippi som mine kusiner kalte dem) bodde nemlig i femte og verste etasje, s nr man pnet sjakten og stappet inn noen poser, kunne man hre et langtrukkent svusj nesten inn i evigheten fr de krasjlandet langt der nede. Jeg minnes ogs grdens lukt, den er helt spesiell i gamle bygrder, hverken frasttende eller tiltrekkende. Synes n jeg.

  Farfar var, jeg hadde nr sagt selvflgelig, lege with licence to cut. Akkurat som far var han sjelden se, og da ryket han pipe som etterlot seg en stladen tke. I tillegg ryket farmor mengder av sigaretter, hun hadde en slags sigarett-maskin som hun stappet papir og tobakk i, og vips satt den i munnviken. Mest fascinerende syntes jeg det var studere hvor lenge hun kunne ryke uten at asken falt av, hun var nok veldig profesjonell, for jeg s aldri at hun slte. Leiligheten var som sagt stor, det var hyt under taket og tken derfor ikke s veldig tykk og sjenerende, nrmest en dis oppe under lysekronene. P den tid var det som kjent heller ikke s uvanlig ryke innendrs. Verre var det de gangene vi fikk sitte p med farfar, han dro med pipen inn i den gule Volvo Amazonen. Bilen var s daukjrt at han startet den i tredje gir, den kom aldri over 40 km/t. Fr vi kom s langt som halvveis til hytta ute p landet stod begge vinduer i baksetet hvor vi oppholdt oss, p vidt gap.

  Ja, farmor ryket som en skorstein, jeg tror ogs i tillegg til de maskinelle et merke ved navn Lucky Strike. Det skulle i s fall og uavhengig av det ikke f den heldigste utgang, noen f r fr hun gikk bort mtte hun amputere det ene benet. Diagnose: Rykeben. Jeg var glad i farmor, i ettertid har jeg en liten mistanke om at det var fordi det var hun som foret meg med Bobsey-barna og Hardyguttene. De ble handlet inn i Rolf Martinsen Bokhandel litt lengre borte i Nygaardsgata. Jeg var litt fornyd med at sjefen selv alltid hilste henne med; Hva kan vi gjre for fru Doktoren i dag? Og s stakk hun fra tid til annen til meg en fem-krone, senere ogs en flunkende ny gul Nansenseddel; alts hele ti kroner!

  Hytta var (ja, det er den vel enn) en idyll nede ved havet, ikke s langt fra Engelsviken, med svaberg, tang og tare, mker og tjeld, nesten som i Henningsvr, men selvflgelig lite med fisk i forhold. Til gjengjeld var vannet varmere, og s hadde vi stupebrett! Under der l det klaser med store blskjell, var bare putte rett i gryten etter litt brstning og rensing. Det eneste man burde passe seg for, i tillegg til brennmaneter s klart, var de skarpe rurskjellene som ogs holdt til p berget i fjra.

  Fr andre verdenskrig hadde grunneier parsellert ut en del tomter i omrdet, den farfar mtte sl seg til tls med i 1938, var den neste siste som var igjen. Hytta, som ble dpt Stenberget, sto ferdig i 1941, mange r senere gjorde jeg mine tanker om hvordan man fikk reist bygg under krigen, de fleste ble vel revet. P den tid var det viktig ha hyttene sine i le, vr l p en liten hyde ovenfor strandkanten og selvflgelig mer utsatt for vr og vind. Lykken er kanskje bedre enn forstanden, eller s hadde farfar og farmor rimelig bra omlp i knotten, for senere var det nok en del som misunte dem tomten, samt eierne av den aller siste rett sr for oss, en relativt stor y tretti meter fra fastland, som nr sant skal sies er en halvy. Prisen p nr tre ml tomt var da 2000 kroner, mens hytta kostet nesten det tredobbelte. Dette vet jeg, for kvitteringen var limt inn p frste side av hytteboken hvor mine besteforeldre og senere generasjoner skulle fye til nye bidrag hver sommer de neste sytti r. Vinterisolert var hytta nemlig ikke. Men selv p sekstitallet var det mulig kjre bil helt inn p tomten.

  Bygget hadde underetasje med tre soverom, samt r-kjeller inn mot berget og et vaskerom med hnddreven pumpe for sommervann, oppe var det stort soverom med egen vask og skilt p dren hvor det stod Her sover doktoren, pluss kjkken og stue med peis. Forresten, sommervannet ble frst installert da jeg var i elleve-tolv-rsalder, fr det hentet vi ferskvann fra brnnen nede p gressplenen ved inngangspartiet til tomten, eller regnvann fra btter satt under takrennene. En vestvendt vinterhage mot havet srget for at vi kunne sitte ute og se solen g ned p andre siden av fjorden, i nr sagt hvilket som helst slags vr. Mange av de som bodde litt lengre inn mtte til tider - srlig i vindstille - ske ly innendrs for mygg og klegg som fant ypperlige klekkeplasser der. Dette slo meg selvflgelig ikke da, det er frst nr barndommen er over skadefryd og annen djevelskap oppstr. Jeg tenkte mest p hvordan jeg skulle f dagene til g, de lp raskere enn tusenben da jeg fant frem til krabbenes besnrende verden. Frst fant jeg tallenes. Jeg m ta mine tall! utbasunerte jeg til mor og far hver morgen fra femrsalderen. Det gikk ut p skrive sirlig inn i en rutebok tallet 1, i neste rute 2 osv. Da jeg kom til tusen startet jeg om igjen. Du lrer ikke noe av skrive disse tallene, bemerket min far. Kanskje ikke, bortsett fra telle.

  P nordsiden av hytta, bortenfor boden vr (hvor ogs utedoen l) var det felles-strand og en slags lagune ved lavvann, riktignok med steinbunn, der var det ypperlig jakte etter smkrabber. Det gjorde vi, som vel fremdeles barn gjr, ved feste et halvknust blskjell i enden av et snre, p en god dag kunne vi fange nesten hundre stykker, klyngende til skjellet ble de lret opp og ned i en plastbtte med saltvann. Vi kunne fiske krabber hele dagen lang, til slutt ble den kronet med krabbelp. Alle ble sluppet ls oppe p berget, hver hadde sin favoritt, og eieren av krabben som frst ndde ned til sjen igjen, vant. Med i btta fulgte ofte vann-lopper og snegler, de siste kunne ogs brukes som agn, en og annen sjstjerne, innimellom en halvdd manet. Krabbene var ikke synlig begeistret for glassmaneter, men brennmaneter elsket de, vi gjorde det motsatte. S fikk vi ye p en brungul granat i strandkanten, ble vi usedvanlig morderiske, kastet steiner og lempet det svimesltte uvesenet opp i btten som middag til vre krabbende venner. De fikk ogs litt tang oppi, som de kunne gjemme seg under. Jeg undret meg alltid p hvorfor krabbene ikke brant seg i munnen, og hvorfor gikk de sidelengs og ikke fremover som normale folk? Det var stor forskjell p dem, ikke bare fargemessig eller strrelse, men i rang. Mente vi da. Noen hadde n hvit flekk p ryggskjoldet, andre to og tre. Vi mente at den med flest flekker var kongekrabbe, s var det dronningkrabbe og til sist prins. Prinsesser fantes ikke, jenter var i hvert fall jeg mer eller mindre selvforskyldt ferdig med!

  Far var fravrende, i rene etter familiens Vetlanda-opphold arbeidet han ogs der under somre. Han tok puddelen Petter med seg, kanskje hadde han behov for selskap, vi andre var jo igjen. Mot slutten av ferien returnerte han, min verden raste sammen. Under en rastepause hadde lille Petter lpt ut i veien og blitt overkjrt av en lastebil. Han pustet s vidt da far forsiktig bar ham ut fra bilen vr. Jeg minnes vagt at Petter s like hel ut som fr der han l p gressplenen og s p oss med et trist blikk. Det var nesten som om han syntes synd p oss. Like etter var han borte, bare to r gammel. Jeg grt i dagevis etterp, i hvert fall fltes det slik.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Sugar in the morning

  Neste katastrofe hadde sin opprinnelse i Henningsvr. Det er mulig jeg bommer litt med hensyn til opprinnelsen, som vanlig, s det forblir en gammel urokrkes pstand. Min mor var fdt og vokst opp der, og morfar hadde en y rett utenfor fastlandet, noe det egentlig ikke var siden dette var tir fr Henningsvrbruene skulle bli reist, eneste forbindelse med omverdenen var ferge til Kabelvg og/eller Svolvr. Ergo nok en skivebom fra min side. Uansett, p ya som definitivt var og forblir y, var det kaianlegg med brygge og kaihus, til og med et gammelt trandamperi fantes, som det gjr den dag i dag. Ovenfor, rundt et tun, l tre-fire bolighus hvor forskjellige grener av familien holdt til. Sist men ikke minst, en krambu - et skattekammer av de sjeldne for tlpere som meg. P nordre del av ya var det lange rekker med fiskehjeller, der hang torsk som uvitende godgjorde seg og ble til trrfisk. Der var ogs et lite murhus p nordstsiden som ble kalt Poseidon, det hadde sttt tomt i mange r. Vi barn syntes det var et skummelt sted. Krambua var alt annet! Det var selvflgelig butikkdisk med et digert kasse-apparat der, fiskesnrer og -sluker av alle slag og strrelser, snurrepiperier, store og sm pappesker med spikere, muttere, skruer, og sist men ikke minst - diskens paradis; en stor krukke med kandis-sukker! I fordums tid var det innredet kyesenger i andre etasje av kai-bygget, tidligere bodde sesongfiskere fast p ya under skreifisket. De handlet p krambua, men da jeg vokste opp var den tiden over, matvarer naturlig nok fjernet fra hyllene, men krambua bestod alts.


(ya)

  Langt nede i fjra holdt rfuglen til, de forsynte oss med edderdun. I mange r senere hadde jeg (og sikkert mine brdre) glede av dyner og puter fylt med selvplukket og -renset sdan. Nei, det var vel min mor som stod for arbeidet, intet nytt under solen. Ellers bestod fuglelivet stort sett av skrikende svartbak og fiskemker, samt en og annen skarv som holdt til p noen skjr et stykke unna, mens de trket vingene og stirret ned i havet.

  Kai-bygningen, som var nrmest som en varehall for fisk betrakte, inneholdt mengder av isoporkasser, svre sekker med salt, massevis av garn samt grnne garnkuler av glass med tau rundt og medflgende tre-korker. Taljer hang fra bjelker i taket, oljehyrer og slagstvler p veggen fra verdens strste spikre, rundt omkring l kveiler av tau samt spyleslanger brukt til gulvvask etter hvert som innkommende fisk ble slyet, renset og lagt i isoporkassene p en seng av bttevis med isbiter fra kjlelageret. Selv om sesongarbeidernes tid var historie, hadde morfar selv og de andre slektningene fiskeskyter, som nr de ikke var ute p tokt, l langs etter kaien eller inne i Henningsvrs molo. Og s hang selvflgelig lukten av sj og generasjoner med fiske og -slo igjen. Alt var naturlig, alt passet inn som fot i sko. Utenfor stod en sveivdrevet slipestein, og en vinsj som strakk seg utover bryggekanten. Derfra kunne man studere krkeboller og gedigne sjstjerner som vandret rundt nede p bunnen. Det vil si dersom ikke sikten ble hindret av stimer med sei i forskjellige strrelser som pilte forbi, hvorunder dovne torsker p strrelse med sm ubter og med skjegg som gamle julenisser beveget seg sakte over tang og tare i et hav friskere og klarere enn jeg noen gang skulle oppleve siden. Det med julenissen var forresten litt overdrevent, s svrt skjegg hadde torsken ei. En sjelden gang fikk vi ogs ye p noen gamle steinbit som dormet p bunnen. De s i hvert fall eldre ut. Fetteren min, Kaj, omtrent p min alder og bosatt fast i Henningsvr, viste meg n gang hvordan man kunne fiske dem med re, han pirket borti oldingen mens den sov, men da brvknet og glefset den lynraskt mot forstyrrelsen, hvorp kjevene lste seg rundt rebladet. Voila - steinbitgryten var i boks! Mye av mitt liv har erodert bort, men akkurat den opplevelsen sitter!

  Morfar var kanskje ikke s hy, men sterk som en bjrn og snillere enn midtsommerdagen er lang. Av og til tok han med seg en trrfisk fra hjellene ned p brygga, banket den beinfri med ksehammeren, og s fikk vi alle en lang trevl hver. Til begynne med gren jeg litt p nesen av lukten, men smaken! Etter hvert satte man ogs pris p odren. Tranen holdt vi oss unna, selv om morfar i sin tid hadde vunnet en pris for beste tran. Han og andre p ya hadde ogs lakserettigheter, vi barn var ofte med og inspiserte garnene som var satt et stykke lengre ut enn i robtavstand. Det var stort se villaksen skyte fart som lubne slvpiler under overflaten, av og til gjorde de til og med et byks over, nesten som en hilsen. Mormor husker jeg ikke, det vil si, jeg fornemmer henne som en varm favn, og ansikt med et lett slr av smilerynker, hun gikk bort da jeg var en fem-seks somre gammel. Utenfor kjkkenvinduet vrt vokste vill rabarbra, dyppe en skrelt stang i sukker var nesten like himmel som rabarbragrten mor min stelte i stand. Bladene ble vi fortalt var giftige, s dem og brennesler holdt vi oss unna. Mor lagde ogs det vi kalte knekk, som i dag nok hadde gtt under betegnelsen hjemmelagde karameller. Vi kunne knapt nok vente til de hadde stivnet etter at brettet ble lirket ut fra ovnen!

  N husker jeg ikke om det var fr eller etter sommer det var tid for bokstaven O i klasserommet, alts den mitt etternavn startet med. Sannsynligvis etter. Det var med andre ord tid for tannlegen. Det vi fryktet mer enn melding med hjem var nettopp skoletannlegen. De startet med Abrahamsen, eller var det Aamodt som strengt tatt burde vrt sist i alfabetet? Det er uvesentlig for andre enn den poden eller piken det gjaldt, vi andre var overlykkelige over ikke ha et slikt navn, for da sprellet man i stolen raskere enn man kunne si makrell. Plutselig banket det p dren, navnet forkynt av en sadistisk tannlege-lakei ifrt hvit frakk, munnbind og tresko, offeret ble s slept av grde etter rene, bare for returnere et kvarter senere, dessverre med et salig glis rundt truten, samt: Null hull!. Vel, da fikk pipa en annen lt. Hvorfor hadde ikke vi andre et slikt etternavn? Det tok flere uker, som virket som desennier p pinebenken fr det var O og min tur. N fikk jeg betale for knekk og kandis, det ble slettes ikke noen slankere utgave av O p meg. Jeg hater tannleger! Og under rene p barneskolen hatet jeg boret i srdeleshet, jeg er overbevist om at det var en forvokst etterlevning fra frste verdenskrig med pedal-bor og fire omdreininger i timen. For ikke snakke om lyden; om man s hadde skrapet fire hygafler mot ditto tinn-tallerkener, eller sluppet ls et vepsebol p krigsstien under dyna, ville det vrt Beethoven i forhold. Null null! kunne jeg muligens ha ropt, hadde det ikke vrt for at munnen var nummen som bomull, og skoledagen for lengst over da jeg inseminert med kvikkslv endelig ble lslatt. Tenk mtte sitte igjen i en tannlegestol! Det verste; det skulle bli verre ret etter!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Australsambandet og Sverige

  Jeg nevnte at det skulle bli verre. Frst ble det imidlertid litt bedre, bde da og i ntid. Jeg har utrolig nok klart lure hun som ikke ville omtales, ut p glattisen! Ikke s langt ut at hun gikk gjennom, det hadde vrt bde kaldt og kjedelig, men akkurat passe langt ut. Her er hennes skrifteml:

  Jeg har dessverre, akkurat som deg, noks drlig hukommelse nr det gjelder morsomme/pinlige opplevelser i barndommen (eller er det ganske enkelt at jeg er en mester i fortrengning?) Likevel har jeg ett minne fra 4. klasse p Lysejordet skole som er verdt nevne for deg. Ett minne som aldri vil blekne, men som alltid gir meg hy puls og en merkelig rdfarge i ansiktet. Det var den dagen for 32 r siden da jeg skulle lese hyt for resten av klassen et avsnitt om ur-innbyggerne i Australia. Det katastrofale var, at da jeg kom til dette ordet i teksten klarte den lille, rde djevelen p min venstre skulder overtale hodet mitt til at ordet skulle formuleres slik: urin-byggerne ... Og det er gy for gutter p 10 r! Og det er ikke gy bare i tre sekunder, det er gy leeeeenge. Og det blir enda morsommere nr den som leser blir rd som en tomat og i sin befippelse og fortvilelse og forfjamselse klarer lese urin-byggerne de fire neste gangene ordet dukker opp i teksten ogs!

 Ja, det hadde vrt moro g i den klassen! Rask hoderegning tilsier at p den tid var jeg milevis unna 10 r. Hadde jeg imidlertid fulgt en fornuftig yrkesvei, kunne jeg i teorien ha endt opp som hennes lrer. Men det var noe annet som slo meg: Er det tilfeldig at historier fra barndommen stort sett handler om pissemaur, dyreskvett, urologer og urin? Eller ligger det noe dypere her? En kattugle, en urinnvner, en totempel eller en slags Farao begravd i en Freudiansk komposthaug? Det m jeg vente med grave videre i. Straks etter tanken landet, observerte jeg nemlig en marihne som flakset rundt ute i hagen. Og s nok en! Som om det ikke holdt, landet en tredje hne i svart korpus, pmalt n rd flekk - akkurat det motsatte av normen. Noe lignende har jeg aldri fr observert, det vre seg svarte, rde, flekktyfus eller ei, dde som levende, godt inn i en oktober mned badet i grnt gress. Og der sporet som sedvanlig trikkeskinnen av.

  Tilbake til ugressets oppvekst. Det gikk litt bedre i forholdet far/forloren snn. En stakket stund riktignok. Rett fr eller etter kattefadesen flyttet vi nemlig til Vetlanda. Om det var lnnsforholdene som var grunnlaget for forflytningen til Lasarettet, noe sykehus ofte heter i Sverige, aner jeg ikke, men vi bodde i hvert fall der en stund. Snart pratet jeg smlandsk, og sykehuset var et praktfullt sted for cowboyer og indianere - korridorene var s lange og fine lpe i! N ikledde vi oss ikke habittene akkurat p dagtid, men etter beskstiden var det fritt frem. I hvert fall for sm pasienter og tilsvarende poder, hvis far hadde bde kvelds- og nattevakter. Jeg ser ikke bort fra at tilholdsstedet var Urologisk avdeling, men det spiller ikke store rollen - vi guttene sprintet gjennom ganger, veltet garantert diverse forlatte dryppstativer, skrenset rundt hjrner og hadde det alle tiders. Mine pasientkompiser hadde en klar fordel, de var utstyrt med slagvpen i form av en slags plastpose med en lang slange tilkoblet. Ypperlig til klaske fienden i hodet eller ryggen, ikke gikk det hull p posene med det grumsete innholdet heller! Det sier seg selv at jeg var den eneste indianer, posene ble benyttet som lasso, selv hadde jeg ikke bue en gang. Dermed tapte jeg alltid, selv om jeg lp raskest. Men det gjorde ikke noe, vi hadde det gy. Lett misunnelig og glad i mine nye venner ble jeg, ordet brilleslange falt aldri fra deres nebb.

  Mye, ofte lykken, er kortvarige greier: Ikke mange mnedene senere var vi tilbake p Hosle. Men med p lasset hadde vi en svart liten puddel ved navn Petter, han ble min beste venn. At Donald-bladene l i en fuktig kjeller og smuldret bort var nesten glemt, og far mer eller mindre tilgitt. I klassen hadde de bare kommet til bokstaven O, jeg hadde alts ikke gtt glipp av en fluelort. En haug med r senere demret det for meg at alle disse guttene jeg mtte p sykehuset i Sverige hadde utlagt tarm, derav poser og en av grunnene til fars arbeide der. Tilbake i moderlandet ble han med stifte den norske grenen av foreningen for stomiopererte. Den heter visstnok Norilco i dag, stiftet i 1971. Da var jeg ogs 10 r, akkurat som hun p glattisen.

  Mrke skyer skulle selvflgelig kjapt dukke opp i horisonten. Frst mer eller mindre krystallklart relatert til det norske alfabetets sentrum; bokstaven O, grekernes Omega. Hadde jeg bare blitt plassert hos dem: Sist!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Les mer i arkivet Februar 2019 Januar 2019 Desember 2018
Tombola

Tombola

57, Oslo

Moriendum est - ergo Bibamus! (Isaiah 22:13 and Seneca the Elder) What is truth? asked Pontius Pilatus (John, 18:38), who would not stay for an answer - as pointed out by Francis Bacon some 1500 years later...

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker