hits

Carl Dørnberger i Bayern!

Carl Dørnberger slår seg løs i Bayern!

En dag var Dørnberger med venner i byen Rothenburg i delstaten Bayern. Den har en nesten intakt arkitektur fra middelalderen og er omgitt av de opprinnelige bymurene. Dørnberger var stadig på jakt etter motiver i denne og andre romantiske middelalderbyer. I Rothenburg var han nesten alltid kledd i en slags musketer-uniform av kordfløyel med svære metallknapper, franske ballongbukser og den svarte hatten med stor brem. Han hadde strittende knebelsbart og fippskjegg.


(Rothenburg)

Den spesielle skikkelsen var ofte omgitt av en ungeflokk der han stabbet rundt i byen. Carl Dørnberger og vennen John Frey (ukjente leveår) stod på torget denne dagen, og maleren hadde kjøpt moreller som han hygget seg med å kaste til de jublende ungene rundt ham. Snart kom en luksusbil av merket Hispano-Suiza kjørende og stoppet bare et par meter unna. Foran i bilen satt to stramme prøyssiske offiserer i full uniform, og i baksetet en gammel, hvithåret dame i grå silke og med diamanter om halsen. Hatten var om mulig enda større enn den Dørnberger hadde og inneholdt «et helt blomsterbed». Dørnberger stod og spiste moreller og spyttet ut steinene på brolegningen. Den gamle damen og maleren så på hverandre. Plutselig tok Dørnberger et par skritt fram og puttet en klype moreller inn i damens munn som åpnet seg av ren forbløffelse. Offiserene spratt øyeblikkelig ut av bilen og slo hælene sammen. De presenterte seg arrogant som henholdsvis greve og baron, men Dørnberger lot seg ikke affisere. Han viftet dem vekk og fortsatte å mate damen. Nå spyttet også hun steiner ned på brolegningen. De forvirrede offiserene hoppet inn i bilen igjen og kjørte raskt av sted med den gamle damen. Om kvelden satt de to vennene på gjestehuset «Zur Glocke» da en politimann kom med et brev til Dørnberger fra byens førsteborgermester. Han var innkalt til rådhuset kl. 11 neste dag i forbindelse med respektløs opptreden mot en kongelig høyhet. «Dørnberger pusset omhyggelig messingknappene sine og gav sin Tilly-knebelsbart en ekstra dristig snurr», skrev John Frey som påfølgende dag måtte bli med til rådhuset som kunstmalerens sekundant og moralske støtte. De ble høytidelig ført inn i rådhussalen av to alvorlige konstabler. Der inne satt den gamle damen på en opphøyet stol omgitt av de to offiserene på den ene siden og begge borgermestrene, politimesteren og andre av byens notabiliteter på den andre siden. Stemningen var trykket. Førsteborgermesteren kremtet nervøst og presenterte de to hovedpersonene for hverandre: «Herrn Kunstmaler Dørnberger aus Norwegen Ihre Königliche Hoheit, die Prinzessin Charlotte von Sachsen-Meiningen» [1860-1919]. Dermed var det klart at den gamle damen var søster til selveste keiser Wilhelm II [1859-1941, konge av Preussen og keiser av Tyskland]. Dørnberger bukket dypt og «feide gulvet med hatten», som John Frey formulerer det. Deretter rettet han seg opp i hele sin velde, la hånden på hjertet og deklamerte høytidelig et vers som var den siste musketer verdig: «Das Pulver ist verschossen / verrostet das Gewehr. / Der Wind pfeift durch die Hosen, / der Hund, der bellt nicht mehr!». Etter dette var det om mulig en enda mer trykket stemning i lokalet. Flere av de frammøtte ble stående og trippe nervøst, og de to borgermestrene så ut som de ønsket seg så langt vekk som det var mulig å komme. Men snart ble stillheten brutt av at den kongelige høyheten begynte å le, riktignok lavt for seg selv til å begynne med. Så lo hun høyere og snart gapskrattet hun så den enorme hatten kom på skjeve, og hun holdt på å ramle ned av dommerstolen som hun satt på. «Det verset skal han få forklare tydelig for meg ha, ha, ha-a-a». Nå ble de to vennene invitert på lunsj med en rekke viner i hotellet «Goldener Adler». Deretter var det middag med enda mer vin. Det hele varte til langt på natt. John Frey skrev: «Dørnberger fortalte fryktelig grove historier fra sitt omtumlende kunstnerliv, og Königliche Hoheit kom med noen som var enda mye verre. Selv prøysserne tødde litt opp og så ikke lenger ut som om de hadde en linjal i ryggen, og en av borgermestrene rullet under bordet». Da de to omsider vaklet hjemover i den lyse juni-morgenen, løftet Dørnberger et øyeblikk på hatten og sa høytidelig: «Gamla fortjente jammen de morellene, du!»

For forrige innlegg om Dørnberger, klikk herFor første innlegg fra Grand, klikk her. For et tidligere innlegg om Obstfelder, klikk her.

Kilde: Follominne årbok 2010 Follo Historielag (digital versjon)

Carl Dørnberger - anekdoter og annet!

Carl Dørnberger - anekdoter og annet!

Dørnberger levde et turbulent liv, det er sikkert og visst. Både i og utenfor ekteskap. I 1900 ble han gift med Lina Gurine «Gro» Berg Isachsen (1873-?), men på slutten av 1906 innledet han et forhold til forfatteren Ragnhild Teodora Jølsen (født 1875). Forholdet dem i mellom var heftig, men hun døde brått i 1908, angivelig av en overdose sovepulver. Etter det ble ikke forholdet med ektefellen det helt store, og ekteskapet gikk i stykker. I 1911 ble han samboer med Mina Riegel (ukjente leveår). Et par år etter ble ekteskapet formelt oppløst, og han ble sittende med omsorgen for datteren Gro Francizka «Bullen» Augusta Christina Dørnberger (1904-1989). Dørnberger ble mer og mer innesluttet og så fiender overalt. Han malte for å overleve, særlig kjent er han for motiver med snø, vann og regn. Snø hatet han, og han utfordret seg selv ved å male den. Han kunne også male personer som sladrekjerringer og hyklerske prester.


(Dørnbergers maleri av datteren Gro)

Så til noen anekdoter om maleren. I mitt forrige innlegg nevnte jeg hans to pistoler; «Kitty» og «Kittys broder». I 1896 flyttet Dørnberger til Son, hvor han ble boende resten av livet. Vel, for å holde sine skyteferdigheter vedlike siktet han på kattehaler, og Son skal ha hatt en ualminnelig stor bestand av haleløse katter. Det var ikke bare katter han skjøt på, han skal i 1922 ha skutt på en av sin datters friere, kontorsjefen ved Soon [sic.] Hermetikkfabrikk, men ble frikjent av lagmannsretten fordi han angivelig skal ha skutt for å gjelle ham, ikke drepe ham. Han skjøt også innendørs. Lensmannen fikk sitt etternavn skutt inn i Dørnberger-husets stuetak. Bokstavene er der ennå (iht Ø. Larsen, se under).

I 1904 ble det nok en skyteepisode. Han tok turen fra Son for å besøke brennevinsutsalget i Hølen, hvor han selvfølgelig kom opp i en krangel. Han fyrte av et skudd og traff en rødvinsflaske. Da bestyreren så rød væske på hendene sine, trodde han at han var truffet og skjøt tilbake med sin egen revolver. De to fortsatte å skyte på hverandre inntil Dørnberger traff et konjakkfat, hvorpå de inngikk «våpenhvile» for å redde de edle dråper. Lensmannen kom naturligvis, men etter å ha fått et glass konjakk på husets regning tok han ikke videre affære.

Trebenet ble også til plunder for Dørnberger. Eller kanskje ikke. Edru eller ei, en gang skal han ha falt ned i et hull i en av Oslos gater. Da noen spurte om de skulle hente lege, svarte han nedenifra at de i stedet skulle hente en snekker, siden det var trebenet som hadde knekt.

Selv om Dørnberger var bosatt i Son, oppholdt han seg tidvis i utlandet, blant annet i København, hvor Café Bernina snart ble stamkneipe. Dørnberger var selvfølgelig den vanskeligste gjesten. Mange andre norske kunstnere og forfattere oppsøkte kaféen på hjørnet mellom Vimmelskaftet og Badstuestrædet midt på Strøget: Christian Krohg (1852-1925, norsk maler, forfatter og journalist), Oda Krohg (1860-1935, norsk maler), Frits Thaulow (1847-1906, norsk maler), Gunnar Heiberg (1857-1929, norsk forfatter, teaterkritiker og teatersjef), Gabriel Finne (1866-1899, norsk forfatter), Knut Hamsun (1859-1952, norsk forfatter) og Herman Wildenvey (1885-1959, norsk dikter). En dag fyrte Dørnberger av et skudd i taket for å påkalle kelnernes oppmerksomhet. Wildenvey skrev at maleren skapte et svare liv, men han «drepte aldri noen, så vidt jeg vet». En annen gang skal det ha oppstått sjalusi mellom de to. Wildenvey forsøkte å gjøre inntrykk på den utvalgte med ord og elegant opptreden, mens Dørnberger ville vise sin manndoms kraft. Dørnberger fyrte like godt av et skudd like over poetens hode. «Det var synd med den høyden, midtskill er meg så kledelig», skal Wildenvey ha sagt.

For forrige innlegg om Dørnberger og Grand, klikk herFor første innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg om Dørnberger, klikk her.

Kilde: Wikipedia, Lokalhistoriewiki.no, professor Øivind Larsen (Det norske medicinske Selskab), Follominne årbok 2010 Follo Historielag (alle digitale versjoner)

Carl Dørnberger på Grand!

Carl Dørnberger på Grand!

Jeg hadde ikke hørt om denne fargeklatten før. Hvem var nå Dørnberger? undret jeg. Før jeg kommer til Schuleruds anekdote om ham, har jeg om ikke annet, i alle fall funnet ut følgende: Han er også kjent som Carl Johannes Andreas Adam Dørnberger (hvilket navn!), 1864-1940, norsk maler. Maler var han ja, men ble mest kjent for sitt eksentriske vesen og voldsomme temperament. Det er kanskje verdt å nevne at faren var bryggerimester og født i Nürnberg. Moren var fra Stralsund, og hun skal en natt ha skutt en skapsprenger som prøvde seg på bryggeriets hvelv.


(Carl Dørnberger, malt av E. Munch, 1889)

Det er vel sannsynlig at foreldrene så Dørnberger som en fremtidig ølbrygger, men han var nok mer opptatt av sluttproduktet, så han fikk sin vilje. Og endte opp som maler. At han hadde trebein var også en kuriositet og resultatet av temperamentet: Rundt 1895 kastet han seg i hissighet ut av et vindu og knuste benet, det høyre ben ble amputert på leggen. Dørnberger hadde alltid kupé for seg selv, selv på overfylte tog. Satt det andre der, stakk han en kniv gjennom buksebenet dypt inn i trebeinet, så kvinner og barn besvimte.

Det skal også nevnes at han gikk rundt med to pistoler, «Kitty» og «Kittys broder», som han alltid hadde nær for hånden, ofte i bukselommene.

Så til anekdoten, som starter med trebeinet: «Det tok han av og brukte som våpen om det trengtes. Da kunne han bli noe voldsom og skaffe både venner, kelnere og politiet problemer. Til daglig var han et kraftig uromoment i det lille idylliske Son, hvor han bodde, men han kunne også lage bølger på Grand når han var på bytur. ˈPolitiet kjente ham godt,ˈ sier Jacob Dybwad [omtalt i tidligere innlegg], ˈmen respekterte ham som kunstner, og unnlot mest mulig å arrestere ham. Inntil en kveld en ny og ytterst nidkjær konstabel likevel tok ham og innbragte ham på nr. 19. Dagen efter satt Dørnberger på Grand sammen med en del venner. Og da han ante at her brygget det opp til en kveld av de riktig store, tilkalte han en piccolo, gav ham en krone og bad ham stikke bor på nr. 19 med en lapp med følgende beskjed: ˈKommer meget sent i kvæld. Leg nøglen under dørmatten! Hilsen Dørnberger.»

Nr. 19 refererer seg som kjent til Møllergaden 19, adressen til hovedpolitistasjonen i Christiania/Oslo fra 1866-1978.

For første innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg om Dørnberger, klikk her.

Kilde: Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 140, Wikipedia, Norsk biografisk leksikon.

Knut Hamsun lettere animert på Grand!

Knut Hamsun lettere animert på Grand!

Mentz Schulerud gjengir flere anekdoter om Hamsun, følgende er en som Olaf Gulbransson (1873-1958, norsk tegner, illustratør, maler og grafiker) skrev om i «Und so weiter» (utgitt 1954). Han forteller om da Hamsun kjøpte ku og hest og absolutt ville ha dem med inn på Grand: «Den veldigste av alle Kristianias olympiere var Knut Hamsun. Han kom ikke hver dag, men desto grundigere naar han kom. Da stod byen paa hodet i fjorten dager. Det var som oftest efter et saftig forskudd, eller naar det nettop var kommet ut en bok av ham. Da fløi pengene i luften. - En grytidlig sommermorgen efter en gjennemranglet natt kjøpte han en ko av en bonde. Den blev saa leiet op i 2. etage til en vakker dame ... med et brev mellem hornene. Efter en annen rangel kjøpte han baade hesten og vognen av en bonde, som skulde til torvet med et lass høi. Vi krabbet oppi allesammen, og kjørte fra kneipe til kneipe. - For bonden ble det en god forretning for han fikk igjen sin vogn med baade hest og høi efterpaa.
  Saa kom den tiden da han endelig kunde gifte sig med sin ˈVictoriaˈ. Dengang var han som et jaget vilt. Plaget av en masse kvinnfolk som for enhver vilde hindre dette giftermaalet. Vi kunde ikke la ham være alene én time. Døgnet rundt gikk rangelen videre. Den som hldt ut lengst var vår venn Kristian, en tynn liten fyr med lorgnett. Slik ogsaa den siste natten. Til slutt satt de overfor hverandre paa hver sin sofa. I graalysingen vaaknet vesle Kristian op i stor uro. Der laa Hamsun støttet paa albuen og glodde paa ham med de store, graa dyreøinene sine. Han rørte sig ikke- det blev ikke sagt et ord. Kristian stod op og snek sig still og engstelig ut av døren med sin tynne skygge ...
  Endelig kom dagen. Ved det lange, festlige bryllupsbordet brøt Knut Hamsun plutselig sammen. Han, som vi i alle disse dager og netter ikke hadde greid aa drikke under bordet, sovnet - efter et glass vin.»

Og for ordens skyld, «Victoria» er som kjent Hamsuns kjærlighetsroman utgitt i 1898.

For første innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her.

Kilde: Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 139-140, Norsk biografisk biografisk leksikon, Wikipedia

Knut Hamsun på fylla på Grand!

Knut Hamsun på fylla på Grand!

Schulerud gjengir også en annen anekdote om Knut Hamsun, som opprinnelig ble fortalt av Sigurd Bødtker (1866-1928, norsk forfatter og teaterkritiker): «Det var efterat Hamsun hadde giftet seg første gang, med Bergljot Bech [1873-1943, datter av skipsreder Thomas Bech], hadde hatt sin verdenssuksess med ˈVictoriaˈ og var kommet hjem fra sitt lange opphold i Øst-Europa. Han ville bygge seg hus i Drøbak, som var blitt det mest populære ladested i sommertiden ved siden av Åsgårdstrand, både for borgere og bohemer fra Kristiania. Sakkyndig og påpasselig fulgte Hamsun snekkerens arbeide. Men en dag Sigurd Bødtker skulle ta lokalbåten inn til Kristiania om morgenen, for å levere noen konsulentinnstillinger på forlaget og få litt penger, møtte han Hamsun som kom gående med sin vinterfrakk pent brettet over armen. Han hadde fått høre om en bygdeskredder oppe i Frogn som var så flink til å ˈsnuˈ frakker og gjorde det så billig, bare for noen kroner. ˈPøh,ˈ sa Sigurd Bødtker, ˈdu har vel råd til å kjøpe deg en ny frakk, du, efter ˈPanˈ og Victoria!ˈ Hamsun ville ikke høre på det øre. ˈMen,ˈ sa Bødtker, ˈdu kan iallfall slå følge inn til byen først, så får vi en hyggelig tur!ˈ Det ville Hamsun gjerne. Da dampbåten nærmet seg bryggen i Kristiania, sa Hamsun: ˈDu behøver vel ikke gå opp på forlaget med én gang, la oss gå på Grand og spise frokost først!ˈ Som sagt så gjort. Men de hadde ikke sittet lenge på kaféen før vennene strømmet til, og ryktet spredte seg snart på byen og ut til den ytterste vennekrets: Hamsun er på Grand! Og kafébordet formerte seg efter hvert ved knoppskyting, slik det pleide gjøre. De to stamgjester bestemte seg for å bli over på Grand, bestilte værelser, og det ble en helaften, og slik gikk det videre tre hele dager til ende, på kaféen, på Speilen og på hotellværelset. Men fjerde dag våknet de til nøkternhet og besluttsomhet og tok resolutt middagsbåten tilbake til Drøbak, riktignok uten at Sigurd Bødtker var kommet på forlaget. Hamsun derimot gikk rett fra dampskibsbryggen opp til sin bygdeskredder for å få snudd den frakken som han trofast hadde hatt med seg under hele tureturen [sic.] - han ville iallfall spare de få kronene, nå da han hadde satt så gresselig mange penger over styr i byen!»


(Typiske piccoloer)

For første innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg fra Grand, klikk her.

Kilde: Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 138-139.

Tilbake på Grand (eller var det Continental?) med Knut Hamsun

Tilbake på Grand (eller var det Continental?) med Knut Hamsun

I Schuleruds verk er man nå over i det nye århundre, altså på begynnelsen av 1900-tallet. Futten var gått litt ut av feststemningen. Som vanlig kommer det jo noen magre år etter de fete. Også Knut Hamsun ble etter hvert mer edruelig, men ett og annet sjøslag ble det.

Schulerud skriver: «I festens stunder på Grand kunne han være like fyrstelig rundhåndet som han var inngrodd sparsommelig til hverdags. Velkjent er episoden mellom ham og en av den nye tids sportshelter, sykkelrytteren A. Gresvig. Ifølge Jacob Dybwad foregikk det på ˈGrandˈ, en annen kilde sier Continental - la oss si det var Grand: en kveld da han hadde konsumert en del i kaféen, gav han sin favorittkelner en hundrekroneseddel i drikkepenger, og kelneren som visste at man ikke kunne diskutere sånt med Hamsun, tok imot seddelen. Det var jo mange penger i de tider. Gresvig satt ved et nabobord og ble forarget, han mente kanskje at giveren var noe påvirket og ikke helt klar over hvor meget han hadde gitt - iallfall meldte han saken til hovmesteren. Og den kom til direktøren, som gav kelneren en kraftig reprimande og befalte ham å gi pengene tilbake. I sin nød fortalte kelneren dette til Hamsun, og da kom følgende brev: ˈJeg, Knud Hamsun, i Besiddelse af min Forstands fulde Brug, erklærer at hvad i Helvede haver den Cykkelgutten at gjøre med de Drikkepenge jeg giver Kelnerne. - Knud Hamsun.ˈ»


(Syklisten er neppe Gresvig)

Aksel Johan Andersen Gresvig (1876-1958), var en norsk banesyklist, idrettsleder og forretningsmann. Firmaet A. Gresvig som han startet i 1901, er i dag kjent under kjeden «G-sport», men familien er (meg bekjent) ute av eierskapet. Videre, dersom det er snakk om forleggeren og bokhandler Jacob Dybwad som Schulerud refererer til, må episoden ha funnet sted på slutten av 1800-tallet, da Dybwad (født 1823) døde 4. september 1899.

For første innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg fra Grand, trykk her.

Kilde: Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 138.

Bonde i fyllearrest, og på fest på Grand!

Bonde i fyllearrest, og på fest på Grand!

At det kunne gå for seg på Grand på tampen av 1800-tallet, skriver også Schulerud om. Han har riktignok sitert fra Axel Maurer (se tidligere innlegg), som skrev om da Christiania marked ble avholdt i sin gamle form i 1899. Maurer skriver sin markedsvise om det - «For sidste gang!». En markedsbonde kommer på rangel under byturen, og havner i fyllearresten:

«Men da je i fyll'arrest ble bragt, san,
kom der ut en gammal, grinet vagt, san.
ˈKlokka er alt ti, san/trur Dem atte vi, san,
nå har plads for Demses fylleri? san.
Rom det her, san,/inte er, san,
gå på Grand hvis Dem vil være her,ˈ san.

Der fik je sgu fin-fint traktemang, san.
ˈLøvenˈ, den er fløtta op på Grand, san.
Trur'ke Dem at straksen/je ble kjent med Sachs'en,
mens at mussik gjennem kafén klang, san.
Den ble ram, san,/øl og dram, san,
samlagspons og andet fillekram, san.

Utpå gata kulda slo mig strax, san.
da je adjø hadde bedt med Sachs, san.
Men e velklædt jente,/som je inte kjendte,
tog mig under armen med et bax, san -
Hu var bli, san,/men je fikk svi, san -
Je så aldri mer til klokka mi, san.

Forresten huser je no ikke stort, san.
Neste dan je vågna i en port, san.
Det var nerve'brua/og da var sgu lua,
støvler, tullup, bokser kvarta bort, san.
Nei, siden Grand, san/fik ˈLøvensˈ rang, san,
kan vi holde op med markensgang, san.

Det var dengang man sa at ˈGul Enkeˈ var blitt vår nye nasjonaldrikk, og ingen steder skummet den som på Royal og på Grand, kafébørsene.»

Som jeg har skrevet om i tidligere innlegg var Ludvig Sachs den nye sjefen på Grand, etter at Kristian Fritzner døde i 1897.

For første innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg fra Grand, klikk her.

Kilde: Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 132.

Hva slags øl drakk man på Grand?

Hva slags øl drakk man på Grand?

Schulerud stilte nettopp det spørsmålet i sitt verk: «Hva slags øl drakk de? Sikkert godt norsk øl. Grand hadde fra Fritzners tid et nært forhold til Schous bryggeri - og skulle få et enda nærmere forhold senere, men ellers var det flere ølsorter å få. Fritzner og Schou hadde forsøkt i 1895 å introdusere et spesialbrygget og sterkt Hardanger-øl, men det hadde ikke slått riktig igjennem - selv om de to robuste vossinger brødrene Bergslien hadde vært ivrige konsumenter, og hadde propagandert for det blant sine kustnervenner.
  Og så var det flere sorter tysk øl, Ibsens Spaten-Bräu bl. a. På Store Bededagsaften og de følgende dager gjorde dessuten Ludvig Sachs de tradisjonelle Salvatorabende til stort show, som nesten forvandlet kaféen til en ølhall. Skrål og jubel stod i taket, og Morgenbladet noterer surt at det var nok ikke bare Salvatorbier som ble drukket, for tomme champage-flasker hadde funnet veien gjennem vinduene hos den felles nabo Bjørnstad Bogtrykkeri og havnet i trykkeriets maskiner i form av glass-skår, så jubelen hadde nok gått over taket. Tilstrømningen var så stor på Grand at man måtte stenge dørene og ta alle lokaler i bruk. Folk stod tett i tett utenfor og ventet på å få komme inn, men ˈTjeneren ved Indgangen fra Karl Johans Gade dryssede dem kun ind enkeltvis - og ikke paa den høfligste Maadeˈ. Til alt uhell var dette en av de svenske servitører, og dagene efter fyltes avisspaltene av ukvemsord over den arme unionbroders hode.»


(Til å bli tørst av!)

Dette var altså i 1890-årene. Fritzner har jeg omtalt tidligere, det er bare å klikke på link nederst, dersom man ønsker å lese forrige innlegg osv. Knud Larsen Bergslien (1827-1908, norsk maler) og Brynjulf Larsen Bergslien (1830-1898, norsk billedhugger) har jeg for så vidt også omtalt før, da i Ibsen-kronologien (klikk her for innledning), den første var som kjent venn av Henrik Ibsen allerede fra 1852. Der er selvfølgelig også Ibsens øl omtalt. Salvatorølet må jeg innrømme at jeg ikke hadde hørt om før, men i et tysk øl-leksikon kom jeg over følgende utsnitt: «Aus dem Öl des Heiligen Franz wurde das Salvatorbier. Das führte 1844 zu einem Aufstand: Man hatte den Bierpreis erhöht.» Så da vet man det! I pietistiske Norge virker det som man vil helst gjøre opprør for å få ølprisene enda høyere, men det er kanskje ikke mulig. Hvorfor kan man ikke få ha det litt gøy i vårt land? Alle skal visst sitte hjemme i heimen og suge på lillefingeren, eller måtte brygge hjemmebrent. Nesten alle ølkneiper er nedlagt, ikke alle har råd til å betale 100 kroner for en doven halvliter. Ikke jeg heller, men jeg betaler med kredittkort! Høhø. Skjønt, det skal sies, jeg har hørt om et par steder i Oslo hvor halvliteren går for en femti-lapp. Men da er risikoen for at lommeboken forsvinner i løpet av underholdningen mer enn absolutt til stede, så kanskje vinningen går opp i spinningen.

For første innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg fra Grand, trykk her.

Kilde: Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 121-122.

 

På Grand med Frits Thaulow!

På Grand med Frits Thaulow!

At Ludvig Sachs (som jeg skrev om i forrige innlegg) forandret Grand er sikkert og visst. I 1898 kom Frits Thaulow (1847-1906, norsk maler), på folkemunne kalt «Fresk», hjem en snartur fra Paris, og ble intervjuet av Verdens Gang: «Saa gik du naturligvis ned i Kaféen paa Grand. Hvad syntes du om den? - Udmærket! Grand var slet ikke Grand! - Hvaffornoe? Var den ˈPetitˈ? - Nei, jeg sigter ikke Reparationerne. Men det var slet ikke det Fordærvelsens Sted jeg har hørt. - Var ikke øllet godt kanskje? - Man drakk ikke Øl mere. Pjolter var ogsaa gammeldags. Man drak Vermouth med Angostura. Og Malerne havde flyttet Krogen sin.- Herregud! Der er da ikke Bestandighed i nogen Ting mer heller. Hvor hvor havde de gjort av sig nu da? [spurte Christian Krohg, Thaulows svoger, enda begge to visste svaret like godt] - Du ved, i gamle Dage sad de jo altid tilhøire bortimod Buffeten. Nu sidder de i Halvrundingen mod Trappen. Der var forresten Tegn til Splittelse. En Del yngre talte om at danne en Gruppe ved et Bord ved Siden af. - Og saa var der ingen Sne? (som Thaulow egentlig var kommet hjem for å male). - Joda, men . . der var en Kritiker, som sa at den var smeltet før de kom sig ud fra Grand. Men det var nu Ondskab.


(Thaulow, Fra Akerselven)

  Hans malerkollega Christian Skredsvig gikk i de samme dager forbi Grand, sammen med en venn. ˈSvært saa Gardinerne paa Grand er blit flækkede,ˈ sa vennen. ˈDet er vel nogen som har spildt Kaffe,ˈ svarer Skredsvig. - ˈSaa høit oppe?ˈ - Ja, Stua har vel gaat rundt for dem,ˈ sa Skredsvig.» Christian Krohg (1852-1925) var som kjent en norsk maler, forfatter og journalist. Skredsvig er omtalt for to innlegg siden.

For første innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her

Kilde: Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 116-117.

Grand Hotel får ny sjef!

Grand Hotel får ny sjef!

21. januar 1897 døde Grands eier, Kristian Fritzner, bare 38 år gammel. Angivelig døde han av forgiftning, etter å ha spist bedervede østers. Enken solgte samme år hotellet til et norsk interessentselskap, i generalforsamlingen satt blant andre Thomas Nicolay Fearnley (1841-1927, norsk skipsreder).

Moroa (for meg) begynner i det man skal ansette ny leder. Valget falt på Ludvig Sachs (1860-1938), en svensk forretningsmann av tysk-jødisk familie. Han skulle tiltre fra januar 1898, men allerede i november 1897 dukket han opp i Kristianias avisredaksjoner (historie igjen hentet fra Schulerud):

«Morgenbladet skriver at en elegant og vel frisert herre med knebelsbarter hadde presentert seg som den nye sjef på Grand:

ˈDe vil indføre en Del Forbedringer? - Ja. Kaféen blir betydelig utvidet, nye Møbler anskaffet, og saa blir det anlagt Telefon paa flere Steder i Kaféen, samt paa alle Hotellets Reiseværelser, og Tjenerne faar egne Værelser og egen Spisesal . . . - Vi kom til at tænke paa Grands Kjøkken som er saa daarligt, at Tjenerne, der har Kosten, efter Forlydende spiser ude (!); vi husker, at en Kellner en gang svarede os, da vi bad ham anbefale noget paa Spiseseddelen: ˈNei, det tør jeg ikke!ˈ Og vi spurgte Hr. Sachs: Hvordan blir det nye Kjøkken? - Der blir indlagt en ny Komfyr, og vi har engageret en fransk Kjøkkenchef, som har været ved Saltsjøbaden . . . De vil faa høre mere siden. Jeg reiser nu til Berlin for at studere Hotelvæsenet, spesielt Kontrolsystemet. Over Jul flytter jeg hid med min Familie - Den nye Chef gik med et elskværdigt Løfte om, at vi snart skulde faa flere Nyheder fra Grand. Ellers pleier vi altid søge til Grand for at finde Nyheder. Tænk om vi herefter kunde sidde i Ro paa Kontoret, og la Grand komme til os!ˈ
  Det skulle gå troll i ord, selv om Grand kafé lenge ennå var en umistelig nyhetsbørs for journalistene - med tiden kom Muhammed mer og mer til berget, og den moderne PR-aktivitet hadde gjort sitt inntog.
  I Morgenbladets notis stod det forresten en typisk trykkfeil - kaféen var blitt til kaffen, og syrlig bemerker avisen i sin rettelse at det ville ikke være av veien om også kaffen ble forbedret!»


(Grand Hotel)

Ludvig Sachs, var aktiv og farverik, og ble en populær skikkelse, men, som Schulerud skriver; «fikk også svært mange hugg fordi han var svensk - midt i unionsstridens hete - og spydige stamgjester omdøpte Grand kafé til ˈSveaˈ;

Paa ˈSveaˈ - det vil si paa Grands/Kafé jeg tok et Glas;
jeg keg paa Tvers, jeg keg paa Langs/og fandt en trækfri Plads.
Der Telefon jeg bruke fik - dens Værk istand var sat -
jeg fik den gratis - saadan gik/det mig forleden Nat!

Axel Maurer (1866-1925, norsk dramatiker, redaktør og teatersjef) skrev i Tyrihans:

«Da vi begræd den kjære Fritzners død,
befandt vi os i den svære nød.
'Hvor skal vi ta en chef fra, lige straks?ˈ
ˈDet er jo mig, her har De mig,ˈ sa Sachs.

Og straks det hele gik paa ny fason,
mens direktøren gik der fin og fjong.
Lidt mindre, men saa dyrt ble ˈét med laksˈ,
saa straks man mærkede den skarpe Sachs.

Og bifferne blev mer og mere smaa,
men dyrere, kan De da vel forstaa.
ˈFor: smaat og dyrt, det er den rette max-
ime for hoteldrift,ˈ mente Sachs.

Paa ˈspeilenˈ spiste man for kroner to,
og maden den var mer og mindre god;
men der var ˈsmørgaasˈ, drammer alle slags,
ˈDen svenske smørgaas skal De ha!ˈ sa Sachs.»

For første innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg, trykk her.

Kilde: Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 106+108-110.

Tilbake på Grand - Knut Hamsun svinger med seidelen!

Tilbake på Grand, Knut Hamsun svinger med seidelen!

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg vender tilbake til slutten av 1800-tallet og Grand. Det er vel en slags magnet. Nok om det, følgende ironiske historie som omtaler kelneres foredrag på Grand, sakses her fra Schuleruds verk:

«Det var en del gjæster som man likefrem måtte holde øie med, ellers snikte de sig på dør uten å betale. Ja, det var nu ikke tilfældet nu, langt ifra, det måtte ikke forstås således. Dikterne og kunstnerne de var ærlige ut i fingerspidsene, dikterne især, dem var det ingen fare med. Han kjendte dem, hadde studeret dem og lært å betjene dem til deres tilfredshet. Det var folk som hadde hver sine egenheter, som man måtte huske vel på når man var opvarter; man var vant til at de glemte å betale, de hadde hodet så fuldt av andre ting, de studerte og tænkte så meget. Men det var altid nogen som gjorde ret for dem, ja som gjorde det med glæde, man behøvet bare å nævne det . . .» Dette var i 1893.


(Knut Hamsun)

Videre fra Schulerud: «Men det skulle ikke gå lenge før Knut Hamsun var en kjær og kjent gjest både i Grands kafé og selskapslokaler, især etter at kaféen fikk sitt orkester. Olaf Olsen forteller at ˈKnut Hamsun var alltid så begeistret for musikken, og var som regel i perlehumør. Når han hørte et musikkstykke som han likte, kunne han ta seidelen og svinge den i luftenˈ. Og så var han jo den generøseste av alle, når han var i det hjørnet, mot venner, mot kelnere, mot alle. ˈDe venner jeg setter høyest fra den tid, var alle bondegutter,ˈ sa Macody Lund. - ˈChristian Skredsvig, Knut Hamsun og skuespilleren Harald Stormoen. De hadde alle odelbondens stolthet, de visste hva æresforpliktelse er, de var ærlige i enhver henseende, de viste troskap, de snøt aldri sine venner. Lånte man dem penger, og de skulle betale tilbake, så holdt de alltid sitt ord. Det var alt sammen gode odels-bondetrekk.ˈ
  Det var nettopp det litt lurvete som kunne forekomme i visse bohemers låne-moral og livsførsel, som hadde forarget Knut Hamsun - i den gamle Grand-bohemens ni bud het det jo at ˈdu skal aldri slå din næste for mindre enn en femmerˈ. Og det budet holdt de iallfall.»

Olaf Olsen og Macody Lund har jeg omtalt i tidligere innlegg. Knut Hamsun (1859-1952) var som kjent norsk forfatter og Nobelprisvinner i litteratur. Christian Skredsvig, 1854-1924, var norsk maler og forfatter, Harald Stormoen, 1872-1937, var i tillegg til skuespiller også teaterinstruktør.

For første innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg om Grand, trykk her.

Kilde: Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 100-101.

Vaskeslaskehallen - festspill i ukjent antall akter - Syvende og siste akt

SISTE AKT

Fergeturen er over, pussig nok maktet syv av åtte å komme seg mer eller mindre helskinnet hjem. Men ikke Egil Likør. Han presterte kunststykket å treffe sin eks ombord, de ble igjen i København for å gifte seg. Tilbake på «Per Vaterland» er det snart tid for det Petrus Paragraf kaller «debrifing». Martin sitter som alltid med nesen begravd i ett eller annet. Inngangsdøren er forsynt med et nytt skilt: «Bleier forbudt etter klokken 1400!» Men ellers er alt nesten som vanlig. Bortsett fra at Martin har surret et svært frottéhåndkle rundt hodet, han fremstår som en forvillet sikh. Ikke lenge etter høres fra Solfryd et skrik.

Solfryd (forferdet mot Martin): Men i alle dager! Hva har skjedd med deg?


(Martin som sikh)

Martin (nesten ydmykt): Vel, jeg kom i samtale med en dame på fergen. Mer husker jeg ikke. Men i ettertid opplyste Svein at hun har vært kretsmester i sleggekast. Hun slo i alle fall hardere enn hester sparker. Lyspunktet er at den tannen jeg hadde vondt i forsvant. Aldri så galt at det ikke er godt for noe! (Solfryd stirrer strengt på ham)

Kort etter arriverer de fleste av fergegjestene for reparering, kalibrering og debrifing. Noen i bedre form enn andre. Et par andre stamgjester får også plass rundt bordet. Siden mannskoret aldri returnerte, og da ingen rullgardin er å skue - så synger de selv som skjærer og kråker, en og og annen faktisk som en kastrert gammel due. Melodiene er totalt ukjente:

Martin Mopp (galer som en døgnvill hane):

Oh Maria, jeg vil hjem til deg
og spise meloner og noen nøtter,
for jeg har så lange føtter
og mor min er et krøtter -
Tra-la-la-lala-la - tjo hei!

Charlie Slusk (trist):

Roger ga meg motvillig audiens,
jeg drømte så søtt om Mercedes Benz!
Men det budskap brakte meg nær døden,
nå har jeg nesten mistet hele gløden:
Ingen vaskehall! Det er for galt.
Slikt kaller jeg sluskeri, mildest talt.

Roger Rockefort (baryton):

Min kloke viv hun en gang sa:
Hvor løftende dog, å sette seg et mål,
og drive det gjennom som flint og stål!
Når utgangspunktet er som galest -
blir titt resultatet som originalest!
Jeg tar en øl - og flytter så herifra!

Svein Giraff (ettertenksomt):

Jeg danset med vakreste frille,
tok en pjolter og en liten pille!
Spratt rundt som den langbente fole,
på dansegulvet dundret «Ole i'Dole»!
Hoppet opp på den nærmeste barkrakk,
plutselig - jaggu var det noe som knakk!
Lite sukk - om man hamrer eller hamres,
uansett så skal det jamres!

 

Roald Amundsen (melankolsk, med ørneøyne fra mers):

Meg tyktes å ha sett slike syner,
der jeg svevde under skyenes dyner!
Men det var ei madammenes bryster,
kun mine forkvaklede lyster.
Hardt å straffes for kjødelig lyst,
uskyldig jeg speidet mot den norske kyst!
Jeg satt som fengslet, snørt i valgets bånd;
Til venstre kjøtt, til høyre Ånd;
Hva var vel visest å velge først?
Jeg ga opp, var fryktelig tørst!
Nei - fri og bevare meg vel;
en får tenke litt mer på seg selv!


(Roald Amundsen)

Björn im Sommer (fornøyd):

Jeg trives så godt blant venner,
da viser jeg frem mine tenner!
En sjelden gang nytes en whisky,
da skinner jeg som en nypolert husky!
Sant nok - tåler ei gluten,
og visst nok hater jeg skattefuten!
Men med gebisset nypolert og vasket,
jeg er gull verdt - like forbasket!

Fetter S.V. Anton (andektig med follede hender):

Kjærligheten er et pæretre;
Om våren pæreblomster hvite som sne;
Litt utpå året blomstene seg arter
til flere og flere store grønne karter;
av faderstammens safter de seg nærer, -
Med Guds hjelp blir alle sammen pærer.
Jeg drakk noen glass vin - det er sant,
både drue, epleslang og pære jeg fant!


(Fetter Anton)

Petrus (i vanlig godt humør):

Tenke det, ville det - mens man sover?
Nei, takke seg til Norges gamle lover!
Det er mulig at dansk øl slukker bedre,
Holberg og dansker må man jo hedre!
Husk de vise ord; drikk ølen før den dovner,
kyss piken før hun sovner!
Men nå er turen lagt «ad acta»,
ja - hvem kan bestride disse fakta?

I bakgrunnen sitter to turtelduer, de hvisker og tisker. Om solskinn, vin og andre lekkerbiskener. Men hvem de er, vet ingen, se det er jo nettopp tingen! Og heller intet at gjøre med, så farvel mine venner, gå nå i fred! For snipp, snapp snute, hermed er vaskehallen ute!

For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her.

Kilder, inspirasjon: Henrik Ibsens skrifter (amputert fjernversjon), egenprodusert tant og fjas, Olaf Skavlan: «Gildet paa Mærrahaug : romantisk Drama i 2 Akter», Kristiania, 1876 (2. opplag), Fireskillingskomiteens Forlag, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), The concise Oxford Dictionary of Quotations (Oxford University Press, Oxford, Second edition, 1981), Ibsen-kalenderen (trykk her).

 

Vaskeslaskehallen - festspill i ukjent antall akter - Sjette akt

SJETTE AKT

Det er dagen derpå. For Martin Mopp bokstavelig talt. Han sitter som en saltstøtte i sofaen og ruger på en halvliter med øl og sugerør i. Et halvt snes seidler senere, begynner stamgjestene å ankomme. Pussig nok er Solfryd den første.

Solfryd (strengt mot Martin):

Du lever i drukkenskapens romantikk;
nå må du slutte med fjas og alskens drikk!
Tar seg ikke ut med flass på kraven,
mens pjoltersølet rumler i maven!

Martin (mumlende for seg selv):

Ja, hva skal man nå ta seg til her i livet;
når man føler seg som en padde i sivet?
Kan ikke sitte og snappe etter fluer,
la meg heller få kurre som ville duer!
Hun har rett, ser ut som en tilårskommen stut -
må søke råd hos en som spår i kaffegrut!

I det følgende blir lokalet invadert av Björn im Winter, Roger Rockefort, Petrus Paragraf, og Svein Giraff, samt en gjeng lystige middelaldrende menn som kommer innom for en søndagspils etter kirketid. Et par timer senere går døren opp og inn kommer Olje-Ove, utrolig nok også Egil Likør!

Olje-Ove smiler beskjedent og bredt, og siden han ikke har truffet Egil før, blir de introdusert til hverandre, og snart er humøret på topp rundt bordet. Men Egil virker litt trist.

Martin (undrende mot Egil): Hva er det som har skjedd, bor du i leilighet nå?

Egil (nedstemt): Ja, vi ble skilt igjen.


(Egil Likør)

Martin (oppmuntrende): Det går seg nok til skal du se. Det er vel minst syvende gang dere har blitt gift og skilt. Eiendomsmeglere må elske dere! Og på danskebåten kan alt skje vet du!

Roger (lurt trøstende mot Egil): Huff ja. Men det er like greit å gå på trynet som å lene seg for langt bakover. På den annen side, det er tross alt bedre å gifte seg enn å brenne i helvete!

Svein Giraff (tørt): Men ikke mye!

Petrus (nøkternt): Ekteskap er jus, kjærlighet er instinkt.

Björn (fornøyd): Ekteskapet er følelsenes søppelbøtte!


(Björn på jobb)

Solfryd (nølende mot Björn): Det der ligner da ikke deg?

Björn (selv undrende): Nei, har det ikke fra eget nebb, men var det ikke Sidney Webb?

Olje-Ove har i mellomtiden bestilt et par flasker champagne av sorten Grand cru som han deler med alle som vil ha. Etter noen glass vender han seg mot Solfryd.

Olje-Ove (begeistret): Åh, du skjønne mø!

Martin (myser mot bardisken): Hellige ku! I baren er det kø!

Olje-Ove (lett drømmende og poetisk):

No' har me' det kjekt;
hilsen en gammel jeger og knekt!
Ja, fra nå av vil jeg vil bare ha flesk,
er lei av all den havregrøten besk.
Enhver mann har sine svin på skogen.
Kjære Roger, husker du da vi satt på krogen,
slik talte du: Dra du kniven din,
gå ut i lunden og fell det svin.
Og grisen den stod ute i kongens gård,
Oi, for en merkelig galskapens dans -
En tok i dens øre, en i dens hår,
og Martin dro i den krøllete svans.
Men neppe har sverdets spiss den synt,
før uhyret kom med et lite grynt,
og neppe jeg løftet hele min arm,
før der i grisen ble stor alarm.
Jeg stikke ville - men så lød fra Solfryd et ik! -
og grisen satte i et morderisk skrik.
Den flekket tenner, stinket og dret,
sparket og slo, og tror du ikke - den bet!
Men snart var det hele forbi,
for hvem kan stå imot slikt et svineri?
Nå står den gamle råne i bondens åker,
og slafser poteter, krafser og bråker!


(Olje-Ove på storviltjakt)

Alle som minnes, nikker gjenkjennende. Martin rister derimot på hodet, han husker ikke en fluelort.

Roger (smattende på perlende dråper): Ja, den som ikke elsker kvinner, vin og sang forblir en tosk hele livet lang.

Petrus (mot Egil): Alle komedier ender i ekteskap.

Martin (mumlende): Noen bare i barskap. (signaliserer mot Sylvi som kommer med leskedrikker til ham og andre besøkende)

Egil (stille): Atter andre i farskap.

Solfryd (for seg selv): Jo flere menn jeg treffer, jo bedre liker jeg hunder.

Petrus (myndig og informativ): Ok gutta, husk på at fergen har avgang klokken 1630 i morgen! Roald Amundsen kommer senere i kveld, han skal overnatte hos meg, så vi drar direkte. Men for de som har anledning kan vi møtes her litt i forkant, for en liten prat om tenkt program, ekskursjoner med mer. For dere andre: Møt i god tid!

Martin (undrende): Jøss, skal Roald overnatte hos deg i år også? Har du husket å polstre møbler og lamper?

Petrus (mot Martin, litt irritert): Ganske upassende!

For en gangs skyld blir ikke Martin Mopp sistemann som forlater lokalet. Egil Likør (som ikke har noen ferge å gå til) blir sittende igjen sammen med Olje-Ove og en begeistret Solfryd.

I det Martin sjangler ut døren hører han fra sofaen en lavmælt mannsstemme:

(ukjent): Du er som roser i mai!

For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her.

Kilder, inspirasjon: Henrik Ibsens skrifter (amputert fjernversjon), egenprodusert tant og fjas, Olaf Skavlan: «Gildet paa Mærrahaug : romantisk Drama i 2 Akter», Kristiania, 1876 (2. opplag), Fireskillingskomiteens Forlag, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974)

Vaskeslaskehallen - festspill i ukjent antall akter - Femte akt

FEMTE AKT

Det går et ukjent antall timer, kanskje til og med dager. Hvem vet? Som Charlie pleier å si: Alle dager er like, de har bare forskjellig navn! I det teppet ikke lenger trenger å gå opp, siden det har sluttet å gå ned, sitter Martin Mopp for seg selv, mens hans stolt studerer sitt nye kaffekrus. Det er som vanlig tidlig på formiddag. Med jevne mellomrom suger han opp en slurk øl fra et sugerør.


(Nesten en ekstra tullekopp)

Noen sugerør og flere øl senere arriverer Charlie på sin nye sykkel. Han strener inn, mønstrer Martin og bestiller det vanlige. Sylvi kommer med to halvlitere og et breddfullt drammeglass.

Pussig nok ankommer også Petrus Paragraf, Björn im Sommer, Roger Rockefort og Solfryd rett etterpå. Det viser seg nemlig å være lørdag, da hender det at også de kommer litt tidligere på dagen. Sylvi serverer de nyankomne, pluss en Gammel Opland til Charlie.

Martin (vennlig mot Charlie): Så fin sykkel du har fått. Er det en DBS?

Charlie (flirende tilbake): Nei, vet du forresten hva DBS står for?

Martin: Selvfølgelig! Den beste sykkel!

Petrus (fornøyd mot alle): Nei, Døden bak svingen!


(Petrus, som vanlig blid!)

Charlie (pralende mot alle og litt skulende mot Solfryd): Pøh, det er Dritt bak Stortinget!

Björn (vendt mot Martin): Hvorfor bruker du sugerør?

Martin: Vel, grusomt vondt i en eller annen tann. Men det går over etter noen øl. (tilføyer etter noe nølen): Ganske mange egentlig.

Björn: Vel, du får si fra hvis jeg skal hjelpe. Det finnes ikke én eneste filosof som tålmodig kan holde ut tannpine.

Solfryd (begeistret mot Björn): Åh, du og din Goethe!

Björn (forvirret mot Solfryd): Men var det ikke Shakespeare?

Noen seidler senere, pluss et halvt dusin Gammel Opland, er alle i godt humør. Men noe er alltid på agendaen, denne gang forsøker Roger å anta en streng tone mot Martin.

Roger (latende som dyster): Kan ikke du se og finne deg et arbeide?

Martin (spakt): Hvorfor piper alle om det? Forsøkte jo for et par år siden. Ikke akkurat arbeide, men annonserte i Aftenposten. Kostet en formue.

Roger (plutselig på alerten): Jaså, hva stod det i den da?

Martin (forsøker å virke ettertenksom): Jeg ønsket fremstå ærlig. Så det ble med store bokstaver: OMGJENGELIG FYLLIK SØKER RIK ENKE MED ÅPENT BARSKAP.

Charlie (nøkternt og med sin sedvanlige baryton, dog på randen av et vulkansk latterutbrudd): Ja, da ble det nok stor pågang!

Rundt stambordet sitter alle og ler. Bortsett fra Martin så klart, han skjønner ikke hva som var så morsomt med det. I øyekroken ser han imidlertid at Charlie stapper tre snusdoser opp i nesa, ytterligere en håndfull følger inn i hver munnvik. Så rister han ampert på hodet som et skadeskutt pinnsvin, stamper med føttene, reiser seg og brøler mot Martin og Solfryd: JE VA' OPPE HOS'N RÅGER I GÅR! OG DET E ITTE PÅ VILKÅR RETTFÆRDIG MOT MÆ AT DERE DRIVER SOM SLADREHANKER OM DEN BILVASKINGA MI!! DET E NO' MELLOM MÆ Å HAN RÅGER DET. FORSLUSKEDE SLADREHANKER, DET E DET DÅKK E! NÅ SKAL JE JAGGU SKVETTE MÆ VASKE BILEN MI HER HVER BIDIGE DAG!!!


(En fortørnet Charlie)

Mens et halvt snes ammende og halvnakne mødre skvetter som forskremte ekorn mot utgangsdøren, begynner Solfryd å le mot Martin. Han vender blikket mot kaffekrusets hank, mumlende for seg selv: Hank kan du selv være!

Solfryd (blidt mot Charlie): Men det der er det da ingen som bryr seg om lenger!

I det samme går døren brått og uventet opp. I døren står Frøy Furia og stirrer mot Roger:

Nå må du se og komme med en gang Roger. Jeg kan høre dere helt oppe i leiligheten! Og du har lovet å rengjøre den. Men først får du vær så god å dra i butikken og handle inn nye støvsugerposer! Roger rusler mot døren som en okse etter slakteren. I det han er ute av døren, begynner alle rundt bordet å le. Charlie litt halvhjertet. Sylvi kommer med en haug med forfriskninger

Petrus (litt senere og begeistret): Dere vet vel hvem som kommer i morgen? (og svarer straks på sitt retoriske spørsmål): Olje-Ove!

Alle (unntatt Martin og Solfryd): Åh, da blir det hyggelig her!

Martin (forfjamset): Jøss, hva skylder vi æren?

Solfryd (eksaltert): Å gid, da må jeg hjem og sjekke garderoben!

Petrus (lett irritert mot Martin): Du husker vel det? Vi skal ha vårt årlige møte på danskebåten. Og vi er to av åtte som deltar. I tillegg til Olje-Ove kommer Svein Giraff, Fetter Anton, Egil Likør, Björn im Sommer og Roald Amundsen selvfølgelig!

Martin (nølende): Ja slik var det, nå husker jeg. Mumlende for seg selv: Har jeg bestilt billett mon tro?

Ikke så enormt lenge etter tusler alle til sitt. Og de fleste gjør opp for seg.

For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

Kilder, inspirasjon: Henrik Ibsens skrifter (amputert fjernversjon), egenprodusert tant og fjas, Olaf Skavlan: «Gildet paa Mærrahaug : romantisk Drama i 2 Akter», Kristiania, 1876 (2. opplag), Fireskillingskomiteens Forlag, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974)

 

Vaskeslaskehallen - festspill i ukjent antall akter - Fjerde akt

FJERDE AKT

En uke senere. I det teppet går rykkevis og delvis opp (med assistanse fra kjøkkenpersonale) sitter Martin Mopp hvor han pleier. Det er som alltid tidlig på formiddag. Men for en gangs skyld stirrer han ut over fjorden. Det er vår, skyfri himmel, noen ærfugler snadrer, gjess og stokkender grynter, et svanepar padler febrilsk for å unngå tre cabincruisere som stevner ut. Det er dem Martin studerer. Mer presist akterenden hvor kan han skimte skutenes døpenavn: KRISE, BANKEN og sist, men ikke minst: MOT FRUENS VILJE.


(Også en båt)

Martin vender tilbake til Sudokuen, mumlende for seg selv: Høyst passende! Etter å ha konsumert de sedvanlige halvlitere og en lunken skvett kaffe, kommer den ene stamkunde etter den andre inn døren. Roger Rockefort først:

(sympatisk mot Martin): Du ser litt pjuskete ut. Du har vel ikke vondt i stumpegurken?

Martin (forbauset): Jeg har vondt i hodet! Det må være noe jeg har spist!

Roger (sarkastisk): Det kan vel ikke være noe du har drukket?

Martin (undrende): Jeg drikker da ikke så mye. Men ja, det kan være - jeg kom i skade for å ta en slurk tran i går. Forferdelige saker. Hva mener du forresten med gurkegreiene dine? En sylteagurk i stumpen? Æsj! (skjærer en grimase til forveksling lik den en sjimpanseunge foretar sekundet etter den har luktet nysgjerrig på en finger dratt ut av «anus horribilis»).


(Martin og Roger som VELDIG unge)

I det samme kommer Charlie syklende, imponerende nok tatt i betraktning hans nylige nærkontakt med en rundkjøring. I det han strener inn, kommer Sylvia ham ilende i møte.

Sylvi (litt trist og lavmælt) mot Charlie: Du må betale regningen.

Charlie (tenner som en okse i nærnærkontakt med den famøse klut, og brøler): MEN I SVARTE TYTTEBÆRÅKER! Je ha' jo akkurat kømmi! Du kan da itte kreve betaling på førskudd??

Sylvi (fremdeles lei seg): Nei, men du glemte å gjøre opp for deg i forrige uke. Vi måtte legge ut av egne penger.

Charlie (litt spakere): Nå så, hvorfor sa du ikke det med en gang? Men det sier je dæ, da blir det itte noe tips!

Innerst i lokalet rydder seks småbarnsmødre sammen en haug skrikerunger, barnevogner med spoiler samt tåtesmokker, så strenes det ut på høyhælte sko mens BH-stropper strammes og bluseknapper spretter. Fra taket drypper det noe som ser ut som skummet melk.

Sylvi vender seg blidt mot Martin: Ditt nye krus har kommet. Du skal få det i morgen!

Martin (fornøyd): Åh, så fint! Du er en knupp! Hva står det denne gangen?

Sylvi (beskjedent): Det står bare «Ekstra tullekopp». Det ble så mange tall å holde rede på etter hvert. Det er jo ikke sikkert at det bare blir med denne fjerde.

Martin (blidt): Gjør ingen ting! Men, forresten - hvor har det blitt av mannskoret?

Sylvi (litt lei seg): De har gått ut i streik! Har ikke fått betaling på flere måneder.

Straks etter ankommer Petrus, Solfryd og Björn im Sommer. Sylvi smiler og serverer.

Alle rundt bordet blir etter hvert i merkverdig god stemning, det er fredagspils (unntatt Martin som feirer fredag hver dag), og flere har hver sin lille historie å fortelle:

Solfryd (i mimremodus): Da mine barn var små, kjøpte vi to gullfisker til dem. De het Pluss og Minus. Minus døde først.

Martin (nøkternt): Da ble det én minus. (Solfryd stirrer strengt på ham)

Petrus (muntert): Har dere hørt vitsen om appelsinen og eplet?

Alle rister på hodet, og bare de færreste har hørt den.

Petrus (oppmuntret): Vel, de møttes på legekontoret. «Så mørkt det er,» sier eplet. Appelsinen sukker: «Ja, pæra har gått!»

Mens de fleste ler, mumler Martin for seg selv: Nesten som alle her i lokalet.

Roger (halvseriøst): Jeg har også vært hos legen. Han sa jeg hadde ett år igjen å leve. Da jeg ikke betalte regningen, ga han meg jaggu ett år til!


(Sylvi serverer)

Alle ler, de fleste bestiller en runde til. Solfryd eplesider, Björn tar en Glenfiddich med en halv isbit og Charlie beordrer (glisende) en brannbil!

Sylvi (undrende): Hva er det for noe?

Charlie (triumferende): Det er en ny drink. Jägermeister med rødbrus!

Så, etter at fotball-gutta (Svein Giraff, Roger Rockefort og Petrus Paragraf) er ferdig å krangle om kamper tapt som burde vært vunnet siden dommerne hadde skylden, glir samtalen tilbake til det vanlige vrøvl. Solfryd nevner ikke at Strømsgodset ligger over de andre på tabellen. Hun vet at da vanker det skyllebøtte, uansett hvor mye det stemmer.

Martin (til Charlie): Hva er forresten Nürnbergs postnummer?

Charlie (hoverende): 9000!

Björn (forundret mot Charlie): Det stemmer da ikke!

Charlie (sjokkert): Neivel?

Björn (informativ): Nei, det er 90000. Det er to tiår siden tyske byer hadde fire sifre i postnummeret.

Martin (gliser mot Charlie): Fantastisk! Du bommet bare med 81000!

Charlie (olmt mot Martin): Klapp igjen skaftetrynet på deg! Du ser ut som en gjedde i høyvann! (og krast mot Björn:) Du er den eneste jeg vet om som har velstående tenner!

Solfryd sukker, reiser seg og gjør opp ved disken. De andre vinker farvel, bortsett fra Charlie som fremdeles er snurt over episoden med vaskehallen. Noe alle andre for lengst har glemt.

Plutselig og uten forvarsel går døren opp, et mørkt hode brøler mot stambordet: FORBANNA HÆSTKUKA! (Hodet forsvinner som et oljet lyn)

Alle vender seg mot Petrus (som nikker og antar en mer alvorlig mine): Ja, jeg har en teori om den karen der. Det finnes nemlig en viss presedens. En finnmarking i Tromsø ble for noen år siden ilagt en bot på 9000 kroner ...

Charlie (glisende og opprømt): Akkurat som postnummeret i Nürnberg!

Petrus (hever stemmen og stirrer strengt mot Charlie): Høyst upassende! (fortsetter deretter nærmest andektig) Vel, . . . 9000 kroner i bot for å ha utgytt en slik kraftsalve mot politibetjent i tjeneste, etter først å ha nektet på oppfordring om å fjerne seg fra offentlig plass, da samen befant seg der i særdeles beruset tilstand (noe fnising fra enkelte ved stambordet blir stenet med stumme blikk). Han ble i tingretten dømt for både beruselse og ordbruk, men anket. For å gjøre historien litt kort, så ble enden på visen at han i Høyesterett måtte gjøre opp for sin beskaffenhet, men frifunnet for ordbruken. (idet stambordet gaper lik sultne gjøkunger, hever Petrus stemmen). FORDI retten kom til at i Nord-Norge er slik språkbruk helt vanlig, og om rettsvesenet ikke nødvendigvis liker det, så må de i alle fall tolerere det. (tankefullt tilføyer Petrus:) Dommen ble avsagt under dissens.


(Gjøk eller spøk?)

Martin (undrende mot Petrus): Men, vi er jo ikke i Nord-Norge nå?

Petrus (smilende): Nei, men for alt vi vet - og i hans tilstand, og da tenker jeg ikke på mannen i Høyesterett, men individet vi nettopp fikk et glimt av nå - han kan det jo tenkes tror befinner seg i indre Kautokeino!

Roger (fornøyd og troskyldig): Så, hvis jeg kaller Martin for «Jævla indianer» slipper jeg unna?

Martin (også fornøyd): Har ikke noe mot å bli kalt det. Jeg er da ganske rødmusset!

Petrus (seriøst og ettertenksomt): Nei, da snakker vi om mulig diskriminering. Dessuten er ordet «indianer» i seg selv ikke lenger tillatt ...

Svein Giraff (tørt): Nok om det!

Martin (signaliserer mot Sylvi og tappekran). Sublimering. Kanskje, kanskje?

Petrus (blid som en lerke og ditto): Ventilering. Og jeg kommer i skade for å bestille en til!

Björn og Roger romsterer i skapet og går ut for å ta frisk luft. Sylvi smiler og ordner ny runde. Litt senere:

Martin (mysende mot et oliventre): Men i alle tusseladders navn! Noen har plassert en hengekøye i toppen av buskaset!

Svein Giraff (nøkternt): Sludder og vås! Du ser da vel at det er en BH i størrelse 22 C?

Roger (fortørnet): Pføy! Flaggermuspupper!

Etter ytterligere litt klirring med glass tusler alle ved stambordet hvert til sitt. Den ene med mer slagside enn andre. Rullgardinen forblir opphengt.

For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

Kilder, inspirasjon: Henrik Ibsens skrifter (amputert fjernversjon), egenprodusert tant og fjas, Olaf Skavlan: «Gildet paa Mærrahaug : romantisk Drama i 2 Akter», Kristiania, 1876 (2. opplag), Fireskillingskomiteens Forlag, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974)

 

Vaskeslaskehallen - festspill i ukjent antall akter - Tredje akt

TREDJE AKT

Et par dager senere. Når teppet protesterende omsider går opp, sitter Martin med det ene nesebor begravd i en Sudoku, det andre i en halvliter. Ved siden av står et kaldt krus kaffe. Det er som vanlig tidlig på formiddagen. Sylvi springer mellom bordene og bardisken, hvor hun serverer og tar imot bestillinger fra kunder.

Døren går opp og en dame i tredve-årene strener frem til disken.

Sylvi (blidt): Kan jeg hjelpe deg?

Damen (strengt): Jeg vil ha en kaffe latte!

Sylvi (blidt): Drikke her eller ta med?

Damen (etter noe nølen, like strengt): Jeg drikker litt her og tar med resten!

Sylvi (like blid): Enkel eller dobbel?

Damen (etter en stund og surere enn eplekart): Halvannen!

Martin (som overhører samtalen) sukker. Mumler for seg selv: Er det mulig?

Fem minutter senere kommer en annen dame inn, omtrent samme fremtoning og alder:

Sylvi (blidt): Kan jeg ...

Damen (avbryter strengt): Jeg vil ha én iskremkule!

Sylvi (blidt): Kjeks eller beger?

Damen (surt): Er kjeksen gratis?

Sylvi (like blid): Vel, den er i alle fall inkludert i prisen.

Damen: Da tar jeg kulen med to kjeks og ett beger.

Sylvi arrangerer smilende etter instruksen.

Damen (surt stirrende mot isen): Kulen er for stor, jeg skal ha den til et barn!

Sylvi (blidt): Men det blir ikke noe billigere av den grunn.

Damen (hissig): Barnet er på diett! Kulen skal være mindre!

Martin sukker. Og mumler for seg selv: Klø meg på navlestrengen! Det er mulig.

Et par halvlitere senere er Martin eneste kunde igjen i lokalet. Sylvi forteller ham i en ledig stund, og i et trist toneleie, at hun har misbrukt mobiltelefonen.

Martin (forfjamset): Jaha?

Etter litt om og men blir det avklart at hun mente å si hun hadde mistet den.

Martin (blidt til Sylvi): Det skal du bare være glad for! Mobiltelefon er den dummeste oppfinnelse siden utedoen! De gangene jeg er og trener - ok, ikke så ofte riktignok - har folk til og med begynt å bruke telefon i garderoben! Hadde det vært kjerringer, hadde jeg forstått det, de sitter jo alltid og kakler - men hankjønn!!? Er man der for å trene eller prate? Legger ettertenksomt til: Men hadde damene kunnet bruke herregarderoben, så hadde det blitt andre boller.

Sylvi forstår hun har innledet en passiar med en dinosaurus, videre fremdrift opphører. Ikke lenge etter kommer Petrus, Svein Giraff og Charlie Slusk inn døren. Sistnevnte halter, har plaster i pannen, skrubbsår på hender, en arm i fatle, fremstår i det hele tatt i ussel forfatning.

Mannskor (synger stillferdig, melodi «Se torsken»):
Se Petrus, se Petrus, grafen kommer nååå! (Og:)
Se Raffen, se raffen, Sjira kommer nååå! (Og:)
Se Charlie, se slusken, slasken kommer nåååå!

Martin (til Charlie): Jøss! Du ser ut som et detonert steinbrudd!

Charlie (som signaliserer til Sylvi med to blodige fingre): Ja, jeg tok noen øl og et par Gammel Opland på nærpuben i går. Tom, Petroleum Steinsprut og Halvor Halvpussa var også der. På vei hjem skar sykkelen plutselig ut til venstre da jeg skulle foreta en høyresving, så jeg krasjet med en rundkjøring.

Sylvi kommer med et breddfullt drammebeger, samt fire halvlitere.

Martin (imponert mot Charlie): Ærlig er du, det skal du ha!

Petrus (mot Charlie): Hva sa Katarina den store da du kom hjem?

Charlie (flirer skjevt): Ikke noe. Hun har dratt til foreldrene sine noen dager.

Svein (tørt): Nok om det.

Martin (mot Svein): Hvordan gikk golfen?

Svein (filosofisk): Bra! Når man spiller golf glemmer man hvor tragisk jorden er.

En time senere har samtalen dreid over fra golf, Petrus' vellykkede foredrag og Charlies besøk på Legevakten med Pyrisept, rensing av sår osv., til mer dagligdagse temaer. Som eksempelvis religion. Det er kjapt unnagjort:

Charlie (i godt humør): Ta høna, ta alltid høna. Hvem tror på Paradis?

Martin (hissig): Du har en hjerne av fjær, og et hjerte av bly!

Charlie (som et lemen mot Martin): Du har humor som en død padde! Kan ikke du se og finne deg et arbeide?

Martin (mildere): Men jeg liker da å arbeide! Kan sitte og se på Sylvi i timevis!

Noe senere på ettermiddagen ankommer også Solfryd og Björn im Sommer:

Mannskor (synger begeistret, melodi «Se torsken»):
Se Vinter, se våren, høsten kommer nååå! (Og:)
Se Solen, se solen, solen skinner nååå!

Noen ber om øl (Solfryd tar en liten). Charlie også en Gammel Opland. Björn bestiller glutenfri avocado med sprengte torskeøyne i rødløksmarmelade. Samt en karaffel husets rødvin. Det klirres i glass med ujevne mellomrom. Martin og Charlie, som etter hvert har blitt ganske marinerte, fortsetter dialogen. Sistnevnte klarer på mirakuløst vis å opprettholde Oslo-vest-fasaden:

Charlie (mens han putter en snus i nesa, samt en i hver munnvik, hvoretter ansiktet fremstår nærmest som en forvokst hamster): Du er jaggu det mest sære menneske jeg har truffet!


Charlie som VELDIG ung

Martin (melodramatisk): Javel, men så lenge det eneste jeg sloss mot er vindmøller, og kommanderer ingen, hverken hit eller dit, hva bryr det deg da?

Charlie (med patos): Du har øyne som en ilder og mine som en lærd!

Martin: Og du har øyne som en død gris!

Petrus (blidt): Dere to har jaggu begge føttene fast plantet i luften!

Björn (bifallende og smilende): Strålende! Ja, sludder først, moral til dessert!

Martin (mot Björn): Skal du ha eplekake i dag også?

Solfryd (begeistret mot Björn): Du og din Goethe!

Björn (lavt og forvirret): Men det var da vel Bertolt Brecht?

Martin (lavt): Mitt navn er Gjørme.

Charlie (lavt): Mitt navn er Sørpe.

Petrus (fornøyd): Mitt navn er Koks! Åh, øl! Ringnes, Heineken, Carlsberg og Guinness! Disse ord som skulle vært på hvert barns lepper!

Solfryd (undrende mot Martin): Hvorfor drikker du så mye egentlig?

Martin (så tørt som marinaden tillater): For å bli tørscht! Mitt liv kan måles i kaffekopper og ølkrus.

Charlie (drømmende og lyrisk):

Vin gjør en tørst og trist, det siste dog bare litt.
Jeg holder på et glass Opland akevitt -
men den beste trøsteren - kun mellom oss -
kommer på flasker fra Hamar og Moss!

Martin (mumlende for seg selv): Mosch? Kan bare komme fra en der drikker som Vøringsfosch!

Solveig (rørt):

Nei, Charlie, tårene våte -
se det er det beste, det å få gråte!

Charlie:

Tårer? Nei ... Forresten, ja for vann å være!
Men akevitten er bedre, den tåler min blære!

Han reiser seg, sjangler i retning toalettet, snubler over tærne til Björn, som kaster en avocadostein etter ham. Björn bommer, men treffer utrolig nok søppelbøtten. Hvorpå den gedigne hamster spytter ut noen utgåtte snusposer, som i stedet for målet Björn ender i ett av de døde oliventrær, hvor de blir hengende til tørk som grått undertøy for hamsterbabyer.

Björn (lettere amper): Au Charlie, du er i veien - Donnerwetter!

Petrus (litt rød i ansiktet): Høyst upassende!

Martin (mysende mot oliventreet): Jøsses! Et dyr! Nei, et mylder - av ville kropper!

Svein Giraff (tørt): Sludder og vås! Det er bare snusposer eller et par pensjonerte lopper!

Solfryd: Nei, nå må jeg hjem og fortsetter på mitt strikke-arbeide.

Martin (for en gangs skyld tankefull): Å strikke - det kan aldri bli annet enn uskjønt; se her; disse sammenklemte armer, - strikkepinnene, som går opp og ned; det har noe kinesisk ved seg.

Solfryd (nesten mildt mot Martin): Næmmen, gid, at du av alle - at du har lest «Et dukkehjem»!?

Martin (forundret): Eh, har jeg?

Ikke lenge etter tusler alle hjemover. Noen mer animert enn andre. Teppet, en gigantisk rullgardin, beveger seg merkelig nok nedover, etter at et par tusser fra mannskoret har rykket kraftig i stroppen. Resten av koret stemmer i med «Nå går de gamle hjem» ...

For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

Kilder, inspirasjon: Henrik Ibsens skrifter (amputert fjernversjon), egenprodusert tant og fjas, Olaf Skavlan: «Gildet paa Mærrahaug : romantisk Drama i 2 Akter», Kristiania, 1876 (2. opplag), Fireskillingskomiteens Forlag, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974)

Vaskeslaskehallen - festspill i ukjent antall akter - Andre akt

ANDRE AKT

Noen dager senere. Når teppet går opp (etter en del plunder) sitter Martin Mopp og Roger Rockefort på sofaen ved stambordet. De lener seg mot veggen og pludrer fortrolig med hverandre, nesten som forvokste småbarn. Det er som vanlig tidlig på formiddagen. Roger har for en gangs skyld fått sneket seg unna heimen, Frøy Furia er nemlig på blomsterløk-kurs ved svenskegrensen. 

 

Martin er i det nostalgiske og poetiske hjørnet:

Mitt ry er stort, men min mave tom -
så beklagelig renner mine dage.
Min edle Roger! Du kan vel minne
den tid som var i det blånende land,
da åt vi oss fulle og tok oss en pinne;
Akk, her er så ugjestmildt! Kun vann,
brød og øl har jeg nytt nå i tredve dage -
ei sylte, ei kål eller biffstek små -
ei dram eller kaffe å tenke på,
så nå må jeg med drøvelen klage.
Roger Rockefort, jeg øyner vår død!
Så mang en stordåd vi utførte sammen,
snart stedes vi begge i gravenes skjød,
og klokkeren over oss svinger med stammen!

Roger (trøstende) over ølen: Så, så! Så ille er det vel ikke? Vi kan da fremdeles reise oss fra asken? Riste av oss fuglen og slasken? (ler litt for seg selv). Og hva er dette sludder med stammen? Hadde det ikke vært mer naturlig at klokkeren bare sa «amen», så kan du heller endre sammen til flyttsamen? Det var også mye friskere om du etter din tomme mage hadde tilføyd: «Men i hodet er jeg sannelig dum!» (ler enda mer fornøyd, og havner selv i den poetiske krok):

Ja visst er det mang en god dag siden punsj eller bajer,
det på min tunge har for lengst svunnet. Dog - HA!
Og sant nok! Enn er vi kjekke - JA!
Død og pølse! Min hanefjær svaier
vel som før - mitt gode spyd
er like skarpt til å hevne dyd
og slikt noe rart. Mine sko er hele,
min kappe rosa, min buksesele
ennå ei sprukken, og knappene holder.
Kun beltet, beltet (trekker i det) - sorgen volder!
Før var jeg deilig som markens blomme,
da stod min mave rett som en tromme.
Nu har sistnevnte slett ingen art,
nei, at jeg tynnes, tykkes meg klart.


(Roger og Martin. Men hvem er hvem?)

Martin (fornøyd): Du blir nok tykk igjen Roger! Tynnere i håret derimot, det er sant!

Roger: Hold tåta på deg! Men lukter du noe? Jeg fanger ferten av herlige saker.

Sylvi kommer bærende med mat til et par forretningsmenn som har forvillet seg inn.

Roger (sørgmodig):

Død og pølse. Det verste er død -
som finnes i verden, pølse det beste.
Og stekes den godt og rykende rød,
så kan man med venner feste!
Men ikke mandag før fanden får sko,
for da treffes draugen på utedo!

Martin rekker vennlig Roger en dorull.

Roger (later som han hisser seg opp): Vik fra meg din skurtresker i ballkjole!

Martin (igjen i diktmodus):

Jeg fører min skute på grunn,
men så er det dog deilig at fare!

Dessverre skimtes nå seidelens bunn,
jeg vil ikke fanges i tomhetens snare!

Oh Sylvi, du Sylvi, gi meg en til,
en skummende øl uten no' dill!

Det går en time eller to. Martin og Roger blir i stadig lystigere humør. Plutselig åpnes døren og Solfryd kommer fykende inn.

Solfryd (opprømt mot Roger): Jeg så Charlie Slusk i vaskehallen i dag!

Martin (mumlende for seg selv): Herrejemini, i dag også?

Roger (avmålt og med uskyldige øyne): Ja, og så da? Det kan vel ikke jeg noe for?

Solfryd: Det kan du det så! Han sa han hadde lånt nøkkelen av deg!

Roger (fremdeles lavmælt og uskyldig): Åh ja, nå husker jeg det. Men vann er da gratis?

Solfryd (fnysende): Du vet det ikke er det det dreier seg om!

Roger (uskyldig som en reverumpe): Ja, men det har bare skjedd én gang.

Solfryd: Du lyver!

Martin (muntert): Eh, var ikke det Peer som løy montro?

Solfryd og Roger i kor (mot Martin): Hold tåta på deg! Deretter stryker Solfryd på dør som en virvelvind.

Martin (til Roger): Hun har et poeng. Charlie satt faktisk her tidligere i uken og skrøt uhemmet av å ha lånt nøkkelen din. Skrøt av vaskehallen også forresten. Pussig, selv har jeg aldri brukt den. Men det betyr jo at han brukt den to ganger - på under en uke.

Roger: Bagateller! La oss heller snakke om noe hyggeligere. Hva med å ta en liten øl? Jeg skal bare ute og trekke litt frisk luft først. Han reiser seg, går bak bardisken, åpner et av skapene og henter ut en pakke Teddy (uten filter). Fisker deretter ut en sigarett fra depotet som han og Björn im Sommer har anlagt, vipper røyken elegant opp i munnviken og tasser belevent mot utgangsdøren. Plutselig åpner døren seg og Frøy Furia mønstrer ham med et blikk som Margaret Thatcher ville misunt henne.

Frøy Furia (med snurpete munn): Du har det med å komme opp med en gang! Løkskjæring med sløv kniv venter!

Roger (nesten hviskende mot Martin): Jeg tror vi må ta den samtalen en annen gang. Pliktene kaller! (Frøy Furia sleper ham med seg)

Martin (for seg selv): Huff ja, det er vanskelig å komme til kjernen i den løken. Bare lag på lag!

Det blir stille i lokalet, Petrus holder foredrag i regi av losjen et sted i nærheten av Tussedalen, Giraffen er på golfturné, så etter et par seidler til, gjør også Martin opp for seg og forlater lokalet. Som alltid ustødig. Teppet går motvillig ned i det mannskoret stemmer i med «Nå går de fulle hjem ...»

For første innlegg, trykk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

Kilder, inspirasjon: Henrik Ibsens skrifter (amputert fjernversjon), egenprodusert tant og fjas, Olaf Skavlan: «Gildet paa Mærrahaug : romantisk Drama i 2 Akter», Kristiania, 1876 (2. opplag), Fireskillingskomiteens Forlag, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974)

Vaskeslaskehallen - festspill i ukjent antall akter - Første akt

FØRSTE AKT

Når teppet går opp sitter Martin Mopp på sin plass med nesen nede i en bunke med gamle Dagens Næringsliv, som Petrus Paragraf med jevne mellomrom forer ham. Martin er kun opptatt av tallspillet Sudoku på bakerste side, kommer aldri lengre enn den for nybegynnere. Ved siden av avisen står en sliten halvliter og et misfoster av et krus med lunken kaffe. Keramikk-kruset som mangler hanken, er på en side påført med mellomstore bokstaver «Martin Mopp», på motsatt side med større: «Trippel tullekopp». Sylvi har under bestilling et fjerde krus i Budapest. De andre knust under heftige diskusjoner rundt stambordet. Det er tidlig på formiddagen.

(Døren går opp, inn kommer Charlie Slusk glisende og smygende som et lappeteppe)

Mannskor (lavmælt, melodi «Se torsken, se torsken»):
Se Charlie, se slusken, slasken kommer nåååå!


(For lyd/video, klikk her)

Charlie (mot Martin): Så du er her i dag også? Pussig! Høyere mot Sylvi: En halvliter! Etter tre sekunders betenkning: Og en Gammel Opland!

Sylvi kommer smilende med ølen og et breddfullt drammeglass.

Charlie: Åh, den vaskehallen her er så deilig! Har vasket og støvsuget og polert i tre timer i dag. Den er helt fantastisk!

Martin (grettent): Jaha? Trodde ikke du hadde tilgang til hallen lenger? (deretter litt mildere) Er da flere år siden du flyttet ut til Rasshølbukta. Eller hva den nå heter.

Charlie (litt snurt): Nåja, mye «freshere» og moderne der enn i denne nedslitte muldvarpgropen. Bortsett fra vaskehallen da!

Martin (nesten blid): Så DET har dere ikke i sameiet ditt? Kanskje ikke så fint allikevel?

Charlie (ignorerer spørsmålene): Uansett. Roger lånte meg nøkkelen, så jeg fikk både høytrykkspylt og vasket. Pusset den innvendig også. Hjulene ôg (Martin hever et øyenbryn men sier intet). Vurderer faktisk å kjøpe en ny Mercedes, så kan jeg vaske to om gangen. Og det fine med å bruke hallen på formiddagen, er at det er nesten ingen andre som er der. Måtte bare jage bort et par gamle kjerringer som lurte på når jeg ville bli ferdig. Maken til frekkhet! Og så god plass det er i hallen da!

Martin: Kan du ikke bare bruke en vaskehall i nærheten av der du bor? Finnes da flere slike «Gjør-det-selv-haller» nå?

Charlie (høylytt): Dust! Der må man jo stå i kø i timevis. Førti kroner koster det også! Minst. Roper mot Sylvi: En halvliter og Gammel Opland!! (plasserer et par porsjons-snus i venstre munnvik)

Martin (ironisk): Ja, det blir nesten en halv Mercedes av det. Forresten, du kan vel ikke kjøre hjem nå?

Charlie (gliser): Jeg fikk Katarina til å hente den.

Charlie fortsetter i de neste to timer med å utbrodere vaskehallens fortreffelighet. Martin lukker ørene, går inn i slumremodus retning Sudoku, skribler ned ett og annet tall med ujevne mellomrom. Sylvi arriverer hyppig med forfriskninger.

Noe senere kommer i relativt rask rekkefølge følgende stamkunder: Petrus Paragraf, Björn im Sommer, Roger Rockefort, Solfryd og Svein Giraff (den siste må bøye seg litt ned for å ikke stange hodet i dørkarmen).

Mannskor (synger lystig, melodi «Se torsken»):
Se Petrus, se Petrus, grafen kommer nååå! (Og:)
Se Vinter, se sommer, høsten kommer nååå! (Og:)
Se Roger, se Roger, rocken kommer nååå! (Og:)
Se Solen, se solen, solen skinner nååå! (Og:)
Se Raffen, se raffen, Sjira kommer nååå!

De fleste bestiller øl (Solfryd etter litt nølen), bortsett fra Roger som er på ufrivillig vannvogn. Charlie også Gammel Opland. Björn bestiller en glutenfri eplekake og Glenfiddich med to isbiter.

30 sekunder senere går inngangsdøren opp. Frøy Furia (med bister stemme): Roger, nå må du komme opp! Husk at du skal skrelle potetene! (borte før man får sukk for seg) Roger ser beskjemmet på alle rundt stambordet, subber slukøret mot utgangen, og i det han er ute av døren bryter alle ut i latter.

Så vender Solfryd seg opprømt mot Charlie: Jeg så deg nok i vaskehallen!

Charlie (irritert): Ja, og så da? En stakkar må vel få vaske bilen sin?

Solfryd: Men du kan da ikke bruke hallen her. Den er bare for beboerne her!

Charlie (høylytt): Det der skal du bare gi svarte steikepanne i!

Petrus (myndig): Hysj da! Dere kan ikke føre slik språk. Husk at det er andre gjester til stede! (Fem ammende mødre lengre inne i lokalet begynner å pakke sammen bleier, skrikhalser og smokker, mens melkespruten står i taket)

Samtalen fortsetter litt roligere etter at barnesirkuset har forlatt åstedet. Det klinkes i glass med jevne mellomrom, akkurat som Sylvi kommer med drikkevarer.

Plutselig og uten forvarsel går døren opp, et mørkt hode brøler mot stambordet: FORBANNA HÆSTKUKA! (Hodet forsvinner like raskt)

Alle (bortsett fra Petrus og Martin): Hva i alle dager?

Martin (mumlende): Har sett'n flere ganger i det siste.

Petrus (alvorlig og med ettertenksom mine): Jeg har en teori om det, men det må vi ta ved neste korsvei. Samtalene (bare tant og fjas) gjenopptas rundt bordet.

Charlie (noe senere med hyseøyne): Har dere hørt vitschen om de to hedmarkingene som skulle bescthille burgere? (Alle rister på hodet, og alle har hørt den et utall ganger før)

Björn (tyggende på en isbit): Hele verden er full av arme djevler som har angst.

Solfryd (blidt): Du og din Goethe!

Martin (noe animert): Evig eies kun ..., (nøler og tilføyer:) den forlorne høne.

Solfryd stirrer strengt på Martin.

Petrus (underfundig): Her synes meg noget fuktigt.

Solfryd (smilende): Ja, gid det snart ville lette opp. Der er ei en tørr tråd på hele min kropp!

Svein Giraff (tørt): Nok om det!


(Svein i veldig unge dager)

Petrus (mot Svein): Hysj og fysj! Gå hjem, vask munnen med såpe og ifør deg pysj!

Charlie (i strålende humør og animert): «Væl, dom sto' altschå uttafor børgersjappa. Også sa den ene av døm: Je ska ha en cheesebørger uten ost. Og den andre sa: Og je ska ha en hambørger me' ost je! Va itte det moro og parmesan? (spytter ut to gamle porsjonskladder mot søppelbøtten, treffer nesten) Charlie tilføyer: Nu e je lettere pusset. (inseminerer så to nye snusporsjoner i høyre munnvik)

Martin (lakonisk): Jeg går og sublimerer. Henvendt mot Sylvi: Kanskje, kanskje? (hans standarduttrykk for å besøke toalettet og samtidig bestille nok en øl)

Petrus (ditto): Jeg går og ventilerer. Og henvendt mot Sylvi: Også en attpåklatt takk! (dobbelditto)

Svein signaliserer med hodet hva han skal ha. Sylvi smiler og nikker.

Solfryd (nøkternt): Jeg tror jeg går hjem jeg (Stiller seg ved bardisken for å gjøre opp for sine to små øl)

Charlie: (fniser tomsete, veiver med armer og hyler siklende): Sylvi, få to Gammel Opland og en liten øl av dæ! Næ, schtooor øl!

Solfryd går hjem, en liten halvtime senere høres et brøl ved bardisken:

Charlie (sterkt gestikulerende): DETTA E BURUGLE HAKKE Å RØDSPETTE MÆ ITTE REKTIG PÅ EN MUSEDOTT! POTTITTER OG LYSEGRØNNE ERTER, JE HAR SCHLÆTT ITTE DRÆKKI ALT DETTE HÆRRI SKVIPET!

Sylvi (Lavmælt): Du har nok det. Jeg har jo ikke noe å tjene på å føre opp for mye.

Charlie: DA BLIR DET ITTE NOE TIPS PÅ DÆ. ITTE PÅ VILKÅR! (spytter mot søppelbøtten)

Sylvi (med et sukk): Men Charlie, du betaler aldri tips.

Petrus (litt rød i ansiktet): Høyst upassende!

Martin (myser mot olivenbusken): Jøss! Et mirakel, den har fått blader!!

Svein (tørt): For noe tøys! Det er jo bare Charlies gamle snusdoser! Grå er de også. Like dau som busktrollet.

Alle forlater lokalet. Noen mer ustødig enn andre. Teppet går sakte ned i det mannskoret stemmer i med «Nå går de gamle hjem ...»

For første innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her.

Kilder, inspirasjon: Henrik Ibsens skrifter (amputert fjernversjon), egenprodusert tant og fjas, Olaf Skavlan: «Gildet paa Mærrahaug : romantisk Drama i 2 Akter», Kristiania, 1876 (2. opplag), Fireskillingskomiteens Forlag, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974)
 

Vaskeslaskehallen - festspill i ukjent antall akter

Innledning

Handlingen foregår i det 21 århundre på «Per i Vater», en sliten kafé ved en brygge i Indre Oslofjord. En av lyspærene i neonskiltet med kaféens navn har punktert, slik at skiltet fremstår som «Per Vater» (på folkemunne Vaterland). Overraskende nok rene og store vindusflater ut mot fjorden, inne høyt under taket, men flesteparten av de hengende lamper er ute av drift, både over bardisk og langs vinduer. Fra det møkkete taket henger ledninger som vitner om at det kan ha vært «spotter» der tidligere. Et tyvetalls gjestebord i respatex, slitte sofaer og puffer langs veggene, nyere stoler rundt bord ved vinduene. T-lys på bordene. To grønne planter av plast innerst i lokalet, i tillegg to små olivenbusker for lengst avgått med døden. Som mosegrodde tornekratt står det ene mellom stambordet og en søppelbøtte, det andre ved utgangspartiet.

Sommertid også uteservering.

Bar-/serveringsdisk med kassa-apparat og glasshyller (for lunsjretter og desserter) litt innenfor inngangspartiet, videre et mikroskopisk kjøkken (hvor et halvt dusin jenter fra Transilvania jobber for kniplinger, fri kost og medtatte glansbilder). Til venstre for kjøkkenet fører en liten trapp opp til toalettfasiliteter, arbeidskontor og omkledningsrom for ledelse og ansatte, pluss ytterligere noen gjestebord.

Stambordet er strategisk plassert ved bardisken, med utsikt mot både tappekran og havet. Ingen faste plasser, men siden Martin Mopp (se under) alltid kommer først, sitter han på sofaen nærmest bardisken. Bordet er i hovedsak forsynt med et lite skilt merket «Reservert», på hvilket en halv-vittig sjel har tilført med klumsete bokstaver: «Frode Frosk!»

Rundt og over kaféen ligger i alt 9 seks-etasjers blokker som rommer næringsbygg i første etasje, inklusive treningslokaler, tannlegekontor, nærbutikk, klesagenturer, en gourmetrestaurant, fiskeutstyrsbutikk osv, samt 350 leiligheter med pent beplantede grøntarealer, og tilhørende garasjer i to etasjer under bakkenivå, hvorav den ene har egen vaskehall for beboerne.

Stamkunder/arbeidende:

Sylvi (32 år, ungarsk, servitør, snakker forståelig norsk, alltid blid, utadvendt og imøtekommende, arbeider 6 dager i uken for minstelønn, 12 timer hver dag)

Martin Mopp (57 år, tidligere halvstudert røver, nå aktiv og nærsynt fyllik, rødmusset, til tider gretten, høyrøstet og lunefull. Innbiller seg at han kan sitere fra kjente diktere)


(Martin Mopp i yngre dager)

Charlie Slusk (50 år, avdanket bilselger, for tiden hjemmeværende med datteren Ida på fire år, samboer med den nitten år yngre Katarina den Store fra Herjedalen. Charlie har lys piggsveis, er hjulbent, men kjekk for alderen. Alltid medbringende dokumentmappe i skinn, fremstår med beste Oslo-vest-dialekt, men bryter over i Hedmark-dialekt når agitert og/eller animert. Forkjærlighet for tyske postnumre, Gammel Opland og seg selv. Til tider krakilsk. Snusforbruker, kallenavn «Slasken»)

Petrus Paragraf (Midten av 60-årene, tidligere advokat, nå formann i frimurerlosjen Glade Gale Gutters Gourmet-Gilde, også kalt 5G. Gir gratis juridisk bistand til alle som spør, alltid - nesten - blid og fornøyd. Stabæksupporter og riksmålsmann. Konservativt antrukket. Sterkeste uttrykk: «Høyst upassende!», kallenavn «Lille Safran»)

Solfryd (Pensjonist, liten og nett, nysgjerrig, tidligere bibliotekar og kan faktisk noe om litteratur, leder av syklubben «La nålen hvile», Strømsgodset-supporter)

Roger Rockefort (Pensjonist, Andy Capp-utseende, engang propellmontør og stifter av reisebyrået «Charterturer for gjenglemte senile», også kalt «Sneglen». Vålerenga-supporter og smugrøyker, kallenavn «Roger Federer», bosatt i etasjen over kaféen)


(Roger i yngre dager)

Frøy Furia (Pensjonist, Rogers kone)

Svein Giraff (1,92 m høy, halvt pensjonist, ¼ Taxisjåfør, resterende brøk ukjent, ihuga golfspiller og Stabæksupporter. Faste fraser: «Nok om det» og «Sludder og vås»)

Björn im Sommer (rundt 40 år, høy, mørk og med fabrikkpussede tenner. Tysk, men snakker bedre norsk enn de fleste. Tannlege og promotør for sårsalve til spedalske. Gluten-allergiker. Ulastelig antrukket. Goethe-supporter og smugrøyker, kallenavn «Vinter» og «Sommer» når årstidene er det motsatte)

Sjeldnere besøkende:

Roald Amundsen (Pensjonist, bor jævlig langt nord i Sverige, i urtiden bandy-dommer og handelsreisende i damestrømper. Barndomsvenn av Petrus Paragraf, spiller golf og drikker Starköl av merket «Dynamit» i Strømstad om sommeren. Vinmonopolforsker in spe, kjederøyker og Don Juan etter to øl)

Egil Likør (Pensjonist hvert øyeblikk, tidligere radioskop eller stetoskop, gift og skilt med jevne mellomrom med sin kone/eks, bor i hybel når skilt, rekkehus når gift, benytter ferge til og fra bopel på en halvøy et kvarter unna, siste avgang er klokken 17.29, derfor sjelden beruset, lavmælt)

Olje-Ove (Forhenværende olje-ingeniør, førtidspensjonist med fet konto, nå - også - jeger på sin hals, mest storvilt, men kan nedlegge en og annen verpesyk påfugl eller fasan. Sandnes-dialekt, beskjeden men ler så det runger i Dovregubbens hall. Fast frase: «No har me det kjekt!»)

Fetter S. Våger Anton (50-årene, bygningsingeniør, mild og rolig kar, bosatt et sted i Bibel-beltet, medlem av menigheten «Lommelerker i våre follede hender»)

En gal nordlending (ubestemmelig alder, liten og svartsmusket)

Tom Hipsomhapp, Petroleum Steinsprut og Halvor Halvpussa (trekløver fra Østre, Søndre eller Lille Aker, rundt pensjonsalder, drikker det meste)

Mannskor av alver, tusser og annet djevelskap

Summa summarum: Et norsk gjøkerede

For neste innlegg, klikk her.

Kilder/inspirasjon: Henrik Ibsens skrifter (amputert fjernversjon), egenprodusert tant og fjas, Olaf Skavlan: «Gildet paa Mærrahaug : romantisk Drama i 2 Akter», Kristiania, 1876 (2. opplag), Fireskillingskomiteens Forlag, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974)
 

Med Edvard Munch og Ludvig Karsten tilbake på Grand

Jeg har skrevet om Munch og Karsten før (klikk her). Det er mange episoder å hente fra Schuleruds verk (se nederst), også om Munch. Og Schulerud selv, henter naturlig nok fra andre også: «Munch var nå engang meget distré. Berømt er en episode som Rolf Stenersen forteller. Munch hadde en dag møtt sin gamle venn Ludvig Karsten på gaten, efter at de ikke hadde sett hverandre på lenge, og han inviterte ham på middag, De gikk inn på Grand, men satte seg ikke ved det stambord Munch pleide å bruke når han var alene. Munch bestilte mat og vin. Litt efter reiste han seg for å gå ut på vaskerommet. Da han kom tilbake, stilet han rett mot sitt gamle stambord, og satte seg der, alene. Så bad han kelneren om menyen. Karsten gikk bort til ham og sa: ˈVil du ikke spise med meg?ˈ

  ˈJo, så gjerne,ˈ sa Munch - ˈer du i byen da?ˈ»

(Munch malt av Karsten)

For første innlegg om Grand, klikk her. For forrige innlegg om Grand, klikk her

Kilde: Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 96.

Frederik Macody Lund besøker kongen av Hellas!

Det var ikke bare den norske kongen Frederik Macody Lund kom i kontakt med: «En dag i 1913 møtte Macody sin rike nevø, skipsreder Jens G.F. Lund fra Bergen, på Karl Johan. Jens ville gjerne til Hellas og treffe kong Konstantin I (1868-1923). Han spurte om Macody kanskje kunne hjelpe ham til pass og til et introduksjonsbrev til kongen. Macody svarte:
  - Ja, vil du spandere reisen på meg også, skal jeg ordne saken!
  Han gikk inn i telefonkiosken på Grand restaurant og ringte til Bygdøy kongsgård. Tilfeldigvis var det majesteten selv som tok telefonen. Denne samtalen fulgte:
  - Hvem er det jeg taler med?
  - Kong Haakon.
  - Ja, det var akkurat Dem jeg skulle ha tak i! Nu skal de høre: Min brorsønn fra Bergen og jeg vil til Athen, og nu må De skaffe oss pass og introduksjonsbrev til kong Konstantin!
  Kongen leende:
  - Men det er vel ikke min sak? Det må vel være en oppgave for Utenriksdepartementet?
  - Men jeg trodde De var konge i Norge!
  Hans Majestet medgav at det hadde sin riktighet.
  - Ja, så går jeg ut fra at det er i orden da, Deres Majestet.
  Saken ble ordnet. Jens betalte altså reisen. Men Macody var så kresen at han ville ha sin egen spesielle mat når de kom til en jernbanestasjon, og under oppholdet på en stasjon i nærheten av Roma brast det for Jens.
  - Det er ikke farlig å gå godt når man ikke betaler sine støvler, sa den unge skipsrederen.
  Da - da! - våknet Macody i all sin velde! Han skilte øyeblikkelig lag med sin nevø og reiste alene til Athen.
  Naturligvis traff han kong Konstantin. Og det fortelles at hellenernes konge skriftlig takket kong Haakon fordi han hadde sendt ham denne ustyrtelig morsomme mannen.»


(Konstantin I av Hellas)

Macody Lund dro ikke bare til Hellas: «Så var det den gangen Macody reiste på diplomatpass til Italia og delte sovekupé med slottsforvalter, fhv. arkitekt Jens Dunker [1892-1981]. Toget passerte den italienske grensen, og et par karabinieris kom inn midt på natten for å kontrollere passasjerenes pass, Macody, iført nattskjorte, lå i underkøyen. Han skrek ut - på fransk:
  - Jeg representerer det norske diplomati! Kyss meg bak!
  Ved denne overbevisende argumentasjon rykket karabinierene skyndsomt tilbake uten ytterligere spørsmål.»

Med dette avsluttes serien om Macody Lund (i hvert fall i denne omgang).

For første innlegg om Macody Lund, klikk her. For forrige innlegg om Macody Lund, klikk herFor første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

Kilde: Johannes Seland: «Macody Lund - Et hjerte i en kruttønne», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1971, s. 167-168+171-172.

Frederik Macody Lund på slottsball

Frederik Macody Lund måtte tåle å ta imot pepper fra andre, han var ikke akkurat kjent som noen diplomat. Studentrevyen 1912 (med tittel «Alt for Norge») hadde som åpningsnummer intet mindre enn en dråpa til «Macody Hornklove», sunget til melodien «Clara» av Flagstad (sannsynligvis Kirsten, 1895-1962, norsk sopran, debuterte på Nationaltheatret i 1913):

Jeg er Macody Hornklove, skald av profesjon,
hei sullan, dullan dei.
Og jeg er vert ved domkirkens restaurasjon;
hei sullan, dullan dei.
Jeg er landets beste hode,
det ligger i adelsblodet;
bare flere enn jeg selv som helt forsto det
at Macody han er et geni!

Jeg suller og jeg tuller i våres riksarkiv,
og alle må erkjenne at jeg har hårdt et liv.
Jeg suller med lit'raturen,
kulturen og filmsensuren.
Og så tuter jeg iblant i tåkeluren
at Macody han er et geni! . . .


(Kirsten Flagstad)

Augusta forteller om et par episoder fra da de bodde i Colbjørnsens gate 4 i Kristiania: «En sommerdag som Macody lå i skjorteermene og med langpipe ut av vinduet i Colbjørnsens gate og dirigerte en maler som stående på en stige skulle vaske huset, ergret han seg over hvor klosset maleren bar seg ad, og tordnet: ˈHar De da aldri vært til orlogs, mann?ˈ Midt under dette hører han en stemme fra gaten, som roper opp: God dag, god dag, Macody Lund, her har De det skam som til orlogs!ˈ I det han ser ut, møter han blikket av kong Haakon, som vinker muntert mens han kjører forbi.
  En dag - det var fredag 13. februar 1914 - kom det innbydelse til slottsball. Da man skulle spise til aftens, var det stor trengsel om de store langbordene. Macody tok en stor tallerken, la stek underst, så stuing, så en fiskerett, så en kjøttrett, så en fiskerett med posteier og salat, og øverst på kransekaken en god porsjon vaniljeis og isbrød. Han unte sin kjære Augusta godt! Som hun står og taler med riksantikvar Schirmer og frue i døren mellom spisesalen og ballsalen, kommer kongen overraskende. ˈJeg håper De når frem til bordet og får hva De ønsker?ˈ ˈJo takk,ˈ sier Augusta og langer fram sitt matberg. Da lo kongen hjertelig.» Herman Major Schirmer (1845-1913, norsk arkitekt) var Norges første riksantikvar, han døde 11.04.1913, mindre enn to måneder etter ballet.

For forrige innlegg om Macody Lund, klikk herFor første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

Kilder: Johannes Seland: «Macody Lund - Et hjerte i en kruttønne», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1971, s. 166-167, Augusta Lund: «Mitt samliv med Macody Lund», J.W. Cappelens Forlag, Oslo, 1945, s. 90-91.

Frederik Macody Lund hisser seg opp mot kongen!

I juni 1908 var det hundreårsfest for Henrik Wergeland (1808-1845, norsk forfatter), og Frederik Macody Lund var formann i arrangementskomiteen. Macody stakk opp til kong Haakon VII (1872-1957) og sa han måtte ha en Olavsorden til dr. Herman Heinrich Louis Schwanenflügel (1844-1921, dansk historisk forfatter), som var den første som hadde skrevet en bok om Wergeland, utgitt i 1876.


(Kong Haakon VII)

Kongen, som da var litt ny i stillingen, svarte han skulle forebringe spørsmålet for sin regjering. Da ble Macody gram i hu, slo i bordet og sa: «Men De er da, fanden gale meg, konge i dette land!» Da lo kong Haakon, og Schwanenflügel fikk sin orden. Macodys egen versjon av samtalen med kongen er litt annerledes:

«Kongen: Men jeg må spørre mitt Ordenskanselli!
Macody: Jeg trodde jeg var hos Norges konge!
Kongen: Ja vel, det skal bli som De ønsker!
  Ved neste scene kom kongen hen til Macody i teatret og sa at saken nå var ordnet. Og så ble St. Olavs-korset noen dager senere overrakt Macody som for spøk hengte det på sitt eget bryst og vandret ned på Theatercaféen, hvor han hadde satt den intetanende professor stevne. Stor var hans forbauselse da Macody Lund i Hans Majestets navn slo ham til ridder.»

For forrige innlegg om Macody Lund, klikk her. For neste innlegg om Macody Lund, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

Kilde: Johannes Seland: «Macody Lund - Et hjerte i en kruttønne», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1971, s. 139-140.

Frederik Macody Lund havner i fengsel!

Frederik Macody Lund ble alltid rasende når samtalen kom inn på kvinneskikkelser som Camilla Collett (1813-1895, norsk forfatter og kvinnesaksforkjemper, Amalie Skram (1846-1905, norsk forfatter) og Inger til Austråt (1475-1555, norsk adelskvinne, godseier og lensstyrer, og som alle vet også et skuespill av Henrik Ibsen med premiere 02.01.1855). Hvilken sammenheng det har med følgende historie er for meg litt uklart, men Seland skrev i alle fall om det (minus Ibsen) rett i forkant av følgende lille historie: «En aften spiste han middag på Grand sammen med en islandsk professor. Arm i arm gikk de så opp Drammensveien. Edru var de kanskje ikke. Alt åndet imidlertid fred og harmoni inntil professoren kom i skade for å si at Harald Hardråde [1015-1066, norsk konge] var en dritt. ˈDet vil jeg ikke finne meg i,ˈ ropte Macody, ˈDe skal arresteres!ˈ Dette var midt på svarte natten, og Macody trakk islendingen opp til utenriksministerboligen og ringte på. En herre kom ut og sa: ˈDette er en privatbolig.ˈ -
  ˈNei,ˈ sa Macody, ˈdette er en statsbolig, og jeg vil inn og telefonere til politiet. Min venn her har kalt Harald Hardråde en dritt.ˈ Det endte med at begge ble satt inn i Møllergata 19. Neste morgen fikk Macody kontakt med høyesterettsadvokat Fredrik Stang Lund [1859-1922, norsk advokat og statsråd], som sørget for at herrene ble satt på frifot igjen.»


(Harald III Hardråde)

For forrige innlegg om Macody Lund, klikk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

Kilde: Johannes Seland: «Macody Lund - Et hjerte i en kruttønne», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1971, s. 171.

Frederik Macody Lund i slåsskamp!

I 1905 endte Frederik Macody Lund opp i slagsmål med Aftenpostens redaktør, den ikke helt ukjente Amandus Theodor Schibsted (1849-1913, eier og sjefredaktør i avisen). I Kristiania Dagsavis kunne man lese: «Da redaktør Schibsted ved halv-fire tiden mandag ettermiddag passerte opp Lille Grensen-gate, ble han tiltalt av Macody Lund, som mente seg å ha et uoppgjort regnskap med redaktør Schibsted i anledning et angrep på ham i Aftenposten. Samtalen var ganske høyrøstet og endte med at Macody Lund tildelte Schibsted et slag, så han ravet bakover og mistet hatten. Schibsted svarte med å gi Macody Lund et rapp med sin spaserstokk. Da Schibsted for annen gang løftet stokken til slag, grep Lund over stokken. Om denne ble det nå et lite basketak, men det lyktes Schibsted å få revet stokken løs, hvoretter han fortsatte veien til sitt kontor.»


(Karikatur av Amandus Schibsted)

Foranledningen til episoden var en artikkel i Aftenposten som kom med stygge antydninger mot Macody Lund i forbindelse med bybrannen i Farsund i august 1901, da 2/3 av byens hus ble lagt i aske. Nå var ikke artikkelen skrevet av Schibsted, men det hindret ikke Macody Lund i å rette sinnet mot ham. Så en dag kom Christopher Brinchmann (1864-1940, norsk arkivar, historiker og redaktør), Kringsjaas redaktør, i selskap med Macody Lund i fredelig vandring nedover Karl Johan. Ved Tostrupkjelleren så de Amandus Schibsted komme gående i pels og frakk. Hestedrosjene og kuskene var på sin vante plass. Da Macody så Amandus, tente han som en rakett, kastet seg over sin motstander og ga ham et knyttneveslag så flosshatten seilte sin vei. Så begynte kampen om spaserstokken.
  - Din forgylte pøbel! skrek Macody. Du fortjener å bli likeså utenpåriflet som dine kanoner!
  Brinchmann vek forskrekket til side. Men en av kuskene ropte oppmuntrende:
  - Å gi ham, Macody, gi ham, gi deg ikke, Macody!
  Macody følte seg riktig sprek og forfrisket etter slagsmålet. Schibsted gikk til sin advokat, men der fikk han etter sigende liten trøst.
  - Du må være glad du ikke fikk mer, sa advokaten.
  Men Aftenposten var fra da av stengt for Macody i mange år.

For forrige innlegg om Macody Lund, klikk her. For neste innlegg om Macody Lund, klikk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

Kilde: Johannes Seland: «Macody Lund - Et hjerte i en kruttønne», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1971, s. 129-130.

Frederik Macody Lund galer som en hane!

En gang (sannsynligvis på tampen av 1800-tallet var Frederik Macody Lund nok en gang i offentlighetens lys. Hans (første) kone Augusta beretter: «Han skulle holde 17. mai-tale under de fire lindetrær på byens torv. Ved fire-tiden om morgenen var han ferdig med manuskriptet og gikk ut på altanen for å høre hvor høyt han burde heve stemmen i fri luft. Særlig prøvde han seg på r'en - om han skulle ha rullende østlandsk r, eller skarrende sørlandsk r. Den morgenen ventet man i huset forgjeves på gamle Thea, som aldri kom inn fra fjøset. Fru Larsen Sunde gikk for å se etter henne. Omsider stakk en øks ut av dørsprekken, og så kom hele ansiktet til syne. ˈHan Macody e blitt galen,ˈ hvisket hun vettskremt. ˈDå eg skulle ud i fjøset ved firetida idagmorres, sto han og gol i andrehøgda som en hane. Han kava med armer og bein så skjødefrakka hans slang til sida, og rulla sinna på målet.ˈ
  Denne 17. mai-talen ble ellers minneverdig nok, også av andre grunner. Farsunderne fikk høre ting som ikke nettopp var hverdagskost, enn si festkost på landets uavhengighetsdag. ˈKielertraktaten - hva er den verd,ˈ spurte Macody, - ˈgi meg et stykke papir så skal jeg gi dere et skjøte på månen! Kielertraktatens bestemmelser om Grønland og Island er ikke mer verd enn det!ˈ - ˈKongen og Grunnloven? Naturligvis har kongen absolutt veto i grunnlovssaker!ˈ - ˈNordmennene? Nordmennene er fornøyd når bare de sitter med kjeften i grautfatet og rauen på dass! Nei, hva nordmennene trenger, det er å komme ut i den store verden, ut - ut - fra den hjemlige fjøsluft!»

Det er flere historier om Macody, noen av dem vandrehistorier, kan hende med en snev av sannhet. Hva følgende er, vet jeg ikke:

«En mann fra Lista kom til byen for å kjøpe tolv dusin konvolutter av en bestemt type. Det var to forretninger i Farsund som førte disse konvoluttene. Mannen trådde inn i Macody Lunds boklade og spurte hva prisen monne være.
  - En krone og ti øre, sa Macody.
  - Men N. N. (konkurrenten) sel'e di for ei krone, så då kjøbe eg heller dér.
  - De lyver, min herre! Dette skal jeg straks kontrollere ved hjelp av en telefonoppringning.
  Macody ringte, og fikk kontakt med sin konkurrent. Som bare kunne bekrefte at mannen fra Lista snakket sant.
  - Har De råd å selge konvoluttene for en krone, så lar jeg dem gå for nitti øre, ropte Macody.
  - Kan De la dem gå for nitti, så har jeg sannelig råd til å la dem gå for åtti!
  - Ja, lar De dem gå for åtti så lar jeg dem gå for en skitt på en lang stikke! Farvel! Og Macody slengte røret på med et smell.»

For forrige innlegg om Macody Lund, klikk her. For neste innlegg om Macody Lund, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

Kilde: Johannes Seland: «Macody Lund - Et hjerte i en kruttønne», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1971, s. 104+110.

Frederik Macody Lund - stenografen som kalte stortingsmenn for idioter!

Fra 1892 til 1897 arbeidet Frederik Macody Lund som stortingsstenograf. Han skal ha trivdes «bare så måtelig ved jobben». Det gikk en del historier om ham, hvorav her gjengis en som nok må tas med minst en klype salt. Den ble referert slik i en rekke Arbeiderparti-aviser i 1932:

«En dag Stortinget diskuterte en sak som interesserte Macody Lund, ble denne ivrig der han satt på sin stenografplass. Han reiste seg, grep ordet og holdt en flammende tale hvor han erklærte seg dypt uenig med taleren og ga uttrykk for den meningen at denne var en idiot. Folkets kårne ble så forbløffet over denne opptreden i helligdommen at ingen kom seg til å gripe inn. Og først etter at Macody hadde talt både lenge og vel, ble han grepet av to av Stortingets betjenter og slept ut av salen. Da han kom til døren snudde han seg og ropte: Jeg går, men jeg skal komme fryktelig tilbake!» Det er sannsynlig, hvis sannhetsgehalten i historien mot formodning skulle være høy, at episoden fant sted mot slutten av Lunds karriere som stenograf.


(Macody og Kirsten)

Sant eller ikke, Macody Lunds andre kone (Kirsten, 1880-1979, født Stabell) skrev en gang: «Stortingssesjonene ble lengre og lengre, og til slutt var det nesten ingen tid til overs. Det hendte for øvrig en gang at Macody syntes stortingsmennene var så dumme at han rakte hånden opp for å be om ordet. Da ble han innkalt til presidentkollegiet og gitt reprimande - men han fikk dem til å le i stedet. En annen gang opptrådte han som stenograf i et sommerlig kostyme som han svermet for: hvite benklær, bredt blått belte om livet, hvit skjorte. Da ble han også irettesatt - han fikk høre at dette var et tenniskostyme, og han måtte love aldri mer å bære det som stenograf.»

Det er mulig Frederik Macody Lund ikke led av ADHD. Men at han var rimelig propell er det liten tvil om. I 1896 kjøpte han konsesjonen for utbygging av telefon i Farsund og på Lista. Han hadde det travelt, og ordnet nok stolpeplassering og linjestrekk på «en noe uortodoks måte». Søksmål fra enkelte grunneiere fulgte. Nordvesten på Lista fikk han også erfare «kan være en hard herre». En orkan førte til at flere kilometer linje ble ødelagt, så sommeren 1899 solgte han anlegget til Staten. I mens var han blitt bokhandler.

Han ville også bli sykkelforhandler. Han solgte hummer til Kristiania, han ble representant for Agra Smørfabrik, og syslet med planer om å starte meieri på Lista. Han vurderte å bli feltspat-eksportør til Liverpool, drømte om å bli agent for et vinfirma i Bordeaux, han ville bli verftseier og bygge jernseilskip og jerndampskip (!!). Jernbaneskinner ville han også selge. Og særlig beskjeden var han ikke i presentasjonen av seg selv: «Fr. Macody Lund, Kongelig Konsesjonær og Eier af Farsund og Omegns Telefonaktieselskab; Eksportør af Sten, rå, hugget og polert; Secretair ved Parlamentet». Eller når han skrev brev til London om lokomotiv-traverser: «The conditions of the delivery I shall send tomorrow. Unfortunately time will not allow me to let them be translated, but I will recommend you to apply at the Norwegian Consulate, which will help you in translating the conditions. Ah, my assistant came now a little trip to my office, and I will now let him make a translation which will be ready tomorrow.»

For forrige innlegg om Macody Lund, klikk her. For neste innlegg om Macody Lund, klikk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

Kilde: Johannes Seland: «Macody Lund - Et hjerte i en kruttønne», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1971, s. 89-90+93-98.

Frederik Macody Lund - mannen som fridde etter fem minutter!

Jeg tror jeg nevnte Julius Frederik Macody Lund i forrige innlegg, og syntes han virket som en artig kar. Johannes Seland (1912-1999, norsk redaktør og politiker) var en av dem som lærte Lund å kjenne, han skrev også en biografi om den selvlærte historikeren.

I det følgende gjengir jeg et par episoder fra samme (pluss litt informasjon). Tidlig på våren 1882 reiste 19-åringen Julius til Ålesund for å gjennomgå et lærerkurs i telegrafi, men han var nok ikke den mest fredsommelige telegrafisteleven, og en «dag eksploderte han simpelthen midt i en undervisningstime. Læreren sa:
  - Om De ikke vurderer min autoritet eller mine kunnskaper særlig høyt, burde jeg iallfall kunne vente at De viser respekt for mine grå hår.
  - Nei, beklageligvis, svarte den unge elev, - ikke når hårene sitter på et så dårlig hue!
  Telegrafeksamen fikk han, men ingen ansettelse.»

  I min kronologi om Henrik Ibsen, er Julius Frederik Macody Lund nevnt én gang. Det var den 26. oktober 1883, da var Julius nemlig en av lederne for rundt 1000 demonstranter som marsjerte til teatersjef Hans Schrøders (1836-1902, norsk skolemann og teatersjef) bolig, for å demonstrere mot at han hadde nektet å sette opp «Gengangere». Demonstrasjonen vakte så mye oppsikt at Julius fant det best å stikke av til utlandet. Viraken hadde gjort hans navn så kjent at han ikke ville hete Julius Lund mer, i København begynte han å kalle seg Frederik Macody Lund.

Macody Lund ble etter hvert venn med Hans Jæger, han fulgte med på tilblivelsen av «Fra Kristiania-Bohêmen», og leste også korrektur på den. At Julius (eller Frederik) var ganske impulsiv, vitner følgende historie om. Året er 1894 og Lund har nettopp møtt sin store kjærlighet; 19 år gamle Augusta Andrea Floor (1875-1947), født i Finnmark og utdannet telegrafist.
 


(Randsfjorden)

«Augusta forteller selv om møtet:
  - Våren 1894 skulle Macody tilbringe hos sin yngste søster Ambrosia, gift med apoteker Winsnes på Frydenlund i Valdres. Han reiste over Randsfjorden. På skipet traff han en ung pike som han fridde til etter fem minutters samtale. Den unge piken var så ung og så uberørt at hun simpelthen ikke forstod seg på kjærlighet. Hun var så overveldet av denne første innlandsturen hun gjorde i sitt liv, at hun ingenting kunne svare. Imidlertid, da de kom til Hov, skilte deres veier. Hun skulle opp på en av de største gårdene ved Randsfjorden, før hun dro nordover til Finnmark, hvor hun skulle overta bestyrelsen av en liten telegrafstasjon. Hun frydet seg ved alt det nye hun så, og tenkte på ingen, ingen ting; men imidlertid kom det brev hver eneste dag til henne. Til slutt måtte hun gå til bekjennelse overfor bondekonen, og denne kunne snart fortelle: ˈDem kallern for Maktoddy. Det er den reine drukkenbolten du er råka borti. Pass deg, pass deg! Dem talar om'n oppover hele fjor'n.ˈ

  Den unge, uerfarne piken ble aldeles ulykkelig. Hun spurte en gammel prestefrue til råds. Hun ga henne enda mer alarmerende opplysninger, så hun sendte oppslagsbrev på flekken. Det gikk en uke. Så kom Macody Lund dit opp i følge med selveste søsteren til en fungerende biskop. Hun skulle megle. Ja, så ble det godt igjen, og når den unge piken endelig hadde gitt sitt ord, så hadde hun gitt sitt ord. Det hjalp intet hva bondekonen formante og fnyste. Hennes forlovede hadde lagt igjen en Verdens Gang på wc. Et vinstrebla, et vinstrebla på wc! Slik ugudelighet hadde aldri vørri innafør døra hennes før, og bort skulle det, der det var kømme frå. Hun tok det med to fingrer og smed det inn på varmen.» Augusta og Macody Lund ble gift juni 1898.

For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg om Macody Lund, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

Kilde: Johannes Seland: «Macody Lund - Et hjerte i en kruttønne», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1971, s. 37-39+83-84, Ibsen-kronologien, Norsk biografisk leksikon

På og rundt Grand Café - ryktene flyr!

I 1885 var det hele 1500 som hadde telefonabonnement i Kristiania, blant dem Grand og dens argeste konkurrent, Gravesen i Stortingsgaten. Restauratør Grave Gravesen (ukjente leveår, men med et fantastisk navn!) hadde i tillegg til kaféen også friluftsservering om sommeren, det fikk navn etter hans kone Sarah: «Sarahs Telt». Men nå kunne altså gjestene ringe fra den ene kafé til den andre, før måtte man rope - eller løpe ...

Året før (1884) både løp og ropte man. Da var det nemlig riksrett, den gang som nå var Stortinget en barnehage. Valget i 1882 ga soleklart flertall til Venstre, som hadde både Johan Sverdrup (1816-1892, norsk jurist og politiker) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler, og teaterpersonlighet) som sine fremste oratorer. Kong Oscar II (1829-1907, konge av både Sverige og Norge) hadde grepet inn i valgkampen på den andre siden. På den tid var det i praksis kongen som hadde vært regjeringen. Hele saken hadde egentlig utgangspunkt i om hvorvidt statsrådene skulle ha møteplikt i Stortinget, konflikten startet helt tilbake i 1821. «Allerede» i 1872 ble møteplikten vedtatt i Stortinget, men kongen med sin vetorett nektet å godta det. Etter han hadde brukt den retten tre ganger vedtok så Stortinget å innarbeide møteplikten i Grunnloven i 1880. Sverdrup & Co. forholdt seg taktisk frem til valget i 1882, som de altså vant med stort flertall (mer enn 60 % av stemmene). Med flertall i både Odelstinget og Lagtinget, ble Christian Selmers (1816-1889, norsk statsminister, jurist og konservativ politiker) regjering stilt for riksrett i 1883. Rettsaken ble langvarig, men Selmer ble i februar 1884 dømt nord og ned. Kongen innsatte en ny regjering med den den konservative Christian Schweigaard (1838-1899, norsk høyesterettsadvokat og politiker) som leder, men uten tillitt i Stortinget ble den bare sittende noen måneder. I juni tiltrådde så Sverdrup som statsminister, og bare dager senere sanksjonerte kongen også loven om møteplikt. Parlamentarismen var innført!

Med dette som bakteppe, kan man tenke seg at temperaturen var høy før dommen falt, og rundt Stortinget fløy ryktene. Gang på gang ble arbeidet avbrutt, for så å bli tatt opp igjen. Og da kommer vi tilbake til Grand, hvor en selsom episode inntraff, involverende den da så unge Julius Frederik Macody Lund (1863-1943, norsk selvlært historiker og fargerik kulturpersonlighet):

«Enhver arbeider med sit, indtil døren pludselig springer op, og ind styrter Macody Lund - liten og spæd med brillene ligesom klinket fast til den lille energiske næse. Munden er stram - øinene stirrende og ansigtet blegt. Han strækker armerne i veiret og skriker: ˈStans!ˈ Dramatisk rolig fortsætter han: ˈEn rædselsfuld ulykke har hændt. To sorte hingste forspendt en landauer, hvori statsminister Selmer befandt sig, løp ut midt i folkemassen, der var så tæt og tyk, at hestene og vognen løp over den. Tusinder og atter tusinder av mennesker kom forfærderlig til skade!ˈ Halvt besvimet sank han ned på en stol . . . vi sat lamslåt av rædsel, så siger Munch: Er det sandt, dette Macody?ˈ - ˈNeivist fanden er det ei, men det kunde hændt, for svingende!ˈ Jubelen stod atter i taget, og Macody blev kastet på dør.ˈ»

Landauer hadde ikke jeg hørt om før, men det er visstnok en firehjult kalesjevogn, trukket av to eller flere hester.

For første innlegg om Grand, klikk her. For forrige innlegg om Grand, klikk her. For neste innlegg fra Grand, trykk her.

Kilde: Wikipedia, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 54-55

Nå også andre steder enn Grand med Hans Jæger!

I min forrige epistel ble det nevnt at Eek og Jarmann pratet om hva førstnevnte skulle si i Arbeidersamfundet. Det var mot borgerskapet og dets kjønnsmoral, Eek ville tale, han ønsket å ha fri kjærlighet eller sosial anerkjennelse av de prostituerte! Så fikk han da også «så hatten passet» etter å ha holdt sitt ultra-liberale foredrag. Ikke lenge etter var det på tide med et nytt angrep fra Eeks side. Jeg tillater meg å sakse litt fra der det argumenteres for alternativet til ekteskapet (vi befinner oss altså fremdeles på 1880-tallet ...): «Men havde vi i stedet for ægteskabet den fri kjærlighed, saaledes at mand og kvinde kunne forlade hverandre og søge en ny kjærlighedsforbindelse naar de var blit hverandre fuldstændig gjennemsigtige - saa vilde vi i livets løb kunne komme i et saadant fuldstændigt intimt forhold til . . . ja, det er ikke godt at vide hvormange, det kan jo være forskjelligt; men jeg setter f. ex. 20 kvinder. I dette tilfælde snydes jeg altsaa under de naaværende sociale forhold for 19/20 af mit livs indhold.» Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg at mer rabalder fulgte både i romanen og etter utgivelse. Særlig fra presteskapet, snodig nok ...

I Hans Jægers roman ble Eek følgelig utstøtt fra samfunnet etter å ha holdt sine foredrag. Han holdt de jo i virkeligheten også, så utstøtelsen var total etter at pressen (med både «apostler» og Aftenposten i spissen) hadde holdt sine fordømmende referater, flere av dem tordnet anonymt.

I romanen ble det, av ovennevnte grunner, naturlig nok ikke mange besøk på Grand den følgende tid for hovedpersonen. Men i begynnelsen av andre del, våkner Eek til live igjen, selv om oppvåkningen ikke fant sted på Grand. Han finner anledning til å holde nok et foredrag, denne gang i Studentersamfundet. Temaene er blant annet moral. Og jeg kan ikke dy meg, de fleste har vel lest (eller sett) noen stykker av Ibsen. Vel, her er Herman Eek: «Træffer et almindeligt moralsk menneske ude i det virkelige liv paa et andet menneske om hvem han ved at har - skrevet falsk f. ex., saa vender han sig med moralsk antipathi bort fra dette menneske og vil intet ha med ham at gjøre. - Træffer derimod det samme moralske menneske i Ibsens ˈDukkehjemˈ paa Nora, som også har skrevet falsk, saa faar hans personlige følelse overhaand over hans moralske følelse, og han faar megen sympathi for Nora, ja endog for hendes umoralske handling - fordi digteren bringer ham til at forstaa Nora

Eek har flere eksempler, bla: «Eller: træffer et moralsk menneske ude i det virkelige liv paa en kvinde som ikke blot paastaar at hun har rett til at forlade den mand til hvem hun er ægteskabelig viet, men som ogsaa, idet hun har rokket ved moralen i dette ene punkt, tillige har fundet at den hele moral er en unaturlig og uværdig indsnævring af den personlige frihed, ja som i kraft af denne sin overbevisning endog er umoralsk nok til at hjælpe sin egen søn til at begaa selvmord - træffer et moralsk menneske ude i det virkelige liv paa en saadan kvinde, saa er det med moralsk forfærdelse at han vender sig bort fra hende, hvis han ikke heller vælger at anse hende for gal og se til at faa hende ind paa et galehus. Men, træffer det samme moralske menneske i Ibsens ˈgjengangereˈ paa fru Alving som netop er en saadan kvinde, saa blir hans moralske forfærdelse strax usikker, fordi digteren bringer ham ialfald delvis til at forstaa hende, og han gribes uvilkaarlig af en personlig sympathi for denne samme kvinde, som han, hvis han traf hende ude i det virkelige liv, vilde gyse moralsk tilbage for eller søge anbragt i et sindssygeasyl.»

For første innlegg om Grand, klikk her. For forrige innlegg om Grand, klikk her. For neste innlegg, trykk her. For innlegg om Hans Jæger i føljetongen «I Henrik Ibsens kjølvann», trykk her.

Kilde: Hans Jæger: ««Fra Kristiania-Bohêmen : roman», Del 1, «Eget forlag», Kristiania, 1885, s. 274. Og samme, men Del 2, s. 13-15, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 50.

Les mer i arkivet » Mai 2018 » April 2018 » Mars 2018
Tombola

Tombola

57, Bærum

Moriendum est - ergo Bibamus! Essence of The Bible (Isaiah 22:13) and Seneca the Elder. What is truth? asked Pontius Pilatus (John, 18:38), who would not stay for an answer - as pointed out by Francis Bacon some 1500 years later...

free counters

ds1
ds1


Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker