hits

I Henrik Ibsens kjølvann - Edvard Munch og Hans Jæger

Edvard Munch (1863-1944, norsk maler og grafiker)
Hans Jæger (1854-1910, norsk forfatter, anarkist og bohem)


(Edvard Munch, selvportrett)

Det er ikke kjent når Henrik Ibsen og Edvard Munch traff hverandre første gang. Noen hevder det var høsten 1892 på gaten eller Grand Cafe. Det er heller ikke vesentlig, det ble uansett aldri noe vennskap mellom de to. Det som imidlertid er rimelig sikkert, er at Munch laget sitt første litografi av dikteren i desember 1894, omtrent på det tidspunkt «Lille Eyolf» ble utgitt.

Høsten 1895 traff de to geniene på hverandre igjen. Denne gang var det Henrik Ibsen som oppsøkte maleren. Samme måned som Ibsen flyttet fra Victoria Terrasse til Arbins gate, hadde Edvard Munch utstilling i Blomquists lokaler i Karl Johans gate nr 35 i Kristiania. Utstillingen (som åpnet 01. oktober 1895 og sendt videre til Bergen Kunstforening, der den åpnet 24.10.1895) bestod av den såkalte «Livsfrisen» (først gitt dette navn i 1918), og Ibsen skal ha vært særlig interessert i «Kvinnen i tre stadier». Munch mente selv at bildet var motiv for scener/karakterer i «Når vi døde vågner» av 19. desember 1899. I mange år gjemte Munch i minnet en bemerkning Ibsen hadde kommet med på utstillingen: «Tro mig - det vil gaa Dem som mig - jo flere fiender jo flere venner.»

Den 12. desember 1896 var det premiere på den første oppføring av «Peer Gynt» i Frankrike, nærmere bestemt av Théâtre de l'Oeuvre på Nouveau Théâtre i Paris. Og som man kunne lese i norske aviser noen dager senere: «Til Forestillingen var tegnet et karakteristisk Program af Maleren Edvard Munch, som for Tiden bor i Paris». Et tilsvarende program med litografi av Ibsen, laget av Munch ble også ledsaget første oppføring av «John Gabriel Borkman» på Théâtre de l'Oeuvre 9. november 1897. Året etter laget Edvard Munch det mest kjente bildet av Henrik Ibsen på Grand Cafe. Gjennom årene laget Munch hundrevis av bilder til «Kongs-Emnerne» av slutten oktober 1863 (revidert 10.11.1870), «Peer Gynt» av 14.11.1867, «Gengangere» av 13.12.1881, «Hedda Gabler» av 16.12.1890, «John Gabriel Borkman» av 15.12.1896 og «Når vi døde vågner» av 19.12.1899 - mange av dem plakater og sceneskisser til teateroppsetninger i Frankrike og Tyskland.


(Hans Jæger)

Så langt om «forholdet» mellom de to. Jeg ønsket egentlig primært å gjengi en historie om miljøet rundt Edvard Munch og Hans Jæger, hentet fra Rolf Stenersens (1899-1978, norsk finansmann, idrettsmann, forfatter og kunstsamler) utmerkede biografi, utgitt like etter andre verdenskrig. «Revolver»-episoden som er gjengitt mot slutten, skal ha funnet sted september 1902, og det er ingen hemmelighet at kvinnen involvert var «Tulla» (Mathilde) Larsen (1869-1942). Eksempelvis har Eli Greve (1896-1949, norsk kunsthistoriker) også omtalt den. Men her altså gjengitt fra Rolf Stenersen:

«Edvard Munch kom som ung mann inn i en kunster- og ranglekrets som hadde stambord på Grand i Oslo. Kretsens leder var dikteren Hans Jæger. Sitt daglige brød tjente Jæger som hurtigskriver i Stortinget. Han skrev et par dristige og ærlige bøker som øvrigheten tok, og skrev til slutt en bok han kalte ˈAnarkiets bibelˈ. Jæger mente at kristendommen var roten til alt unødig ondt. Kjønnsdriften var noe mer enn en parringsdrift. Det var en vellystkilde som gjorde menneskene mindre ensomme og bedre. En søt og varm bølge vi alle trengte. Kristendommen med dens strenghet gjorde menneskene harde, kalde og løgnaktige. Ærlighet og åpenhet var menneskets største dyd. Borgerskap og ekteskap var skinnhellighetens søyler. Jægerkretsen laget seg 10 nye bud. Det første het: Du skal ikke akte din far og mor. Det fjerde: Du skal pipe ut Bjørnstjerne Bjørnson. Det sjette bud: Du skal ikke bære løse krager. Det tiende: Du skal ta livet av deg.
  Munch var lunkent medlem av denne kunnskapsrike og bråkete kretsen som regnet ˈsyffˈ som modningsprøve og selvmord som samfunnsprotest. Han hadde lettere for å dele deres livssyn enn deres levesett. Det sier noe at han i disse årene ble nær venn med en av kretsens stillferdige medlemmer, den sky dikteren Sigbjørn Obstfelder [1866-1900]. Obstfelder kom ofte til Munch og ba om å få sitte hos ham. Han kunne sitte der lenge uten å si et ord. En dag sa han:
  - Hos deg er det godt å sitte, Edvard. Hos de andre kan jeg ikke sitte.
  Også fattigdommens vennskap bandt disse søkende kunstnerne sammen. Når en av dem var sulten og pengeløs, måtte han ty til stambordet for å finne en som kunne by på drikkevarer og mat. Det var lettere å få en dram enn mat.
  Til denne livlige kunstnerkretsen hørte også noen damer av borgerskapet. De hadde gått med på at samværet mellom mann og kvinne skulle være fritt, enkelt og greitt. De som var gla i hverandre, skulle leve sammen. Ville en av partene ikke være med lenger, var det bare å gå. Det viste seg snart at det var vanskelig å leve etter reglene.
  ˈFør eller senere fløy damene våre opp, flakset med armene som skremte høns og sa:
  - Å Gud! Jeg skal verpe! Jeg skal verpe! Du må gifte deg med meg!ˈ
  En av damene i denne kunstner- og ranglekretsen, hvor de lå an på å vekke oppsikt, og hvor selvmord var langt fra sjelden, ble glad i Munch. Hun var datter av en rik forretningsmann og etter alt å dømme var hun gladere i kunstnerne enn i den kunst de skapte. Nå ville hun ha Edvard Munch. Munch var ofte sammen med henne, men tenkte ikke på å la seg binde.
  ˈHun var av den type kvinner jeg alltid slumper bort i. Disse kvinnene med lang, skarp nese og tynne, smale lepper. En type jeg egentlig ikke kan greie. Så snart jeg hadde satt meg for å male, ringte hun og ba meg komme.
  - Kom da, Edvard! Det er så hyggelig her. Male, det kan du da gjøre i morgen.
  Det endte med at jeg reiste ned til Åsgårdstrand for å få arbeidsro. Tror De ikke hun sendte ned en felles venn? Han sa jeg måtte komme. Hun hadde skutt seg og nå lå hun og døde. Det var meg hun lå og ropte på. Jeg måtte, måtte komme. Ikke før var jeg kommet inn til henne før hun spratt opp av sengen og sa:
  - Du er glad i meg, Edvard. Jeg visste du ville komme.
  Vi trettet, og det endte med at hun trakk opp noe og sa:
  - Nå skyter jeg meg.
  Jeg trodde selvfølgelig ikke noe på det, men for å være ridderlig la jeg hånden min over hennes. Tror de ikke hun trakk av? Skjøt meg i fingerleddet! Vet du hva hun sa da hun så jeg blødde?
  - Jeg mente det ikke, Edvard. Jeg håper det ikke gjør vondt.
  Tror De ikke hun løp etter meg nedover trappen og skrek:
  - Edvard, jeg elsker deg!ˈ

  Det gjorde nok vondt. Edvard Munch kom aldri over det. Han gikk med vanter for å skjule at hun hadde skadeskutt venstre hånds langfinger. Inne i vanten hadde han en stor ring på denne fingeren.
  Munch hadde hatt vansker med mennesker før. Nå ble han enda mer sky. Var menneskene i sin bitterhet og ondskap til og med så ville at de gikk rundt og skjøt fingrene av folk, så greide ikke han å følge med lenger. Da var det bedre å sitte hjemme og male. Ville de vite hva han syntes om dem og deres, kunne de se på bildene han malte. Savnet de hygge og lykke i dem, så var det bare at de drømte og lengtet etter noe som i hvert fall ikke han kjente til. Livet var lykkejakt, kamp og nød. Kjønn, sorg og angst. Var det noe guddommelig til, så var det solen og lyset.»


(Tulla Larsen, malt av Munch)

Kilder: Ibsen-kronologien, Wikipedia, Rolf Stenersen: «Edvard Munch : nærbilde av et geni», Oslo, Gyldendal, 1945, og Torstein Velsand: «Historien om Ibsen og Munch», Font Forlag, 2016.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Johann Wiehe

Johan Henrik Wiehe (1830-1877, dansk skuespiller og operasanger)

Da Henrik Ibsens «De unges Forbund» hadde sin første oppføring i Danmark, på Det Kongelige Teater i København 16. februar 1870, var det Johan Wiehe som spilte i rollen som «Kammerherre Bratsberg». Johan skulle alltid stå i skyggen av sin eldre bror Anton Wilhelm Wiehe (1826-1884, dansk skuespiller), som forøvrig spilte i rollen som «Sakfører Stensgård» i den samme oppføringen. Man skal ikke helt se bort fra at Henrik Ibsen også traff brødrene, stykket ble i alle fall oppført som festforestilling 10. september 1870 til ære for ham under dikterens Københavnsopphold samme måned.

Johan Wiehe deltok i den første Slesvig-Holstenske krig som frivillig fra 1848 til 1850, og dimitterte som løytnant i 1858, før han samme år debuterte som «Figaro» i Mozarts opera «Figaros bryllup» på Det Kongelige Teater. Rollen passet ham ikke særlig godt, hans store, nesten plumpe skikkelse, og hans sterke, nesten grove stemme stemte ikke overens med Figaros vevre glatthet. Det tok nærmere ti år før han i 1867 brøt gjennom som «Jarl Bothwell» i Bjørnstjerne Bjørnsons «Maria Stuart i Skotland» ved å åpenbare sitt voldsomme temperament og sin fantasifulle ekthet. En slik villskap var ikke sett på scenen på lange tider. Bare 45 år gammel måtte han avslutte sin virksomhet på grunn av sinnssykdom, han døde på Psykiatisk Center Sct. Hans ved Roskilde 22. januar 1877. Han opptrådte siste gang 20. mai 1875 i rollen som «Ørnulf» i «Hærmændene paa Helgeland». Broren Wilhelm spilte da i rollen som «Sigurd» i samme stykke.

Kilder: Wikipedia, Ibsen.nb.no

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - familien Fahlstrøm

Familien Fahlstrøm

12. august 1911 oppførte Fahlstrøms Theater «Samfundets støtter» i konsert- og varietélokalet Eldorado i Kristiania. Det gikk 19 ganger frem til 30. august samme år, med Johan Peter Broust Fahlstrøm (1867-1938, norsk skuespiller og billedkunstner) i rollen som «Konsul Bernick», mens Alma Isabella Bosse Fahlstrøm (1863-1946, danskfødt skuespillerinne), stod for regien og spilte i rollen som «Lona Hessel». Ibsens skuespill skulle også bli det siste som ble oppført på teatret. Alma skriver: «Det hadde været slitsomme aar for Johan og mig siden vi startet Fahlstrøms Theater, og i de sidste par sæsoner var vi begyndt at merke, at vi var alene om at trække det store lass, som driften av et teater altid er. Især følte jeg mig slitt av de mange aars uavladelige virksomhet som instruktør.» [...] «Bestemmelsen om foreløpig at nedlægge Fahlstrøms Theater blev mottat med beklagelse av publikum og presse - ingen beklaget det dog mer end Johan og jeg. Men vi haabet og trodde, at dette interregnum kun skulde være en begrenset tid, og at vi da skulde kunne møte frem igjen uthvilt og med nyt mot og friske kræfter.
  Skjæbnen vilde det annerledes - et halvt aar efter at vi hadde nedlagt Fahlstrøms Theater mistet vi Arne, vort eneste barn, 19 aar gammel, og dermed blev fremtiden lukket for Johan og mig.
  Under hans billede som er ophængt i salonen paa redningsskøiten ˈArne Fahlstrømˈ, staar følgende inskription:

Arne Fahlstrøm,
student,
5te juli 1893 - 14de april 1912.

Hans valgsprog var:
ˈGaa ut og gjør godt blant
menneskeneˈ.»


(Arne Fahlstrøm)

For ordens skyld: Oppførelsen av «Samfundets støtter» var (som nevnt) langt fra det første Ibsen-skuespill ekteparet hadde hatt roller i. Johan hadde sin første Ibsen-birolle som «Peter» i «Kongs-emnerne» 26.02.1888, og Alma som «Fru Linde» i «Et dukkehjem» 26.09.1890, da for øvrig Johan spilte «Sakfører Krogstad». Ellers hadde de også roller i «De unges Forbund», «Vildanden», «Peer Gynt», «Bygmester Solness», «Lille Eyolf» (alle på Christiania Theater), fra 18. august 1896 hadde de tre forestillinger med 4. akt av «Brand» på Tivoli Theater i Kristiania (med Johan i hovedrollen), året etter fulgte 2 oppføringer med det samme stykket på Den Nationale Scene i Bergen, Johan spilte «Osvald Alving» i 11 oppføringer av «Gengangere» på Centralteatret i Kristiania fra 20. mars 1898 (Ibsens 70-årsdag), som «Skule jarl» på Nationaltheatret med «Kongs-emnerne» i oktober 1900. På Nationaltheatret hadde han bare en birolle i oppføringen av «Peer Gynt» fra februar 1902, men han spilte «Konstanzios» i «Kejser og Galilæer» på dikterens 75-årsdag 20. mars 1903. Fra de åpnet sitt eget teater i 1903, og frem til de nedla i 1911, hadde ekteparet i tillegg til «Samfundets støtter» omtalt ovenfor, også roller i Ibsen-skuespillene «Et dukkehjem» (bare første akt som ble spilt 1. juni 1906 som del av et minnehøytidelighetsprogram for Ibsen, som ble gravlagt samme dag), året etter det samme skuespill (men da alle tre aktene på Casino i København), i 1908 32 oppføringer av «Hærmændene på Helgeland» og en av «Et dukkehjem» (som en markering av Johans 20-årsjubileum som skuespiller).

Arne Jonas «Joma» Fahlstrøm (1893-1912, norsk skuespillertalent) vokste opp på Slemdal, og var ekteparets eneste barn. Den 3. april 1912 forlot han Kristiania på «Dampskipet Oslo». Første stoppested var Hull i England, deretter Southampton. Foreldrene hadde spandert på reisen, hvis endelige mål var USA, og tanken var at han skulle utvikle sine kunstneriske talenter og studere film. Men Arne fikk aldri oppfylt sine drømmer. Den 10. april 1912 gikk han om bord i passasjerskipet RMS «Titanic», den eneste norske (av 31 totalt) som reiste på andre klasse. Fire dager etter «Titanic»s påbegynte jomfrutur, rett før midnatt den 14. april, støtte skipet på et isfjell og sank få timer senere. 705 mennesker overlevde, mens mellom 1350 og 1512 omkom. Av de norske var det bare 10 som overlevde, og den snaut nittenenårige Arne var ikke en av dem.

De nå barnløse foreldrene donerte hele sin formue til Redningsselskapet, som senere bygget to redningsskøyter, begge døpt «Arne Fahlstrøm» (RS29 og RS74, levert henholdsvis 1913 og 1968).

Johan Fahlstrøm fortsatte som skuespiller etter at gutten gikk bort, og gjestespilte som «Sigurd» i 10 oppføringer av «Hærmændene på Helgeland» på Den Nationale Scene i Bergen fra 2. januar 1916, som «Bisp Nikolas» i «Kongs-emnerne» i 1921 (hvor Alma stod for regien), og til slutt som «Sakfører Krogstad» i «Et dukkehjem» på Nationaltheatret den 22. mars 1937. Det var også en festforestilling i anledning hans 50-årsjubileum som skuespiller.

Kilde: Wikipedia, Ibsen.nb.no, Alma Fahlstrøm: To norske skuespilleres liv og de Fahlstrømske teatres historie : 1878-1917. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1927. Side 265-267+274-277.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Nils Collett Vogt

Nils Collett Vogt (1864-1937, norsk dikter)

Dette skal ikke handle så mye om selve mennesket Nils Vogt. Dette innlegget burde strengt tatt heller handle om Henrik Ibsens skuespill «Peer Gynt», som ble utgitt denne dag for nøyaktig 150 år siden, på Gyldendal Forlag, en novembertorsdag i 1867. Men det skal det heller ikke. Dette dreier seg (nesten) kun om gjengivelsen av Vogts dikt «Henrik Ibsen», som er å finne i Vogts diktsamling «Et liv i dikt» fra 1930. Nils Vogt er vel uansett (dessverre) for lengst glemt av de fleste, selv om kanskje et par av uttrykkene han var opphavsmann bak, fremdeles kan vekke gjenkjennelse: «... som julekvelden på kjerringa» og «Gid jeg lå, sa kjerringa, hu satt i senga».

Uansett, Nils Vogt, Den norske forfatterforenings formann (1916-1919), var blant dem som stod æresvakt ved Henrik Ibsens kiste i Trefoldighetskirken kvelden og natten før dikteren ble gravlagt den 1. juni 1906. Og her er diktet Vogt skrev, og som ble fremført som «Prolog ved Nationaltheatrets sørgefest juni 1906»:

Henrik Ibsen

Ingen kval stor som geniets!
Ut i rummet hjemløst kastet
saa han prøvende omkring sig:
Slik blev jeg! Slik er de andre!

Er de slik, da maa jeg skape
om paany dem i mitt billed.
Kamp for livet! Kamp til døden! . . .
Nys gik Henrik Ibsen iblandt os.

Husker I, naar henad gaten
stilt han kom i middagsstunden?
Hodet meislet. Panden høireist.
Læberne strengt presset sammen.

I hans blik glimt av trudsel
lik en rovfugls, naar den speider -
For med den han hadde steget
uræd til de luftblaa høider.

Op slaar derfor fra hans digtning
styrkefuldt et pust av renhet.
Bakon tanken marmortstøtter . . .
Renhet, marmorglans og stjerner!

Intet kald stort som geniets!
Ut i ødemarken kastet
ropte eggende hans stemme.
Dødsmat svarte kun dens gjenlyd.

Saa blev maalet da at skremme
op et folk av vanmaktsdøsen.
Mins i vel? Som lyn paa tunger
hvasst det skar, da Brand forkyndte.

Ikke ry og samfølt lykke,
kun sin daad, sit verk han vilde.
Lokket blinkende i mørke
ei hans eget væsens gaate?

Refser nys, en gudfylt dommer.
Nu en trollmand, som i mystisk
fjernhet gjennem tegn og varsler
tydet syners dunkle mening.

Da - skarpt tegnet mot en himmel
stjernestripet, nordlysflammet -
steg et kjæmpelinjet hode.
Op vi stirret. Og det talte.

Over jord en trylleformel
løndomskraftig ut det slynget,
spurte kanske eller aandet
paa en tvil, som tændte flere.

Til i hast en sky gled over.
Borte var han. Kald strøk vinden.
Men da grundende vi skildtes,
knitret morgnens røde fakkel.

Husker I, naar henad gaten
stilt han kom i middagsstunden?
Takk hos noen. Smil hos andre.
Kanske en snek blygt sig efter.

Tænkte saa vi: Rart at just av
vore armodskaar geniets
regnbustraaler sprang i natten
dristig syngende mot lyset!

Netop her! Klamt over sindet
hundreaaring vanmakts tyngsel.
Støn og uro nedenunder.
Hundreaarig længselsvaande.

Er det mørket nu, som kommer?
Skal til sørgefester dumpe
fra i dag vi motløst flokkes?
Norges stortid, er den omme?

Hør mig! Gjennem minderøken,
blomsterkvalmen, virakosen
vil da malmsterkt op fra graven
tunge kobberklokker runge.

Ikke takkens bleke blomster,
kun sin daad, sit verk han vilde.
Nu velan! Skyt rygg! End har vi
kraft til gjerninger at øve.

Hvilken skjæbne er geniets!
Gjenlydløs i ødemarken
bær nu Henrik Ibsens stemme
bud fra vesten og til østen.

I hans navn vi skilles, samles.
Eller har han i sit billed
ikke skapt os? Stolt vi vidner,
at han ei er død, men lever.

Sving da mæktig over dagens
liv, I store kobberklokker!
Andaktssitrende om kvelden
stiger mindets klare stjerne.


Kilde: Wikipedia, Nils Collett Vogt: «Et liv i dikt» (Aschehoug, Oslo, 1943, Annet opplag), s. 80-83, Ibsen-kronologien (se under).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Olaus Fjørtoft

Olaus Johannes Fjørtoft (1847-1878, norsk forfatter, journalist og politiker)

Henrik Ibsens «De unges Forbund» hadde sin urpremiere på Christiania Theater 18. oktober 1869. Det sies at oppførelsen ble vel mottatt, men under den andre og tredje oppføringen brøt det ut pipekonserter. Teateret hadde ingen gongong som kunne benyttes for å skape ro i salen, derfor måtte man la teppet falle. Til slutt ble man også tvunget til å slukke gassen, slik at sal og scene ble liggende i stummende mørke. Publikum begynte likevel å slåss, og håndgripelighetene fortsatte helt ut på åpen gate. «Piperne» hevdet selv at opptredenen ikke var for å yte mishag mot Ibsen, men en protest mot Morgenbladet som hadde tatt stykket til inntekt for seg og sitt politiske syn.

En av de som ledet an i pipekonsertene var Olaus Johannes Fjørtoft.

Henrik Ibsen selv var uvitende om det hele, han oppholdt seg nemlig på denne tid i Egypt (i forbindelse med åpningen av Suez-kanalen), men gjennom brev fra Suzannah fikk han snart høre om oppstyret, og han skrev da også i november 1869 diktet «Ved Port Said» ved etterretningen om pipekonsertene:

«Østerlands dag
over havnen glittred;
alle jordklodens flag
fra masterne sittred.
Musikens toner
bar frem koralen;
tusend kanoner
døbte kanalen.     

Damperne drog
forbi obelisken.
På hjemmets sprog
traf mig nyheders hvisken:
det digt-spejl, jeg pudsed
for mandlige tøjter,
var hjemme smudset
af stænk fra fløjter.     

Gift-fluen stak;
det gav mindelser vamle. -
Stjerne, hav tak, -
mit hjem er det gamle!
Vi prajed fregatten
fra flodbåds-taget;
jeg svinged hatten
og hilste flaget.      

Til fest, til fest,
trods giftkrybs-kløerne!
Som udvalgt gæst
gennem «Bitter-søerne»!
Er dagen sluknet,
jeg drømmende sover,
hvor Farao drukned
og Moses slap over.»

Olaus Johannes Fjørtoft må sies å ha vært en pussig skrue. Han var matematiker, skribent og politisk agitator, og ytterliggående både i kristentro, sosialisme og målsaken. Han vokste opp på gården Hardhaugvik på Flemsøy i Haram kommune. Faren, Amund Olsen Fjørtoft (1814-1898), som var både gårdbruker og lensmann ville helst at sønnen skulle bli prest. Men det virket som sønnen var i opprør mot både autoriteter og faren: Allerede som tenåring gjorde han seg umulig, han røk uklar med ledelsen både på Borgerskolen i Ålesund (1859-1861) og deretter på Molde Lærde og Realskole (1861-1866), og måtte slutte begge steder på grunn av sine radikale meninger. Men hans matematiske talent kunne ingen ta fra han, og allerede som 14-åring var han medforfatter av en lærebok i praktisk regning.

Fjørtoft reiste så til Christiania, hvor han begynte på Heltbergs studentfabrikk (akkurat som Ibsen gjorde i 1851). Han var hjelpelærer i matematikk samtidig som han leste til eksamen artium. Han slet med latinen, men klarte til slutt å ta eksamen i 1869, samme år som de omtalte pipekonsertene fant sted.

Senere livnærte Fjørtoft seg ved å være privatlærer i matematikk og astronomi for studenter til andreeksamen ved universitetet. Det blir fortalt at han ikke tok noen fast betaling av elevene, met at hver gav etter evne. Store og små pengesedler og mynter stakk han bare ned i frakkelommen, som det var hull i. Når han så traff på en fattig student som trengte penger, stakk han bare neven ned i frakkefôret og gav innholdet til studenten uten å se på verdien. Til en som var dårlig kledd i kulden, kunne han til og med gi fra seg frakken. Det sies at han selv gikk så dårlig kledd at han holdt på å bli stengt ute fra både universitetet og Studentersamfundet. Kosten var stort sett kaffe og smørbrød på stamkaféen, som var Café National ved Youngstorget. Det tærte på helsen, som aldri hadde vært helt god. Fjørtoft sto som utgiver av det radikale bladet Tiraljøren i 1871 og av bladet Fram fra 1871-1873. Han ble også valgt inn i styret til Det Norske Samlaget i 1871, men her kom han raskt i konflikt med formannen Hagbard Emanuel Berner (1839-1920, norsk jurist, redaktør og politiker) om målsaken, og ble kastet av styret året etter. I 1873 ble han også ekskludert fra Christiania Arbeidersamfund. Den brå og skarpe væremåten hans, sammen med hensynsløs ærlighet, gjorde ham til en outsider i de fleste miljøer. Ekskluderingen gjorde at Fjørtoft ikke fikk tilgang til den rimelige og gode restauranten der. Han ble da enda mer underernært og utsatt for sykdom, et lett bytte for forkjølelse og lungebetennelse, som gikk over til tæring med døden til følge. Bare vennen Oskar Norman Eng (1847-1921, norsk lege og stortingsmann) besøkte ham på Rikshospitalet da han lå på det siste. Han døde 21. mai 1878, 31 år gammel. Det var forholdsvis stort fremmøte ved begravelsen, der redaktør Ola Anton Thommessen (1851-1942, norsk journalist, redaktør og politiker) la ned krans fra venner og sa: «Ingen ung Mand med aandelige Interesser har staaet Fjørtoft nær, uden han skylder denne rige, eiendommelige Natur nogle af sine dybeste Indtryk.» Det ble skrevet flere minnedikt og kronologer over den radikale publisisten.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Allkunne, Henrik Ibsens Skrifter (Digital versjon)

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Ohan Demirgian

Ohan Demirgian (1837-1875, armensk-egyptisk hoffstallmester og diplomat)


(Demirgian sittende)

Ohan Demirgian (som også gikk under kallenavnet Habib Bey) var kanskje blant de mer merkelige bekjentskapene Henrik Ibsen fikk. Ohan ble, gjennom sin kunnskap for hesteavl, en nær venn av Kong Karl IV (1826-1872, konge av Norge og Sverige fra 1859). Da Ibsen ankom Stockholm i siste halvdel av juli 1869 for å delta i en rettskrivingskongress, var kongen og stallmesteren blant de han ble introdusert for. Demirgian inviterte raskt Ibsen til å delta i den forestående åpningen av Suez-kanalen (med alle kostander dekket), noe Ibsen, antagelig ikke helt utilslørt, takket ja til. Ibsen fikk senere tildelt Medjïdjie-ordenen av Demirgian, som på sin side ble sterkt kritisert for å ha delt ut ordenen til kreti og pleti.

Henrik Ibsen selv var såre fornøyd med sin reise til Egypt via Frankrike, og da Suez-kanalen ble offisielt åpnet 17.11.1869, var han for lengst ankommet. På vei tilbake hadde han et opphold på to uker i Paris. Ett år senere hadde han ikke mottatt medaljen forespeilet, så i et brev datert 23.11.1870 purret han Demirgian, samtidig som han diplomatisk takket for den påspanderte turen: «Opholdet i Egypten har väret den interessanteste og lærerigeste periode i mit liv». Ibsen mottok ordenen først 09.05.1871.


(Kong Karl IV)

I 1871 var det planer om at Karl IV skulle giftes på nytt. Blant kandidatene var prinsesse Thyra av Danmark (1856-1933) og en russisk storfyrstinne. Demirgian foreslo heller den polske grevinnen Marya Krasinska (1854-1888) og fikk en million kroner (!) i provisjon for å forestå forhandlingene. Planene ble forsøkt forhindret, men de var klare da kongen ble syk og gikk bort 18.09.1872. I sine siste år sendte Demirgian flere utpressingsbrev til det svenske hoff. Til sist endte han på et sinnsykehus i Marseille hvor han døde.

Kilder: Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Carl Lorange

Johan August Frederik Carl Lorange (1833-1875, dansk maler)

Våren 1867 (nærmere bestemt 10. mai) ble det holdt fest i regi av Den Skandinaviske Forening i Roma, i osteriet Raffaels Vigne. Til stede var blant annet Henrik Ibsen, Lars Hansen (1813-1872, dansk portrettmaler), Frederik Gotschalk Knudtzon (1843-1917, dansk kunsthistoriker), Christian Gottlieb Vilhelm Bissen (1836-1913, dansk billedhugger) og Jørgen Bech Meincke (1843-1902, dansk journalist).

Det var også maleren Carl Lorange, som denne kvelden skulle bli offer for Henrik Ibsens skarpe tunge. Etter det danske nederlaget i den prøyssisk-danske krigen i 1864, søkte Lorange kunstneriske utfordringer utenfor landet, og ble nært knyttet til kretsen rundt Den Skandinaviske Forening, selv om han allerede under sitt første opphold i Roma fra 1867-1868 var sterkt sykdomsvekket.

(Maleri av Lorange fra 1868)

Knudtzon beskrev episoden slik: «[Osteriet] kaldtes 'Rafaels Vigne' og laa med Indgang fra den brede Vej, som den gang førte fra Sta Maria Maggiore til Laterankirken. Vi kom fra Vejen ind i en Vinhave. Udenfor Huset fandtes paa et kolossalt Postament, Murværk fra Oldtiden, en Veranda af Vinløv, under hvis luftige Tag vi havde Plads. Vi var godt og vel et Dusin Skandinaver, og i de aldeles charmerende Omgivelser forløb Gildet paa den fornøjeligste Maade. Jeg erindrer denne Aften som en av de smukkeste jeg oplevde i Rom. Men tilsidst opstod en meget skærende Dissonans, og dens Ophavsmand var Ibsen. Han havde Plads med Ryggen mod Huset, og paa den modsatte Side af bordet sad gamle Hansen, der her som ved lignende Lejligheder var den, der tog sig af Regningen og fordelte Udgifterne paa Deltagerne. Han var netop ifærd med dette Arbejde, som han altid udførte med stor Grundighed, men uden stor Hurtighed - da Lorange, hans Sidemand, gav sig til at hjælpe ham med Regnestykket. Nu foer Ibsen pludselig op og begyndte en Tale, som hurtigt formede sig til et ganske brutalt Overfald paa Lorange. Dels var han irritert over at denne tog Del i Opgjøret, dels var han i allerhøjeste Grad misfornøjet med Lorange, og det baade som Kunstner og som Menneske: 'Han var - saaledes sluttede Ibsen sin Tale - ikke værdig til at gaa paa To, men burde gaa paa Fire'. Vi var Alle ganske maalløse over et saadant Overfald paa et sages- og forsvarsløst Menneske, en stakkels brystsyg Mand, der havde nok at kæmpe med - ogsaa uden at blive slaaet ned af Ibsen. Men saa tog Vilhelm Bissen Ordet og sagde til Ibsen, at der ikke var noget at sige til, at Lorange havde bistaaet Hansen med Opgjøret - Bissen havde selv hørt, at Hansen havde anmodet ham derom. Ibsen blev lidt roligere; men den Skylle han havde sendt ud over Lorange, var jo afleveret og lod sig ikke tage tilbage. Og det alleruhyggeligste ved det Hele var, at det meste af hvad Ibsen havde anket paa Lorange som Kunstner og Menneske, var noget, som man egentlig maatte give ham Ret i - kun selvfølgelig ikke i at udtale det paa en saa brutal Maade og ligeoverfor en stakkels syg Mand.

  Da Ibsen havde siddet lidt, rejste han sig atter, og nu kom, ovenpaa Stormen, Blindheten op i hans Sind. Han vilde udbringe en Skaal for en ung Mand, som var et Exempel paa en Kunstner af den rette Slags - for Ludvig Abelin Schou. I smukke og velvalgte Ord priste han nu Schous Evner, hans Sandhed og Stræben, og vi tømte vore Glas paa hans Velgaaende. Men beklageligt, at der ikke fandtes den Mand, som havde Kraft, Mod og Evne til paa en passende og overlegen Maade at reagere mod Overfaldet paa Lorange.

  Men Hansen blev da færdig med Opgjøret, og vi brød op. To og To slentrede Fortroppen ned av Vignen og ned av Vejen. Jeg tænker de har sluttet sig om Lorange og givet Ibsen en passende Overhaling. De sidste var Ibsen, Meincke og jeg. Vi rejste os for at følge de Andre. Men ak! nu viste det sig, at Ibsen ikke kunde styre sin egen Skude. Saa tok Jørgen ham under den højre og jeg ham under min venstre Arm, og saa begav vi os paa Vej hjemefter. Og denne Aftentur med den store Digter var ikke af de korteste. Paa Vejen blev der nok talt, men ikke meget. Ved Ibsens Gadedør bad jeg ham om at give mig sin Nøgle, for at jeg kunde lukke op. Det skete; men da vi vilde følge ham op ad Trappen, modsatte han sig dette bestemt. Det var udenfor al Tvivl, at Ibsens Hjerne fungerte meget bedre end hans Ben. Han reflekterede jo og tog sine Bestemmeelser og takkede os paa det forbindtligste.-»

(Maleri av Lorange fra 1864)

Carl Lorange døde barnløs i Kairo i oktober 1875, men overlevde Ibsens favoritt Ludvig Abelin Schou (1838-1867, dansk maler), som døde av kolera i Firenze bare noen måneder etter «festen», den 30. september. Etter at Ibsen hørte om sistnevntes bortgang, skrev han til sin venn Jonas Sigismund Collin (1840-1905, dansk zoolog) blant annet: «Den sørgelige Meddelelse om Schous Død i Florentz vil rimeligvis være Dem bekjendt; det var i Sandhed et Tab; Schou var en ualmindeligt lovende Kunstner.»

Kilder: Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter, Nordisk familjebok (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Martin Schneekloth

Martin Schneekloth (1844-1871, dansk student)

Våren 1867 ble Henrik Ibsen kjent med den unge Martin Schneekloth. På et av de fotografiene som er kjent fra 1867 av Henrik Ibsen, poserer han sammen med Martin og et par andre venner, muligens tatt på samme tid.

Sommeren 1867 tilbrakte Ibsen og familien på Ischia i Italia, og der var også blant annet Vilhelm Bergsøe (1835-1911, dansk forfatter, zoolog og numismatiker) og Martin Schneekloth. Begge to var plaget av tidens svøpe, tuberkulose, og begge ble de blant mange Ibsen brukte som modell for «Peer Gynt» som han skrev på under oppholdet. Sommeren 1868 tilbrakte Martin i Danmark, men reiste så til Sveits, Capri og Palermo.

Noe særlig mer kontakt mellom Ibsen og den unge studenten er ikke kjent før 23.03.1869, da Ibsen svarte på et brev fra Martin han hadde mottatt et par måneder før. I sitt brev fra Dresden skriver Ibsen blant annet: «Det glæder mig meget at høre at De til Efteraaret udgiver Deres Digte og Fortællinger fra Italien. Der ligger noget for Produktionen i høj grad befordrende i at faa sine færdige Arbejder fra Halsen paa den Maade». Det fantes et visittkortportrett av Schneekloth i familien Ibsens private fotoalbum, tatt på ukjent dato. På baksiden har Schneekloth skrevet flg diktstrofe:

«Naar Tider komme og Tider svinde
Som skiftende Bølger i Hav,
Lad Haabet i Skyen os evigt binde,
Ja binde bag Død og bag Grav.»

Schneekloth kom dessverre ikke til å utgi noen arbeider før han døde av tuberkulose 18.02.1871. Men i 1942 utgav den danske prest og forfatter Peter Schindler (1892-1967) «Efterladte papirer af Martin Schneekloth 1844-1871».

Kort tid innen sin død skrev Schneekloth:

«Og tør endnu tilsidst jeg sagte aande
Et elsket Navn i Eders raske Gang,
Saa bring et Bud om Kjærlighedens Vaande
Til hende, der beaandet har min Sang,
Men hvisk det sagte i en stille Stund,
Hvisk det som en Drøm i Morgentimens Blund,
Hvisk om en Digtersjæl, der ei kan glemme
Sit danske Land, sin Kjærlighed derhjemme.»

Lørdagen Martin døde skrev han fire linjer i lommeboken, som han gjemte under hodeputen:

«Imorgen, naar Døren I aabne paa klem
Da finde I kun et Lig.
Jeg selv i en deilig Drøm gik hjem
Med Jesus til Himmerig.»

Samme aften sovnet han stille inn, lappen fant man neste morgen. Han ble begravet 20. februar på Romas protestantiske kirkegård.

Kilder: Wikipedia, «Gli amici del cimitero acattolico» (Digital versjon), Henrik Ibsens Skrifter.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Henning Tønsberg og Johannes Heftye

Henning Bødtker Tønsberg (1837-1881, norsk boktrykker)
Johannes Thomassen Heftye (1849-1907)

Henrik Ibsens «forhold» til Henning Tønsberg er nesten så perifert som det tenkes kan, men jeg har allikevel funnet det interessant nok til å ta med historien om ham og fjellklatreren (og juristen) Johannes Thomassen Heftye (1849-1907).

Henning Tønsberg var sønn av Nils Christian Tønsberg (1813-1897, norsk forlegger) som i 1856 gav ut Henrik Ibsens «Gildet paa Solhoug». I november 1866 skrev faren et brev til Ibsen med anmodning om bidrag til hans forestående utgivelse (som sannsynligvis var samlingen «Ved Løvfaldstid», i 1867 utgitt av sønnen). Henrik Ibsen avslo forøvrig høflig i et brev datert 11. november 1866 i Roma.

Johannes Heftye gjennomførte i 1875 som første mann bestigningen av Store Knutsholstind (2341 m.o.h.) i 1875, og fikk ære og oppmerksomhet for det. Æren bleknet betraktelig da William Cecil Slingsby (1849-1928, britisk fjellklatrer) besteg Store Skagastølstind (2405 m.o.h.) året etter. Johannes Heftye førte en opphetet debatt med Slingsby om vanskelighetene på «Storen» i forhold til Stor Knutsholstind, og ville i 1880 bevise at Storen var enkel å bestige. Sammen med to andre klatrere fant de ved en feiltagelse en enklere vei til toppen. Heftyes rute har senere blitt normalveien ved bestigning av Storen. Han ga ut bok om det: «Skagastøtindene i Sogn - 5. juli 1820 til 14. august 1880». Slingsby lot seg provosere, og tok grundig hevn ved å bestige Knutsholstind i lag med en dame (Marie Sølfestdatter). En dame på Knutsholstind! Til overmål hevdet Slingsby ar de hadde knapt behøvd å ta seg for med hendene. At det ble til ny strid og polemikk mellom de to hersker ingen tvil om. Henning Bødtker Tønsberg som leste Heftyes bok, forsøkte å klatre Storen etterpå, og omkom i dette forsøket 13.07.1881. Slingsby beskyldte Heftye for å ha forårsaket ulykken med sin undervurdering av vanskeligheten ved å klatre Store Skagastølstind.


(Johannes Heftye)

I september 1882 kjøpte Johannes Heftye Austrått Gods i Ørland kommune for 100 000 kroner. Som kjent er det stedet Henrik Ibsen brakte inn i verdenslitteraturen med skuespillet «Fru Inger til Østeraad». Heftye anla en ny vei et stykke fra gården og nektet samtidig folk å bruke den gamle veien som gikk over tunet. Dette provoserte lokalbefolkningen, og andre juledag i 1899 var det en del folk som gikk på den forbudte veien. Dette utløste en dramatisk konfrontasjon som endte med at Heftye drepte den 24 år gamle fiskersønnen Ove Pettersen Postmyr (1875-1899) etter å ha løsnet flere skudd mot «inntrengerne». Heftye ble arrestert dagen etter, men slapp fri dagen før liket ble begravd. I rettsaken som fulgte, fikk Heftye ikke noen straff, da man fant at han hadde handlet i nødverge.

Kilder: Wikipedia, Norsk-klatring.no, Henrik Ibsens Skrifter

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Hans Christian Knudsen

Hans Christian Knudsen (1816-1863, norsk prest og misjonær)

Hans Christian Knudsen var den første nordmann som reiste til Afrika som misjonær på 1800-tallet. Knudsen vokste opp i Bergen som sønn av en allsidig og driftig far, som imidlertid ikke lyktes like godt i sine mange forskjellige foretak. Hjemmet var preget av pietistisk fromhet etter herrnhutisk mønster. Hans Christians skolegang bestod i første omgang av tre års allmennskole og dernest, fra 12-årsalderen, via den kjente kunstmaleren Johan Christian Clausen Dahl (1788-1858) tre år ved Bergen tegneskole, hvor han hadde friplass. 1828 gikk faren konkurs, moren (Asseline Johanne Marie, 1784-1829, født Lie) døde kort tid etter, og Hans Christian kom etter hvert i arbeid som tegner i kaptein Georg Carl Christian Wedel Prahls (1798-1883, norsk militær, trykker og jordbruker) litografiske trykkeri i Bergen, mens resten av familien flyttet til Farsund.

Med støtte fra faren og den herrnhutisk orienterte Stavanger Misjonsforening begynte Knudsen høsten 1835 på Det rhinske misjonsselskaps misjonsskole i Barmen i Tyskland, hvor han studerte i fire år. Han ble ordinert i Barmen 6. mai 1841 og sendt som misjonær til Namaqualand på sørvestkysten av Afrika (i nåværende Namibia og Sør-Afrika). Dette området var hovedsakelig bebodd av san-folk, som på den tiden ble kalt hottentotter. I dette området arbeidet han i første omgang til 1848 og på ny 1849-54. Han grunnla tre misjonsstasjoner, hvor det i hans tid ble døpt i alt 760 afrikanere.

1848 reiste Knudsen til Norge og giftet seg med prestedatteren Elise Christiansen (egentlig Petronelle Hermandine Caroline Elisabeth Christiansen, 1820-1859). Året etter var de to på plass som misjonærer i Namaqualand. Årene som fulgte, ble imidlertid svært vanskelige, dels på grunn av konflikt med en tysk kollega, dels som følge av spenningsforhold i den afrikanske menigheten og dels på grunn av hustruens tiltagende depresjon. Nokså desillusjonert forlot Knudsen Afrika for siste gang sommeren 1854 og ankom Bergen samme høst.

Etter hjemkomsten ble hustruen sinnssyk og innlagt på asyl og de to sønnene utplassert hos familie, mens Hans Christian Knudsen selv slo seg ned i Stavanger som språklærer. Han redigerte en tid også Det Norske Missionsblad. I denne perioden ble han grepet av den lammerske vekkelsen (Gustav Adolph Lammers, 1802-1878, norsk prest) og utgav flere skrifter om endetidsspørsmål. 1861-62 var han huslærer i Molde og reiste deretter som forkynner i Midt- og Nord-Norge. På en av disse forkynnerferdene omkom han i snøstorm på en fjellovergang i Hattfjelldal våren 1863. En minnestein ble reist over ham ved Hattfjelldal Kirke 1927.

Det er kjent at Henrik Ibsen brukte Hans Christian Knudsen (i tillegg til blant andre Lammers) som modell for presten «Brand». Selv om de to muligens ikke ble kjent med hverandre, er det all grunn til å tro at Ibsen, som ved Knudsens hjemkomst til Bergen arbeidet som teatersjef, hørte om ham, og lærte hans og hustruens triste historie, og også senere fulgte med i hans liv. Det kan også hevdes at han har brukt ham som modell for «Ejnar». Eksempelvis i disse ord av Ejnar om seg selv i femte handling:

«Siden? Det er sant
saa blev jeg Afholdsprædikant;
men dette Væsen stundom er
med Fristelser formeget blandet;
jeg derfor greb til noget andet
og reiser nu som Missionær -
Brand: Hvor hen?
Ejnar: Til Halenegerlandet.»

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Norsk Tidsskrift for Misjon, Borgerskolen - en del av livsbevegelsen (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Hans Henrich Bordewich

Hans Henrich Bordewich (1837-1867, norsk teaterdirektør)

Han fulgte ikke sjømannsyrket som sin far, men fikk en meget god utdannelse og begynte på universitetet tidlig. Som student kom han til Lyngvær i Lofoten, hvor han for en tid, underviste sin kusine. Det er blitt fortalt at han forelsket seg i kusinen Elise Sofie (1837-1861, som i oktober 1860 ble gift med Johan Eliakim Tegnill Irgens, 1837-1894, fiskeværeier). Men hennes far (Johan Peter Bordewich, 1802-1879) ville ikke vite noe av det og begrunnet det slik at det unge paret måtte gi opp ethvert håp om giftemål. Forlovelsen var deretter brutt.

(Lyngvær)

Den unge mannen forlot Lyngvær kort tid etter dette. Han måtte fullføre sine studier, som var finansiert av hans onkel, foran nevnte Johan Peter Bordewich, og dro sydover til Christiania hvor han etterhvert tok sin eksamen. Han skal ha vært student sammen med Jonas Lauritz Idemil Lie (1833-1908, norsk forfatter og jurist) og Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson (1834-1917, norsk kunsthistoriker og forfatter), og nær venn av begge. Han var etter sigende i tillegg venn av Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler og teaterpersonlighet). Jonas Lie skrev om Bordewich og hans ulykkelige kjærlighetshistorie i sin første utgitte roman («Den Fremsynte») i 1870, og den boken hadde Ibsen i sin private boksamling.

Hans Henrich studerte filosofi, ble en av de mest lovende kandidater og ansett som et litterært geni, og tilbudt en stilling ved det nylig åpnede nasjonale teater i Bergen i 1861, hvor han ble direktør inntil hans helse ikke tillot det lenger. Han døde i Christiania, ensom og barnløs, før han fylte 30 år. Det sies at han døde av kjærlighetssorgen over kusinen som gikk bort 13.08.1861, ikke lenge etter at hun giftet seg. Hans Henrich var ikke den eneste i familien som gikk bort tidlig, både faren (Hans Oliver Bordewich, 1806-1844, matros) og moren Edvardine Madsine (1809-1839, født Tiller) gikk bort tidlig. Moren skal ha blitt sinnssyk og druknet seg i et av Trondheims vannreservoarer. Det er sannsynlig at det var onkelen Johan Peter som stod for oppfostringen av Hans Henrich. Hans Henrichs farfar, sjømannen og kapteinen Hans Heinrich Bordewich (født 1769) døde i en alder av 44 den 26. april 1813, etter å ha forlist med skonnerten «General Løitnant Grev Schmettow» på Veiholmen, ved utsiden av øyen Smøla på Nordmøre. Både kapteinen og mannskapet på 4 overlevde, men frøs i hjel i det kalde været før de klarte å nå bebodde områder. De ble begravd på Smøla 16. mai.

I «Fra Ulrikken til Alperne» (1925) skriver Marcus Grønvold (fra tiden i München etter 1875): «En aften nævnte Ibsen at han forestillet sig Brands ydre i likhet med en av hans efterfølgere som teaterdirektør i Bergen, nordlændingen Bordewick, en mand med et fint, blekt skjegløst ansigt og et inadvendt blik - han døde som ung.» Det er ikke kjent når Ibsen og Bordewich traff hverandre, men kanskje ble de introdusert via Lie, Dietrichson eller Bjørnson, alle nære bekjente av Ibsen.

I «Den fremsynte» beskriver Lie (i romanen kalt «David Holst») Bordewick slik: «Det var noe usedvanlig nobelt ved hans slanke figur og hans fine, smale, alvorlige ansikt med den høye panne og den svære, krøllete, sorte hårmasse om tinningene. De sterke øyenbryn og en utpreget romernese opptok liksom oppmerksomheten fra hans øyne, som var lyseblå og mer i pakt med hans blekhet og skjeggløse ansikt enn med den mer energiske del av hans trekk. Det var dog disse siste som gav det første inntrykk av ham. Senere lærte jeg å lese trekkene annerledes og å se at der i dem nettopp lå avpreget strømbrytningen av den dobbeltnatur, som hans liv efterhånden ble søndermalt i.»

Og om sykdommen: «Det var brystet, sa han. Ved hjelp av hørerør og perkusjon oppdaget jeg dessverre at han bare hadde altfor meget rett.
  Det var brystet, men i en sådan tilstand at her kun var tale om å vinne tid, ikke om å bli frelst; for den ene lunge var helt borte og den andre alvorlig angrepet.» Videre: «Min hustru, som nu hadde fått ham inderlig kjær, betrodde meg en dag at hun nok trodde å vite hva min venn led av; det var visserlig intet annet enn ulykkelig kjærlighet.
  Så rørende skjønn som han lå der henimot døden, hadde hun aldri tenkt seg at et menneske kunne bli.
  Når han lå stille og smilte, var det som om han tenkte på et stevnemøte han skulle til så snart han var ferdig med oss her på jorden.»

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter, Wikipedia, Jonas Lie : «Samlede verker» (bind 1), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1995.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Marie Hoff og Kristian Elster

Marie Gerhardine Hoff (1815-1859, født Hambro)

Hvilken forbindelse Marie Gerhardine skal ha hatt med Henrik Ibsen er ikke helt klargjort, men selv om hun døde i Kristiania, vokste hun opp i Bergen. Og ekteparet Hoff var venner av familien Sontum, som Henrik Ibsen også ble kjent med da han flyttet inn på pensjonatet til fru Helene Sontum (1790-1864, norsk pensjonatvertinne) i oktober 1851, og hvis familie han ble venner med for resten av livet. Datteren Johanne Hoff husket bestillingen av sangen/diktet Ibsen skrev i forbindelse med morens bortgang, og at den ble hentet hos ham av Nicolai Hoffs adjutant.

Marie giftet seg en gang før 1838 med Nicolai Engebret Hoff (1813-1903, norsk løytnant, senere generalmajor). De fikk fire barn: Edvard Hans Hoff (1838-1933), Johanne Marie Hoff (1839-?, etter 1885), Sophie Bolette Hoff (1843-?, etter 1885) og Harald Nikolai Hoff (1847-1928).

Marie døde 26. mai av tyfus, og ble gravlagt 30te samme måned. Henrik Ibsens «Sang ved Fru Marie Gerhardine Hoffs Grav den 30te Mai 1859» lyder som følger:

Livshaven blomstred, rig gik du derinde, -
Saa rig som en Moder og Viv er at finde;
En Fremtid du saa gjennem Haabets Skjær, -
En Grav, en Grav laa iløn dig nær!     

Dødsenglen vinked, han bød dig at følge;
Nu opad du stævner paa Lyshavets Bølge;
Ei lindre du kan dine Kjæres Sorg, -
En Grav, en Grav blev din Jordeborg.     

Vaardagens Blomster, som dækker din Kiste, -
De rummer en Trøst for det Haab, som vil briste, -
De gjemmer et Livsfrø dybt under Muld:
Bag Grav, bag Grav straaler Morgenguld!     

Klagende Sjæle, som skygges af Sorgen!
Bag Natsløret vinker Forjættelsens Morgen;
I Troen er Lægdom for Savnets Saar:
Bag Grav, bag Grav er en Gjensynsvaar!

Kilder, Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter (digital versjon)

Kristan Mandrup Elster (1841-1881, norsk forfatter og forstmann)

Kristian Elster d.e. var forfatter og litteraturkritiker. Hans romaner og noveller hører til det ypperste i sin tids norske litteratur. Som kritiker var han banebryter for den nye realistiske litteraturen.

Elster vokste først opp i Overhalla, men 1853 flyttet familien til Førde i Sunnfjord, der hans far var sorenskriver. 15 år gammel ble han sendt til Christiania for å gå på skole der. Det var meningen at han skulle bli offiser, men det gikk ikke - han var for nærsynt. Han gjorde flere forsøk på å ta examen artium, siste gang 1864, men klarte ikke latinen. 1867 reiste han til Giessen i Tyskland og utdannet seg til forstmann. Fra 1869 bodde han i Christiania og skapte seg et navn som litteratur- og teaterkritiker. 1873 var han noen måneder konstituert forstmann i Valdres og ble så ansatt som forstassistent i Søndre Trondhjems amt, med bopel i Trondheim. Der bodde han til han døde av lungebetennelse 11.04.1881. Hans roman «Farlige Folk» utkom posthumt samme år, det gjorde også et utvalg noveller under tittel «Solskyer». Sønnen, Kristian Elster d.y. (17.03.1881-1947, norsk forfatter, jurist og litteraturhistoriker), ble født mindre enn måned før farens bortgang. I 1860 fikk Kristian Elster inn sitt sagaskuespill «Fra Fjorden» til Kristiania Norske Theater, hvor Henrik Ibsen bla var litterær rådgiver. I sitt brev av 21.01.1860 skriver Ibsen til Hr: Theod: Mandrup (Elsters psevdonym):

«Deres indleverede Skuespil ​'Fra Fjorden' har jeg med stor Interesse gjennemlæst og underretter Dem herved om at det skal være mig en Glæde at bringe det til ​Opførelse om muligt allerede i Februar Maaned. Honoraret for et Stykke af den Længde udgjør ifølge det ved det norske Theater gjældende Regulativ 12 ½ ​p: Ct: af Billetsalget ved de 4 første Forestillinger. Det bemærkes at udsolgt Hus beløber sig til omtrent 190 Sp. Jeg tror det vilde være gavnligt mundtlig at forhandle med Dem om enkelte Smaaforandringer af Udtryk o. s. v. ligesom Stykket maaskee [sic.] i teknisk Henseende kunde vinde ved en og anden uvæsentlig Forkortelse; skulde De hertil være villig, beder jeg mig derom underrettet. Forøvrigt beder jeg Dem være forvisset om at der saavel fra Udstyrets som fra Indstuderingens Side skal blive anvendt al den Omhu, hvorpaa Deres Arbeide efter min Formening har utvivlsomt Krav.»
Men Elster var selvkritisk, så han trakk skuespillet tilbake. Skuespillet om birkebeinerlederen Eystein Meyla (1157-1177) ble imidlertid oppført, men det ble en absolutt fiasko. Henrik Ibsen anmeldte stykket i Illustreret Nyhedsblad 16.08.1863, tre dager etter oppførelsen.

At Henrik Ibsen satte pris på Elster går frem av to brev, det første skrevet fra München 25.03.1880:

«Herr Kristian Elster. Trondhjem.

De har havt den godhed at sende mig ​et par af Deres nyere fortællinger, og jeg aflægger Dem herved min forbindtligste tak for Deres velvillige opmærksomhed.

Men når De synes at forudsætte at disse arbejder eller Deres literære produktion overhovedet måske kunde være mig ubekendt, så er dette en fejltagelse. Jeg har tvertimod med interesse og sympati fulgt Dem på Deres forfattervej lige fra ​den tid, da Deres dramatiske ungdomsarbejder kom mig for øje. I disse såvelsom i alt, hvad De har offentliggjort, i Deres noveller og ikke mindst i ​Deres beskrivende fremstillinger af natur og folkeliv med dets betingelser i de forskellige egne af vort land, har jeg gennemgående sporet en fin og ejendommelig begavelse, hvilket jo også, så vidt jeg mindes, har været anerkendt af den fagmæssige kritik, og, hvad der har mere at betyde, af de bedste elementer i vor læsende almenhed.

Højst ønskeligt for Deres fremtidige forfattervirksomhed tror jeg imidlertid nok det vilde være, om De ret snart kunde få anledning til personlig at gøre Dem bekendt med videre og friere ​feldter af ​samtidslivet, end dem, hvortil De hidtil har været henvist. Hvis det står i Deres magt at rive Dem løs fra Deres øvrige gøremål - jeg ved ikke bestemt, hvilke disse egentlig er - og hvis De søgte et rejsestipendium, enten af det  ​Schæffer'ske legat, eller måske heller af de til slige øjemed ​bevilgede statsmidler, så synes ​jeg ikke jeg kan tænke mig, at et sådant vil blive Dem nægtet.

Skulde De beslutte Dem til et sådant skridt, og skulde lykken være Dem gunstig, så vilde jeg ubetinget råde Dem til at indbefatte Tyskland i Deres rejseplan. Her er nutids-kultur at studere, her er folkeligt liv at iagttage, beslægtet med og dog forskelligt fra vort eget, og derfor af særlig interesse måske netop for Dem.

Jeg ved, hvad jeg for mit vedkommende skylder mit kendskab til det almene ​verdensliv, og jeg tænker ofte med deltagelse på de mange begavede mennesker hjemme, som hæmmes af snevre forholde. Jeg behøver derfor ikke at forsikre Dem om, at det hjertelig skulde glæde mig, hvis det for en tid måtte lykkes Dem at komme ud og høste erfaring og forøget klarhed ad sammenligningernes vej.

Sker dette, og Deres rejse skulde føre Dem på disse kanter, så vær forvisset om, at De altid vil være velkommen hos

Deres særdeles forbundne

Henrik Ibsen.» Det Schæffer'ske legat var et legat etter tollkasserer Henrik Ernst Schæffer (1794-1865), stiftet 1865 til å støtte for unge mennesker som ønsket å bli forfattere, kunstnere og lignende.

I et brev til sitt forlag Gyldendal ved Frederik Vilhelm Hegel (1817-1887, dansk forlegger og etatsråd), skrev Henrik Ibsen 21.04.1881 om Elster: «Det gjorde mig meget ondt at erfare Kr: Elsters død; han var en fin og højt begavet natur. -»

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter, Wikipedia, Norsk biografisk leksikon (Digital versjon)

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Olaf Skavlan og Ole Vig

Olaf Skavlan (1838-1891, norsk litteraturhistoriker og forfatter)

Skavlan er mest kjent som forsker på Henrik Arnold Wergeland (1808-1845, norsk forfatter), men det er det han kanskje er nest mest kjent for som skal nevnes her. Nemlig parodien han skrev i 1857 som nittenåring, første gang oppført på Det Norske Studentersamfunds scene 10. november 1858: «Gildet paa Mærrahaug eller Den fortryllede Agurk : romantisk Drama i to Akter af Jokum Pjurre». Selv psevdonymet vitner om stor sans for humor!

Skuespillet er vel en av de mest kjente studenterkomedier som er skrevet, det ble oppført en rekke ganger både på Studentersamfundet og andre scener. Stykket kom mer enn sannsynlig Henrik Ibsen for øret, velkjent med at det var blant annet både en parodi på hans egne «Gildet paa Solhoug» og «Olaf Liljekrans» (sistnevnte hadde urpremiere 02.01.1857). Men det er ikke sikkert Ibsen tok seg nær av parodien, og med en slik tittel er det kanskje ikke så rart.

Persongalleriet i stykket er verdt å nevne: «Diderik av Bern» (Konge paa Mærrahaug), «Liden Signelil» (hans Dotter), «Olaf Liljensvans» (Ridder uden frygt og Dadel), «Robert le diable» (hans Vaabendrager), «Langben Rise» (Kongens Foged, en Skurk), «Broder Jens» (Oppasser hos Langben, en Skurk), «Klara Malene» (Kongens Kjøkkenterne), «Nissen», «En Hulder med Hale», «To Ængle uden Hale», «To Gjenfærd i Kisteklæder», «Stridsmænd af begge Kjøn», «Dansende Kor af Alfer, Tusser og andet Djævelskab».

Omtrent ni år før sin død ble Skavlan rammet av en hjernesykdom, som førte til at han i flere år var fullstendig arbeidsudyktig.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon (Digital versjon).

Ole Vig (1824-1857, norsk skole- og folkeopplysningsmann)

Vig vokste opp i et fattig småbrukerhjem med haugiansk preg på Vikanlandet, nordvest for Stjørdalshalsen. Han lærte å lese allerede som 5-åring, og det unge talentet ble oppdaget under konfirmasjonsundervisningen av presten Falch Andreas Widerøe (1783-1847) på Værnes i 1839. Med Widerøes hjelp kom Vig til seminaret i Klæbu i 1841, og var ferdigutdannet lærer i 1843. Siden hadde han lærerstillinger i Åfjord og Kristiansund.

Vig regnes av mange som den norske folkehøyskolens far, selv om Vig selv ikke fikk oppleve skoleslagets etablering i løpet av sitt korte liv. Det som for mange står som hans største livsverk, er forarbeidet med å skape en folkehøgskole i Norge. På et lærermøte på Hamar i 1857 talte han fra domkirkeruinene, varmt og overbevisende om betydningen av å reise en folkehøgskole i Mjøsbygdene. Talen tente en gnist blant folket. I et vers fra sin «Nordmandssang» sier Vig noe om sitt syn på den norske bonde og det som norsk var:

«Jeg elsker bonden i kofte grå,
og fattigmannen hvis seng er strå,
og alle makter som ei forakter
de simple små.»

I 1851 fikk Vig anledning til å komme til Sorø Akademi i Danmark, og han gikk det meste av veien. Underveis besøkte han sin venn og prest Fredrik Nannestad Wexelsen (1818-1896) på Toten, der han også traff Wexelsens søster, Inger Marie Lyche Wexelsen (1832-1911, norsk forfatter og salmedikter) som han forelsket seg i. Samme år utga Ole Vig sin store diktsamling «Norske bondeblomster». Vig besøkte Wexelsen-familien flere ganger, og skrev til slutt et frierbrev der han åpenbarte sine følelser overfor Marie. Hun svarte med å uttrykke sympati og vennskapelige følelser, men avviste ekteskap. Avslaget gikk sterkt inn på Ole Vig, men gjennom sitt korte liv forble han trofast i sin kjærlighet til Marie. Vennskapet mellom dem holdt livet ut, og begge forble ugifte. Mye tyder på at hun innerst inne gjengjeldte hans kjærlighet, men selv om familien Wexelsen var tolerant i sine holdninger, var det kanskje for stort sprang å ta til ekte en husmannsgutt fra Stjørdalen. Ved Ole Vigs død skal Marie Wexelsen ha sagt: «Jeg er i grunnen Ole Vigs enke».

På nyåret 1852 flyttet Ole Vig fra Kristiansund til Kristiania hvor han fra 1852-57 redigerte tidsskriftet Folkevennen, utgitt av Selskabet for Folkeoplysningens fremme, samtidig som han underviste ved Nissens skole. Som sekretær for Selskabet for Folkeoplysningens Fremme og redaktør i Den norske Folkeskole tok han opp arven etter Henrik Wergeland. I 1854 flyttet Vig dessuten inn til Henrik Wergelands forhenværende bolig i Pilestredet 31 (kalt Hjerterum). Som medlem av styret for det som senere ble Det norske Theater (og Kristiania Norske Theater), kom Vig i kontakt med både Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler og teaterpersonlighet) og Henrik Ibsen.

Henrik Ibsen var tilsatt som kunstnerisk leder, men i ansettelsesvilkårene går det også frem hvilken posisjon og innflytelse Ole Vig hadde: «Hr. Henrik Ibsen ansvarer for theatrets kunstneriske drift - men han haver at conferere med herr Ole Vig før han antager et stykke til opførelse og ligeledes skal skje før antagelse af skuespillere til besettelse af rollerne».

Høsten 1857 ble Ole Vigs helse svekket. Han forsøkte å holde sykdommen (tuberkulose) i sjakk med friluftsliv og lange spaserturer. Likevel ble arbeidspresset, fattigdommen og sulten det som tok hans siste krefter. Fra midten av desember måtte han holde sengen, han døde 19.12.1857 i samme rom som Henrik Wergeland 12 år før. Tidlig samme morgen skal han ha sagt: «Nå kan jeg da trygt sovne i Jesu navn». Så sovnet han stille inn, ennå ikke fylt 34 år. Han rakk å ta farvel med sine venner, og skal på dødsleiet også ha ytret: «Det er så meget jeg ville sagt mitt folk og fedreland før jeg dør, og derfor jeg bruke hver stund så flittig». Vig ble begravet på Vår Frelsers Gravlund julaften, hvor han hviler mellom søsknene Henrik Wergeland og Jacobine Camilla Collett (1813-1895, norsk forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper). Henrik Ibsen skrev diktet «Ved Ole Vig's Grav Torsdagen den 24de December 1857»:

Stridsmand! hvil; din Kampdag er tilende,
Ei dens dybe Sværdhug brænde
Meer dit ædle Bryst!
For det Kjæreste du vidste,
For dit Folk, du til det Sidste
Stred den tunge Dyst.
God er Daaden du har øvet,
Nu har Naadens Løn du prøvet, -
Evighedens Lyst.
:/: Herren vil med kjærlig Haand
Aabne for din frie Aand! :/:
:/: Livets Strid :/: dig lønnes med
:/: Himlens Fred! :/:

Også Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870, norsk forfatter, dikter, journalist og jurist) skrev minnedikt; «Velfara til Ole Vig». Ikke lenge etter Ole Vigs død ga Marie Wexelsen ut den lille boken «Ketil, en julegave for de små». Her finnes hennes vakre julesalme «Jeg er så glad hver julekveld».

Kilder: Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter, Historiefortelleren.no (ved Hans Olav Løkken)

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Heinrich von Kleist

Bernd Heinrich Wilhelm von Kleist (1777-1811, tysk dramatiker, forteller, lyriker og publisist)

Heinrich Kleist kom fra en gammel prøyssisk adelsfamilie. Han var sin fars femte barn, men første sønn. Faren, Joachim Friedrich von Kleist (1728-1788) tjenestegjorde som kaptein i et regiment ved Frankfurt. I det første ekteskapet ble Heinrichs to halvsøstre født, hvorav Ulrike Philippine von Kleist (1774-1849) skulle stå Heinrich svært nær. Etter at farens første hustru døde 1774, giftet han seg året etter med Juliane Ulrike (1746-1793, født von Pannwitz). Noen år etter at også faren døde, trådde Heinrich inn i Potsdamer Garderegiment som fanejunker i en alder av femten. Etter syv år i hæren avsluttet han sin militære karriere, og begynte i 1799 ved universitetet i Frankfurt. Han studerte neppe systematisk, men reiste mye: til Sveits (hvor han skrev sitt mest kjente verk, lystspillet «Der zerbrochene Krug», eller Den knuste krukke), Paris, Weimar, Berlin og Dresden. Fra 1805 til 1806 hadde han en fast stilling ved rettskontoret i Königsberg, ellers var han en hjemløs og rotløs mann.

På vei til Berlin i januar 1807 ble Kleist arrestert av franske myndigheter, anklagd for spionasje. Etter et opphold i krigsfangeleir, reiste Kleist august 1807 via Berlin til Dresden hvor han oppholdt seg de neste to år. Her skrev Kleist blant annet «Das Käthchen von Heilbronn», «Die Hermannsschlacht» og «Prinz Friedrich von Homburg». De siste to leveår tilbrakte han i Berlin.

I sine verker vender Kleist stadig tilbake til konflikten mellom statens rett og individets personlige rettsfølelse og moralske plikt. Kleist har, særlig i nyere tid, fanget litteraturforskernes interesse, både på grunn av sin merkelige evne til å skildre alle mulige sjelstilstander og sin tragiske livsskjebne. Hans realisme og frihetspatos fant ingen plass innenfor det prøyssiske statssystemet, og han endte sitt liv for egen hånd.

Allerede i 1802 hadde Kleist skrevet i et brev: «Jeg ber til Gud om døden og til deg om penger». Nesten pengelens og følelsesmessig «... så sår, at jeg vil nesten si at dersom jeg stikker nesen ut av vinduet, sørger lyset som skinner på meg at det gjør vondt» (som han skrev bare 11 dager før han begikk selvmord), søkte Kleist selskap i sin elskerinne Adolphine Sophie Henriette Vogel (1780-1811), som han hadde kjent siden 1809. Henriette led av uhelbredelig livmorkreft, og med hennes godkjennelse ble de enige om å begå selvmord. Den 21. november 1811 reiste de til Stolper Loch nær Wannsee, sydvest i Berlin, hvor Kleist først skjøt Henriette i brystet, så seg selv i munnen. Paret ble begravet på samme sted som handlingen fant sted. I et avskjedsbrev («am Morgen meines Todes») til sin halvsøster Ulrike, avsluttet Kleist: «Og nu, lev vel, måtte himmelen skjenke deg en død bare halvparten så gledelig og usigelig lykkelig som min snart vil bli: det er det varmeste og dyptfølte ønske jeg vet å sende deg.»

På Kleists gravsten lyder inskripsjonen: «Han levde, sang og led / i dystre og vanskelige tider / han søkte døden her / og fant udødelighet». Mer enn et desennium senere trakk også nazistene Kleist til sitt bryst, og minnet ham med en gravsten til olympiaden i 1936, for så å endre påskriften da de oppdaget at sitatet var fra den jødiske dikteren Max Ring (1817-1901, tysk lege, journalist og forfatter). I 2011, i forbindelse med markeringen av 200-årsdagen for dramatikerens død, ble inskripsjonen tilbakeført.

Hva har så dette med Henrik Ibsen å gjøre? Vel, kanskje ikke så mye, det er ikke sikkert at han en gang kjente til Kleists tragiske skjebne. Men lest verk av ham har han sannsynligvis, det sies at Kleists ridderskuespill «Kätchen von Heilbronn» skal ha vært en av kildene til inspirasjon for Ibsens skuespill «Fru Inger til Østeraad» som hadde urpremiere 2. januar 1855. Og ridderen Knut Alvsson (1455-1502, norsk adelsmann og politiker), som ble myrdet, er en utløsende faktor i handlingen for skuespillet.

Kilder: Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter, Store norske leksikon, Vagant (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Louise Brun

Louise Larsine Brun (1830-1866, født Gulbrandsen, norsk skuespillerinne)

Louise var datter av ølbrygger Ole Gulbrandsen Spor (1798-1875) og hustru Ingeborg Olsdatter England (1800-1865), og vokste opp på Smørsalmenningen i Bergen. Louise Brun hadde den kvinnelige hovedrolle i nesten alle de stykker som ble spilt under den tiden hun var knyttet til teateret i Bergen (1850-1857), og hun behersket alt fra tragedier til komedier, selv om hun nok kunne virke noe tung og alvorlig for de lettere, humoristiske rollene. Dessuten var hun en ypperlig sangerinne, som gjorde en god figur i de mange vaudevillene, som var så populære i tiden.

Louise var relativt høy og slank med smalt renskåret ansikt og dype, mørke øyne. Hun la seg til en dannet eleganse som gjorde henne til en selvskreven innehaver av de sentrale damerollene. Publikum trodde hun var vokst opp i de høyere sosiale sjikt, mens de som kjente hennes egentlige bakgrunn undret seg på hvor hun tok det fra. I januar 1851 giftet hun seg med Johannes Finne Brun (1832-1890, norsk skuespiller).

Henrik Ibsen var ansatt som sceneinstruktør ved Det norske Theater omtrent samtidig som ekteparet Brun. Sammen dro de tre på en studiereise til København, Dresden og Hamburg fra april 1852. Blant roller som Louise spilte i Ibsens skuespill i Bergensperioden, var «Anne Berg» i «Sancthansnatten» (1853), «Blanka» i «Kjæmpehøien» (1854), «Fru Inger» i «Fru Inger til Østeraad» (1855), «Margit» i «Gildet på Solhoug» (1856), «Alfhild» i «Olaf Liljekrans» (1857), alle med premiere på Det norske Theaters åpningsdato, 2. januar.

Ekteparet Brun forlot Bergen 1857 og begynte ved Christiania Theater. Her ble de værende, bortsett fra et halvår ved Kristiania norske Theater 1862-63. Også i hovedstaden fikk Louise Brun straks en posisjon i første rekke. Spesielt ble det den franske salongkomedien hun utfoldet seg i. Her var hun, ifølge Bjørnstjerne Bjørnson (se under forrige innlegg), glitrende. Louise spilte også bla i rollen som «Signe» i «Gildet paa Solhoug» fra november 1861 på Christiania Theater.

I løpet av Louise Bruns 15-årige ekteskap fødte hun 11 barn, hvorav fire døde tidlig. Man vet ikke så mye om barna, men de var Didrik Reahl Caspar Brun (1851-1880, døde av hjernesvulst), Johanna Louise Brun (1853-?), Hans Brun (1854-? USA), Ole Gulbrandsen Brun (1858-?, etter 1875), Johannes Finne Brun (1859-?), Svend Busch Brun (1861-1916, oppleser), Yngvar Brun (1862-?, etter 1910, lærer), Fredrik Brun (ukjente leveår), Johan Koren Brun (1864-?). Den 9. januar 1866 nedkom så Louise med tvillingene Aksel og Louis Brun (1866-?, etter 1875), de ble født snaue to uker før moren Louise Brun gikk bort 21. januar.

Louise Brun vil bli stående som en av de fremste norske skuespillerinner på 1800-tallet, en pioner som banet vei for norsk scenekunst med norsk - og bergensk - tale.

Den 30. januar 1866 ble Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Til Erindring om Fru Louise Brun», med musikk av Ludvig Mathias Lindemann (1812-1887, norsk komponist, organist og folkemusikksamler), oppført på Christiania Theater:

Kor (bag scenen)

Farvel, farvel
fra ven, fra folk, fra fædreland!
Nu er det endt, dit stille virke,
dit ord, din sang til åndens pris
i kunstens glade kirke.

Herre-kor

Tak, for du kom med ungdoms-mod,
der den forsagte skare stod,
som skulde prøve første gang!

Dame-kor

Tak, for du kom i morgengry
med kvinne-takt og kvinne-ly
til kunstens ungdoms-viltre trang!

Alle

Tak for hvert vår-skud i dit bryst,
tak for din tones milde lyst,
tak for det fine, blege skær,
som farved alt, du rørte her.
Tak for din ædle, tause færd,
tak, tak,
tak, for du gav vor gærning værd.
Tak, tak!

Epilog.

Vi have nylig seet gå forbi
et billede af livet, strengt, alvorligt,
en sjæl, til fangetagen af begær;
dens hele liv blev til et arbejds-fængsel.
Religionen synger ind sin salme,
og poesien, kunsten spreder sol;
men sjælen træller, intil håret blegner.

Hun, om hvis minne vi er samlet her,
har følt det tidlig under hårde vilkår,
som stængte livet, og som mørkned sjælen, -
hvorledes menneskene gik i berg!
Og hun oprørte sig imod det; ti
af store kræfter fødes lysets længsler:
hun vilde frelses og få frelse andre!
Hun søgte udad med urolig ånd
til folk, til bøger; men blev tankefuld,
som den, der fant ej; - innesluttet
som den, der tør ej; - alt intil en dag
han, som af æventyr og kæmpe-sagn
fik den forunderlige trylle-bue,
stod op og spillede mod dal, mod fjæld:
stig frem, stig frem, af folke-dybet frem,
du skabermagt, som alt i folkets morgen
dets billed løftede til skræk, til storhed
i asa-drømmen og i tursers værk!
Som fjældet luder over eget afspejl,
vi så vort liv i dette tanke-hav,
med vår, med vinter og med vår igen. -
Vort billed gav du tit i sang og sagn
i mørke tider og i lyse med,
vort billed møder os, hvorhen vi går, -
men folket ser det ikke, ser ej op
fra arbejds-tanken og fra vane-gangen! -
O, væk det, løft det, lad det se sig selv!
ti før det ejer ej sin egen ævne!

Og det gav genlyd! Scenens alver
frem myldred om ham, der han stod og spilled!
De tændte lamperne, de rejste grotten,
de støved dragterne fra Holberg af
og spøgte i dem under pudder-skyen, -
fór op på fjældet i en sommer-nat
og fanged sæterjenten, mens hun sov,
og skræmte livet af den gamle frier!
De dansed nisse-dans i tusmørk vinter
og legte tag-fat med sin egen skygge.
De dypped hykleren i sukke-dampe,
de bandt lov-trækkeren i spinnel-tråde;
de strødde pengene, en gerrig samled,
de spænte fødder und-af bygde-paven!
De sanked tårer, den forførte græd,
og lagde dem på altaret som perler.
De smælted hadet i den hårdes bryst,
det faldt som regn på fiendens tørre ager;
de bandt bagtaleren til halen af
de vilde rygter, som rundt landet pisked, -
beregneren, som løb, hvergang det kneb,
de skød på havet i en åben båd, -
men han, som ofrede sig selv, sit eget,
de bar mod himlen på sin glade latter.
Snart slog de trylle-ring om to, der elsked,
og drog dem rødmende helt frem til altret;
snart drog de skikkelser af kæmpe-grave
og lod dem skride mellem nutids-myldret.
- Der var ej nogen, som fik længer fred,
sig selv, sin dårskab, fædrelandets krav,
det heles sejer og det halves ynk,
ja, troens folkemagt og tvilens slaphed
snart folket følte i sit eget billed,
da skarpt i scene-lyset det blev stillet.

Men hun var kommen med! Den første tone
traf hendes bryst og vakte tusen minner
om noget, som hun aldrig havde vidst!
Den første aften, tæppet rulled op,
kom frem med bange skridt en hvid-klæd en
og bad om hjemstavns-ret for Norges kunst,
den unge scene-kunst; - men var så ræd,
den bløde stemme skalv og øjet svigted:
dog ud af stemme, øjne, skikkelse og gang
klang en forjættelse i al sin blyhed;
ti hun, som sagde disse første ord,
hin mørke pige med det dybe øje,
se, det var hende!

Hendes kunst gik snart
i milde stråler gennem aften-stunden. -
I magisk blinken alve-let den lyste
på skjulte længsler og på halv-gemt sorg,
men dæmpet, sagte. Rørte hun ved glæden,
kom samme varhed. Men vi alle følte
så rigt et væld, at hvis hun bare havde
en ubevogtet stund det ladet stråle
i al sin innerlige mægtighed,
det havde båret hende selv fra jorden.
Ja, hendes stille gang igennem livet
var ikke svaghed, men behersket styrke,
var ikke frygt, men dyb ærbødighed
for disse sjælens mægtige: - eksempel
for ædle kvinner, som for stærke mænd,
og det skal kranse hendes rene minne. -

Men det hun tidlig havde lært sig selv,
hun lærte andre. Når hun stod på scenen
og gav et billede af kvinnens kamp
mod råhed, hæftighed, mod vildt begær,
så, - skønt hun brugte kun en kvinnes våben,
den tause værdighed, det fine smil,
den lette spot, den sejers-sikre latter, -
de spilled blinkende i åndens dag-skær,
og bragte sejren under silke-fanen.
Hun rejste skranker om den svage kvinne,
(som stødes, trænges i et halv-bygd samfund),
hun opstod her og talte foran tusen
aften på aften om en kvinnes værd.
Var det ej hendes kald fuldt at befri
alt det, som drømmer i et kvinne-hjærte,
hun kunde værne det i al sin skønhed.

Hun fik af kampen noget skarpt og taust; -
men undertiden kunde hun i sang
udsende lifligt bud, forløst og fri
og af sit fulde hjærte! Da fornam vi
en sådan længsel efter hel, fuld fred,
at tanken grebes af vemodig anen. -

- Nu er den opfylt! - Sørgefloret hænger
om hendes navn, og klokken har alt kimet.
Nu har hun kaldet os for siste gang
hid til sin scene, at vi her kan takke
for det, hun gav os. Ti som hun har givet,
har ingen anden! Hun gav af sin smærte,
mens hjærtet blødte under fine smil.
Hun bød på tårer af sin egen kamp
og gav os glansen af sin egen sejer.

En rørt, af bønnen båret tak, du ædle,
fra dine brødre, dine søstre alle!
Fra Norges unge kunst bestandig tak!
Fra kvinnerne, hvis rene tolk du var,
farvel og tak! - Fra alle dem, du løfted
på åndens vinge-par mod skønhed op,
endnu en gang en krans, - det er den siste.

(lægger den foran bysten)

Nu glæder Gud dig i sin lyse himmel,
og vi vil glæde dig med god erindring.

Kor (dæmpet bag scenen)

Farvel, farvel!
Nu i din grav
hvert savn er glemt,
men hvad du gav,
skal være gemt.
Skud af din ånd
skal spire her:
en liljevånd
i smærtens skær.

Farvel, farvel
du længsels-sjæl,
nu har du fred
og smiler ned,
nu har du fred
i evighed.
Gid vi må gå
så glad did ind,
gid vi må nå
en tro som din!
Farvel, farvel.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Henrik Ibsens Skrifter (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Georg Herman Krohn

Georg Herman Krohn (1831-1870, norsk skuespiller)

Henrik Ibsens første kontakt med skuespilleren går tilbake til begynnelsen av 1851, da de to sammen med en annen skuespiller, Andreas Hornbeck Isachsen (1829-1903), ble redaktører for Samfundsbladet i Christiania.

Krohn debuterte i Bergen i 1856. «Kongs-Emnerne» hadde sin urpremiere på Christiania Theater 17.01.1864, og Krohn spilte i rollen som «Jatgeir Skald». Dagen etter ble oppføringen anmeldt av Hans Bordevik (eg. Hans Henrick Bordewich, 1837-1867, norsk teaterdirektør) i Aftenbladet. Bordevik var ikke særlig begeistret for dramaet. Men ett lyspunkt var der: «Næst efter Repræsentanterne for disse to Hovedroller fortjener Hr. Krohn at nævnes som Jatgeir Skald. Fremsigelsen af Kvadet var lidt stiv; men det kan vel være et Spørgsmaal, om ikke Skylden herfor er vel saa meget at søge i Kvadet som hos Skuespilleren. Rollen er liden, men særdeles smuk, og Hr. Krohn spillede den med en Finhed og Hjertelighed, der synes at maatte anbefale ham til at forsøges i andre Roller end 'gamle Notarer'.»

Da «De unges Forbund» hadde urpremiere på det samme teater 18.10.1869 spilte Krohn «Gårdbruker Anders Lundestad». Stykket ble anmeldt av Kristian Mandrup Elster (1841-1881, norsk forfatter og forstmann) 23.10.1869, også i Aftenbladet, han var kritisk til både stykket og oppføringen. Men igjen: «Stykkets bedst tegnede Karakter er Lundestad, og Hr. Krohns Fremstilling af ham var slaaende naturtro. Man kjendte øjeblikkelig Manden igjen deroppe paa Talerstolen, og for hver Replik, som siden faldt, havde man den Fornøjelse at kunne sige: det er ganske rigtig, denne Mand har vi seet og kjendt ude i Livet. Skulde der være noget at udsætte, saa maate det være dette, at han siger enkelte Repliker med en altfor klart fremlagt Bevidsthed om deres satiriske Braad, at Smilet i Begyndelsen er for sødt og for staaende, og Holdningen ikke tung og træg nok. Ingen af disse mulige Brist er dog saaledes fremtrædende, at de svække Billedet i noget Mon, som er at tale om.»

Den 1. mars 1870 var Georg Herman Krohn den opprinnelige leder blant skuespillere som stod for et opprør og brøt med Christiania Theater, for å starte Møllergata teater. Henrik Ibsen syntes nok at Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler, teatermann og Nobelprisvinner i litteratur), som ledet det nye teateret fra 1870-1872, var den egentlige leder. Den 15.05.1870 begikk Krohn selvmord ved å kaste seg under et jernbanetog. Noen dager senere (20. mai) skrev Ibsen blant annet: «Jeg modtog igaar Efterretning om​ Krohns Død. Det er formentlig givet at ​det Bjørnsonske Komplot dermed vil være sprængt, og at Bestyrelsen kan foreskrive Oprørerne hvilke Betingelser, den lyster. Jeg haaber ogsaa at man vil vide at benytte sig af Lejligheden til Betryggelse for Theatrets Fremtid.»

Georg Herman Krohn, som var gift med Olufine Elisabeth Krohn (1834-1900), etterlot seg fire barn: Skuespilleren Frederikke Lully Krohn (1862-1947) som var en av de første til å spille i rollen som «Hedvig» i «Vildanden» 11.01.1885, tegneren Olaf Krohn (1863-1933), ingeniøren Georg Monrad Krohn (1865-1934), og skuespilleren Michael Krohn (1867-1918). I arkivverket for folketelling 1875 er også Elisabeth Krohn (som født 1869 i Paris, død 1949) oppført. I kjølvannet av Henrik Ibsens bortgang skulle faktisk båndene mellom de to familiene bli knyttet enda tettere: I 1918 giftet Georg Monrad Krohns datter (født Sofie Parelius Monrad Krohn, 1899-1989, kallenavn «Lillebil») seg med regissøren Tancred Ibsen (1893-1978), Henrik Ibsens første av tre barnebarn.

Kilder: Wikipedia, Arkivverket (Folketelling 1875), Henrik Ibsens Skrifter, Ibsen.nb.no.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Christian Lofthuus

Christian Jensen Lofthuus (1750-1797, norsk bondeleder)

Christian Lofthuus ble født utenfor ekteskap i 1850. Hans far antas å ha vært Jens Jensen Falk (evt Falch) (født ca. 1732), som med andre ord var rundt 17-18 år gammel da gutten ble født. Lofthuus fikk aldri treffe sin far, Falk rømte nemlig til Holland etter å ha gjort moren, Tarjer Kittelsdatter Lofthus (1719-1766) gravid. I Nederland skal Falk ha mønstret på et skip som matros, hvoretter han døde kort tid etter (muligens i 1755). Etter at Tarjer hadde født og døpt gutten i Risør, dro hun hjem til sin far på gården Lofthus utenfor Lillesand. Moren døde da Christian var 16 år, og i 1873 døde også hans oppfostrer og barnløse onkel, Nils Kittelsen. Lofthuus arvet dermed gården, og i 1774 giftet han seg med Else Sofie Nilsdatter Homborøy (1752-1812). Sammen fikk de 6 barn.

Christian Lofthuus var en dyktig bonde, og fikk flere utmerkelser fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Han drev også sagbruk, eide skipsparter og seilte som skipper på Danmark og Storbritannia. Det at han likevel ble bondefører, bunnet i at de utenbys borgerne ofte sto i opposisjon til borgerne i kjøpstedene. Han er også blitt beskrevet som å ha hatt en «steil natur som hadde lett for å komme i konflikt med sine omgivelser».

Under Lofthuus-reisningen 1786-87 klaget bøndene i Fjære og Froland over at Fredrik Georg Adeler (1736-1810) som stiftamtmann tok for stor skyss; 16 hester til lands og 16 rorsfolk til vanns både på embetsreiser og private reiser. Adeler opptrådte først nølende, men da Christian Lofthuus ledet en stor bondedelegasjon på klagereise til København, sendte Adeler 9. oktober 1786 en utførlig rapport til Danske kanselli om uroligheter på Agder. Han bad om å få kongelig ordre om arrestasjon av bondelederen, om forbud under trussel om fredløshet mot å delta i Lofthuus' virksomhet, om å få tilsendt 200-300 vervede soldater til Arendal, og om at det ble nedsatt en kommisjon, helst av danske lovkyndige, til å undersøke allmuens oppførsel. Regjeringen gav ordre om at Lofthuus skulle arresteres, men han unnslapp hjem fra Hälsingborg. Adeler satte profesjonelle soldater inn i en klappjakt på ham, og i mars 1787 ble Lofthuus fengslet. Han ble sittende på Akershus festning resten av sitt liv. I 1792 ble han dømt til festningsarbeid i jern på livstid. Lenket som en slave døde han av slag («Blodstyrtning») 13.06.1797.

Henrik Ibsen skrev i 1849-1850 om bondelederen under sitt Grimstad-opphold, i et utkast til en roman (som ikke ble utgitt). Han kalte manuskriptet «Fangen paa Agershuus». Det er nok flere grunner til at Ibsen fant historien om bondeopprøreren fascinerende, den nærmeste er kanskje at han selv fikk et uekte barn i oktober 1846 med Else Sophie Jensdatter Birkedalen, Christian Lofthuus' barnebarn ...

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Henrik Ibsens Skrifter (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

 

I Henrik Ibsens kjølvann - Søren Kierkegaard

Søren Aabye Kierkegaard (1813-1855, dansk filosof)

Mange er de som har ment at Henrik Ibsen brukte Søren Kirkegaards biografi og verk som bakgrunn for presten «Brand» i skuespillet med samme navn (utgitt 14.11.1867). Men på oppfordring om sine «biografiske data» skrev Ibsen i et brev til Hans Christian Peter Hansen (1840-1905, dansk journalist, litteratur- og teaterhistoriker) bla flg 28.10.1870: «Det er en fuldkommen misforståelse, når ​man tror jeg har skildret Søren Kirkegaards liv og levnet. (Jeg har overhovedet ​læst meget lidet af S. K. og forstået endnu mindre.)» Selv om det er omstridt hvor godt han kjente Kierkegaards forfatterskap, er det vel imidlertid liten tvil om at Ibsen hentet inspirasjon fra verkene til flere av sine skuespill, også skuespill utgitt før brevet ble skrevet.

Nå skulle dette imidlertid i mindre grad handle om Ibsen, og heller ikke så mye om filosofens verker, men mer om hans families skjebner. Søren var den yngste av syv søsken fra farens (kjøpmann og eiendomsspekulant Michael Pedersen Kierkegaard, 1756-1838) andre ekteskap med sin husholderske Ane Sørensdatter Lund (1786-1834). Farens første ekteskap var barnløst. Farens skarpe vidd, sin religiøse tvil og sin fantasi satte et stort preg på barna. Men Kierkegaard skrev senere bla flg om sin barndom: «Fra barn af var jeg i et uhyre Tungsinds Magt, hvis Dybde finder sit eneste sande Udtryk i den mig forundte lige saa uhyre Færdighed i at skjule det under tilsyneladende Munterhed og Livslyst - min eneste Glæde fra saa langt jeg næsten kan huske tilbage, at Ingen kunde opdage, hvor ulykkelig jeg følte mig; hvilket Forhold (Tungsindets og Forestillelses-kunstens lige store Størrelse) jo betyder at jeg har anviist [sic.] mig selv og Guds-Forholdet. - Som Barn blev jeg strengt og alvorligen opdraget i Christendommen, menneskelig talt, afsindigt opdragen: allerede i den tidligste Barndom havde jeg forløftet mig paa Indtryk, som den tungsindige Olding, der havde lagt dem paa mig, selv segnede under - et Barn, afsindigt, paaklædt til at være en tungsindig Olding. Frygteligt! Hvad Under da, at der var Tider, hvor Christendommen forekom mig den umenneskeligste Grusomhed, om jeg dog aldrig, selv naar jeg var længst borte fra den, slap Ærbødigheden for den, fast besluttet, især hvis jeg ikke valgte selv at blive Christen, aldrig at indvie Nogen i de Vanskeligheder, som jeg kjendte, og som jeg aldrig hverken hørte eller læste omtalte.»

Født og oppvokst i København, gikk Søren (fra forberedelsesklassen til studenteksamen) i perioden fra 1821-1830 på den høyt ansette Borgerdydskole som holdt til i Gyldendals bygning, Klarerboderne. Det hadde hans eldre bror, Peter Christian Kierkegaard (1805-1888, dansk teolog, politiker og biskop), i sin tid også gjort. I 1830 ble Søren immatrikulert ved Universitet, hvor han studerte teologi, akkurat som sin bror. Det skulle ta ti år før Søren tok embetseksamen med 1. karakter (laudabilis) i teologi 03.07.1840. En av lærerne som skulle ha stor betydning for Sørens utvikling, var Poul Martin Møller (1794-1838, dansk forfatter og filosof). Søren hadde allerede under studietiden slitt med religiøs tvil og indre stridigheter. I perioder drakk Søren Kierkegaard, og hans tungsinn gjorde at han til tider var fristet til å begå selvmord, selv om han utad var det «vittige hode». Et innblikk får man i et utdrag fra en rekke notater han gjorde i april 1836: «Da jeg mærker, at mit Hoved begynder at gjøre sig ud til Beens, - Digteren maae nemlig have, hvad Nordboen ventede i Gimle, et Sviin, som han altid kan skjære af og som altid på ny voxer ud igjen. Skyder sig en Kugle for Panden, snip snap Snude saa er Historien ude, og tip tap Tønde nu kan en Anden begynde». Kierkegaard sikter her til Grimnesmål (vers 18) i Edda, hvor kokken Andhrimner steker grisen Særimne, som blir spist om dagen, men er like hel om kvelden. Og: «Een, der gik og tænkte paa et Selvmord, i det samme faldt en Sten ned og slog ham i hjel og han endte med de Ord: Gud være lovet». Videre: «Jeg kommer nu fra et Selskab, hvor jeg var Sjælen; Vittigheder strømmede ud fra min Mund, alle loe, beundrede mig -- men jeg gik, ja den Tankestreg bør være ligesaa lang som Jordbanens Radier ---------------------------------------------------------------------------------- hen og vilde skyde mig selv».

Begivenheter i 1838, først Poul Møllers død (13. mars), og enda mer farens bortgang 9. august gjorde voldsomt inntrykk på ham, selv om sistnevnte var 82 år gammel. Søren beskrev senere farens bortgang som «en frygtelig rystende Begivenhed, hvorledes, har jeg aldrig talet til noget Menneske om». Møller skal på sitt dødsleie ha sagt til Frederik Christian Sibbern (1785-1872, dansk filosof): «Siig den lille Kierkegaard, at han passer paa ikke at anlægge for stor en Studieplan, thi det har skadet mig meget».

Nå var ikke Søren Kierkegaard ukjent med dødsfall i familien, som syntes å ha vært «under Guds vrede». Broren Søren Michael (født 1807) døde i 1819 (det fortelles at han under lek hadde skallet hodet mot en annen elev på Borgerdydskolen), søsteren Maren Kristine (født 1797) i 1822 (Dødsårsak: «Krampe»). Etter barselseng døde de to gifte søstrene Nicoline Christine (født 1799) og Petrea Severine (født 1801) henholdsvis september 1832 og i desember 1834, Nicoline nedkom med en dødfødt sønn, derimellom broren Niels Andreas (født 1809) september 1833 i Paterson, USA, og moren i juli 1834 (etter fem ukers sykeleie). Tilbake av de syv barn var, foruten Søren kun Peter Christian som året etter, i september 1835, var så syk av tyfus, at man fryktet for hans liv. Broren ble gift i oktober 1836, men hustruen døde allerede juli 1837. Da Søren fylte 35 år i mai 1848 skrev han til Peter Christian at «dette er i en vis Forstand kommet mig aldeles uventet. Det forundrede mig allerede i sin Tid - ja, nu kan jeg da gjerne sige det uden at frygte for at forstyrre - at Du blev 34 Aar gammel. Baade Fader og jeg havde den Idee, at ingen i vor Familie skulde blive over 34 Aar [...] og Fader skulde overleve os alle».

Etter avsluttet embetseksamen juli 1840, dro Søren på en slags pilgrimsreise til Sædding, farens hjemsted, en reise som også hans bror hadde tatt (året før). Søren beskrev det senere som «det fattigste Sogn i Jylland i Hede-Egnen». Etter hjemkomsten fra Vest-Jylland forlovet han seg med Regine Olsen (1822-1904), den varte frem til oktober 1841 da Søren brøt forholdet. Med forlovelsen og bruddet skapte Søren Kierkegaard seg en indre konflikt som satte dikterverket i gang. Ett av hans hovedverk, «Enten - eller», ble påbegynt kort tid etter bruddet, ferdigstilt november 1842 og utgitt under psevdonymet Victor Eremita («Den seirende eneboer») 20.02.1843.

9 år før han døde, nedskrev Søren Kierkegaard hvordan hans grav skulle se ut. Det hele «skulde tilsaas med lavt fint græs, kun skulde der i hvert Hjørne plantes en lille busk af tyrkiske, mørkerøde Roser. Paa en Tavle, svarende til den, der laa paa Forældrenes Grav, skulde der ved siden af de to afdøde Søskendes Navne være Plads til hans Navn, og herunder skulde sættes med smaa Bogstaver følgende Vers af Brorson:

Det er en liden Tid,
saa har jeg vunden,
saa er den ganske Strid
med eet forsvunden,
saa kan jeg hvile mig
i Rosensale
og uafladelig
min Jesum tale!»

Hans Adolph Brorson (1694-1764) var en dansk teolog og biskop, og en av Skandinavias største salmediktere.

I 1854, etter en periode på nesten fire år utenfor den litterære offentlighet brøt Kierkegaard tausheten, da professor Hans Lassen Mortensen (1808-1884, dansk teolog) under bisettelsen av biskop Jacob Peter Mynster (1775-1854) kalte den avdøde et «sannhetsvitne». Det skal kanskje nevnes at Mynster hadde konfirmert Søren i 1827, og før det broren Peter Christian i 1821. Et sannhetsvitne var for Søren Kierkegaard et blodvitne, altså en martyr, den eneste sanne kristne. Uansett, den 18. desember 1854 inneholdt Fædrelandet en artikkel av Kierkegaard: «Var Biskop Mynster et sannhetsvitne, et av de rette sannhetsvitner - er dette sannhet?» I artikkelen kalte Kierkegaard Mynster «i høj Grad verdslig klog, men svag, nydelsessyg og kun stor som Declamator». Det ble innledningen til kirkekampen, eller kirkestormen i 1855, hvor Kierkegaard polemiserte voldsomt og sarkastisk imot kirken og dens presteskap, først i avisartikler og deretter i sitt eget flyveblad Øieblikket. Midt under denne kampen falt han bevisstløs om på gaten, tappet for krefter, og etter noen ukers sykeleie på Frederiks hospital døde han 11.11.1855, etter å ha uttalt at han kun hadde krevet redelighet.

Begravelsen udviklet seg til noe av en skandale. Skulle han, som hadde kritisert kirken og prestene sønder og sammen, selv være midtpunkt for en kirkelig ceremoni! Det var vanskelig å få en prest til å forrette i begravelsen, og mange kritiserte at den skulle foregå om søndagen. De konservative avisene ga ikke mye spalteplass til Søren Kierkegaards død.

Før selve høytideligheten fyldtes kirken af ymse skikkelser, mange av dem som Kierkegaard på sine spaserturer rundt i byen hadde snakket med. Studentene brøt gjennom mengden og dannet krets rundt kisten. Begravelsen foregikk i Vor Frue, og broren, biskop Peter Christian Kierkegaard, som den avdøde ikke ville se på sitt dødsleie, talte på vegne av familien over kisten.

Ute ved graven på Assistens Kirkegård trådde Kierkegaards nevø, legen Henrik Sigvard Lund (1825-1889), frem og protesterte mot den kirkelige begravelse. Av Lunds tale fremgikk det at onkelen hadde vært kirkens ivrigste motstander, og at man med den kirkelige begravelsen hadde ranet ham etter døden. Henrik Lund følte at kirken som Kirkegaard i den grad hadde tatt avstand fra og gjort til latter, nå valgte å ta ham til seg, og dermed ikke utviste respekt. Etter nevøens mening var onkelen nettopp imot den «offisielle kristendoms» gudsdyrkelse. Stiftsprost Eggert Christopher Tryde (1781-1860), som skulle foreta jordpåkastelsen, forsøkte å forhindre ham. Det hele endte med en rettsak, hvor Lund ble idømt en bot på 100 riksdaler, og måtte gi prosten en unnskyldning for sin opptreden.

Kilder: Valdemar Amundsen: «Søren Kierkegaards Ungdom - Hans Slægt og hans religiøse Udvikling», G.E.C. Gads Forlag, 1912, København (s. 39-40+47+94+96+120+126+132), Wikipedia, Gyldendal Den store danske (Digital versjon), Kulturcentret Assistens (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - August Cappelen

Herman August Cappelen (1827-1852, norsk maler)

August Cappelen ble født i Henrik Ibsens fødeby: Skien, Det var et slektskap dem i mellom, August var oldebarn av Knud Plesner (1731-1790, norsk kjøpmann), og dermed tremenning av Henrik Ibsen. Familien flyttet i 1835 til Holden hovedgård på Ulefoss, hvor han så vokste opp. Senere søkte han ofte tilbake hit for å søke inspirasjon i telemarksnaturen, det samme område som Mikkel Mandt (1822-1882, norsk maler) tok med seg sin elev Henrik Ibsen sommeren 1842 eller 1843. Einar Østvedt skriver: «En sommer tok Mandt ham med til sitt hjemsted i Dalen, hvis høye fjellsider med Bandaksvatnet i bunnen Ibsen har gjengitt i et dyktig komponert bilde. Ferden oppover fra Skien fulgte vassdraget nordvestover, til Lunde og den berømte Vrangfossen, som August Cappelen skulle gjengi et tiår senere i sitt maktfulle bilde 'Fos i Nedre Telemark', og så gikk turen videre med båtskyss på de langstrakte vannene opp til Dalen. For den unge Henrik Ibsen ble dette innvielsen i den ville og voldsomme fjellnaturen han senere så ofte brakte inn i sin diktning. Hengebratte, stundom helt blankslitte fjellsider styrtet lukt i vannene, mørke skoger stod omkring, og bare ved fjellfoten, på de små, gressvokste flatene i de trange daljuvene, bodde det mennesker.»

(Foss i nedre Telemark, 1852)

Artium tok Cappelen i Skien i 1845, han studerte i Christiania den påfølgende vinteren. Der traff han Hans Gude (1825-1903, norsk maler), som gav ham malerundervisning og anbefalte ham å bli med til Düsseldorfs berømte kunstakademi. Cappelen ble elev under professor Johann Wilhelm Schirmer (1807-1863, tysk landskapsmaler og grafiker) i landskapsmaleriklassen (1846-50). I revolusjonsåret 1848 reiste han, i likhet med mange andre norske kunstnere, hjem og ble i Christiania vinteren 1848-49. Her opplevde han nasjonalromantikkens gjennombrudd med den berømte veldedighetsforestillingen på Christiania Theater mars 1849, hvor Adolph Tidemand (1814-1876, norsk maler) og Gudes bilde Brudeferden i Hardanger ble gjenskapt som tablå. Gjennom kontakten med Gude nærmet Cappelen seg nasjonalromantikkens program, mens Schirmer fremskyndte hans utvikling mot en fri, romantisk uttrykkskunst.

Cappelen reiste på flere studiereiser i Norge: til Gudbrandsdalen og Bøverdalen (sammen med Gude og Johan Fredrik Eckersberg, 1822-1870, norsk kunstmaler) i 1846, Sogn og Hardanger (1847), foruten flere sommeropphold i traktene rundt Holden i Nome. Her ble hans grav flyttet til etter andre verdenskrig.

Cappelens beste skaperperiode falt sammen med hans to siste leveår, 1850-52. I denne tiden malte han bla. Utdøende urskog i uvær, Morkne trær, Tjern i tåke (alle 1851), Foss i nedre Telemark, Svarttjern, Møllefossen og det ufullførte Utdøende urskog (alle 1852). Det var en imponerende prestasjon mens han kjempet mot den sykdommen (magekreft) som tok hans liv da han var bare 25 år gammel. August Cappelen døde i Düsseldorf (08.07.1852), hvor han også ble gravlagt (se også over). August Cappelens gate på St. Hanshaugen i Oslo er kalt opp etter maleren.

(Utdøende urskog, 1852)

Kilder: Wikipedia, Store norske leksikon (Digital versjon), Einar Østvedt, «Med Henrik Ibsen i fjellheimen», s. 17.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

 

I Henrik Ibsens kjølvann - Laurence Irving og Mabel Lucy Hackney

Laurence Sydney Brodribb Irving (1871-1914, engelsk skuespiller, dramatiker og forfatter)

Mabel Lucy Hackney (1880-1914, britisk skuespillerinne)

Den 25. og 26.01.1903 ble «Når vi døde vågner» (When We Dead Awaken), Henrik Ibsens siste skuespill, satt opp av The Stage Society på Imperial Theatre i London. Det var den første engelskspråklige oppføringen av stykket. Mabel Hackney spilte i rollen som «Maja Rubek», mens Laurence Irving spilte «Godseier Ulfheim». De to giftet seg samme år. Laurence Irving spilte i flere andre Ibsenskuespill også, bla som «Doktor Relling» i den første engelske oppsetningen av «Vildanden» (The Wild Duck) i London 04.05.1894, som «Hjalmar Ekdal» i det samme stykket i London 17.05.1897, som «Den fremmede» i «Fruen fra havet» (The Lady from the Sea) i London 04. og 05.05.1902, som «Ejlert Løvborg» i «Hedda Gabler» i London en rekke ganger i mars 1907 (i tillegg til en turné i distriktene frem til november samme år), og som «Skule jarl» i «Kongs-emnerne» (The Pretenders) i London fra 13.02.1913 frem til 15.03.1913.

I mai 1914 var ekteparet på en turné i Winnipeg, Canada. Sir Irving (den første engelske skuespiller som ble slått til ridder) hadde egentlig bestilt billetter hjem til London via Liverpool på «Corsican», men en venn overtalte ham til å heller bestille lugar på det større Canadian Pacific kontrollerte passasjerskipet «RMS Empress of Ireland» (14,191 GRT, lengde 170 meter, bredde ca 20 meter). Ekteparet tok toget til Montreal. Den 28. mai gikk passasjerene ombord. Skipet forlot havnen om ettermiddagen, og rundt 01.30 om morgenen etter gikk losen i land. Kaptein Henry Georg Kendall (1874-1965, engelsk kaptein) satte opp farten, men 12 kilometer ned i St. Lawrence elven ble sikten dårlig grunnet en tykk tåkebank som plutselig rullet inn. Skipet brukte skipsfløytene til å signalisere mot lasteskipet SS «Storstad» på 6000 tonn (kontrollert av norske A.F.Klaveness) som var på vei oppover elven, fullastet med kull. De to hadde oppdaget hverandre tidligere, men det forhindret ikke at de nær Pointe-au-Père (nær byen Rimouski) kolliderte rundt 01.55. «Solstad» (som hadde isforsterket skrog) rev en 14 fots revne i skroget på «Empress of Ireland», noe som førte til at skipet sank i løpet av bare 14 minutter. Strenge sikkerhetstiltak iverksatt etter «Titanic»-ulykken bare litt over to år tidligere var til liten nytte, en av de verste maritime katastofene i fredstid var et faktum. Ombord i «RMS Empress of Ireland» var 1477 personer, hvorav 1012 omkom. I Storstad var det 21 nordmenn, 14 av dem led samme skjebne. Storstads besetning reddet de 473 passasjerene og besetning som overlevde i passasjerskipet.

(Empress of Ireland)

Det er sagt at Laurence Irving var i ferd med å bli reddet, men hoppet tilbake ut i det iskalde vannet for å redde sin kone, som ikke kunne svømme. Begge druknet, Irvings kropp ble vasket i land uker senere, identifisert kun gjennom en ring på fingeren, i hånden holdt han et lite stykke tøy, sannsynligvis fra konens nattkjole. Konen ble aldri funnet. I en annen versjon, forteller F.E. Abbott fra Toronto, som skal ha vært den siste som så Irving i live:

«I met him first in the passageway,» he said, «and he said calmly, 'Is the boat going down?' I said that it looked like it.
  «'Dearie,' Irving then said to his wife, 'hurry, there is no time to lose.' Mrs. Irving began to cry, and, as the actor reached for a life-belt, the boat suddenly lurched forward and he was thrown against the door of his cabin. His face was bloody and Mrs. Irving became frantic. 'Keep cool,' he warned her, but she persisted in holding her arms around him. He forced the life-belt over her and pushed her out of the door. He then practically carried her upstairs.»
  Abbott said: «Can I help you?» and Irving said, 'Look after yourself first, old man, but God bless you all the same.'» Abbott left the two, man and wife, struggling. Irving by this time was on deck. He was kissing his wife. And as the ship went down they were both clasped in each other's arms.»

(Laurence og Mabel)

New York Times (30.05.1914) skriver i en artikkel under overskriften «Irving faced death calming his wife»: «When the collision occurred, Mr. Irving and his wife, Mabel Hackney, rushed to deck, scantily clad. The ship settled down in the water, and a wave swept across the deck. Mr. Irving clasped his wife in his arms in an endeavor to save her, but the two were swept overboard. There was one fleeting glimpse of them, arms entwined, before they sank.» Abbotts historie er også referert, men avisen legger til en ytterligere versjon: «Clayton R. Burt, factory manager of the Russel Motor Company of Tornoto, who helped Miss Thompson of New Zealand to reach a lifeboat, said he first warned Mr. Irving of their danger. His narrative agreed in the main with that of Mr. Abbott, although they varied in detail.
  'I did not hear the first crash, but when the boat listed some plates fell off a stand in my cabin and the noise of they breaking awakened me,' Mr. Burt said. 'I rushed out on deck to see what had happened and returned, putting on all my clothes and taking my money. I looked everywhere for the life preservers, but could not find them in my cabin. So I rushed out and a man who was passing with three preservers dropped one, which I immediately seized.
  'Mr. and Mrs. Irving, who sat at my table in the dining room, then came along. I said, 'Save yourselves, for God's sake. We are sinking.' Mr. Irving went to his cabin and returned with two lifebelts, one of which he put on his wife while I put the other on him. I immediately climbed up on the rail and called him to follow. He said he was coming, and as I looked back I saw that he was helping Mrs. Irving to climb up on the side of the rail.
  'I slid down to the water's edge and then an explosion occurred. As the ship gave a final lurch I plunged into the water and the suction of the sinking vessel pulled me down to a great depth. When I came to the surface I started to swim.'»

Kilder: Wikipedia, Ibsen.nb.no, New York Times 30.05.1914 (Digital versjon), The tragic story of the Empress of Ireland (Digital versjon) av Logan Marshall, 1914 (John C. Winston Company, s. 66-67, som muligens har hentet historien fra en nesten identisk reportasje i «Globe» i Toronto eller andre tidsskrifter), New York Times (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

 

I Henrik Ibsens kjølvann - August Sohlman og Gustav Brecher

Per August Ferdinand Sohlman (1824-1874, svensk pressemann)

August Sohlman studerte filosofi i Uppsala fra 1843, og ble uteksaminert 1848 som doktor i filosofi. Samme år meldte han seg som frivillig på dansk side i den første slesvigske krigen. Fra året etter frem til 1868 var han lærer i kunsthistorie ved Konstakademien i Stockholm. Under tiden var han også redaktør i avisen Bore (1851), i redaksjonen i Aftonbladet, ga 1852-1853 ut Nordisk Tidskrift, og fra 1857 til sin død hovedredaktør i Aftonbladet.

August Sohlman omkom søndag 05.07.1874 etter fåfengte forsøk på å redde sin sønn, som hadde kullseilet noen få meter fra land ved en plutselig sjøstorm. På tross av at Sohlman var en dyktig svømmer druknet han på Baggensfjorden (hvor han var bosatt) i Stockholms skjærgård. Han ble gravlagt på Huddinge kirkegård. Hvordan gikk det med barnet? Vel, det er ikke (for undertegnede) kjent hvilken av Sohlmans tre sønner som var involvert i hendelsen, men de levde alle opp til voksen alder, så gutten klarte seg.

Det er heller ikke kjent nøyaktig når Henrik Ibsen ble kjent med Sohlman, men han var venn av både Lorentz Dietrichson (se under Familien Bruun i tidligere innlegg) og Albert Bonnier (1820-1900, svensk forlagsbokhandler), så det er mulig de ble det under Ibsens opphold i Stockholm i 1869. Særlig nære kan de uansett ikke ha blitt. Den 23.07.1874 skrev Ibsen bla flg til journalisten Kristian Anastas Winterhjelm (1843-1915, norsk redaktør og forfatter): «Over min ​afdøde ven Sohlman er det mig under de forhåndenværende omstændigheder umuligt at skrive noget digt. Til et sådant arbejde kræves en ganske anden ro og forberedelse, end den, der i disse dage og med så kort frist kan blive mig til del. ​Fra lejlighedsdigtningen overhovedet har jeg også sågodtsom ganske trukket mig tilbage. ​Selv over mænd, der i livet stod mig nærmere end Sohlman, har jeg intet skrevet.»

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter (Digital versjon), Svenskt biografiskt handlexikon (Digital versjon), Wikipedia.

Gustav Brecher (1879-1940, tysk dirigent, komponist og kritiker)

Brecher ble aldri personlig kjent med Henrik Ibsen. Men allerede da han var 17 år gammel, nærmere bestemt 23.11.1896, ble hans symfoniske dikt «Rosmersholm» fremført av Richard Strauss (1864-1949, tysk komponist) på en konsert i Liszt-Verein i Leipzig. Brecher debuterte selv året etter på Leizpig Opera. I 1901 dirigerte han på Wiener Hoffopera sammen med Gustav Mahler (1860-1911, østerrisksk komponist). Mellom 1903 og 1911 fungerte han som kapellmester på Hamburgischen Stadttheater. Etter dirigentoppdrag i Köln og Frankfurt ble Brecher musikkdirektør ved Leipzig Opera fra 1914.

På grunn av sin jødiske herkomst ble Brecher mer og mer trakassert av nazistene, og reiste både til Leningrad og Praha, hvorfra han på nytt måtte flykte i 1938. I mai 1940 druknet han seg sammen med sin hustru (Gertrud, 1894-1940, født Deutsch) i Oostende, Belgia, i panisk angst for å komme i hendene på den tyske okkupasjonsmakten. Hans siste kjente korrespondanse var et postkort stemplet 27.04.1940 i Oostende, til søsteren Sara Bernays-Brecher (1867-1953).

Kilde: Jürgen Kestings artikkel «Auch ein Freitod kann Mord sein» i Hamburger Fremdenblatt 23.11.2006 (Digital versjon), Zentralbibliothek Zürich, Nachlassverzeichnis Gustav Brecher (Digital versjon), Wikipedia.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Peter Schierbeck og Ludvig David

Peter Christian Schierbeck (1835-1865, dansk billedhugger)

En annen ung billedhugger (foruten Walter Runeberg omtalt i første innlegg), som befant seg i Roma samtidig som Henrik Ibsen, var Christian Schierbeck. I 1863 ble han innvilget et reisestipend og dro til Roma. Sommeren 1865 oppholdt Henrik Ibsen, konen Suzannah og sønnen Sigurd seg i Ariccia i Albanerfjellene, et par mil sørøst for Roma. Dit kom også Christian Schierbeck, bare for å dø tilbake i Roma av lungetuberkulose 08.10.1865.

Henrik Ibsen skrev i et brev datert 25.10.1865 til sin venn Anton Hieronymus Fritzsche Klubien (1834-1893, dansk jurist) blant annet: «Vor brave fortræffelige Schierbek ved Du vi har mistet. Han kom ud till Ariccia midt i September, vi fulgtes ad tillbage till Rom, og 3 Dage efter var han død; men for os der havde seet ham i den sidste Tid kom det ikke uventet, selv havde han dog neppe nogen Anelse derom og døde lidt efter lidt, stille, afkræftet og næsten umærkeligt.»

Ludvig Ernst David (1840-1866, dansk jurist)

I 1865 tok Ludvig David sin avsluttende juridiske eksamen, og var fri til å realisere sin store drøm: å reise utenlands. Men det tok noe tid, det var ikke så lett å skulle forlate hjemmet. Men til slutt ble beslutningen tatt, og etter først et halvt års tid opphold i Paris, ankom han Roma i februar 1866. David hadde gledet seg til å treffe sin tante, prinsesse Adelaide Nathan Pignatelli (1796-1891, født David).

Davids gode venn, Georg Brandes (1842-1927, dansk kritiker og forfatter) beskrev Davids utseende som: «... lille af vækst, ikke særlig stærkt bygget, men hverken spinkel eller mager. Hans gang var slentrende som en Spadserendes og han spadserede gjerne meget, skjøndt han egentlig ikke var nogen god Fodgjænger. Næst efter det meget smukke Øie var Munden den udtryksfuldeste Del af hans Ansigt, han havde fulde, svulmende Læber, en talende og kraftig mund, og en Dirren af Læben angav let Bevægelsen i hans Indre. Det tætte sorte Haar hang ham noget ned over Panden, han strøg det forgjæves i Veiret med sin Haand og anvendte ikke saa megen Tid paa sit Toilette, at han som Andre forhindrede dets naturlige Fald. Hans Udseende forandrede sig ikke under Studenteraarene.»

(Georg Brandes)

På denne tiden bodde, som kjent, også Henrik Ibsen i Roma. I et av de mest besynderlige brev han noensinne forfattet (over 2400 av dem), skrev Henrik Ibsen til Georg Brandes i detalj om omstendighetene rundt Davids dødsfall. Her er brevet (datert Roma den 25.04.1866) sitert i sin helhet. Tegnene < > (skarpe parenteser) indikerer at teksten har vært skadet/uleselig og/eller vanskelig å tyde:

«Hr: Georg Brandes!

Det paabegyndte Brev kan jeg ikke sende Dem; det er skrevet midt oppe i den ​pinlige Stemning, som i de første Dage efter  ​Davids Død havde grebet os samtlige Skandinaver hernede. Nu staar Tingen anderledes for os; der er for ingen af os nogen Grund till Selvbebrejdelse, og Begivenheden maa derfor fortælles paa en anden Maade. Hvormeget De kjender af det passerede, ved jeg ikke; jeg vil derfor skrive, som om De intet kjendte.

Omtrent i Midten af Marts kom David tillbage fra en Udflugt i det Neapolitanske. Han var livlig og forholdsvis munter, men legemligt ikke ganske vel; navnlig talte han om lette Feberfornemmelser, som dog ikke hindrede ham i at færdes blandt os andre, og som hverken han selv eller vi tillagde nogen Betydning da de her ere saa hyppige især udover Vaaren. Jeg talte ofte med ham efter Tillbagekomsten, oftere end før; det var som oftest de politiske Forholde hjemme, der beskjæftigede os; om Dem talte vi ogsaa meget; de ​Stridigheder, De laa i, interesserede mig, og hernede har vi kun ufuldstændig Anledning till at følge med. Fra hans Udflugt sydover var det især  ​Sorento, der havde tilltalt ham; Beliggenheden lige ved Havet fandt han henrivende, og naar han led under Heden og Feberfornemmelserne og ​Sciroccoen, som just i de Dage hjemsøgte os, undslapp der ham hyppigt gjentagne og usædvanligt livlige Ytringer om hvor herligt det nu vilde være at kunne springe ud fra den høje Strand dernede ved Sorent, og faa sig et godt kjølende Bad. (Mærk dette!) -

Fredagen den 23d Marts saa jeg David i Foreningens Lokale; han havde tegnet sig som Deltager i ​et Gilde, vi om Aftenen skulde give for Etatsraad Bravo. Han syntes ​rask, men tog Medicin, og fortalte at han havde raadspurgt Dr: Erhard, der havde paalagt ham almindelig Forsigtighed i Diæt og givet ham nogle Draaber. Vor Samtale kom till at berøre adskillige alvorlige Gjenstande og just som jeg vilde gaa sagde han: «Det er sandt, jeg har idag faaet Brev fra Georg Brandes, han beder hilse Dem!» Jeg takkede og spurgte, idet jeg formodede at ​mit nye Digt var udkommet, om der ikke stod mere, hvortill han svarede med et bestemt nej. Under det følgende ​Ordskifte ytrede han Forundring over at jeg ikke personligt kjendte Dem, en Forundring, som var mig paafaldende, da jeg under vore tidligere Samtaler om Dem udtrykkeligt havde sagt, og desuden ved forskjellige Spørgsmaal noksom givet tillkjende, at noget personligt Bekjendtskab ikke fandt Sted. Jeg lagde imidlertid ingen vedvarende Vægt herpaa; thi midt under den Vrimmel af Indtryk, man paa en Rejse modtager, slipper ens Erindring lett hvad den i Forbigaaende modtager, og David syntes idetheletaget endnu at staa midt inde i Rejseuroligheden. - Ved Gildet for Bravo var David ikke tillstede; det blev sagt at han var gaaet tillsengs. Lørdagen den 24d var der om Aftenen ​almindelig Sammenkomst med Konsert i den skandinaviske Forening. Kl: 8½ saa jeg David, der syntes oprømt og som nu med et Smil ytrede at der i Brevet stod meget mere end en Hilsen, men at han Dagen iforvejen havde været saa fortumlet i sit Hoved, at det ikke havde været ham muligt at kunne meddele mig noget deraf. Nu fik jeg en fuldstændig Meddelelse, saavidt jeg kan skjønne, fuldkommen korrekt, ialfald var den sammenhængende fra Ende till anden. Jeg bad ham naturligvis bringe Dem min bedste Takk og Hilsen, derpaa talte vi endel om min Bog, hvilken jeg lovede at laane ham næste Middag og spurgte ham i den Anledning, paa hvilken ​Sal han boede. Hertill svarede han: første Sal, og tillføjede at Musiken og Heden generede ham; han vilde gaa tillsengs. Strax efter hørte jeg af Kammerherre Wolfhagen at han var gaat hjem.

Gaarden, hvor David boede, er et Hjørnested. Den har Facade till ​Corso og en lang Sidebyggning ud till en trang ​Overskjæringsgade: via della croce. Denne Sidebyggning er uregelmæssig. Her boede David; ikke, som han havde sagt, paa 1ste, men paa 3die eller 4de Sal (hvilken af Delene er vanskeligt at sige med Bestemthed, da Gulvene i de forskjellige Værelser ikke ligger i Plan med hverandre). I ​Forhuset till Corso boer en ​fransk Oberst; ​en Skildvagt staar udenfor. Henimod Kl: 4 om Natten till Palmesøndag hørte Soldaten et tungt Fald inde i Strædet via della croce, han ser efter og finder et nøgent Menneske ligge livløs paa Brostenene. Det var David; Vinduet till hans Værelse stod aabent. Vagten gjorde naturligvis Anskrig og fik tillkaldt nogle Sygebærere fra det nærliggende store ​Hospital St: Giacomo, hvorhen han strax blev bragt.

​Kand: Kierkegaard var den første, som erfarede det passerede, da han om Morgenen vilde forhøre sig om Davids Befindende; han fik Konsulen tillkaldt, denne forseglede den Afdødes Papirer og overgav disse tilligemed hans øvrige Effekter till hans Tante, Prindsesse Pignatelli.

Da David om Lørdagsaftenen Kl: 10 var kommen hjem, havde han af Tjenestepigen forlangt kogende Vand dels for at tage Fodbad, dels for at lave The. Da Pigen bragte ham Vandet havde David givet hende 1 ​Scudo (2 Rdlr); noget forundret havde hun spurgt, om han skulde flytte; hertill svarede han nej, idet han takkede og tillføjede at han intet videre behøvede. Derpaa var Pigen gaaet tillsengs. Ved Siden af Davids Dør boede en ​Lejetjener, som han undertiden benyttede; denne havde i Nattens Løb intet hørt. Om Morgenen fandtes Døren till Davids Værelse halvt aaben og Lyset endnu brændende.

Fodbadet viste sig at være blevet benyttet; paa Thekanden fandtes en ganske ubetydelig Levning af en overordentlig stærk The, - efter Konsulens Ytring: sort som Kaffe; Resten af den store Kandes Indhold var forsvundet. En ​Spirituslampe, som David ellers benyttede, stod paa sin Plads; den havde efter Pigens Udsagn været i Ustand i flere Dage og desuden overflødig ved denne Lejlighed, da jo Vandet var bragt ham kogende. Spiritusflasken stod imidlertid paa Bordet og ved Siden af den et Vinglas, som bar Spor af at have været iskjænket Spiritus. Ved Sengen laa hans Skjorte og den Uldtrøje, han plejede at bære inderst. Begge vare endnu om Morgenen gjennemvaade af Sved. - Paa Davids Skrivebord laa to paabegyndte Breve. Begge ere øjensynlig stilede till hans Tante. Det ene begynder med at han har overbragt ​Kmh: Wolfhagen med flere navngivne Personer Indbydelsen till ​det bevidste Middagsmaaltid, men at han selv, paa Grund af Ildebefindende, ikke vilde kunne komme før Onsdagen. (Dette var ogsaa fuldkommen rigtigt; Invitationen var overbragt om Lørdagsaftenen.) Men saa kommer nogle Linjer, øjensynligt skrevne længere ude paa Natten, hvilke dels ere utydelige, dels meningsløse. Bladets første Side, af Størrelse som nærværende Papir, var fuldskrevet, derpaa ere 2den og 3die Side oversprungne, og paa 4de fortsættes mere og mere forvirret; de sidste næsten ulæselige Ord ere «Jeg er død; jeg er i det yderste Vanvid» og istedetfor sit Navn, som Underskrift, har han skrevet «Jeg er gal!». - Det andet Brev, en liden Lapp, er øjensynligt skrevet mellem Begyndelsen og Afsluttningen af ovennævnte, og beregnet paa at skulle leveres till hans Tantes Tjener, som om Morgenen plejede at indfinde sig. Det omtaler i uklare Udtrykk den Ulykke, som er hændt ham; han beder at Lægen strax maa hentes; han er meget syg. ​Hans Forældre skal underrettes om alt, skaansomt, men uden Omsvøb. Ogsaa i denne Billet er den stigende Aandsforvirring kjendelig. Han ender med, at han ikke vil vække nogen af Husfolkene «for at de ikke, ved at undlade at komme ham till Hjælp, skulle blive medskyldige i det, som maa ske.» Begge Breve vare aabne. Sengen viste, at han havde ligget; paa Hovedpuden fandtes Spor af 2-3 store Bloddraaber, som efter en stærkt begyndende men igjen pludseligt standset Næsebløden.

Hvad er nu foregaaet deroppe i den forfærdelige Natt? - Noget overlagt Skridt kan der ikke være Tale om at han har begaaet. En Sindsforvirring, som den, der vidner ud af hver Linje i hine to Breve, lader sig ikke eftergjøre af noget Menneske, der har Fornuftens Brug. Den Sygdom, han var angreben af, var en ​gastrisk Feber, der under herværende klimatiske Forholde lett og med Hurtighed kan slaa sig paa Hjernen. Han havde i flere Dage kun levet af Kjødsuppe og The; sin Tillstand vilde han ikke vedgaa for nogen, ikke engang helt ud for Lægen; det oppirrede ham, naar man spurgte till hans Befindende. Ved Hjemkomsten om Aftenen har Sygdommen udviklet sig; den store Mængde stærk The har været ham skadelig, og hvis han nu dertil, febersyg som han var, har, i den Tanke at skaffe sig Søvn, drukket Spiritus, saa vil Sygdommens rivende Fremskridt ikke længere kunne forundre nogen. Men selv hans Feberfantasier har aabenbart ikke gaaet i Retning af at forkorte Livet; thi hans Hentydninger till «det, som maa ske», gjælder aabenbart hans Frygt for at Autoriteterne ville indsætte ham i en ​Daareanstalt uden at Husfolkene ville forhindre det. - Han er sprungen ud fuldkomment nøgen; saaledes springer man ud i et Bad. Han er endvidere, som De af det følgende skal se, sprungen ud med Hovedet foran. Heri mener jeg at vi øjner Traaden i hans forvildede Tankegang, og denne min Hypothese er fuldkommen bleven ​billiget saavel af Lægen, som af samtlige hans herværende Landsmænd. Uklare Erindringer fra Sorent og dets Bade har ​svævet for ham; Feberheden har ligesom fortæret ham, den overstrømmende Sved har været ham uudholdelig, Virkelighed og Erindringer har blandet sig sammen til et for ham, og saa er Ulykken skeet; - der var ingen som kunde hindre den.

Da den Afdøde ​ikke var Katholik, kunde Liget ikke forblive i St: Giacomo; hans Tante havde tabt al Fattning og havde desuden efter de her ​gjældende Love ikke Tilladelse til at henbringe den Døde till sin Bolig. Liget blev derfor Søndags Middag ført till den skandinaviske Forening, hvor en ​stadslæge, samt derpaa Dr: Erhard, i Politiets Nærværelse om Mandagen foretog Obduction for at faa Dødsaarsagen konstateret.

Jeg var tillstede. Faldet havde været øjeblikkeligt dræbende. Det øverste af Hovedskallen var knust og indtrykt, hvilket beviser at han er sprunget ud med Hovedet foran. Dette fremgaar yderligere deraf, at Ansigtet var blodigt som efter en stærk Skrabning nedefter, hvilken Skrabning aabenbart er fremkommet ved at han i Faldet har stødt mod Gesimsen af det nedenunder værende Vindu, og derved forklares tillige at han blev funden kastet over mod den modsatte Side af Gaden. Arme og Ben vare hele, men flere Ribben knækkede og Lungen itureven, hvorfor en betydelig Blodudstrømning havde fundet Sted. Kjendetegn paa en stærkt og hurtigt udvikklet ​Tyfus var tillstede, og Doktor Erhardt erklærede at den Afdøde, trods hans Spørgsmaal, har lagt ​forsætteligt ​Dølgsmaal paa hvor ilde det igrunden maa have staaet till med ham. Han tillføjede ogsaa, at om nogen havde været tillstede hos ham, saa kunde man vistnok have forhindret Dødsmaaden, men neppe den samme sørgelige Udgang paa naturlig Maade. Dette har været os en Trøst, ligesom vi ogsaa stadigt har gjentaget for hverandre at hans Læge end ikke et Øjeblik har fundet eller kunnet finde sig foranlediget till at tillraade noget extraordinært Tillsyn. Her gik desuden flere andre Landsmænd blandt os, tillsyneladende langt sygere end han, og, som før bemærket, vilde han <paa> ingen Maade taale at man yttrede n<ogen> Bekymring for ham; hans Tante, i <hvis> Hus han daglig kom, faldt det <heller ikke> ind at skjænke hans Ildebefi<ndende nogen> særlig Oppmærksomhed.

Tirsdagen efter Dødsfaldet <blev han be>gravet ude paa ​den venlige prote<stantiske> Kirkegaard; saagodtsom samtli<ge> <...> fulgte, og vi afsluttede derude, paa <en> <...> Maade end sædvanligt, vort Sam<liv for denne> Vinter.

Jeg har nu fortalt Dem <den hele ulyk>kelige Begivenhed, koldt, som <en> <...> Indberetning; men saaledes kan <jeg nu se> tillbage paa den, naar det beh<øves, og saaledes> antager jeg at De er bedst tjent <med at mod>tage den.

De var meget ofte tillstede <i Deres afdøde> Vens Tanker under hans sidste Levedage. Jeg kjendte ham vistnok ikke tillbunds, men det saa jeg, at der var mange stille smukke Dybder i ham.

Hvor meget hans Forældre kjender af Sammenhængen, ved jeg ikke; De maa derfor være varsom med de Meddelelser, De her har faaet.

Sluttelig takker jeg Dem for de venlige Ord fra Dem, som ere mig meddelte. Jeg haaber og glæder mig till engang personligt <a>t træffe Dem; staar det till mig at vælge mit <frem>tidige Oppholdssted, saa bliver det Kjø<benhav>n; længere Nord vil jeg ikke.

<Indlagte> Billet tør jeg maaske bede <Dem om velvi>lligt at tillstille Hr. Hegel. <Kjender De> <C>lemens Petersen, saa beder jeg <Dem hilse og> takke ham for hans Anmel<delse. ​«Fædrela>ndet» er det eneste danske Blad <vi holder her.> Skulde de øvrige Blade behand<le min Bog>, vilde jeg være Dem usigelig <takknemmeli>g, dersom De, uden altfor megen <Ulejlighed, vil>de under ​Korsbaand og ufranke<ret, som Aviser> ialmindelighed, sende mig ved<kommende> Nummere, - eller ogsaa bede <Hr. Hegel gjør>e det; jeg har glemt at skrive <derom i indl>agte Billet. - Lev vel, og slaa <...> <...> tilltrænges i mange Maader oppe <...>

Deres hengivne

Henrik Ibsen»

Davids foreldre var Christian Georg Nathan David (1793-1874, dansk sosialøkonom og politiker) og Georgine Nicoline David (1811-1890, født Bramsen). De hadde bekymret fulgt sønnens reise gjennom brev, og har muligens gjort seg noen tanker om hvordan det skulle ende.

Flg personer er omtalt i brevet: Johan Bravo (se Walter Runeberg og link til første innlegg under), Wolfgang Erhardt (1819-1906, tysk lege i Roma, der han også virket som skandinavenes lege), Frederik Hermann Wolfhagen (1818-1894, dansk embetsmann og politiker), Pascal Michael Poul Egede Kirkegaard (1842-1915, dansk skribent, nevø av Søren Kirkegaard), Niels Frederik Wilhelm Hegel (1817-1887, dansk bokhandler og forlegger), Clemens Petersen (1834-1918, dansk litteraturkritiker).

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter (Digital versjon), Wikipedia,Gli amici del cimitero acattolico (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - familien Bruun (Lena, Christopher, Johan Peter og Thea)

 

(Christopher Bruun på 1860-tallet)

Ett av de første bekjentskapene Henrik Ibsen gjorde da han reiste til Genzano i slutten av juni 1864 var med familien Bruun. Henrik Ibsen hadde dratt dit sammen med Walter Runeberg (se link under), og det sies at det var i Lena Bruuns bursdagsselskap den 30. juni han traff henne første gang. Hun het egentlig Hansine Nicoline Juliane Sybille Stenersen (1816-1901), giftet seg i 1839 med Johan Petter Bruun (1810-1843, norsk advokat), som gikk bort i en alder av 32 år. Enkefruen Lena var i Genzano sammen med sine barn Johan Peter (født 12.06.1843, to måneder etter at faren døde), og Thea (født i 1841). Senere, i september, kom også den eldste av barna, Christopher Arnt Bruun (1839-1920, norsk prest). Han hadde meldt seg som frivillig, og deltok på dansk side i den dansk-prøyssiske krig. Etter at danskene tapte i slaget ved Dybbøl 18.04.1864, og etter å ha blitt dimittert i august, vandret Christopher til fots gjennom Europa for å slutte seg til familien i Roma. Henrik brukte ham som en av modellene til presten «Brand», og Thea skal ha vært modell for «Agnes» i det samme skuespillet. Christopher skulle følge Ibsen lenger enn få andre, det var han som forrettet under begravelsen av dramatikeren i Trefoldighetskirken 01.06.1906. Og til ære for Thea skrev Ibsen det kjente diktet «Borte!»:

De sidste gæster
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tog nattevinden.  

I tifold øde
lå haven og huset,
hvor toner søde
mig nys berused.     

Det var en fest kun,
før natten den sorte;
hun var en gæst kun,
og nu er hun borte.

Johan Peter ønsket å bli billedhugger, som Walter Runeberg, men var plaget av dårlig helse. Vinteren 1864/1865 ble han rammet av tuberkulose, og moren planla å reise til Algeria, hvor det tørre klimaet kunne bedre hans tilstand. Men 7. februar gikk 21-åringen bort. Både Henrik Ibsen og Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson (1834-1917, norsk kunsthistoriker og forfatter) skal ha lagt ned krans ved graven, gravstenen var utformet av Walter Runeberg. Noe senere ble også Thea Bruun syk. Selv om man tidligere har antatt at også det var tuberkulose, har man i ettertid kommet til at det kan ha vært giktfeber og/eller en bindevevssykdom med kardiologiske komplikasjoner. Hun døde i Christiania 16.12.1865, 24 år gammel.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Friends of the Non-Catholic Cemetery in Rome, No. 11, Summer 2010 (Digital versjon), Henrik Ibsens Skrifter (Under «Informasjon» for diktet), Anders Uhrskovs «Christopher Bruun», Kristiania, Gyldendal, 1916, s. 38-40.

For første innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Walter Runeberg

 

1800-tallet, Henrik Ibsens århundre, var en tid for oppfinnelser, oppdagelser, musikk, arkitektur, kunst, astronomi, kjemi og fysikk. Det var som kjent også et århundre for litteratur og teatre, forleggere og avisredaksjoner.

Som vanlig (dessverre) var århundret også preget av revolusjoner, kriger og konflikter, sykdom, nød og elendighet. Mange skjebner ble lagt i grus, andre emigrerte for å søke lykken, eksempelvis til USA. To av dem var Henrik Ibsens brødre: Johan Andreas (født 1830) utvandret 1849 og var blant annet bosatt i Wisconsin, det er antatt at han døde på vei til California rundt 1851-1852, mens ryggskadete Nicolai Alexander (født 1834) emigrerte til Iowa, hvor han døde i 1888.

Dette er ikke historien om dem, men om en rekke andre personer som på en eller annen måte (noen svært perifere) kan forbindes med dramatikeren Henrik Ibsen. I mitt arbeide «Henrik Ibsen - En kronologi» finnes et person-register på rundt 6500 personer, hvis korte bibliografi (stort sett leveår og profesjon) er omtalt når kjent. Dette er historien om noen av enkeltskjebnene i registeret, som i alle fall har rørt ved meg. Det er mitt lille håp at enkelte gjenfortellinger fra den svunne tid kan vekke noen tanker også hos andre. Én person, familie eller liten gruppe vil bli omhandlet i hvert innlegg.

Walter Magnus Runeberg (1838-1920, finsk billedhugger)

Walter Runeberg ble født i Borgå (finsk Porvoo), som tredje sønn av Johan Ludvig Runeberg (1804-1877, finsk dikter, lektor og professor) og Fredrika Charlotta Runeberg (1807-1879, født Tengström, finsk forfatter). Fornavnet fikk han etter den skotske forfatteren Walter Scott (1771-1832). I motsetning til sine to eldre brødre, Ludvig Mikael (1835-1902) og Lorenzo Runeberg (1836-1919), som forøvrig også hadde sine navn etter litterære forbilder, var Walter sykelig i sin tidlige barndom. Han klarte seg dårlig i den fireårige grunnskolen og gikk enda to år i hver klasse. I august 1855 gikk han over i gymnaset, men ble der kun i en termin.

Det sies at Walter hadde kunstneriske anlegg allerede i ung alder. Arkitekten Carl Albert Edelfelt (1818-1869) var en av de som anbefalte ham å modellere. Høsten 1856 begynte Walter å gå på forelesninger i historie ved Helsingfors universitet. På kveldstid besøkte han Finske kunstforeningens tegneskole, hvor den finske billedhuggeren Carl Eneas Sjöstrand (1828-1906) underviste ham i modellering. Etter å ha avlagt studenteksamen, skrev Walter seg inn i universitetet i 1857 for å lese matematikk og fysikk. Men ganske snart reiste han til Åbo (finsk Turku) for å studere ved Åbo tegneskole under Robert Wilhelm Ekman (1808-1873, finsk kunstner). Høsten 1858 dro han så til København, hvor han siktet seg inn på tegning, modellering og kunsthistorie. Han ble fire år i København, og debuterte ved en utstilling i Charlottenburg i 1861. Følgende høst deltok han i den finske kunstmønstring, og ble den første kunstner som det finske senatet ga reisestipend. Da han mottok det, befant han seg allerede i Roma, hvor han ankom november 1862.

I Roma ble Walter Runeberg blant annet kjent med Henrik Ibsen i Den skandinaviske Forening, og fra slutten av juni 1864 tilbrakte de et par sommermåneder sammen i Genzano, i Romas utkant. Da «Brand» ble utgitt i mars 1866, skal Walter ha stått «modell» for «Einar», og Runeberg lagde også en byste av Ibsen i 1867/1868.

I 1867 giftet Walter Runeberg seg med Lina (1841-1916, født Elfving). Sammen fikk de seks barn. Det som man skulle tro var begynnelsen på et langt og lykkelig samvær, endte etter noen år i tragedie for tre av barna. Walter var ikke helt ukjent med motgang. I februar 1865 opplevde han sitt første tap av en god venn, da den unge billedkunstneren Petter Bruun (født 1843, bror av Christopher Bruun, som forøvrig forrettet i Henrik Ibsens begravelse) døde. Etter å ha utformet Bruuns gravsten, reiste Runeberg til Finland i 1867 og giftet seg, hvoretter han og Lina ankom Roma tidlig neste år. Familiens tragedie startet i desember 1871 da deres førstefødte sønn Carl Michael («Carlo») døde i en alder av to etter en plutselig sykdom. Bare tre uker senere døde hans lillebror Walter av kopper etter uker med dysenteri, bare ni måneder gammel. Høsten før hadde faren i brev beskrevet hvordan, vitne til barnas lidelser, Lina hadde gått mye ned i vekt, og Walter Runeberg så ut som en tynn strek trukket mellom to punkter. Han arbeidet på flere skulpturer, og hadde fra to til fire menn som arbeidet for ham hver dag; han var utslitt. Nå hadde barna dødd, og deres hjem kjentes forferdelig tomt. I slutten av sommeren dro ekteparet tilbake til Finland, hvor deres datter Maria Christina ble født i Åbo (Linas fødeby) 16. oktober 1872. Igjen var det et håp om lykke, og etter et år reiste de tilbake til Roma. Men Maria levde bare to uker før hun døde av noe som ble beskrevet som «perniziosa» (muligens jern-mangel anemi). Hun ble gravlagt sammen med sine brødre på den protestantiske kirkegården. Henrik Ibsen hørte om de to første barna som omkom, og nevnte også dette i et brev han sendte til Johan Bravo (1797-1876, dansk maler og kunstagent, konsul i Roma) den 16.02.1872: «Det har gjort mig meget ondt at erfare den ​sorg, som har truffet Runebergs. Også her hersker forskellige ​epidemiske sygdomme; men til dato er vi heldigen blevne forskånede.»

Ekteparet var sønderknust, men på den andre siden kom de nærmere hverandre. Lina kom ofte til Walters studio, og ble der mens ektemannen arbeidet. I den påfølgende våren (1874) ble sønnen Hjalmar Johannes («Nino») født. Da datteren Vasthi fødtes i 1876 flyttet de til Paris, som de mente var et sunnere sted å bo, selv om de aldri fant det så inspirerende som i Roma. Det yngste barnet Alfred ble født i 1882. Alle tre levde opp til å bli voksne (Hjalmar 1874-1934, Vasthi 1876-1948, Alfred 1882-1967).

En fredsdue med en oliventregren i nebbet pryder de første barnas gravsten som var utformet av faren. Runeberg brukte det samme motivet for den finske maleren Martin von Wright i Helsingfors i 1871. Det symboliserer håp om et nytt liv (og refererer til flommen i 1. Mosebok i Bibelen). I april 1876, bare noen måneder før Runeberg-paret forlot Roma for godt, døde en god venn av paret; Victor Hoving (1846-1876, finsk forretningsmann og kunstkjenner) av tyfus. Dagen han døde, var den eneste han gjenkjente Lena Runeberg, som hadde kommet på besøk med blomster. Hovings bror spurte Walter om å utforme et monument for sin brors grav, og han produserte et relieff med en fredsengel som holder en palmegren i hånden.

Walter Runeberg ble i Paris frem til 1893, og før familien dro tilbake til Finland bodde de en tid i København. Runeberg var en populær portrettør med en stor produksjon portrettbyster av storheter innen finsk kulturliv. I Borgå finnes et særskilt museum, Walter Runebergs skulptursamling, med mer enn hundre verk av builledhuggeren.

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter (Digital versjon), Biografiskt lexikon för Finland (Digital versjon), Friends of the Non-Catholic Cemetery in Rome, No. 11, Summer 2010 & No. 34, Spring 2016 (Digital versjon).

Tekst i blått inneholder link til videre fordypning og/eller informasjon.

For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

RINGERIKSBANEN - Genialt svar på brev fra byråkrater!

Alle vet at politikere og byråkrater kun prater, og handler desto mindre. Det ligger i deres gener. Kan man intet om noe som helst, og gir uttrykk for at man kan alt om alt, da er utgangspunktet strålende for en lang karriere innen politiske supperåd.

Ringeriksbanen er som kjent en fremtidig jernbanestrekning mellom Hønefoss og Sandvika, i forlengelse av Bergensbanen. Og det «fremtidige» i departementers irrganger er som vanlig helt i det blå. Banen ble foreslått allerede i 1894 (!!!), og så har det vært utredet, utredet og utredet en fantasillion ganger. Utrolig nok klarte man å vedta utbygging mindre enn 100 år etter første forslag, nærmere bestemt i 1992 - men da manglet selvfølgelig pengene. Og så var man like langt, eller kort. Om banen blir realisert og åpnet før 2094 gjenstå å se, men man kan jo håpe!

Nok om det, i 1994 ble det sendt ut et brev fra det som da het Justis- og politidepartementet i forbindelse med atter en høring om banen. Innholdet i brevet var sannsynligvis bare svada, men det er da også helt uinteressant. Det fantastiske og geniale er hva daværende Justitiarius i Oslo skifterett svarte. Svaret vitner om en svært skrivefør og klok kvinne, humor har hun også - i bøttevis!

Nedenfor siteres brevet, skrift innenfor [...] er satt slik av meg, da det ikke har betydning for innholdet i brevet.

                                                                                                    

OSLO SKIFTERETT
JUSTITARIUS

Det kgl. justis- og politidepartement
Postboks 8005 dep.

                                                                     Oslo 14. desember 1994
0030 OSLO                                                  Deres ref.: [...]

 

RINGERIKSBANEN - HØRING AV TILLEGGSUTREDNING

Ved departementets ekspedisjon 6.12.94 er brev av 1.11.94 med vedlegg fra NSB oversendt meg for uttalelse.

Det første som slår meg er adskillig undring over at det tar Justisdepartementet fem uker å ekspedere et høringsbrev til de instanser en ber uttale seg, mens saken syntes å haste såpass meget at departementet kun gir to ukers frist for uttalelse. Det burde være rimelig klart for enhver at det ikke er mulig for noen å sette seg inn i slikt omfattende materiale og gi en fundert uttalelse på så kort tid.

Dernest registreres det med nysgjerrighet at en uttalelse ønskes fra Justitiarius i Oslo skifterett. Riktignok er det vel slik at jeg har en mening om det meste, og gjerne uttaler meg, men jeg har forsøkt å begrense meg til juridiskfaglige spørsmål, særlig innen skiftematerien. Jeg erkjenner imidlertid at jeg har et dypt samfunnsengasjement og har vanskelig med å tie stille. Jernbanen er imidlertid et nytt felt for meg.

Kanskje er departementet oppmerksom på at jeg reiser kollektivt, og i trafikksikkerhetens interesse har holdt meg unna bilkjøring. Ellers hadde vi vel hatt helt andre trafikkregler. Min interesse for jernbanen begrenser seg til det å være trafikant, samt en alminnelig interesse i at denne slags innretninger hensyntar miljøinteresser. At passasjerer med små pudler henvises til røykekupeer er formentlig et problem som tas opp i en senere høringsrunde.

Skifteretten har ansatte både i Bærum og på Ringerike, som kan nyte godt av en ny hurtig togforbindelse. Dette er vel imidlertid neppe årsaken til henvendelsen til meg. Heller ikke er det vel en tanke på at utbyggingen kan føre til konkurser, dødsfall og skilsmisser.

Det gjenstår da bare spørsmål om det kan foreligge en misforståelse, begrepsforvirring eller rett og slett en avsporing. I så fall skal kort opplyses at Jernbanens skiftelokomotiver, skiftekonduktører og skiftordninger ikke har noe med skifteretten å gjøre. I den grad departementet har følt at Oslo skifterett turer frem, så har det intet med jernbanen å gjøre.

Men jeg må erkjenne at en ting har Oslo skifterett til felles med toget. Her går alt på skinner, i stor hastighet, og stort sett i rute.

Vennlig hilsen

Sitat slutt!

Sjøsyk båttyv!

Jeg sitter som vanlig på brygga og heller i meg en seidel eller fem. Det er intet uvanlig i det. Men det som skjedde rundt fem-tiden på ettermiddagen denne sommerdagen var litt spesielt. Plutselig, tilsynelatende ut fra intet føltes det som jeg satt midt i et vepsebol. Og her som det nettopp var så fredelig!

Misforstå ei (eller gjør gjerne det), her var det ikke snakk om flyvende veps. Men av utrykkingsfartøyer, det eneste som faktisk manglet var et helikopter eller to. Ellers virket det som om alt tilgjengelig materiale var tatt i bruk: Ambulanser, brannbiler, politibiler, en politimotorsykkel, dykkertjenesten, til og med en skute fra Redningsselskapet suste ut fjorden med blålys. Heldigvis holdt de andre seg på land. Har ikke sett så mange lys siden jeg var liten og fikk tenne lysene på juletreet. Men det er hundre år siden. Og dessuten erindrer jeg vagt at de ikke var blå.

Jeg tok selvfølgelig med meg halvliteren ut for å bivåne hurumleien. Unge Sigrid (som selvfølgelig er døpt Frøken Undset), ganske nyansatt på kaféen, men ikke mindre flink av den grunn, gjorde meg oppmerksom på at man kan ikke stå ute og nyte alkohol, i hvert fall ikke i området mellom uteplassene og selve kafélokalet. Der er det er nemlig offentlig plass (selv om det er privat grunn), og slikt skal man ikke ha noe av i frels-oss-fra-det-onde-Norge - da vanker det klekkelige bøter eller flere års forvaring - minst! Men Frøken Undset har så rett, så rett, så jeg gikk heller bort til uteseksjonen - litt vind får man tåle når så mye er på gang.

(Vekteren)

Men hva var det som var på gang? Foruten at en haug med brannmenn begynte å ikle seg dykkerutstyr, og at Norges største politibåt; «Vekteren» snart også sirklet rundt i havnebassenget, så var det vanskelig å finne ut hva det hele egentlig dreide seg om. Etter en halv time eller litt mer var sirkuset over. Uten at jeg kom til bunns i mysteriet, selv om det var flere meninger om det enn det vanligvis er veps i bolet.

Men dagen etter kunne jeg lese i den lokale «blekka» (Budstikka): «Sjøsyk båttyv kjørte i ring - var etterlyst og ble tauet inn av politiet». Har du hørt om makan til dust!?? Jeg mener, er du båttyv, så burde du være sjøvant. Det beste hadde nok vært om han hadde skiftet yrke. Kanskje han skulle starte en ny karriere med epleslang? Men muligens hadde han allerede prøvd den karriereveien, og endt opp med vondt i magen? I Budstikka kan jeg også lese at «Han var klart sjøsyk, og det var også noe rus med i bildet». Hadde han rappet en øl også mon tro? Kanskje det var derfor regningen min i går ble så høy? Skurken hadde bedt betjeningen sette ølen han helte i seg på min regning, og så stakk han til havs? Men det kan jo ha vært en annen rus. Fleinsopp? Nok om det, Budstikka avslutter med å melde at reisen for dilettanten endte i «Sentralarresten».

Og så fikk jeg en god latter, det må være lov å le når det tross alt ender nogenlune bra!

 

Fra Vålerenga til Blærum

Roger, Bærums mest ihuga (og eneste?) Vålerenga-supporter kommer slentrende bort til bordet på bryggekanten. Hvor jeg som vanlig sitter og nyter mitt otium. En halvliter med andre ord.

Det er norsk sommer og minst 20 pluss i skyggen, jeg kjøler ned knotten med noen isbiter som jeg pleier å plassere inni strandhatten min. Pussig nok smelter de vanligvis ikke helt før det har gått en time eller så. Roger har også med isbiter, men han tar den fornuftige varianten: I et halvliterglass, som han heller Cola oppi.

«Tror du det begynner å snø snart?» åpner han friskt.
«Absolutt,» repliserer jeg nesten like kontant. «Vi må nok ta frem trugene.» Det ser ut som Roger tenker litt over hva han skal si til det. I stedet skifter han tema, han er flink til det også.

«Har Vålerenga rykket opp noen plasser i det siste?»
«Eh, tror ikke det. Ikke har det vært noe særlig mer urinering i garderoben deres heller. Så ingen bonuspoeng å hente på den fronten heller.»

Vi faller i egne tanker. Mens jeg forer Steinar og Stine Spurv med restene av en kremmerhusformet kjeks jeg har knabbet inne på kaféen, blar Roger gjennom avisen.

«Kan du skjønne det?» undrer han.
«Skjønne hva da?»
«At noen vil betale mer skatt vel. Det står her at Jonas Gahr Støre går til valgkamp på at folk skal betale mye mere skatt! Det er vel ingen som er så dumme at de ønsker å betale enda mer enn man allerede gjør. Det blir jo bare smitt og smuler igjen da!»

Jeg ser på smulene som Steinar og Stine ivrig plukker opp. Snart er hele familien rundt meg. Barna Sander, Sindre og en haug andre. «Tja, jeg vet ikke det,» sier jeg. «Ola Nordmann er ikke akkurat berømt for sin smarthet. Selv om han og Kari tror det selv. Sier man noe ofte nok, er det raskt en vedtatt sannhet, uansett hvor tåpelig utsagnet er. Dessuten må jo politikerne få inn mer skattepenger så de kan ansette flere folk for å gjøre jobben de ikke gjør selv. Og med mer skatt blir det ikke så mye rabalder om budsjetter som overskrides i byggesaker og annet snuskeri de holder på med. Bare se på lille Sander, det er ikke mange som nøyer seg med smuler lenger!»

«Heter'n Palisander?»
«Palisander? Det er jo en tresort. Er du stokk døv eller?»
«Åh,» sier Roger og synker litt sammen. «Den så jeg ikke komme!»
«Ikke jeg heller,» medgår jeg. Og så ler vi litt. Han tar en slurk av Colaen, jeg henter en øl til.

Roger leser videre. «Og så vil han ha med LO-forbundet til å reklamere for høyere skatt.»
«Ikke overraskende,» mumler jeg.
«Det er egentlig litt snodig det hele. Støre er vel innerst inne mer høyremann enn Erna er høyrekvinne.» Roger liker å filosofere imellom. Det gjør jeg også.
«Tror du ikke spurvene også burde ha et LO-forbund? Som kunne ivareta deres interesser mener jeg?»
Roger ser granskende på meg. «Ja, der har du nok en sterk sak. Tenk hvor mange spurver du ville få med deg! Jeg kan lysende se for meg plakatene i protest-marsjene: 'MER SMULER TIL MENIG-SPURV!' og 'HVER SPURV SIN BOPEL'»
«Men jeg skal vel ikke være spurve-formann!» utbryter jeg fortørnet.
«Åh, ikke?» undrer Roger mens han retter oppmerksomheten mot et ørlite insekt som krabber over avisen og nærmer seg den ene hånden hans.
«Nei, det får en spurv ta seg av. Eller kanskje en ugle? Hva er det forresten du glor på?»
«En grønn flue. Er det slik døgnfluer ser ut mon tro?»
Jeg klarer så vidt å se knøttet. «Det er vel en miljøvennlig flue da,» tenker jeg høyt.
«Du skal ikke se bort fra det nei. Men nå må jeg stikke. Jeg tar med Frode Flue.» Sier Roger og tusler hjemover.

Et par timer senere kommer han tilbake. Jeg er dypt nede i atter en seidel. «Hvordan går det med Frode?» undrer jeg.

«Åh, nei - han tråkket jeg på i heisen!» gliser Roger.
«Morder!»
Roger skifter som vanlig tema: «Har du forresten lest A-Magasinet fra i går?»
«Ja, det om Bærum med overskrift BLÆRUM? Artige greier!»
«Men så du bildet på forsiden?»
«Nja, jeg la ikke så veldig godt merke til det,» innrømmer jeg.
«Det er bilde av favorittnaboen din!»


 

Jeg bøtter innpå resten av ølet og piler hjemover. Ganske riktig. En golfer i tomannstelt! Det bildet kan jeg leve på i et tiår - minst!

For første innlegg, trykk her.

Vålerenga - urinering i garderoben

Det er ikke alltid så enkelt å være Vålerenga-supporter i Bærum. Nede på bryggen (Gud forby alle a-endelser unntatt ordene sofa, Ikea og Visa), hvor en liten gruppe av oss naboer frekventerer den lokale Caféen for å utveksle tant og fjas og helle nedpå ett og annet beger, er det mest Stabæk-supportere. Men vi har altså en ihuga Vålerenga-kar, ved navn Roger. Vi døpte ham selvfølgelig om til Roger Moore, men etter at James Bond-legenden gikk bort tidligere i år, har vi gått tilbake til originalen. Det er ikke store forskjellen rent skriftlig, men muntlig blir overgangen fra «Rådsjer» til «Råger» merkbar.

Mesteparten av våset rundt fotball går selvfølgelig ut på å slenge ut flest mulige sleng-bemerkninger om hvor dårlig Vålerenga er, mens Roger biter godt fra seg med det samme om Stabæk. Skulle Brann mot formodning slå Stabæk 5-0 skratter han høylytt i flere dager etterpå, og skulle Stabæk mot alle odds vinne over det samme laget noen uker senere, er det definitivt kampfiksing. «Bare vent,» skriker han. «Follo-saken blir bare tyttebær i forhold!» En gang var en av gutta, vi kaller ham bare «Dommer'n», så lei av at det ble solgt Vålerenga-brød på den lokale Bunnpris-butikken, at han kjøpte opp hele beholdningen, slik at han slapp å bivåne det som han kalte «høyst upassende reklame». Og for ordens skyld, «Dommer'n» (som nok helst ser, uten at han påpeker det, at vi bruker den mer riksnorske betegnelsen «dommeren» om han) er ikke fotballdommer. Han er også originalen.

Nok om det, her forleden besluttet jeg (som overhodet ikke kan noe som helst om fotball) meg for å gi Roger en liten oppmuntring i hverdagen. Da han kom tuslende mot utebordet jeg satt ved denne sommerdagen, hilste jeg som vanlig: «Hei Roger!» Og tilføyde straks; «Jeg har gode nyheter til deg!» Roger lyste merkbart opp. «Åh, det trenger jeg. Hva er det for noe da?»

Det følgende var mer eller mindre en monolog fra min side. Jeg hadde jo brukt flere timer på å bygge det opp så troverdig som mulig. Roger er ikke den som lar seg vippe av pinnen, eller bløffes av amatører. Men fantasi, det har han. Det skal han ha!

«Jo, du skjønner, det har vært masse murring bak kulissene i Vålerenga. Nærmere bestemt i garderoben.» Roger hever et øyenbryn, men sier intet. «Problemet har vært at det har luktet urin der. Og ingen av spillerne, vaskehjelp eller vaktmester har innrømmet å ha skvettet så mye som en dråpe på gulv eller garderobeskap. For noen uker siden besluttet ledelsen så å leie inn dopingjeger og urolog Tore Tiss for å komme til bunns i stanken. Bokstavelig talt. Og etter et par ukers spaning, fant de ut av det. Kameraer avslørte noe som man først trodde var en kanarifugl i garderoben. Men den var jo altfor stor til å komme fra dyreriket, og ved nærmere undersøkelser så man helt klart at det var en mann i gul fotballdrakt! Det viste seg å være en Lillstrøm-supporter! Og han ble tatt med buksene nede!»
 


 

Nå kunne ikke Roger dy seg: «Så han tisset på garderobeskapene?»

«Nei, det kan man ikke bevise. Han kom ikke så langt, ble nemlig pågrepet før han fikk muligheten. Men man har DNA-testet ham, og det matcher med den gamle stanken. Så vi må gå ut fra at han var i ferd med å utføre nok et urinattentat. Uansett så var blæren hans så full av urin, at han kom i skade for å tisse på en av politibetjentene da han ble ført bort i håndjern. For sikkerhets skyld måtte de til og med sette på en penisring så han ikke skulle slå seg helt vrang og spyle ned hele bilen. Så det blir ikke bare tilgrising han vil bli stilt til ansvar for. Overgrep mot offentlig tjenestemann er alvorlige saker.»

«Ja,» nikker den nå særs våkne Roger. «Men hva er den gode nyheten egentlig?»

«Jo, nå skal du høre. Ledelsen innrapporterte hendelsen til Norges Fotballforbund. Og de har i dag morges besluttet at Lillestrøm skal ilegges et halvt straffepoeng. Og tilsvarende får selvfølgelig Vålerenga et halvt bonuspoeng. Det må jo være balanse i regnskapet! Så nå ligger Vålerenga på seks-og-en-halvte-plass, mens Lillestrøm er helt nede i dass! Var ikke det en strålende nyhet?»

«Jo,» jubler Roger ekstatisk. Men etter at vi har ledd fra oss tilføyer han en anelse mer alvorlig: «Men hvor høy er egentlig sannhetsgehalten i denne historien?»

Jeg vil helst ikke si så mye, men sannheten må frem, så jeg mumler til slutt: «Den er nok dessverre rundt null, ikke så mye under, men i hvert fall ikke over ...»

For neste innlegg, trykk her.

 

Julebordstid

12 flasker whisky


 

Jeg hadde 12 flasker whisky i kjelleren min. Imidlertid var ikke min kone særlig fornøyd med dette store spritlager, og en dag ga hun meg klar beskjed om å helle alt i vasken. Fordi jeg ikke torde si henne imot, måtte jeg smått om senn begynne dette triste arbeidet. Jeg tok av korken på den første flasken og tømte innholdet i vasken, med unntak av ett glass som jeg drakk selv. Så tok jeg av korken på den andre flasken og tømte innholdet i vasken, med unntak av ett glass som jeg drakk selv. Deretter tok jeg av korken på den tredje flasken, tømte ut ett glass og drakk resten. Så tok jeg av korken på den fjerde flasken, tømte vasken i glasset som jeg så drakk. Etter dette tok jeg korken av det neste glasset, tømte korken i flasken og drakk av glasset. Deretter tok jeg korken av flasken, helte vasken på flasken og satte korken på flasken med glasset og tømte whiskyen på flasken. Da alle flaskene var tomme, støttet jeg huset med den ene hånden, mens jeg regnet flasker, korker og glass med den andre. Det ble nøyaktig 29. For å være riktig sikker talte jeg de en gang til. Igjen ble det 74. Da huset passerte forbi, talte jeg alt om igjen, og til slutt alle husene, flaskene samt vaskene med unntak av en kork som jeg tømte i huset og drakk av.

 



 

 

 

 

Ibsen-kalender - 1906 (del 3) - Kristiania

1906 - del 3

Vår. Edvard Bull (se 16.01.1893) skriver i sine erindringer om HIs helse at «udover mod Vaaren 1906 sløvedes han mere og mere; han kunde ikke gaa, men blev baaret ind i et Sideværelse fra Sovekammeret for et Par Timer midt paa Dagen.» Edvard Bull (Fra «Henrik Ibsens tre sidste Leveaar», juli 1906).
April. Herman Bang (se sommer 1877) publiserer artiklene «Personlige Erindringer om Henrik Ibsen : I-II-III-IV-V» i Det ny Aarhundrede : Maanedsskrift, København (frem til september 1906). NBI.
02.04 (ma) Kommende oppføring av «Når vi døde vågner» Düsseldorf referert 04.04.1906 omtalt av Wilhelm Schmidtbonn (1876-1952, tysk forfatter) i Masken : Wochenschrift des Düsseldorfer Schauspielhauses (nr 25), Düsseldorf. Se 01.03.1906 for oppføring av «Gengangere» Dresden. NBI.
03.04 (ti) Se 22.02.1885 for oppføring av «Vildanden» København.
04.04 (on) «Når vi døde vågner» (Wenn wir Toten erwachen) av 26.01.1900 oppført på Schauspielhaus Düsseldorf. Også oppført 09.04.1906. Otto Stoeckel (se 29.10.1905) spilte i rollen som «Arnold Rubek», Hermine Körner (se 09.05.1902) som «Maja Rubek», Carl Ekert (se 03.02.1906) som «Godseier Ulfheim», Louise Dumont (se 02.11.1891) som «Irene». Regi ved Gustav Lindemann (se 08.04.1901). Ibsen.nb.no, IBS.
05.04 (to) Se 31.01.1906 for oppføring av «Rosmersholm» Berlin.
08.04 (palmesøndag) «En folkefiende» (Ein Volksfeind) av 13.01.1883 oppført på Stadttheater Bern, Sveits. Også oppført 14.04.1906. Hr. Kühne (muligens Albert Kühne, se 14.10.1898) spilte i rollen som «Doktor Thomas Stockmann, Ellen Diehl-Förster (ukjent) som «Fru Stockmann». Regi ved Elimar Striebeck (ukjent). Ibsen.nb.no, IBS.
09.04 (ma) Se 04.04.1906 for oppføring av «Når vi døde vågner» Düsseldorf.
12.04 (skjærtorsdag) HIs tredje barnebarn, Eleonora Ibsen (1906-1978, gift Borberg), blir født. HISB15s778.



Eleonora Ibsen som pike

13.04 (langfredag) Se 03.01.1906 for oppføring av «Bygmester Solness» New York.
14.04 (lø) Oppføring av «Bygmester Solness» New York referert 03.01.1906 anmeldt i New York, New York. Se 08.04.1906 for oppføring av «En folkefiende» Bern. NBI.
15.04 (sø - 1. påskedag) Arthur Eloesser (1870-1938, tysk litteraturviter og journalist) publiserer artikkelen «Studie zu Ibsens Persönlichkeit» i Sonnetagsbeilage zur Vossischen Zeitung, Berlin. Han publiserer også den samme artikkelen (på ukjent dato i 1906) i Masken : Sonderausg. für die Ibsen-Vereinigung, Düsseldorf. NBI.
16.04 (ma - 2. påskedag) Alfred Karl Röttger (1877-1942, tysk forfatter) publiserer artikkelen «Gespräch über Ibsen : (nach der letzten Vorstellung des Ibsen-Zyklus)» i Masken : Wochenschrift des Düsseldorfer Schauspielhauses, Düsseldorf. NBI.
21.04 (lø) «Rosmersholm» av 17.01.1887 oppført på Folketeatret, København. Første av 8 forest. frem til 28.04.1906. Johannes Nielsen (se 25.06.1901) spilte i rollen som «Johannes Rosmer», Betty Nansen (se Müller 07.06.1895) som «Rebekka West». Regi ved Herman Bang (se sommer 1877). Ibsen.nb.no, IBS.
22.04 (sø) Oppføring av «Rosmersholm» København referert 21.04.1906 anmeldt av Poul Levin (se 24.01.1896) i Politiken. NBI.
24.04 (ti) Oppføring av «Rosmersholm» København referert 21.04.1906 anmeldt av Carl Emil Jensen (se 23.12.1879) i Social-Demokraten, København. NBI.
26.04 (to) «Fruen fra havet» (Die Frau vom Meere) av 12.02.1889 oppført (på tysk) av Deutsches Theater på Irving Place Theater, New York. Hermann Rudolph (se 11.03.1901), som også hadde regien, spilte i rollen som «Doktor Wangel», Marie Reisenhofer (se 22.11.1889) gjestespilte i rollen som «Ellida Wangel». Ibsen.nb.no, NBI, IBS.
27.04 (fr) Oppføring av «Fruen fra havet» New York referert 26.04.1906 anmeldt i ukjent medium i New York (sannsynligvis). NBI.
28.04 (lø) Se 21.04.1906 for oppføring av «Rosmersholm» København.
29.04 (sø) Oppføring av «Rosmersholm» København referert 21.04.1906 anmeldt av Helmer Lind (se 13.12.1894) i Illustreret Tidende (nr 31), København. Se 31.01.1906 for oppføring av «Rosmersholm» Berlin. NBI.
30.04 (ma) Se 08.111.1905 for oppføring av «Vildanden» Berlin.
Mai. Bergliot Ibsen (se 17.09.1884) skriver om HIs møte med barnebarnet Eleonora (se 12.04.1906): «Hun var bare noen uker gammel, da Sigurd og jeg tok henne med op til Ibsens. Ibsen satt i lenestolen ved bordet i biblioteket, da vi kom inn. Jeg viste ham den lille, som han betraktet lenge. Så spurte jeg ham, om vi kunne kalle henne Eleonora. Han blev meget beveget og kunde derfor bare ganske sakte si ja. Så snudde han sig mot mig og tilføide: 'Gud velsigne dig, Bergliot.' Han var lykkelig over å se slekten vokse. Da vi var gått sa han til fru Ibsen: 'Min Nora het også Eleonora.'
  Det var en av de siste ganger Sigurd og jeg så ham oppe. Efter det lå Ibsen som oftest til sengs. Hans hustru var den eneste som fikk lov til å gi ham mat; og når han var oppe, vilde han bare spise frokost i hennes soveværelse, som lå ved siden av hans.
  Han levde i en stadig angst for at hun skulde dø før ham. Han sa: 'Dør du før mig, så dør jeg fem minutter efter.' Han hadde i den senere tid vondt for å tale og kalte henne alltid for 'fruen' - det var lettere å uttale; og han hørte alltid pleiersken si det.
  Jeg satt engang hos ham - det var siste gangen. Han lå og holdt min hånd; og hans øine og ansikt strålte av godhet, mens han sa mig mange kærlige ord. For mig en deilig erindring.
  Sigurd var hver dag hos sin far; en aften sa faren til ham: 'Nu går jeg snart inn til det store mørke.'» I Ibsens private bibliotek/boksamling finnes alle eksemplarer fra januar 1905 til mai 1906 av «Mercure de France». Flere numre inneholder  artikler om Ibsens diktning. Tidsskriftene er uoppskåret. Bergliot, s. 216-217, Ibsen85-86, s. 56.
01.05 (ti) «Gengangere» (Spettri) av 20.05.1882 oppført av Drammatica Compagnia Italiana del Cav. Uff. Gustavo Salvini på Teatro Cressoni, Como, Italia. Også oppført som turné etter HIs død. Giovannina Aliprandi (1863-1922, italiensk skuespillerinne) spilte i rollen som «Helene Alving», Gustavo Salvini (1859-1930, italiensk skuespiller) som «Osvald Alving». Ibsen.nb.no, IBS.
03.05 (to) «Vildanden» (Le Canard sauvage) av 09.01.1885 oppført på Théâtre Antoine, Paris. Første av 23 forest., de andre på ukjent dato (men Arnold Bennett, se 05.12.1903, noterte at han var på en oppføring av stykket 05.05.1906). Charles Joseph Mosnier (1865-1924, fransk skuespiller) spilte i rollen som «Grosserer Werle», Capellani (sannsynligvis Albert Capellani, 1874-1931, fransk skuespiller, regissør og manusforfatter) som «Gregers Werle», Bernard (ukjent) som «Gamle Ekdal», Signoret (muligens Augustin Marius Gabriel Signoret, 1878-1937, fransk skuespiller og regissør) som «Hjalmar Ekdal», Colas (ukjent) som «Gina Ekdal», Sylvie (sannsynligvis Louise Sylvie, født Louise Pauline Mainguené, 1883-1970, fransk skuespillerinne) som «Hedvig». Oversettelse ved Armand Ephraïm (se mars 1891) og Th. Lindenlaub (se mars 1891). Oppførelsen anmeldt (på ukjent dato i 1906) av Aksel Borge (1877-1935, norsk journalist og forfatter) i Dagbladet (nr 143), Kristiania. Ibsen.nb.no, NBI, IBS.
05.05 (lø) «Gengangere» (Gespenster) av 20.05.1882 oppført av Düsseldorfer Schauspielhaus på Apollotheater, Bonn. Louise Dumont (se 02.11.1891) spilte i rollen som «Helene Alving». Regi ved Gustav Lindemann (se 08.04.1901), som også spilte «Osvald Alving». Oversettelse ved Wilhelm Lange (se desember 1877). Oppførelsen omtalt i Bonner Zeitung, hvor også oppføring av «Hedda Gabler» Bonn referert 23.03.1906 omtalt, og oppføring av «Rosmersholm» Bonn referert 07.05.1906 omtalt. Se 31.01.1906 for oppføring av «Rosmersholm» Wien, og 03.05.1906 for oppføring av «Vildanden» Paris. IBS.
06.05 (sø) Se 23.03.1906 for oppføring av «Hedda Gabler» Bonn
07.05 (ma) «Rosmersholm» av 17.01.1887 oppført av Hollis Street Theatre, Boston. Forest. (ukjent antall) annonsert på teaterplakat frem til 12.05.1906. Andrew Robson (1868-1921, canadisk skuespiller) spilte i rollen som «Johannes Rosmer», Nance O'Neil (se 18.01.1901) som «Rebekka West». «Rosmersholm» av 17.01.1887 også oppført av Düsseldorfer Schauspielhaus på Apollotheater, Bonn, Tyskland. Otto Stoeckel (se 29.10.1905) spilte i rollen som «Johannes Rosmer», Louise Dumont (se 02.11.1891) som «Rebekka West». Regi ved Gustav Lindemann (se 08.04.1901), som også spilte i rollen som «Ulrik Brendel». Oversettelse ved «Uebersetzung der großen Gesamtausgabe». Ibsen.nb.no, HIS («Oppførelse»), IBS.
08.05 (ti) Oppføring av «Gengangere» Bonn referert 05.05.1906 og av «Hedda Gabler» Bonn referert 23.03.1906 omtalt i Bonner Zeitung. IBS.
09.05 (on) Oppføring av «Rosmersholm» Bonn referert 07.05.1906 omtalt i Bonner Zeitung. IBS.
10.05 (to) «Vildanden» (Die Wildente) av 09.01.1885 oppført på Königliches Schauspielhaus Dresden. Første av 14. forest. frem til 20.03.1908, de andre før HIs bortgang var 13., 18. og 21.05.1906. Lothar Mehnert (1875-1926, tysk skuespiller) spilte i rollen som «Grosserer Werle», Paul Wiecke (se 09.05.1902) som «Gregers Werle», Adolf Müller (se 12.03.1897) som «Gamle Ekdal», Hanns Fischer (se 07.01.1897) som «Hjalmar Ekdal», Clara Salbach (se 12.03.1897) som «Gina Ekdal», Hedwig Gasny (se 12.03.1897) som «Hedvig». Regi ved Ernst Lewinger (se 12.03.1897), scenografi ved Emil Rieck (1852­-1939, tysk scenograf og maler), oversettelse ved Christian Morgenstern (se 1897). Ibsen.nb.no, IBS.
12.05 (lø) Se 07.05.1906 for oppføring av «Rosmersholm» Boston.
15.05 (ti) Se 03.06.1905 for oppføring av «Et dukkehjem» Warszawa, og 11.05.1905 for oppføring av «Et dukkehjem» Berlin.
16.05 (on) Edvard Bull (se 16.01.1893) skriver i sine erindringer: «Fra den 16de Mai var han for mat til at staa op; han blev liggende, for det meste i en Døs; Pulsen blev svagere og mere uregelmæssig, Ansigtsfarven blegere, Læberne blaalige. Han talte lidet, utydeligt og usammenhængende.» Den siste leveuken var det flere pleiersker som fikk turnustjeneste og holdt vakt ved HIs seng dag og natt. En av dem het Maria Hvattum (ukjent leveår), og om henne har det blitt fortalt: «Da det var klart at det led mot det siste med Henrik Ibsen, ble han passet på både dag og natt. Hun fikk i oppdrag å være tilstede hjemme hos dikteren, men hadde fått streng beskjed om å ikke snakke til ham. Derfor tok hun med seg en Bibel å lese i, som var liksom en del av søsteruniformen. Ibsen la merke til at hun satt der og bladde, og så spurte han: 'Hvad leser sygepleiersken?' Han talte slik gammelmodig skriftspråk. 'Jeg leser i Bibelen.' 'Les høyt!' Hun leste da fra Davidssalmene. Om litt hørte hun et sukk borte fra sengen: 'Den er skjønn og sterk den bogen'.» Se 22.02.1885 for oppføring av «Vildanden» København. Edvard Bull (Fra «Henrik Ibsens tre sidste Leveaar», juli 1906), Meyer, s. 816, Ferguson, s. 452, Edvardsen, s. 336 (note 1).
22.05 (ti) Edvard Bull (se 16.01.1893) skriver i sine erindringer: «Det sidste Ord, jeg hørte ham sige, var ved Middagstid den 22de Mai, da jeg kom tilbage til ham efter et Par Timers Fravær og satte mig ved hans Seng. Han slog da Øinene op, trykkede min Haand, som jeg rakte ham, og sagde: 'Gudskelov.' Det sidste Ord, han overhovedet udtalte, var efter hans Hustrus Meddelelse kort efter, da jeg havde forladt ham. Hans Omgivelser stod ved Vinduet og talte om Tilstanden; Pleiersken yttrede, at hun syntes, han havde det lidt bedre. Da hørtes Ibsen pludselig høit at sige: 'Tvertimod', og det blev hans sidste Ord, der vel snarest blot var et Tilfælde, der kunde se ud som en Tanke. Fra Eftermiddagen af laa han i en Dvale.» Andre har ment at hans siste ord var «Nei!», mens Bergliot Ibsen (se 17.09.1884) skrev senere at HIs siste ord hadde han sagt til Suzannah om natten: «Min søte, søte frue, hvor du har vært snild og god mot mig!» Men som bemerket av Meyer; Bergliot skrev sine minner over førti år senere, og det kan tenkes at hun ikke lenger mintes så nøyaktig hva Suzannah hadde sagt. Suzannah skal noen måneder etter HIs død ha fortalt Julius Elias (se 06.04.1887) at de siste ordene var noe lignende: «Min søte, kjære, snille frue!». Edvard Bull (Fra «Henrik Ibsens tre sidste Leveaar», juli 1906), Meyer, s. 816 (note 3), Figueiredo, «Masken», s. 522, Ferguson, s. 452, Edvardsen, s. 336, Koht (bind II), s. 296, IBS, Bergliot, s. 218, Ibsen57-59, s. 79-92+113-114.
23.05 (on) HI dør klokken 1430. Bergliot (se 17.09.1884), Sigurd (se 23.12.1859), Suzannah (se Thoresen 07.01.1856) og pleiersken (ukjent hvilken, se 16.05.1906) var til stede. Bergliot Ibsen skriver: «Hans sykepleierske, frøken Frölich-Müller fra Røde Kors, som var hos ham i den siste tid, skrev til mig, at hun hadde hørt ham si til sin hustru: 'Du har vært min ledende stjerne. Du var min ørn, som viste mig veien til tinderne.'» Frölich-Müller ukjent. Edvard Bull (se 16.01.1893) skrev i sine erindringer: «Den 23de Mai ved Middagstid var Familien gaaet ind i Sideværelset for at spise; Pleiersken sad ved Vinduet; hendes Opmærksomhed vaktes ved, at Ibsens Aandedræt pludselig ikke hørtes mere; og da hun ilede hen til Sengen, var han død. Klokken var 2 ½ om Eftermiddagen. -». Bull kom snart til og fyldte ut en «Dødsanmeldelse», hvor primær dødsårsak ble angitt å være «Arteriosclerosis» med «Paralysis cordis» (hjertelammelse) som sekundær dødsårsak. Bull tilkalte HIs faste barberer som kom og gav ham den siste behandlingen. For første gang på syv år skalv Carl A. Larsen (se 1898) på hånden. Etterpå strøk han hånden over de hvite kinnene, Ibsens kalde maske: «De skal have Tak for alt, hvad vi har haft sammen, Hr. Doktor, det varer længe, inden jeg faar en Kunde som Dem.» Carl Larsen fortalte selv (i 1938): «Den siste dagen jeg var oppe hos ham var åtte dager før hans død. Jeg forstod da at det var på det siste. Like efter at han var død, kom lægen inn til mig i forretningen og fortalte det. Antagelig var jeg den første som fikk vite det. Lægen bad mid så gå op og barbere Henrik Ibsen for siste gang. Det gjorde jeg, og det var ganske underlig å stå der i hans prunkløse soveværelse.» Videre fra Bulls erindringer: «Jeg tror ikke, Ibsen i sine sidste Dage havde Tanke om, at Døden nærmede sig. I Sygdommens tidligere Periode vilde han gjerne leve; jeg mærkede aldrig nogen Dødsfrygt hos ham, men han spurgte flere Gange, om han vilde komme til at lide Smerter, og fandt Trøst i min Forsikring om, at han sandsynligvis vilde sove roligt hen. Tanken paa Kirkegaarden var ham i høi Grad imod; Agnes´s Modvillie mot Ordet i Brand´s 4de Akt er vistnok et Udtryk for Ibsens egne Følelser. I hans sidste Sygdomsperiode var han træt af Livet og ønskede dets Afslutning. Det blev ham en Pine at være fordømt til Uvirksomhed paa Grund af Arbeidsudygtighed.» På slutten av sine erindringer oppsummerte Bull: «Henrik Ibsen var et stakkels skrøbeligt Menneske, til hvis lille Borgersjæl var lænket en Kjæmpeaand, en sandhedssøgende, dypt skuende, begrænset Aand med en mægtig Skaberkraft, en Aand, der maatte og vilde gjøre sig gjældende og som virkelig gjorde sig gjældende udover den samtidige Kulturverden, uagtet den til sit Redskab kun havde en fattig Apotekerlærling fra en norsk Smaaby.» Bergliot Ibsen (se 17.09.1884) skriver: «Før han ble ført bort fra Arbinsgate, samledes vi en siste gang om hans åpne kiste. Hans trekk var forklaret i døden; all den sammenbitthet og strenghet som hadde preget dem i levende live, var strøket av dem. Det var, som om jeg for første gang så hvor vakker han var; den veldige pannen lå fredelig glatt, og de meislete trekk trådte klassisk frem.
  Vi tok farvel med ham.»

Edvard Grieg (se 24.12.1865) skriver i sin dagbok: «Meddelelse om Ibsens Død. Skjøndt jeg var forberedt, virkede Efterretningen som et Slag. Hvor meget skylder jeg ham ikke! Stakkars store Ibsen! Han var ikke lykkelig, thi der var som en Isklump i ham, der aldrig fik smelte. Men under denne Isklump lå varm Menneskekjærlighed.» Nekrologen «Henrik Ibsen» publisert i Morgenbladet (nr 288), Kristiania, med portrett (xylografi) av HI, signert av Gustav Emil Holter(1859-1940, norsk xylograf). Bla flg andre nekrologer/artikler publisert: «Henrik Ibsen» av Kristian Randers (se 22.02.1880) i Aftenposten (nr 301), også med tegning av Gustav Holter, «Henrik Ibsen passes away : death of the Norwegian author and dramatist : end of a long illness» i Evening Sun, New York, «Henrik Ibsen» av Julius Clausen (se 02.09.1901) i Berlingske Aftenavis. Alle teatre i Kristiania innstiller sine forestillinger. Kongen (Haakon VII, 1872-1957, eg. Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel) sender sin egen og dronningens (Maud, se 31.03.1898) sin deltagende hilsen til Suzannah Ibsen. Det samme gjør Regjeringen og Stortingets Presidentkollegium, og Forfatterforeningen ved Vilhelm Krag (se 1893) nedlegger en blomsterdekorasjon på dikterens statue ved Nationaltheatret. I Oslo formannskaps møte (denne dag) holdt byens ordfører, advokat Fredrik Moltke Bugge (1865-1938, norsk jurist og politiker), en gripende minnetale, som ble påhørt stående av formannskapets medlemmer. Se 08.05.1905 for oppføring av «Kjærlighedens Komedie» Venezia, 08.11.1905 for oppføring av «Vildanden» Wien, og 09.12.1905 for oppføring av «Rosmersholm» Krakow. Ibsen.nb.no, Edvard Bull (Fra «Henrik Ibsens tre sidste Leveaar», juli 1906), HISB15s778, Tidsskrift for Den norske legeforening (nr 11), 2006, s. 1499 (note 30), Figueiredo, «Masken», s. 522+642, NBI, Ferguson, s. 452, Edvardsen, s. 322 (note 6)+336, Koht (bind II), s. 296, Gran (bind 2), s. 339, Beyer, s. 156, Bergliot, s. 218+238, Ibsen55-56, s. 16+18+26, Grieg, s. 138.



Kong Haakon VII

24.05 (to - ?) HI fotografert lid-de-parade av Anders Beer Wilse (se 1902). Wilse skrev selv (i 1943, her gjengitt fra Peter Larsen): «Da Ibsen døde utpå våren, sendte fru Bergliot Ibsen bud etter meg, og slik kom jeg også til å fotografere dikteren på sitt dødsleie. Han var død om natten i sin leilighet i Arbiens gate, og da jeg kom, var det utpå formiddagen. Selv om det ikke var så lenge siden han sovnet inn, var det vanskelig å kjenne hans trekk igjen.» Om korrekt tidspunkt for HIs død, se 23.05.1906, om Bergliot, se 17.09.1884. Peter Larsen, s. 183 (note 35)+185.
24.05 (to - Kristi Himmelfartsdag) Holger Drachmann (se mai 1873), Poul Levin (se 24.01.1896), Thomas Krag (se 16.11.1894) og Georg Brandes (se 25.04.1866) publiserer hver sin nekrolog ved HIs død i Politiken (førstnevnte i diktform), og Otto Borchsenius (se 17.02.1870) i Dannebrog («Henrik Ibsen : født 20de Mars 1828 - død 23de Maj 1906»), København. Flg andre nekrologer publisert: «Henrik Ibsen død» av Carl Emil Jensen (se 23.12.1879) i Social-Demokraten, København, «Henrik Ibsen. An Appreciation of the Great Norwegian» av William Archer (se 1878) i Daily Chronicle, «Henrik Ibsen : 20. mars 1828 - 23. mai 1906» av Halvdan Koht (se mars 1898) i Verdens Gang (nr 147), «Henrik Ibsen» i Tribune, London, «Henrik Ibsen» av Georg Brandes (se 25.04.1866) i Tribune, New York, «Death of Ibsen : last hours of great dramatist» i Tribune, New York (medium usikkert iht NBI), «Henrik Ibsen» av Albert Gnudtzmann (se 1896) i Nationaltidende, København, «Enrico Ibsen» av Giovanni Pozza (se 09.02.1891, sannsynligvis i Corriere della sera), «Henrik Ibsen zemřel včera...» (Henrik Ibsen døde i går) i Národni listy (nr 142), Praha, også om oversettelse av HIs verk til tsjekkisk, «Ibsen meghalt» (Ibsen er død) av Endre Ady (se 1906) i Budapesti Napló, Budapest, «Henrik Ibsen» av Otto Brahm (se 02.02.1884) i Neue freie Presse, Wien, «Henrik Ibsen» i Journal, Paris, «Henrik Ibsen» i Berliner Lokal-Anzeiger, «Henrik Ibsen : I» i Hannoverscher Kurier, «Henrik Ibsen» av signaturen «W.» i Fremden-Blatt, Wien, «Henrik Ibsen»  i Tag, Berlin, «Henrik Ibsen gestorben» i Neues Wiener Tagblatt, «Henrik Ibsen : mort du plus grand des poètes norvégiens : un dramaturge philosophe» av Paul Marion (ukjent) i La Republique Française, Paris, «Henrik Ibsen dead : poet and dramatist expires peacefully at Christiania» i New York Tribune, «Henrik Ibsen : efter Dødsbudskabet» i Aftenposten (nr 303), «Henrik Ibsen» av Edmund Gosse (se 16.02.1873) i The Times (nr 38,028), London. HIS, NBI, Ibsen.nb.no, IbsDavis, s. 382 (note 1), I&B, s. 199 (note 10)+326+356.

Flg nekrologer publisert på ukjent tidspunkt (i 1906): «Henrik Ibsen» av H. Lutzhøft (ukjent) i Kirken og Hjemmet (nr 22), Randers, «La mort d'Ibsen» av Édouard Rod (se 1892) i Le Correspondant (nr 11), Paris, «Henrik Ibsen : Indtryk og Minder» av Fanny Riis (se vår 1852), «Ved Henrik Ibsens død» av Maria Behrens (1883-1948, født Netterstrøm, dansk journalist, forfatter og forlegger) «Henrik Ibsen stedes til hvile» av Anna Bøe, alle i Urd, Kristiania, «Ibsen der Mensch» av Gustaf af Geijerstam (se 20.09.1883) oversatt til tysk av Ida Anders (ukjent) i Die Schaubühne (nr 26), Berlin, «Ibsens Tod» av Alfred Kerr (se 09.01.1887) i Literarisches Echo, Berlin, «Henrik Ibsen» av Andreas Lund (ukjent) i Urd (nr 22), Kristiania, «Henrik Ibsen : født 20de marts 1828, død 23de mai 1906» av Holger Sinding (se 19.12.1881) i Folkebladet (nr 10), Kristiania, «Ibsen as an interpreter of American life» av Edwin Emery Slosson (1865-1929, amerikansk tidsskriftredaktør, forfatter, journalist og kjemiker) i Independent, New York, «Henrik Ibsen» av Gerda Welhaven (sannsynligvis Gerda Kathinka Elisabeth Welhaven, 1857-1948, født Hansen, norsk lærerinne) i Urd, Kristiania, «Henrik Ibsen : [appreciation]» av Georg Brandes (se 25.04.1866) i Independent og Dial, «The late Henrik Ibsen» i The illustrated London News, London, «Henrik Ibsen» (dikt) av Christian Lundgaard (ukjent) i Hjemmet, København, «Henrik Ibsen» av Valfrid Vasenius (se 1879) i Valvoja, Helsingfors, «Fra Henrik Ibsens farmaceuttid» av Eivind Koren (1869-1920, norsk farmasøyt og grunnlegger av farmasitidsskrift) i Pharmacia: tidsskrift for kemi og farmaci (nr 11), Kristiania, «Henrik Ibsen» av signaturen «V-n.» i Hjemmet, København, «Henrik Ibsen død» i dansk folketidende, København, «Henrik Ibsen» i Zlatá Praha (nr 34), Praha, nekrolog i Gula Tidend, Bergen, «Henrik Ibsen» av Ann Margret Holmgren (1850-1940, svensk forfatter og kvinnesaksforkjemper) i Dagny, Stockholm, «Henrik Ibsen : (20.3.1828-23.5.1906)» av signaturen «O-r.» i Národni listy (nr 147), Praha, «H. Ibsen til minde» av Hans Østerholt (1873-1958, norsk redaktør og tillitsvalgt i norsk fagbevegelse) i Social-Demokraten (nr 118, som også har en annen artikkel om HI), Kristiania, «Ibsens Tod» (dikt) av Paul Wilhelm (ukjent), og «Henrik Ibsen» av Heinrich Stümcke (se 1893), begge i Bühne und Welt (nr 18), Berlin, «Észak és Dél : Ibsen halálára» (Nord og sør : til Ibsens død) av signaturen «Ignotus» i Hét, Budapest, «Henrik Ibsen» av Thoralv Klavenæs (se 1895) i For Kirke og Kultur, Kristiania, «Henrik Ibsen» av Karl Mortensen (muligens Karl Andreas Mortensen, 1867-1942, dansk rektor) i Dansk Tidsskrift, Købenavn. HIS, NBI.



Ibsen - lit de parade (National Library of Norway)

30.05 (on) Om kvelden fikk publikum adgang til å defilere forbi HIs kiste som var ført til Trefoldighetskirken. Over 12000 (20000 iht Ibsen55-56) mennesker defilerte. Bolette Sontum (se 1892) var hjemme igjen fra Amerika og var tilstede: «For siste gang var han iført sin sorte diplomatfrakk med de brede slagene og lagt på lit de parade ... Dagen før begravelsen hadde det vært den rene folkevandringen til kirken, og de stod i tusenvis utenfor og ventet på at deres tur skulle komme til å vise ham den siste heder. Kisten stod oppe i koret overlesset av blomster, og rundt den stod studentene æresvakt. Orgelet spilte lavt, og mengden seg langsomt forbi kisten. Det var ingenting hos den lille hvite Ibsen som skremte dem nå. Den tordnende dommerens verk var avsluttet.» Æresvakten (27 studenter, kunstnere og forfattere mm) var kledd i kjole og hvitt, og stod ved kisten fra klokken 1900-2315 i partier på åtte. Æresvakten bestod av flg: Eilif Peterssen (se 1875 München), Harald Olsen (1851-1910, norsk arkitekt og ingeniør), Ole Olsen (se 11.01.1892), Johan Fahlstrøm (se 26.09.1890), August Oddvar (1877-1964, norsk skuespiller), Berent Schanche (se 24.12.1882), Halfdan Frithjof Strøm (1863-1949, norsk maler), Gudmund Stenersen (1863-1934, norsk maler), Johannes Müller (1863-1945, norsk maler), Nils Vogt (se 09.12.1882), Hjalmar Welhaven (1850-1922, norsk arkitekt og slottsforvalter), Sigurd Segelcke Meidell (1878-1968, norsk journalist og forfatter), Hans Fr. Bang (ukjent), G. Thommessen (ukjent); studentene Francis Bull (1887-1974, norsk professor i nordisk litteratur, sønn av Edvard Bull, se 16.01.1893), Jens Jacobsen (ukjent), Petter Tobiesen (ukjent), August Pedersen (ukjent), Harald Andersen (ukjent), Blakstad og Henrichsen (ukjente); forfatterne Kristofer Randers (se 22.02.1880), Vilhelm Krag (se 1893), Andreas Jynge (se 14.09.1904), Carl Schøyen (se 1905) og Petter Rosenkrantz Johnsen (se 17.09.1885). HIS, Johnsen, s.26-27, Meyer, s. 817 (note 2), Figueiredo, «Masken», s. 522, Ibsen55-56, s. 26-27.




Begravelse - fra Trefoldighetskirken

 

01.06 (fr) Theodor Casparis (se 1884) «Ved Henrik Ibsens Baare» (Kristiania, Emil Ellingsen) ble sunget ved sørgehøytidligheten i Trefoldighetskirken. Under begravelsesseremonien (Jens Wang, se 1889, stod for arrangementet) var kirken fylt til randen av ministere, ambassadører, geistlige og militære og sivile embetsmenn. Litt før halv to innfant også Norges nye konge seg, Haakon VII (se 23.05.1906), som HI aldri rakk å møte. HIs gamle venn, Christopher Bruun (se slutten juni 1864) forrettet under begravelsen som var bekostet av den norske stat: «Vor Gud og vor Fader! Vær med os med din Aand, lys over os din Fred!
  Naar vi samles her nu om Henrik Ibsens Baare for at følge ham til Graven, som er Bæreren af Norges største Navn, saa er det jo vel billigt at vi først og fremst siger ham vor Tak, en Tak for hvad han var og hvad han gav. Vi takker ham for hele den Verden af Tanker, som han sendte vid over sin Samtid, og jeg kan jo næsten ogsaa sige: for en hel Verden af Skikkelser, som han har skabt. Vi takker for Brand, vi takker for Agnes, vi takker for Falk; vi takker ogsaa for Straamand og Danield Heire, for Gjengangere, for Dr. Stokman og for hele den endeløse Række. Og vi takker for en Verden af Tanker. Han har selv udtalt, at han følte det som sin Opgave at vække sit Folk til at tænke stort. Vi takker for Tanke-Lynene, vi takker for denne Evne til at trænge længere ind i Sjælelivets Dybder end Andre gjør. [...]» Bruun fortsatte med å takke HI for hans tilskudd til verdenslitteraturen, for at han som ingen annen hadde evnet å markere Norges navn i utlandet. Han avsluttet med en hyllest til HIs trofaste hustru, som ikke var tilstede, men som gjennom et langt liv hadde stått ved sin manns side. Deretter ble kisten ført til den nye æreslunden på Vår Frelsers Gravlund, fulgt av et endeløst tog. Faner vaiet mens kisten ble senket i jorden, studentene sang. Det samme gjorde handelsstandens kor. Gravstenen, en sort obeliks med innrisset hammer, ble valgt av sønnen Sigurd (se 23.12.1859). Dr. Edvard Bull (se 16.01.1893) hadde forbudt Suzannah (se Thoresen 07.01.1856) å være til stede ved seremonien, og hun ventet alene i leiligheten i Arbinsgate. Etterpå kom Bergliot (se 17.09.1884) og Sigurd opp til henne. Bergliot skrev: «Det kjentes som en uendelig tomhet i alle stuene. Jeg satt og så på Sigurd og hans mor, mens de talte sammen. Nu var de tre blitt to.» Ibsen.nb.no, HIS, Meyer, s. 817 (note 3), Figueiredo, «Masken», s. 522-523, NBI, Edvardsen, s. 338 (note 4), Gran (bind 2), s. 340-342, Bergliot, s. 219, Ibsen55-56, s. 27.



HIs gravsten

Georg Brandes (se 25.04.1866) skrev (i 1910) bla flg om HI og hans verker: «Angaaende Ibsens Værker kan man finde Oplysninger allevegne. Sjælden har man skildret Manden, som han var i sit daglig Liv. I yngre Dage opmærksom, livlig, aarvaagen; hjertelig og paa samme Tid skarp; aldrig godmodig, ikke engang naar han var hjertelig. Paa Tomandshaand oprømt, gerne hørende, meddelsom, aaben. Meget uvillig til at leve annerledes end som Eneboer, og i større Selskab ordknap, let forlegen og forstemt. Aldrig glemte han den ugunstige Modtagelse, hans første Værker havde faaet i Norge, aldrig heller sin Taknemlighedsgæld til Udlandet.
  Der skule lidet til at forstemme ham eller vække hans Mistanke. Fik han den Forestilling, at En vilde paatrænge sig ham, vaagnede hans Menneskesky.»

Marcus Grønvold (se München 1875) skrev (1925) bla: «Sit eget forfatterskap betragtet Ibsen - hvad der andetsteds er bemerket - som en uavladelig selvbefrielse: en forløsning fra de tanker og problemer som beskjæftiget, ja, plaget ham. - 'Man sætter den kaktus og er saa færdig med den,' sa han drastisk.»

En ledende Ibsen-skuespillerinne, Minnie Maddern Fiske (se 15.02.1894) uttalte i januar 1908 til New York Times: «Ibsen is of interest to the actor because properly to understand a role you must study the character from its earliest childhood. Most Ibsen men and women have lived their lives before the curtain rises. Shakespeare has often been pronounced tedious by actors because his characters require a great deal of study. But even Shakespeare seems easy when compared with the thought that must be bestowed upon Ibsen. The beautiful verse, the wonderful character drawing of Shakespeare furnish solutions of perplexing problems, but Ibsen is so elusive. He fascinates by his aloofness. He is the Wagner of the drama. Wagner struggled for understanding just as Ibsen has struggled.» Om William Shakespeare, se 1847, om Richard Wagner, se 15.07.1876.

Heiberg skriver:  «Han begynner med i 'Catilina' å definere opprøreren plasert mellom gode og onde krefter. Han fortsetter med å dikte om 'idealene', men stort sett var det idealer og estetiske fordringer han hadde lest seg til. At det undertiden kunne bli skarp menneskeskildring også av dette, viste seg ved at enkelte av ungdomsdramaene fremdeles har dramatisk spennkraft og spilles rundt i verden.
  Så sprengte hans egne veldige indre motsetninger, idéene, seg frem i de to revolusjonerende dramatiske diktene 'Brand' og 'Peer Gynt'. Selv om de rommer en overdådig ødselhet av mennesketrekk og levende skikkelser, er de ment og tenkt som dikt om individualismens ubønnhørlige krav til sannhet og helhet.
  Etter disse to 'budskapene' fra noe av det beste og noe av det svakeste i ham selv, stod han sentralt plantet, midt i sin samtid og kunne dikte om den. Om samfunnets brøst og svakheter, og om mennesker i denne samtiden, og deres brøst og svakheter. Ved hjelp av sin intuisjon og intelligens og sin fabelaktig åpne iakttagelsesevne - men uten noe dyptgående kjennskap til sin tids psykologiske forskning, ble han sin samtids ubestridt største psykolog og dramatiker.
  At han gjennom mange år kom til å beskjeftige seg mest med kvinneskjebner, er innlysende. Ikke bare fordi kvinnene var en forkuet samfunnsgruppe, men også fordi de - nettopp under samfunnsforholdenes trykk - var nådd til så uhyre forskjellige utviklingsstadier at de i særlig grad måtte fengsle individualpsykolgen.
  Som menneske hadde Henrik Ibsen vært plaget av en hemmelig ærgjerrighet av umåtelige dimensjoner. Først i det skjulte, siden tydelig synbar. En dikter som kan si om sitt eget dikt at hvis ikke dette er poesi, skal begrepet poesi komme til å bøye seg etter hans dikt - og få rett - han vet hva han er verd. Og hans ærgjerrighet var blitt tilfredstillet inntil overmetthet, helt til han engang i et brev utbryter at nå gir det ham ikke noen lykke lenger.
  Det var da han var kommet så langt, at han kunne reise hjem igjen til fedrelandet og dyrke sin ensomhet og sine tanker, uten at noen lenger kunne såre ham eller gjøre ham noe. Og det var da han tok fatt på sin alderdoms nitide ransakelse av mannens psykologi, i forskjellige variasjoner.»

Halvdan Koht avslutter sin biografi slik: «Heile ånda i verda hadde Ibsen vori med å skapa om. Han hadde flutt grensesteinane for den menneskelege sannings-søkinga. Ikkje ein, men mange, mange menneske-lagnader hadde han tatt tak i og ført inn på nye vegar.
  Kanskje hadde han måtta ofre mykje av sine eige lukke-krav, når han gav alt livet og all evna si til den diktinga han aldri kunne sleppe. Men han visste da at her hadde han kallet sitt, det einaste som kunne gje livet hans meining. Og i dei store skapingsstundane kjente han, med pine og med glede, at det var liv og mektig dåd som lyfte seg or striden inni han.
  Såleis vart livet hans til varige kunstverk, og i desse kunstverka lever livet han æveleg. For di han aldri var anna enn diktar, makta han skapa verk som reiser seg i sterke, manndomsame former, fylt av blodet frå hans eige hjarte. Og for di han gav kvar ein blodsdrope i seg til diktinga, fekk diktinga hans så mektig eit livsinnhald for nye og stendig nye ætter. Ho vitnar om kva han var: Ein diktar. Og ein mann

Gerhard Gran (se 1891) skrev (1918): «Ved at skjærpe vort øre for lyden av det uegte har Ibsen utdypet vor beskedenhet, fruktbargjort vor ydmyghet, styrket os i den sunde foragt og den sande ærbødighet.
  Og saaledes vil han virke fra slegt til slegt.»

Francis Bull (se 30.05.1906) i foredraget «Ibsen - The man and the dramatist» (1954): «Ibsen is the classic of modern drama, and it has been rightly said that as such he is like Rome: all roads lead to him or come from him.» Og: «In their colouring Ibsen's dramas are Norwegian, with very few exceptions; but temptations to egotism and cowardliness occur everywhere on earth, not in Norway only, and who does not recognize himself in Ibsen's fight with trolls in heart and brain?»

Francis Bull sa (i sin tale på 100-årsdagen 20.03.1928) bla: «Henrik Ibsen har skrevet noen av de mektigste skuespill og formet noen av de skjønneste og mest levende menneskeskikkelser som verdenslitteraturen eier; lek og alvor, vidd og patos, vemod og satire, historiens høyhet og nutidens grå hverdag, fantasiens drømmeland og mystikkens riker, - i hans diktning finnes det alt sammen. Den verden han har skapt, er befolket av mennesker som tilhører de forskjelligste aldre, stender og vilkår; iblant dukker en rørende barneskikkelse frem, som Hedvig og lille Eyolf, og i den myldrende mengde av kvinnefigurer er der så forskjellige individualiteter som fru Inger og mor Aase, Agnes og Hilde, Nora og Hedda Gabler, og mange, mange flere. Den ensomme og tause Henrik Ibsens presise og uttømmende viden om alle disse mennesker kan synes gåtefull. Og dog er det vel til syvende og sist ikke det som er det aller merkeligste ved ham. Han visste uhyre meget om andre, men mest om sitt eget jeg, og den 'dommedag over sig selv' som han holder i sin diktning, den når så dypt ned i det almenmenneskelige at den blir som en dommedag over hver enkelt av oss. Det er ikke først og fremst en objektiv kunstnytelse han skjenker sitt publikum; man føler det under opplevelsen av et Ibsensk drama til stadighet som om mesterens øye stirrer direkte på en, og man synes å høre ordene: de te fabula narratur. For hver gang man vender tilbake til ham, og for hvert års erfaring man opplagrer, blir den personlige tilknytning til hans diktning rikere og dypere.» Arne Duve skrev: «De som skaper verdenskunst, må gjøre regning med at også deres privatliv blir endevendt  og krysspeilet fra alle kanter. De tilhører historien, kulturen og alle mennesker - fordi de er i livets og utviklingens tjeneste.
  Verden trenger alltid vismenn og seere som kan lyse oss ut av mørket. Henrik Ibsen var en av dem. Hans nådegave - forbindelsen inn til livskilden - var som vanlig dyrt betalt. Den kostet liv, blod, forsagelse, angst, skyld og menneskelykke.»

Bergliot Ibsen (se 17.09.1884) skriver: «Ibsen mottok med årene mange og høie ordner. Man har i den forbindelse påstått, at Ibsen var meget forfengelig. Det er både sant og ikke sant. Sin verdensberømmelse tok han med stor ro; han lot iallfall helt uanfektet av den. Men slektsstolt var han som få; og jeg tror nok, at den sociale anerkjennelse, som blant annet ordnene gav uttrykk for, blev for ham en opreisning av slekten. Selv store menn har sin achilleshæl; Ibsens sårbare punkt hette Skien.» Og: «Som han selv sa: 'Jeg er blitt berømt på lutter nedrakning. ['] Og han gjemte med omhu hver dårlig kritik. 'Mine fiender har hjulpet mig meget. De tok slik på vei, at til sist vilde man ha greie på, hvem den mannen var, som man altid skjelte ut.'»

Sigurd Høst skriver: «Tross sitt skarpe blikk for alt som er uekte, opgir Ibsen aldri troen på at ethvert verdifullt menneske har en drøm i sitt indre. Det gjelder da at denne drøm får springe ut som levende liv, hel og skjønn. Idéen må ikke forfuskes idet den føres over i virkeligheten. Som en stålkule skal den gå tvers gjennem alle hindrende hensyn, ubrutt fortsette sin bane fra idéenes sfære og inn i menneskenes verden uten å bøie av for virkelighetens hårde panser. Kun således realiserer det åndelige adelsmenneske sitt jeg i verden. Men derfor synes også de ibsenske helter ofte å være virkelighetens innbitte fiender, de regner for alvor kun med det umulige. Falk og Brand hater i samme grad all fornuftig livsførelse, fordi en sådan nødvendigvis må avfinne sig med virkeligheten.»

I Ibsen60-62 står det: «Ibsens utvikling beveget seg i etapper. Dypere og dypere boret han. Sett enkeltvis kan hans skuespill i all sin rikdom virke både ensidige og villedende. Til toppen av stigen nådde han aldri, han var en søker hele sitt liv. Men studerer vi hele trinrekken, ikke bare et enkelt trin, da forstår vi hvilken tindebestiger han var i sin diktning. Han er en Beethoven i diktningens rike. Ikke så frodig som Mozart, men dypere. Han spilte på få, men mektige strenger, og resonansen var hans egen frigjøringskamp. Han rev oftest ned, men han kunne også spre lys så det gnistret.»

Om HIs hustru skriver Sæther bla: ​«Suzannah Iben var ikke selv kunstner, men hun var en intelligent, verbal og intellektuell kvinne som hele sitt voksne liv formidlet sine inntrykk og sin viten til et skapende, genialt menneske. Forestillinger og bilder i Ibsens banebrytende dramatikk var preget av hennes blikk. Dette var ikke begrenset til det hjemlige, intime liv. Hun hadde formidlet inntrykk fra livet rundt seg og fra den verden hun møtte i kunsten, særlig i litteraturen, og dette ga ham mange nye komponenter å dikte på, et utvidet stofflig register, en bredere skala der særlig kvinnelige aktører fikk plass.»

Etter at HI døde satte (iht Østvedt) Casamiccolas innbyggere på Ischia (hvor HI skrev mye av «Peer Gynt» av 14.11.1867) opp en imponerende minneplate i bronse. Innskriften (oversatt til norsk) er: «Tungsindig i det uendelige mysterium som er menneskets, ensom ved den storhet som er geniets, levde HENRIK IBSEN som flyktning fra sitt værharde fedreland. Hans ånd ble kjærtegnet under denne milde himmel, og han smilte og gav kunsten 'Peer Gynt', han som forspilte sitt liv, og på terskelen til døden forstod dets verdi i det kyss hvori den udødelige Solveig hadde oppbevart det som en dyrebar skatt.»

Østvedt-Italia s. 93-94, Edvardsen, s. 6-8 (note 1), Grønvold, s. 140-141, Wikipedia (Minnie Maddern Fiske), Heiberg, s. 291-292, Koht (bind II), s. 297, Gran (bind 2), s. 344, F. Bull, s. 73-74, Duve, s. 279, Bergliot, s. 42+123, Ibsen54, s. 48, Høst, s. 109, Ibsen60-62, s. 183 (note 1), Sæther, s. 338.

En foreløbig utgave av denne kronologi forelå mars 2015. En oppdatert og revidert utgave (inklusive oppføringer av HIs regnskapsbøker) ble ferdigstilt slutten 2016. Endringene er blitt innkorporert i bloggversjonen (midten august 2017), med unntak av Bind III av den originale versjonen, som inneholder sitater fra skuespill, rolleregister, personregister (mer enn 6500 navn) og en kortversjon av livsløpet.

(A preliminary version of this chronology presented in March 2015. An updated and revised edition (including listings of HIs ledgers) was completed end 2016. The changes have been incorporated in the blog Version (as of middle August 2017), except for Volume III of the original Version which contains quotes from the Plays, role- and personregisters (more than 6500 names), and a short Version of the life span.

Martin N. Otnes (Lysaker, Norway)

For innledning, trykk her. For forrige innlegg trykk her.
(For introduction, click here. For previous entry, click here)

#Ibsen

 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
tombola

tombola

56, Bærum

Moriendum est - ergo Bibamus! Essence of The Bible (Isaiah 22:13) and Seneca the Elder. What is truth? asked Pontius Pilatus (John, 18:38), who would not stay for an answer - as pointed out by Francis Bacon some 1500 years later...

free counters

ds1
ds1


Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker