hits

Ski og sykehus

  P vei til skolen slr en ny gutt i klassen flge med meg og Lars-Erik. Det er Harald, som har flyttet inn i Kalkbrennerlia, en liten side- og blindvei til veien jeg bor i. Harald er ganske opptatt av fiske, og jeg vet at han og Lars-Erik har foretatt flere turer opp til Burudvannet, og ogs til en liten kulp nedenfor Bogstadvannet. De fr mest abbor og en og annen gjedde. Jeg har ogs blitt invitert med, men etter ha sett noen av fiskene de stolt har vist frem, takket jeg nei. De er omtrent p strrelse med skjegget til de torskene jeg pleier f i Henningsvr, s det gidder jeg ikke.

  Men det var i hst, n er det vinter og rundt 15 minus med metervis av sn. Det passer veldig bra, siden det er skidag. Vi rusler med hvert vrt par ski og staver direkte mot arenaen, som er Sauejordet, rett ved siden av skolen vr. Der pleier det, naturlig nok, vre en gjeng med sauer som beiter der om sommeren, pluss en og annen ku. Men i dag er det alts tid for ski, valget str mellom langrenn, slalm og stumpeski. De siste som vi ogs kaller miniski er noen brede og korte plastski. Jeg har valgt det, mens Harald og Lars-Erik har med slalmski. Sauejordet er ikke helt flatt, det er ogs en liten kolle midt i, hvor det gr fint lage en lype til slalm. Langrennslyper er det nok av.

  Gymlreren vr leder og organiserer. Noen av klassekameratene vre har allerede spent p seg langrennsskiene og setter av grde. Ikke noe tidtaking, man gr bare s lenge som man selv vil, hver runde er vel rundt 2 km. Ransler med niste og drikke blir lagt i en haug i unnarennet hvor slalmlypen settes. Portene bestr av skistaver som plantes i snen. Gymlreren er min store helt dette ret. Han er ikke s hy, men veldig sterk og kaster liten ball tvers over hele skolegrden, som er minst 80 meter. Hvert storefri fr jeg ogs lov til lpe rend for ham oppe p Oluf Lorentzen. Det er ikke store handleturen, frst plukker jeg opp en krone og femti re hos ham p lrervrelset, lper alt jeg kan til butikken og kjper 1 liter H-melk. S springer jeg tilbake og passer p, sammen med meieriproduktet gi ham igjen vekslepengene, ikke enorme summer, siden melken koster nyaktig en krone og frtini re.

  I dag blir jeg med p slalmen, ogs her gjelder frst og fremst ha det gy, og siden vi har brukt stavene som porter blir det bare ski p beina og intet i hendene nedover den korte bakken. Harald er ganske god, han er ogs den eneste av oss som senere skal komme til delta i konkurranser i akkurat den sporten. Etter en stund er det min tid. Det gr srdeles drlig. Selv om det umulig kan vre mer enn 10 porter, presterer jeg g p trynet allerede etter tre, fire stykker. Selv ikke Erik Hker, som riktignok nylig faktisk har prestert vinne et par verdenscup-renn, hadde klart dette styggere. Jeg tar krkestup og lander opp en stav. Det er langt fra gy, og gjr mer enn vondt. S vkner jeg i armene p gymlreren, han lper med meg til sin lille folkevogn-boble. Det viser seg at jeg av en eller annen grunn har blitt spiddet av en stavtupp verst i venstre lr. Blod overalt. Jeg er ganske heldig, tross alt. Hadde det vrt en centimeter lenger opp, hadde nok hovedpulsren i lysken ftt det travelt. Litt lenger opp og til siden, vel; evnukk.

  Noe srlig fra kjreturen eller opphold p operasjonsbordet husker ikke. Denne gang p Brum sykehus, men det er ikke far som svinger med skalpell, nl og sytrd. Jeg vet jo hvorfor, men kan ikke dy meg tenke: Nr skal far begynne jobbe her i stedet for p SiA? 6-7 sting senere er jeg rlite blodfattig, men omtrent like hel igjen. Men det blir ikke noe srlig mer slalm p meg denne sesongen, den avsluttes ganske tidlig i 1973. Det gjr snart ogs barndommen min. Det fr vre mte p hvor mye man skal skrive om det.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her.

Mais og musikk

  Etter at Lars-Erik og jeg har hatt en lengre pause enn de andre i klassen, ringer det inn igjen. Musikk er det verste vi vet. Ikke hre p, men vi skal faktisk forske spille selv. Lars-Erik er hakket bedre enn meg, det skal mikroskopisk lite til. Jeg klarer ikke en gang f til Lisa gikk til skolen p blokkflyte uten at det lter falskt. Musikklreren er en dame, heller ikke henne husker jeg navnet p, vi kaller alle kvinnelige lrere for frken. Denne dag er det snodig nok to lrerinner til stede. Tilsynelatende.

  - Hei igjen! begynner frken blidt. I dag har vi spesielt besk. Hun har kommet for hre dere spille. Vr vennlig ta frem blokkflytene. Vi tar noe enkelt frst. Alle ver p Lisa gikk til skolen!  Jeg stnner for meg selv. Snart hres det grusomme lyder gjennom hele klasserommet. Jeg ser for meg en landsby med igloer under sterk kuling og gjennomtrekk. Vi er omgjort til pikkoloer og sm eskimoer med skadeskutte flyter.

  Den spesielle damen forsvinner ikke lenge etterp. Gjr hun rett i, selv vi i klassen gremmes over egne utblsninger. Frken forteller i et litt trist stemmeleie at damen heter Levin, og at hun leter etter talenter. Om det var Mona eller Sidsel Levin som kom innom, skal jeg i dag ikke si for sikkert, jeg bare innbiller meg, rett eller feil, at damen manglet et ledd p den ene lillefingeren. Frkens tristesse gjenspeiler ikke den andre damens navn, men mangel p talenter i klasse 6A. Men det finner hun da massevis av hos oss tenker jeg, mer talentlse og tonedve enn oss er ikke mulig oppdrive. Vr klasse har med andre ord absolutt fravr av gehr. Skjnt, unntaket som nesten alltid finnes er Ingeborg p piano. Hun er en stille pike, og blir sjelden med p lek etter skoletid, da skal hun hjem og ve en time eller to fr middag, og s noen timer etterp. Mange r senere erfarer jeg at hun har gtt bort s altfor tidlig, tatt midtveis i femtirsalderen av kreften, denne forferdelige folkesykdommen. Talentet tok hun med seg videre etter skolegang, og ble yrkesmessig ved musikken livet ut.

  Men fremtiden kjenner heldigvis ikke vi idet det ringer ut for siste gang denne dag. Lars-Erik og jeg tar flge hjemover, vi bor jo i nrheten av hverandre. Og s har vi funnet ut to nye ting konkurrere i. Det ene er raping, det gjelder rape flest mulig ganger om dagen. Og s notere antallet i en notisblokk, eller til nd bakerst i matteheftet. telle er vi gode i. Men det gjelder ogs passe p s man ikke s raper s hyt at de voksne hrer en, da vanker det kjeft. Egentlig gr det ganske greit rape noen hundre ganger om dagen, man kan ogs gjre det etter leggetid, ingen hrer noe som helst hvis man raper under dynen. Det gjelder bare holde kontroll med telling og notering fr man sovner. Problemet med raping er en del luft i magen, men der kommer det andre vi konkurrerer om inn i bildet. Det er Cornflakes. Eller ikke akkurat maisflakene, men sukkeret. Cornflakes med iskald melk og sukker er ekstremt godt, syntes vi. Og s fr man kjlt ned magen. Konkurransen bestr i ha flest spiseskjeer med sukker oppi. Etter en del trening er vi kommet til at mellom tjue og tretti skjeer er passende. Er det flere blir det uspiselig, da blir lsningen mettet og et fjell av sukker liggende igjen p bunn. Er det frre blir det jo nesten ikke noe konkurranse ut av det. S kan man innvende at nr man frst har landet p et kvantum, gr det over til bli rutine. Vel, det er mulig, det er ogs enden p sukkervisen: Kan ikke snakke for Lars-Erik, men i desember fr jeg julekort fra skoletannlegen. Jeg har blitt stamkunde! Jeg tror mor undrer litt p hvor alle karbohydratene tar veien, men som vanlig sier hun ingen ting.

  Fr jeg legger meg, ser jeg p timeplanen for i morgen. Selv om jeg vet hva som str p agendaen. Morgendagen har jeg gledet meg til lenge, dessverre skal lykken bli kortvarig!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her.

Skole

  Skolen er kjedelig. I noen fag fordi jeg er udugelig, i andre fordi de er for enkle. Matematikk hrer til den siste kategorien. Lars-Erik og jeg har konkurranse om hvem som er best. Vi er omtrent jevne, og driver matematikklreren til vanvidd. Nr han blir sint, ser han rett og slett ut som en kokt hummer i topplokket, under sine lyse lokker. Alle lrere er selvflgelig eldgamle for oss, de m minst vre tjuefem r, med andre ord ikke mye yngre enn mor og far. Og de er nrmest for kambro-silur regne. Grunnen til at mattelreren vr av og til blir sur, er ikke fordi vi gjr det drlig, men fordi vi har kommet alt for langt. Vinteren 1972-1973 gr vi, som kanskje nevnt tidligere, i klasse 6A p Hosle. Vi to er i alle fall ferdige med hele pensum lenge fr vinteren har s mye som meldt sin anmarsj. Hittil har vi klart holde det noenlunde skjult, vre god er nrmest like tabu som vre for drlig.

  I matematikktimen skal det vre stille. Ikke et pip, for da fr lreren (som jeg dessverre ikke husker navnet p, sannsynligvis fordi vi kaller alle for lrer) fnatt. Fnatt er nr ansiktet blir lett rosa, detonering nr det blir plommerdt. Da ryker det fra rene hans. Fniser man flger ddsdom. Det betyr i praksis bli lempet ut p gangen hvor man som straff m st i skam, og etter hvert som man ikke orker det, synke ned p gulvet og studere alle elevers ytterty der de henger p knagger langs etter veggene. Ikke noe annet finne p.

  Timen starter. Lreren beordrer:
  - Greit, alle slr opp i oppgavesamlingen p side 23. Multiplikasjon og divisjon. Nr dere er ferdig med oppgavene 1-8 rekker dere opp hendene. Inntil den tid, ikke en lyd!
  Lreren setter seg ved kateteret. Hoder byes over pulter og pennaler. Lars-Erik og jeg rekker opp hyre hnd. Lreren ser surt p oss.
  - Ja, hva er det dere vil?
  - Lrer, vi har allerede lst de oppgavene! forklarer Lars-Erik.
  Lreren blir lett rosa.
  - Jaha. Da fr dere g til side 32. Finn brkenes fellesnevner og adder!
  Lreren synker tilbake bak pulten. 3 minutter senere vkner han opp og ser to armer i vret.
  - Men i svingende ! Han tar seg i det, trykk-kokeren holder stand. I stedet sukker han tungt.
  - Ja?
  - Vi er nok ferdige med de ogs, innrmmer jeg ganske lavmlt.
  - Egentlig hele boken, tilfyer Lars-Erik. Han er jo ett r eldre enn meg, og en del tffere.
  Vr lrer ser i taket. Men s strekker han hnden mot pulten og pner en skuff. Triumferende dras noe som ligner p oppgaveskjemaer opp. Det er det ogs. Prver har vi fra tid til annen. Det er topp, for nr man er ferdig, fr man vanligvis fri resten av timen. Og kan for eksempel g ut kaste med liten ball i skolegrden. Det er ikke bare tennisball vi kaster med, vi har ogs ftt tak i noe vi kaller superball, mye mindre, men de er lagd av gummi og spretter vanvittig bra! Derfor ogs kalt sprettball.
  - Vr s god! Sier lrer og gir oss hver vrt skjema.
  Vi ser p det og gliser til hverandre. Lille multiplikasjonstabellen??!! Den kunne vi utenat i andre klasse. Han m ha hentet frem feil skjema. Det gr fem minutter. To hender strekkes i vret. Lreren nrmer seg plomme.
  - Hva i trrskodde trffelkake er det n da? Dere kan ikke forstyrre resten av klassen p denne mten!
  - Lrer, vi er ferdige. Sier jeg spakt.
  - Lrer, kan vi f fri n? legger Lars-Erik til, ikke fullt s ydmykt.
  Intet ord blir ytret, men i det vi ser en dirrende finger peke mot utgangsdren, setter vi oss lynraskt i bevegelse. Det lukter svidd, men ikke fra vre skosler. Vi ler hele veien ut til fontenen i skolegrden. Der tar vi oss en slurk vann, og s drar vi frem sprettballer fra ranslene.

  Neste time blir verre.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Loff og Paradis

  Til hverdags baker mor grovbrd, det er litt tungt fordyelig syntes vi tre bortskjemte brdre. Men greit med geitost p. I helgene vanker det imidlertid av og til loff fra nrbutikken som er Oluf Lorentzen like ovenfor Hosle barneskole. Av en eller pussig grunn er det ogs tid for hrklipp i helgene, riktignok ikke hver helg. Mor er frisr og vi sitter p kjkkenet. Alle fr samme frisyre. 50 r senere er det noe tkete hvordan det hele gr for seg, men det er fristende innbille seg at hun setter en plastbolle p hver vr knott, og s klipper rundt - vi har i hvert fall mistenkelig linjalrett pannelugg. Lillebror er frst, s meg og til sist tenringen. Han er lei av bli klippet kort, vil helst bli hippie eller noe avansert, derfor er han ogs litt urolig p kjkkenstolen. Da skjer det: I det han vrir seg, kommer mor rlite borti hans hyre reflipp med saksen. Bde jeg og lillebror ler, kanskje mest fordi den eldste av oss endelig skriker. Utfallet er gitt, ingen av oss blir noen gang frisrer, stussingen vil i de nrmeste r finne sted i lokaler ovenfor trikkeskinnene p Bekkestua.

  Tilbake til loffen. Det er favoritten denne hsten, srlig med nyrrt jordbrsyltety p. Mystisk nok har mange av Norgesglassenes strikker forsvunnet, men det ser ut som mor har skaffet nye. Loffens indre er selvflgelig det beste, bort med skorpen og krabb inn - Nam, nam! Jeg lager min egen sang:

O - aja, jaja boff,
syltety p loff!

  Ikke altfor sjelden finner jeg p noe smart. Elleveringer er oppfinnsomme. Jeg skjrer med en kirurgs presisjon bort en av loffens skalker, og s graver jeg ut fyllet og stapper det i kjeften, nesten som marsvinet mitt gjorde med salaten i fjor, eller for en evighet siden. Ikke alt blir gravd ut, man bedriver tross alt ikke svindel. Deretter pfres smr som lim p skalken, og s er innbruddet skjult - tilbake i brdboksen med den. Mor ytrer aldri det knyst, men det har sltt meg i ettertid, faktisk i voksen alder etter bde ha lest og hrt Jan Erik Volds Tale for loffen, at hun allikevel kan ha avdekket det hele. Men skoletannlegen fryder seg - nok en gang.

  Mitt hode er fullt av slike snodige betraktninger denne hsthelg i 1972, mens jeg rusler ned mot Rytterfaret igjen. Trampe er ikke i buret, kanskje innendrs og for en gangs skyld passet p av Lars-Johan, en liten tass p alder med den dumme lillebroren min. For en ellevering er alle lillebrdre, storebrdre ogs forresten, duster. Srlig de som rapper Donald-bladene mine! Jeg skal s vidt hilse p Lars-Johan igjen i min mors bisettelse mer enn 40 r senere, det som slr meg da er at hans ansikt fremdeles fortoner seg som et barns. Men kanskje er det hele farget av omstendighetene.

  Det er ikke bare tankene mine som er underlige. Trude har allerede ankommet! Hun er kanskje ikke s flink til lpe, men klager aldri, det skal hun ha! Og tegne kan hun, Paradis-banen er merket opp med fargekritt, den er verdig en kunstutstilling! Paradis er ikke bare et spill for jenter, akkurat som ddball ikke er det for gutter. Men det pussige er, jenter ser ut til beherske det frste best og vise versa!

  hoppe paradis har utgangspunkt i en frisone, det er der alle str og venter p tur. Foran er det krittet opp ni nummererte ruter i passende strrelse for barn i vr alder. Frst rute en til tre, s flger et horisontalt liggende kors med rutene fire og fem, s ytterligere en rute og deretter nok et kors med to ruter, til slutt en stor halvsirkel og endestasjon merket 9. Hver deltaker er utstyrt med en kastestein (de flate er best), og s skal man hinke seg frem p ett ben til niern og tilbake igjen. Da er man i ml. Men det er ikke uten hindre. Stenen er til for kastes og lande innenfor hver rute man har kommet til, og s skal man hinke over den til neste stasjon, videre opp gjennom alle til man ankommer stasjon 9, det er det eneste sted man kan lande med begge fttene i. Men der er det ogs en liten felle. Fr rute ni br man nemlig i praksis snu seg i luften fr man lander, ellers m man hoppe baklengs tilbake igjen og lande p en fot. Viktig er regelen om at man ikke m berre noen av rutenes streker nr man hinker, da gr turen over til neste deltager. Det samme skjer dersom stenen ikke lander helt innenfor ruten man skal treffe, eller om man bruker flere enn ett steg i hver rute.

  Man starter sledes med kaste stenen i rute en, og den er jo det letteste siden den ligger umiddelbart fremfor frisonen. Alle klarer treffe den, det er bare bye seg frem og nrmest legge den ned. De fleste klarer ogs hinke over, oppover, sidelengs til rute fire i korset, bortover til fem og s videre opp og tilbake til man er hjemme igjen. P returen m man huske bye seg ned, fremdeles p ett ben og plukke opp stenen fra den ruten den ligger i. Tilbake igjen er man bare ved den spede begynnelse! For s skal stenen kastes til rute to, ny hinkerunde, og s videre. Alt flges med argusyne fra de andre deltagerne. Jo lenger opp man kommer mot de verste rutene, jo vanskeligere er det treffe. Det er svrt sjelden noen klarer kaste og hinke seg gjennom alle rutene uten feile p en eller annen mte.

  Det er bare fire av oss i dag; Lars-Erik, Terje, Trude og jeg. Men det holder, komme seg gjennom alle rutene tar ganske lang tid. Terje og Lars-Erik begynner, begge klarer fire-fem ruter fr de enten bommer med stenen, eller kommer skjevt ut i et hink og m justere med ekstrasteg, noe som kjapt blir oppdaget og sltt ned p. S er det Trudes tur. Vi andre blir stende og mpe. Det er mulig hun lper som en Bambi p isen under ddball, men i paradis er hun elegant som en svane! Hadde Bibelen blitt skrevet om igjen ville de frste menneskene hett Adam og Trude! Selv vurderer jeg stikke innom nrmeste kirke og dpe meg om til Adam. 3 minutter senere har Trude danset seg gjennom alle rutene uten et eneste feilskjr. Hun ser undrende p oss.
  - Hva er det med dere da?

Hun skulle bare ha visst!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Slball med skipsrederfrue

  Forelpig er intet paradis i sikte, men i Rytterfaret str Lars-Erik klar for en ny runde ballspill. Han smiler:

  - S fin farge du har ftt rundt ynene!
  Jeg har lyst til svare, men vet at fjeset ser ut som en regnbue etter mtet med Trudes knyttneve forlenget av en tennisball.
  - Kanskje vi heller skal spille slball i dag? foreslr jeg.
  - God id, mindre sjanse for at du blir truffet i trynet!

    En liten stund gr, samme gamle gjengen arriverer. Trude bor skrtt over gaten for banen, i en enebolig med foreldre og to eldre ssken. Tenringssteren ser vi sjelden eller aldri noe til, mens den bare litt eldre broren Eirik nedverdiger seg av og til bli med p en liten dose ddball. Aldri slball. Han er nemlig tregere enn Trude, en bowlingkjegle p ben nr skroget endelig setter seg i bevegelse. pner han kjeften er han utrolig nok enda mer hpls ha med gjre. Har ftt det for seg at han er noe. Det er mulig han i en alder av 12 har funnet ut at han er skipsredersnn, noe som stemmer. Men han behver vel ikke vre s hy p pra! En generasjon senere skal Eirik faktisk overta skuta, eller rederiet. Fremdeles med elevert pretre og i tillegg allvitende sivilkonom. Deretter gr det ikke mange r fr familien blir Skipper Skutels, men til hans forsvar skal sies; det kan ikke bebreides ham. En utro, men dessverre betrodd tjener, sivilkonom og advokat, dukker nemlig opp, han viser seg ha sans for valutaspekulasjoner i rederiets navn, og p dets regning med prokura i hnd. Man skal ikke foreta s altfor mange tusen transaksjoner (noe man lett kan gjre i lpet av et r dersom man gr inn for det) mellom US$ og en, fr noe gr galt. Stapper man s sluttsedlene i skrivebordskuffen uten opplyse regnskapsfrer eller andre i ledelsen om det, kan det til og med g forferdelig skeis. Det er flere mter senke et rederi p. Men det er en evighet frem i tid fra der vi befinner oss: I slballens Mekka, det Herrens r 1972.


(Her har ogs noe gtt galt)

  Slball, eller stikkball som det ogs kalles, er noe i nrheten av ddball. Men mindre jobb med krittet. Vi streker opp n tvers over veien, en annen strek i passende avstand et stykke lenger bort. Det er det hele. Etter at spillere er fordelt, kastes kron og mynt om hvilket lag som starter inne og ute. I motsetning til ddball er det ingen frisoner mellom krittstrekene. Den som slr, har tre forsk p sette av grde som en hare mot den borteste streken. Blir den ndd er man i live og har til og med sanket ett poeng for laget sitt. Utelagets oppgave er hindre at han eller hun gjr det, ved ta imot eller p annen mte f tak i ballen og s kyle ballen i kroppen p haren fr mlet er ndd. Da er vedkommende ute, akkurat som man er dersom man ikke treffer ballen godt nok til ville lpe p noen av de tre forskene.

  Spillet starter. Lars-Erik og jeg har varmet opp med balltrr og ball en stund fr noen av de andre ankom. Siden vi omtrent med bind for ynene kan treffe en vryr strandloppe p 20 meter avstand, er det ingen sak torpedere eksempelvis en travende Trude. Stakkars henne! Igjen er den uskrevne loven at man ikke skal sikte mot hodet, men vi kaster ganske hardt, og noen blmerker er i emning.

  Plutselig gr et vindu i annen etasje p kken til Rederen opp. Fruen er hjemme og har tydeligvis tatt permanent, ser ut som frisren har spadd klruletter eller rkt middagsplse inn i hret hennes.
  - Dere skal ikke kaste s hardt p Trude!
  Det er fristende si noe om regningen for nye briller. Men ikke har jeg betalt selv, heller ikke er jeg flink til si noe fr det har gtt et par, tre uker, frst da er spydigheten drvtygd og verpeklar som et skilpadde-egg i strandkanten. Det blir vanligvis litt for sent.
  - Kan-kan-kan'ke du heller bli med sjl? S skal vi se hvordan det g-g-gr! kakler Terje teatralsk opp til henne.
  Rederfruen lager en lyd, til forveksling lik et vrinsk. Jeg rekker akkurat tenke at det m vre hun som har dpt gaten Rytterveien, s gr vinduet igjen med et klask. Vi ser fruen skjre en grimase, det er muligens p grunn av Terje, eller fordi en av klrulettene kommer i klem i vinduet. Men alt foregr s raskt, tross ikke alt man kan eller vil f med seg.

  Terje er en tynn flis p alder med oss andre, alltid med lang, lys lugg ned i pannen. P tross av drlig sikt fra gluggene er han en av de flinkeste blant oss til slball og annet, han er fra vrt ststed ogs imponerende frekk i kjeften. Og s bor han i eneboligen ved siden av Rederfrue-fin-p-det. Terjes far er alt annet enn fin p noe som helst, han har ikke pusset opp hverken hus eller garasje siden de ble reist et tir fr vi andre flyttet inn i nabolaget. Han ryker mengder med svre sigarer, dermed undvendig fyre i peisen, det siver i alle fall nok ryk ut av vinduer og skorstein sommer som vinter. Murer-pils av merket Frydenlund gr ned p hykant hver eneste dag etter jobb. Like lenge som han super, ser han p TV: Lengdelp p skyter, bandy, ishockey, langrenn og hopp om vinteren (alle lengder, rundetider og annet behrig notert), fri-idrett i lysere rstider. Det er ikke over med det: Under direktesendt engelsk fotball sitter han som limt foran skjermen hver lrdag s lenge de sesongene varer, medflgende tippekuponger og tips fra engelske ekspertkommentatorer som aldri fr mer enn fire av tolv rette, vanligvis bare to. Terjes far er alltid entusiastisk som fanden selv fr kampstart, konen fr skylden for alle tap. Utrolig hva han tar seg tid til, men garasjeporten nede ved veien er det ikke, den og tilhrende lampekuppel har ftt ganske hard medfart fra treningskter med bde liten og stor ball. Konen tituleres alltid kjerring (et ord de fleste av oss bare kjenner fra musikktimen under Kjerringa med staven), hun sukker over grytene p kjkkenet. Sukkene kommer hver halvtime nr ordren lyder om bringe ham en ny murer fra kjleskapet. Selv har han ikke tid, kan ikke risikere er at 16de rundetid i nest siste par p 10,000-meteren gr tapt for historien. Mye senere i livet skal jeg fundere litt p om Terjes far hadde strre innflytelse p meg enn min egen. Og hvordan gikk det egentlig med Terje? Han hadde det nok ikke alltid s lett.

  Spillet dabber av, enkelte familier har middagsbjelle som det kimes i. Vi gr hver til vrt, Trampe vifter fornyd med rene i det jeg passerer. Kanskje det er i morgen jeg havner i paradis? Eller brer det lukt til helvete?

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her.

Knertens intermesso

  Fr man kommer til paradis str skjrsilden i veien. En uke etter at jeg ble truffet av lynet og Trude i fleisen, beveger jeg meg ned mot Rytterfaret igjen. Tar med balltreet og et gammelt salathode jeg knabbet fra mors grnnsaks-skuff i kjleskapet. Kaninen Trampe blir glad, og jeg for slippe salat til middag. Stakkars mor, hun fr ikke mange godord fra sine tre tlpere av noen snner.

  I det samme et sting av drlig samvittighet overfor mor treffer, dukker nok et gammelt minne opp. Denne gang noe positivt. Tre r siden, flgelig er jeg rundt 8 r, muligens det frste r i Kalkbrennerveien. Mor sitter ved sengen og leser hyt for meg om Knerten og Lillebror. En av dette rs favoritter, og mor har s fin lesestemme. Melodis, som vakreste sang. Nr jeg tenker over det, har hun faktisk en fin, lys og var stemme for og til alt mulig. Hun er den eneste jeg kjenner, og som jeg siden aldri noen gang vil oppleve noe lignende fra, i hvert fall ikke p samme mte: Hun prater og nynner til alt og alle, og de lytter, blidgjres, trives og gror. Voksne, ungdom, gamle som barn, det blir passiarer med nrmest alle dyr hun mter, til og med husfluene p kjkkenet og nede i stuen mens hun vasker gulv og vinduer har hun et vennlig ord til. Det er dype samtaler med blomstene i hagen, og i rene som flger, med alt hun dyrker frem i drivhuset. Et stemmeleie for hver enkelt finner hun frem til, det vre seg fugl eller fniks, mennesker som firbente, lvetann i veikanten eller praktroser hos naboen.

  Som 8-ring drmmer jeg meg bort i hennes gjengivelse fra Lillebrors fantasiverden. Hun kreerer til og med en kopi av Anne-Cath. Vestlys original til meg, formet fra en trerot eller gren mor har funnet i skogen, mysommelig pusset med finkornet sandpapir, deretter lakket. Den har passe lang stamme for en Knert, med tilsvarende ben og armer. Bortsett fra armene ligner han litt p en opp-ned sprettert. Men bare nesten, for mor har ogs funnet frem Singer-symaskinen og skreddersydd klr til ham, noe spretterter ikke har, selv om sprengtrd kan ligne litt.

  Det er Knerten jeg tenker p i det jeg er i ferd med lande i Rytterfaret. For selv tre r etter at jeg frste gang fikk lov til ha med meg Knerten i sengen, ikledd bl Nikkers med gule bukseseler over en rd hjemmestrikket skjorte, s har jeg enn ikke klart skille meg ad med ham. Tenk om noen i klassen finner ut av det! Men jeg har ikke mange besk hjemme, og selv om vi begge to er litt stle nr jeg om morgenen vkner opp min trofaste venn, er han like blid hver eneste kveld og morgen. Ikke er han storforlangende i kostholdet heller. 11 r gammel syntes jeg fremdeles natten er litt skummel, srlig midtvinters nr det suser i furutrrne utenfor mitt pne soveromsvindu. Ved mneskinn fles det ekstra skremmende, for da kan jeg, selv gjennom gardinene, skimte hvit- og grnnkledde kjemper rett utenfor, de vaier i brisen og antar bevegelige silhuetter av troll jeg har studert tegninger fra hos Asbjrnsen & Moe. Ogs eventyrene leser mor fra, men da virker trollene langt fra s skumle og tross alt langt borte i fjellene hvor de sitter og knasket grstein.

  Knerten har lindret mot truende trr, mareritt og troll - snille Knerten, min planterikets lille Freud! Men hva alle klassekamerater innprenter str brent fast: Jeg er barnslig, og de, som helt siden frste klasse, fremdeles ett r eldre enn meg. Jeg fr se og vokse opp!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Ddball

  Jeg er fremdeles rundt elleve r og nrmest uddelig. Jeg sprinter ned til parallellgaten som heter Rytterfaret. Spurten innebrer at jeg forserer et par hager, hopper over et kaninbur s bde dyr (den belgiske kjempen heter selvflgelig Trampe) og salathoder skvetter, kryper gjennom et plankegjerde, lper gjennom nok en hage, og s er jeg i Rytterfaret, hvor jeg aldri har sett s mye som snurten av hest eller rytter. Det er bare vente til de som skal vre med dukker opp. Beste tiden for ddball er fr eller etter middag, helst begge deler. Snart kommer Lars-Erik, han er min beste venn for tiden, og minst like god til kaste ball som meg. Det er mulig sprettert-krigene har gjort meg brukbar til sikte ogs med liten ball som vi kaller det, av en eller annen grunn bruker vi ikke ordet tennisball. Vi er de to beste i nromrdet, som bare er de to gatene. De kjenner vi til gjengjeld bedre enn de famse bukselommer. Er man best, s blir man kaptein p hvert sitt lag.

  Vi streker opp banen, med kritt som vi finner henslengt p diverse byggeplasser rundt omkring. En strek tvers over veien indikerer at bak den er det ddboksen. S tegner vi ti forskjellige sirkler bortover gaten, fem p hyre side, de siste fem p venstre som skal benyttes p returen, alle blir nummerert fortlpende. Disse er fristeder. Nr ballen er sltt ut fra medbrakte balltrr, er det opp til en p utelaget ta imot ballen uten at den er innom bakken frst. Klarer han eller hun ta imot med en hnd, blir det lagbytte, det samme skjer etter to ganger med tohndspol. Det er med andre ord om gjre og helst vre p innelaget. Klarer man ikke ta imot p direkten, lper den p innelaget som har sltt, bortover og forbi s mange sirkler man kan, bde p vei ut og tilbake, fr man muligens yner faren for at ballen blir funnet og kastet inn i ddboksen igjen, da er det nemlig lurt bremse opp og i et av fristedene. For kommer ballen tilbake i ddboksen, sprettes i bakken og det ropes D!, da er man finito hvis man ikke str i en av frisonene. Man kan imidlertid slippe fri igjen hvis en av lagkameratene klarer lpe hele banen rundt p sitt slag. Da fr man ogs ett poeng, det laget som har flest poeng nr man ikke gidder spille mer, har vunnet.

  De frste deltagerne utenom oss kommer omsider slentrende. Ikke helt uventet ankommer de drligste sist. Kapteinene for hvert lag velger annenhver gang hvem de vil ha p sitt lag, igjen blir de drligste valgt sist. Verden er brutal, srlig for slike som er mellom 10 og 13 r gamle. De beste p utelaget, som det frst kastes kron og mynt om hvem skal vre, de str ogs lengst unna ddboksen. Er man best til sl, kaste og ta i mot ballen er det smartest. Sist av alle kommer Trude. Det er synd si, men hun lper som en skadeskutt ku, og treffer ballen hvert skuddr. Hun har aldri klart ta pol.

  Spillet starter og veksler, Lars-Erik som starter ute tar raskt i mot et par halvhjertede skudd, s da er det laget mitt sin tur til st ute. Jeg jogger bort til femmer'n, det fristedet som ligger rundt 50 meter fra ddboksen, og derfor f som klarer sl ballen til. Det er Lars-Eriks tur. Hver spiller har tre forsk p treffe ballen, Lars-Erik trenger sjelden mer enn ett. Denne gang fr han stjernetreff, ballen gr nesten i bane rundt jorden og lander en halvmaraton bak meg. Hvis han vil, kan han kan lpe 16 ganger rundt banen fr jeg fr hentet og kastet inn. S yner jeg en mulighet. Det er nemlig Trude sin tur til sl. Hittil i r har hun ikke klart treffe ballen hardere enn at den s vidt triller bort til ener'n. Derfor rusler jeg bort til det fristedet. Hun gjr seg klar til sl, jeg gliser. Hovmod str for fall. Det fles som jeg fr et steinsprang i trynet! Nr jeg vkner et millennium senere, str det syv gutter og en jente rundt meg og gliser. Men ikke Trude, hun spr: Hper det ikke gjorde vondt? Og det var leit med brillene dine!

  Trude har for frste gang i sitt liv truffet ordentlig, det ble Bulls eye - bortsett fra at det var mine yne hun traff, nrmere bestemt brillene. Et pulverisert par ligger p bakken, det er et mirakel at jeg ikke er blind. Eneste trst er at det ikke er balltreet hun traff meg med, noe jeg fryktet da jeg vknet, hun er nemlig ganske slepphendt ogs. Men nei, det skal hun ha, hun traff ballen klokkerent, til og med Lars-Erik er imponert. Og nr jeg er s tpelig stille meg to og en halv meter foran henne i det hun transformeres fra ddballens Dagros til en slags kvinnelig Mike Tyson, da er det ikke s rart at det gjr litt vondt. Etter tidenes knock-out er det bare snuble hjemover. Jeg velter nesten buret til Trampe p veien, heldigvis er han opptatt med fortre en massiv gulrots gress og enser meg ikke. Det blir ingen ddballskt p meg etter middag. Blir ikke en gang middag.

  Optikeren p sin side er mektig imponert nr han ser det takraset av en brille jeg bringer med meg:
  - Jss, har du lagt den under en dampveivals?
  - Nei, det var Trude som traff meg.
  - Du store Wienervals, hun skulle jeg gjerne like mte!
  - Ja, det er sjelden hun treffer s godt.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Trkestativet

  Jeg er veteran og mimrer over barndommen. Hvorfor klatret jeg opp i trkestativet borte i Bankveien? Det jeg streifet innom i et av mine innledningsvis innlegg, om noe s trivielt som egen oppvekst. Den gang jeg var rundt halvparten s gammel som n. Og hvorfor hang jeg der i timevis hver sommer, lettere rd i toppen?

  Jeg er elleve r, gr i klasse 6A p Hosle skole, og sitter allerede og gjenoppfrisker, det kan da umulig vre normalt? Hadde jeg vrt rundt 57 r gammel ville det vrt mer forstelig. Da kunne jeg kanskje sett meg rundt og heller undret p hvorfor det ikke finnes s mange trkestativer som det gjorde for nrmere et halvt sekel siden. Er det fordi man bare bruker engangsbleier n til dags? Har stativene gtt av moten? Eller fordi man ikke vil vise frem skittentyet sitt? Det siste hres forresten ut som en motsigelse, selv underbuksene er vel noenlunde rene nr man frst henger dem opp? Med mindre man er svrt glemsk selvflgelig: Heng de mkkete objektene opp til det begynner regne, skyll dem i stampen til Blenda-rene, plm dem opp i lysekronen til de detter ned p kleshengere, i skuffen eller suppesklen av seg selv. Vitterlig; nr utgangspunktet er som galest, blir ofte resultatet som originalest. Eller som kanskje engelskmennene ville ha formulert seg: When nothing goes right, go left.

  S kommer jeg p noe. Det er en forferdelig traumatisk, og alt annet enn frisk episode som plutselig dukker opp til overflaten. Jeg er fremdeles i Bankveien, rundt 6-7 r, og tro det eller ei - jeg henger fremdeles i trkestativet, nrmere bestemt i stolpen. Men det er ikke sommer, det er midtvinters og en fantasillion kuldegrader. I hvert fall nr en eller null Kelvin, noe som ogs er ganske kjlig. Jeg har ingen anelse om hvorfor, kanskje det er i et febrilsk forsk p f opp temperaturen, men uansett grunn, s stikker jeg tungen ut og frem. Hadde jeg brukt superlim, s hadde den ikke sittet mer fast enn min tunge til stolpen. Om noen kommer med brekkjern og fr meg ls p den mten vites ei, jeg vil heller ikke vite. Men en eller annen gang, sannsynligvis samme vinter, kommer bde jeg og tungen ls. Jeg blir som katten, har den frst hoppet opp p komfyren og landet p en rdgldende plate, vender den aldri tilbake, om platen er aldri s kald. For meg er det nesten omvendt, men det blir alts min siste nrkontakt med et trkestativ. Jeg er glad for at det ikke er s mange slike stativer igjen, de fr meg til tenke p hudlse, vrengte kjempeparaplyer. Og sannelig, nr jeg sitter her og mimrer som elleve-ring, syntes jeg fornemme at tuppen av min ekle tunge er noe sart, nesten hudls. Men s rister jeg dette tunge k og sjelelige sr bort fra mine smale skuldre, og gjr det jeg burde gjort for lenge siden: Lper ut og gjr nabogaten utrygg!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Hosle

  ret er 1972, farmor og farfar er p besk. Jeg studerer dem med barnets melankoli. Farfar har finstasen p, det siste farmor innprenter ham, fr han begir seg ut p den viktige reisen, er: Husk ta av kalosjene! Helt uventet er det ikke at det eneste han glemmer er nettopp det. Pilgrimsferden er kort, men hukommelsen hans er denne gang snauere enn kinaputtens lunte, det siste har alle gutter p min alder veteranens kjennskap til. Turen fra Fredrikstad til Brum i en legekjrt og innrkt gul Volvo Amazon er litt lengre, men den med buss fra Hosle retning Slottet tar bare en snau halvtime. I det farfar hndhilser p Kong Olav V, noe han alts ikke klner til, og s i nesten samme yeblikk titter ned p sitt venstre bryst, hvor kongen fester Kongens Fortjenstmedalje i gull, derfra vandrer farfars blikk videre nedover sine nypressede bukser, bare for registrere at kalosjene fremdeles er sementert til fttene i strrelse 45. Jeg ler nr jeg blir fortalt historien, den skal alle i familien f repetert fra farmor i stadig utvidede versjoner i pflgende r. Far har ti tommeltotter nr det gjelder hndtering av anker og dregg, farfar er antagelig ditto distr. Selv skal jeg selvflgelig aldri f noen Fortjenstmedalje, i barndommen ikke en gang for ris p stumpen, og senere i livet ei heller for lang og tro tjeneste mot Ringnes, et snes paller med bde Tuborg og Carlsberg, Heineken og senest en trailer med Aass Pilsner - den er ogs grnn. len er deilig, men livet urettferdig! Det nrmeste jeg kommer, er medaljen for Skolemester i hndball (om det var alle skolene i Akershus, eller mer sannsynlig de i Brum som kjempet om tittelen, er fortrengt), og en haug pokaler fra tennisturneringer, mest bare lokalt for aldersbestemte klasser i Stabekk TK, under 14 r, under 16 osv. De siste trkket jeg forresten paddeflate i ikke s praktfullt, men ungdommelig sinne og frustrasjon over noe udefinerbart p hjemmefronten. Men der jeg n befinner meg tidlig p sytti-tallet, vil disse pinlige episoder ikke dukke opp fr flere r frem i almanakken.

  Elleve r, er man ikke uovervinnelig da - - - blir man det aldri - vi kan intet om det forgjengelige, vil ikke lre det heller, og vi blser en lang marsj i evig eies kun det tapte. Hvem bryr seg n om slikt, nr man fler seg, nei er gatas Robin Hood. Vi er de usynlige Super-Hardy-guttene med kun kroppslige banesr, en annen helt er selvflgelig Dynamitt-Harry!

  Hosle er dette r, som de foregende, et byggefelt som smtt om senn begynner ta form. Kalkbrennerveien 22, eller det er muligens i 24 jeg bor, er midt i feltet. Det betyr at det er massevis av halvferdige hus som kan inspiseres lenger bort i gaten, nr arbeiderne reiser hjem til kone og avkom rundt klokken 1600. utforske, det er vi mestere i! Takene holder vi oss unna, men uferdige kjellere og frste etasje i diverse tomannsboliger som mine foreldres, og en del eneboliger for mer viktige personer - der beveger vi oss som mer eller mindre diskrete sioux-indianere, krypdyr eller cowboyer eller hva vi n later som vi er. Det er ikke mte p hva vi er, men vi er fremfor alt i krig og p sken etter vpen. N kommer byggeplassene til sin rette. Der er det nemlig en herlig mengde med det vi kaller sprengtrd, tynne ledninger i forskjellige farger, innerst metalltrder, utenp plastikk. Og s er det masse spiker, vi rapper bare de vi har behov for: De strste av dem alle, til lage sprettert av!

   Sprettertindustrien blomstrer tidlig p 70-tallet blant smbarnsfamilier et sted i Brum. Disse manuelle muskedundere fremstilles ved ta to digre spikere, legge dem p et hardt underlag, gjerne en planke, slik at halvparten stikker utenfor, og s er det bare delje ls p hodet til spikerne blir passe skjeve. Nr man har oppndd det, la oss si hver av dem med en 25-30 graders vinkel, legger man de nederste delene sammen, de verste pekende hver sin retning, og s tvinnes sprengtrd rundt. Den verste delen vil da utgjre en perfekt V. Deretter, eller helst fr hamringen tar til, sniker vi oss inn i vre mdres kjkken hvor alle syltetyglass er stablet i skap for fremtidig hjemmelaget jordbr- eller bringebrsyltety. Det vi er p utkikk etter, er selvflgelig Norges-glassenes syltetystrikk, den rde som dekker kanten og holder mugg unna br. Nr man har rundt ti av de strekkbare, tvinner man dem i hverandre og fester dem under hver av sprettertens spikerhoder. Bedre sprettert skal man lete lenge etter! Til begynne med bruker vi sprengtrd ogs som ammunisjon ved kappe av passe lengder, en tre-fire centimeter, og s forme dem som en U. Da er det bare dra til strikken s langt man kan (men ikke s langt at den ryker og man fr hele klasen i kjeften), sikte og slippe krampen - er man heldig treffer man mlet som befinner seg et godt stykke unna, og snn at det svir passe hardt i den uheldiges lr. Snart gr vi imidlertid lei av sprengtrd som skyts, og gr over til stltrd som vi ogs finner rundt omkring p byggeplasser. Stltrden som det ved hjelp av avbitertang lages kramper av, er atskillig tykkere og dermed ogs farligere bli rammet av, det er et mirakel at ingen blir skadet under sprettert-krigene som utfolder seg denne hsten! Riktignok er den frste uskrevne lov at man skal aldri, aldri sikte mot hodet, men ikke alle er like nyaktige. Men, det gr alts bra.

  Jeg vet ikke hvorfor dette r studeres med barnets melankolske blikk, det burde hatt det skyeraktige eller noe sprudlende over seg. Kanskje jeg allerede ser avgrunnen nrme seg. Er det ikke det det er, overgangen fra barn til ungdom? En slags metamorfose som er omvendt av klormens, men som heller ikke lar seg stoppe? Klormen blir til en vakker sommerfugl, mens barnet blir til en fresende og eruptiv vulkan. Skjnt, det gjelder jo ikke alle barn, det er enn hp.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Fredrikstad

  Det er ikke bare p hytta det foregr saker og ting. Ogs Bjrnegrden i Nygaardsgata i sentrum har sine positive sider. I etasjen under farmor og farfar bor familien Johansen, i tillegg til to gutter p min alder, har de ogs landsted, som det visstnok s fint heter, nesten rett ved siden av vr hytte, litt nord for Engelsviken. Faren er direktr for bde et hotell og en kaf i byen, det er den siste jeg liker best. Kafen Flora ligger nemlig tvers over gaten for Bjrnen, det er en slags paviljong med uteservering, i bakgrunnen ruver domkirken med et spir som er litt skremmende. Flora har ekstremt god soft-is, s da glemmer man raskt det skumle. Og ettersom fru Johansen til tider tar vakter der, er det ikke helt unaturlig for oss gutta stikke over gaten og bomme is med str p, enten sjokolade eller krokan. For nr moren til Jrgen og Gunder arbeider, er man garantert gratis is! Til gjengjeld hjelper vi henne med brette servietter, noe som foregr p hytta vr. Jeg vet ikke hvorfor, men slik har det blitt. Hver helg bringer hun med seg en bunke med 500 kvadratiske ark p omtrent 40x40 cm, arkene er syltynne og behagelig ta i, nesten som silkepapir. Og s er det bare sette i gang, frst bretter man s de blir halvparten s store, og s bretter man en eller to ganger til. Og voil, en serviett! Det er behagelig monotont, man vet man er ferdig med bunken nr man har sovnet.

  Ogs jeg har blitt direktr denne sommeren jeg ikke er sikker p om er 1971, ret fr eller etter. Det ville vre lgn si at jeg har arbeidet for tittelen. Det er nemlig onkel Egil, fars tidligere pasient, som har skjenket meg den. Det har seg slik at han har begynt sende meg frstedagsbrev, og da kan han jo skrive hva han vil p forsiden av konvolutten. Til begynne med var jeg litt redd for at noen fra politiet, nei, kanskje frst og fremst noen fra ligningskontoret skulle komme p dren og sprre hvorfor ingen inntekt er oppfrt for den ferske direktren, men n er jeg ikke s redd for det lenger. Jeg har nemlig mottatt mange frstedagsbrev, det str direktr p flere av dem, matematiker p to, professor p minst ett, og av ukjent grunn str det sirkusartist p det siste. S da tenker jeg at ligningsvesenet har blitt spass forvirret at de ikke klarer flge med. Det gjr jeg knapt nok selv. Jeg skal f mange, mange frstedagsbrev av onkel Egil de kommende r, helt til jeg begynner abonnere p dem selv, noe som frst ble avsluttet forleden r. Det meste kommer til en ende, akkurat n tenker jeg p hvor snill denne mannen var, han fikk dessverre ikke mye takk tilbake.

  I verste etasje av Bjrnegrden ligger, som tidligere nevnt, farfar og farmors leilighet, i andre etasje har farfar kontor, selv om han ogs arbeider p St. Joseph sykehus borte i Cicignon. Legekontoret er gedigent, selv om det bare er to rom og et lite bad, det ene ventevrelse for pasienter, i det andre har han diger pult med stetoskop, diverse spryter, desinfeksjonsmidler osv. og kontorartikler p. S er det massive skap med kartotekskuffer, en sykehusbenk, en kontor- og et par vanlige stoler for kundene. Det beste befinner seg imidlertid p gulvet. Der er det nemlig en kjempemessig modelltogbane med landskap malt p papp og gips! Hovedstasjonen er strategisk lagt under farfars pult, der er ogs transformator, det finnes buede og rette jernbaneskinner med penser samt metallskinner som snirkler seg vei under stoler, over drterskelen og ut i venterommet. Lokomotivet er ganske gammelt og ikke av merket Mrklin, det vet jeg fordi storebror min fikk et slikt hjemme p Hosle, og det settet og de skinnene er smalere og mindre enn dette i Fredrikstad. Om det er diesel- eller damplokomotiv har gtt i glemmeboken, men ikke den umiskjennelige, vakre og naturtro tut-tut-lyden fra lokomotivets tak fr det brer gjennom tunnelen, p slep henger bde gods- og passasjervogner. Ved utgangsdren er det egen stoppbukk, der og p stasjonen kan passasjerene vrsgod se og pelle seg av! Nr jeg er der er det ikke s mange passasjerer eller pasienter, jeg har en mistanke om at togsett og skinner blir demontert og stuet bort nr sommerferien er over. Skjnt, det gr en liten djevel i meg i det jeg visualiserer et godstog som kjrer over en gammel gubbes fot, akkurat p den han har kommet for f spjelket en brukken stort!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Ddehavet

  Jeg er tilbake i Fredrikstad, nrmere bestemt p hytta utenfor. Det er sommer, muligens litt senere den samme jeg tilbrakte deler av i Henningsvr da havet kokte. Det ordet kunne ikke vre fjernere her jeg ligger p stupebrettet nedenfor Stenberget (som fr nevnt er hyttas navn), med snre under blikk stille vann og deler av et knust blskjell tredd p Mustad-krok. Jeg skimter noen strandkrabber p bunn. Hvor er fisken? Jo, plutselig kommer de som ballettdansere inn p scenen mot kroken, den er p strrelse med en amputert fyrstikk, fiskene litt strre. Muligens bergnebb. Det er til f fnatt av, jeg sovner. Og vkner av en flis fra stupebrettet som lugger i lret. Agnet har forsvunnet, den blinkende lille kroken henger der nede og gliser opp mot meg. Det er fristende si: Dra p lopphavet! Jeg rusler ned til boden, snodig nok finner jeg en gammel dupp. N vil jeg vel i det minste vkne nr det napper? Det gjr jeg, selv om nappet er nesten umerkelig. Ikke s rart, det er en hndfull reker som sirkler rundt angelen, de er sm og nesten gjennomsiktige. Jeg gir opp.


(Magi srp)

  Etterp spr jeg heller far: Kan vi ikke dra ut og fiske!? Utrolig nok blir bde han og mor med, muligens sammen med en av brdrene mine. Vi ror ut til Rdskjr, en y omtrent p strrelse med min morfars i nord, men denne ubebodd, foruten mker, tjeld og andre bevingede s klart. Det er en 800 meter reise, noe jeg vet fordi farmor prater veldig ofte om at hun har svmt dit ut og tilbake med flgebt, en gang for mange, mange r siden. Far kaster ut dreggen, som raskt nr bunn. Det gjr dessverre kjettingen ogs, vanligvis er det en fordel feste den et eller annet sted. Han ser litt rd ut i fjeset, jeg hper han er flinkere med skalpellen. For fiskets vedkommende er det ikke s viktig, det er fremdeles vindstille. Selv uten dregg driver vi ikke langt. Det gr fire timer, vi har hvert vr hndsnre med fire-fem angler p. Fangsten blir en gammel sjplse, litt tang og noen sinnssykt lange brennmanet-trder. Mor ror hjemover. Noen blir fdt med ski p bena, andre med rer i armene. Det blir ikke sagt mest underveis. Dagen etter vender jeg tilbake til krabbefiske, noen andre slags fisketurer p meg srp ble det ikke. I hvert fall ikke i barndommen. Det er visst mange mter bli bortskjemt p.

  Utedoen nede i boden er festlige greier. Ikke akkurat det sitte der, selv om lukten ikke er s plagsom. Etter hvert besk skal man nemlig str p et slags hvitt kalkpulver som demper visse odrer. Og s reduserer det antall fluer. Det gjr for vrig en familie edderkopper ogs, de spinner sine nett rett under luken til hullet ned mot det store og mrke intet. Det ville vre feil si at dorullene lyser opp. Nei, n ble det for mye. Det morsomme med doen, er ikke det under do-lokket, men over avtredets tak. For der er det nemlig en liten kvist, som man kan klarte opp og inn i via boden, som naturlig nok har egen inngang. Det er akkurat plass til to passe sm barn der oppe, men man m ligge veldig stille, for ellers kan de som sitter og trykker der nede hre oss. Da nrmer jeg meg endelig kjernen, for loft har av og til kvisthull - s ogs her. Vi kryper opp, medbrakt en blomsterkanne halvfull med vann. Det er bare vente. Det frste offer setter seg til rette, hvem vites ei, umulig se nr munnstykket vinkles mot hullet, men strlen treffer blink, det forstr vi av de lavmlte, men fullt hrbare stygge gloser, etterfulgt av en lynrask sorti. Vi holder p krepere av latter! At ryktene gr ganske raskt p et lite sted slr oss ikke, men neste offer er forberedt. Munnstykket senkes, vannet spruter, men hva er n dette for en lyd? Nesten som styrtregn mot blikktak! Vi fjerner kannen og stirrer ned. I det vi hrer en klukkende latter ser vi tante Dagny - hun har tatt med seg paraply p do! For en luring!

  Innenfor dodren henger et skilt som ikke blir lest s mye akkurat denne helgen:

Sitt n ikke her
og fall i tanker,
husk at andre
til dren vanker!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Havet

  Kontrastene mellom Henningsvr og Fredrikstad er ganske store. Men noe har fiskevret i nord og svabergene i sr til felles. Eksempelvis nrheten til havet. Og barn p jakt etter fisk i nord, i sr etter blskjell og krabber. I hvert fall sett fra mitt ststed.

  fiske skrt man ikke av i Henningsvr dersom fangsten inneholdt et snes eller to sei p snaue 2-3 kilo hver. Det tok litt tid fr det festet seg for en jypling uten sjbein, men omsider demret det at uansett strrelse, bortsett fra temaene villaks og vr, s: Hold kjeft om det. En del skrik og latter kunne riktignok hres fra den da eneste puben; Knusarn. Men jeg skal ikke se helt bort fra at det var frst noen r senere at jeg fanget opp akkurat det.

  Vel, om tausheten rdde, fisken kom nesten p bestilling. Som regel nyde vi oss ikke med st p brygga og fiske, vi klatret under den. Deler av kaien l naturlig nok noen meter ut i havet, ellers hadde nok sjarker og andre farty ikke kunne legget til uten skure mot berget. Det var betong innerst, og s en tre-brygge som hvilte p pilarer med tverrgende bjelker under. Leidere var satt opp med jevne mellomrom bortover brygga, ned dem klatret vi for st p bjelkene nrmest mulig havoverflaten og fisken. Det var ikke helt risikofritt, bjelkene var nemlig speglatte av grnske som vi kalte det, eller alger. Og temperaturen i havet kom sjelden over 10-12 grader, selv p varme sommerdager. Ingen voksne passet p oss, det hadde uansett vrt fulldags jobb - vi oppholdt oss gjerne der hele dagen lang. Mirakulst nok datt vi aldri uti. Fiskestang ble aldri benyttet i Henningsvr, dorg eller jukse var det som gjaldt, bde under brygga og ute til havs. Poenget med vre under bryggen var bde spenningen og nrheten til fiskestimene, synkeloddet med angel i hndsnret ble lret nesten ned til bunn hvor torsken trivdes. Akkurat i det den passerte over angelen rsket vi til, var man heldig og torsken tilsvarende uheldig, fikk man fast fisk i buken. Da var det bare hale inn og sette kleppen i den. Middag i boks. N til dags er det kanskje vanlig for barn like det og sette fisk til livs, men i min oppvekst stod det ikke akkurat verst p favorittlisten. Slying var helt kurant, men det var de voksne som fortrte mesteparten.

  Ute p havet dorget vi gjerne bttevis med sei, snret med skke, sluk eller angel kom sjelden langt ned, og ndde omtrent aldri bunn fr det nappet. Hadde man syv angler p, var det langt fra uvanlig at man kunne dra inn tre-fire sluggere p samme kast, og seien er som kjent langt mer energisk enn torsken - s slik sett var den mer moro f p kroken. Jeg er ikke helt sikker p hvordan det gikk til, men storebror min skal en gang ha prestert f syv, kanskje seks sei p en line med seks eller fem angler p - sl den!

  Selv fikk jeg n gang oppleve at havet kokte, slikt glemmer man vel aldri. ya er kanskje et par-tre hundre meter lang og mindre enn halvparten s bred. Det ligger en liten hyde overfor boligene, der var det perfekt holde utkikk, bde etter det ene og det andre. S denne dagen gikk alarmen, en gutt eller jente ropte om flyvefisk (!) som spratt rundt i sundet p baksiden, mellom vr og en noe mindre y litt lengre st. To store stimer hadde bokstavelig krasjet, den nordgende hadde ingen intensjon om vike for den srgende eller motsatt. Vi barn hev oss i robtene. Eller kanskje hadde vi bt med phengsmotor tilgjengelig? Det er jeg ikke sikker p. Det tok noen minutter komme frem, s koket var p nedadgende. Men det var langt fra ndvendig med dorg, var bare bruke medbrakte btter. Snart var btbunnen dekt, man formelig vasset i sprellende sei! Fiskemker og svartbak ville ogs vre med p fangsten, de skrek og stupte ned. Det er mulig jeg innbiller meg det, men jeg syntes ha observert en og annen havrn som sirklet langt der oppe.

  Det er mye som slr en i mte med Lofoten, noe av det jeg tenker p nr jeg n ser tilbake, er fargene og lyset. Alt, ikke bare hav og himmel, fortonte seg s mye klarere, gresset grnnere, blomstene riktignok litt mindre i strrelse p grunn av all blesten, men desto vakrere. Det er vel litt som her srp om hsten, fargene og luften blir gjerne mer fremtredende og klarere da. S var det den spektakulre naturen der oppe; fra soveromsvinduet i annen etasje kunne jeg skue nesten rett nordover mot fjell, blant annet Vgakallen reiser seg majestetisk f kilometer der borte. Og s er selvflgelig dagene lengre, barna fikk ogs vre oppe og overvre midnattssolen. Nevnes br ogs de bre vrskiftene, det kunne snu fra vindstille og varmt i luften det ene yeblikk, til kuling med frdende hav i lpet av svrt kort tid. Vekslingen mellom n- og datid, dersom noen undrer, unnskyldes med en barndom som ikke lenger er, og en natur som heldigvis er.


(Fjellmagi sett fra Henningsvr)

  Om vinteren var det naturlig nok annerledes, om enn ikke med henblikk p vrskifte, da det var stabilt mkkavr. Jeg gikk p skole i Henningsvr et par-tre mneder en gang i elleve-tolvrsalderen. Aner ikke hvorfor, men jeg var alts der i mrketiden, mor og jeg losjerte hos tante Karin og mors bror, min onkel Terje, de drev en liten landhandel i selve tettstedet. Det er eneste gang jeg kan huske at jeg frs i lpet av barndommen. P vei til og fra skolen samt p kaia hutret jeg. Det hadde ikke mest med temperaturen gjre tror jeg, hjemme p Hosle sov vi alltid med vindu pent, om det s var minus 20 og kaldere ute. Nei, det var vinden, nedbren og piskende saltvann drivende gjennom luften som forrsaket kulden. Det og nesten hele tiden fle seg gjennomblt. Finnes ikke drlig vr, bare drlig klr? Mulig det, men som sagt ... Ellers husker jeg ikke s mye fra disse ukene, bortsett fra at det var gy f vre med p kappe torsketunger i et av fiske-mottakene. Innbringende var det ogs, i hvert fall for en guttunge, og i srdeleshet for de lokale barna, som var nrmest som profesjonelle regne fr de omtrent kunne g. Det gikk p akkord, jeg tror vi fikk 50 re eller noe i nrheten for hver, og selv om jeg selvflgelig var klnete til begynne med, innbiller jeg meg ha ftt litt dreis p det etter hvert. Og s bet jeg meg merke i det nesten totale mrke. Dagene og havet gikk fra mrkt til nesten kullsvart, bare skumtoppene og saltet nede p brygga var hvitt. Noe sn minnes jeg ei. P skolen ble jeg smmobbet p grunn av dialekten min, eller manglende sdan. Jeg lrte enkle fraser som Ka farsken? og noen som neppe str i ordbkene, det var alt. Det var ogs alt for denne gang.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Skalpell og spryte

  Nr et reagensglass eksploderer i hnden, gjr det ndvendigvis vondt. Men smerten kan jeg ikke huske. Jeg tenkte bare; N fr jeg kjeft!. Far hadde et slags snekkerverksted p andre siden av gangen for vre soverom. Det var der jeg stod med miksturene da uhellet inntraff, jeg stod og s p slet. Slet fordelte seg p vegger, tak, gulv og i min hyre hnd, der var det for vrig mest blod. En sjelden gang fr man tak i en lege nr man trenger det, det var bare sette seg i bilen retning SiA (Sentralsykehuset i Akershus) i Lrenskog. Jeg skjnte ikke hvorfor far ikke heller arbeidet p Brum Sykehus, det l jo bare noen steinkast unna. Jeg tror jeg ble lagt p operasjonsbordet, og s srget bedvelsen for at jeg ikke erindret mer av det heller, selv om det muligens var lokalbedvelse. ta stingene en uke etter derimot, det syntes jeg var vondt. I tillegg fltes det  som det banket p innsiden av hnden et helt r. Selv om det bare ble fire-fem sting, s viste det seg at det var ikke s rart at det banket. ret etter tok nemlig far meg i hnden, uten at jeg husker noen bakgrunn for hndhilsningen. Han la merke til at det gjorde vondt for meg, var bare dra tilbake til sykehuset for rntgen. Det viste seg at han hadde glemt pelle ut alle glasskrene, s det ble en liten runde til med skalpellen. Mange r senere demret det for meg hvorfor far ikke arbeidet p Brum Sykehus den gang, det var nok ikke fordi han ikke ville. Men da var det ansiennitet som gjaldt, man mtte ta den stilling som var tilgjengelig, om det s l 60 km eller lenger unna. Det gikk vel en 10-12 rs tid fr han endelig endte opp p Brum.

  Samme r, ret fr eller etter - spiller ingen rolle - da tok han meg med for se p en liten operasjon han skulle foreta, denne gang ikke min. Jeg burde nok tatt bedvelse da ogs, for han hadde ikke fr gjort et aldri s lite snitt i offeret, s besvimte jeg tvert. Dersom hensikten var inspirere meg henimot legeyrket, var det ikke s genialt, jeg har siden aldri helt tlt synet av blod.

  Mor hadde noen r fr dette sluttet som sykepleierske. Med tre rabagaster som oss, var det vel mer enn nok holde orden p hjemme. For selv hjalp vi ikke til med noen verdens ting, vi sparket av oss sko s snart vi var innenfor dren etter skoletid, slukte maten i lpet av tretti sekunder, for s lpe ut for lek i gatene og rundt om i skogen igjen. Mor vasket hus og klr, handlet inn og laget mat, stoppet sokker, hun ble ogs en mester ved sybordet, og senere aktiv i Husfliden. Srlig flinke til legge fra oss klr i skittentykurven var vi heller ikke, det ble forlatt der vi fant det for godt, ofte ble noe av det - vinterstid srlig luer, votter og skjerf, gjenglemt hos forskjellige venner. Det hjalp litt da mor sydde p sm lapper med vre initialer og telefon-nummer. Nummeret husker jeg den dag i dag, heldigvis er 67147241 ikke i bruk n, det hadde nesten fltes som et slags identitetstyveri dersom det s var. Jeg tror dessverre mor aldri fikk en takk for strevet. For omskrive Ibsens ord:

Her var vel skjel kreve likt igjen.
Tre velstandsherrer i den nye verden
har glemt sin norske mor og skoleferden.

  En dag var det tid for vaksinering. Det spiller mindre rolle hva vi skulle vaksineres mot, tre gutter satt i alle fall ved kjkkenbordet og ventet p nlen. Jeg skal ikke si for sikkert om mor var litt rusten etter noen rs yrkesfravr, det var uansett storebror som var frst ut. Skjorteermet ble rullet opp, mlet renset og sterilisert, kanylen pmontert, vaksinen trukket opp i spryten og spryten tmt for luft. Det var med andre ord klart for injisering. Storebror lukket ynene, vi to andre hadde gluggene vidpne. Det s nesten ut som mor kastet en dartpil! Det hrtes et schmakk og i nesten samme stund et splasj. Hun hadde kjrt nlen tvers gjennom overarmen hans, bare veggen ble vaksinert! Hun fikk aldri sette flere vaksiner p ham. Nok en potensiell legekarriere hadde falt i grus.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kjemi

  Jeg sitter og studerer en kar. Det virker som han lper for livet. P flukt? Hadde det vrt i dag, eller noen f r siden, ville jeg muligens tenkt p Usain Bolt, bortsett fra at han lp vel fra stadion og rett inn i banken, ikke ut som en raner. Men nr jeg n sitter og flger med p denne fyren er jeg bare rundt 9 r eller der omkring. Dessuten er han mindre og lysere enn Bolt. Kinnene er oppblst, nesten som en sprinter i feil retning gjennom en vindtunnel. Fortennene er lange som en gnagers. Hvilket fr meg til tenke p meg selv. Hvorfor er ogs mine fortenner slik? Og ikke like store og jevnt med de andre? Er det rart jeg fr hre at jeg har tenna p trk? Men det der er kan hende noe med over- eller underbitt? Sist tannlegebesk fikk jeg ikke bare hull, men ogs melding om at regulering var neste punkt p agenda. Dette r jeg befinner meg i en slukket lyslype om nr var, da deltok tydeligvis alle skoletannleger i Norge p reguleringskurs. Deres mote-, subsidire tannshow.

  Nesten hele rukla i klassen, i hvert fall de som er fr meg i alfabetet, har ftt metervis med stltrd bde oppe og nede, med strikker og noe bare Gud, tannfeen eller fanden vet hva som befinner seg lenger inn i kjeften. Er det ikke fortrende, ikke fr man har sluppet ut fra lekegrinden skal man prakkes p gitter i trynet ogs? For en gangs skyld ble far redningen, han satte foten ned med begrunnelsen at overbittet p 4 millimeter ville jeg vokse meg fra. Pussig nok fikk han rett, men det gikk jo flere r fr fasiten forel.

  S her sitter alts drittungen i Kalkbrennerveien p Hosle og gremmes over meg selv og denne lille karen. Begge har vi gebiss p trkestativ, hans tenner noe gulere enn mine. Innbiller jeg meg. Kanskje han ryker? Det gjr han absolutt ikke, for som alle har forsttt, er det en hamster jeg sitter og ser p. Han lper som besatt i et lpehjul strategisk plassert i et bur med sagflis i bunn. Nei, nederst ligger forresten gamle utgaver av Aftenposten. Han skvetter i tide og utid. Mer enn nok om det, aviser er fine bruke som trekkpapir, bleie vil han ikke hre tale om. Noe jeg skjnner godt, selv om jeg for lengst har tilbakelagt det stadium av mitt liv. Egen vannflaske har turneren hengende i gitteret (alts burets), samt to skler med mat. n for frblanding, en annen med salat in absentia. Det siste fordi han stapper frenetisk i seg grnnforet med tilsvarende hastighet han lper i. Skulle nesten tro han selv var redd for bli ranet. Fra meg har han intet frykte, sist gang jeg var i nrheten av det grnne var da jeg i syvrs-alderen kom i skade for tffe meg med en brennesle. Ikke svelges det smaklse heller, omsider ferdig fortoner han seg som Mumle Gsegg med en deponert dorull i hver munnvik. Det sitter langt inne innrmme, men vel - han ligner umiskjennelig p meg etter tannlegebesk.

  Den gang da, i dag husker jeg ikke hva han het. Var det forresten en hann? Men Harald eller Hieronymus Hamster hadde vrt fint, kan bare ikke erindre. Noe forteller meg derfor at jeg ikke var s veldig begeistret for ham, og at han ikke ble s veldig lenge i familien. Jeg minnes s vidt at han hadde den uvanen varme opp med jogging midt p natten. Dette helvetes spetakkel fra tredemllen, jeg fikk overhodet ikke konsentrert meg om Bobsey-barna, noe som kan ha vrt medvirkende til det relativt korte oppholdet. Og s har jeg en mistanke om at Harald var kompensasjon for puddelen Petter som nylig hadde entret de evige jaktmarkeder. Det er til og med en mulighet for at jeg blander rene sammen. Ganske stor faktisk.

  Jul dette uspesifiserte r fikk jeg kjemisett i gave. Noen dager i ekstase! Euforien skulle selvflgelig ikke vare. Men i mellomtiden var det stas dra frem reagensglass, kolber og en brenner til varme opp en liten glassbeholder med metallkork og veke i, det var ogs lakmuspapir for svake baser og syrer (svakheten er riktignok bare ntidens antagelse, men sannsynligheten for at noen selv p den tid puttet svovelsyre og kaustisk soda ned i kjemisett for barn anser jeg som mindre enn en minuskel). Det var reagensglass med krystaller, alskens vsker av ymse slag, der var artige stoffer som kaliumpermanganat (formelen KMnO4 sitter den dag i dag som stpt, putt noen korn av det i Ganges, og hele floden er blodrd!), magnesium- og kobbersulfat, til og med et mikroskop fulgte med. Jeg likte selvflgelig best f ting til skje, noen alkymist ble jeg riktignok ikke, men dersom jeg jeg klarte endre fargen, eksempelvis fra rd til bl, uten at noen av ingrediensene hadde kulrene - da ble jeg overlykkelig! Det er mulig det ikke var sterke saker i settet, den fatale dag rundt nyttrsaften det Herrens r x, gikk jeg imidlertid drastisk til verks. Hvilket innebar at jeg hev en durabelig dose av forskjellige mer eller mindre fargerike stoffer - bde vske og fast form - presset derp ettertrykkelig en medflgende gummikork fast ned i toppen. Milkshake-time! Ibsen skrev, og Peer Gynt sa: Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest. De hadde garantert ikke meg i tankene, s gammel er jeg ei, men rett hadde de. Kommer tilbake p resultatet hvis jeg orker, men en lysende karriere som kjemi-ingenir var ikke akkurat nr forestende. Det er noe med trykk og ekspansjon kan man si.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Suppe

  Jeg spiser thai-suppe. Det er godt. S vkner jeg og forstr; det var bare en drm. Men ogs barndommen min fremstr som en eneste stor suppeskl. Jeg kan ikke erindre om jeg tilbrakte en hel sommer i Henningsvr, og s den neste i stfold. Eller halvparten hvert sted. Ikke en gang om vi tre brdre var p samme sted, eller om to var i nord, og jeg i sr, eller omvendt.

S mye som vi kranglet, ser jeg ikke bort fra at hadde vi hatt to besteforeldre til, ville vi endt opp p hver vr y. Eller halvy. Muligens i vest. Men kanskje det ikke er s viktig.

  Det jeg imidlertid kommer i hug, om enn vagt, var at de frste somrene p hytta ved Fredrikstad, da var ogs fars noe yngre bror, og en attpklatt av en sster ofte der. Hun var i hvert fall mye yngre enn far. Senere ble somrene delt inn i perioder for hver familie. S var det tante Dagny selvflgelig. For oss var hun ekte tante, s godt medlem av familien som noen, i praksis farfar og farmors husholderske. Det hres litt fint ut, noe rikfolk har. De var ikke det, ingen s det heller p den mten. Okke som, dette fantastisk snille menneske stod over grytene p kjkkenet i Nygaardsgata dagen lang. Sausene hennes fr jeg den dag i dag vann i munnen av tenke p, hun var en maestro i humr, en sjonglr med stekepanner og smrklatter, sleiver og siler, kopper og kar.

  Farfar brukte kniv p pasienter, men han brukte ogs hagle til rypejakt og rifle til elgjakt. Man skal ikke vre skrsikker, men min teori er at det var vanlig og mer enn gjennomsteke kjtt p den tiden, biffer lignet litt p nutidens skosler. Neppe Dagnys skyld, hun fikk nok sine instrukser. Men om kjttet s var grtt og litt tungt fordyelig, sausen og potetene, for ikke snakke om de russiske ertene og rrt tyttebr; det var snadder det! Rypekjtt er uansett litt trt, at vi stadig vekk mtte pirke ut hagl fra tennene, fikk en til g frem med lempe. Eller drvtygging. Jeg hadde nok hull i tennene som det var. Fr tanken p skolestart og tannlegen fikk festet seg, grep en annen tak; farfar m bruke store patroner!

  Stod ikke tante Dagny p kjkkenet, l hun langflat p gulvet og gjorde rent. Hadde det ikke vrt for sigarettene og tkeheimen, hadde det sannsynligvis ikke vrt et stvfnugg oppdrive i leiligheten. I tillegg gjorde hun rent i hytta fra tid til annen, det luktet grnnspe i dagevis etterp. Gende arriverte hun, det var et godt stykke fra bussholdeplassen, med seg bar hun mopper, langkost, brster og kluter, slvpuss og en hel rekke andre remedier. Det m ha vrt tungt, men hun var rund og blid som alltid. Hvorfor alt dette hun fraktet med seg ei fantes stasjonrt p hytta er meg en gte. Ikke bare en hvit tornado i hytta, hun plukket rips og stikkelsbr til den store gullmedalje, noen vennlige ord og godteri hadde hun alltid med til oss barn, det tilbd hun gjerne ogs lekekameratene vre. Srlig populrt var det nr eimen av vafler sivet ut fra kjkkenvinduet og ned i fjra. Duft-telegrafen fikk selv krabbefisket til opphre en stakket stund, barbeinte sprinteres kval stod mellom hjemmelaget jordbrsyltety, geitost eller strsukker p. Nr dagen var omme og hytta med vindusruter skinnende rene, tok hun seg tid til en liten kopp kaffe, s ruslet hun mot bussholdeplassen igjen, bussen gikk n gang i timen. Hun hadde en eiendommelig vuggende gange, fra side til side som en robt i opprrt hav. Nr jeg n tenker tilbake, slr det meg at hun kanskje hadde vondt i hoftene. Eller et annet sted. Jeg registrerte aldri at hun klagde p noe som helst. De jeg best kan minnes fra barndommen - uten konkret rekkeflge - der var snill, snillere og superlativ nr man holder dyreverden utenfor, var tante Dagny, morfar og mor.

  I minnenes neste drpe sitter jeg p et fang. Onkel Egils, heller ikke ordentlig sdan, han var frst en av fars mange pasienter. Far bommet nok ikke med skalpellen p ham, ellers hadde de vel ikke blitt venner. Uansett, onkel Egil var invitert til hytta en helg, og mange andre med ham, men de har jeg glemt. Det var fest, det var sommer, kvelden lang og lys. Alle satt ute i vinterhagen eller p hellene utenfor. Med ett spurte onkel Egil meg: Martin, er tre et primtall? Det ble stille blant gjestene i samme stund, det husker jeg srs godt. Jeg sa ikke noe p en lang stund, endelig kom det: Ja. Ikke hyt, men de voksne klappet. Tenke seg til, en ni-ring som vet hva primtall er! utbrt onkel Egil begeistret. N, nesten 50 r senere trekker jeg selv p smilebndet. For jeg visste ikke hva primtall var, den lange pausen skyldtes delvis flauhet over bli senter for oppmerksomhet, men mer at jeg mtte vurdere hvilket svar jeg skulle gi. Til slutt demret det omtrent som kron og mynt, gjenstod bare pne truten. Det var det med lykken og forstanden.

  Tilbake til 2018; sist gang jeg flyttet. En litt loslitt bok ble med p lasset, et flyttelass som heldigvis blir mindre for hver gang. Verket er forfattet av Viggo Brun, og tittelen er Alt er tall. Den ligger fremfor for meg, p en av omslagssidene str det: Til Martin fra en gammel elsker av matematikk. Helt bakerst i boken er det klistret inn en lapp p strrelse med et visittkort, det er bitte sm, men sirlige bokstaver og vakker hndskrift:

  Fredrikstad 30/6-1970.

  Kjre Martin.

  Jeg er enig med deg, regning og matematikk er morsomt. Her har du en bok om alle de gamle matematikere. Du m nok vokse litt til innen du forstr alt; men du fr begynne med bla i den, og s m du passe godt p, at du ikke mister den.

  Hilsen fra Onkel Egil

  Det med sirlig og vakker er vel strengt talt en pleonasme (et ord jeg akkurat har lrt og allerede glemt), men det fr st sin prve. Jeg har ogs erfart at Viggo Brun, ikke helt overraskende, var en norsk matematiker, og srlig kjent for bidrag til tallteori, spesielt primtall. Han gikk bort i 1978, det er vel ikke utenkelig at onkel Egil kjente ham personlig. Selv ble jeg selvflgelig aldri noe matematisk begavelse, og har fremdeles p langt nr forsttt alt i boken, men jeg har alts passet p den, om enn ikke godt. Det er tross alt noe. Et triks lrte jeg en gang; dersom man multipliserer et primtall med seg selv, og legger til 2, s fr man et nytt primtall. Eksempelvis 3x3+2 = 11, 11x11+2 = 123 osv. I boken kan man, som onkel Egil nevnte, lese om de gamle gutta. Bde egyptere, babylonere, indere, arabere, romere og kinesernes matematikk fra et millennium og lenger tilbake er omtalt. For ikke snakke om grekerne: Epimenides, Pythagoras, Hippokrates, Demokritos, Platon, Aristoteles, Erathostenes og Euklid (begge kjente primtallmestere), Theodoros, Heron, og Diofant for nevne noen. Joda, en kvinne ogs: Hypatia, hun var professor i platonisk filosofi og hennes skjebne beseglet da hun ble drept av kristne fanatikere i r 418 e. Kr. S da vet jeg det.

  Plutselig er jeg et helt annet sted igjen, deri ligger suppen begravet. Men: Jag terkommer till er.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Fredrikstad

  Begge min fars foreldre var i live gjennom hele min oppvekst, ogs de ble beskt om sommeren. De bodde i Fredrikstad, i en ganske romslig leilighet sentralt i Nygaardsgata 7. Blokken l rett ved den gamle broen over til Krkery, og i nederste etasje l det beryktede utestedet Bjrnen. Vi barn ble fortalt at det var farlige mennesker som gikk dit, det skulle visstnok ogs ha skjedd et drap der. Om det er sant vet jeg ikke, men det hadde sin avskrekkende virkning, jeg satt aldri mine ben der. Grdens inngangsparti var marmorbelagt og sjakkbrettrutet, og s var det en heis med et tungt jerngitter som mtte dras til for at den skulle sette seg i bevegelse, og motsatt dersom man skulle ha hp om komme ut. Prvde man pne gitteret mens heisen var i bevegelse, stoppet den tvert. Ekstra morsomt var det trykke p alle knappene, da ble det stopp i hver etasje, og til sist trykket vi p kjeller-knappen. Det er mulig at en del av beboerne ikke s den store festligheten i dette. Sppelsjakt var det ogs, og det var nesten like stilige saker som heisen. Bestefar og bestemor (eller mimmi og pippi som mine kusiner kalte dem) bodde nemlig i femte og verste etasje, s nr man pnet sjakten og stappet inn noen poser, kunne man hre et langtrukkent svusj nesten inn i evigheten fr de krasjlandet langt der nede. Jeg minnes ogs grdens lukt, den er helt spesiell i gamle bygrder, hverken frasttende eller tiltrekkende. Synes n jeg.

  Farfar var, jeg hadde nr sagt selvflgelig, lege with licence to cut. Akkurat som far var han sjelden se, og da ryket han pipe som etterlot seg en stladen tke. I tillegg ryket farmor mengder av sigaretter, hun hadde en slags sigarett-maskin som hun stappet papir og tobakk i, og vips satt den i munnviken. Mest fascinerende syntes jeg det var studere hvor lenge hun kunne ryke uten at asken falt av, hun var nok veldig profesjonell, for jeg s aldri at hun slte. Leiligheten var som sagt stor, det var hyt under taket og tken derfor ikke s veldig tykk og sjenerende, nrmest en dis oppe under lysekronene. P den tid var det som kjent heller ikke s uvanlig ryke innendrs. Verre var det de gangene vi fikk sitte p med farfar, han dro med pipen inn i den gule Volvo Amazonen. Bilen var s daukjrt at han startet den i tredje gir, den kom aldri over 40 km/t. Fr vi kom s langt som halvveis til hytta ute p landet stod begge vinduer i baksetet hvor vi oppholdt oss, p vidt gap.

  Ja, farmor ryket som en skorstein, jeg tror ogs i tillegg til de maskinelle et merke ved navn Lucky Strike. Det skulle i s fall og uavhengig av det ikke f den heldigste utgang, noen f r fr hun gikk bort mtte hun amputere det ene benet. Diagnose: Rykeben. Jeg var glad i farmor, i ettertid har jeg en liten mistanke om at det var fordi det var hun som foret meg med Bobsey-barna og Hardyguttene. De ble handlet inn i Rolf Martinsen Bokhandel litt lengre borte i Nygaardsgata. Jeg var litt fornyd med at sjefen selv alltid hilste henne med; Hva kan vi gjre for fru Doktoren i dag? Og s stakk hun fra tid til annen til meg en fem-krone, senere ogs en flunkende ny gul Nansenseddel; alts hele ti kroner!

  Hytta var (ja, det er den vel enn) en idyll nede ved havet, ikke s langt fra Engelsviken, med svaberg, tang og tare, mker og tjeld, nesten som i Henningsvr, men selvflgelig lite med fisk i forhold. Til gjengjeld var vannet varmere, og s hadde vi stupebrett! Under der l det klaser med store blskjell, var bare putte rett i gryten etter litt brstning og rensing. Det eneste man burde passe seg for, i tillegg til brennmaneter s klart, var de skarpe rurskjellene som ogs holdt til p berget i fjra.

  Fr andre verdenskrig hadde grunneier parsellert ut en del tomter i omrdet, den farfar mtte sl seg til tls med i 1938, var den neste siste som var igjen. Hytta, som ble dpt Stenberget, sto ferdig i 1941, mange r senere gjorde jeg mine tanker om hvordan man fikk reist bygg under krigen, de fleste ble vel revet. P den tid var det viktig ha hyttene sine i le, vr l p en liten hyde ovenfor strandkanten og selvflgelig mer utsatt for vr og vind. Lykken er kanskje bedre enn forstanden, eller s hadde farfar og farmor rimelig bra omlp i knotten, for senere var det nok en del som misunte dem tomten, samt eierne av den aller siste rett sr for oss, en relativt stor y tretti meter fra fastland, som nr sant skal sies er en halvy. Prisen p nr tre ml tomt var da 2000 kroner, mens hytta kostet nesten det tredobbelte. Dette vet jeg, for kvitteringen var limt inn p frste side av hytteboken hvor mine besteforeldre og senere generasjoner skulle fye til nye bidrag hver sommer de neste sytti r. Vinterisolert var hytta nemlig ikke. Men selv p sekstitallet var det mulig kjre bil helt inn p tomten.

  Bygget hadde underetasje med tre soverom, samt r-kjeller inn mot berget og et vaskerom med hnddreven pumpe for sommervann, oppe var det stort soverom med egen vask og skilt p dren hvor det stod Her sover doktoren, pluss kjkken og stue med peis. Forresten, sommervannet ble frst installert da jeg var i elleve-tolv-rsalder, fr det hentet vi ferskvann fra brnnen nede p gressplenen ved inngangspartiet til tomten, eller regnvann fra btter satt under takrennene. En vestvendt vinterhage mot havet srget for at vi kunne sitte ute og se solen g ned p andre siden av fjorden, i nr sagt hvilket som helst slags vr. Mange av de som bodde litt lengre inn mtte til tider - srlig i vindstille - ske ly innendrs for mygg og klegg som fant ypperlige klekkeplasser der. Dette slo meg selvflgelig ikke da, det er frst nr barndommen er over skadefryd og annen djevelskap oppstr. Jeg tenkte mest p hvordan jeg skulle f dagene til g, de lp raskere enn tusenben da jeg fant frem til krabbenes besnrende verden. Frst fant jeg tallenes. Jeg m ta mine tall! utbasunerte jeg til mor og far hver morgen fra femrsalderen. Det gikk ut p skrive sirlig inn i en rutebok tallet 1, i neste rute 2 osv. Da jeg kom til tusen startet jeg om igjen. Du lrer ikke noe av skrive disse tallene, bemerket min far. Kanskje ikke, bortsett fra telle.

  P nordsiden av hytta, bortenfor boden vr (hvor ogs utedoen l) var det felles-strand og en slags lagune ved lavvann, riktignok med steinbunn, der var det ypperlig jakte etter smkrabber. Det gjorde vi, som vel fremdeles barn gjr, ved feste et halvknust blskjell i enden av et snre, p en god dag kunne vi fange nesten hundre stykker, klyngende til skjellet ble de lret opp og ned i en plastbtte med saltvann. Vi kunne fiske krabber hele dagen lang, til slutt ble den kronet med krabbelp. Alle ble sluppet ls oppe p berget, hver hadde sin favoritt, og eieren av krabben som frst ndde ned til sjen igjen, vant. Med i btta fulgte ofte vann-lopper og snegler, de siste kunne ogs brukes som agn, en og annen sjstjerne, innimellom en halvdd manet. Krabbene var ikke synlig begeistret for glassmaneter, men brennmaneter elsket de, vi gjorde det motsatte. S fikk vi ye p en brungul granat i strandkanten, ble vi usedvanlig morderiske, kastet steiner og lempet det svimesltte uvesenet opp i btten som middag til vre krabbende venner. De fikk ogs litt tang oppi, som de kunne gjemme seg under. Jeg undret meg alltid p hvorfor krabbene ikke brant seg i munnen, og hvorfor gikk de sidelengs og ikke fremover som normale folk? Det var stor forskjell p dem, ikke bare fargemessig eller strrelse, men i rang. Mente vi da. Noen hadde n hvit flekk p ryggskjoldet, andre to og tre. Vi mente at den med flest flekker var kongekrabbe, s var det dronningkrabbe og til sist prins. Prinsesser fantes ikke, jenter var i hvert fall jeg mer eller mindre selvforskyldt ferdig med!

  Far var fravrende, i rene etter familiens Vetlanda-opphold arbeidet han ogs der under somre. Han tok puddelen Petter med seg, kanskje hadde han behov for selskap, vi andre var jo igjen. Mot slutten av ferien returnerte han, min verden raste sammen. Under en rastepause hadde lille Petter lpt ut i veien og blitt overkjrt av en lastebil. Han pustet s vidt da far forsiktig bar ham ut fra bilen vr. Jeg minnes vagt at Petter s like hel ut som fr der han l p gressplenen og s p oss med et trist blikk. Det var nesten som om han syntes synd p oss. Like etter var han borte, bare to r gammel. Jeg grt i dagevis etterp, i hvert fall fltes det slik.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Sugar in the morning

  Neste katastrofe hadde sin opprinnelse i Henningsvr. Det er mulig jeg bommer litt med hensyn til opprinnelsen, som vanlig, s det forblir en gammel urokrkes pstand. Min mor var fdt og vokst opp der, og morfar hadde en y rett utenfor fastlandet, noe det egentlig ikke var siden dette var tir fr Henningsvrbruene skulle bli reist, eneste forbindelse med omverdenen var ferge til Kabelvg og/eller Svolvr. Ergo nok en skivebom fra min side. Uansett, p ya som definitivt var og forblir y, var det kaianlegg med brygge og kaihus, til og med et gammelt trandamperi fantes, som det gjr den dag i dag. Ovenfor, rundt et tun, l tre-fire bolighus hvor forskjellige grener av familien holdt til. Sist men ikke minst, en krambu - et skattekammer av de sjeldne for tlpere som meg. P nordre del av ya var det lange rekker med fiskehjeller, der hang torsk som uvitende godgjorde seg og ble til trrfisk. Der var ogs et lite murhus p nordstsiden som ble kalt Poseidon, det hadde sttt tomt i mange r. Vi barn syntes det var et skummelt sted. Krambua var alt annet! Det var selvflgelig butikkdisk med et digert kasse-apparat der, fiskesnrer og -sluker av alle slag og strrelser, snurrepiperier, store og sm pappesker med spikere, muttere, skruer, og sist men ikke minst - diskens paradis; en stor krukke med kandis-sukker! I fordums tid var det innredet kyesenger i andre etasje av kai-bygget, tidligere bodde sesongfiskere fast p ya under skreifisket. De handlet p krambua, men da jeg vokste opp var den tiden over, matvarer naturlig nok fjernet fra hyllene, men krambua bestod alts.


(ya)

  Langt nede i fjra holdt rfuglen til, de forsynte oss med edderdun. I mange r senere hadde jeg (og sikkert mine brdre) glede av dyner og puter fylt med selvplukket og -renset sdan. Nei, det var vel min mor som stod for arbeidet, intet nytt under solen. Ellers bestod fuglelivet stort sett av skrikende svartbak og fiskemker, samt en og annen skarv som holdt til p noen skjr et stykke unna, mens de trket vingene og stirret ned i havet.

  Kai-bygningen, som var nrmest som en varehall for fisk betrakte, inneholdt mengder av isoporkasser, svre sekker med salt, massevis av garn samt grnne garnkuler av glass med tau rundt og medflgende tre-korker. Taljer hang fra bjelker i taket, oljehyrer og slagstvler p veggen fra verdens strste spikre, rundt omkring l kveiler av tau samt spyleslanger brukt til gulvvask etter hvert som innkommende fisk ble slyet, renset og lagt i isoporkassene p en seng av bttevis med isbiter fra kjlelageret. Selv om sesongarbeidernes tid var historie, hadde morfar selv og de andre slektningene fiskeskyter, som nr de ikke var ute p tokt, l langs etter kaien eller inne i Henningsvrs molo. Og s hang selvflgelig lukten av sj og generasjoner med fiske og -slo igjen. Alt var naturlig, alt passet inn som fot i sko. Utenfor stod en sveivdrevet slipestein, og en vinsj som strakk seg utover bryggekanten. Derfra kunne man studere krkeboller og gedigne sjstjerner som vandret rundt nede p bunnen. Det vil si dersom ikke sikten ble hindret av stimer med sei i forskjellige strrelser som pilte forbi, hvorunder dovne torsker p strrelse med sm ubter og med skjegg som gamle julenisser beveget seg sakte over tang og tare i et hav friskere og klarere enn jeg noen gang skulle oppleve siden. Det med julenissen var forresten litt overdrevent, s svrt skjegg hadde torsken ei. En sjelden gang fikk vi ogs ye p noen gamle steinbit som dormet p bunnen. De s i hvert fall eldre ut. Fetteren min, Kaj, omtrent p min alder og bosatt fast i Henningsvr, viste meg n gang hvordan man kunne fiske dem med re, han pirket borti oldingen mens den sov, men da brvknet og glefset den lynraskt mot forstyrrelsen, hvorp kjevene lste seg rundt rebladet. Voila - steinbitgryten var i boks! Mye av mitt liv har erodert bort, men akkurat den opplevelsen sitter!

  Morfar var kanskje ikke s hy, men sterk som en bjrn og snillere enn midtsommerdagen er lang. Av og til tok han med seg en trrfisk fra hjellene ned p brygga, banket den beinfri med ksehammeren, og s fikk vi alle en lang trevl hver. Til begynne med gren jeg litt p nesen av lukten, men smaken! Etter hvert satte man ogs pris p odren. Tranen holdt vi oss unna, selv om morfar i sin tid hadde vunnet en pris for beste tran. Han og andre p ya hadde ogs lakserettigheter, vi barn var ofte med og inspiserte garnene som var satt et stykke lengre ut enn i robtavstand. Det var stort se villaksen skyte fart som lubne slvpiler under overflaten, av og til gjorde de til og med et byks over, nesten som en hilsen. Mormor husker jeg ikke, det vil si, jeg fornemmer henne som en varm favn, og ansikt med et lett slr av smilerynker, hun gikk bort da jeg var en fem-seks somre gammel. Utenfor kjkkenvinduet vrt vokste vill rabarbra, dyppe en skrelt stang i sukker var nesten like himmel som rabarbragrten mor min stelte i stand. Bladene ble vi fortalt var giftige, s dem og brennesler holdt vi oss unna. Mor lagde ogs det vi kalte knekk, som i dag nok hadde gtt under betegnelsen hjemmelagde karameller. Vi kunne knapt nok vente til de hadde stivnet etter at brettet ble lirket ut fra ovnen!

  N husker jeg ikke om det var fr eller etter sommer det var tid for bokstaven O i klasserommet, alts den mitt etternavn startet med. Sannsynligvis etter. Det var med andre ord tid for tannlegen. Det vi fryktet mer enn melding med hjem var nettopp skoletannlegen. De startet med Abrahamsen, eller var det Aamodt som strengt tatt burde vrt sist i alfabetet? Det er uvesentlig for andre enn den poden eller piken det gjaldt, vi andre var overlykkelige over ikke ha et slikt navn, for da sprellet man i stolen raskere enn man kunne si makrell. Plutselig banket det p dren, navnet forkynt av en sadistisk tannlege-lakei ifrt hvit frakk, munnbind og tresko, offeret ble s slept av grde etter rene, bare for returnere et kvarter senere, dessverre med et salig glis rundt truten, samt: Null hull!. Vel, da fikk pipa en annen lt. Hvorfor hadde ikke vi andre et slikt etternavn? Det tok flere uker, som virket som desennier p pinebenken fr det var O og min tur. N fikk jeg betale for knekk og kandis, det ble slettes ikke noen slankere utgave av O p meg. Jeg hater tannleger! Og under rene p barneskolen hatet jeg boret i srdeleshet, jeg er overbevist om at det var en forvokst etterlevning fra frste verdenskrig med pedal-bor og fire omdreininger i timen. For ikke snakke om lyden; om man s hadde skrapet fire hygafler mot ditto tinn-tallerkener, eller sluppet ls et vepsebol p krigsstien under dyna, ville det vrt Beethoven i forhold. Null null! kunne jeg muligens ha ropt, hadde det ikke vrt for at munnen var nummen som bomull, og skoledagen for lengst over da jeg inseminert med kvikkslv endelig ble lslatt. Tenk mtte sitte igjen i en tannlegestol! Det verste; det skulle bli verre ret etter!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Australsambandet og Sverige

  Jeg nevnte at det skulle bli verre. Frst ble det imidlertid litt bedre, bde da og i ntid. Jeg har utrolig nok klart lure hun som ikke ville omtales, ut p glattisen! Ikke s langt ut at hun gikk gjennom, det hadde vrt bde kaldt og kjedelig, men akkurat passe langt ut. Her er hennes skrifteml:

  Jeg har dessverre, akkurat som deg, noks drlig hukommelse nr det gjelder morsomme/pinlige opplevelser i barndommen (eller er det ganske enkelt at jeg er en mester i fortrengning?) Likevel har jeg ett minne fra 4. klasse p Lysejordet skole som er verdt nevne for deg. Ett minne som aldri vil blekne, men som alltid gir meg hy puls og en merkelig rdfarge i ansiktet. Det var den dagen for 32 r siden da jeg skulle lese hyt for resten av klassen et avsnitt om ur-innbyggerne i Australia. Det katastrofale var, at da jeg kom til dette ordet i teksten klarte den lille, rde djevelen p min venstre skulder overtale hodet mitt til at ordet skulle formuleres slik: urin-byggerne ... Og det er gy for gutter p 10 r! Og det er ikke gy bare i tre sekunder, det er gy leeeeenge. Og det blir enda morsommere nr den som leser blir rd som en tomat og i sin befippelse og fortvilelse og forfjamselse klarer lese urin-byggerne de fire neste gangene ordet dukker opp i teksten ogs!

 Ja, det hadde vrt moro g i den klassen! Rask hoderegning tilsier at p den tid var jeg milevis unna 10 r. Hadde jeg imidlertid fulgt en fornuftig yrkesvei, kunne jeg i teorien ha endt opp som hennes lrer. Men det var noe annet som slo meg: Er det tilfeldig at historier fra barndommen stort sett handler om pissemaur, dyreskvett, urologer og urin? Eller ligger det noe dypere her? En kattugle, en urinnvner, en totempel eller en slags Farao begravd i en Freudiansk komposthaug? Det m jeg vente med grave videre i. Straks etter tanken landet, observerte jeg nemlig en marihne som flakset rundt ute i hagen. Og s nok en! Som om det ikke holdt, landet en tredje hne i svart korpus, pmalt n rd flekk - akkurat det motsatte av normen. Noe lignende har jeg aldri fr observert, det vre seg svarte, rde, flekktyfus eller ei, dde som levende, godt inn i en oktober mned badet i grnt gress. Og der sporet som sedvanlig trikkeskinnen av.

  Tilbake til ugressets oppvekst. Det gikk litt bedre i forholdet far/forloren snn. En stakket stund riktignok. Rett fr eller etter kattefadesen flyttet vi nemlig til Vetlanda. Om det var lnnsforholdene som var grunnlaget for forflytningen til Lasarettet, noe sykehus ofte heter i Sverige, aner jeg ikke, men vi bodde i hvert fall der en stund. Snart pratet jeg smlandsk, og sykehuset var et praktfullt sted for cowboyer og indianere - korridorene var s lange og fine lpe i! N ikledde vi oss ikke habittene akkurat p dagtid, men etter beskstiden var det fritt frem. I hvert fall for sm pasienter og tilsvarende poder, hvis far hadde bde kvelds- og nattevakter. Jeg ser ikke bort fra at tilholdsstedet var Urologisk avdeling, men det spiller ikke store rollen - vi guttene sprintet gjennom ganger, veltet garantert diverse forlatte dryppstativer, skrenset rundt hjrner og hadde det alle tiders. Mine pasientkompiser hadde en klar fordel, de var utstyrt med slagvpen i form av en slags plastpose med en lang slange tilkoblet. Ypperlig til klaske fienden i hodet eller ryggen, ikke gikk det hull p posene med det grumsete innholdet heller! Det sier seg selv at jeg var den eneste indianer, posene ble benyttet som lasso, selv hadde jeg ikke bue en gang. Dermed tapte jeg alltid, selv om jeg lp raskest. Men det gjorde ikke noe, vi hadde det gy. Lett misunnelig og glad i mine nye venner ble jeg, ordet brilleslange falt aldri fra deres nebb.

  Mye, ofte lykken, er kortvarige greier: Ikke mange mnedene senere var vi tilbake p Hosle. Men med p lasset hadde vi en svart liten puddel ved navn Petter, han ble min beste venn. At Donald-bladene l i en fuktig kjeller og smuldret bort var nesten glemt, og far mer eller mindre tilgitt. I klassen hadde de bare kommet til bokstaven O, jeg hadde alts ikke gtt glipp av en fluelort. En haug med r senere demret det for meg at alle disse guttene jeg mtte p sykehuset i Sverige hadde utlagt tarm, derav poser og en av grunnene til fars arbeide der. Tilbake i moderlandet ble han med stifte den norske grenen av foreningen for stomiopererte. Den heter visstnok Norilco i dag, stiftet i 1971. Da var jeg ogs 10 r, akkurat som hun p glattisen.

  Mrke skyer skulle selvflgelig kjapt dukke opp i horisonten. Frst mer eller mindre krystallklart relatert til det norske alfabetets sentrum; bokstaven O, grekernes Omega. Hadde jeg bare blitt plassert hos dem: Sist!

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Katta klore

  Hadde ikke fr startet i andre klasse p Hosle barneskole fr neste katastrofe inntraff. Kattastrofe hadde vrt et mer dekkende ord. P den tiden var det masser av jorder og noen grder rundt omkring, til og med en hoppbakke (riktignok relativt falleferdig) fantes i nrheten av Kalkbrennerveien hvor vi bodde. Jeg hadde i mellomtiden ftt en lillebror, s da kunne jeg delje ls p ham, og ikke bare bli overkjrt av min slampete storebror. Underlig nok kastet pjokken ikke opp p meg. Men tilbake til misren som inntraff da jeg var p vei hjem fra skolen. Ute p Hoslejordet fikk jeg ye p en st liten katt, og av ukjent grunn fikk jeg det for meg at den var foreldrels og ville passe bedre hjemme hos oss. Utrolig nok fikk jeg ogs lokket den til meg, og selv om den gjorde en del motstand, fortsatte jeg ferden hjemover med krabaten i armene. Alle vet at det er de minste huggormene som er de farligste, de har den sterkeste giften, men frre vet at det er de minste hannkattene som tisser mest, og har den verste lukten. Slik som den tisset p meg! Rene Niagara! Maurtuen fra ret fr var bare blbr i forhold, stanken var uutholdelig. Katta forsvant som et oljet lyn, og jeg lp tilsvarende og grtende hjem mens jeg holdt meg for nesen. Min snille, snille og tlmodige mor mtte putte meg, eller i hvert fall klrne i vaskestampen. De neste 20 rene hatet jeg katter, sm som store. Inntil min mor tok til seg en liten skogkatt, som hun dpte Waldemar. Den falt jeg for, ikke urinerte den p meg heller. Til gjengjeld ble den ekspert i fange spissmus, men det er en helt annen historie.

  Far min s jeg nesten aldri noe til. Vi tre brdre sloss hele tiden nr vi var hjemme fra skolen, det var alltid noe krangle om, men ble det for hylytt kunne far dukke opp, srlig nr vi gikk til angrep p hverandre under hans middagslur. Ellers var han p sykehuset, sent som tidlig, og inspiserte hankjnns nyrestein og andre uhumskheter. Var pasientene uheldige dro han frem skalpellen.

  Helt siden forvaringen i Kristiansands lekegrind, og s ved sengen p Hosle, hadde mor min lest eventyr for meg nr det nrmet seg leggetid, og pussig nok lrte jeg lese og skrive en god stund fr frste klasse. Det frte selvflgelig til at jeg brkte bde i klasserommet og hjemme. I frste klasse lrer man absolutt nada, og hva skal en syvring i neste trinn gjre, nr resten av klassen bruker tre mneder p komme til bokstaven E i alfabetet? Jeg kjedet med andre ord vettet av meg, og fikk nedsatt karakter i orden og oppfrsel. Det hjalp ikke at jeg fikk det motsatte i bde norsk, geografi, gym og matematikk da den tiden kom. Jeg fikk kjeft av far.

  P rundt den tiden ble jeg forelsket i bker, alt annet gikk jo ad dundas, men Bobsey-barna, og senere Hardyguttene var fenomenale greier! Men far innfrte s regelen om at klokken syv (eller var det tte?) om kvelden skulle leselyset sles av, og drene lukkes. Nesten som hre en opplesning fra konduktrene i statsbanene. Hvem er det som kan legge fra seg en bok nr man er midt inne i historien om Bobsey-barna og den falske pengeseddelen? Jeg fant selvflgelig en lsning. Utenfor soverommet, i gangen ved bokhyllene, stod nemlig lyset p. S jeg pnet dren rlite p gap, og i en strime av lys kunne jeg mysommelig plye meg gjennom resten av boken. Som alle vil forst ble jeg nrsynt som en halvblind sau i lpet av et par r. P skolen ropte alle Brilleslange etter meg. Donald Duck var for vrig ogs hyt oppe p litteraturlisten min, etter hvert bygget jeg opp en gedigen samling. Problemet var bare at begge de to andre djevlene av noen brdre likte dem ogs. Og de la dem aldri tilbake p plass, nemlig i min bokhylle hvor jeg hadde plassert dem i sirlige og kronologiske bunker. Plutselig kunne hele 1967-rgangen befinne seg p enten knttets eller trollets soverom! Det ble selvflgelig mer slssing. Til slutt konfiskerte far min hele samlingen og heiv den ned i r-kjelleren. Brdrene mine rappet skattene, og s ble jeg synderen!! Min mistro mot far steg. Og verre skulle det bli. Dersom noen skulle komme p den tanken at vi var bare noen bortskjemte drittunger, s har de selvflgelig rett! Men perspektivet til en syv-ring, ja en 57-ring ogs for den del, er ikke helt klart - skylappene var nok kommet for bli.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Traumene starter

   Overgangen fra bleie til underbukse var myk. Frst var der selvflgelig en mellomfase som kalles pottetrening, noe alle vet ikke har med blomsterpotter eller Harry Potter gjre. Den fasen har jeg, som s mange andre, fortrengt. Derfor kan jeg ikke vite sikkert om den var myk, men en eller konsistens m den jo ha hatt, s da velger jeg beste utgang. For det som fulgte var rene kaktusen i forhold.

  Det m ha vrt rundt skolestart. Da startet nemlig det som r senere skulle lede til en post-traumatisk seanse. Mine foreldre (hvilket helt sikkert vil tilsi min far) hadde nemlig ftt meg testet, hvorp det ble besluttet at jeg kunne starte i frste klasse i en alder av seks, og ikke som alle andre ved fylte 7 r. Hva testen gikk ut p har ogs gtt meg hus forbi, men jeg har sett nok Hitchcock-filmer til visualisere elektroder festet til knotten, og en knott som det spruter ut gnister fra nr strmmen blir sltt p. Mine medelever var alts mye eldre enn meg, og skoleveien var lang. Vi bodde i noe som het Bankveien i Brum, og skolen het Grav. Jeg trodde jeg skulle f bank hvor vi bodde, og en tidlig grav p skolen. Det var kanskje medvirkende til at jeg sluttet p den skolen etter frste klasse, og bde flyttet og gikk over til Hosle. Like sannsynlig er det nok at den siste skolen og en rekke nye tomannsboliger frst ble ferdigstilt p det tidspunkt. I mellomtiden ble jeg forelsket, hun het Kjersti og hadde lange fletter. Jeg innbilte meg selvflgelig at rske tak i dem, samt klype henne i stumpen var en utmerket tilnrmings-metode. Hun grt og jeg fikk melding med hjem. Forholdet ble kortvarig. Post-traumene kom frst da jeg gikk p ungdomsskolen og falt for Hilde - hun hadde langt lyst hr, og var frekk i kjeften. Under et leirskoleopphold fikk jeg leie henne i hnden. Himmelsk! Lrt hadde jeg ogs av den famse flettersking, s jeg prvde hviske noen ublue ord i hennes vakre re. Du er s barnslig! sa hun. Og dermed var det slutt. Men hun hadde rett. Jeg var 13, hun minst 14. Dagen etter ble hun sammen med Svein, jeg husker den dag i dag at de delte samme tyggegummi. Noe jeg fant srs kvalmende. Himmelen var ikke en plass for meg.

  Skolestart var bare en brkdel av all vederstyggelighet jeg skulle g gjennom. Jeg var muligens seks, familien var p skogstur. Det var tid for en pust i bakken, og jeg fant sete p en gammel trestubbe. Et stykke ned i matpakken flte jeg plutselig en underlig kribling i baken. Den gikk lynraskt over i en flelse av intens stikking, nei - brann i trusenes leir! Til min storebrors fornyelse vrengte jeg av meg bde bukse og den under, grep tak i en grankvist p bakken og pisket ls p meg selv. Ris p stumpen hadde jeg ftt fr, men selvpining var for meg inntil da et fremmed begrep. Det viste seg at jeg hadde satt meg p en armada av tissemaur. Nr 50 r senere fikk jeg en tilsvarende akutt opplevelse, og i det jeg skrenset heseblesende inn p apoteket og innrmmet min situasjon, lo apotekeren godt og forklarte at det definitivt ikke var maur. Midtvinters var det ogs, s det stemte nok. Det var en del andre i apoteket som ogs lo, men n var jeg i s fremskreden alder at jeg for lengst var blitt vant til bli ledd av. S det dreit jeg egentlig i. Eller dred. N orker jeg ikke mer, jeg fr eventuelt komme tilbake med flere tristesser. Det var forresten en som hadde flgende kommentar etter min frste epistel: Ikke skriv om meg! Kanskje jeg heller skulle lure henne ut p glattisen?


(Syndere p restene av matpakke)

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Seierherre eller idiot?

  I Kristiansand heter det ikke dritt. Drid, eller gjerne D-r-r-r-i-i-d er bedre. Det har jeg blitt informert om fra en srlandsk dialektforsker. En stund fr jeg forlot idyllen og emigrerte i retning et srgelig mte med Karius og Baktus nr hovedstaden, hadde jeg i det minste n triumf mimre over. Som det meste i mitt miserable liv, husker jeg ikke hendelsen selv, men ble fortalt det av troverdige vitner. Og en seier, om aldri s liten, det klamrer man seg til for alt det er verdt. Hvilket minner meg p at litt senere i livet klamret jeg meg mye til et trkestativ, men det fr dvele til et senere og tvilsomt kapittel. Victor Hugo skrev om et minst like miserabelt kapittel snaue to hundre r fr meg, s heller ikke p det omrdet var jeg noen pioner.

  stedet var alts Kristiansand, denne gang ikke en bro eller bru eller b-r-r-r-u, men en lekegrind. Jeg har et fotografi av bde den og meg, jeg str midt i med et salig glis. Det kan godt hende bildet ble tatt bare sekunder fr eller etter min triumf. Sannsynligvis etter. Min hypotese er at jeg akkurat hadde fylt to r, for resten av livet var jeg jo djupt sret og vonbroten som det str i Einar Frdes familiekrniker. Men drid i ham, det som skjedde var at den slampen av en storebror jeg vokste opp sammen med, han kom bort til grinden for inspisere meg. Eller glo. Alle som har opplevd eller sett en lekegrind vet at det er begrenset med muligheter for utfoldelse i den. Fluktforsk kommer ikke p tale. Gitter har den ogs, et slags Guantnamo for smsneiper. Bror min s p meg, og jeg tenkte garantert: Skal han delje til meg n igjen? Da gjorde jeg det som alle toringer drmmer om: Jeg kastet opp p ham. I flge de edsvorne og foran nevnte vitner traff jeg ham midt i fleisen.


(Barnefengsel)

  Tretti r senere forskte jeg febrilsk finne ut av hva jeg gulpet opp, men forgjeves - selv vitnene erindret ikke. I den alderen jeg da var i, drikker man ulykkeligvis ikke s mye l, heller ikke rdvin - noe som er trist, for da hadde han nok bde luktet vondt og ftt delagt klrne sine. S jeg har brukt fantasien min, og kommet til at det jeg for en gangs skyld klemte ut av truten og ikke stumpen, var en imponerende geysir; en mikstur sammensatt av galle, asbest, litt eddik, en neve tjre, noen fuglefjr, tre liter honning og en gammel fleinsopp. Han ble med andre ord seende ut som den famse gutten med ljen. Ved nrmere ettersyn ser jeg n, at p bildet er jeg av en eller merkelig grunn ikledd nisselue. I tillegg til pyjamas. Noe som skulle tilsi at det med en viss grad av sikkerhet m ha dreid seg om julen 1963. Og da fordunstet ogs teorien om tjre og fluesopp (eller flein), midtvinters er det drlig med sopp. Ikke ryket jeg srlig mye heller under de to rene jeg var sementert fast med kladdefre i tybleier. Kanskje det bare var simpel havregrt han fikk i trynet? Jeg hater grt. Men p den tiden hadde jeg ikke s mange tenner, og flgelig heller ikke s mange valg. Menyen var kortere i forrige rhundre. Forresten, det var ogs noe annet som kommer med pupp eller hva det n kalles i et nytt rtusen som forundrer meg stadig mer. Forferdelige greier, hvorfor kan man ikke f l fr idretten drar en ned i sluket? Og er det ikke rart, man klamrer seg til dette bryst i en periode av livet man ikke husker en fluelort av, og senere nr man lper etter dem, s stikker de av? Pussig nok, selv jenter gjr visstnok det - i hvert fall i den innledende klamrefasen av livet. Nei, glem det - jeg blir drlig.

  Sopp derimot - det liker jeg. I r har jeg ikke funnet en eneste. Det er ulempen med en lang og varm sommer, blir drlig med sopp. Jeg fant forresten et par, tre stykker mot slutten av september. Etter ha trlet gjennom diverse dype skoger. Jeg jublet - kantarell! Trofene viste jeg stolt frem til en nabo ved hjemkomst. Hun konstaterte lakonisk: Joda, kantarell er det - men det er falsk kantarell! N sporet jeg som vanlig NSB av.

  Jeg har lest bde Seierherrene og Vidunderbarn av Roy Jacobsen. Og ble ingen av delene. Det nrmeste jeg kan tenke meg er Fjodor Dostojevskijs Idioten. Men selv en blind hne og s videre, i mitt kasus kan selv en nrsynt dridunge treffe blink. Det skulle g mange r til neste gang. Dersom det i det hele tatt ble noen.

For frste innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Hvem er jeg?

  Det lurer jeg p. For jeg kan umulig vre den mkkasabben jeg skrev om i forrige innlegg. Det blir for flaut. Derfor graver jeg i noen gamle mapper. Pussig nok er det noen relikvier tilbake etter siste flyttelass. Det meste kastet jeg. Hvorfor jeg ikke kastet meg selv ogs, str den dag i morgen frem for meg som en gte. Men det var vel plasshensyn. Jeg flytter til stadig mindre husrom og forsker fortelle alle jeg kjenner at det er fordi jeg da slipper unna med mindre husarbeid. P Smestad gjenbruksstasjon er det ikke tillatt kaste mer enn tre kubikkmeter. S da forsvant den muligheten. Til kaste meg. Jeg hadde angst i flere dager i forkant; det stod nemlig lese at det var bare adgang for Innbyggere i Oslo. Og jeg kom jo fra et sted over 100 meter fra bygrensen. Kanskje de ville avkreve pass? Hva om de hadde sandsekker foran soldater med mitraljser som beskjt alle fremmede? Ville dialekten min avslre meg?  Svein, min langbente medhjelper og venn p bde flytting og sppelkjring s p meg som om jeg skulle vre en ambe fra en annen galakse. Og det er noe i det, fjern har jeg alltid vrt. For ikke snakke om nrsynt. Vi ble ikke spurt om noe, og det var jaggu renere der enn jeg noen ganger har hatt det i leiligheten min. Jeg vurderte svakt flytte inn.

  N kjrte jeg i grften igjen. I stedet for grave frem noe grums fra langt tilbake i fortiden, ikke forrige mned. I den gamle mappen ser jeg til min forskrekkelse at jeg ikke ble fdt i Kristiansand. Men i Namsos, av alle steder! Var mine foreldre nomader? S kom jeg til huske at far min var lege, og at det fantes noe som het turnus-tjeneste. En slags gymnastikk for leger med andre ord. Til alt overml traff han mor min der, hun var selvflgelig sykepleierske. Da ble det nok mere turn. Ikke lenge etter klekket hun en bastard, ikke meg, men en annen drittunge som alts ble min storebror. Men f mneder etter at jeg ramlet ut tre, fire r senere, evakuerte vi Namsen og skar av grde til skarreland. Det husker jeg faktisk, at jeg skarret p r-ene, og sikkert en haug andre bokstaver. Og s bodde vi i Lmslands vei, i nrheten av Baneheia som skulle bli sted for en forferdelig hendelse noen tir senere. Jeg aner ikke hvor lenge vi ble boende der, men jeg skulle snart oppdage at noe verre enn bleier var p vei. Men de da fremtidige traumatiske opplevelsene m jeg returnere til ved neste korsvei. Om jeg orker.


(Slende likhet med originalen)

  En som (utrolig nok) gadd lese det forrige innlegget, gjorde meg oppmerksom p at Claes Hylinger (1943 -, svensk forfatter og oversetter) gjenga flgende dikt i Til frmmande land (utgitt 1988):

Jag vill bertta om min frvning,
Om en tanke som lnge har grott;
Jag blev inte den jag ville bli,
Jag var inte den jag trott.

For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

 

Meg om meg

  Det var en eller annen, jeg husker ikke helt hvem, som spurte meg om hva jeg skal begynne skrive om n, etter omsider ha blitt ferdig med Krohg. Jeg vet ikke, svarte jeg. Kan du ikke skrive om deg selv? spurte vedkommende. Jeg tenkte p det et par dager, og besluttet s, etter ha brukt mesteparten av tiden p og undre om sprsmlet var ironisk ment: Kan jeg vel, burde vre rimelig kjapt gjort. Barndommen husker jeg jo ikke en dritt fra. Ikke fr jeg hadde konstatert det, ble jeg bekymret. Ikke husker jeg hvem som ba meg skrive, ikke husker jeg barndommen. Har jeg Alzheimer? Men det er kanskje like greit starte med den begynnelsen man vagt erindrer, eller har blitt fortalt om fra annen hnd. ta det i kronologisk rekkeflge er best. Ellers blir det bare suppe. Hvilket minner meg p at jeg har begynt like suppe, srlig thaisuppe. Den fr jeg kjpt p Kiwi, og dersom man bare handler inn litt kylling og blander det i (etter ha stekt kyllingfiletene s klart, ikke suppen), kanskje sammen med litt sopp og eksempelvis paprika - da blir det riktig s godt! Srlig hvis man husker p varme opp suppen. Suppen (ikke soppen) minner meg p at det er p tide bestille tur til Thailand igjen. Fr man vet ordet av det str plutselig en snskuffe og banker p dren.

  Jeg sporet helt av. Tilbake til barndom og dritt. Mine foreldre fortalte meg p et eller tidspunkt at jeg lo og smilte hele tiden de frste to leverene. Det gjr meg bekymret. For det m jo bety at de neste frti-femti rene grt jeg eller var sur som en padde. I det samme jeg kom til den erkjennelsen forsvant i det minste bekymringen, for det er nok mer enn et snev av sannhet der. Sikkert ogs mye dritt, bruker man ikke bleie de frste par lever? S da bleiene forsvant, ble jeg sur og vonbroten. Pussige greier. Jeg ble ogs fortalt av de samme foreldrene, at en gang de var i selskap utenfor Kristiansand (hvor vr familie da bodde, og ikke bare med n, men etter hvert tre drittunger), stakk jeg av. Det kan muligens ikke loggfres i kategorien barnemishandling ha med barna sine i voksen-selskap, men det er nok like fr det tangerer. Uansett, de fant meg etter noen timer gende over en bro, muligens Varoddbrua. Jeg husker hverken broen eller episoden, men jeg skal ha vrt ifrt skjorte og bleie. Noe som forteller meg at jeg ikke var over to r, og at det var bra jeg hadde bleie p, ellers hadde jeg vel blitt arrestert for blotting. Det skulle tatt seg ut, f noe s graverende p rullebladet allerede i den alderen! Som grunn til det mislykkede fluktforsk skal jeg ha oppgitt at jeg mtte hjem og tisse. Hallo? Hadde de ikke toalett der jeg var? Men allerede da led jeg alts av kort blre. Kanskje var det derfor jeg ble s sur p min far i rene som fulgte, han var nemlig kirurg, og ikke bare det: Urolog! sj, det er noe jeg sterkt assosierer med bde blrer og andre uhumskheter.


(Drittunge - p flukt)

  I det jeg leser korrektur p alt dette vset jeg har klart lire av meg, ramler et par forferdelige tanker ned i mitt skrullete hode. Da jeg var baby for et millennium siden, og ogs etter hvert noe mindre mikroskopisk, brukte man vel tybleier? Alts slike som brukes om og om igjen? Si meg hva som henger p ditt trkestativ, s skal jeg si deg hvem du er! Hvordan kan man le av noe slikt? Burde jeg ikke heller hatt kolikk de frste rene, og s begynt skratte nr bleiestadiet endelig var tilbakelagt? En annen grusom tanke jeg dveler ved, er mistanken om at jeg overhodet ikke skriver om meg selv. Men en annen nissefjomp. For jeg kjenner meg overhodet ikke igjen. Blir nesten kvalm av lese om dette misfosteret som ikke en gang klarte rmme hjemmefra. Trsten er at jeg husker mitt neste fluktforsk. Da lyktes jeg. Riktignok ikke helt, men adskillig bedre. Det skulle imidlertid g 15 r mellom frste og andre. Hadde vrt fristende skrive siste, men nr sant skal sies, s har jeg vel forskt bde stikke av og grave huet ned i sanden hele livet. Er det noen som vil at jeg heller skal skrive om dem?

For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her. For de som av forstelige grunner nsker lese noe mer serist, klikk eksempelvis her for frste innlegg i Ibsen-kronologien.

Christian Krohg i frimurerlosjen

  Noe av det frste Krohg gjorde etter ha returnert fra sitt opphold i Paris var beske sin stamkneipe Grand. Han skrev en lengre epistel om det, men konklusjonen var egentlig: Han kjente ikke igjen en eneste sjel! Jeg syntes jeg har hatt nok innlegg fra Grand, gr derfor videre til hans neste mte. Som ogs blir det siste jeg refererer. Innlegget fra 1898 har tittelen Til frimurerlosjen. Som man vil se, dukker ogs Karl Uchermann opp, og han har jo Krohg omtalt fr (klikk her):

  Hvis Grand representerer foranderligheten, s er Losjen uforanderligheten selv. Frst og fremst fantes den samme portier. Og han hadde ennu de samme politiske anskuelser som tidligere, hvorom jeg straks hadde forhrt meg.
  Samme vise-portier med de sm runde knappene. Han var ikke avansert.
  Telefonen hang p samme sted som for et r siden.
  Og ingen ombygninger der inne, ingen andre arrangements. De samme dype kroker for enkelte sinnsstemninger og de samme bord frem i lyset for andre. Der er plasser for alle sinnsstemninger.
  Endelig de samme oppvartere og den samme vakre damen ved buffeten.
  Jeg gikk lenge rundt, fr jeg fant et bord. Jeg mtte jo frst ransake mitt indre og gjre meg rede for hvordan det var.
  Efter ha konstatert en bevegethet over hjemkomsten, noen usikkerhet likeoverfor alt det nye, forholdsvis god samvittighet, men temporr fravrelse av arbeidslyst, ennvidere flere transcendentale fenomener, utvalgte jeg et bord i en liten trenisje temmelig langt borte, som det der passet best for yeblikket, isr fordi det knyttet seg et minne til det.
  Jeg beveget meg dit gjennom lokalet, som var temmelig fullt.
  Idet jeg ville sette meg, men ennu sto og overveiet hvorvidt det var det riktige sette seg med ansiktet mot inngangsdren eller p den motsatte side, slik at jeg kunne se damen ved buffeten, kom der en annen mann og satte seg. Han nlte ikke, men visste hva han ville.
  Vre blikk mttes et yeblikk, og jeg leste i hans en tilstelse av at slik som nettopp nu hans ndelige tilstand var, mtte han sitte ved dette bordet, samt en forstelse av at jeg visstnok hadde det p samme mte, men at enhver var seg selv nrmest.
  Jeg kom imidlertid til tenke p at da kafen jo var symmetrisk bygget, mtte der vre en tilsvarende nisje og et tilsvarende bord inne i den p den motsatte side. Jeg s derhen. Det var ledig. Visstnok var det tross symmetrien slett ikke det samme for meg i ndelig henseende som det bordet jeg nettopp var blitt snytt for. Hvorfor det var noe helt annet, er vanskelig si, da de fornemmelser som ligger til grunn er s vage og betegnende en tusendedel av en nerves svingningskurve, at det vanskelig finnes ord for dem i sproget. Bare en av disse fornemmelser kan jeg sl fast som medvirkende, nemlig den at der ikke knyttet seg minner til dette bordet. Mens jeg gjorde meg rede for det, s jeg en mann fiksere bordet og vre i ferd med sette seg, men penbart befinne seg i en uvisshet om hvorvidt det ville vre det riktige vende blikket imot inngangsdren eller henimot kafens indre bunn, hvor man ogs herfra i det fjerne kunne se en perspektivisk forminsket dame, eftersom hun p sin gang frem og tilbake gikk fri av sylen eller ei.
  Det var en indre stemme som sa meg at dette var det riktige.
  Da s jeg en mann st tvilrdig foran det.
  Jeg skyndte meg forbi ham og satte meg.
  Mannen gikk.
  Men enten det var hans skuffende utseende eller den omstendighet at  den frste som kom inn av inngangsdren og ned ad den krumme trapp, var en gammel stygg dame og den annen en kreditor, som bevirket det - nok er det, plassen var mislykket. Stemningen var vekk. Nu kunne det vre det samme med ensomheten. Gid der kom noen jeg kjente, helst en forretningsmann, en grdspekulant, som kunne sette meg litt inn i forholdene nu, da jeg jo selv skulle til begynne. Isr ville jeg gjerne vite hva det ville si ha noe p hnden.
  Med en gang kom maleren Uchermann og nsket meg velkommen hjem. Jeg ba ham sette seg.
  - Ikke ennu.
  Han lftet foten opp og ble stende p ett ben.
  Jeg s sprrende p ham.
  - Ser De den skoen der?
  - Jeg ser den, svarte jeg.
  - Hva synes De om den?
  - Jeg synes godt om den.
  - Si Deres mening ganske uforbeholdent.
  - Skal jeg det?
  - Ja!
  - Da vil jeg si at det er den vakreste sko jeg minnes ha sett.
  - Og med hensyn til soliditeten?
  - Med hensyn til soliditeten er den meget solid.
  - Godt sa han, satte foten i gulvet og gjorde mine til ville g.
  - Vent litt, sa jeg. Hvorfor spr De om dette.
  - Det kan jo vre det samme.
  - Har De kjpt de skoene i Paris eller London?
  - Jeg har gjort dem sjl, sa han, vendte seg og nikket til avskjed.
  - Vent litt, sa jeg. La oss tales litt ved om dette?
  Han kom og satte seg tungt.
  - Hvordan? sa jeg og tittet ned p hans sko.
  - Det er sant, sa han, men det er ikke det ringeste rart. Det er ikke vanskelig. Det er s lett som fot i sko. Enhver kan gjre det. De kan godt gjre det.
  - Nei, jeg kan ikke.
  - Det er bare et tiltak. Og s er det billig. Disse skoene kommer meg p seks kroner, ellers ville de koste femten. Alle mennesker burde forferdige alle sine ting selv. Syr De for eksempel ikke Deres klr selv? sa han og s p min frakk.
  - Nei, sa jeg. Forresten er det bare min malerfrakk.
  - Da burde De sy dem selv. De ville ikke bli verre for det. Det er ingen sak. Jeg syr alltid mine klr. Alle mennesker burde gjre det. Det er jo det naturligste. Men folk forstr det ikke. Ja, jeg tapte hele respekten hos min pike, da hun s meg med skjdeskinn, lest og skinnlapper omkring p gulvet. Hun har alltid henvendt seg i dyp rbdighet, om jeg vrsgo ville komme inn og drikke kaffe. Men nu skrek hun bare sint: Kaffi!! Hun tenkte vel: N m det vre drlig med Uchermann, n! Det er s hyggelig dessuten sitte med sdant om vinteraftnene, og s lar man vre g p Losjen eller det forferdelige Grand.
  Han reiste seg.
  - Hvor skal De hen nu?
  - P Grand.
  - Har De noe p hnden?
  - Nei.
  - Vet De hva det betyr?
  - Nei, ikke sdan riktig?
  - De m se til f Dem noe p hnden.
  - Nei, jeg tror det ikke. Jeg vet det er noe med hus nemlig. Men jeg vil ikke kjpe hus. Jeg vil bygge.
  - Sjl?
  - Ja! Det er ingen sak. Adj. Han gikk.
  Jeg hensank i dype tanker over hans ord. Kafen var blitt tom, og de fleste bord var ledige.
  Med en gang sto en mann ved bordet. Jeg s opp. Jeg kjente ham ikke. Allikevel syntes jeg jeg hadde sett ham fr.
  - Unnskyld, sa han, kan jeg f lov drikke en seidel ved Deres bord?
  - Med fornyelse, sa jeg litt forbauset. Der sto jo s mange ledige bord rundt omkring.
  - Takk! Jeg kommer fra Grand. Der prvde jeg f en seidel. Men de kom aldri med den.
  - Jeg kjenner til det!
  - Jeg hater Grand.
  - Hvorfor gr De der da?
  - Fordi jeg undertiden allikevel m se mange mennesker.
  - Hvorfor gr De da heller ikke i Losjen. Her er jo ogs i alminnelighet mange mennesker.
  - Jeg hater Losjen.
  Han stirret en stund vilt frem for seg og vedble:
  - Jeg hater Kristiania . . . Jeg hater dets gater og gatene utenfor byen.
  - Hvorfor hater De den?
  - Jeg har vrt i utlandet.
  - Det har jeg ogs, men jeg elsker Kristiania.
  -  Hvor har De vrt henne?
  - I Frankrike, Tyskland, Danmark, Sverige, Holland, Belgien, Spanien, England.
  - Pytt! Det er jo bare Europa. Jeg har vrt i Nord- og Syd-Amerika, og alle yene i Vestindien.
  - Pytt! Det er s mange som har vrt i Amerika. Jeg har vrt i Afrika - i Algier.
  - , ja! Algier er jo egentlig Frankrike.
  - Men nr De hater Kristiania, hvorfor er De s her?
  - For ergre min familie! Forstr De?
  - Ja!
  - Jeg har en rik og meget snobbet familie. Da jeg var ni r, ble jeg sendt til sjs for forbedre meg. Men jeg har aldri forbedret meg. Nu er jeg fire og tredve.
  - Det var alts for ergre Deres familie De vendte hjem?
  - nei, jeg visste ikke dengang hvordan de tok det, men jeg er tross alt litt av et familiemenneske, skjnt jeg er innesluttet. Men jeg ble drlig mottatt.
  - Men hvorfor det egentlig?
  - Fordi jeg generer min fine familie med g i arbeidsdrakt p gaten og vet at jeg er arbeider.
 - Hva slags arbeider er De?
 - Jeg er mekaniker, bisykkelfabrikant.
  - Men nr De nu har ergret Deres familie lenge nok, vil De da ikke reise over til Amerika?
  - Nei, det ville glede dem altfor meget. De vil stadig ha meg til det. Nei, jeg blir her. Jeg er ikke tilfreds, men jeg er tilfreds med ikke vre det. Det som plager meg mest er at jeg er gjennomgende alene.
  - Skaff Dem en venninne.
  - Jeg fulgte henne nettopp i selskap. Men vi kan vre s lite sammen. Til meg kan hun ikke komme. Det gr ikke an, da jeg bor ganske alene. I hennes familie kan jeg komme en gang i uken. Forresten m vi sitte p kaf.
  Der gikk noen herrer forbi og hilste.
  - Hvem var den store mannen? Han s ut som en dyktig sportsmann.
  - Nei, det er ikke det han mest utmerker seg ved.
  - Hva er han da?
  - Stor jordbruker, politiker og redaktr. Det er Emil Fren [1858-1929].
  - Er han venstremann?
  - Ja, det vet Gud!
  - Er De kanskje ogs venstremann?
  - Jeg er sosialist.
  - Det er jeg ogs, jeg er dobbelt-sosialist til liv og sjel.
  - Hva sier Deres lille venninne til det?

  - Vi taler ikke om politikk. Vi taler om gifte oss. Jeg har tenkt sette en stabil rekord nu. Men det er vanskelig.
  - Skaff Dem noe p hnden! Vet De hva det er?
  - Nei. Men jeg vet at det er det min familie er blitt enda rikere ved. Og s vet jeg at det er oppe hos Red i Caf du Nord at man ordner det. Jeg skal tenke p det. Farvel! Unnskyld at jeg satte meg her og drakk mitt glass l ved samme bord, men det kan jo ikke gjre noe. Jeg kjenner ikke Dem. De kjenner ikke mg. Farvel!
  Idet han reiste seg, visste jeg hvor jeg hadde sett ham fr. Det var den mannen som ville sette seg, da jeg tok dette bordet. For ham knyttet der seg visst minner til dette.
  Det var naturligvis her han pleide sitte med sin lille venninne.

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 446-449

Christian Krohg om tobakk

  Flgende historie skrev Krohg i 1903. Han kalte den Annenhnds tobakk:

  Utenfor en kaf i Paris satt jeg ved siden av en gammel velkledd borgermann eller grosserer, som penbart var filantrop. Han kastet alltid sin halvrkte sigarstump hen til de fattige folk som pleier g og samle opp den slags under stolene og mellom bordene. Undertiden ga han de stumper som l litt av veien, et puff med stokken henimot staklene, eller gjorde dem oppmerksom p en eller annen der var kommet hen i en krok, og som de ikke la merke til.
  Da jeg derp forlangte en pakke sigaretter av oppvarteren, spurte denne om jeg ville ha dem hndrullet. Jeg svarte ja! Og han gikk. Men den gamle herre byet seg hen til meg og hvisket: Ta dem ikke.
  Da oppvarteren kom, sa jeg at jeg hadde betenkt meg. Han s litt betuttet og ergerlig ut, og gikk etter andre.
  - De hndlagede sigaretter er nemlig laget av tobakken i slike stumper som samles opp her p gaten, sa han.
  - Men de er jo dyrere enn de andre.
  - Ja, ellers ville man forst det, og ingen ville kjpe dem.
  - Er De sikker p det De sier?
  - Aldeles!
  - Hvordan kan De vite det?
  - Jeg kjenner forretningen, har selv vrt stumpesamler. Jeg har levet av de tobakkssmuler, som falt fra mine herrers bord.
  - Det er alts sant at man kan bli rik p den mte?
  - Egentlig rik vel ikke. Men jeg har dog lagt opp en 100 000 francs, s jeg nu lever som en beskjeden rentier. Det var her ved denne kafen jeg samlet min frste stump, og det er kanskje derfor jeg har bevart en viss forkjrlighet for den.
  Det var i keisertiden jeg debuterte. Jeg var uten arbeide, uten en re og uten en venn, og drev en hstaften melankolsk nedover boulevarden, slepte mine skosler henad fortauet, aldeles slv av sult og trst.
  Da stanset plutselig en fillet, ukjemmet fl fyr opp foran meg, mlte meg fra topp til t og sa plutselig:
  - Du ser ut som du hadde bruk for tjene to francs.
  - Ja, det vet Gud!
  - Jeg sker nettopp en kompagnon. Vis meg hendene dine.
  Jeg adld.
  - Det er bra, sa han, du har lange fingrer. Gjr nu bare som du ser jeg gjr.
  Han byet seg ned, gled inn mellom bord og stolben, ned mellom kafgjestene og samlet sigar- og sigarettstumper. Jeg fulgte ham, men det var et trettende arbeide. bevege seg i timevis i en s byet stilling, med oppmerksomheten spent hele tiden, med lurende yne, mens ens hender blir mme av den stadig gnidning mot asfalten, er forferdelig. rote om i sle, sagflis og sand, som jo alltid stres foran kafene, og i gjestenes spytt efter en liten sigarett, fuktig i den ene ende og ennu gldende i den annen, det er ikke morsomt. Men som sagt, jeg var sulten, og for f mat skulle jeg gjerne gjort det som var enda verre. Vrt arbeidsfelt var fra Port St. Denis til Madeleinen. Vi avbrt en gang under vr mysommelige jakt og tok et glass l, et stykke brd og ost. Vi rettet for vrig ikke vr rygg fr klokken 1 om natten. Men da hadde jeg fem ganger tmt mine fulle lommer i min arbeidsherres pose.
  Og min arbeidsherre var tilfreds med meg og betalte meg to francs.
  Neste dag foreslo han at jeg for alvor i forretningen.
  Vi la oss til sengs klokken 2 hver natt i et ytterst tarvelig losjihus og sto opp klokken 7. Man m vre av jern, nr man vil gjre sin lykke som stumpesamler.
  Frst underskte vi sppelkassene utenfor kafene, isr nattkafene utenfor hallene, og der var gjerne en god hst. Jeg elsket denne delen av jobben, for man behvet jo ike bye seg s dypt, som ellers. Man sto nesten oppreist og rotet med en stokk med en spiker ute p spissen, en slags fiskestang.
  Men for f lov av kafene til rote i sppelkassene, mtte vi riktignok til gjengjeld hjelpe oppvarterne med flytte ut og ordne bord og stoler p fortauet, feie og vanne og str sagflis p gulvet. P de fineste restauranter Tortoni og Maison dOre mtte vi endogs ovenikjpet kjpe stumpene for 1 francs eller 1,50 pundet.
  - Men hvorfor gikk De s dit, nr De fikk dem billigere annetsteds?
  - Jo, de var der av en meget bedre kvalitet, bare halvrkte og ikke tygget snder og sammen. Der var mange andre i vr bransje som gjerne ville fortrenge oss som kunder, men vi hadde kontrakt.
  Efter frokost kom den betydningsfulle del av arbeidet, ordning og sortering.
  I den tid hadde stumpesamlerne det ikke so flott som nu, da de har sm trebrakker inne i byen. Vi mtte oppholde oss i fri luft p kaiene, og kun i regnvret trakk vi oss inn under broene.
  Sigarstumpene ble frst lagt til side. Vi hakket dem svrt pent, blandet noe alminnelig tobakk imellom. Det ble et utmerket stoff til rke i pipe, nr det ble trret godt.
  De beste av sigarettstumpene, skjnnheter, som vi kalte dem, klippet vi bare av en liten skive for begge ender og rullet et havana tobakksblad omkring. De kaltes da sigarsigaretter og solgtes for 25 centimes for en pakke p 20 til portierene i Qartier Latin. Alminnelige sjofle stumper klypet vi bare den brente ende av, s knapt som mulig, naturligvis, tok papiret av og trret dem, men luksussigarettene, de, som vi hadde kjpt i de fine restaurantene, behandlet vi med den ytterste omsorg. Nr tobakken var trret, vtet vi den med noen drper ekstra fin kaffe, man mtte forresten nye beregne hvor mange. Vi hadde sledes 4 sorter, og nu gjaldt det avsette dem, for klokken var imidlertid blitt 5.
  Vi solgte frst engros oppe p vrt kvistvrelse, hvor vre beste kunder, en tre-fire oppvartere, innfant seg p denne tid. Enhver av dem kjpte et pund av merket Fin-fin for 2 francs 75 eller 3 francs, alt etter trrhetsgraden. Derav laget de alts disse hndrullede sigaretter, som jeg frardet Dem kjpe, og som er dyrere enn de andre. De er naturligvis ikke engang hndrullet, men laget p disse sm apparater man kan kjpe i enhver tobakks-butikk. Alt sammen er annenhnds eller rettere sagt annenmunns tobakk.
  Resten av detaljhandelen foregikk p et bestemt gatehjrne, hvor man visste vi sto. Og det var ikke bare fattige vi hadde til kunder; skuespillere ved smteatrene, studenter, seminarister og smkjpmenn. Enkelte av dem skammet seg, talte med lav stemme og gikk fort sin vei, som om de hadde gjort noe galt, men andre brydde seg ikke om det, ble endog stende for prute og forlangte noe p kjpet, hva dog de sjelden oppndde.
  Gjennom 25 r drev vi forretningen, og vi tjente i alminnelighet 20 francs om dagen.
  Men vrt personlige forbruk var ringe, vi la opp. Efter omkring 25 rs forlp oppdaget vi, at vi med renter alt i alt hadde 180 000 francs, at vi var rike.
  Vi besluttet gi plass for yngre krefter og trekke oss tilbake.
  Min kompagnon ville endelig ut p landet, og vi kjpte et lite sted. Men det ble ikke videre stell med haven. Vi hadde gtt tilstrekkelig byde mot jorden i vrt liv, og likte ikke den stillingen. For et par r siden dde min kompagnon og testamenterte meg sin del av formuen. Jeg flyttet inn til min kjre boulevard . . . Se der! utbrt han leende. Der snappet en samler en stump av en hndrullet sigarett, som den fine herre der borte kastet fra seg. Det blir Tredjehnds tobakk! Den varen frte vi dog ikke!


(Stumper)

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 431-433

Christian Krohg om et sprsmlstegn

  Jeg er i mer eller mindre kjent stil tilbake med misvisende overskrift. Men karen som i det flgende ble intervjuet av Krohg i 1897, er ikke s lett f tak p. I hvert fall ikke hvor han kom fra. Krohgs overskrift er kanskje ogs p tyttebrtur, for av ukjent grunn skriver han: Johannes Olsen Halden. Men er han fra Halden? Uansett, p grunn av eller p tross av mange god-dag-mann-kseskaft-svar, s fant jeg dialekten og sprkfringen ganke underholdende. Selv om jeg ikke forstod mest. S her er det:

  - Hva er p ferde i dag?
  Redaktren pnet dren til sidevrelset, puttet meg inn og lukket efter meg.
Henne i et hjrne sto en landlig utseende mann. Jeg satte meg straks, grep en blokk, dyppet pennen og vinket oppmuntrende at han skulle komme nrmere, hvorp jeg sprrende betraktet en kasse han hadde hengende p ryggen. Han lftet den av, pnet et lokk og dro frem noe rart langt med skruer p i den ene enden.
  - Ain langelaik! sa han.
  Musikk og atter musikk! Og s var han jo i ovenikjpet p mlet! Jeg reserverer meg p det bestemteste mot gjengi dette korrekt.
  - Hvor er De fra? spurte jeg efter nye ha besiktiget det barbarisk utseende instrument, samt prvende klimpret litt p strengene.
  - Fr Raudal.
  - Hvor ligger Raudal?
  - Det veit eg ikje.
  - Er det ikke derfra De er?
  - Nei, eg er fr Aurdal.
  - Hvor ligger Aurdal?
  - Det veit eg ikje.
  - Er De ikke derfra?
  - Nei.
  - Hvor er De fra da?
  - Fr Urdal?
  - Hvor ligger Urdal?
  - I Valders.
  - Er De kommet med jernbanen?
  - Naj! Eg er gangandes.
  - Hvor lang tid bruker De p turen?
  - 8 daga.
  - Blir det ikke da billigere reise med jernbanen?
  - Naj. Eg har s mange kjenste undervegs, s eg slepp med bitala litt eller ingenting. Eg har ogs mange kjenste fra Valders her i byen. Ole Kjrstad for eksempel bor i Pilestredet nr. 100. Nielsen bur p veien til Holmenkollen, og s er det en dvstum. Eg ligg engo natt hos kvar hos dem. S spelar eg for dem de tonene de kjenster fra Valders.
  - Ikke for den dvstumme vel?
  - Jo mest for han! Han held med hendene i bordet som laiken str p. S hyrer han koss lt det er. I gr hadde han buden p selskap p meg. Der var 8 dvstumme. Daj satt rundt bordet og haldt i bordplaten. Eg mtte spela kvar lt mange gonger.
  - Er De grdmann?
  - Ja, eg hev ein liten gard. Men det gjeng ikje rart, for eg har kone og 7 barn og to gamle srge for. Derfor er eg kommet med lajken for se tene noin krone til dem.
  - Kan De ikke tjene noe i Valders?
  - Naj! Det er rart tene 3 kroner i Valders og det er bare om sumaren t byfolk ajn kan tene det. Men ejngang tente eg mange krone, det var d eg spelte for Dronningen. D fekk eg 10 krone og 5 av prins Eugen [Eugen Napoleon Nikolaus, 1865-1947, dronningen var Sofie av Nassau, 1836-1910].
  - Hvordan kom De til spille langeleik. Er det alminnelig i Valders?
  - Eg begynte trast eg var konfirmert. Frst ville eg lra til bli felespellemann. Men eg fekk ikjenoe greie p det. Eg kunne ikje f fingeradn tel. S tok eg laiken. Det gikk bra. Og s lrte eg litt trekkspel.
  - Hvem lrte De langeleik av?
  - An hail gammal mann, gamle Fuglehoug. Ogs vart det ai frt gammal ai, gamla Beret Pynten. Henne fikk jeg lov lye p. En t dai lkkan hennes har eg hrt her i byen bli blst p hdn.
  - Er der folk der oppe som selv lager melodiene?
  - Ja, danseltane, springdans og halling og vals. Men lyaltane er blett tel p aen mta.
  - Hvordan det da?
  - Der er ein som heite Thomas-klokkelten. Den ble tell sin at der var en skytta etter den sorte dd, som gikk til skogen for skjte den ville fuggl, s satt der en p en busketopp. Han skaut. Da klang det, og da han skolde se etter, s var det ain kirke, som han hadde skjtet p. Han gikk inn i kirken, og der l det en bjdn foran altari. Den skaut han og flde skinnet av. Og der finnes enda p noin grda noin lappa igjen av det.
  - Ble den kirken liggende der oppe siden?
  - Ja, det ble den. Den ligger der enda. Men eg veitkje anti det er i Vang eller Hedalen, den finnes. Der er en annan lyaltt, som er laget av ain gjrg.
  - En hva for noe?
  - Ain gjrg, ain huldre.
  - N, hvem lrte den s av huldren?
  - Ho sto p et fjell utanfre kirken, mens presten sto p stolen, og sang s alle folkene gikk ut av kirken og lya p henne. Til sist kom presten og bannstytte henne ned av fjellet. Thomas-klokkelten er kommen til p den mten jeg sa, men dette med gjrgen er vel bare forteljing?
  - Nei, hvorfor det!
  - Ja gamle Fuglehoug, han er sikker p det. Men han er n s trofast, han.
  - Har De aldri spilt offentlig her i byen?
  - Jo, p Alhambra og hos goodtemplarene ute p grdsplassen i fritien deres. Jeg spurte han som var inne i lokalet, om jeg kunne f lov. Ja, hvis han fikk treadelen, svarte han. S gikk vi med en hatt bakefter. mye er det kommet inn? spurte han. 6 kroner, talte jeg opp. Behold det alt sammen du, sa'n. Og jeg var glad, kan du vite.
  - S n fr De spelle litt for meg da.
  - Dans eller lyaltt?
  - Spill Thomas-klokkelten! sa jeg og stttet pannen i hnden for helt kunne hengi meg til musikken.
  Han tok frem en liten pinne eller spn og slo med den mot strengene, hvorved der fremkom en meget stemningsfull lyd. Jeg syntes, jeg hrte de 7 klokker, som ringte i den av Sortedden herjede dal.
  - Takk, takk skal De ha! det var riktig vakkert.
  - Vakkert? Han s forbauset p meg. Eg stelte jo bare p hajn. En m jo alltid stemme frst likesom med felen. Men n kommer Thomas-klokkelten.
  - Vent litt! ropte jeg, reiste meg, styrtet hen og pnet dren til redaktrens vrelse.
  - Er ikke musikkanmelderen til stede?
  - Nei!
  - S m i det minste teateranmelderen komme.
  - Han er i sitt departement.
  - Da fr de som er her, virkelig komme inn og hre p og dele ansvaret.
  Verdens Gangs vrige personale kom inn og dannet et helt auditorium. Dessuten en verdig grhret herre, som nettopp hadde en konferanse der oppe. Redaktrens store sorte hund Vige avsluttet toget.
  Valdrisen spilte mange nummer til stor tilfredshet og under dyp taushet fra tilhrernes side, efterat jeg med noen kraftige hysj hadde stanset Vullums [Erik Vullum, 1850-1916, norsk skribent, redaktr, posr og folketaler] og redaktrens politiske samtale om Japan-traktaten, og bortsett fra et par langtrukne hyl, som hunden presterte.
  Et av nummerne var penbart en halling eller en springdans, for med en gang begynte den grhrete herre banke med hlene i gulvet og derefter under stadig banken sparke ut med benene og knipse med fingrene, hvorp hans bevegelser litt efter litt utviklet seg til en kraftig og elastisk bondedans med kast og hopp, s at Vige pipende gjemte seg under skrivebordet.
  Da spillemannen til sist stanset, utstrakte Vullum sin arm over oss som til velsignelse, frte den flate hnd i lange dnninger frem og tilbake og fremsa i takt hertil langsomt og hytidelig et sitat av Peer Gynt:

Hans ferd var langspill under spnens demper.


(Langeleik)

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 421-428

Knud Geelmuyden Bull

  For en stund siden gjorde noen meg oppmerksom p denne karen. Og siden har historien om ham ulmet og fascinert mitt rustne sinn. Min venn hadde rett! S derfor denne digresjon fra Krohgs anekdoter og intervjuer. Men pust ikke lettet ut, jeg kommer tilbake til Krohg!

  Knud Bull (1811-1889) var ikke som s mange andre. Heldigvis, kan man kanskje tillegge. Han var i hvert fall ikke som s mange andre norske malere, for det var egentlig det han var. Bermt ble han ogs, men ikke bare p grunn av sine malerier. Disse fant han erkjennelse for i Tasmania, av alle steder, og i Europa lenge etter sin dd.

(Bull: Parti fra Bergen, Nordnes og Sandviken sett fra Laksevg)

  Utgangspunktet var slettes ikke ille, for han gikk i skole hos en av de beste. Nemlig J. C. Dahl (1788-1857), men Bull holdt ikke ut - eller fikk ikke lov til - hospitere i Dresden mer enn syv-tte mneder, fra rundt november 1833. Knud var bror av fiolinisten Ole Bornemann Bull (1810-1880) - kanskje en av grunnene til at han i ettertiden ble litt bermt. Mer s fordi han skulle ende som familiens sorte fr.

  Etter oppholdet i Dresden vendte Knud tilbake til Bergen hvor han satset p en karriere som maler, men lykkes ikke helt. Til hans forsvar m vel sies at det p den tid var alt annet enn enkelt livnre seg som maler i lille Norge. Selv Dahl klarte ikke det her oppe i steinrysen; han ble boende i Dresden store deler av livet. P slutten av 1830-tallet var Knud p farten rundt i Europa, og traff blant annet sin storebror Ole i London i 1837. Filonisten hjalp ham med penger, Knud var stadig i beit for det. ret etter var han tilbake i Tyskland, hvor han traff kjpmannssnnen og bergenser Peter Schmidt. Fra 1843 oppholdt han seg i Stockholm, hvor han ogs forskte f maleoppdrag.

  Et par r senere vendte han tilbake til London. Hans krumspring der var nok alt annet enn gjennomtenkt, i hvert fall ikke hva konsekvensene kunne bli: Han prvde seg nemlig som falskmyntner. Han tegnet og forskte f trykt norske 100-spesidaler, idet han utga seg for vre representant for Norges Bank ovenfor en engelsk gravr. Der bestilte han en trykkplate, og 2400 ark spesialpapir ble innkjpt. Men gravren fattet mistenke og kontaktet politiet. 19. desember 1845 ble han (og medhjelperen Peter Schmidt) funnet skyldig i falskmyntneri og dmt i Central Criminal Court i London til 14 rs straffarbeid i Australia. Den norske regjering antok at Bull og hans medsammensvorne hadde tatt sikte p trykke opp 200.000 hundredalersedler, alts 1/5 av Norges driftsbudsjett.

  Knud og Peter ble frt i lenker om ombord p fangeskipet John Calvin, en bark p 510 tonn, bygget i 1839, alts forholdsvis ny. I underkant av 200 fanger i lenker under dekk fulgte med p turen til Australia, med avgang 13. mai 1846. Knud ankom frst Norfolk Island 21. september samme r, og ble overfrt til fangeleiren Port Arthur i Tasmania fra 15. juni 1847. I mai 1849 havnet han i Hobart, hovedstaden p Tasmania. Der var han heldig og slapp p grunn av en byrkratisk bommert fri fr tiden, trass i et mislykket fluktforsk.


(Bull: The Wreck of HMS George III, 1850)

  I 1852 mtte han Mary Ann Bryen (fdt 1832), en straffedmt engelsk kvinne. De giftet seg 18. mai samme r, og fikk til sammen fem snner: Edward Knud (fdt september 1852), Ole, Johan Storm, Alfred Johan og Joseph Jens (fdt 1860). Alle guttene begynte male, bortsett fra Johan, som dde som 2-ring i 1858. Knud Bull forskte tjene til livets opphold som maler av portretter og landskapsmalerier. Han virket i tillegg som tegnelrer ved flere av byens utdanningsinstitusjoner. Han hadde jo, om enn ikke s lenge, blitt opplrt i en stram europeisk malerskole, helt ukjent for et Oseania i stpeskjeen. Fra 1855 (samme r som to av Knuds malerier ble utstilt ved Verdensutstillingen i Paris) finner man dog f spor etter hans malergjerning. ret etter flyttet han til Sydney, ret deretter igjen falt han tilbake til gamle synder og ble tatt for sjekkforfalskning, men frifunnet pga. mangel p bevis. I rene som fulgte underviste han, men malte lite selv, og livnrte seg og sin familie med diverse forefallende arbeid.

  Knud Bull ble begravet julaften 1889 p Rookwood Anglican Cemetery i Sydney, etter ha gtt bort to dager fr av tyfoidfeber. Han opplevde se alle sine ni barnebarn fr han avgikk med dden. Hans kone, Mary Ann, hadde gtt bort over 20 r tidligere, i mars 1879. Hennes ddsrsak: Utmattelse og epilepsi.

  Nrmere hundre r etter sin dd begynte Bulls malerier vekke oppmerksomhet blant samlere. I 1982 ble to bilder han malte p Boa Vista (motivet fra Kapp Verde-yen ble malt underveis fra England) solgt for 64.000 pund p en auksjon i London. En australsk kunstner fra det 19. rhundre hadde aldri oppndd hyere pris. 1989 ble et nytt oljemaleri med motiv fra Hobart og Mount Wellington ogs solgt p auksjon i London. Det oppndde 180.000 pund, eller i overkant av 2 millioner kroner. Flere av bildene Knud Bull malte i Hobart, henger permanent utstilt i The Tasmanian Museum and Art Gallery.


(Bull: View of Hobart Town, 1853)

  Jeg har plyd gjennom noen - til dels - motstridende fortellinger og oppfatninger om og fra Knud Bulls liv. For meg fremstr han som en drmmer og rimelig naiv, ingen forbrytelse det. Men at han begikk minst n hersker det liten tvil om, og straffen var hard. Norges Bank (som sendte en representant for vitne mot Bull & Schmidt i London) betraktet falskneriet som et overgrep mot nasjonen, og fikk gehr hos den engelske dommer og jury. Selv i London vakte saken oppsikt og overskrifter.

  Den 9. november 1825 ble falskmyntneren Jens Amundsen Fenstad (fdt 1778) henrettet ved halshugging p retterstedet p Nordnes i Bergen. Han var den siste i Norge som ble henrettet for en slik forbrytelse. Blant hundrevis av tilhrere som var samlet p Nordnes, stod 14 r gamle Knud. Man skulle tro at bivne noe slikt ville ha en avskrekkende virkning. Men 20 r senere ble han alts selv dmt. Og i forhold til Fenstads straff, var kanskje ikke Knud Bulls s hard allikevel.

For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk kunstnerleksikon, Ragnar Kvam Jr.: Straffen, Gyldendal, Oslo, 1999.

Christian Krohg om den siste bergenser

  I 1903 forfattet Krohg flgende epistel, og for en gangs skyld har jeg prestert en noenlunde korrekt overskrift, ogs Krohgs var Den siste bergenser:

  Bergensere? sa bergenseren. Ok! der er slets ikje mer enn n igjen av dem far! Ikje av de ekte. Vet De, ka der utfordres for vre en bergenser? Frst og fremst forretningssans, - medfdt forretningssans, hjertelag, litt passelig ondskap innimellom, evne til holde skltaler i tide og utide over hva som helst og en umtelig interesserthet for teateret. Men han m ikje selv g til teateret. Han m ha brennende lyst til det, mens han er ung, og nr han har tjent sine penger, m han protegere teateret. Men blir han skuespiller, er det forbi med det bergenske ved ham. Da mister han forretningslivets bakgrunn, det lille spissborgerlige sennepskorn, som skal finnes oppi lyrikken, s den ikje setter like over Flyfjellet med engang, og til det spissborgerlige hrer ogs at han m vre fryktelig bange for hva folk sier om ham. Det er lyrikeren som gjerne vil det, ser De, men s kommer forretningsmannen straks opp ian, og han vil ikje der skal sies noke som kan skade forretningen. For det er den han lever av. Derfor vil han selv gjerne spke og gjre abligyer, for selskapsmann er han jo. Men skam f den som ikje tar ham alvorlig og anser ham for en alvorsmann. Med alt det m jeg nu f lov til uten vre ubeskjeden ha fornyelsen av utbringe en skl for min kjre fdeby Bergen, idet jeg tillater meg gjensitere en sammenligning, jeg engang anvendte i en tale jeg holdt ved Fiskeriselskabets festmiddag i Bergen 1893, idet jeg tok meg den frihet kalle Bergen for Norges Liverpool, og jeg har det hp at De vil vre med p denne skl. Norges Liverpool leve!
  Jeg s meg forsiktig om i Speilsalen p Grand, hvor vi satt, og hvisket:
  - Det leve!
  - Men Johan Bgh [1848-1933, norsk forfatter og museumsdirektr, styremedlem i Den Nationale Scene i Bergen] er da ekte bergenser?
  - Der vill ikje vre hans make til vre bergenser, hvis han bare var forretningsmann, men har ikje ftt brsoppdragelse, og derfor er han litt for snill. Hans taler er bergenske, men han blander ikje lyrikk og forretning sammen sledes som en annen, en stor grosserer jeg skal tillate meg fortelle om, idet jeg dog frst, siden De var s elskverdig vre med p sklen for Bergen, skal ta meg friheten med Deres tillatelse utbringe en skl for (han bukket lett) Kristiania, Norges hovedstad.

Den skjnne stad ved den smilende vove
omgitt av ser og herlige skove,
sete for ndlivets glimrende stab,
sentrum for kunst og videnskab.

  - Det leve!
  - Det leve!
  - Den grosserer jeg ville tale om, han var taler, dikter og hadde i sin ungdom debutert p teateret. Men heldigvis gjorde han fiasko og gikk til handelen i stedet. Men han anvendte sine krefter i velgjrenhetens tjeneste. P grunn av sine tidligere interesser ble det isr til fordel for skuespillernes pensjonsfond han virket, og alltid efter sterkt press. Dessuten var det ham en stor fornyelse arrangere begravelser. Ingen har som han forsttt forene merkantile og estetiske interesser. Sledes skaffet han seg engang selve Bjrnstjerne Bjrnson p hnden. Det var dengang Bjrnson reiste p turn med fru Ibsen og med Fischer som impresario. P dampbten fra Bergen til Stavanger spurte han Bjrnson om han ikke ogs kunne g til Haugesund og gi en opplesning der. Han forestilte ham at det var synd for Haugesund at det alltid skulle forbiges, da de var meget mfintlige der, isr p dette kildne punkt De vet, dette at de ikke hadde noen stortingsrepresentant.
  Det er ogs urettferdig. Vi skal se, sa Bjrnson. Kall p Fischer! Det ble ordnet, bare de kunne sende ekstrabt efter dem. Mens forestillingen sto p i Stavanger, pilte bergenseren til Haugesund og gikk rundt til byens fedre, som ble sjeleglade. S da han med det samme tilbd dem et par hundre sekker rugmel hver, var det naturligvis ikke nei i deres munn. Han solgte da hele sitt parti p 800 sekker. En time efter kom avbudstelegram fra Bjrnson. Men salget var avsluttet uten klausul.
  - Nu har jo Haugesund ftt representant?
  - Ja, og vedkommende grosserer ble begeistret og var den frste som sendte dem et gratulasjonstelegram, hvori han med det samme tilbd dem 500 sekker hvetemel, som de selvflgelig yeblikkelig kjpte. La oss med det samme, hvis De, som jeg hper, intet har derimot, tmme et glass for den rettferdighetsbehandling, som om enn sent nu er skjedd likeoverfor Haugesund. Skl!
  - Skl! Men den grossereren er det vel De sikter til, nr De taler om den eneste ekte bergenser.
  - Nei! for han har fulgt den siste mote, som den oppvoksende generasjon er helt gjennomsyret av. Han er blitt stlandsk eller bestreber seg for vre det. Kristiania-kjpmenn opptrer jo aldri offentlig og skriver ikke vers. Dessuten har han tatt seg meget nr av noen uhell som har truffet en venn av ham. Og han opptrer derfor aldri mer ved velgjrenhets-forestillinger. Han ofrer seg helt og holdent for sin forretning.
  - Hrer forresten ikke ogs politikk med til det som karakteriserer en virkelig bergenser?
  - Okk! Jo! Jeg skulle tro det! Isr den ideale del av den. Og det aktuelle. I dag s jeg statsrd Sunde i Stortingsgaten og ropte til ham: Gr dere eller str dere? Vi vet ikke riktig, svarte han, for vi har jo ikke absolutt majoritet imot oss. Jeg telegraferte straks denne sensasjonelle nyhet til Morgenavisen i Bergen.
  - De har jo ogs en forretning. Hva er det for en slags?
  - Alt mulig. Hyseboller fra lesund, mel, fisk, skuter, og isr nye oppfinnelser i alle retninger; det setter fantasien i bevegelse.
  - S er det vel Dem som er den siste bergenser?
  - Ja! Men la det ikje komme videre. Det vil nu si at mitt bergenske er jo litt for avslepet. Ja, m det forresten vre meg tillatt i den anledning pkalle Deres oppmerksomhet ...

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 398-400

Christian Krohg om skreddere

  Krohg intervjuet opptil flere av dem. Flgende er forfattet i r 1900, og overskriften lyder: Teaterskredder A. J. Juul:

En dag fikk jeg flgende anonyme skrivelse:
  Gamle teaterskredder Juul kan feire sitt ttiende r 4. mars. I rrekker har han gjort seg bekjent blant kunstnerne. Srlig avholdt var han av Banden i sin tid, der ogs overrakte ham en slvpokal. Det ville more flere, om De engang tegnet ham. Mange ville nok da minnes Glade Juul, som han ble kalt. Med bnn om at De ikke blir ond for opplysningen

tegner forbindligst
A. P.

  Det passet s meget bedre som Juul aldri har vrt min skredder, hvorfor der ingen misstemning fantes mellom oss.

  Jeg ble mottatt av hans smilende, blide kone, garderobeforstandersken ved Nationaltheatret, Juul selv l i sin seng.
  - Er De syk?
  - Nei, langtfra, sa han og smlo. Jeg er bare gammel, og s ble jeg lam for et par r siden, s jeg kan ikke g mer, og s sitter jeg inne.
  Hans kone hjalp ham opp og hen til vinduet like ved siden av. Der satt han og s glad fremfor seg, mens aftensolen skinte inn p hans hvite hr. Foran ham p bordet sto et stort fuglebur og et akvarium med gullfisker.
  - Det kan vel bli litt langsomt det sitte her, nr Deres kone er p teateret?
  - nei! Jeg arbeider jo. Og s har jeg gullfisken der! Og fuglen. Jeg kikker inn i buret.
  - Der er jo ingen.
  - Jo, han er da der. Men han sitter vel borte i en krok og sover. Han er gammel han ogs. Han er atten r. Nei men, jeg glemmer jo rent! s har jeg jo e padde oss, e levende pade! kjre mor! Du m da endelig ha hit padda!
  Fru Juul rotet en stund under sengen og under mblene i det annet vrelse, s kom hun med en usedvanlig livlig liten skilpadde.
  - Hu kommer hit og spiser hos meg. Hu vet s vel hvor hu skal f mat henne.
  - Hva fr den da?
  - Gulrot.
  - Hvor gammel er den?
  - Vi vet ikke. Vi har bare hatt den i to r.
  - De har vel som ung vrt atskillig ute og reist?
  - Ja, jeg var i Hamburg og inntrdte efter konkurranse i deutsche Bildungsverein og ble utnevnt til 1. professor som tilskjrer.
  - Hadde De kunnet lre det her hjemme dengang?
  - Ja, der var en finne, som het Holmberg, som reiste rundt og ga undervisning i matematisk tilskjring.
  - Matematisk?
  - Ja, en flink tilskjrer br vre matematiker, s han kan skjre til en drakt, bare han ser et menneske for seg.
  Han lo.
  - Men nu tar de det jo ikke s nye.
  - Nei, skyndte fru Juul skyte inn, det var annerledes da de sydde mesterstykke, dengang da laugene ennu eksisterte.
  - Hvordan gikk det for seg?
  - Der ble hentet en mann som der skulle syes til. Og nr han hadde skret til, s ble det nerlst. Der mtte ingen forandring gjres. S trdte bedmmelseskomiteen sammen . . .
  - Det var oldermannen og bisitterne, sa fru Juul.
  - Ja, men det var byens frste herrer som skulle avgi sin formening. Det foregikk nede p Rdstuen. Og dit var drakten sendt ned, da den var ferdig. S hentet de mannen som den var sydd til, og han mtte trekke p seg klrne.
  - Var det ikke Petersen som var en av bisitterne? spurte fruen.
  - det var forskjellige av byens unge flotte herrer som ble oppnevnt. Men det var ikke s mange slike den gangen. Det var i grunnen bare fire. Det var Preuthun, og s var det kandidat Srenssen, som senere ble statsrd. Og s var det kammerherre Holst og kandidat Christensen, Stavangerlven, som de kalte ham, for han var fra Stavanger, ser De. Disse avvekslet som bisittere.
  Juul satt og lo stille for seg selv.
  - Hvordan foregr nu denne syning av draktene ved teateret?
  - Vi hadde jo en teaterbok se efter, som Bjrn [rimeligvis Bjrn Bjrnson, 1859-1942, norsk skuespiller, dramatiker, journalist og teatersjef] hadde anskaffet fra Tyskland. Det var fr Bloch begynte tegne. Engang s psto Bjrn at jeg hadde sydd feil en drakt til Rasmussen.
  - Jeg? sa jeg. Feil? sa jeg. Bjrn mente at jeg kanskje ikke hadde skjnt den tyske teksten. Jeg kan gjerne deklamere for Dere p tysk, sa jeg. Men ta bare drakten riktig p og ikke bakfrem, s tenker jeg nok han er riktig, og det var den. Fra den tiden har det ikke vrt et ondt ord mellom oss. Det gr nu ogs alltid fort over med Bjrn.
  - Juul har sydd for Kongen ogs til kroningen, for to konger, tror jeg, sa fruen.
  - Ikke egentlig for Kongen selv. Hans drakt ble sydd i Stockholm. Men jeg sydde for biskopen.
  - Tyet kostet ti specier alnen, sa fruen.
  - Ja, det var jo gull, gullmor, som det kalles. Og s var det ikke mer enn en halv alen bredt. Det var politimester Morgenstierne som hadde med det gjre. Han hadde vanskelig for finne meg. For jeg har aldri briljert med avertissementer og reklame. Men til slutt fant han meg og spurte, hvor meget ty der skulle til. Han hadde frst spurt Halvorsen og Nor og flere om det samme. Jeg sa tredjeparten av hva de hadde oppgitt. Ikke mulig, sa Morgenstierne, og s torde han ikke ta s lite, som jeg sa. Men det ble akkurat, og jeg sendte resten av tyet bort p Rdstuen, s han kunne se jeg hadde rett.
  - Hva ble der gjort med den resten?
  - Kjpmann Simonsen p torvet kjpte det.
  - Hva skulle han med det?
  - Trekke stoler med det.
  - Hva fikk De for sy den gulkpen?
  - Tyve specier forlangte jeg og fikk jeg. Men Morgenstierne syntes nok det var formeget. Men s forklarte jeg at der var stor risiko med det. Bare en eneste brekk p tyet, s var det spolert med det samme.
  - De hadde vel mange kunder i gamle dager.
  - Alt det som heter store folk. For eksempel sorenskriver Aschehoug. Men de er jo ddd bort de fleste for meg n.
  Han satt og tenkte seg litt om.
  - Jeg tror nesten, det er alle.
  Atter gransket han i sin hukommelse.
  - Alle.

  Efter en liten pause spurte jeg.
  - Og hva beskjeftiger De Dem med foruten stelle med fuglen, gullfisken og skilpadden?
  - Han arbeider hele dagen, sa fruen.
  - Ja, jeg syr igjen rifter og slikt, s at det er umulig se det. Jeg syr igjen for de andre skredderne, nr de er kommet i ulkka. Og det hender nok ofte, for de sender bort til meg hver eneste Guds skaftendes dag. Se her kan De se en bukse som jeg har reparert nu nettopp. Her ser De det stykke med hullet i, som jeg har klippet ut, for sy et annet helt inn isteden. Kan De se hvor det har sittet?
  Jeg s nye efter. - Nei, umulig.
  - Der!
  Heller ikke nu kunne jeg oppdage det minste.
  - Men hvordan i all verden gjr De det?
  - Siden De interesserer Dem for det, skal jeg forklare det. Ser De denne? Han holdt opp sine rystende fingrer. Det var s vidt jeg kunne oppdage at de klemte om en nl, den fineste, tynneste jeg har sett. En anelse av nl. Efter ha sett lenge p den, oppdaget jeg at der endog hang en trd i den.
  - Kan De tre i trden selv?
  - Det er ingen andre som kan, sa fruen.
  Juul smilte for seg selv.
  - Kan man da f s tynn trd? spurte jeg.
  - De tror jeg gjr det med hr, sa han. Men det er det ikke. For det er silketrd. Se her skal De se, siden De interesserer Dem for det.
  Han viste meg en snelle.
  - S tynn trd har jeg aldri sett.
  - Den er altfor tykk. Vi tar opp snuningen p den, s blir den tynnere, vi deler den i tre.
  - Si meg, har De vrt sammen med noen som kaltes for Banden i sin tid?
  - Ja! Mor! G og hent slvpokalen!
  Fruen satte en stor slvpokal foran meg, hvorp der sto: Taknemlig Erindring fra Banden.
  - Banden var et teaterselskap i Handelsstanden. Det var Magelsen og Stangberg og Mathisen ikke forglemme. Han har jeg kledd mangen gang til dame. Akk ja!
  - De hjalp da teateret i Studentersamfundet ofte ogs, husker jeg. Fikk De ingen slvpokal der?
  - Nei, men jeg ble resmedlem.
  - Si meg, kjente De i sin tid Wergeland?
  - Beste venn!
  - Kjente De ham i den siste tid?
  - Ja, jeg var nettopp oppe hos ham da. Han l i senga og skrev. Det var for blae. Skreddermesterne hadde nettopp ville nedsette lnnen for svennene. Det skrev han imot. Jeg var svenn den gangen. Det var tre dager fr han dde.
  - Visste han han skulle d?
  - Ja. Doktoren hadde sagt det.
  - Hva skulle De der da?
  - Det var ikke til ham selv. Men hans far var der. Jeg var bestilt opp for ta ml av ham til sorte klr til begravelsen.
  - Fortell meg litt mer om ham.
  - Jamen der kommer de!
  - Ah! Gratulantene!

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 334-338

Christian Krohg i Brum

  Overskriften min ble feil, det var nok mer Brum (i form av en dame) som kom til VGs redaksjon i Kristiania. Og Krohg selv brukte selv ogs en helt annen overskrift da han publiserte artikkelen i 1897:

Forskrekkelsen

  Sitt rutete sjal, som tross de seks graders varme hadde vrt surret rundt hodet, s nesen stakk frem som av en tevarmer, hadde den gamle bondekone endelig p min anmodning viklet av seg og lagt fra seg p armen av redaktrens lenestol, hvori hun satt like overfor meg og s p meg med et forferdet uttrykk i ansiktet.
  - De skulle vel aldri ha hrt slik forskrekkels!
  Det var i februar det hendte, i de aller koldeste dagene, men ennu snakker de ikke om annet i Brum, i hus og hytte og slott! Det er grt i grt overalt, og dem spr om ingen vil ta banen og reise inn til Verdens Gang med det.
  - Hva er det for noe da?
  - Ja, det skal Di f hre. Det er derfor jeg er kommet hit. Enda jeg har gruet for det i snart en mned. Og jeg kan da fortelle det, for jeg var med sjl. Og jeg skal ikke si et ord mer og ikke et ord mindre. Det er en forhendelse, som aldri har vrt fr og aldri kommer til bli.
  - Var det noen som har gjort noe galt?
  Ja, og det er noe som er forskrekkelig. Og skullen ikke ha p tugga for det, s skullen ikke ha p tugga for noentingen.
  - Hvem er det som skal ha p tugga?
  - Det er bestirer Stendal p fattiggrden p Dnsi.
  - N! Og hva er det s egentlig?
  - Er det ikke best jeg begjinner med begjinnelsen? Ta og skriv!
  - Jo, det er best.
  - Det var en gammal krok, en gammal stakkar, som dde p fattiggrden p Dnsi. Han hadde vrt en velaktet mann, en slitar, men n varn blett sjuk og mtte ha hjelp av fattigvesenet til dokter. Og s er det dette med doktern, at da sier dem straks: det blir billigere at doktern kommer og ser til dem alle med en gang. P den mten tvinger de dem opp p Dnsi, og s er dem frst der, s tar di alt hva dem eier, om det s er dyna under dem i senga. Ja, da han var kommi p Dnsi, s ble han drnare og drnare.
  - Hvordan har de det ellers der? Arbeider de, nr de er friske?
  - Ja, de m da arbeide om de ikke er friske. Jeg har sett dem st p knea og hugge ved.
  - Bor bestyreren p grden?
  - Ja, han bor stort og gjildt, og de stakkars krokene er puttet bort i noen hl. Mange i et.
  - Men da han dde, han, den gamle, fikk han vel vre alene?
  - Alene i senga? Ja. Ellers var det tre karmenner i samme rom. Og de satt og vakte overn, og en gammal, stakkars krok, det ogs, enda hu ikke er p fattiggrden, sto overn da han de. Der var fire slessen som sto overn da han de. Men s kom forskrekkelsen.
  Hun dro et dypt sukk.
  - N?
  - Det var p den dagen, da den gamle stakkarn skulle f ro og hvile og komme i sin jord. Hasses folk, de som skulle fllen, var mtt opp p Dnsi med blomster og kranser, og de av de gamle fattigkrokene som kunne, sto ferdige til vra med. Og hass gamle sster, som er sytti r, en stakkars krok, som er bare skinn og bein, var kommet for ha den fornyelsen, f se sin gamle stakkars bror bli satt i graven. Hu som hadde vkt overn, e gammel budeie, sto der og grt, hu hadde jo ogs vasken og steltn til lik. Det var det kaldeste som det har vrt i vinter, og dem fraus flt. Det er e halv mil fra Dnsi til Haslum kjerke. Men endelig s kom dem da frem. Foruten ssteren og budeia og fattigkarene var det han som skulle singe, og tenestgutten p Dnsi, som kjrte liket. Frst lot dem liket st p slan og gikk inn for se hvor graven var. Men s var graven bare halvtatt. Han som skulle singe, flau da frem til gravern. Gravern kom og sa at den halvtatte graven ikke var tel han, men til en skreddersvenn, som var d i Sandvika. Og jeg visste nok at denne mannen dere kom med, var d. Men jeg har inte ftt noe brev! Di ser p hverandre. Der hadde di forskrekkelsen. Tenestgutten skulle liksom forsvare'n og sa at brevet var skrivi og sendt, men den som skulle ha tatt det med, mtte ha glemt det.
  - , sludder og sladder og snu om igjen! ropte gravern. Det er andre gang han sender meg lik uten brev. N er jeg lei av det!
  Ingen av di som var med, hadde hrt slikt syn. Det var mye verre enn om et menneske skulle vre kommi mellom dyr.
  Det var lang vei tilbake til Dnsi, og kulden var forskrekkelig. Tenestgutten spr gravern, om ikke liket kunne f st i svalen tel kjerka, inntil brevet var kommet. Det skulle komme fort n, lofte han.
  - Nei! Jeg kan ikke ha lik stende i svalen, nr det er forretning, og det er det p sndag, sa han.
  - Men kan vi ikke sette det inn p lven p grden her, spurte han.
  - Nei! Ta med liket hjem til Stendal, s han kan f se skamma si, sa gravern, han var sint.
  S bar det hjemover igjen. Den gamle ssteren kom inn p en grd og var ndt til drikke vin og spise kake foruten begravelse. Hver evige kjeft i Brum snakker om dette. Ja, den Stendal, den Stendal! sa dem. Og de sa til meg: Vil du lan sleppe med det! Men jeg hadde snn forskrekkelse i kroppen, s jeg torde ikke, enda jeg behver ikke vre redd for Stendal. Men s kom jeg en dag opp til en gammel, fin frue der ute. Hu grt s det hlja av henne, og s sa hu: De sier, at menneskene skal ha fred og ro i graven. Men denne stakkarn fikk nok ikke noen. Og til sist sa hu: Slikt burde aldri eksistere, sa hu. Men da hu sa det, da fikk jeg snt mot. Og s tok jeg banen. Jeg vet at Stendal holder Verdens Gang. Det er en gammal, halt mann, som gr og henter posten i Sandvika. I morgen tidlig kommern med skreppa. Og Stendal tar opp avisen. Da fr han streifa midt i fleisen.
  Hun dro et dypt sukk og fortsatte:
  Jeg synes jeg sern. Han kommer til ta begge hendene sine opp snn og stryke nedover sitt gamle, hvite hode?
  - Er han ogs gammel?
  - Han er sytti r.
  - Har han da gjort noe annet enn glemme sende det brevet om begravelsen?
  - ja! Han er for troll, ser Di, mot dem.
  - Hva sa s Stendal, da liket kom tilbake igjen?
  - Det spr alle om. Tenestgutten sier ingenting.
  - Da han s virkelig ble begravet, s var der kanskje ikke s mange, som fulgte ham?
  - Jo, der var flere enn frste gang. Unntagen ssteren, stakkar, den gamle kroken. Hu orket ikke. Hu fikk ikke fulgt sin bror. Hu fikk ikke den fornyelsen se sin bror satt i graven. Men han fikk nu endelig en riktig begravelse. Presten talte vakkert.
  - Jeg trodde ikke prestene talte over fattiglemmer.
  - Jo, de fr nok vrsgo det n! Det kommer at det var en dag de kom til Brnns kjerke med en fattig. Og der var ingenting se eller hre. S var der en som sa hyt: Er det et dyr som skal begraves her? Og siden den ting er det hendt den goe ting at klokkene gr, og presten er pokka tel tale?
Undres forresten p hva du sitter der og smr i hop, sa hun strengt.
  - Jeg skriver opp det De sier.
  - Ja, det kan Di godt. Men det er n ting jeg gjerne vil Di skal sette. For jeg er ikke redd Stendal jeg, hverken Stendal eller Thorn.
  - Hvem er Thorn?
  - Det er en som bor i Sandvika, og som narrer folk til flytte inn p Dnsi. Jeg er ikke redd for han heller, derfor er det en ting jeg gjerne vil Di skal sette inn i bladet. Jeg har aldri vri p straff, s jeg kan gjerne komme der, hvis jeg gjr noe som jeg skal der for.
  - Hva er det De vil jeg skal sette?
  - Ja, n kommer det. Di kan trygt sette det, for det er sant. At slikt m slettes ikke eksistere. Vil Di sette det?
  - Ja. Men n skulle jeg hre litt om Dem selv. Hva heter De?
  - Hva jeg heter? Vil De ha meg fram. Ja, jeg er ikke redd for si navnet mitt, og det er ikke noe stygt navn. Heller ikke er jeg redd for Stendal. Men jeg - m - g - litt - ut - jeg - blir - drna. Hun holdt seg for brystet.
  Hun gikk fort ut. Jeg ventet i en halv time. Gikk hen til vinduet og s efter henne. Hun var og ble borte.
  Jeg skulle jo levere en tegning.
  Det eneste som var igjen av henne, var sjalet, som l p ryggen av lenestolen.

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 318-321, Wikipedia

Les mer i arkivet November 2018 Oktober 2018 September 2018
Tombola

Tombola

57, Oslo

Moriendum est - ergo Bibamus! (Isaiah 22:13 and Seneca the Elder) What is truth? asked Pontius Pilatus (John, 18:38), who would not stay for an answer - as pointed out by Francis Bacon some 1500 years later...

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker