hits

#Hetoo

Pussig at den ikke har blitt lansert.

Men nå ...


 

I Henrik Ibsens kjølvann - Karl August Tavaststjerna

Karl August Tavaststjerna (1860-1898, finsk forfatter)

Karl August Tavaststjerna ble født i en militærslekt på Annila gård nær Sankt Michel i Sør-Finland, og vokste opp i overklassemiljø. Da Karl August var 8 år, flyttet familien til morens herregård i Tavastland. Her ble han vitne til hungersnøden som herjet i landet mellom 1866 og 1868. I tilknytning til gården ble et sykehus for syke og fattige opprettet, og moren Catharina Fredrika Tawaststjerna (1821-1868, født Granfelt), som selv arbeidet med de syke, ble smittet av tyfus og døde samme år familien kom til gården.

Karl Augusts skolegang startet med privatundervisning, men etter at moren gikk bort, ble han sendt til Helsingfors for å gå i skolen der. Da faren Carl Johan Tawaststjerna (1815-1874, finsk generalmajor) giftet om seg i 1872 flyttet han tilbake til Sankt Michel og fortsatte skolegangen. Men bare to år senere døde også faren, og gutten ble satt under formynderskap.

18 år gammel begynte Tavaststjerna å studere arkitektur i Helsingfors, hvor han også ble interessert i litteratur og teater. I 1883, samme år som han tok sin arkitekteksamen, debuterte han med diktsamlingen «För morgonbris» hvor man blant annet kan finne diktet «Teaterbesökare», som handler om Henrik Ibsens skuespill «De unges Forbund» fra 1869. Tavaststjerna oppholdt seg så ett år i Paris, i Sverige i store deler av 1880-tallet, og etter å ha giftet seg i 1891 med Gabrielle Augusta Vilhelmine (1868-1946, født Kindstrand, svensk skuespiller og forfatter) også i Sveits, Italia og Tyskland. Han vendte imidlertid tilbake til Finland i 1895 og begynte i det stille som avisredaktør, først i Hangö og så i Björneborg (Pori). Tavaststjerna var en av Finlands mest anerkjente forfattere på slutten av 1800-tallet. Blant hans mer kjente romaner er «Hårda tider» (med tittel basert på Charles Dickens «Hard times») utgitt 1891, og som tar handling fra det store hungersåret 1868.

Tavaststjerna isolerte seg mer og mer de siste leveårene, hans tiltagende døvhet bidrog nok til dette. Nyheten om Zacharias Topelius' (1818-1898, finsk forfatter, redaktør og professor) bortgang 12. mars 1898 gikk sterkt inn på ham, Tavaststjernas utkast over den eldre forfatterkollegaen ble det siste han skrev. Kort tid senere ble han rammet av lungebetennelse, og døde på sykehuset i Björneborg 20. mars 1898, et par måneder før sin 38-årsdag.

Kilder: Wikipedia, Biografiskt lexikon för Finland, Svenska Litteratursällskapet i Finland

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

 

I Henrik Ibsens kjølvann - Jørund Telnes

Jørund Telnes (1845-1892, norsk forfatter, ordfører, bonde og lærer)

Jørund Telnes vokste opp i Seljord i Telemark, og med unntak av noen skoleår bodde han der hele livet. Han var en populær dikter og dertil lokalpolitiker og norskdomsmann. På slutten av 1800-tallet var diktingen hans kjent over hele landet.

18 år gammel var Telnes ferdig med lærerskolen i Kvitseid og arbeidet noen år som lærer i hjembygden. Han søkte mer utdanning og fikk plass ved folkehøyskolen til Christopher Bruun (1839-1920, norsk prest) i Gudbrandsdalen. Som kjent var Bruun blant modellene for Ibsens «Brand» av 16.03.1866. En annen bekjent av Ibsen, Kristofer Janson (1841-1917, norsk prest og forfatter) var også lærer ved skolen, og begge to fikk mye å si for Telnes, ikke minst når det gjaldt trangen til å dikte. Telnes' eneste «direkte» kontakt med Ibsen var vel da han anmeldte «Gengangere» i Fedraheimen i Kristiania den 18. mars 1882.

Telnes skrev dikt fra ung alder, og hadde publisert flere steder før den første boken hans, «Sterke-Nils», kom ut i 1877. Den mest kjente boken hans er «Guro Heddelid», en fortelling fra 1300-tallet som kom ut i 1880.

Da faren døde i 1874, tok Telnes over farsgården. Fire år senere ble Telnes valgt til ordfører, og satt i tre perioder, fra 1878 til 1884. Han vant igjen ordførervalget i 1886, men sa vervet fra seg. En av grunnene var nok at det var en tung tid for familiemannen. Mellom 1880 og 1887 døde fire av barna hans, ingen av dem var over tre år gamle, og i 1888 døde konen hans (Anne Kjetilsdotter Øverland, 1850-27.04.1888) også. Bare sønnen Sigurd Jørundsson Telnes (1876-1959) vokste opp. Telnes giftet om seg i 1889 (med Anne Isaksdotter Grave, 1851-1935, født Dale), men skal ha vært sterkt preget av dødsfallene resten av livet. Han ble mer religiøs og da han igjen tok til å dikte, skrev han flere salmer. Telnes døde bare 47 år gammel. Bygdefolket reiste en minnestein på graven hans i Seljord noen år senere med teksten «Han arbeidde meir for folk og fedreland enn for seg sjølv.»

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Ibsen-kronologien

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Sigbjørn Obstfelder

Sigbjørn Obstfelder (1866-1900, norsk dikter og forfatter)


(Obstfelder, av Munch)

Sigbjørns foreldre var bakermester Herman Friedrich Obstfelder (1828-1906) og Serine Egelandsdel (1836-1880). Moren nedkom med utrolige 16 barn, men «bare» syv vokste opp. Sigbjørn var nummer fire i flokken, og vokste opp i fødebyen Stavanger med to brødre og fire søstre. Nærest var han nok den yngre broren Herman Fredrik (1871-1954), de to hadde blant annet en omfattende brev-korrespondanse fra 1884 frem til Sigbjørns død, fra de var henholdsvis atten og fjorten år gamle. I 1884 ble Sigbjørn student og reiste inn til Kristiania om høsten, mens Herman gikk på skole i Stavanger, og kom på kontor like etter middelskoleeksamen. Bare sytten år gammel reiste han over til Amerika. Sommeren 1890 reiste Sigbjørn også over, og det første halve års tid bodde han sammen med broren i Milwaukee. Deretter arbeidet Sigbjørn i Washington Heights og Chicago, før han returnerte til Norge i august 1891. Hjemme igjen fikk han et nervøst sammenbrudd og ble innlagt på Gaustad sykehus, dog kun frem til juletid, da han ble sendt hjem til Stavanger som helbredet. De to fortsatte som sagt å skrive til hverandre, til Herman sommeren 1900 reiste til Danmark, og fant Sigbjørn som en merket mann. Herman tok vare på alle Sigbjørns brev, selv om noen er kommet bort etter utlån.

Sigbjørn debuterte i 1889 med den satiriske «Heimskringlam», gjennombruddet kom i 1893 med samlingen «Digte», hvor blant annet det udødelige «Jeg ser» er å finne. Han skrev også noveller og romaner, mens dramaet «De røde dråber» (utgitt 1897) bringer oss til det første «møte» med Henrik Ibsen. Ibsen mottok nemlig boken fra Obstfelder, og svarte med følgende takkebrev datert 10. desember 1897:

«Dr. Henrik Ibsen takker Dem forbindtligst for tilsendelsen af ​«De røde dråber» og er allerede påbegyndt læsningen af bogen, der fængsler og interesserer mig.
Deres
H. I.»

Skjønt, var det virkelig det første møte? Jeg må innrømme at det trodde jeg, inntil på søndag (3. desember i år) ha lest en artikkel i Aftenposten over to sider ført i pennen av Henning Howlid Wærp med overskrift «Baron von Obstfelder fra månen». Artikkelen er en omtale/anmeldelse av Hanne Lillebos 700 siders «Obstfelder: En biografi» utgitt på Gyldendal. Der fant jeg følgende interessante (for meg) opplysning om Obstfelder: «Henrik Ibsen besøker han også ...» Jøss, tenkte jeg. Det visste jeg ikke! Og fant det smart å grave frem biografien fra 1949 (se under kilder), kanskje det stod noe om besøket i Obstfelders brev til Herman? Og ganske riktig, på side 185, fra et brev datert 29. april 1894, står det å lese: «I går formiddag var jeg forresten hos Henrik Ibsen, - en underlig, fin gammel mand med tilbaketrængt varme bag sin konventionelle samtalemåde. Det er ikke enhver, Ibsen anmoder om at komme ned til sig, far! Han lovede at anbefale mig til kirkeministeren til stipendium.» 28. april da besøket fant sted var en lørdag, og etter å ha syslet med en kronologi om Henrik Ibsen i rundt syv år, fant altså nok en bit i puslespillet mitt på plass! I Aftenpostens artikkel står det også at «Obstfelder holder til og med tale under Ibsens 70 årsdag på Grand Hotel». Det dreier seg altså om 20. mars 1898, selv kan jeg ikke si å ha funnet belegg for det andre steder (som selvfølgelig ikke utelukker at det kan stemme). Jeg har ikke en gang registrert at det ble holdt noen festmiddag for Ibsen 20. mars, selv om han tok imot besøk fra kreti og pleti i leiligheten i Arbins gate. Men tre dager senere var det en festmiddag for ham i Logen med 450 prominente gjester til stede. Uansett skal det blir interessant å lese om det i den nye biografien, dersom jeg en gang skulle få anledning til det. Jeg burde også tilføye at i utgivelsen fra 1949, så presiserer Tunold i forordet: «Etter henstilling fra Stabenfeldt forlag gikk Herman Obstfelder med på å la disse brevene offentliggjøre. Enkelte avsnitt er etter hans ønske utelatt, og teksten prikket; et par av brevene er forseglet, og ikke tilgjengelig før 1970.» Så det er kanskje der svaret lå begravet, og først nå dukker opp til overflaten.

Sigbjørn Obstfelder døde som kjent av tuberkulose natten til søndag den 29. juli 1900 på Københavns kommunehospital. Herman skrev senere (22. august 1925) en redegjørelse hvor han blant annet uttaler: «Da vi kom søndag på vort daglige besøk, lå han allerede nede i gården. Hans dødsfald blev først bekjentgjort den 30. juli. Den 31. juli kom den svenske kunsthistoriker og mæcen Klas Fåhræus [1863-1944] fra Stockholm og ba om lov til at betale for alt vedrørende begravelse og gravsted. Den 1. august blev han begravet, og samme dag fødtes hans datter Lili.»

Mange er historiene om Obstfelder, og de er vel kjente for de fleste, også annen litteratur og biografi, så det skal jeg ikke gå innpå her. Men fra Solveig Tunolds forord vil jeg gjerne gjengi følgende klassiker: «Typisk er historien som atter og atter dukker opp, om at han på gaten skulle ha forært sin vinterfrakke til en stor hund som frøs. Helgen og sinnsforvirret! Des Pudels Kern [Goethe-sitat] fremgår av et brev til professor Konrad Nielsen, den gang (1895) formann i Studenterhjemmets forening. Obstfelder ber om unnskyldning for at han ikke kom til et møte, hvor han skulle holdt foredrag: ˈJeg var i går så dødstræt, at det var mig umuligt at holde noget foredrag. Jeg begav mig så opover til ˈHjemmetˈ for at melde dette. Så fik jeg følge av en stor svær bikje, tilhørende en ven af mig, med hvem jeg kom i en langvarig humoristisk kamp om min frakke, som jeg tilslut måtte overlade den, og måtte gå hjem igjen og sætte min ven ind i sagen. Derved gik tiden, og jeg tabte modet til at gå derop ...ˈ» Konrad Hartvig Isak Rosenvinge Nielsen (1875-1953) var norsk lingvist og professor i finsk-ugriske språk.

Til slutt tilbake til søndagens Aftenposten og overskriften, nærmere bestemt det med «von» Obstfelder. I 1895 ga Obstfelder ut «To novelletter» som senere ble oversatt til tysk. I ett av sine siste brev til Herman, skriver Sigbjørn den 13. mai 1900 at han har fått en henvendelse fra en tysk «herre» med forespørsel om han kjente til en Johan Gottfried Obstfelder [1777-1837?]. Sigbjørn skriver: «Men det er netop af interesse for familiens genealogi, denne mand, der er kaptein i 17. infanteriregiment og kalder sig v. Obstf. har skrevet til mig.
  Om denne Johann Gottfried Obstfelder, der var blevet ˈRegimentschirurgˈ i dansk tjeneste, altså vor bedstefader, ved han intet videre.
  Men fra denne vor bedstefaders tippoldefar nedstammer alle af navnet Obstfelder - og der er blot i Tyskland ca 20 mandlige. Og for største delen skriver de sig von Obstfelder, i overensstemmelse med det i året 1558 tildelte våpenbrev. - Alle, der bærer navnet Obstfelder, skriver han videre, har efter hans efterforskninger vist sig at tilhøre samme familie, og stammer alle fra Rudolstadt (et lidet fyrstedømme).
  Du er altså adelig, glæd dig!»

Kilder: Wikipedia, Ibsen-kronologien, Aftenposten, Solveig Tunold: «Sigbjørn Obstfelder : breve til hans bror», Stabenfeldt Forlag, Stavanger, 1949. 

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Ingvald Undset

Ingvald Martin Undset (1853-1893, norsk arkeolog)

Første gang Henrik Ibsen traff Ingvald Undset og hans kone Anna Marie Nicoline Charlotte (1855-1939, født Gyth), var sannsynligvis den 8. desember 1881 i et selskap i dikterens hjem. Ingvald hadde giftet seg tidligere samme år, og ekteparets første datter, den senere så berømte forfatterinne og Nobelprisvinner Sigrid Undset ble født 20. mai året etter (død 1949). Noen måneder etter at Sigrid ble født i Danmark, befant Undset seg igjen i Roma - og på årsdagen for det forrige selskap, 8. desember 1882 ble det livlig feiret i Den Skandinaviske Forening i Roma, etterfulgt av «nachspiel» på Café Nationale ...

Ingvald vokste opp i Trondheim hvor han gikk på latinerskolen. Etter å ha tatt examen artium i 1871 dro han året etter til Kristiania og begynte å studere arkeologi og klassiske fag. Han tok aldri noen avsluttende eksamen. 1873 og 1874 foretok han undersøkelsesreiser i Trøndelag for Fortidsminneforeningen, og 1875 ble han assistent ved Universitetets Oldsaksamling i Kristiania, en stilling han beholdt til sin død. Han hadde også en assistentpost i Riksarkivet fra 1874-1881.

I 1881 disputerte Ingvald Undset for den filosofiske doktorgrad på verket «Jernalderens begyndelse i Nord-Europa», som ble utgitt på tysk og gjorde ham berømt i fagmiljøet i hele Europa. Han ble medlem av flere vitenskapelige selskaper i Skandinavia og Tyskland, samt i Italia, Latvia og Kroatia. Med statsstøtte begynte han på en serie lange studiereiser som varte til 1884. Etter hjemkomsten var han svært produktiv innen vitenskapelig produksjon, forelesninger og foredrag, som han mottok en årlig bevilgning av Stortinget for.

Det var i Roma hvor Undset drev studier i romersk arkeologi, sannsynligvis i 1882, han pådro seg sykdom - angivelig malaria (mens andre har hevdet tyfoidfeber). Resultatet var uansett en skrantende helse, som igjen førte til at familien måtte flytte stadig nærmere arbeidsplassen (Universitetet), og dårligere økonomi. På sykesengen levde han gjennom sine reiser, som er skildret i boken «Fra Akershus til Akropolis», utgitt året før han døde. Datteren Sigrid har skildret farens død sett gjennom et barns øyne i boken «Elleve aar» (1934). Ingvald gikk bort 3. desember 1893 i Kristiania.


(unge Sigrid Undset)

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Johanne Juell Reimers

Johanne Regine Juell Reimers (1847-1882, norsk skuespillerinne)

Johanne ble født 17. oktober 1847 (med etternavn Elvig). Snaue 19 år gammel giftet hun seg med skuespilleren Mathias Juell (1835-1894). Det ekteskapet ble imidlertid oppløst i 1881, hvoretter hun samme år giftet seg med en annen skuespiller; den da så berømte Hieronymus Arnoldus Reimers (1844-1899). Alle tre spilte i Ibsen-roller, Johanne er kanskje mest kjent som den første «Nora» i Norge. Forut for dette hadde hun hatt roller i en rekke Ibsen-oppsetninger. Etter at hun debuterte i Bergen desember 1865, kan nevnes «Hærmændene paa Helgeland» (hun spilte «Dagny» fra 1867, «De unges Forbund» («Selma» fra 1875), «Kongs-emnerne» («Margrete» fra 1873), «Fru Inger til Østraat» («Eline» fra 1875), «Peer Gynt» («Ingrid» fra stykkets ur-oppføring 24.02.1876), og «Samfundets støtter» («Dina Dorf» fra 1879). Alle på Christiania Theater. Da hun ble engasjert der var Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler, teatermann og Nobelprisvinner i litteratur) kunstnerisk leder. Tidlig i Johannes første ekteskap (2. august 1867), fikk hun en datter, også hun med navn Johanne. Ekteparet Juell hadde liten kontakt med datteren, hun ble boende i Bergen med pleieforeldre, som ville holde henne borte fra alt som hadde med teater å gjøre. Det skulle imidlertid ikke hindre barnet i senere å bli en av samtidens mest berømte skuespillerinne; Johanne (1867-1950, gift Dybwad) debuterte i november 1887, noe over fem år etter at moren gikk bort.

Tilbake til Johanne Juell Reimers. Hans Frederik Ludvig Schrøder (1836-1902, norsk skolemann og teatersjef) som var teatersjef ved Christiania Theater fra 1879 til det ble erstattet av Nationaltheatret i 1899, skriver i sine erindringer (senere utgitt av Carl Just) om henne: «Alle hovedroller faldt af sig selv i hendes skjød, og der var ingen af hendes kolleger, der tænkte paa at rivalisere med hende i det rollefag, hun beherskede.» Videre: «Fru Juell, var da jeg som direktør gjorde hendes bekjendskab, 30 aar og havde altsaa allerede naaet langt paa sin kunstnerbane. Hun var forlængst erkjendt som theatrets betydeligste kraft blant de yngre og var ogsaa i høi grad perfektibel, saa fremgang kunde spores næsten for hver ny rolle, og af dem havde hun overflod. Dobbelt sørgeligt derfor, at hun skulde bortrives midt i sin frodigste udvikling; det er min fulde overbevisning, at hun med sin overordentlige begavelse vilde have naaet det høieste i det moderne skuespil, noget, som hun i berettiget selvfølelse ogsaa selv troede sig sikker paa, idet hun altid higede fremad mot de største opgaver. - Hvad vilde ikke hun kunne ha givet os i Ibsens senere dramaer! Den, der har set hende som Nora, vil ikke være i tvivl om svaret. -» «Et dukkehjem» hadde premiere på Christiania Theater 20. januar 1880. Dagen etter kunne man blant annet lese i Morgenbladet: «Fru Juell gjorde som Nora stormende Lykke og fremkaldtes i Aftenens Løb ikke mindre end 10 Gange. Enkelte Scener - saasom den med Børnene og Tarantelscenen - bleve især livligt applauderede.» Tilsvarende kunne man i Afteposten lese «... fornemmelig er Fru Juells Gjengivelse af Noras Rolle en Præstation af høit kunstnerisk Værd; hun lønnedes ogsaa med stormende Applaus og ikke mindre end ti Fremkaldelser i Løbet af Aftenen, en Hyldest, som formentlig er enestaaende i vort Theaters Annaler.» Om Johanne Juells tolkning av «Nora» skriver Schrøder bla.: «For mig staar hendes Nora som det ypperste, hun i det hele taget har leveret, og som en, absolut talt, fortrinlig tolkning af digterens skabning, hvad sandhed, kraft og rigtig forstaaelse angaar. Hun var en ægte Nora med hendes lyder og dyder, helt igjennem menneskelig og naturlig, og hendes spil var præget af den sundeste realisme.» Schrøder skrev mer om Juell som «Nora», ganske mye mer, men det skal ikke gjengis her.

Johanne Juell Reimers opptrådte siste gang på Christiania Theater 22.02.1882 under store smerter. Samme måned (13. februar) hadde hun også spilt «Dagny» i «Hærmændene paa Helgeland» i en stor festforestilling i anledning kronprinsparet Gustav (Gustav V, født Oscar Gustaf Adolf, 1858-1950, senere konge) og kronprinsesse Victorias (Victoria av Baden, eg. Sophia Maria Victoria, 1862-1930, senere dronning) første besøk i Kristiania. Fru Reimers ble samme år tildelt den kongelige medaljen «Litteris et Artibus», som siden 1860 har blitt utdelt for «framstående kunstnerliga insatser inom främst musik, scenisk framställning och litteratur». Kort tid etter bryllupet (23.10.1881) med Arnoldus Reimers fikk hun konstatert kreft, og døde 29. april 1882, bare 34 år gammel.

Hun ble bisatt 4. mai 1882. På Johanne Juell Reimers gravsten står (iht Schrøder): «Hendes kunst var en sang til naturen», og som Schrøder også tilføyer: «Den norske dramatiske scene havde tabt en stor kunstnerinde, hvis navn fortjener at mindes blant de største i dens historie.»

Hva syntes så Henrik Ibsen om skuespillerinnen som gikk så altfor tidlig bort? Vel, at Ibsen fulgte nøye med på hvordan skuespillerne tolket rollene hans er hevet over enhver tvil. Det var ikke få ganger han skrev til forskjellige teatres direksjoner med langt mer enn subtile «hint» om hvilke skuespillere han så best egnet for sine karakterer. Allerede i 1872 foreslo dikteren at Juell skulle spille «Anna» i «Kjærlighedens komedie». Det fikk hun ikke, men som man kan se over, og som også foreslått av Ibsen, fikk hun rollene som «Eline», «Dina Dorf» og «Nora».

Kilder: Wikipedia, Ibsen.nb.no, Norsk biografisk leksikon, Carl Just: «Schrøder og Christiania theater : et bidrag til norsk teaterhistorie», Cammermeyers Forlag, Oslo, 1948 (s. 144+203-226).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Sophus Heegaard

Poul Sophus Vilhelm Heegaard (1835-1884, dansk filosof)

Sophus Heegaard tok teologisk embetseksamen i 1858, hvoretter han studerte under filosofiprofessor Rasmus Nielsen (1809-1884) og tok 1860 magisterkonferens i filosofi, og doktorgrad i 1861. I 1866-1867 reiste han til Frankrike, Italia og Tyskland, hvor han møtte Henrik Ibsen fra begynnelsen av februar 1867, frem til slutten av april samme år.

Henrik Ibsen omtalte Heergaard første gang i et brev til sin forlegger Frederik Hegel, datert 5. mai 1878 fra München: «I mit sidste brev glemte jeg at takke Dem for Heegaards fortræffelige bog, som De havde den godhed at sende mig. Tør jeg bede Dem ved given anledning at bringe ham min hilsen? Vi er gamle bekendte fra Rom.» Boken Ibsen refererte til var «Om Intolerance især i Henseende til religiøs Overbevisning» utgitt samme år. I 1879 ble Heegaard utnevnt til «Ridder af Dannebrog».

I 1880 ble han rammet av en hjerneblødning, hvoretter han reiste til Italia i desember. Den 16. januar 1881 skrev Henrik Ibsen igjen til Frederik Hegel, denne gang fra Roma: «Professor Heegaard er hernede; det gjorde mig ondt at se ham så stærkt medtagen, som han var ved ankomsten: nu lader det imidlertid til at gå noget bedre med ham; men han må fremdeles leve meget stille og tilbagetrukken.» 4. mars samme år skrev Ibsen igjen til Hegel: «Med Heegaard går det fremdeles fremad, men han behøver endnu stilhed omkring sig og tåler ikke at være i selskab, hvor der er mange mennesker tilstede.» Men 18. juni skrev Ibsen nok en gang, da om langt mindre hyggelige omstendigheter: «De er naturligvis vidende om den sørgelige begivenhed under professor Heegaards ophold i Florents. Jeg beklager ham meget.» På hjemreisen fra Roma hadde Heegaard fått en ny hjerneblødning, hvoretter hans kone (Louise Henriette Laurenze, 1839-1929, født Fensmark) og datter (Henriette Pauline Heegaard, 1864?-1881) snart etter kom ned til ham, og under deres pleie kom han ganske raskt til krefter igjen. Men datteren ble angrepet av tyfus og døde. Tapet av datteren var et knusende slag for Sophus Heegaard, og etter en tid med mye grubling over døden og det hinsidige bekjente han offentlig sin tilslutning til den kirkelige kristendom. Han gjenopptok sitt universitetsarbeide i 1882, men døde 27. mars 1884, forøvrig samme dag som en annen kjenning av Ibsen døde: Marie Colban (1814-1884, norsk forfatter og oversetter). Siste gang Henrik Ibsen omtalte filosofen var 21. april samme år til Hegel: «Professor Heegards død gjorde det mig meget ondt at erfare; men hans tilstand var jo ret sørgelig i den sidste tid, og så var det kanske det bedste for ham at han fik gå bort fra livet. Efter alt, hvad jeg hører var han vel neppe nogensinde kommet helt på fode igjen.»

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter, Gyldendal Den Store Danske

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Lawrence Åberg

Lawrence Heap Åberg (1851-1895, svensk filosof)

Lawrence Åberg ble født 23. juli 1851 i Stockholm som sønn av legen Ernst Georg Åberg (1823-1906, svensk-argentinsk lege) og Evelina Mary Heap (1823-1851). Mary var født på øyen Menorca i Middelhavet av amerikanske foreldre, og giftet seg med Lawrences far i Paris i 1849. Moren døde av tuberkulose da Lawrence var bare ett år gammel. Faren reiste i lange perioder utenlands, først og fremst til Buenos Aires fra 1855 på grunn av lungeproblemer; der giftet han seg på nytt og stiftet ny familie.

Det er ikke kjent hvem som tok seg av Lawrence Åberg etter at faren reiste fra landet, men han startet på sine høyskolestudier i 1871 og tok kandidateksamen to år senere. 1877 disputerte han med doktoravhandlingen «Om familjens begrepp och väsentligaste grundformer». Kort tid etter ble han utnevnt til dosent i praktisk filosofi ved Uppsala universitet. Åberg var særlig opptatt av Darwinismen, og bidrog også med en rekke filosofiske artikler til Nordisk Familjebok. Han var samfunnsengasjert, og anmeldte blant annet Henrik Ibsens «Et dukkehjem» som første gang ble oppført i Stockholm på Dramaten 8. januar 1880, og utgav en 24 siders «Betraktelser öfver Ibsens senaste arbete Gengangere» i 1882, samt igjen om blant annet «Et dukkehjem» i «I äktenskapsfrågan : betraktelser med anledning af H. Ibsens familjedramer» i 1883.

Åberg giftet seg i 1887 med Augusta Ågren (1865-1942), og sammen fikk de sønnen Yngve Heap-Åberg (1888-1969) og datteren Astrid Heap-Åberg (1891-1975). Lawrence Åberg begikk selvmord i Uppsala 1. april 1895. I en dødsrubrikk i «Tidning för Wenersborgs stad och län» blir hans død skildret på følgende vis (fri oversettelse fra Wikipedia): «Dosent Åberg har i den seneste tid lidd av en høy grad av nervøsitet, og selvmordet har utvilsomt blitt begått i et anfall av sinnssykdom. Han satt mandag aften ved sitt arbeide, da det plutselig ved halv 9-tiden ble stille i rommet hans. Da man ved halv 12-tiden åpnet døren, fant man Åberg hengende i spjeld-snoren.»

Kilder: Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Herman Bang

Herman Joachim Bang (1857-1912, dansk skuespiller, journalist, forfatter, skribent, teaterdirektør og oppleser)

Herman Bang ble født i Asserballe på Als i hertugdømmet Slesvig som sønn av sogneprest Frederik Ludvig Bang (1816-1875) og Thora Elisabeth Salomine Bang (1829-1871, født Blach). Herman Bangs barndom skal ha vært lykkelig, preget av et tett forhold til moren, som innvidde ham i litteratur og skapte hos ham en livslang forelskelse i teateret.

I 1863 flyttet familien til Horsens, hvor faren ble en suksessfull predikant, men han led av migrene og depresjoner som kastet en skygge over hjemmet. I 1871 døde moren av tuberkulose, og de fem barna ble alene med faren, som søkte et mindre kall i landsbyen Tersløse.

På Hermans konfirmasjonssøndag i 1872 brøt pastorens sykdom ut i lys lue, da han i sin preken begynte å resitere fra regleeventyret om katten og kyllingen som sloss om vellingen. Herman ble student på Sorø Akademi i 1875, samme år som faren døde, hvoretter Herman ble boende hos sin farfar, den velkjente legen Ole Bang (født 1788), som imidlertid døde i 1877. Sommeren 1877 traff forøvrig Herman Bang Henrik Ibsen for første gang - da bodde Ibsen i München.

Etter farfarens død forsøkte Herman Bang å bli skuespiller. Han hadde imidlertid ikke hell med planene, og ble i stedet skuespillforfatter og kritisk essayist. I 1880 gav han ut romanen «Haabløse Slægter», hvori blant annet hans skildring av en eldre kvinne som forførte den unge hovedpersonen vekket anstøt og førte til både tiltale og dom (100 kroner i bot eller subsidiært 14 dagers fengsel) for pornografi. Men dommen var også begynnelsen på hans berømmelse. I en alder av 26 hadde Bang skrevet elleve bøker. Men hans hjerte brant fremdeles for teateret, og i 1883 fikk han stablet på bena en turné til provinsene, men det ble en stor fiasko. På tross av det satte han i gang med en ny turné, denne gang til de nordiske hovedsteder med sin ønskerolle som «Osvald» i Ibsens «Gengangere». Etter suksess i Helsingfors ble han buet av scenen i Bergen hvor stykket hadde premiere 8. juni 1885. Bang falt fullstendig ut av rollen, og da publikum begynte å le, mistet han helt kontrollen med seg selv. Han travet fortvilt omkring på scenen og gjøv løs på en livredd Octavia Sperati (1847-1918, født Svendsen, norsk skuespillerinne) som spilte «Helene Alving», og ristet henne som en filledokke. Etter forestillingen var det en slik piping (fra 800 tilskuere) at Herman Bang der og da bestemte seg for å oppgi skuespillerambisjonene. En av kritikerne skal etterpå ha skrevet at det var første gang han så «en gal Mand» på scenen.

De neste to år oppholdt han seg i utlandet og skrev en rekke artikler i forskjellige publikasjoner. Først i Berlin hvorfra han raskt ble utvist på grunn av noen respektløse bemerkninger om det tyske keiserhus, og så i Meiningen hvor han også ble utvist, men han ble i alle fall kjent med en ung tysk skuespiller (Max Eisfeld, 1863-1935), som ble med ham til Wien og Praha. Begge steder ble han overvåket og forhørt av politiet, mistenkt både som anarkist og homoseksuell (som da var kriminelt). Bangs samliv med skuespilleren syntes å ha vært hans eneste lykkelige kjærlighetsforhold.

De neste årene pendlet han rundt i Europa, først tilbake til Danmark, og senere Paris og Norge. I tillegg til å utgi bøker, arbeidet Bang i en årrekke som journalist, blant annet i Politiken fra 1885-1890, og som foredragsholder og oppleser. Til Norge dro han da han gjennomlevde en av sine mange psykiske kriser, mens han i Paris endelig gjorde suksess gjennom iscenesettelse av skuespill av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. I Paris mottok Bang økonomisk støtte fra flere nordmenn, deriblant Jonas Lie (1833-1908, norsk forfatter) og Fritz Thaulow (1847-1906, norsk landskapsmaler). På det tidspunkt bodde også Knut Hamsun (1859-1952, norsk forfatter og Nobelprisvinner i litteratur) i Paris, og Bang oppdaget at Hamsun stod bak en bakvaskelseskampanje mot ham. Hamsun hadde mange ankepunkter, men især tre gikk igjen: At Bang var homoseksuell, delvis jøde og dertil en stor beundrer av Ibsen. Kampanjen foregikk både i Paris, København og Kristiania, og gav Bang store problemer, blant annet fikk han ikke flere oppgaver som regissør. Jonas Lie anbefalte ham å ta til motmæle, men Bang svarte motløst: «Men hvad skal jeg da sige - de tre hovedpunkter er jo sande!»

Fra 1898-1901 ble Bang knyttet som instruktør til Folketeatret i København. Forfulgt og hånet for sin homoseksualitet, skrev han januar 1907 til en venn: «Kun én Ting staar mig ganske tydeligt: i dette Land vil jeg ikke blive. Her har man saaledes faaet for Vane at mishandle mig, at det vil aldrig ophøre.» Bang forlot Danmark juli samme år og slo seg ned i Berlin, et seksuelt fristed. Her oppholdt han seg de følgende år.

Som oppleser, særlig av sine egne verker, fikk Bang et internasjonalt ry, som han ønsket å spre til USA og Japan. På en opplesningsturné ble Bang funnet bevisstløs i toget på vei fra Chicago til San Francisco, og døde 29. januar 1912 i Ogden City i Utah.

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter, Forfatterweb.dk, Wikipedia

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Ole Fladager

Ole Henriksen Fladager (1832-1871, norsk billedhugger)

Ole Fladager var en av Henrik Ibsens venner under dikterens opphold i Italia 1864-1868. Fladager var født i Valdres, men reiste i 1850 til Christiania hvor han begynte på Tegneskolen. Han ble venn med blant andre Johan Sebastian Welhaven (1807-1873, norsk lyriker og litteraturkritiker). Fra høsten 1852 av oppholdt Fladager seg i København, hvor Herman Wilhelm Bissen (1798-1868, dansk billedhugger) fungerte som hans arbeidsgiver og samtidig hans lærer ved Kunstakademiet frem til 1858.

I 1858 reiste Fladager til Roma, hvor han oppholdt seg sine 13 siste leveår (bare avbrutt av to lengre opphold hjemme på grunn av malaria 1862-1863 og 1866-1867). I Roma ble han blant annet nær venn med Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk dikter) og Peter Andreas Munch (1810-1863, norsk historiker). Da Munch ble begravet på den protestantiske kirken var det Fladager som laget gravmonumentet, og da det ble avduket 12. juni 1865 holdt Henrik Ibsen minnetale.

17. februar 1871 døde Ole Fladager i Roma, etter å ha fått et nytt malariaanfall. Han ble også begravet på den protestantiske kirkegården i Roma. I et brev datert 30. mars samme år, skrev Henrik Ibsen til sin venn fra Roma-tiden, Johan Bravo (1797-1876, dansk maler og konsul) blant annet: «Det gjorde mig meget ondt at erfare Fladagers død. Jeg vil dog håbe at han under sin sygdom ikke har lidt nogen mangel?» Det er ikke kjent om Ibsen fikk noen tilbakemelding på sitt spørsmål.

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter, Wikipedia, Norsk kunstnerleksikon (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Edvard Munch og Hans Jæger

Edvard Munch (1863-1944, norsk maler og grafiker)
Hans Jæger (1854-1910, norsk forfatter, anarkist og bohem)


(Edvard Munch, selvportrett)

Det er ikke kjent når Henrik Ibsen og Edvard Munch traff hverandre første gang. Noen hevder det var høsten 1892 på gaten eller Grand Cafe. Det er heller ikke vesentlig, det ble uansett aldri noe vennskap mellom de to. Det som imidlertid er rimelig sikkert, er at Munch laget sitt første litografi av dikteren i desember 1894, omtrent på det tidspunkt «Lille Eyolf» ble utgitt.

Høsten 1895 traff de to geniene på hverandre igjen. Denne gang var det Henrik Ibsen som oppsøkte maleren. Samme måned som Ibsen flyttet fra Victoria Terrasse til Arbins gate, hadde Edvard Munch utstilling i Blomquists lokaler i Karl Johans gate nr 35 i Kristiania. Utstillingen (som åpnet 01. oktober 1895 og sendt videre til Bergen Kunstforening, der den åpnet 24.10.1895) bestod av den såkalte «Livsfrisen» (først gitt dette navn i 1918), og Ibsen skal ha vært særlig interessert i «Kvinnen i tre stadier». Munch mente selv at bildet var motiv for scener/karakterer i «Når vi døde vågner» av 19. desember 1899. I mange år gjemte Munch i minnet en bemerkning Ibsen hadde kommet med på utstillingen: «Tro mig - det vil gaa Dem som mig - jo flere fiender jo flere venner.»

Den 12. desember 1896 var det premiere på den første oppføring av «Peer Gynt» i Frankrike, nærmere bestemt av Théâtre de l'Oeuvre på Nouveau Théâtre i Paris. Og som man kunne lese i norske aviser noen dager senere: «Til Forestillingen var tegnet et karakteristisk Program af Maleren Edvard Munch, som for Tiden bor i Paris». Et tilsvarende program med litografi av Ibsen, laget av Munch ble også ledsaget første oppføring av «John Gabriel Borkman» på Théâtre de l'Oeuvre 9. november 1897. Året etter laget Edvard Munch det mest kjente bildet av Henrik Ibsen på Grand Cafe. Gjennom årene laget Munch hundrevis av bilder til «Kongs-Emnerne» av slutten oktober 1863 (revidert 10.11.1870), «Peer Gynt» av 14.11.1867, «Gengangere» av 13.12.1881, «Hedda Gabler» av 16.12.1890, «John Gabriel Borkman» av 15.12.1896 og «Når vi døde vågner» av 19.12.1899 - mange av dem plakater og sceneskisser til teateroppsetninger i Frankrike og Tyskland.


(Hans Jæger, malt av Munch)

Så langt om «forholdet» mellom de to. Jeg ønsket egentlig primært å gjengi en historie om miljøet rundt Edvard Munch og Hans Jæger, hentet fra Rolf Stenersens (1899-1978, norsk finansmann, idrettsmann, forfatter og kunstsamler) utmerkede biografi, utgitt like etter andre verdenskrig. «Revolver»-episoden som er gjengitt mot slutten, skal ha funnet sted september 1902, og det er ingen hemmelighet at kvinnen involvert var «Tulla» (Mathilde) Larsen (1869-1942). Eksempelvis har Eli Greve (1896-1949, norsk kunsthistoriker) også omtalt den. Men her altså gjengitt fra Rolf Stenersen:

«Edvard Munch kom som ung mann inn i en kunster- og ranglekrets som hadde stambord på Grand i Oslo. Kretsens leder var dikteren Hans Jæger. Sitt daglige brød tjente Jæger som hurtigskriver i Stortinget. Han skrev et par dristige og ærlige bøker som øvrigheten tok, og skrev til slutt en bok han kalte ˈAnarkiets bibelˈ. Jæger mente at kristendommen var roten til alt unødig ondt. Kjønnsdriften var noe mer enn en parringsdrift. Det var en vellystkilde som gjorde menneskene mindre ensomme og bedre. En søt og varm bølge vi alle trengte. Kristendommen med dens strenghet gjorde menneskene harde, kalde og løgnaktige. Ærlighet og åpenhet var menneskets største dyd. Borgerskap og ekteskap var skinnhellighetens søyler. Jægerkretsen laget seg 10 nye bud. Det første het: Du skal ikke akte din far og mor. Det fjerde: Du skal pipe ut Bjørnstjerne Bjørnson. Det sjette bud: Du skal ikke bære løse krager. Det tiende: Du skal ta livet av deg.
  Munch var lunkent medlem av denne kunnskapsrike og bråkete kretsen som regnet ˈsyffˈ som modningsprøve og selvmord som samfunnsprotest. Han hadde lettere for å dele deres livssyn enn deres levesett. Det sier noe at han i disse årene ble nær venn med en av kretsens stillferdige medlemmer, den sky dikteren Sigbjørn Obstfelder [1866-1900]. Obstfelder kom ofte til Munch og ba om å få sitte hos ham. Han kunne sitte der lenge uten å si et ord. En dag sa han:
  - Hos deg er det godt å sitte, Edvard. Hos de andre kan jeg ikke sitte.
  Også fattigdommens vennskap bandt disse søkende kunstnerne sammen. Når en av dem var sulten og pengeløs, måtte han ty til stambordet for å finne en som kunne by på drikkevarer og mat. Det var lettere å få en dram enn mat.
  Til denne livlige kunstnerkretsen hørte også noen damer av borgerskapet. De hadde gått med på at samværet mellom mann og kvinne skulle være fritt, enkelt og greitt. De som var gla i hverandre, skulle leve sammen. Ville en av partene ikke være med lenger, var det bare å gå. Det viste seg snart at det var vanskelig å leve etter reglene.
  ˈFør eller senere fløy damene våre opp, flakset med armene som skremte høns og sa:
  - Å Gud! Jeg skal verpe! Jeg skal verpe! Du må gifte deg med meg!ˈ
  En av damene i denne kunstner- og ranglekretsen, hvor de lå an på å vekke oppsikt, og hvor selvmord var langt fra sjelden, ble glad i Munch. Hun var datter av en rik forretningsmann og etter alt å dømme var hun gladere i kunstnerne enn i den kunst de skapte. Nå ville hun ha Edvard Munch. Munch var ofte sammen med henne, men tenkte ikke på å la seg binde.
  ˈHun var av den type kvinner jeg alltid slumper bort i. Disse kvinnene med lang, skarp nese og tynne, smale lepper. En type jeg egentlig ikke kan greie. Så snart jeg hadde satt meg for å male, ringte hun og ba meg komme.
  - Kom da, Edvard! Det er så hyggelig her. Male, det kan du da gjøre i morgen.
  Det endte med at jeg reiste ned til Åsgårdstrand for å få arbeidsro. Tror De ikke hun sendte ned en felles venn? Han sa jeg måtte komme. Hun hadde skutt seg og nå lå hun og døde. Det var meg hun lå og ropte på. Jeg måtte, måtte komme. Ikke før var jeg kommet inn til henne før hun spratt opp av sengen og sa:
  - Du er glad i meg, Edvard. Jeg visste du ville komme.
  Vi trettet, og det endte med at hun trakk opp noe og sa:
  - Nå skyter jeg meg.
  Jeg trodde selvfølgelig ikke noe på det, men for å være ridderlig la jeg hånden min over hennes. Tror de ikke hun trakk av? Skjøt meg i fingerleddet! Vet du hva hun sa da hun så jeg blødde?
  - Jeg mente det ikke, Edvard. Jeg håper det ikke gjør vondt.
  Tror De ikke hun løp etter meg nedover trappen og skrek:
  - Edvard, jeg elsker deg!ˈ

  Det gjorde nok vondt. Edvard Munch kom aldri over det. Han gikk med vanter for å skjule at hun hadde skadeskutt venstre hånds langfinger. Inne i vanten hadde han en stor ring på denne fingeren.
  Munch hadde hatt vansker med mennesker før. Nå ble han enda mer sky. Var menneskene i sin bitterhet og ondskap til og med så ville at de gikk rundt og skjøt fingrene av folk, så greide ikke han å følge med lenger. Da var det bedre å sitte hjemme og male. Ville de vite hva han syntes om dem og deres, kunne de se på bildene han malte. Savnet de hygge og lykke i dem, så var det bare at de drømte og lengtet etter noe som i hvert fall ikke han kjente til. Livet var lykkejakt, kamp og nød. Kjønn, sorg og angst. Var det noe guddommelig til, så var det solen og lyset.»


(Tulla Larsen, malt av Munch)

Kilder: Ibsen-kronologien, Wikipedia, Rolf Stenersen: «Edvard Munch : nærbilde av et geni», Oslo, Gyldendal, 1945, og Torstein Velsand: «Historien om Ibsen og Munch», Font Forlag, 2016.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Johann Wiehe

Johan Henrik Wiehe (1830-1877, dansk skuespiller og operasanger)

Da Henrik Ibsens «De unges Forbund» hadde sin første oppføring i Danmark, på Det Kongelige Teater i København 16. februar 1870, var det Johan Wiehe som spilte i rollen som «Kammerherre Bratsberg». Johan skulle alltid stå i skyggen av sin eldre bror Anton Wilhelm Wiehe (1826-1884, dansk skuespiller), som forøvrig spilte i rollen som «Sakfører Stensgård» i den samme oppføringen. Man skal ikke helt se bort fra at Henrik Ibsen også traff brødrene, stykket ble i alle fall oppført som festforestilling 10. september 1870 til ære for ham under dikterens Københavnsopphold samme måned.

Johan Wiehe deltok i den første Slesvig-Holstenske krig som frivillig fra 1848 til 1850, og dimitterte som løytnant i 1858, før han samme år debuterte som «Figaro» i Mozarts opera «Figaros bryllup» på Det Kongelige Teater. Rollen passet ham ikke særlig godt, hans store, nesten plumpe skikkelse, og hans sterke, nesten grove stemme stemte ikke overens med Figaros vevre glatthet. Det tok nærmere ti år før han i 1867 brøt gjennom som «Jarl Bothwell» i Bjørnstjerne Bjørnsons «Maria Stuart i Skotland» ved å åpenbare sitt voldsomme temperament og sin fantasifulle ekthet. En slik villskap var ikke sett på scenen på lange tider. Bare 45 år gammel måtte han avslutte sin virksomhet på grunn av sinnssykdom, han døde på Psykiatisk Center Sct. Hans ved Roskilde 22. januar 1877. Han opptrådte siste gang 20. mai 1875 i rollen som «Ørnulf» i «Hærmændene paa Helgeland». Broren Wilhelm spilte da i rollen som «Sigurd» i samme stykke.

Kilder: Wikipedia, Ibsen.nb.no

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - familien Fahlstrøm

Familien Fahlstrøm

12. august 1911 oppførte Fahlstrøms Theater «Samfundets støtter» i konsert- og varietélokalet Eldorado i Kristiania. Det gikk 19 ganger frem til 30. august samme år, med Johan Peter Broust Fahlstrøm (1867-1938, norsk skuespiller og billedkunstner) i rollen som «Konsul Bernick», mens Alma Isabella Bosse Fahlstrøm (1863-1946, danskfødt skuespillerinne), stod for regien og spilte i rollen som «Lona Hessel». Ibsens skuespill skulle også bli det siste som ble oppført på teatret. Alma skriver: «Det hadde været slitsomme aar for Johan og mig siden vi startet Fahlstrøms Theater, og i de sidste par sæsoner var vi begyndt at merke, at vi var alene om at trække det store lass, som driften av et teater altid er. Især følte jeg mig slitt av de mange aars uavladelige virksomhet som instruktør.» [...] «Bestemmelsen om foreløpig at nedlægge Fahlstrøms Theater blev mottat med beklagelse av publikum og presse - ingen beklaget det dog mer end Johan og jeg. Men vi haabet og trodde, at dette interregnum kun skulde være en begrenset tid, og at vi da skulde kunne møte frem igjen uthvilt og med nyt mot og friske kræfter.
  Skjæbnen vilde det annerledes - et halvt aar efter at vi hadde nedlagt Fahlstrøms Theater mistet vi Arne, vort eneste barn, 19 aar gammel, og dermed blev fremtiden lukket for Johan og mig.
  Under hans billede som er ophængt i salonen paa redningsskøiten ˈArne Fahlstrømˈ, staar følgende inskription:

Arne Fahlstrøm,
student,
5te juli 1893 - 14de april 1912.

Hans valgsprog var:
ˈGaa ut og gjør godt blant
menneskeneˈ.»


(Arne Fahlstrøm)

For ordens skyld: Oppførelsen av «Samfundets støtter» var (som nevnt) langt fra det første Ibsen-skuespill ekteparet hadde hatt roller i. Johan hadde sin første Ibsen-birolle som «Peter» i «Kongs-emnerne» 26.02.1888, og Alma som «Fru Linde» i «Et dukkehjem» 26.09.1890, da for øvrig Johan spilte «Sakfører Krogstad». Ellers hadde de også roller i «De unges Forbund», «Vildanden», «Peer Gynt», «Bygmester Solness», «Lille Eyolf» (alle på Christiania Theater), fra 18. august 1896 hadde de tre forestillinger med 4. akt av «Brand» på Tivoli Theater i Kristiania (med Johan i hovedrollen), året etter fulgte 2 oppføringer med det samme stykket på Den Nationale Scene i Bergen, Johan spilte «Osvald Alving» i 11 oppføringer av «Gengangere» på Centralteatret i Kristiania fra 20. mars 1898 (Ibsens 70-årsdag), som «Skule jarl» på Nationaltheatret med «Kongs-emnerne» i oktober 1900. På Nationaltheatret hadde han bare en birolle i oppføringen av «Peer Gynt» fra februar 1902, men han spilte «Konstanzios» i «Kejser og Galilæer» på dikterens 75-årsdag 20. mars 1903. Fra de åpnet sitt eget teater i 1903, og frem til de nedla i 1911, hadde ekteparet i tillegg til «Samfundets støtter» omtalt ovenfor, også roller i Ibsen-skuespillene «Et dukkehjem» (bare første akt som ble spilt 1. juni 1906 som del av et minnehøytidelighetsprogram for Ibsen, som ble gravlagt samme dag), året etter det samme skuespill (men da alle tre aktene på Casino i København), i 1908 32 oppføringer av «Hærmændene på Helgeland» og en av «Et dukkehjem» (som en markering av Johans 20-årsjubileum som skuespiller).

Arne Jonas «Joma» Fahlstrøm (1893-1912, norsk skuespillertalent) vokste opp på Slemdal, og var ekteparets eneste barn. Den 3. april 1912 forlot han Kristiania på «Dampskipet Oslo». Første stoppested var Hull i England, deretter Southampton. Foreldrene hadde spandert på reisen, hvis endelige mål var USA, og tanken var at han skulle utvikle sine kunstneriske talenter og studere film. Men Arne fikk aldri oppfylt sine drømmer. Den 10. april 1912 gikk han om bord i passasjerskipet RMS «Titanic», den eneste norske (av 31 totalt) som reiste på andre klasse. Fire dager etter «Titanic»s påbegynte jomfrutur, rett før midnatt den 14. april, støtte skipet på et isfjell og sank få timer senere. 705 mennesker overlevde, mens mellom 1350 og 1512 omkom. Av de norske var det bare 10 som overlevde, og den snaut nittenenårige Arne var ikke en av dem.

De nå barnløse foreldrene donerte hele sin formue til Redningsselskapet, som senere bygget to redningsskøyter, begge døpt «Arne Fahlstrøm» (RS29 og RS74, levert henholdsvis 1913 og 1968).

Johan Fahlstrøm fortsatte som skuespiller etter at gutten gikk bort, og gjestespilte som «Sigurd» i 10 oppføringer av «Hærmændene på Helgeland» på Den Nationale Scene i Bergen fra 2. januar 1916, som «Bisp Nikolas» i «Kongs-emnerne» i 1921 (hvor Alma stod for regien), og til slutt som «Sakfører Krogstad» i «Et dukkehjem» på Nationaltheatret den 22. mars 1937. Det var også en festforestilling i anledning hans 50-årsjubileum som skuespiller.

Kilde: Wikipedia, Ibsen.nb.no, Alma Fahlstrøm: To norske skuespilleres liv og de Fahlstrømske teatres historie : 1878-1917. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1927. Side 265-267+274-277.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Nils Collett Vogt

Nils Collett Vogt (1864-1937, norsk dikter)

Dette skal ikke handle så mye om selve mennesket Nils Vogt. Dette innlegget burde strengt tatt heller handle om Henrik Ibsens skuespill «Peer Gynt», som ble utgitt denne dag for nøyaktig 150 år siden, på Gyldendal Forlag, en novembertorsdag i 1867. Men det skal det heller ikke. Dette dreier seg (nesten) kun om gjengivelsen av Vogts dikt «Henrik Ibsen», som er å finne i Vogts diktsamling «Et liv i dikt» fra 1930. Nils Vogt er vel uansett (dessverre) for lengst glemt av de fleste, selv om kanskje et par av uttrykkene han var opphavsmann bak, fremdeles kan vekke gjenkjennelse: «... som julekvelden på kjerringa» og «Gid jeg lå, sa kjerringa, hu satt i senga».

Uansett, Nils Vogt, Den norske forfatterforenings formann (1916-1919), var blant dem som stod æresvakt ved Henrik Ibsens kiste i Trefoldighetskirken kvelden og natten før dikteren ble gravlagt den 1. juni 1906. Og her er diktet Vogt skrev, og som ble fremført som «Prolog ved Nationaltheatrets sørgefest juni 1906»:

Henrik Ibsen

Ingen kval stor som geniets!
Ut i rummet hjemløst kastet
saa han prøvende omkring sig:
Slik blev jeg! Slik er de andre!

Er de slik, da maa jeg skape
om paany dem i mitt billed.
Kamp for livet! Kamp til døden! . . .
Nys gik Henrik Ibsen iblandt os.

Husker I, naar henad gaten
stilt han kom i middagsstunden?
Hodet meislet. Panden høireist.
Læberne strengt presset sammen.

I hans blik glimt av trudsel
lik en rovfugls, naar den speider -
For med den han hadde steget
uræd til de luftblaa høider.

Op slaar derfor fra hans digtning
styrkefuldt et pust av renhet.
Bakon tanken marmortstøtter . . .
Renhet, marmorglans og stjerner!

Intet kald stort som geniets!
Ut i ødemarken kastet
ropte eggende hans stemme.
Dødsmat svarte kun dens gjenlyd.

Saa blev maalet da at skremme
op et folk av vanmaktsdøsen.
Mins i vel? Som lyn paa tunger
hvasst det skar, da Brand forkyndte.

Ikke ry og samfølt lykke,
kun sin daad, sit verk han vilde.
Lokket blinkende i mørke
ei hans eget væsens gaate?

Refser nys, en gudfylt dommer.
Nu en trollmand, som i mystisk
fjernhet gjennem tegn og varsler
tydet syners dunkle mening.

Da - skarpt tegnet mot en himmel
stjernestripet, nordlysflammet -
steg et kjæmpelinjet hode.
Op vi stirret. Og det talte.

Over jord en trylleformel
løndomskraftig ut det slynget,
spurte kanske eller aandet
paa en tvil, som tændte flere.

Til i hast en sky gled over.
Borte var han. Kald strøk vinden.
Men da grundende vi skildtes,
knitret morgnens røde fakkel.

Husker I, naar henad gaten
stilt han kom i middagsstunden?
Takk hos noen. Smil hos andre.
Kanske en snek blygt sig efter.

Tænkte saa vi: Rart at just av
vore armodskaar geniets
regnbustraaler sprang i natten
dristig syngende mot lyset!

Netop her! Klamt over sindet
hundreaaring vanmakts tyngsel.
Støn og uro nedenunder.
Hundreaarig længselsvaande.

Er det mørket nu, som kommer?
Skal til sørgefester dumpe
fra i dag vi motløst flokkes?
Norges stortid, er den omme?

Hør mig! Gjennem minderøken,
blomsterkvalmen, virakosen
vil da malmsterkt op fra graven
tunge kobberklokker runge.

Ikke takkens bleke blomster,
kun sin daad, sit verk han vilde.
Nu velan! Skyt rygg! End har vi
kraft til gjerninger at øve.

Hvilken skjæbne er geniets!
Gjenlydløs i ødemarken
bær nu Henrik Ibsens stemme
bud fra vesten og til østen.

I hans navn vi skilles, samles.
Eller har han i sit billed
ikke skapt os? Stolt vi vidner,
at han ei er død, men lever.

Sving da mæktig over dagens
liv, I store kobberklokker!
Andaktssitrende om kvelden
stiger mindets klare stjerne.


Kilde: Wikipedia, Nils Collett Vogt: «Et liv i dikt» (Aschehoug, Oslo, 1943, Annet opplag), s. 80-83, Ibsen-kronologien (se under).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Olaus Fjørtoft

Olaus Johannes Fjørtoft (1847-1878, norsk forfatter, journalist og politiker)

Henrik Ibsens «De unges Forbund» hadde sin urpremiere på Christiania Theater 18. oktober 1869. Det sies at oppførelsen ble vel mottatt, men under den andre og tredje oppføringen brøt det ut pipekonserter. Teateret hadde ingen gongong som kunne benyttes for å skape ro i salen, derfor måtte man la teppet falle. Til slutt ble man også tvunget til å slukke gassen, slik at sal og scene ble liggende i stummende mørke. Publikum begynte likevel å slåss, og håndgripelighetene fortsatte helt ut på åpen gate. «Piperne» hevdet selv at opptredenen ikke var for å yte mishag mot Ibsen, men en protest mot Morgenbladet som hadde tatt stykket til inntekt for seg og sitt politiske syn.

En av de som ledet an i pipekonsertene var Olaus Johannes Fjørtoft.

Henrik Ibsen selv var uvitende om det hele, han oppholdt seg nemlig på denne tid i Egypt (i forbindelse med åpningen av Suez-kanalen), men gjennom brev fra Suzannah fikk han snart høre om oppstyret, og han skrev da også i november 1869 diktet «Ved Port Said» ved etterretningen om pipekonsertene:

«Østerlands dag
over havnen glittred;
alle jordklodens flag
fra masterne sittred.
Musikens toner
bar frem koralen;
tusend kanoner
døbte kanalen.     

Damperne drog
forbi obelisken.
På hjemmets sprog
traf mig nyheders hvisken:
det digt-spejl, jeg pudsed
for mandlige tøjter,
var hjemme smudset
af stænk fra fløjter.     

Gift-fluen stak;
det gav mindelser vamle. -
Stjerne, hav tak, -
mit hjem er det gamle!
Vi prajed fregatten
fra flodbåds-taget;
jeg svinged hatten
og hilste flaget.      

Til fest, til fest,
trods giftkrybs-kløerne!
Som udvalgt gæst
gennem «Bitter-søerne»!
Er dagen sluknet,
jeg drømmende sover,
hvor Farao drukned
og Moses slap over.»

Olaus Johannes Fjørtoft må sies å ha vært en pussig skrue. Han var matematiker, skribent og politisk agitator, og ytterliggående både i kristentro, sosialisme og målsaken. Han vokste opp på gården Hardhaugvik på Flemsøy i Haram kommune. Faren, Amund Olsen Fjørtoft (1814-1898), som var både gårdbruker og lensmann ville helst at sønnen skulle bli prest. Men det virket som sønnen var i opprør mot både autoriteter og faren: Allerede som tenåring gjorde han seg umulig, han røk uklar med ledelsen både på Borgerskolen i Ålesund (1859-1861) og deretter på Molde Lærde og Realskole (1861-1866), og måtte slutte begge steder på grunn av sine radikale meninger. Men hans matematiske talent kunne ingen ta fra han, og allerede som 14-åring var han medforfatter av en lærebok i praktisk regning.

Fjørtoft reiste så til Christiania, hvor han begynte på Heltbergs studentfabrikk (akkurat som Ibsen gjorde i 1851). Han var hjelpelærer i matematikk samtidig som han leste til eksamen artium. Han slet med latinen, men klarte til slutt å ta eksamen i 1869, samme år som de omtalte pipekonsertene fant sted.

Senere livnærte Fjørtoft seg ved å være privatlærer i matematikk og astronomi for studenter til andreeksamen ved universitetet. Det blir fortalt at han ikke tok noen fast betaling av elevene, met at hver gav etter evne. Store og små pengesedler og mynter stakk han bare ned i frakkelommen, som det var hull i. Når han så traff på en fattig student som trengte penger, stakk han bare neven ned i frakkefôret og gav innholdet til studenten uten å se på verdien. Til en som var dårlig kledd i kulden, kunne han til og med gi fra seg frakken. Det sies at han selv gikk så dårlig kledd at han holdt på å bli stengt ute fra både universitetet og Studentersamfundet. Kosten var stort sett kaffe og smørbrød på stamkaféen, som var Café National ved Youngstorget. Det tærte på helsen, som aldri hadde vært helt god. Fjørtoft sto som utgiver av det radikale bladet Tiraljøren i 1871 og av bladet Fram fra 1871-1873. Han ble også valgt inn i styret til Det Norske Samlaget i 1871, men her kom han raskt i konflikt med formannen Hagbard Emanuel Berner (1839-1920, norsk jurist, redaktør og politiker) om målsaken, og ble kastet av styret året etter. I 1873 ble han også ekskludert fra Christiania Arbeidersamfund. Den brå og skarpe væremåten hans, sammen med hensynsløs ærlighet, gjorde ham til en outsider i de fleste miljøer. Ekskluderingen gjorde at Fjørtoft ikke fikk tilgang til den rimelige og gode restauranten der. Han ble da enda mer underernært og utsatt for sykdom, et lett bytte for forkjølelse og lungebetennelse, som gikk over til tæring med døden til følge. Bare vennen Oskar Norman Eng (1847-1921, norsk lege og stortingsmann) besøkte ham på Rikshospitalet da han lå på det siste. Han døde 21. mai 1878, 31 år gammel. Det var forholdsvis stort fremmøte ved begravelsen, der redaktør Ola Anton Thommessen (1851-1942, norsk journalist, redaktør og politiker) la ned krans fra venner og sa: «Ingen ung Mand med aandelige Interesser har staaet Fjørtoft nær, uden han skylder denne rige, eiendommelige Natur nogle af sine dybeste Indtryk.» Det ble skrevet flere minnedikt og kronologer over den radikale publisisten.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Allkunne, Henrik Ibsens Skrifter (Digital versjon)

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Ohan Demirgian

Ohan Demirgian (1837-1875, armensk-egyptisk hoffstallmester og diplomat)


(Demirgian sittende)

Ohan Demirgian (som også gikk under kallenavnet Habib Bey) var kanskje blant de mer merkelige bekjentskapene Henrik Ibsen fikk. Ohan ble, gjennom sin kunnskap for hesteavl, en nær venn av Kong Karl IV (1826-1872, konge av Norge og Sverige fra 1859). Da Ibsen ankom Stockholm i siste halvdel av juli 1869 for å delta i en rettskrivingskongress, var kongen og stallmesteren blant de han ble introdusert for. Demirgian inviterte raskt Ibsen til å delta i den forestående åpningen av Suez-kanalen (med alle kostander dekket), noe Ibsen, antagelig ikke helt utilslørt, takket ja til. Ibsen fikk senere tildelt Medjïdjie-ordenen av Demirgian, som på sin side ble sterkt kritisert for å ha delt ut ordenen til kreti og pleti.

Henrik Ibsen selv var såre fornøyd med sin reise til Egypt via Frankrike, og da Suez-kanalen ble offisielt åpnet 17.11.1869, var han for lengst ankommet. På vei tilbake hadde han et opphold på to uker i Paris. Ett år senere hadde han ikke mottatt medaljen forespeilet, så i et brev datert 23.11.1870 purret han Demirgian, samtidig som han diplomatisk takket for den påspanderte turen: «Opholdet i Egypten har väret den interessanteste og lærerigeste periode i mit liv». Ibsen mottok ordenen først 09.05.1871.


(Kong Karl IV)

I 1871 var det planer om at Karl IV skulle giftes på nytt. Blant kandidatene var prinsesse Thyra av Danmark (1856-1933) og en russisk storfyrstinne. Demirgian foreslo heller den polske grevinnen Marya Krasinska (1854-1888) og fikk en million kroner (!) i provisjon for å forestå forhandlingene. Planene ble forsøkt forhindret, men de var klare da kongen ble syk og gikk bort 18.09.1872. I sine siste år sendte Demirgian flere utpressingsbrev til det svenske hoff. Til sist endte han på et sinnsykehus i Marseille hvor han døde.

Kilder: Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Carl Lorange

Johan August Frederik Carl Lorange (1833-1875, dansk maler)

Våren 1867 (nærmere bestemt 10. mai) ble det holdt fest i regi av Den Skandinaviske Forening i Roma, i osteriet Raffaels Vigne. Til stede var blant annet Henrik Ibsen, Lars Hansen (1813-1872, dansk portrettmaler), Frederik Gotschalk Knudtzon (1843-1917, dansk kunsthistoriker), Christian Gottlieb Vilhelm Bissen (1836-1913, dansk billedhugger) og Jørgen Bech Meincke (1843-1902, dansk journalist).

Det var også maleren Carl Lorange, som denne kvelden skulle bli offer for Henrik Ibsens skarpe tunge. Etter det danske nederlaget i den prøyssisk-danske krigen i 1864, søkte Lorange kunstneriske utfordringer utenfor landet, og ble nært knyttet til kretsen rundt Den Skandinaviske Forening, selv om han allerede under sitt første opphold i Roma fra 1867-1868 var sterkt sykdomsvekket.

(Maleri av Lorange fra 1868)

Knudtzon beskrev episoden slik: «[Osteriet] kaldtes 'Rafaels Vigne' og laa med Indgang fra den brede Vej, som den gang førte fra Sta Maria Maggiore til Laterankirken. Vi kom fra Vejen ind i en Vinhave. Udenfor Huset fandtes paa et kolossalt Postament, Murværk fra Oldtiden, en Veranda af Vinløv, under hvis luftige Tag vi havde Plads. Vi var godt og vel et Dusin Skandinaver, og i de aldeles charmerende Omgivelser forløb Gildet paa den fornøjeligste Maade. Jeg erindrer denne Aften som en av de smukkeste jeg oplevde i Rom. Men tilsidst opstod en meget skærende Dissonans, og dens Ophavsmand var Ibsen. Han havde Plads med Ryggen mod Huset, og paa den modsatte Side af bordet sad gamle Hansen, der her som ved lignende Lejligheder var den, der tog sig af Regningen og fordelte Udgifterne paa Deltagerne. Han var netop ifærd med dette Arbejde, som han altid udførte med stor Grundighed, men uden stor Hurtighed - da Lorange, hans Sidemand, gav sig til at hjælpe ham med Regnestykket. Nu foer Ibsen pludselig op og begyndte en Tale, som hurtigt formede sig til et ganske brutalt Overfald paa Lorange. Dels var han irritert over at denne tog Del i Opgjøret, dels var han i allerhøjeste Grad misfornøjet med Lorange, og det baade som Kunstner og som Menneske: 'Han var - saaledes sluttede Ibsen sin Tale - ikke værdig til at gaa paa To, men burde gaa paa Fire'. Vi var Alle ganske maalløse over et saadant Overfald paa et sages- og forsvarsløst Menneske, en stakkels brystsyg Mand, der havde nok at kæmpe med - ogsaa uden at blive slaaet ned af Ibsen. Men saa tog Vilhelm Bissen Ordet og sagde til Ibsen, at der ikke var noget at sige til, at Lorange havde bistaaet Hansen med Opgjøret - Bissen havde selv hørt, at Hansen havde anmodet ham derom. Ibsen blev lidt roligere; men den Skylle han havde sendt ud over Lorange, var jo afleveret og lod sig ikke tage tilbage. Og det alleruhyggeligste ved det Hele var, at det meste af hvad Ibsen havde anket paa Lorange som Kunstner og Menneske, var noget, som man egentlig maatte give ham Ret i - kun selvfølgelig ikke i at udtale det paa en saa brutal Maade og ligeoverfor en stakkels syg Mand.

  Da Ibsen havde siddet lidt, rejste han sig atter, og nu kom, ovenpaa Stormen, Blindheten op i hans Sind. Han vilde udbringe en Skaal for en ung Mand, som var et Exempel paa en Kunstner af den rette Slags - for Ludvig Abelin Schou. I smukke og velvalgte Ord priste han nu Schous Evner, hans Sandhed og Stræben, og vi tømte vore Glas paa hans Velgaaende. Men beklageligt, at der ikke fandtes den Mand, som havde Kraft, Mod og Evne til paa en passende og overlegen Maade at reagere mod Overfaldet paa Lorange.

  Men Hansen blev da færdig med Opgjøret, og vi brød op. To og To slentrede Fortroppen ned av Vignen og ned av Vejen. Jeg tænker de har sluttet sig om Lorange og givet Ibsen en passende Overhaling. De sidste var Ibsen, Meincke og jeg. Vi rejste os for at følge de Andre. Men ak! nu viste det sig, at Ibsen ikke kunde styre sin egen Skude. Saa tok Jørgen ham under den højre og jeg ham under min venstre Arm, og saa begav vi os paa Vej hjemefter. Og denne Aftentur med den store Digter var ikke af de korteste. Paa Vejen blev der nok talt, men ikke meget. Ved Ibsens Gadedør bad jeg ham om at give mig sin Nøgle, for at jeg kunde lukke op. Det skete; men da vi vilde følge ham op ad Trappen, modsatte han sig dette bestemt. Det var udenfor al Tvivl, at Ibsens Hjerne fungerte meget bedre end hans Ben. Han reflekterede jo og tog sine Bestemmeelser og takkede os paa det forbindtligste.-»

(Maleri av Lorange fra 1864)

Carl Lorange døde barnløs i Kairo i oktober 1875, men overlevde Ibsens favoritt Ludvig Abelin Schou (1838-1867, dansk maler), som døde av kolera i Firenze bare noen måneder etter «festen», den 30. september. Etter at Ibsen hørte om sistnevntes bortgang, skrev han til sin venn Jonas Sigismund Collin (1840-1905, dansk zoolog) blant annet: «Den sørgelige Meddelelse om Schous Død i Florentz vil rimeligvis være Dem bekjendt; det var i Sandhed et Tab; Schou var en ualmindeligt lovende Kunstner.»

Kilder: Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter, Nordisk familjebok (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Martin Schneekloth

Martin Schneekloth (1844-1871, dansk student)

Våren 1867 ble Henrik Ibsen kjent med den unge Martin Schneekloth. På et av de fotografiene som er kjent fra 1867 av Henrik Ibsen, poserer han sammen med Martin og et par andre venner, muligens tatt på samme tid.

Sommeren 1867 tilbrakte Ibsen og familien på Ischia i Italia, og der var også blant annet Vilhelm Bergsøe (1835-1911, dansk forfatter, zoolog og numismatiker) og Martin Schneekloth. Begge to var plaget av tidens svøpe, tuberkulose, og begge ble de blant mange Ibsen brukte som modell for «Peer Gynt» som han skrev på under oppholdet. Sommeren 1868 tilbrakte Martin i Danmark, men reiste så til Sveits, Capri og Palermo.

Noe særlig mer kontakt mellom Ibsen og den unge studenten er ikke kjent før 23.03.1869, da Ibsen svarte på et brev fra Martin han hadde mottatt et par måneder før. I sitt brev fra Dresden skriver Ibsen blant annet: «Det glæder mig meget at høre at De til Efteraaret udgiver Deres Digte og Fortællinger fra Italien. Der ligger noget for Produktionen i høj grad befordrende i at faa sine færdige Arbejder fra Halsen paa den Maade». Det fantes et visittkortportrett av Schneekloth i familien Ibsens private fotoalbum, tatt på ukjent dato. På baksiden har Schneekloth skrevet flg diktstrofe:

«Naar Tider komme og Tider svinde
Som skiftende Bølger i Hav,
Lad Haabet i Skyen os evigt binde,
Ja binde bag Død og bag Grav.»

Schneekloth kom dessverre ikke til å utgi noen arbeider før han døde av tuberkulose 18.02.1871. Men i 1942 utgav den danske prest og forfatter Peter Schindler (1892-1967) «Efterladte papirer af Martin Schneekloth 1844-1871».

Kort tid innen sin død skrev Schneekloth:

«Og tør endnu tilsidst jeg sagte aande
Et elsket Navn i Eders raske Gang,
Saa bring et Bud om Kjærlighedens Vaande
Til hende, der beaandet har min Sang,
Men hvisk det sagte i en stille Stund,
Hvisk det som en Drøm i Morgentimens Blund,
Hvisk om en Digtersjæl, der ei kan glemme
Sit danske Land, sin Kjærlighed derhjemme.»

Lørdagen Martin døde skrev han fire linjer i lommeboken, som han gjemte under hodeputen:

«Imorgen, naar Døren I aabne paa klem
Da finde I kun et Lig.
Jeg selv i en deilig Drøm gik hjem
Med Jesus til Himmerig.»

Samme aften sovnet han stille inn, lappen fant man neste morgen. Han ble begravet 20. februar på Romas protestantiske kirkegård.

Kilder: Wikipedia, «Gli amici del cimitero acattolico» (Digital versjon), Henrik Ibsens Skrifter.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Henning Tønsberg og Johannes Heftye

Henning Bødtker Tønsberg (1837-1881, norsk boktrykker)
Johannes Thomassen Heftye (1849-1907)

Henrik Ibsens «forhold» til Henning Tønsberg er nesten så perifert som det tenkes kan, men jeg har allikevel funnet det interessant nok til å ta med historien om ham og fjellklatreren (og juristen) Johannes Thomassen Heftye (1849-1907).

Henning Tønsberg var sønn av Nils Christian Tønsberg (1813-1897, norsk forlegger) som i 1856 gav ut Henrik Ibsens «Gildet paa Solhoug». I november 1866 skrev faren et brev til Ibsen med anmodning om bidrag til hans forestående utgivelse (som sannsynligvis var samlingen «Ved Løvfaldstid», i 1867 utgitt av sønnen). Henrik Ibsen avslo forøvrig høflig i et brev datert 11. november 1866 i Roma.

Johannes Heftye gjennomførte i 1875 som første mann bestigningen av Store Knutsholstind (2341 m.o.h.) i 1875, og fikk ære og oppmerksomhet for det. Æren bleknet betraktelig da William Cecil Slingsby (1849-1928, britisk fjellklatrer) besteg Store Skagastølstind (2405 m.o.h.) året etter. Johannes Heftye førte en opphetet debatt med Slingsby om vanskelighetene på «Storen» i forhold til Stor Knutsholstind, og ville i 1880 bevise at Storen var enkel å bestige. Sammen med to andre klatrere fant de ved en feiltagelse en enklere vei til toppen. Heftyes rute har senere blitt normalveien ved bestigning av Storen. Han ga ut bok om det: «Skagastøtindene i Sogn - 5. juli 1820 til 14. august 1880». Slingsby lot seg provosere, og tok grundig hevn ved å bestige Knutsholstind i lag med en dame (Marie Sølfestdatter). En dame på Knutsholstind! Til overmål hevdet Slingsby ar de hadde knapt behøvd å ta seg for med hendene. At det ble til ny strid og polemikk mellom de to hersker ingen tvil om. Henning Bødtker Tønsberg som leste Heftyes bok, forsøkte å klatre Storen etterpå, og omkom i dette forsøket 13.07.1881. Slingsby beskyldte Heftye for å ha forårsaket ulykken med sin undervurdering av vanskeligheten ved å klatre Store Skagastølstind.


(Johannes Heftye)

I september 1882 kjøpte Johannes Heftye Austrått Gods i Ørland kommune for 100 000 kroner. Som kjent er det stedet Henrik Ibsen brakte inn i verdenslitteraturen med skuespillet «Fru Inger til Østeraad». Heftye anla en ny vei et stykke fra gården og nektet samtidig folk å bruke den gamle veien som gikk over tunet. Dette provoserte lokalbefolkningen, og andre juledag i 1899 var det en del folk som gikk på den forbudte veien. Dette utløste en dramatisk konfrontasjon som endte med at Heftye drepte den 24 år gamle fiskersønnen Ove Pettersen Postmyr (1875-1899) etter å ha løsnet flere skudd mot «inntrengerne». Heftye ble arrestert dagen etter, men slapp fri dagen før liket ble begravd. I rettsaken som fulgte, fikk Heftye ikke noen straff, da man fant at han hadde handlet i nødverge.

Kilder: Wikipedia, Norsk-klatring.no, Henrik Ibsens Skrifter

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Hans Christian Knudsen

Hans Christian Knudsen (1816-1863, norsk prest og misjonær)

Hans Christian Knudsen var den første nordmann som reiste til Afrika som misjonær på 1800-tallet. Knudsen vokste opp i Bergen som sønn av en allsidig og driftig far, som imidlertid ikke lyktes like godt i sine mange forskjellige foretak. Hjemmet var preget av pietistisk fromhet etter herrnhutisk mønster. Hans Christians skolegang bestod i første omgang av tre års allmennskole og dernest, fra 12-årsalderen, via den kjente kunstmaleren Johan Christian Clausen Dahl (1788-1858) tre år ved Bergen tegneskole, hvor han hadde friplass. 1828 gikk faren konkurs, moren (Asseline Johanne Marie, 1784-1829, født Lie) døde kort tid etter, og Hans Christian kom etter hvert i arbeid som tegner i kaptein Georg Carl Christian Wedel Prahls (1798-1883, norsk militær, trykker og jordbruker) litografiske trykkeri i Bergen, mens resten av familien flyttet til Farsund.

Med støtte fra faren og den herrnhutisk orienterte Stavanger Misjonsforening begynte Knudsen høsten 1835 på Det rhinske misjonsselskaps misjonsskole i Barmen i Tyskland, hvor han studerte i fire år. Han ble ordinert i Barmen 6. mai 1841 og sendt som misjonær til Namaqualand på sørvestkysten av Afrika (i nåværende Namibia og Sør-Afrika). Dette området var hovedsakelig bebodd av san-folk, som på den tiden ble kalt hottentotter. I dette området arbeidet han i første omgang til 1848 og på ny 1849-54. Han grunnla tre misjonsstasjoner, hvor det i hans tid ble døpt i alt 760 afrikanere.

1848 reiste Knudsen til Norge og giftet seg med prestedatteren Elise Christiansen (egentlig Petronelle Hermandine Caroline Elisabeth Christiansen, 1820-1859). Året etter var de to på plass som misjonærer i Namaqualand. Årene som fulgte, ble imidlertid svært vanskelige, dels på grunn av konflikt med en tysk kollega, dels som følge av spenningsforhold i den afrikanske menigheten og dels på grunn av hustruens tiltagende depresjon. Nokså desillusjonert forlot Knudsen Afrika for siste gang sommeren 1854 og ankom Bergen samme høst.

Etter hjemkomsten ble hustruen sinnssyk og innlagt på asyl og de to sønnene utplassert hos familie, mens Hans Christian Knudsen selv slo seg ned i Stavanger som språklærer. Han redigerte en tid også Det Norske Missionsblad. I denne perioden ble han grepet av den lammerske vekkelsen (Gustav Adolph Lammers, 1802-1878, norsk prest) og utgav flere skrifter om endetidsspørsmål. 1861-62 var han huslærer i Molde og reiste deretter som forkynner i Midt- og Nord-Norge. På en av disse forkynnerferdene omkom han i snøstorm på en fjellovergang i Hattfjelldal våren 1863. En minnestein ble reist over ham ved Hattfjelldal Kirke 1927.

Det er kjent at Henrik Ibsen brukte Hans Christian Knudsen (i tillegg til blant andre Lammers) som modell for presten «Brand». Selv om de to muligens ikke ble kjent med hverandre, er det all grunn til å tro at Ibsen, som ved Knudsens hjemkomst til Bergen arbeidet som teatersjef, hørte om ham, og lærte hans og hustruens triste historie, og også senere fulgte med i hans liv. Det kan også hevdes at han har brukt ham som modell for «Ejnar». Eksempelvis i disse ord av Ejnar om seg selv i femte handling:

«Siden? Det er sant
saa blev jeg Afholdsprædikant;
men dette Væsen stundom er
med Fristelser formeget blandet;
jeg derfor greb til noget andet
og reiser nu som Missionær -
Brand: Hvor hen?
Ejnar: Til Halenegerlandet.»

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Norsk Tidsskrift for Misjon, Borgerskolen - en del av livsbevegelsen (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Hans Henrich Bordewich

Hans Henrich Bordewich (1837-1867, norsk teaterdirektør)

Han fulgte ikke sjømannsyrket som sin far, men fikk en meget god utdannelse og begynte på universitetet tidlig. Som student kom han til Lyngvær i Lofoten, hvor han for en tid, underviste sin kusine. Det er blitt fortalt at han forelsket seg i kusinen Elise Sofie (1837-1861, som i oktober 1860 ble gift med Johan Eliakim Tegnill Irgens, 1837-1894, fiskeværeier). Men hennes far (Johan Peter Bordewich, 1802-1879) ville ikke vite noe av det og begrunnet det slik at det unge paret måtte gi opp ethvert håp om giftemål. Forlovelsen var deretter brutt.

(Lyngvær)

Den unge mannen forlot Lyngvær kort tid etter dette. Han måtte fullføre sine studier, som var finansiert av hans onkel, foran nevnte Johan Peter Bordewich, og dro sydover til Christiania hvor han etterhvert tok sin eksamen. Han skal ha vært student sammen med Jonas Lauritz Idemil Lie (1833-1908, norsk forfatter og jurist) og Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson (1834-1917, norsk kunsthistoriker og forfatter), og nær venn av begge. Han var etter sigende i tillegg venn av Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler og teaterpersonlighet). Jonas Lie skrev om Bordewich og hans ulykkelige kjærlighetshistorie i sin første utgitte roman («Den Fremsynte») i 1870, og den boken hadde Ibsen i sin private boksamling.

Hans Henrich studerte filosofi, ble en av de mest lovende kandidater og ansett som et litterært geni, og tilbudt en stilling ved det nylig åpnede nasjonale teater i Bergen i 1861, hvor han ble direktør inntil hans helse ikke tillot det lenger. Han døde i Christiania, ensom og barnløs, før han fylte 30 år. Det sies at han døde av kjærlighetssorgen over kusinen som gikk bort 13.08.1861, ikke lenge etter at hun giftet seg. Hans Henrich var ikke den eneste i familien som gikk bort tidlig, både faren (Hans Oliver Bordewich, 1806-1844, matros) og moren Edvardine Madsine (1809-1839, født Tiller) gikk bort tidlig. Moren skal ha blitt sinnssyk og druknet seg i et av Trondheims vannreservoarer. Det er sannsynlig at det var onkelen Johan Peter som stod for oppfostringen av Hans Henrich. Hans Henrichs farfar, sjømannen og kapteinen Hans Heinrich Bordewich (født 1769) døde i en alder av 44 den 26. april 1813, etter å ha forlist med skonnerten «General Løitnant Grev Schmettow» på Veiholmen, ved utsiden av øyen Smøla på Nordmøre. Både kapteinen og mannskapet på 4 overlevde, men frøs i hjel i det kalde været før de klarte å nå bebodde områder. De ble begravd på Smøla 16. mai.

I «Fra Ulrikken til Alperne» (1925) skriver Marcus Grønvold (fra tiden i München etter 1875): «En aften nævnte Ibsen at han forestillet sig Brands ydre i likhet med en av hans efterfølgere som teaterdirektør i Bergen, nordlændingen Bordewick, en mand med et fint, blekt skjegløst ansigt og et inadvendt blik - han døde som ung.» Det er ikke kjent når Ibsen og Bordewich traff hverandre, men kanskje ble de introdusert via Lie, Dietrichson eller Bjørnson, alle nære bekjente av Ibsen.

I «Den fremsynte» beskriver Lie (i romanen kalt «David Holst») Bordewick slik: «Det var noe usedvanlig nobelt ved hans slanke figur og hans fine, smale, alvorlige ansikt med den høye panne og den svære, krøllete, sorte hårmasse om tinningene. De sterke øyenbryn og en utpreget romernese opptok liksom oppmerksomheten fra hans øyne, som var lyseblå og mer i pakt med hans blekhet og skjeggløse ansikt enn med den mer energiske del av hans trekk. Det var dog disse siste som gav det første inntrykk av ham. Senere lærte jeg å lese trekkene annerledes og å se at der i dem nettopp lå avpreget strømbrytningen av den dobbeltnatur, som hans liv efterhånden ble søndermalt i.»

Og om sykdommen: «Det var brystet, sa han. Ved hjelp av hørerør og perkusjon oppdaget jeg dessverre at han bare hadde altfor meget rett.
  Det var brystet, men i en sådan tilstand at her kun var tale om å vinne tid, ikke om å bli frelst; for den ene lunge var helt borte og den andre alvorlig angrepet.» Videre: «Min hustru, som nu hadde fått ham inderlig kjær, betrodde meg en dag at hun nok trodde å vite hva min venn led av; det var visserlig intet annet enn ulykkelig kjærlighet.
  Så rørende skjønn som han lå der henimot døden, hadde hun aldri tenkt seg at et menneske kunne bli.
  Når han lå stille og smilte, var det som om han tenkte på et stevnemøte han skulle til så snart han var ferdig med oss her på jorden.»

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter, Wikipedia, Jonas Lie : «Samlede verker» (bind 1), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1995.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Marie Hoff og Kristian Elster

Marie Gerhardine Hoff (1815-1859, født Hambro)

Hvilken forbindelse Marie Gerhardine skal ha hatt med Henrik Ibsen er ikke helt klargjort, men selv om hun døde i Kristiania, vokste hun opp i Bergen. Og ekteparet Hoff var venner av familien Sontum, som Henrik Ibsen også ble kjent med da han flyttet inn på pensjonatet til fru Helene Sontum (1790-1864, norsk pensjonatvertinne) i oktober 1851, og hvis familie han ble venner med for resten av livet. Datteren Johanne Hoff husket bestillingen av sangen/diktet Ibsen skrev i forbindelse med morens bortgang, og at den ble hentet hos ham av Nicolai Hoffs adjutant.

Marie giftet seg en gang før 1838 med Nicolai Engebret Hoff (1813-1903, norsk løytnant, senere generalmajor). De fikk fire barn: Edvard Hans Hoff (1838-1933), Johanne Marie Hoff (1839-?, etter 1885), Sophie Bolette Hoff (1843-?, etter 1885) og Harald Nikolai Hoff (1847-1928).

Marie døde 26. mai av tyfus, og ble gravlagt 30te samme måned. Henrik Ibsens «Sang ved Fru Marie Gerhardine Hoffs Grav den 30te Mai 1859» lyder som følger:

Livshaven blomstred, rig gik du derinde, -
Saa rig som en Moder og Viv er at finde;
En Fremtid du saa gjennem Haabets Skjær, -
En Grav, en Grav laa iløn dig nær!     

Dødsenglen vinked, han bød dig at følge;
Nu opad du stævner paa Lyshavets Bølge;
Ei lindre du kan dine Kjæres Sorg, -
En Grav, en Grav blev din Jordeborg.     

Vaardagens Blomster, som dækker din Kiste, -
De rummer en Trøst for det Haab, som vil briste, -
De gjemmer et Livsfrø dybt under Muld:
Bag Grav, bag Grav straaler Morgenguld!     

Klagende Sjæle, som skygges af Sorgen!
Bag Natsløret vinker Forjættelsens Morgen;
I Troen er Lægdom for Savnets Saar:
Bag Grav, bag Grav er en Gjensynsvaar!

Kilder, Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter (digital versjon)

Kristan Mandrup Elster (1841-1881, norsk forfatter og forstmann)

Kristian Elster d.e. var forfatter og litteraturkritiker. Hans romaner og noveller hører til det ypperste i sin tids norske litteratur. Som kritiker var han banebryter for den nye realistiske litteraturen.

Elster vokste først opp i Overhalla, men 1853 flyttet familien til Førde i Sunnfjord, der hans far var sorenskriver. 15 år gammel ble han sendt til Christiania for å gå på skole der. Det var meningen at han skulle bli offiser, men det gikk ikke - han var for nærsynt. Han gjorde flere forsøk på å ta examen artium, siste gang 1864, men klarte ikke latinen. 1867 reiste han til Giessen i Tyskland og utdannet seg til forstmann. Fra 1869 bodde han i Christiania og skapte seg et navn som litteratur- og teaterkritiker. 1873 var han noen måneder konstituert forstmann i Valdres og ble så ansatt som forstassistent i Søndre Trondhjems amt, med bopel i Trondheim. Der bodde han til han døde av lungebetennelse 11.04.1881. Hans roman «Farlige Folk» utkom posthumt samme år, det gjorde også et utvalg noveller under tittel «Solskyer». Sønnen, Kristian Elster d.y. (17.03.1881-1947, norsk forfatter, jurist og litteraturhistoriker), ble født mindre enn måned før farens bortgang. I 1860 fikk Kristian Elster inn sitt sagaskuespill «Fra Fjorden» til Kristiania Norske Theater, hvor Henrik Ibsen bla var litterær rådgiver. I sitt brev av 21.01.1860 skriver Ibsen til Hr: Theod: Mandrup (Elsters psevdonym):

«Deres indleverede Skuespil ​'Fra Fjorden' har jeg med stor Interesse gjennemlæst og underretter Dem herved om at det skal være mig en Glæde at bringe det til ​Opførelse om muligt allerede i Februar Maaned. Honoraret for et Stykke af den Længde udgjør ifølge det ved det norske Theater gjældende Regulativ 12 ½ ​p: Ct: af Billetsalget ved de 4 første Forestillinger. Det bemærkes at udsolgt Hus beløber sig til omtrent 190 Sp. Jeg tror det vilde være gavnligt mundtlig at forhandle med Dem om enkelte Smaaforandringer af Udtryk o. s. v. ligesom Stykket maaskee [sic.] i teknisk Henseende kunde vinde ved en og anden uvæsentlig Forkortelse; skulde De hertil være villig, beder jeg mig derom underrettet. Forøvrigt beder jeg Dem være forvisset om at der saavel fra Udstyrets som fra Indstuderingens Side skal blive anvendt al den Omhu, hvorpaa Deres Arbeide efter min Formening har utvivlsomt Krav.»
Men Elster var selvkritisk, så han trakk skuespillet tilbake. Skuespillet om birkebeinerlederen Eystein Meyla (1157-1177) ble imidlertid oppført, men det ble en absolutt fiasko. Henrik Ibsen anmeldte stykket i Illustreret Nyhedsblad 16.08.1863, tre dager etter oppførelsen.

At Henrik Ibsen satte pris på Elster går frem av to brev, det første skrevet fra München 25.03.1880:

«Herr Kristian Elster. Trondhjem.

De har havt den godhed at sende mig ​et par af Deres nyere fortællinger, og jeg aflægger Dem herved min forbindtligste tak for Deres velvillige opmærksomhed.

Men når De synes at forudsætte at disse arbejder eller Deres literære produktion overhovedet måske kunde være mig ubekendt, så er dette en fejltagelse. Jeg har tvertimod med interesse og sympati fulgt Dem på Deres forfattervej lige fra ​den tid, da Deres dramatiske ungdomsarbejder kom mig for øje. I disse såvelsom i alt, hvad De har offentliggjort, i Deres noveller og ikke mindst i ​Deres beskrivende fremstillinger af natur og folkeliv med dets betingelser i de forskellige egne af vort land, har jeg gennemgående sporet en fin og ejendommelig begavelse, hvilket jo også, så vidt jeg mindes, har været anerkendt af den fagmæssige kritik, og, hvad der har mere at betyde, af de bedste elementer i vor læsende almenhed.

Højst ønskeligt for Deres fremtidige forfattervirksomhed tror jeg imidlertid nok det vilde være, om De ret snart kunde få anledning til personlig at gøre Dem bekendt med videre og friere ​feldter af ​samtidslivet, end dem, hvortil De hidtil har været henvist. Hvis det står i Deres magt at rive Dem løs fra Deres øvrige gøremål - jeg ved ikke bestemt, hvilke disse egentlig er - og hvis De søgte et rejsestipendium, enten af det  ​Schæffer'ske legat, eller måske heller af de til slige øjemed ​bevilgede statsmidler, så synes ​jeg ikke jeg kan tænke mig, at et sådant vil blive Dem nægtet.

Skulde De beslutte Dem til et sådant skridt, og skulde lykken være Dem gunstig, så vilde jeg ubetinget råde Dem til at indbefatte Tyskland i Deres rejseplan. Her er nutids-kultur at studere, her er folkeligt liv at iagttage, beslægtet med og dog forskelligt fra vort eget, og derfor af særlig interesse måske netop for Dem.

Jeg ved, hvad jeg for mit vedkommende skylder mit kendskab til det almene ​verdensliv, og jeg tænker ofte med deltagelse på de mange begavede mennesker hjemme, som hæmmes af snevre forholde. Jeg behøver derfor ikke at forsikre Dem om, at det hjertelig skulde glæde mig, hvis det for en tid måtte lykkes Dem at komme ud og høste erfaring og forøget klarhed ad sammenligningernes vej.

Sker dette, og Deres rejse skulde føre Dem på disse kanter, så vær forvisset om, at De altid vil være velkommen hos

Deres særdeles forbundne

Henrik Ibsen.» Det Schæffer'ske legat var et legat etter tollkasserer Henrik Ernst Schæffer (1794-1865), stiftet 1865 til å støtte for unge mennesker som ønsket å bli forfattere, kunstnere og lignende.

I et brev til sitt forlag Gyldendal ved Frederik Vilhelm Hegel (1817-1887, dansk forlegger og etatsråd), skrev Henrik Ibsen 21.04.1881 om Elster: «Det gjorde mig meget ondt at erfare Kr: Elsters død; han var en fin og højt begavet natur. -»

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter, Wikipedia, Norsk biografisk leksikon (Digital versjon)

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Olaf Skavlan og Ole Vig

Olaf Skavlan (1838-1891, norsk litteraturhistoriker og forfatter)

Skavlan er mest kjent som forsker på Henrik Arnold Wergeland (1808-1845, norsk forfatter), men det er det han kanskje er nest mest kjent for som skal nevnes her. Nemlig parodien han skrev i 1857 som nittenåring, første gang oppført på Det Norske Studentersamfunds scene 10. november 1858: «Gildet paa Mærrahaug eller Den fortryllede Agurk : romantisk Drama i to Akter af Jokum Pjurre». Selv psevdonymet vitner om stor sans for humor!

Skuespillet er vel en av de mest kjente studenterkomedier som er skrevet, det ble oppført en rekke ganger både på Studentersamfundet og andre scener. Stykket kom mer enn sannsynlig Henrik Ibsen for øret, velkjent med at det var blant annet både en parodi på hans egne «Gildet paa Solhoug» og «Olaf Liljekrans» (sistnevnte hadde urpremiere 02.01.1857). Men det er ikke sikkert Ibsen tok seg nær av parodien, og med en slik tittel er det kanskje ikke så rart.

Persongalleriet i stykket er verdt å nevne: «Diderik av Bern» (Konge paa Mærrahaug), «Liden Signelil» (hans Dotter), «Olaf Liljensvans» (Ridder uden frygt og Dadel), «Robert le diable» (hans Vaabendrager), «Langben Rise» (Kongens Foged, en Skurk), «Broder Jens» (Oppasser hos Langben, en Skurk), «Klara Malene» (Kongens Kjøkkenterne), «Nissen», «En Hulder med Hale», «To Ængle uden Hale», «To Gjenfærd i Kisteklæder», «Stridsmænd af begge Kjøn», «Dansende Kor af Alfer, Tusser og andet Djævelskab».

Omtrent ni år før sin død ble Skavlan rammet av en hjernesykdom, som førte til at han i flere år var fullstendig arbeidsudyktig.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon (Digital versjon).

Ole Vig (1824-1857, norsk skole- og folkeopplysningsmann)

Vig vokste opp i et fattig småbrukerhjem med haugiansk preg på Vikanlandet, nordvest for Stjørdalshalsen. Han lærte å lese allerede som 5-åring, og det unge talentet ble oppdaget under konfirmasjonsundervisningen av presten Falch Andreas Widerøe (1783-1847) på Værnes i 1839. Med Widerøes hjelp kom Vig til seminaret i Klæbu i 1841, og var ferdigutdannet lærer i 1843. Siden hadde han lærerstillinger i Åfjord og Kristiansund.

Vig regnes av mange som den norske folkehøyskolens far, selv om Vig selv ikke fikk oppleve skoleslagets etablering i løpet av sitt korte liv. Det som for mange står som hans største livsverk, er forarbeidet med å skape en folkehøgskole i Norge. På et lærermøte på Hamar i 1857 talte han fra domkirkeruinene, varmt og overbevisende om betydningen av å reise en folkehøgskole i Mjøsbygdene. Talen tente en gnist blant folket. I et vers fra sin «Nordmandssang» sier Vig noe om sitt syn på den norske bonde og det som norsk var:

«Jeg elsker bonden i kofte grå,
og fattigmannen hvis seng er strå,
og alle makter som ei forakter
de simple små.»

I 1851 fikk Vig anledning til å komme til Sorø Akademi i Danmark, og han gikk det meste av veien. Underveis besøkte han sin venn og prest Fredrik Nannestad Wexelsen (1818-1896) på Toten, der han også traff Wexelsens søster, Inger Marie Lyche Wexelsen (1832-1911, norsk forfatter og salmedikter) som han forelsket seg i. Samme år utga Ole Vig sin store diktsamling «Norske bondeblomster». Vig besøkte Wexelsen-familien flere ganger, og skrev til slutt et frierbrev der han åpenbarte sine følelser overfor Marie. Hun svarte med å uttrykke sympati og vennskapelige følelser, men avviste ekteskap. Avslaget gikk sterkt inn på Ole Vig, men gjennom sitt korte liv forble han trofast i sin kjærlighet til Marie. Vennskapet mellom dem holdt livet ut, og begge forble ugifte. Mye tyder på at hun innerst inne gjengjeldte hans kjærlighet, men selv om familien Wexelsen var tolerant i sine holdninger, var det kanskje for stort sprang å ta til ekte en husmannsgutt fra Stjørdalen. Ved Ole Vigs død skal Marie Wexelsen ha sagt: «Jeg er i grunnen Ole Vigs enke».

På nyåret 1852 flyttet Ole Vig fra Kristiansund til Kristiania hvor han fra 1852-57 redigerte tidsskriftet Folkevennen, utgitt av Selskabet for Folkeoplysningens fremme, samtidig som han underviste ved Nissens skole. Som sekretær for Selskabet for Folkeoplysningens Fremme og redaktør i Den norske Folkeskole tok han opp arven etter Henrik Wergeland. I 1854 flyttet Vig dessuten inn til Henrik Wergelands forhenværende bolig i Pilestredet 31 (kalt Hjerterum). Som medlem av styret for det som senere ble Det norske Theater (og Kristiania Norske Theater), kom Vig i kontakt med både Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler og teaterpersonlighet) og Henrik Ibsen.

Henrik Ibsen var tilsatt som kunstnerisk leder, men i ansettelsesvilkårene går det også frem hvilken posisjon og innflytelse Ole Vig hadde: «Hr. Henrik Ibsen ansvarer for theatrets kunstneriske drift - men han haver at conferere med herr Ole Vig før han antager et stykke til opførelse og ligeledes skal skje før antagelse af skuespillere til besettelse af rollerne».

Høsten 1857 ble Ole Vigs helse svekket. Han forsøkte å holde sykdommen (tuberkulose) i sjakk med friluftsliv og lange spaserturer. Likevel ble arbeidspresset, fattigdommen og sulten det som tok hans siste krefter. Fra midten av desember måtte han holde sengen, han døde 19.12.1857 i samme rom som Henrik Wergeland 12 år før. Tidlig samme morgen skal han ha sagt: «Nå kan jeg da trygt sovne i Jesu navn». Så sovnet han stille inn, ennå ikke fylt 34 år. Han rakk å ta farvel med sine venner, og skal på dødsleiet også ha ytret: «Det er så meget jeg ville sagt mitt folk og fedreland før jeg dør, og derfor jeg bruke hver stund så flittig». Vig ble begravet på Vår Frelsers Gravlund julaften, hvor han hviler mellom søsknene Henrik Wergeland og Jacobine Camilla Collett (1813-1895, norsk forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper). Henrik Ibsen skrev diktet «Ved Ole Vig's Grav Torsdagen den 24de December 1857»:

Stridsmand! hvil; din Kampdag er tilende,
Ei dens dybe Sværdhug brænde
Meer dit ædle Bryst!
For det Kjæreste du vidste,
For dit Folk, du til det Sidste
Stred den tunge Dyst.
God er Daaden du har øvet,
Nu har Naadens Løn du prøvet, -
Evighedens Lyst.
:/: Herren vil med kjærlig Haand
Aabne for din frie Aand! :/:
:/: Livets Strid :/: dig lønnes med
:/: Himlens Fred! :/:

Også Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870, norsk forfatter, dikter, journalist og jurist) skrev minnedikt; «Velfara til Ole Vig». Ikke lenge etter Ole Vigs død ga Marie Wexelsen ut den lille boken «Ketil, en julegave for de små». Her finnes hennes vakre julesalme «Jeg er så glad hver julekveld».

Kilder: Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter, Historiefortelleren.no (ved Hans Olav Løkken)

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Heinrich von Kleist

Bernd Heinrich Wilhelm von Kleist (1777-1811, tysk dramatiker, forteller, lyriker og publisist)

Heinrich Kleist kom fra en gammel prøyssisk adelsfamilie. Han var sin fars femte barn, men første sønn. Faren, Joachim Friedrich von Kleist (1728-1788) tjenestegjorde som kaptein i et regiment ved Frankfurt. I det første ekteskapet ble Heinrichs to halvsøstre født, hvorav Ulrike Philippine von Kleist (1774-1849) skulle stå Heinrich svært nær. Etter at farens første hustru døde 1774, giftet han seg året etter med Juliane Ulrike (1746-1793, født von Pannwitz). Noen år etter at også faren døde, trådde Heinrich inn i Potsdamer Garderegiment som fanejunker i en alder av femten. Etter syv år i hæren avsluttet han sin militære karriere, og begynte i 1799 ved universitetet i Frankfurt. Han studerte neppe systematisk, men reiste mye: til Sveits (hvor han skrev sitt mest kjente verk, lystspillet «Der zerbrochene Krug», eller Den knuste krukke), Paris, Weimar, Berlin og Dresden. Fra 1805 til 1806 hadde han en fast stilling ved rettskontoret i Königsberg, ellers var han en hjemløs og rotløs mann.

På vei til Berlin i januar 1807 ble Kleist arrestert av franske myndigheter, anklagd for spionasje. Etter et opphold i krigsfangeleir, reiste Kleist august 1807 via Berlin til Dresden hvor han oppholdt seg de neste to år. Her skrev Kleist blant annet «Das Käthchen von Heilbronn», «Die Hermannsschlacht» og «Prinz Friedrich von Homburg». De siste to leveår tilbrakte han i Berlin.

I sine verker vender Kleist stadig tilbake til konflikten mellom statens rett og individets personlige rettsfølelse og moralske plikt. Kleist har, særlig i nyere tid, fanget litteraturforskernes interesse, både på grunn av sin merkelige evne til å skildre alle mulige sjelstilstander og sin tragiske livsskjebne. Hans realisme og frihetspatos fant ingen plass innenfor det prøyssiske statssystemet, og han endte sitt liv for egen hånd.

Allerede i 1802 hadde Kleist skrevet i et brev: «Jeg ber til Gud om døden og til deg om penger». Nesten pengelens og følelsesmessig «... så sår, at jeg vil nesten si at dersom jeg stikker nesen ut av vinduet, sørger lyset som skinner på meg at det gjør vondt» (som han skrev bare 11 dager før han begikk selvmord), søkte Kleist selskap i sin elskerinne Adolphine Sophie Henriette Vogel (1780-1811), som han hadde kjent siden 1809. Henriette led av uhelbredelig livmorkreft, og med hennes godkjennelse ble de enige om å begå selvmord. Den 21. november 1811 reiste de til Stolper Loch nær Wannsee, sydvest i Berlin, hvor Kleist først skjøt Henriette i brystet, så seg selv i munnen. Paret ble begravet på samme sted som handlingen fant sted. I et avskjedsbrev («am Morgen meines Todes») til sin halvsøster Ulrike, avsluttet Kleist: «Og nu, lev vel, måtte himmelen skjenke deg en død bare halvparten så gledelig og usigelig lykkelig som min snart vil bli: det er det varmeste og dyptfølte ønske jeg vet å sende deg.»

På Kleists gravsten lyder inskripsjonen: «Han levde, sang og led / i dystre og vanskelige tider / han søkte døden her / og fant udødelighet». Mer enn et desennium senere trakk også nazistene Kleist til sitt bryst, og minnet ham med en gravsten til olympiaden i 1936, for så å endre påskriften da de oppdaget at sitatet var fra den jødiske dikteren Max Ring (1817-1901, tysk lege, journalist og forfatter). I 2011, i forbindelse med markeringen av 200-årsdagen for dramatikerens død, ble inskripsjonen tilbakeført.

Hva har så dette med Henrik Ibsen å gjøre? Vel, kanskje ikke så mye, det er ikke sikkert at han en gang kjente til Kleists tragiske skjebne. Men lest verk av ham har han sannsynligvis, det sies at Kleists ridderskuespill «Kätchen von Heilbronn» skal ha vært en av kildene til inspirasjon for Ibsens skuespill «Fru Inger til Østeraad» som hadde urpremiere 2. januar 1855. Og ridderen Knut Alvsson (1455-1502, norsk adelsmann og politiker), som ble myrdet, er en utløsende faktor i handlingen for skuespillet.

Kilder: Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter, Store norske leksikon, Vagant (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Louise Brun

Louise Larsine Brun (1830-1866, født Gulbrandsen, norsk skuespillerinne)

Louise var datter av ølbrygger Ole Gulbrandsen Spor (1798-1875) og hustru Ingeborg Olsdatter England (1800-1865), og vokste opp på Smørsalmenningen i Bergen. Louise Brun hadde den kvinnelige hovedrolle i nesten alle de stykker som ble spilt under den tiden hun var knyttet til teateret i Bergen (1850-1857), og hun behersket alt fra tragedier til komedier, selv om hun nok kunne virke noe tung og alvorlig for de lettere, humoristiske rollene. Dessuten var hun en ypperlig sangerinne, som gjorde en god figur i de mange vaudevillene, som var så populære i tiden.

Louise var relativt høy og slank med smalt renskåret ansikt og dype, mørke øyne. Hun la seg til en dannet eleganse som gjorde henne til en selvskreven innehaver av de sentrale damerollene. Publikum trodde hun var vokst opp i de høyere sosiale sjikt, mens de som kjente hennes egentlige bakgrunn undret seg på hvor hun tok det fra. I januar 1851 giftet hun seg med Johannes Finne Brun (1832-1890, norsk skuespiller).

Henrik Ibsen var ansatt som sceneinstruktør ved Det norske Theater omtrent samtidig som ekteparet Brun. Sammen dro de tre på en studiereise til København, Dresden og Hamburg fra april 1852. Blant roller som Louise spilte i Ibsens skuespill i Bergensperioden, var «Anne Berg» i «Sancthansnatten» (1853), «Blanka» i «Kjæmpehøien» (1854), «Fru Inger» i «Fru Inger til Østeraad» (1855), «Margit» i «Gildet på Solhoug» (1856), «Alfhild» i «Olaf Liljekrans» (1857), alle med premiere på Det norske Theaters åpningsdato, 2. januar.

Ekteparet Brun forlot Bergen 1857 og begynte ved Christiania Theater. Her ble de værende, bortsett fra et halvår ved Kristiania norske Theater 1862-63. Også i hovedstaden fikk Louise Brun straks en posisjon i første rekke. Spesielt ble det den franske salongkomedien hun utfoldet seg i. Her var hun, ifølge Bjørnstjerne Bjørnson (se under forrige innlegg), glitrende. Louise spilte også bla i rollen som «Signe» i «Gildet paa Solhoug» fra november 1861 på Christiania Theater.

I løpet av Louise Bruns 15-årige ekteskap fødte hun 11 barn, hvorav fire døde tidlig. Man vet ikke så mye om barna, men de var Didrik Reahl Caspar Brun (1851-1880, døde av hjernesvulst), Johanna Louise Brun (1853-?), Hans Brun (1854-? USA), Ole Gulbrandsen Brun (1858-?, etter 1875), Johannes Finne Brun (1859-?), Svend Busch Brun (1861-1916, oppleser), Yngvar Brun (1862-?, etter 1910, lærer), Fredrik Brun (ukjente leveår), Johan Koren Brun (1864-?). Den 9. januar 1866 nedkom så Louise med tvillingene Aksel og Louis Brun (1866-?, etter 1875), de ble født snaue to uker før moren Louise Brun gikk bort 21. januar.

Louise Brun vil bli stående som en av de fremste norske skuespillerinner på 1800-tallet, en pioner som banet vei for norsk scenekunst med norsk - og bergensk - tale.

Den 30. januar 1866 ble Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Til Erindring om Fru Louise Brun», med musikk av Ludvig Mathias Lindemann (1812-1887, norsk komponist, organist og folkemusikksamler), oppført på Christiania Theater:

Kor (bag scenen)

Farvel, farvel
fra ven, fra folk, fra fædreland!
Nu er det endt, dit stille virke,
dit ord, din sang til åndens pris
i kunstens glade kirke.

Herre-kor

Tak, for du kom med ungdoms-mod,
der den forsagte skare stod,
som skulde prøve første gang!

Dame-kor

Tak, for du kom i morgengry
med kvinne-takt og kvinne-ly
til kunstens ungdoms-viltre trang!

Alle

Tak for hvert vår-skud i dit bryst,
tak for din tones milde lyst,
tak for det fine, blege skær,
som farved alt, du rørte her.
Tak for din ædle, tause færd,
tak, tak,
tak, for du gav vor gærning værd.
Tak, tak!

Epilog.

Vi have nylig seet gå forbi
et billede af livet, strengt, alvorligt,
en sjæl, til fangetagen af begær;
dens hele liv blev til et arbejds-fængsel.
Religionen synger ind sin salme,
og poesien, kunsten spreder sol;
men sjælen træller, intil håret blegner.

Hun, om hvis minne vi er samlet her,
har følt det tidlig under hårde vilkår,
som stængte livet, og som mørkned sjælen, -
hvorledes menneskene gik i berg!
Og hun oprørte sig imod det; ti
af store kræfter fødes lysets længsler:
hun vilde frelses og få frelse andre!
Hun søgte udad med urolig ånd
til folk, til bøger; men blev tankefuld,
som den, der fant ej; - innesluttet
som den, der tør ej; - alt intil en dag
han, som af æventyr og kæmpe-sagn
fik den forunderlige trylle-bue,
stod op og spillede mod dal, mod fjæld:
stig frem, stig frem, af folke-dybet frem,
du skabermagt, som alt i folkets morgen
dets billed løftede til skræk, til storhed
i asa-drømmen og i tursers værk!
Som fjældet luder over eget afspejl,
vi så vort liv i dette tanke-hav,
med vår, med vinter og med vår igen. -
Vort billed gav du tit i sang og sagn
i mørke tider og i lyse med,
vort billed møder os, hvorhen vi går, -
men folket ser det ikke, ser ej op
fra arbejds-tanken og fra vane-gangen! -
O, væk det, løft det, lad det se sig selv!
ti før det ejer ej sin egen ævne!

Og det gav genlyd! Scenens alver
frem myldred om ham, der han stod og spilled!
De tændte lamperne, de rejste grotten,
de støved dragterne fra Holberg af
og spøgte i dem under pudder-skyen, -
fór op på fjældet i en sommer-nat
og fanged sæterjenten, mens hun sov,
og skræmte livet af den gamle frier!
De dansed nisse-dans i tusmørk vinter
og legte tag-fat med sin egen skygge.
De dypped hykleren i sukke-dampe,
de bandt lov-trækkeren i spinnel-tråde;
de strødde pengene, en gerrig samled,
de spænte fødder und-af bygde-paven!
De sanked tårer, den forførte græd,
og lagde dem på altaret som perler.
De smælted hadet i den hårdes bryst,
det faldt som regn på fiendens tørre ager;
de bandt bagtaleren til halen af
de vilde rygter, som rundt landet pisked, -
beregneren, som løb, hvergang det kneb,
de skød på havet i en åben båd, -
men han, som ofrede sig selv, sit eget,
de bar mod himlen på sin glade latter.
Snart slog de trylle-ring om to, der elsked,
og drog dem rødmende helt frem til altret;
snart drog de skikkelser af kæmpe-grave
og lod dem skride mellem nutids-myldret.
- Der var ej nogen, som fik længer fred,
sig selv, sin dårskab, fædrelandets krav,
det heles sejer og det halves ynk,
ja, troens folkemagt og tvilens slaphed
snart folket følte i sit eget billed,
da skarpt i scene-lyset det blev stillet.

Men hun var kommen med! Den første tone
traf hendes bryst og vakte tusen minner
om noget, som hun aldrig havde vidst!
Den første aften, tæppet rulled op,
kom frem med bange skridt en hvid-klæd en
og bad om hjemstavns-ret for Norges kunst,
den unge scene-kunst; - men var så ræd,
den bløde stemme skalv og øjet svigted:
dog ud af stemme, øjne, skikkelse og gang
klang en forjættelse i al sin blyhed;
ti hun, som sagde disse første ord,
hin mørke pige med det dybe øje,
se, det var hende!

Hendes kunst gik snart
i milde stråler gennem aften-stunden. -
I magisk blinken alve-let den lyste
på skjulte længsler og på halv-gemt sorg,
men dæmpet, sagte. Rørte hun ved glæden,
kom samme varhed. Men vi alle følte
så rigt et væld, at hvis hun bare havde
en ubevogtet stund det ladet stråle
i al sin innerlige mægtighed,
det havde båret hende selv fra jorden.
Ja, hendes stille gang igennem livet
var ikke svaghed, men behersket styrke,
var ikke frygt, men dyb ærbødighed
for disse sjælens mægtige: - eksempel
for ædle kvinner, som for stærke mænd,
og det skal kranse hendes rene minne. -

Men det hun tidlig havde lært sig selv,
hun lærte andre. Når hun stod på scenen
og gav et billede af kvinnens kamp
mod råhed, hæftighed, mod vildt begær,
så, - skønt hun brugte kun en kvinnes våben,
den tause værdighed, det fine smil,
den lette spot, den sejers-sikre latter, -
de spilled blinkende i åndens dag-skær,
og bragte sejren under silke-fanen.
Hun rejste skranker om den svage kvinne,
(som stødes, trænges i et halv-bygd samfund),
hun opstod her og talte foran tusen
aften på aften om en kvinnes værd.
Var det ej hendes kald fuldt at befri
alt det, som drømmer i et kvinne-hjærte,
hun kunde værne det i al sin skønhed.

Hun fik af kampen noget skarpt og taust; -
men undertiden kunde hun i sang
udsende lifligt bud, forløst og fri
og af sit fulde hjærte! Da fornam vi
en sådan længsel efter hel, fuld fred,
at tanken grebes af vemodig anen. -

- Nu er den opfylt! - Sørgefloret hænger
om hendes navn, og klokken har alt kimet.
Nu har hun kaldet os for siste gang
hid til sin scene, at vi her kan takke
for det, hun gav os. Ti som hun har givet,
har ingen anden! Hun gav af sin smærte,
mens hjærtet blødte under fine smil.
Hun bød på tårer af sin egen kamp
og gav os glansen af sin egen sejer.

En rørt, af bønnen båret tak, du ædle,
fra dine brødre, dine søstre alle!
Fra Norges unge kunst bestandig tak!
Fra kvinnerne, hvis rene tolk du var,
farvel og tak! - Fra alle dem, du løfted
på åndens vinge-par mod skønhed op,
endnu en gang en krans, - det er den siste.

(lægger den foran bysten)

Nu glæder Gud dig i sin lyse himmel,
og vi vil glæde dig med god erindring.

Kor (dæmpet bag scenen)

Farvel, farvel!
Nu i din grav
hvert savn er glemt,
men hvad du gav,
skal være gemt.
Skud af din ånd
skal spire her:
en liljevånd
i smærtens skær.

Farvel, farvel
du længsels-sjæl,
nu har du fred
og smiler ned,
nu har du fred
i evighed.
Gid vi må gå
så glad did ind,
gid vi må nå
en tro som din!
Farvel, farvel.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Henrik Ibsens Skrifter (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Georg Herman Krohn

Georg Herman Krohn (1831-1870, norsk skuespiller)

Henrik Ibsens første kontakt med skuespilleren går tilbake til begynnelsen av 1851, da de to sammen med en annen skuespiller, Andreas Hornbeck Isachsen (1829-1903), ble redaktører for Samfundsbladet i Christiania.

Krohn debuterte i Bergen i 1856. «Kongs-Emnerne» hadde sin urpremiere på Christiania Theater 17.01.1864, og Krohn spilte i rollen som «Jatgeir Skald». Dagen etter ble oppføringen anmeldt av Hans Bordevik (eg. Hans Henrick Bordewich, 1837-1867, norsk teaterdirektør) i Aftenbladet. Bordevik var ikke særlig begeistret for dramaet. Men ett lyspunkt var der: «Næst efter Repræsentanterne for disse to Hovedroller fortjener Hr. Krohn at nævnes som Jatgeir Skald. Fremsigelsen af Kvadet var lidt stiv; men det kan vel være et Spørgsmaal, om ikke Skylden herfor er vel saa meget at søge i Kvadet som hos Skuespilleren. Rollen er liden, men særdeles smuk, og Hr. Krohn spillede den med en Finhed og Hjertelighed, der synes at maatte anbefale ham til at forsøges i andre Roller end 'gamle Notarer'.»

Da «De unges Forbund» hadde urpremiere på det samme teater 18.10.1869 spilte Krohn «Gårdbruker Anders Lundestad». Stykket ble anmeldt av Kristian Mandrup Elster (1841-1881, norsk forfatter og forstmann) 23.10.1869, også i Aftenbladet, han var kritisk til både stykket og oppføringen. Men igjen: «Stykkets bedst tegnede Karakter er Lundestad, og Hr. Krohns Fremstilling af ham var slaaende naturtro. Man kjendte øjeblikkelig Manden igjen deroppe paa Talerstolen, og for hver Replik, som siden faldt, havde man den Fornøjelse at kunne sige: det er ganske rigtig, denne Mand har vi seet og kjendt ude i Livet. Skulde der være noget at udsætte, saa maate det være dette, at han siger enkelte Repliker med en altfor klart fremlagt Bevidsthed om deres satiriske Braad, at Smilet i Begyndelsen er for sødt og for staaende, og Holdningen ikke tung og træg nok. Ingen af disse mulige Brist er dog saaledes fremtrædende, at de svække Billedet i noget Mon, som er at tale om.»

Den 1. mars 1870 var Georg Herman Krohn den opprinnelige leder blant skuespillere som stod for et opprør og brøt med Christiania Theater, for å starte Møllergata teater. Henrik Ibsen syntes nok at Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler, teatermann og Nobelprisvinner i litteratur), som ledet det nye teateret fra 1870-1872, var den egentlige leder. Den 15.05.1870 begikk Krohn selvmord ved å kaste seg under et jernbanetog. Noen dager senere (20. mai) skrev Ibsen blant annet: «Jeg modtog igaar Efterretning om​ Krohns Død. Det er formentlig givet at ​det Bjørnsonske Komplot dermed vil være sprængt, og at Bestyrelsen kan foreskrive Oprørerne hvilke Betingelser, den lyster. Jeg haaber ogsaa at man vil vide at benytte sig af Lejligheden til Betryggelse for Theatrets Fremtid.»

Georg Herman Krohn, som var gift med Olufine Elisabeth Krohn (1834-1900), etterlot seg fire barn: Skuespilleren Frederikke Lully Krohn (1862-1947) som var en av de første til å spille i rollen som «Hedvig» i «Vildanden» 11.01.1885, tegneren Olaf Krohn (1863-1933), ingeniøren Georg Monrad Krohn (1865-1934), og skuespilleren Michael Krohn (1867-1918). I arkivverket for folketelling 1875 er også Elisabeth Krohn (som født 1869 i Paris, død 1949) oppført. I kjølvannet av Henrik Ibsens bortgang skulle faktisk båndene mellom de to familiene bli knyttet enda tettere: I 1918 giftet Georg Monrad Krohns datter (født Sofie Parelius Monrad Krohn, 1899-1989, kallenavn «Lillebil») seg med regissøren Tancred Ibsen (1893-1978), Henrik Ibsens første av tre barnebarn.

Kilder: Wikipedia, Arkivverket (Folketelling 1875), Henrik Ibsens Skrifter, Ibsen.nb.no.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - Christian Lofthuus

Christian Jensen Lofthuus (1750-1797, norsk bondeleder)

Christian Lofthuus ble født utenfor ekteskap i 1850. Hans far antas å ha vært Jens Jensen Falk (evt Falch) (født ca. 1732), som med andre ord var rundt 17-18 år gammel da gutten ble født. Lofthuus fikk aldri treffe sin far, Falk rømte nemlig til Holland etter å ha gjort moren, Tarjer Kittelsdatter Lofthus (1719-1766) gravid. I Nederland skal Falk ha mønstret på et skip som matros, hvoretter han døde kort tid etter (muligens i 1755). Etter at Tarjer hadde født og døpt gutten i Risør, dro hun hjem til sin far på gården Lofthus utenfor Lillesand. Moren døde da Christian var 16 år, og i 1873 døde også hans oppfostrer og barnløse onkel, Nils Kittelsen. Lofthuus arvet dermed gården, og i 1774 giftet han seg med Else Sofie Nilsdatter Homborøy (1752-1812). Sammen fikk de 6 barn.

Christian Lofthuus var en dyktig bonde, og fikk flere utmerkelser fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Han drev også sagbruk, eide skipsparter og seilte som skipper på Danmark og Storbritannia. Det at han likevel ble bondefører, bunnet i at de utenbys borgerne ofte sto i opposisjon til borgerne i kjøpstedene. Han er også blitt beskrevet som å ha hatt en «steil natur som hadde lett for å komme i konflikt med sine omgivelser».

Under Lofthuus-reisningen 1786-87 klaget bøndene i Fjære og Froland over at Fredrik Georg Adeler (1736-1810) som stiftamtmann tok for stor skyss; 16 hester til lands og 16 rorsfolk til vanns både på embetsreiser og private reiser. Adeler opptrådte først nølende, men da Christian Lofthuus ledet en stor bondedelegasjon på klagereise til København, sendte Adeler 9. oktober 1786 en utførlig rapport til Danske kanselli om uroligheter på Agder. Han bad om å få kongelig ordre om arrestasjon av bondelederen, om forbud under trussel om fredløshet mot å delta i Lofthuus' virksomhet, om å få tilsendt 200-300 vervede soldater til Arendal, og om at det ble nedsatt en kommisjon, helst av danske lovkyndige, til å undersøke allmuens oppførsel. Regjeringen gav ordre om at Lofthuus skulle arresteres, men han unnslapp hjem fra Hälsingborg. Adeler satte profesjonelle soldater inn i en klappjakt på ham, og i mars 1787 ble Lofthuus fengslet. Han ble sittende på Akershus festning resten av sitt liv. I 1792 ble han dømt til festningsarbeid i jern på livstid. Lenket som en slave døde han av slag («Blodstyrtning») 13.06.1797.

Henrik Ibsen skrev i 1849-1850 om bondelederen under sitt Grimstad-opphold, i et utkast til en roman (som ikke ble utgitt). Han kalte manuskriptet «Fangen paa Agershuus». Det er nok flere grunner til at Ibsen fant historien om bondeopprøreren fascinerende, den nærmeste er kanskje at han selv fikk et uekte barn i oktober 1846 med Else Sophie Jensdatter Birkedalen, Christian Lofthuus' barnebarn ...

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Henrik Ibsens Skrifter (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

 

I Henrik Ibsens kjølvann - Søren Kierkegaard

Søren Aabye Kierkegaard (1813-1855, dansk filosof)

Mange er de som har ment at Henrik Ibsen brukte Søren Kirkegaards biografi og verk som bakgrunn for presten «Brand» i skuespillet med samme navn (utgitt 14.11.1867). Men på oppfordring om sine «biografiske data» skrev Ibsen i et brev til Hans Christian Peter Hansen (1840-1905, dansk journalist, litteratur- og teaterhistoriker) bla flg 28.10.1870: «Det er en fuldkommen misforståelse, når ​man tror jeg har skildret Søren Kirkegaards liv og levnet. (Jeg har overhovedet ​læst meget lidet af S. K. og forstået endnu mindre.)» Selv om det er omstridt hvor godt han kjente Kierkegaards forfatterskap, er det vel imidlertid liten tvil om at Ibsen hentet inspirasjon fra verkene til flere av sine skuespill, også skuespill utgitt før brevet ble skrevet.

Nå skulle dette imidlertid i mindre grad handle om Ibsen, og heller ikke så mye om filosofens verker, men mer om hans families skjebner. Søren var den yngste av syv søsken fra farens (kjøpmann og eiendomsspekulant Michael Pedersen Kierkegaard, 1756-1838) andre ekteskap med sin husholderske Ane Sørensdatter Lund (1786-1834). Farens første ekteskap var barnløst. Farens skarpe vidd, sin religiøse tvil og sin fantasi satte et stort preg på barna. Men Kierkegaard skrev senere bla flg om sin barndom: «Fra barn af var jeg i et uhyre Tungsinds Magt, hvis Dybde finder sit eneste sande Udtryk i den mig forundte lige saa uhyre Færdighed i at skjule det under tilsyneladende Munterhed og Livslyst - min eneste Glæde fra saa langt jeg næsten kan huske tilbage, at Ingen kunde opdage, hvor ulykkelig jeg følte mig; hvilket Forhold (Tungsindets og Forestillelses-kunstens lige store Størrelse) jo betyder at jeg har anviist [sic.] mig selv og Guds-Forholdet. - Som Barn blev jeg strengt og alvorligen opdraget i Christendommen, menneskelig talt, afsindigt opdragen: allerede i den tidligste Barndom havde jeg forløftet mig paa Indtryk, som den tungsindige Olding, der havde lagt dem paa mig, selv segnede under - et Barn, afsindigt, paaklædt til at være en tungsindig Olding. Frygteligt! Hvad Under da, at der var Tider, hvor Christendommen forekom mig den umenneskeligste Grusomhed, om jeg dog aldrig, selv naar jeg var længst borte fra den, slap Ærbødigheden for den, fast besluttet, især hvis jeg ikke valgte selv at blive Christen, aldrig at indvie Nogen i de Vanskeligheder, som jeg kjendte, og som jeg aldrig hverken hørte eller læste omtalte.»

Født og oppvokst i København, gikk Søren (fra forberedelsesklassen til studenteksamen) i perioden fra 1821-1830 på den høyt ansette Borgerdydskole som holdt til i Gyldendals bygning, Klarerboderne. Det hadde hans eldre bror, Peter Christian Kierkegaard (1805-1888, dansk teolog, politiker og biskop), i sin tid også gjort. I 1830 ble Søren immatrikulert ved Universitet, hvor han studerte teologi, akkurat som sin bror. Det skulle ta ti år før Søren tok embetseksamen med 1. karakter (laudabilis) i teologi 03.07.1840. En av lærerne som skulle ha stor betydning for Sørens utvikling, var Poul Martin Møller (1794-1838, dansk forfatter og filosof). Søren hadde allerede under studietiden slitt med religiøs tvil og indre stridigheter. I perioder drakk Søren Kierkegaard, og hans tungsinn gjorde at han til tider var fristet til å begå selvmord, selv om han utad var det «vittige hode». Et innblikk får man i et utdrag fra en rekke notater han gjorde i april 1836: «Da jeg mærker, at mit Hoved begynder at gjøre sig ud til Beens, - Digteren maae nemlig have, hvad Nordboen ventede i Gimle, et Sviin, som han altid kan skjære af og som altid på ny voxer ud igjen. Skyder sig en Kugle for Panden, snip snap Snude saa er Historien ude, og tip tap Tønde nu kan en Anden begynde». Kierkegaard sikter her til Grimnesmål (vers 18) i Edda, hvor kokken Andhrimner steker grisen Særimne, som blir spist om dagen, men er like hel om kvelden. Og: «Een, der gik og tænkte paa et Selvmord, i det samme faldt en Sten ned og slog ham i hjel og han endte med de Ord: Gud være lovet». Videre: «Jeg kommer nu fra et Selskab, hvor jeg var Sjælen; Vittigheder strømmede ud fra min Mund, alle loe, beundrede mig -- men jeg gik, ja den Tankestreg bør være ligesaa lang som Jordbanens Radier ---------------------------------------------------------------------------------- hen og vilde skyde mig selv».

Begivenheter i 1838, først Poul Møllers død (13. mars), og enda mer farens bortgang 9. august gjorde voldsomt inntrykk på ham, selv om sistnevnte var 82 år gammel. Søren beskrev senere farens bortgang som «en frygtelig rystende Begivenhed, hvorledes, har jeg aldrig talet til noget Menneske om». Møller skal på sitt dødsleie ha sagt til Frederik Christian Sibbern (1785-1872, dansk filosof): «Siig den lille Kierkegaard, at han passer paa ikke at anlægge for stor en Studieplan, thi det har skadet mig meget».

Nå var ikke Søren Kierkegaard ukjent med dødsfall i familien, som syntes å ha vært «under Guds vrede». Broren Søren Michael (født 1807) døde i 1819 (det fortelles at han under lek hadde skallet hodet mot en annen elev på Borgerdydskolen), søsteren Maren Kristine (født 1797) i 1822 (Dødsårsak: «Krampe»). Etter barselseng døde de to gifte søstrene Nicoline Christine (født 1799) og Petrea Severine (født 1801) henholdsvis september 1832 og i desember 1834, Nicoline nedkom med en dødfødt sønn, derimellom broren Niels Andreas (født 1809) september 1833 i Paterson, USA, og moren i juli 1834 (etter fem ukers sykeleie). Tilbake av de syv barn var, foruten Søren kun Peter Christian som året etter, i september 1835, var så syk av tyfus, at man fryktet for hans liv. Broren ble gift i oktober 1836, men hustruen døde allerede juli 1837. Da Søren fylte 35 år i mai 1848 skrev han til Peter Christian at «dette er i en vis Forstand kommet mig aldeles uventet. Det forundrede mig allerede i sin Tid - ja, nu kan jeg da gjerne sige det uden at frygte for at forstyrre - at Du blev 34 Aar gammel. Baade Fader og jeg havde den Idee, at ingen i vor Familie skulde blive over 34 Aar [...] og Fader skulde overleve os alle».

Etter avsluttet embetseksamen juli 1840, dro Søren på en slags pilgrimsreise til Sædding, farens hjemsted, en reise som også hans bror hadde tatt (året før). Søren beskrev det senere som «det fattigste Sogn i Jylland i Hede-Egnen». Etter hjemkomsten fra Vest-Jylland forlovet han seg med Regine Olsen (1822-1904), den varte frem til oktober 1841 da Søren brøt forholdet. Med forlovelsen og bruddet skapte Søren Kierkegaard seg en indre konflikt som satte dikterverket i gang. Ett av hans hovedverk, «Enten - eller», ble påbegynt kort tid etter bruddet, ferdigstilt november 1842 og utgitt under psevdonymet Victor Eremita («Den seirende eneboer») 20.02.1843.

9 år før han døde, nedskrev Søren Kierkegaard hvordan hans grav skulle se ut. Det hele «skulde tilsaas med lavt fint græs, kun skulde der i hvert Hjørne plantes en lille busk af tyrkiske, mørkerøde Roser. Paa en Tavle, svarende til den, der laa paa Forældrenes Grav, skulde der ved siden af de to afdøde Søskendes Navne være Plads til hans Navn, og herunder skulde sættes med smaa Bogstaver følgende Vers af Brorson:

Det er en liden Tid,
saa har jeg vunden,
saa er den ganske Strid
med eet forsvunden,
saa kan jeg hvile mig
i Rosensale
og uafladelig
min Jesum tale!»

Hans Adolph Brorson (1694-1764) var en dansk teolog og biskop, og en av Skandinavias største salmediktere.

I 1854, etter en periode på nesten fire år utenfor den litterære offentlighet brøt Kierkegaard tausheten, da professor Hans Lassen Mortensen (1808-1884, dansk teolog) under bisettelsen av biskop Jacob Peter Mynster (1775-1854) kalte den avdøde et «sannhetsvitne». Det skal kanskje nevnes at Mynster hadde konfirmert Søren i 1827, og før det broren Peter Christian i 1821. Et sannhetsvitne var for Søren Kierkegaard et blodvitne, altså en martyr, den eneste sanne kristne. Uansett, den 18. desember 1854 inneholdt Fædrelandet en artikkel av Kierkegaard: «Var Biskop Mynster et sannhetsvitne, et av de rette sannhetsvitner - er dette sannhet?» I artikkelen kalte Kierkegaard Mynster «i høj Grad verdslig klog, men svag, nydelsessyg og kun stor som Declamator». Det ble innledningen til kirkekampen, eller kirkestormen i 1855, hvor Kierkegaard polemiserte voldsomt og sarkastisk imot kirken og dens presteskap, først i avisartikler og deretter i sitt eget flyveblad Øieblikket. Midt under denne kampen falt han bevisstløs om på gaten, tappet for krefter, og etter noen ukers sykeleie på Frederiks hospital døde han 11.11.1855, etter å ha uttalt at han kun hadde krevet redelighet.

Begravelsen udviklet seg til noe av en skandale. Skulle han, som hadde kritisert kirken og prestene sønder og sammen, selv være midtpunkt for en kirkelig ceremoni! Det var vanskelig å få en prest til å forrette i begravelsen, og mange kritiserte at den skulle foregå om søndagen. De konservative avisene ga ikke mye spalteplass til Søren Kierkegaards død.

Før selve høytideligheten fyldtes kirken af ymse skikkelser, mange av dem som Kierkegaard på sine spaserturer rundt i byen hadde snakket med. Studentene brøt gjennom mengden og dannet krets rundt kisten. Begravelsen foregikk i Vor Frue, og broren, biskop Peter Christian Kierkegaard, som den avdøde ikke ville se på sitt dødsleie, talte på vegne av familien over kisten.

Ute ved graven på Assistens Kirkegård trådde Kierkegaards nevø, legen Henrik Sigvard Lund (1825-1889), frem og protesterte mot den kirkelige begravelse. Av Lunds tale fremgikk det at onkelen hadde vært kirkens ivrigste motstander, og at man med den kirkelige begravelsen hadde ranet ham etter døden. Henrik Lund følte at kirken som Kirkegaard i den grad hadde tatt avstand fra og gjort til latter, nå valgte å ta ham til seg, og dermed ikke utviste respekt. Etter nevøens mening var onkelen nettopp imot den «offisielle kristendoms» gudsdyrkelse. Stiftsprost Eggert Christopher Tryde (1781-1860), som skulle foreta jordpåkastelsen, forsøkte å forhindre ham. Det hele endte med en rettsak, hvor Lund ble idømt en bot på 100 riksdaler, og måtte gi prosten en unnskyldning for sin opptreden.

Kilder: Valdemar Amundsen: «Søren Kierkegaards Ungdom - Hans Slægt og hans religiøse Udvikling», G.E.C. Gads Forlag, 1912, København (s. 39-40+47+94+96+120+126+132), Wikipedia, Gyldendal Den store danske (Digital versjon), Kulturcentret Assistens (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

I Henrik Ibsens kjølvann - August Cappelen

Herman August Cappelen (1827-1852, norsk maler)

August Cappelen ble født i Henrik Ibsens fødeby: Skien, Det var et slektskap dem i mellom, August var oldebarn av Knud Plesner (1731-1790, norsk kjøpmann), og dermed tremenning av Henrik Ibsen. Familien flyttet i 1835 til Holden hovedgård på Ulefoss, hvor han så vokste opp. Senere søkte han ofte tilbake hit for å søke inspirasjon i telemarksnaturen, det samme område som Mikkel Mandt (1822-1882, norsk maler) tok med seg sin elev Henrik Ibsen sommeren 1842 eller 1843. Einar Østvedt skriver: «En sommer tok Mandt ham med til sitt hjemsted i Dalen, hvis høye fjellsider med Bandaksvatnet i bunnen Ibsen har gjengitt i et dyktig komponert bilde. Ferden oppover fra Skien fulgte vassdraget nordvestover, til Lunde og den berømte Vrangfossen, som August Cappelen skulle gjengi et tiår senere i sitt maktfulle bilde 'Fos i Nedre Telemark', og så gikk turen videre med båtskyss på de langstrakte vannene opp til Dalen. For den unge Henrik Ibsen ble dette innvielsen i den ville og voldsomme fjellnaturen han senere så ofte brakte inn i sin diktning. Hengebratte, stundom helt blankslitte fjellsider styrtet lukt i vannene, mørke skoger stod omkring, og bare ved fjellfoten, på de små, gressvokste flatene i de trange daljuvene, bodde det mennesker.»

(Foss i nedre Telemark, 1852)

Artium tok Cappelen i Skien i 1845, han studerte i Christiania den påfølgende vinteren. Der traff han Hans Gude (1825-1903, norsk maler), som gav ham malerundervisning og anbefalte ham å bli med til Düsseldorfs berømte kunstakademi. Cappelen ble elev under professor Johann Wilhelm Schirmer (1807-1863, tysk landskapsmaler og grafiker) i landskapsmaleriklassen (1846-50). I revolusjonsåret 1848 reiste han, i likhet med mange andre norske kunstnere, hjem og ble i Christiania vinteren 1848-49. Her opplevde han nasjonalromantikkens gjennombrudd med den berømte veldedighetsforestillingen på Christiania Theater mars 1849, hvor Adolph Tidemand (1814-1876, norsk maler) og Gudes bilde Brudeferden i Hardanger ble gjenskapt som tablå. Gjennom kontakten med Gude nærmet Cappelen seg nasjonalromantikkens program, mens Schirmer fremskyndte hans utvikling mot en fri, romantisk uttrykkskunst.

Cappelen reiste på flere studiereiser i Norge: til Gudbrandsdalen og Bøverdalen (sammen med Gude og Johan Fredrik Eckersberg, 1822-1870, norsk kunstmaler) i 1846, Sogn og Hardanger (1847), foruten flere sommeropphold i traktene rundt Holden i Nome. Her ble hans grav flyttet til etter andre verdenskrig.

Cappelens beste skaperperiode falt sammen med hans to siste leveår, 1850-52. I denne tiden malte han bla. Utdøende urskog i uvær, Morkne trær, Tjern i tåke (alle 1851), Foss i nedre Telemark, Svarttjern, Møllefossen og det ufullførte Utdøende urskog (alle 1852). Det var en imponerende prestasjon mens han kjempet mot den sykdommen (magekreft) som tok hans liv da han var bare 25 år gammel. August Cappelen døde i Düsseldorf (08.07.1852), hvor han også ble gravlagt (se også over). August Cappelens gate på St. Hanshaugen i Oslo er kalt opp etter maleren.

(Utdøende urskog, 1852)

Kilder: Wikipedia, Store norske leksikon (Digital versjon), Einar Østvedt, «Med Henrik Ibsen i fjellheimen», s. 17.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

 

I Henrik Ibsens kjølvann - Laurence Irving og Mabel Lucy Hackney

Laurence Sydney Brodribb Irving (1871-1914, engelsk skuespiller, dramatiker og forfatter)

Mabel Lucy Hackney (1880-1914, britisk skuespillerinne)

Den 25. og 26.01.1903 ble «Når vi døde vågner» (When We Dead Awaken), Henrik Ibsens siste skuespill, satt opp av The Stage Society på Imperial Theatre i London. Det var den første engelskspråklige oppføringen av stykket. Mabel Hackney spilte i rollen som «Maja Rubek», mens Laurence Irving spilte «Godseier Ulfheim». De to giftet seg samme år. Laurence Irving spilte i flere andre Ibsenskuespill også, bla som «Doktor Relling» i den første engelske oppsetningen av «Vildanden» (The Wild Duck) i London 04.05.1894, som «Hjalmar Ekdal» i det samme stykket i London 17.05.1897, som «Den fremmede» i «Fruen fra havet» (The Lady from the Sea) i London 04. og 05.05.1902, som «Ejlert Løvborg» i «Hedda Gabler» i London en rekke ganger i mars 1907 (i tillegg til en turné i distriktene frem til november samme år), og som «Skule jarl» i «Kongs-emnerne» (The Pretenders) i London fra 13.02.1913 frem til 15.03.1913.

I mai 1914 var ekteparet på en turné i Winnipeg, Canada. Sir Irving (den første engelske skuespiller som ble slått til ridder) hadde egentlig bestilt billetter hjem til London via Liverpool på «Corsican», men en venn overtalte ham til å heller bestille lugar på det større Canadian Pacific kontrollerte passasjerskipet «RMS Empress of Ireland» (14,191 GRT, lengde 170 meter, bredde ca 20 meter). Ekteparet tok toget til Montreal. Den 28. mai gikk passasjerene ombord. Skipet forlot havnen om ettermiddagen, og rundt 01.30 om morgenen etter gikk losen i land. Kaptein Henry Georg Kendall (1874-1965, engelsk kaptein) satte opp farten, men 12 kilometer ned i St. Lawrence elven ble sikten dårlig grunnet en tykk tåkebank som plutselig rullet inn. Skipet brukte skipsfløytene til å signalisere mot lasteskipet SS «Storstad» på 6000 tonn (kontrollert av norske A.F.Klaveness) som var på vei oppover elven, fullastet med kull. De to hadde oppdaget hverandre tidligere, men det forhindret ikke at de nær Pointe-au-Père (nær byen Rimouski) kolliderte rundt 01.55. «Solstad» (som hadde isforsterket skrog) rev en 14 fots revne i skroget på «Empress of Ireland», noe som førte til at skipet sank i løpet av bare 14 minutter. Strenge sikkerhetstiltak iverksatt etter «Titanic»-ulykken bare litt over to år tidligere var til liten nytte, en av de verste maritime katastofene i fredstid var et faktum. Ombord i «RMS Empress of Ireland» var 1477 personer, hvorav 1012 omkom. I Storstad var det 21 nordmenn, 14 av dem led samme skjebne. Storstads besetning reddet de 473 passasjerene og besetning som overlevde i passasjerskipet.

(Empress of Ireland)

Det er sagt at Laurence Irving var i ferd med å bli reddet, men hoppet tilbake ut i det iskalde vannet for å redde sin kone, som ikke kunne svømme. Begge druknet, Irvings kropp ble vasket i land uker senere, identifisert kun gjennom en ring på fingeren, i hånden holdt han et lite stykke tøy, sannsynligvis fra konens nattkjole. Konen ble aldri funnet. I en annen versjon, forteller F.E. Abbott fra Toronto, som skal ha vært den siste som så Irving i live:

«I met him first in the passageway,» he said, «and he said calmly, 'Is the boat going down?' I said that it looked like it.
  «'Dearie,' Irving then said to his wife, 'hurry, there is no time to lose.' Mrs. Irving began to cry, and, as the actor reached for a life-belt, the boat suddenly lurched forward and he was thrown against the door of his cabin. His face was bloody and Mrs. Irving became frantic. 'Keep cool,' he warned her, but she persisted in holding her arms around him. He forced the life-belt over her and pushed her out of the door. He then practically carried her upstairs.»
  Abbott said: «Can I help you?» and Irving said, 'Look after yourself first, old man, but God bless you all the same.'» Abbott left the two, man and wife, struggling. Irving by this time was on deck. He was kissing his wife. And as the ship went down they were both clasped in each other's arms.»

(Laurence og Mabel)

New York Times (30.05.1914) skriver i en artikkel under overskriften «Irving faced death calming his wife»: «When the collision occurred, Mr. Irving and his wife, Mabel Hackney, rushed to deck, scantily clad. The ship settled down in the water, and a wave swept across the deck. Mr. Irving clasped his wife in his arms in an endeavor to save her, but the two were swept overboard. There was one fleeting glimpse of them, arms entwined, before they sank.» Abbotts historie er også referert, men avisen legger til en ytterligere versjon: «Clayton R. Burt, factory manager of the Russel Motor Company of Tornoto, who helped Miss Thompson of New Zealand to reach a lifeboat, said he first warned Mr. Irving of their danger. His narrative agreed in the main with that of Mr. Abbott, although they varied in detail.
  'I did not hear the first crash, but when the boat listed some plates fell off a stand in my cabin and the noise of they breaking awakened me,' Mr. Burt said. 'I rushed out on deck to see what had happened and returned, putting on all my clothes and taking my money. I looked everywhere for the life preservers, but could not find them in my cabin. So I rushed out and a man who was passing with three preservers dropped one, which I immediately seized.
  'Mr. and Mrs. Irving, who sat at my table in the dining room, then came along. I said, 'Save yourselves, for God's sake. We are sinking.' Mr. Irving went to his cabin and returned with two lifebelts, one of which he put on his wife while I put the other on him. I immediately climbed up on the rail and called him to follow. He said he was coming, and as I looked back I saw that he was helping Mrs. Irving to climb up on the side of the rail.
  'I slid down to the water's edge and then an explosion occurred. As the ship gave a final lurch I plunged into the water and the suction of the sinking vessel pulled me down to a great depth. When I came to the surface I started to swim.'»

Kilder: Wikipedia, Ibsen.nb.no, New York Times 30.05.1914 (Digital versjon), The tragic story of the Empress of Ireland (Digital versjon) av Logan Marshall, 1914 (John C. Winston Company, s. 66-67, som muligens har hentet historien fra en nesten identisk reportasje i «Globe» i Toronto eller andre tidsskrifter), New York Times (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen

 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017
tombola

tombola

56, Bærum

Moriendum est - ergo Bibamus! Essence of The Bible (Isaiah 22:13) and Seneca the Elder. What is truth? asked Pontius Pilatus (John, 18:38), who would not stay for an answer - as pointed out by Francis Bacon some 1500 years later...

free counters

ds1
ds1


Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker