hits

Christian Krohg om et sprsmlstegn

  Jeg er i mer eller mindre kjent stil tilbake med misvisende overskrift. Men karen som i det flgende ble intervjuet av Krohg i 1897, er ikke s lett f tak p. I hvert fall ikke hvor han kom fra. Krohgs overskrift er kanskje ogs p tyttebrtur, for av ukjent grunn skriver han: Johannes Olsen Halden. Men er han fra Halden? Uansett, p grunn av eller p tross av mange god-dag-mann-kseskaft-svar, s fant jeg dialekten og sprkfringen ganke underholdende. Selv om jeg ikke forstod mest. S her er det:

  - Hva er p ferde i dag?
  Redaktren pnet dren til sidevrelset, puttet meg inn og lukket efter meg.
Henne i et hjrne sto en landlig utseende mann. Jeg satte meg straks, grep en blokk, dyppet pennen og vinket oppmuntrende at han skulle komme nrmere, hvorp jeg sprrende betraktet en kasse han hadde hengende p ryggen. Han lftet den av, pnet et lokk og dro frem noe rart langt med skruer p i den ene enden.
  - Ain langelaik! sa han.
  Musikk og atter musikk! Og s var han jo i ovenikjpet p mlet! Jeg reserverer meg p det bestemteste mot gjengi dette korrekt.
  - Hvor er De fra? spurte jeg efter nye ha besiktiget det barbarisk utseende instrument, samt prvende klimpret litt p strengene.
  - Fr Raudal.
  - Hvor ligger Raudal?
  - Det veit eg ikje.
  - Er det ikke derfra De er?
  - Nei, eg er fr Aurdal.
  - Hvor ligger Aurdal?
  - Det veit eg ikje.
  - Er De ikke derfra?
  - Nei.
  - Hvor er De fra da?
  - Fr Urdal?
  - Hvor ligger Urdal?
  - I Valders.
  - Er De kommet med jernbanen?
  - Naj! Eg er gangandes.
  - Hvor lang tid bruker De p turen?
  - 8 daga.
  - Blir det ikke da billigere reise med jernbanen?
  - Naj. Eg har s mange kjenste undervegs, s eg slepp med bitala litt eller ingenting. Eg har ogs mange kjenste fra Valders her i byen. Ole Kjrstad for eksempel bor i Pilestredet nr. 100. Nielsen bur p veien til Holmenkollen, og s er det en dvstum. Eg ligg engo natt hos kvar hos dem. S spelar eg for dem de tonene de kjenster fra Valders.
  - Ikke for den dvstumme vel?
  - Jo mest for han! Han held med hendene i bordet som laiken str p. S hyrer han koss lt det er. I gr hadde han buden p selskap p meg. Der var 8 dvstumme. Daj satt rundt bordet og haldt i bordplaten. Eg mtte spela kvar lt mange gonger.
  - Er De grdmann?
  - Ja, eg hev ein liten gard. Men det gjeng ikje rart, for eg har kone og 7 barn og to gamle srge for. Derfor er eg kommet med lajken for se tene noin krone til dem.
  - Kan De ikke tjene noe i Valders?
  - Naj! Det er rart tene 3 kroner i Valders og det er bare om sumaren t byfolk ajn kan tene det. Men ejngang tente eg mange krone, det var d eg spelte for Dronningen. D fekk eg 10 krone og 5 av prins Eugen [Eugen Napoleon Nikolaus, 1865-1947, dronningen var Sofie av Nassau, 1836-1910].
  - Hvordan kom De til spille langeleik. Er det alminnelig i Valders?
  - Eg begynte trast eg var konfirmert. Frst ville eg lra til bli felespellemann. Men eg fekk ikjenoe greie p det. Eg kunne ikje f fingeradn tel. S tok eg laiken. Det gikk bra. Og s lrte eg litt trekkspel.
  - Hvem lrte De langeleik av?
  - An hail gammal mann, gamle Fuglehoug. Ogs vart det ai frt gammal ai, gamla Beret Pynten. Henne fikk jeg lov lye p. En t dai lkkan hennes har eg hrt her i byen bli blst p hdn.
  - Er der folk der oppe som selv lager melodiene?
  - Ja, danseltane, springdans og halling og vals. Men lyaltane er blett tel p aen mta.
  - Hvordan det da?
  - Der er ein som heite Thomas-klokkelten. Den ble tell sin at der var en skytta etter den sorte dd, som gikk til skogen for skjte den ville fuggl, s satt der en p en busketopp. Han skaut. Da klang det, og da han skolde se etter, s var det ain kirke, som han hadde skjtet p. Han gikk inn i kirken, og der l det en bjdn foran altari. Den skaut han og flde skinnet av. Og der finnes enda p noin grda noin lappa igjen av det.
  - Ble den kirken liggende der oppe siden?
  - Ja, det ble den. Den ligger der enda. Men eg veitkje anti det er i Vang eller Hedalen, den finnes. Der er en annan lyaltt, som er laget av ain gjrg.
  - En hva for noe?
  - Ain gjrg, ain huldre.
  - N, hvem lrte den s av huldren?
  - Ho sto p et fjell utanfre kirken, mens presten sto p stolen, og sang s alle folkene gikk ut av kirken og lya p henne. Til sist kom presten og bannstytte henne ned av fjellet. Thomas-klokkelten er kommen til p den mten jeg sa, men dette med gjrgen er vel bare forteljing?
  - Nei, hvorfor det!
  - Ja gamle Fuglehoug, han er sikker p det. Men han er n s trofast, han.
  - Har De aldri spilt offentlig her i byen?
  - Jo, p Alhambra og hos goodtemplarene ute p grdsplassen i fritien deres. Jeg spurte han som var inne i lokalet, om jeg kunne f lov. Ja, hvis han fikk treadelen, svarte han. S gikk vi med en hatt bakefter. mye er det kommet inn? spurte han. 6 kroner, talte jeg opp. Behold det alt sammen du, sa'n. Og jeg var glad, kan du vite.
  - S n fr De spelle litt for meg da.
  - Dans eller lyaltt?
  - Spill Thomas-klokkelten! sa jeg og stttet pannen i hnden for helt kunne hengi meg til musikken.
  Han tok frem en liten pinne eller spn og slo med den mot strengene, hvorved der fremkom en meget stemningsfull lyd. Jeg syntes, jeg hrte de 7 klokker, som ringte i den av Sortedden herjede dal.
  - Takk, takk skal De ha! det var riktig vakkert.
  - Vakkert? Han s forbauset p meg. Eg stelte jo bare p hajn. En m jo alltid stemme frst likesom med felen. Men n kommer Thomas-klokkelten.
  - Vent litt! ropte jeg, reiste meg, styrtet hen og pnet dren til redaktrens vrelse.
  - Er ikke musikkanmelderen til stede?
  - Nei!
  - S m i det minste teateranmelderen komme.
  - Han er i sitt departement.
  - Da fr de som er her, virkelig komme inn og hre p og dele ansvaret.
  Verdens Gangs vrige personale kom inn og dannet et helt auditorium. Dessuten en verdig grhret herre, som nettopp hadde en konferanse der oppe. Redaktrens store sorte hund Vige avsluttet toget.
  Valdrisen spilte mange nummer til stor tilfredshet og under dyp taushet fra tilhrernes side, efterat jeg med noen kraftige hysj hadde stanset Vullums [Erik Vullum, 1850-1916, norsk skribent, redaktr, posr og folketaler] og redaktrens politiske samtale om Japan-traktaten, og bortsett fra et par langtrukne hyl, som hunden presterte.
  Et av nummerne var penbart en halling eller en springdans, for med en gang begynte den grhrete herre banke med hlene i gulvet og derefter under stadig banken sparke ut med benene og knipse med fingrene, hvorp hans bevegelser litt efter litt utviklet seg til en kraftig og elastisk bondedans med kast og hopp, s at Vige pipende gjemte seg under skrivebordet.
  Da spillemannen til sist stanset, utstrakte Vullum sin arm over oss som til velsignelse, frte den flate hnd i lange dnninger frem og tilbake og fremsa i takt hertil langsomt og hytidelig et sitat av Peer Gynt:

Hans ferd var langspill under spnens demper.


(Langeleik)

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 421-428

Knud Geelmuyden Bull

  For en stund siden gjorde noen meg oppmerksom p denne karen. Og siden har historien om ham ulmet og fascinert mitt rustne sinn. Min venn hadde rett! S derfor denne digresjon fra Krohgs anekdoter og intervjuer. Men pust ikke lettet ut, jeg kommer tilbake til Krohg!

  Knud Bull (1811-1889) var ikke som s mange andre. Heldigvis, kan man kanskje tillegge. Han var i hvert fall ikke som s mange andre norske malere, for det var egentlig det han var. Bermt ble han ogs, men ikke bare p grunn av sine malerier. Disse fant han erkjennelse for i Tasmania, av alle steder, og i Europa lenge etter sin dd.

(Bull: Parti fra Bergen, Nordnes og Sandviken sett fra Laksevg)

  Utgangspunktet var slettes ikke ille, for han gikk i skole hos en av de beste. Nemlig J. C. Dahl (1788-1857), men Bull holdt ikke ut - eller fikk ikke lov til - hospitere i Dresden mer enn syv-tte mneder, fra rundt november 1833. Knud var bror av fiolinisten Ole Bornemann Bull (1810-1880) - kanskje en av grunnene til at han i ettertiden ble litt bermt. Mer s fordi han skulle ende som familiens sorte fr.

  Etter oppholdet i Dresden vendte Knud tilbake til Bergen hvor han satset p en karriere som maler, men lykkes ikke helt. Til hans forsvar m vel sies at det p den tid var alt annet enn enkelt livnre seg som maler i lille Norge. Selv Dahl klarte ikke det her oppe i steinrysen; han ble boende i Dresden store deler av livet. P slutten av 1830-tallet var Knud p farten rundt i Europa, og traff blant annet sin storebror Ole i London i 1837. Filonisten hjalp ham med penger, Knud var stadig i beit for det. ret etter var han tilbake i Tyskland, hvor han traff kjpmannssnnen og bergenser Peter Schmidt. Fra 1843 oppholdt han seg i Stockholm, hvor han ogs forskte f maleoppdrag.

  Et par r senere vendte han tilbake til London. Hans krumspring der var nok alt annet enn gjennomtenkt, i hvert fall ikke hva konsekvensene kunne bli: Han prvde seg nemlig som falskmyntner. Han tegnet og forskte f trykt norske 100-spesidaler, idet han utga seg for vre representant for Norges Bank ovenfor en engelsk gravr. Der bestilte han en trykkplate, og 2400 ark spesialpapir ble innkjpt. Men gravren fattet mistenke og kontaktet politiet. 19. desember 1845 ble han (og medhjelperen Peter Schmidt) funnet skyldig i falskmyntneri og dmt i Central Criminal Court i London til 14 rs straffarbeid i Australia. Den norske regjering antok at Bull og hans medsammensvorne hadde tatt sikte p trykke opp 200.000 hundredalersedler, alts 1/5 av Norges driftsbudsjett.

  Knud og Peter ble frt i lenker om ombord p fangeskipet John Calvin, en bark p 510 tonn, bygget i 1839, alts forholdsvis ny. I underkant av 200 fanger i lenker under dekk fulgte med p turen til Australia, med avgang 13. mai 1846. Knud ankom frst Norfolk Island 21. september samme r, og ble overfrt til fangeleiren Port Arthur i Tasmania fra 15. juni 1847. I mai 1849 havnet han i Hobart, hovedstaden p Tasmania. Der var han heldig og slapp p grunn av en byrkratisk bommert fri fr tiden, trass i et mislykket fluktforsk.


(Bull: The Wreck of HMS George III, 1850)

  I 1852 mtte han Mary Ann Bryen (fdt 1832), en straffedmt engelsk kvinne. De giftet seg 18. mai samme r, og fikk til sammen fem snner: Edward Knud (fdt september 1852), Ole, Johan Storm, Alfred Johan og Joseph Jens (fdt 1860). Alle guttene begynte male, bortsett fra Johan, som dde som 2-ring i 1858. Knud Bull forskte tjene til livets opphold som maler av portretter og landskapsmalerier. Han virket i tillegg som tegnelrer ved flere av byens utdanningsinstitusjoner. Han hadde jo, om enn ikke s lenge, blitt opplrt i en stram europeisk malerskole, helt ukjent for et Oseania i stpeskjeen. Fra 1855 (samme r som to av Knuds malerier ble utstilt ved Verdensutstillingen i Paris) finner man dog f spor etter hans malergjerning. ret etter flyttet han til Sydney, ret deretter igjen falt han tilbake til gamle synder og ble tatt for sjekkforfalskning, men frifunnet pga. mangel p bevis. I rene som fulgte underviste han, men malte lite selv, og livnrte seg og sin familie med diverse forefallende arbeid.

  Knud Bull ble begravet julaften 1889 p Rookwood Anglican Cemetery i Sydney, etter ha gtt bort to dager fr av tyfoidfeber. Han opplevde se alle sine ni barnebarn fr han avgikk med dden. Hans kone, Mary Ann, hadde gtt bort over 20 r tidligere, i mars 1879. Hennes ddsrsak: Utmattelse og epilepsi.

  Nrmere hundre r etter sin dd begynte Bulls malerier vekke oppmerksomhet blant samlere. I 1982 ble to bilder han malte p Boa Vista (motivet fra Kapp Verde-yen ble malt underveis fra England) solgt for 64.000 pund p en auksjon i London. En australsk kunstner fra det 19. rhundre hadde aldri oppndd hyere pris. 1989 ble et nytt oljemaleri med motiv fra Hobart og Mount Wellington ogs solgt p auksjon i London. Det oppndde 180.000 pund, eller i overkant av 2 millioner kroner. Flere av bildene Knud Bull malte i Hobart, henger permanent utstilt i The Tasmanian Museum and Art Gallery.


(Bull: View of Hobart Town, 1853)

  Jeg har plyd gjennom noen - til dels - motstridende fortellinger og oppfatninger om og fra Knud Bulls liv. For meg fremstr han som en drmmer og rimelig naiv, ingen forbrytelse det. Men at han begikk minst n hersker det liten tvil om, og straffen var hard. Norges Bank (som sendte en representant for vitne mot Bull & Schmidt i London) betraktet falskneriet som et overgrep mot nasjonen, og fikk gehr hos den engelske dommer og jury. Selv i London vakte saken oppsikt og overskrifter.

  Den 9. november 1825 ble falskmyntneren Jens Amundsen Fenstad (fdt 1778) henrettet ved halshugging p retterstedet p Nordnes i Bergen. Han var den siste i Norge som ble henrettet for en slik forbrytelse. Blant hundrevis av tilhrere som var samlet p Nordnes, stod 14 r gamle Knud. Man skulle tro at bivne noe slikt ville ha en avskrekkende virkning. Men 20 r senere ble han alts selv dmt. Og i forhold til Fenstads straff, var kanskje ikke Knud Bulls s hard allikevel.

For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk kunstnerleksikon, Ragnar Kvam Jr.: Straffen, Gyldendal, Oslo, 1999.

Christian Krohg om den siste bergenser

  I 1903 forfattet Krohg flgende epistel, og for en gangs skyld har jeg prestert en noenlunde korrekt overskrift, ogs Krohgs var Den siste bergenser:

  Bergensere? sa bergenseren. Ok! der er slets ikje mer enn n igjen av dem far! Ikje av de ekte. Vet De, ka der utfordres for vre en bergenser? Frst og fremst forretningssans, - medfdt forretningssans, hjertelag, litt passelig ondskap innimellom, evne til holde skltaler i tide og utide over hva som helst og en umtelig interesserthet for teateret. Men han m ikje selv g til teateret. Han m ha brennende lyst til det, mens han er ung, og nr han har tjent sine penger, m han protegere teateret. Men blir han skuespiller, er det forbi med det bergenske ved ham. Da mister han forretningslivets bakgrunn, det lille spissborgerlige sennepskorn, som skal finnes oppi lyrikken, s den ikje setter like over Flyfjellet med engang, og til det spissborgerlige hrer ogs at han m vre fryktelig bange for hva folk sier om ham. Det er lyrikeren som gjerne vil det, ser De, men s kommer forretningsmannen straks opp ian, og han vil ikje der skal sies noke som kan skade forretningen. For det er den han lever av. Derfor vil han selv gjerne spke og gjre abligyer, for selskapsmann er han jo. Men skam f den som ikje tar ham alvorlig og anser ham for en alvorsmann. Med alt det m jeg nu f lov til uten vre ubeskjeden ha fornyelsen av utbringe en skl for min kjre fdeby Bergen, idet jeg tillater meg gjensitere en sammenligning, jeg engang anvendte i en tale jeg holdt ved Fiskeriselskabets festmiddag i Bergen 1893, idet jeg tok meg den frihet kalle Bergen for Norges Liverpool, og jeg har det hp at De vil vre med p denne skl. Norges Liverpool leve!
  Jeg s meg forsiktig om i Speilsalen p Grand, hvor vi satt, og hvisket:
  - Det leve!
  - Men Johan Bgh [1848-1933, norsk forfatter og museumsdirektr, styremedlem i Den Nationale Scene i Bergen] er da ekte bergenser?
  - Der vill ikje vre hans make til vre bergenser, hvis han bare var forretningsmann, men har ikje ftt brsoppdragelse, og derfor er han litt for snill. Hans taler er bergenske, men han blander ikje lyrikk og forretning sammen sledes som en annen, en stor grosserer jeg skal tillate meg fortelle om, idet jeg dog frst, siden De var s elskverdig vre med p sklen for Bergen, skal ta meg friheten med Deres tillatelse utbringe en skl for (han bukket lett) Kristiania, Norges hovedstad.

Den skjnne stad ved den smilende vove
omgitt av ser og herlige skove,
sete for ndlivets glimrende stab,
sentrum for kunst og videnskab.

  - Det leve!
  - Det leve!
  - Den grosserer jeg ville tale om, han var taler, dikter og hadde i sin ungdom debutert p teateret. Men heldigvis gjorde han fiasko og gikk til handelen i stedet. Men han anvendte sine krefter i velgjrenhetens tjeneste. P grunn av sine tidligere interesser ble det isr til fordel for skuespillernes pensjonsfond han virket, og alltid efter sterkt press. Dessuten var det ham en stor fornyelse arrangere begravelser. Ingen har som han forsttt forene merkantile og estetiske interesser. Sledes skaffet han seg engang selve Bjrnstjerne Bjrnson p hnden. Det var dengang Bjrnson reiste p turn med fru Ibsen og med Fischer som impresario. P dampbten fra Bergen til Stavanger spurte han Bjrnson om han ikke ogs kunne g til Haugesund og gi en opplesning der. Han forestilte ham at det var synd for Haugesund at det alltid skulle forbiges, da de var meget mfintlige der, isr p dette kildne punkt De vet, dette at de ikke hadde noen stortingsrepresentant.
  Det er ogs urettferdig. Vi skal se, sa Bjrnson. Kall p Fischer! Det ble ordnet, bare de kunne sende ekstrabt efter dem. Mens forestillingen sto p i Stavanger, pilte bergenseren til Haugesund og gikk rundt til byens fedre, som ble sjeleglade. S da han med det samme tilbd dem et par hundre sekker rugmel hver, var det naturligvis ikke nei i deres munn. Han solgte da hele sitt parti p 800 sekker. En time efter kom avbudstelegram fra Bjrnson. Men salget var avsluttet uten klausul.
  - Nu har jo Haugesund ftt representant?
  - Ja, og vedkommende grosserer ble begeistret og var den frste som sendte dem et gratulasjonstelegram, hvori han med det samme tilbd dem 500 sekker hvetemel, som de selvflgelig yeblikkelig kjpte. La oss med det samme, hvis De, som jeg hper, intet har derimot, tmme et glass for den rettferdighetsbehandling, som om enn sent nu er skjedd likeoverfor Haugesund. Skl!
  - Skl! Men den grossereren er det vel De sikter til, nr De taler om den eneste ekte bergenser.
  - Nei! for han har fulgt den siste mote, som den oppvoksende generasjon er helt gjennomsyret av. Han er blitt stlandsk eller bestreber seg for vre det. Kristiania-kjpmenn opptrer jo aldri offentlig og skriver ikke vers. Dessuten har han tatt seg meget nr av noen uhell som har truffet en venn av ham. Og han opptrer derfor aldri mer ved velgjrenhets-forestillinger. Han ofrer seg helt og holdent for sin forretning.
  - Hrer forresten ikke ogs politikk med til det som karakteriserer en virkelig bergenser?
  - Okk! Jo! Jeg skulle tro det! Isr den ideale del av den. Og det aktuelle. I dag s jeg statsrd Sunde i Stortingsgaten og ropte til ham: Gr dere eller str dere? Vi vet ikke riktig, svarte han, for vi har jo ikke absolutt majoritet imot oss. Jeg telegraferte straks denne sensasjonelle nyhet til Morgenavisen i Bergen.
  - De har jo ogs en forretning. Hva er det for en slags?
  - Alt mulig. Hyseboller fra lesund, mel, fisk, skuter, og isr nye oppfinnelser i alle retninger; det setter fantasien i bevegelse.
  - S er det vel Dem som er den siste bergenser?
  - Ja! Men la det ikje komme videre. Det vil nu si at mitt bergenske er jo litt for avslepet. Ja, m det forresten vre meg tillatt i den anledning pkalle Deres oppmerksomhet ...

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 398-400

Christian Krohg om skreddere

  Krohg intervjuet opptil flere av dem. Flgende er forfattet i r 1900, og overskriften lyder: Teaterskredder A. J. Juul:

En dag fikk jeg flgende anonyme skrivelse:
  Gamle teaterskredder Juul kan feire sitt ttiende r 4. mars. I rrekker har han gjort seg bekjent blant kunstnerne. Srlig avholdt var han av Banden i sin tid, der ogs overrakte ham en slvpokal. Det ville more flere, om De engang tegnet ham. Mange ville nok da minnes Glade Juul, som han ble kalt. Med bnn om at De ikke blir ond for opplysningen

tegner forbindligst
A. P.

  Det passet s meget bedre som Juul aldri har vrt min skredder, hvorfor der ingen misstemning fantes mellom oss.

  Jeg ble mottatt av hans smilende, blide kone, garderobeforstandersken ved Nationaltheatret, Juul selv l i sin seng.
  - Er De syk?
  - Nei, langtfra, sa han og smlo. Jeg er bare gammel, og s ble jeg lam for et par r siden, s jeg kan ikke g mer, og s sitter jeg inne.
  Hans kone hjalp ham opp og hen til vinduet like ved siden av. Der satt han og s glad fremfor seg, mens aftensolen skinte inn p hans hvite hr. Foran ham p bordet sto et stort fuglebur og et akvarium med gullfisker.
  - Det kan vel bli litt langsomt det sitte her, nr Deres kone er p teateret?
  - nei! Jeg arbeider jo. Og s har jeg gullfisken der! Og fuglen. Jeg kikker inn i buret.
  - Der er jo ingen.
  - Jo, han er da der. Men han sitter vel borte i en krok og sover. Han er gammel han ogs. Han er atten r. Nei men, jeg glemmer jo rent! s har jeg jo e padde oss, e levende pade! kjre mor! Du m da endelig ha hit padda!
  Fru Juul rotet en stund under sengen og under mblene i det annet vrelse, s kom hun med en usedvanlig livlig liten skilpadde.
  - Hu kommer hit og spiser hos meg. Hu vet s vel hvor hu skal f mat henne.
  - Hva fr den da?
  - Gulrot.
  - Hvor gammel er den?
  - Vi vet ikke. Vi har bare hatt den i to r.
  - De har vel som ung vrt atskillig ute og reist?
  - Ja, jeg var i Hamburg og inntrdte efter konkurranse i deutsche Bildungsverein og ble utnevnt til 1. professor som tilskjrer.
  - Hadde De kunnet lre det her hjemme dengang?
  - Ja, der var en finne, som het Holmberg, som reiste rundt og ga undervisning i matematisk tilskjring.
  - Matematisk?
  - Ja, en flink tilskjrer br vre matematiker, s han kan skjre til en drakt, bare han ser et menneske for seg.
  Han lo.
  - Men nu tar de det jo ikke s nye.
  - Nei, skyndte fru Juul skyte inn, det var annerledes da de sydde mesterstykke, dengang da laugene ennu eksisterte.
  - Hvordan gikk det for seg?
  - Der ble hentet en mann som der skulle syes til. Og nr han hadde skret til, s ble det nerlst. Der mtte ingen forandring gjres. S trdte bedmmelseskomiteen sammen . . .
  - Det var oldermannen og bisitterne, sa fru Juul.
  - Ja, men det var byens frste herrer som skulle avgi sin formening. Det foregikk nede p Rdstuen. Og dit var drakten sendt ned, da den var ferdig. S hentet de mannen som den var sydd til, og han mtte trekke p seg klrne.
  - Var det ikke Petersen som var en av bisitterne? spurte fruen.
  - det var forskjellige av byens unge flotte herrer som ble oppnevnt. Men det var ikke s mange slike den gangen. Det var i grunnen bare fire. Det var Preuthun, og s var det kandidat Srenssen, som senere ble statsrd. Og s var det kammerherre Holst og kandidat Christensen, Stavangerlven, som de kalte ham, for han var fra Stavanger, ser De. Disse avvekslet som bisittere.
  Juul satt og lo stille for seg selv.
  - Hvordan foregr nu denne syning av draktene ved teateret?
  - Vi hadde jo en teaterbok se efter, som Bjrn [rimeligvis Bjrn Bjrnson, 1859-1942, norsk skuespiller, dramatiker, journalist og teatersjef] hadde anskaffet fra Tyskland. Det var fr Bloch begynte tegne. Engang s psto Bjrn at jeg hadde sydd feil en drakt til Rasmussen.
  - Jeg? sa jeg. Feil? sa jeg. Bjrn mente at jeg kanskje ikke hadde skjnt den tyske teksten. Jeg kan gjerne deklamere for Dere p tysk, sa jeg. Men ta bare drakten riktig p og ikke bakfrem, s tenker jeg nok han er riktig, og det var den. Fra den tiden har det ikke vrt et ondt ord mellom oss. Det gr nu ogs alltid fort over med Bjrn.
  - Juul har sydd for Kongen ogs til kroningen, for to konger, tror jeg, sa fruen.
  - Ikke egentlig for Kongen selv. Hans drakt ble sydd i Stockholm. Men jeg sydde for biskopen.
  - Tyet kostet ti specier alnen, sa fruen.
  - Ja, det var jo gull, gullmor, som det kalles. Og s var det ikke mer enn en halv alen bredt. Det var politimester Morgenstierne som hadde med det gjre. Han hadde vanskelig for finne meg. For jeg har aldri briljert med avertissementer og reklame. Men til slutt fant han meg og spurte, hvor meget ty der skulle til. Han hadde frst spurt Halvorsen og Nor og flere om det samme. Jeg sa tredjeparten av hva de hadde oppgitt. Ikke mulig, sa Morgenstierne, og s torde han ikke ta s lite, som jeg sa. Men det ble akkurat, og jeg sendte resten av tyet bort p Rdstuen, s han kunne se jeg hadde rett.
  - Hva ble der gjort med den resten?
  - Kjpmann Simonsen p torvet kjpte det.
  - Hva skulle han med det?
  - Trekke stoler med det.
  - Hva fikk De for sy den gulkpen?
  - Tyve specier forlangte jeg og fikk jeg. Men Morgenstierne syntes nok det var formeget. Men s forklarte jeg at der var stor risiko med det. Bare en eneste brekk p tyet, s var det spolert med det samme.
  - De hadde vel mange kunder i gamle dager.
  - Alt det som heter store folk. For eksempel sorenskriver Aschehoug. Men de er jo ddd bort de fleste for meg n.
  Han satt og tenkte seg litt om.
  - Jeg tror nesten, det er alle.
  Atter gransket han i sin hukommelse.
  - Alle.

  Efter en liten pause spurte jeg.
  - Og hva beskjeftiger De Dem med foruten stelle med fuglen, gullfisken og skilpadden?
  - Han arbeider hele dagen, sa fruen.
  - Ja, jeg syr igjen rifter og slikt, s at det er umulig se det. Jeg syr igjen for de andre skredderne, nr de er kommet i ulkka. Og det hender nok ofte, for de sender bort til meg hver eneste Guds skaftendes dag. Se her kan De se en bukse som jeg har reparert nu nettopp. Her ser De det stykke med hullet i, som jeg har klippet ut, for sy et annet helt inn isteden. Kan De se hvor det har sittet?
  Jeg s nye efter. - Nei, umulig.
  - Der!
  Heller ikke nu kunne jeg oppdage det minste.
  - Men hvordan i all verden gjr De det?
  - Siden De interesserer Dem for det, skal jeg forklare det. Ser De denne? Han holdt opp sine rystende fingrer. Det var s vidt jeg kunne oppdage at de klemte om en nl, den fineste, tynneste jeg har sett. En anelse av nl. Efter ha sett lenge p den, oppdaget jeg at der endog hang en trd i den.
  - Kan De tre i trden selv?
  - Det er ingen andre som kan, sa fruen.
  Juul smilte for seg selv.
  - Kan man da f s tynn trd? spurte jeg.
  - De tror jeg gjr det med hr, sa han. Men det er det ikke. For det er silketrd. Se her skal De se, siden De interesserer Dem for det.
  Han viste meg en snelle.
  - S tynn trd har jeg aldri sett.
  - Den er altfor tykk. Vi tar opp snuningen p den, s blir den tynnere, vi deler den i tre.
  - Si meg, har De vrt sammen med noen som kaltes for Banden i sin tid?
  - Ja! Mor! G og hent slvpokalen!
  Fruen satte en stor slvpokal foran meg, hvorp der sto: Taknemlig Erindring fra Banden.
  - Banden var et teaterselskap i Handelsstanden. Det var Magelsen og Stangberg og Mathisen ikke forglemme. Han har jeg kledd mangen gang til dame. Akk ja!
  - De hjalp da teateret i Studentersamfundet ofte ogs, husker jeg. Fikk De ingen slvpokal der?
  - Nei, men jeg ble resmedlem.
  - Si meg, kjente De i sin tid Wergeland?
  - Beste venn!
  - Kjente De ham i den siste tid?
  - Ja, jeg var nettopp oppe hos ham da. Han l i senga og skrev. Det var for blae. Skreddermesterne hadde nettopp ville nedsette lnnen for svennene. Det skrev han imot. Jeg var svenn den gangen. Det var tre dager fr han dde.
  - Visste han han skulle d?
  - Ja. Doktoren hadde sagt det.
  - Hva skulle De der da?
  - Det var ikke til ham selv. Men hans far var der. Jeg var bestilt opp for ta ml av ham til sorte klr til begravelsen.
  - Fortell meg litt mer om ham.
  - Jamen der kommer de!
  - Ah! Gratulantene!

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 334-338

Christian Krohg i Brum

  Overskriften min ble feil, det var nok mer Brum (i form av en dame) som kom til VGs redaksjon i Kristiania. Og Krohg selv brukte selv ogs en helt annen overskrift da han publiserte artikkelen i 1897:

Forskrekkelsen

  Sitt rutete sjal, som tross de seks graders varme hadde vrt surret rundt hodet, s nesen stakk frem som av en tevarmer, hadde den gamle bondekone endelig p min anmodning viklet av seg og lagt fra seg p armen av redaktrens lenestol, hvori hun satt like overfor meg og s p meg med et forferdet uttrykk i ansiktet.
  - De skulle vel aldri ha hrt slik forskrekkels!
  Det var i februar det hendte, i de aller koldeste dagene, men ennu snakker de ikke om annet i Brum, i hus og hytte og slott! Det er grt i grt overalt, og dem spr om ingen vil ta banen og reise inn til Verdens Gang med det.
  - Hva er det for noe da?
  - Ja, det skal Di f hre. Det er derfor jeg er kommet hit. Enda jeg har gruet for det i snart en mned. Og jeg kan da fortelle det, for jeg var med sjl. Og jeg skal ikke si et ord mer og ikke et ord mindre. Det er en forhendelse, som aldri har vrt fr og aldri kommer til bli.
  - Var det noen som har gjort noe galt?
  Ja, og det er noe som er forskrekkelig. Og skullen ikke ha p tugga for det, s skullen ikke ha p tugga for noentingen.
  - Hvem er det som skal ha p tugga?
  - Det er bestirer Stendal p fattiggrden p Dnsi.
  - N! Og hva er det s egentlig?
  - Er det ikke best jeg begjinner med begjinnelsen? Ta og skriv!
  - Jo, det er best.
  - Det var en gammal krok, en gammal stakkar, som dde p fattiggrden p Dnsi. Han hadde vrt en velaktet mann, en slitar, men n varn blett sjuk og mtte ha hjelp av fattigvesenet til dokter. Og s er det dette med doktern, at da sier dem straks: det blir billigere at doktern kommer og ser til dem alle med en gang. P den mten tvinger de dem opp p Dnsi, og s er dem frst der, s tar di alt hva dem eier, om det s er dyna under dem i senga. Ja, da han var kommi p Dnsi, s ble han drnare og drnare.
  - Hvordan har de det ellers der? Arbeider de, nr de er friske?
  - Ja, de m da arbeide om de ikke er friske. Jeg har sett dem st p knea og hugge ved.
  - Bor bestyreren p grden?
  - Ja, han bor stort og gjildt, og de stakkars krokene er puttet bort i noen hl. Mange i et.
  - Men da han dde, han, den gamle, fikk han vel vre alene?
  - Alene i senga? Ja. Ellers var det tre karmenner i samme rom. Og de satt og vakte overn, og en gammal, stakkars krok, det ogs, enda hu ikke er p fattiggrden, sto overn da han de. Der var fire slessen som sto overn da han de. Men s kom forskrekkelsen.
  Hun dro et dypt sukk.
  - N?
  - Det var p den dagen, da den gamle stakkarn skulle f ro og hvile og komme i sin jord. Hasses folk, de som skulle fllen, var mtt opp p Dnsi med blomster og kranser, og de av de gamle fattigkrokene som kunne, sto ferdige til vra med. Og hass gamle sster, som er sytti r, en stakkars krok, som er bare skinn og bein, var kommet for ha den fornyelsen, f se sin gamle stakkars bror bli satt i graven. Hu som hadde vkt overn, e gammel budeie, sto der og grt, hu hadde jo ogs vasken og steltn til lik. Det var det kaldeste som det har vrt i vinter, og dem fraus flt. Det er e halv mil fra Dnsi til Haslum kjerke. Men endelig s kom dem da frem. Foruten ssteren og budeia og fattigkarene var det han som skulle singe, og tenestgutten p Dnsi, som kjrte liket. Frst lot dem liket st p slan og gikk inn for se hvor graven var. Men s var graven bare halvtatt. Han som skulle singe, flau da frem til gravern. Gravern kom og sa at den halvtatte graven ikke var tel han, men til en skreddersvenn, som var d i Sandvika. Og jeg visste nok at denne mannen dere kom med, var d. Men jeg har inte ftt noe brev! Di ser p hverandre. Der hadde di forskrekkelsen. Tenestgutten skulle liksom forsvare'n og sa at brevet var skrivi og sendt, men den som skulle ha tatt det med, mtte ha glemt det.
  - , sludder og sladder og snu om igjen! ropte gravern. Det er andre gang han sender meg lik uten brev. N er jeg lei av det!
  Ingen av di som var med, hadde hrt slikt syn. Det var mye verre enn om et menneske skulle vre kommi mellom dyr.
  Det var lang vei tilbake til Dnsi, og kulden var forskrekkelig. Tenestgutten spr gravern, om ikke liket kunne f st i svalen tel kjerka, inntil brevet var kommet. Det skulle komme fort n, lofte han.
  - Nei! Jeg kan ikke ha lik stende i svalen, nr det er forretning, og det er det p sndag, sa han.
  - Men kan vi ikke sette det inn p lven p grden her, spurte han.
  - Nei! Ta med liket hjem til Stendal, s han kan f se skamma si, sa gravern, han var sint.
  S bar det hjemover igjen. Den gamle ssteren kom inn p en grd og var ndt til drikke vin og spise kake foruten begravelse. Hver evige kjeft i Brum snakker om dette. Ja, den Stendal, den Stendal! sa dem. Og de sa til meg: Vil du lan sleppe med det! Men jeg hadde snn forskrekkelse i kroppen, s jeg torde ikke, enda jeg behver ikke vre redd for Stendal. Men s kom jeg en dag opp til en gammel, fin frue der ute. Hu grt s det hlja av henne, og s sa hu: De sier, at menneskene skal ha fred og ro i graven. Men denne stakkarn fikk nok ikke noen. Og til sist sa hu: Slikt burde aldri eksistere, sa hu. Men da hu sa det, da fikk jeg snt mot. Og s tok jeg banen. Jeg vet at Stendal holder Verdens Gang. Det er en gammal, halt mann, som gr og henter posten i Sandvika. I morgen tidlig kommern med skreppa. Og Stendal tar opp avisen. Da fr han streifa midt i fleisen.
  Hun dro et dypt sukk og fortsatte:
  Jeg synes jeg sern. Han kommer til ta begge hendene sine opp snn og stryke nedover sitt gamle, hvite hode?
  - Er han ogs gammel?
  - Han er sytti r.
  - Har han da gjort noe annet enn glemme sende det brevet om begravelsen?
  - ja! Han er for troll, ser Di, mot dem.
  - Hva sa s Stendal, da liket kom tilbake igjen?
  - Det spr alle om. Tenestgutten sier ingenting.
  - Da han s virkelig ble begravet, s var der kanskje ikke s mange, som fulgte ham?
  - Jo, der var flere enn frste gang. Unntagen ssteren, stakkar, den gamle kroken. Hu orket ikke. Hu fikk ikke fulgt sin bror. Hu fikk ikke den fornyelsen se sin bror satt i graven. Men han fikk nu endelig en riktig begravelse. Presten talte vakkert.
  - Jeg trodde ikke prestene talte over fattiglemmer.
  - Jo, de fr nok vrsgo det n! Det kommer at det var en dag de kom til Brnns kjerke med en fattig. Og der var ingenting se eller hre. S var der en som sa hyt: Er det et dyr som skal begraves her? Og siden den ting er det hendt den goe ting at klokkene gr, og presten er pokka tel tale?
Undres forresten p hva du sitter der og smr i hop, sa hun strengt.
  - Jeg skriver opp det De sier.
  - Ja, det kan Di godt. Men det er n ting jeg gjerne vil Di skal sette. For jeg er ikke redd Stendal jeg, hverken Stendal eller Thorn.
  - Hvem er Thorn?
  - Det er en som bor i Sandvika, og som narrer folk til flytte inn p Dnsi. Jeg er ikke redd for han heller, derfor er det en ting jeg gjerne vil Di skal sette inn i bladet. Jeg har aldri vri p straff, s jeg kan gjerne komme der, hvis jeg gjr noe som jeg skal der for.
  - Hva er det De vil jeg skal sette?
  - Ja, n kommer det. Di kan trygt sette det, for det er sant. At slikt m slettes ikke eksistere. Vil Di sette det?
  - Ja. Men n skulle jeg hre litt om Dem selv. Hva heter De?
  - Hva jeg heter? Vil De ha meg fram. Ja, jeg er ikke redd for si navnet mitt, og det er ikke noe stygt navn. Heller ikke er jeg redd for Stendal. Men jeg - m - g - litt - ut - jeg - blir - drna. Hun holdt seg for brystet.
  Hun gikk fort ut. Jeg ventet i en halv time. Gikk hen til vinduet og s efter henne. Hun var og ble borte.
  Jeg skulle jo levere en tegning.
  Det eneste som var igjen av henne, var sjalet, som l p ryggen av lenestolen.

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 318-321, Wikipedia

Fortsatt hos Christian Krohg

  Jeg tenkte det var like greit fortsette med Krohgs reiseskildring om/fra Nord-Norge. Denne gang er overskriften Hurtigruten, og kan hende ikke helt uventet, blir det ogs et mte med Richard Bernhard With (1846-1930, norsk forretningsmann, skipsfrer og stortingsmann):


(En noe mer moderne hurtigrute)

  Det store, nye, elegante hurtigruteskip Erling Jarl [I Hurtigruten fra 1895-1943] av Nordenfjeldske Dampskibsselskab, utrustet med bredt promenadedekk, elegant musikksalong, bred nedgangstrapp, elektrisk lys, sentraloppvarming, gullknappet oppvarter etc., rullet i svre dnninger nordover Folden med ishavs-skipperen, spitsberg-gasten og Verdens Gangs korrespondent om bord.
  Ishavs-skipperen hadde nettopp endt et foredrag om skogens deleggelse, og vi var dypt inne i en samtale om den slette mat p Koppang jernbanestasjon, hvor fisken var sur eller rettere sagt rtten, og svinesteken s trr og gammel at man egentlig burde hatt en sag til f den i stykker med.
  - Sett det i Verdens Gang, sa spitsberg-gasten kommanderende.
  - Ja, sett det i Verdens Gang. Der kommer jo alt mulig, sa ishavs-skipperen.
  - Ja alt mulig, sa jeg, tilfyende i mitt stille sinn: Du ogs!
  - Der er With! ropte med en gang spitsberg-gasten.
  - Hurtigrutens skaper?
  - Nettopp, ta ham nu! Kom her!
  - Det er snn sjgang her, sa jeg unnvikende.
  - Gjr intet. Kom!
  Da jeg var presentert og hadde gjort et vanskelig bukk p det slingrende dekk, forklarte jeg hr. With at jeg efter redaksjonens ordre hadde forfulgt ham tre dager i Kristiania, men ikke funnet ham. Nu skulle han ikke inng meg.
  - Nei, nei, sa han lunt smilende, jeg vil gjerne i Verdens Gang jeg.
  - Er De kaptein her om bord?
  - Nei, her om bord er jeg nu slett ikke kaptein, for dette er et konkurrerende selskaps skip i hurtigruten, men jeg har vr kaptein p Vesterlen [Bygget 1891, i rute fra 1893-1941]. Nu er jeg kontorchef, disponent for Vesteraalske Dampskibsselskab.
  - Var det Vesterlen, som begynte i hurtigruten.
  - Ja. Allerede da vi bygdeVesterlen sa jeg: Dette skal bli hurtigruteskip i Nordland. Der var ingen som ville tro det. Men s averterte Departementet for det indre, som gjerne ville ha en slik rute for postens skyld, efter anbud p to skip. Det Nordenfjeldske og Bergenske Dampskibsselskab svarte at en sdan rute var risikable p denne farlige, mrke og lite oppmerkede kysten og dessuten ikke pkrevet.
  - Det var da underlig at de ikke gjerne ville ha det store statsbidrag. Hadde de kanskje selv skip gende i ruten, som de trodde ville lide ved det? Frykter de for konkurrere mot seg selv?
  - Hva de fryktet, vet jeg ikke, men de hadde selv kombinert post- og godsrute, og den ville nok muligens komme til lide, skjnt det var jo i grunnen bare godset til endestasjonene som de ville mistet. Statsrd Konow spurte meg en dag i Kristiania, hvorfor vi ikke meldte oss. Jeg svarte at vi hadde jo bare ett skip, Vesterlen. Men hvis han ville forandre avertissementet til lyde p ett skip, ville jeg forske f mine meddirektrer til g med p det. det gjorde de, og vi begynte med Vesterlen. Det slo srdeles godt an, gikk godt og nu skyndte Nordenfjeldske og Bergenske seg gjre anbud p det annet skip.
  - Ville De da ikke ogs overta det? Eller gikk det underhnden kanskje? Ble det ikke avertert?

  - Nei! Det ble ikke avertert.
  - Protesterte De ikke?
  - Jo, og vi fikk i den anledning vr kontrakt forlenget p fem r. Se der er kapteinen her ombord, kaptein Lund.
  Der ble da en ny slingrende presentasjon.
  - Det er en fryktelig slingrebtte denne skuta di, sa With smilende til konkurrenten.
  - Vi er jo p Folla med sjen p lringen, svarte han leende. Jeg tenker Vesterlen ogs ville danse i dag. Men det kan forresten vre et svinevr her langs kysten, sa han til meg, og mange slags vind. Skjnt s slemt som p Vestfjorden er det nu ikke. Der var engang en som som skulle fortelle om uvret, da han kom inn i havn: Der var s mrkt i Vestfjorden, sa han, at styrmannen haurtkje. Det va all slags vind og sju slags sjy: skravelsjy og ravelsjy og vevelsjy, hgsjy, toppsjy, langsjy og brottsjy.
  I det samme fikk Erling Jarl en forferdelig overhaling, s Verdens Gangs korrespondent tumlet ned mot rekken, som nesten rrte vannflaten, men han frelstes av ishavs-skipperen, der langet ut og tok ham i armen.
  - Ta Dem i vare, sa han, ellers gr De til hvittingen.
  - Hva var dette for slags sjy da, sa jeg indignert til Lund, da jeg ved ishavs-skipperens hjelp hadde ftt fatt i geleideren rundt ruffet.
- Den! sa kaptein With; det var ingenting; den har vi ikke navn for engang her oppe!
  Hr. Lund nikket og sa:
  - Der var en annen mann, som kom inn med en Nordlands-bt fra Vestfjorden til Svolvr. De spurte ham om han hadde sett noe til dampskipet der ute. Nei, svarte han; var kje vr for noko dampskip p fjorden i dag.
  - Det m ha vrt fr Vesterlens tid det, sa hr. With.
  - Fr hurtigruten, om jeg m be, bemerket kaptein Lund.

  Vi var n ndd over Folla og gled inn mellom noen skjr, hvor der utveksledes post. En mann kom hen til kaptein With med et telegram. Da han hadde lest det, viste han det triumferende til hr. Lund: Det er den andre av vre som har bjerget n i det siste.
  Hr. Lund leste hyt:
  Ekspress innbjerget i gr fra Hysund dampskip Bod til Henningsvr. Maskinskade, kapteinen formener bjergning. Rekvirerer sjrettsskjnn.
  - Jo, det kan jo vre bra nok, men jeg synes ikke du burde vist oss det telegrammet. Det blir deg en dyr spas. Dokke tjener minst 3000 kroner p det.
  - Ja, naturligvis blir det dyrt, sa hr. With, han s p sitt ur. Men det er jo bodegatiden nu. Forresten er der vel ikke s meget som et elektrisk ringeapparat p dette skipet. Han s foraktelig rundt om seg.
  - Der er knapper nok i rkesalongen, far!

  Vi gikk efter hr. Withs elskverdige innbydelse alle sammen derinn. I et hjrne satt en blek, ung mann med hvitt slips og hyknappet vest. Spitsberg-gasten hvisket til meg at det var en prest, og det var like farlig ombord som lik i lasten.
  Den gullknappede oppvarter kom med flasker, glass og sigarer.
  Og bakefter ham trdte en gammel, rverdig, hvitskjegget herre i embetsmannsuniform inn.
  - God dag. Det er, brenne meg, for koldt derutenfor, sa han p ekte stlandsk. Men er det ikke kontorchef With? Reiser De med den konkurrerende rute? Tjener De fremmede guder? Det er fortre meg for galt.
  Vi ble presentert: Hr. borgermester N.N.
  Presten som under den frste ed hadde hoppet hyt av forferdelse, lot til bli litt beroliget etter presentasjonen.
  - Ja, jeg skal si Dem, borgermester, svarte r. With, med et sideblikk til kaptein Lund: Det er s fullt av passasjerer bestandig p Vesterlen, men her er alltid briljant plass. Jeg liker ha riktig godt rom omkring meg, derfor reiser jeg her.
  - Ha, ha, lo den gamle borgermester. Her er, annamme meg, hyggelige gutter ombord. Bare de nu ville la en gammel byrkrat ogs f en plass. Men det later til at det er forbi med aktelse for embetsstanden.
  Ja, kan De klemme Dem forbi meg, sa ishavs-skipperen, s vrsgo; men det er lettere sagt enn gjort.
  - Det ser jeg nok for svarte pokker. Men kan De ikke puste maten opp i ryggen Dem? nei - han vinket avvergende, dd og sylte la heller vre! ropte han, da ishavs-skipperen prvde p det.
  - Der kommer Vesterlen for sydgende, sa spitsberg-gasten til meg, efter ha sett ut av vinduet.  G ut og se p den!
  Vi gikk alle sammen ut. En stor, hvitmalt dampbt gled oss forbi.
  - Ja, der har vi rypa! sa kaptein Lund, hva er det for noen tegn du gjr med fingrene, With?
  - Jeg bare spr kapteinen hvor mange passasjerer der er ombord.
  - N, hva svarte han?
  - Frti p frste plass.
  - , din lgnhals!
  - Ha, ha! lo borgermesteren med en ny ed. Hyggelige gutter!

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 303-306, Wikipedia

Tilbake til Christian Krohg

Krohg skrev ikke bare portretter om mer eller mindre kjente personligheter. Han skrev ogs en rekke reiseskildringer, som for s vidt ogs inneholder en del portretter. Her er ett som jeg fant ganske fornyelig. Krohg har kalt det Nordover:


(Lofoten)

  Tidlig om morgenen forlot den viljesterke spitsberg-gast og jeg hovedstaden for begi oss til Lofoten, som han var fra, og hvor han hadde forklart meg at hvis jeg ville utrette noe, mtte jeg blindt overlate meg til hans ledelse.
  Jeg hadde anmodet om et par dagers utsettelse. Det ble ikke innvilget.
  S frte han meg da av sted med hurtigtoget fra Grand og Kristiania. Der var det den dag plutselig igjen blitt full vinter. Hy sne og kuldegrader. Det var som om vinteren p liv og dd nu i den ellevte time ville innhente det forsmte.
  Utrustet med en veldig sneplog gikk det lille, sorte lokomotivet opp gjennom Akershus snedekte amt, dragende oss efter seg, sammenstuvet som vi satt i de sm tilsnedde, firkantede eskene bakenfor.
  Granene, skigardene og takene var dekket med svre oppustede sneputer, og nr vi s ut av vinduets ramme, passerte vi en lang rekke av de peneste julekort.
  Alts virkelig nordover! Og jeg flte en viss redsel. Istedenfor som man pleier p denne tid av ret, nr man kan, reise sydover, reise vren i mte og flge den hjemover, dro jeg nu fra den, flyktet fra den, bega meg dit hvor solen sto enda lavere enn hos oss, og hvor vinteren hersket enda lenger.
  Og istedenfor efter en overvintring i Kristiania, denne sivilisasjonens meningslseforpost i et land, som ikke er bestemt til beboes av mennesker, t sitt indre opp igjen i rikere og overfldigere byer, drar jeg nu opp til aldeles barbariske egne.
  Kupen var full.
  Ja ikke det alene. Men en av passasjerene, en eldre herre, var en fullstendig kjempe i alle tre dimensjoner, bde i hyde, dybde og bredde. Han opptok plass for to, og sin mave hadde han lagt fra seg p sin gjenbos kne. Denne gjenbo var min energiske venn, spitsberg-gasten, der dog ellers er en meget hy mann, og jeg iakttok ikke uten skadefryd hvor liten han ble i motsetning til kjempen.
  - Nr er vi i Lofoten? spurte jeg. Men fr min venn og leder fikk svart, sa kjempen med en dyp, stlandsk kommandobass, der sto i fullstendig overensstemmelse med hans utseende.
  - I overmorgen klokken 11.
  Spitsberg-gasten der ikke var vant til at andre opptrdte s avgjrende og dessuten tok ordet fra ham, sa temmelig morsk:
  - Ja, hvis skipet er i rute?
  - Ingen grunn til tro annet, svarte den eldre herre og s ut over vret.
  - Det er stille og pent langs kysten. Vinden er bare en 2.
  - Derfor kan der godt vre en 4 der oppe.
  - Det kan det godt, svarte den gamle.
  - Dessuten vil jeg heller kalle dette for en 4, fortsatte den annen ertende.
  - Kall det hva De vil, men vi oppe i Vard kaller det en 2. Enda har vi nok av, for vi har jo bde 6 og 8 der oppe.
  - Jas. Har aldri hrt tale om mer enn 4. 4 er storm.
  - Hvordan betegner De da orkan?
  - Orkan og storm er det samme.
  - Da har De nok aldri vrt i Finnmarken eller i Vard. Det blser slik at vi ikke kan komme til brnnen efter vann, hva navn vil De gi det?
  - Vard? Er det nordlig, det?
  - Jeg satt og gottet meg over denne jevnbyrdige motstander, min mann endelig hadde funnet. Det var nesten hk over hk.
  - Nordlig? Har jeg sagt det er nordlig? Nr man har faret p Ishavet i tre og tyve r som jeg, s kaller man ikke Vard nordlig; men blse gjr det der.
  I en plutselig mild, forandret tone spurte den unge, idet han betraktet den andre med stor interesse:
  - Var det p fangst?
  - Ja vel var det fangst?
  -  Sel?
  - Sel frst! Hval siden!
  - Synes De, selen minker?
  - Minker? Den blir borte aldeles, den. Der er jo bare klappmyss igjen.
  - Men hvalen?
  - Hvalen minker ikke. Den kommer i uendelige stimer fra Labrador, foruten enkelte eksemplarer av grndlandshvalen.
  - Er der forskjellige slags hval? spurte jeg.
  Nu s de p meg begge to.
  - Javel er der forskjellige, sa den gamle han var allikevel fortest i vendingen. Der er finnhval, seihval, blhval, sildhval og spekkhggaren - og nu holdt han like fra Lillestrm til Eidsvoll et klart naturhistorisk foredrag om disse dyrs eiendommeligheter barder og de tenner, som den siste av de var i besittelse av, og hvorved den hugg store stykker spekk og kjtt ut av de andres sider.
  Endelig stanset han litt for tenne en sigar.
  yeblikkelig sa den annen noe om isforholdene der oppe.
  Den gamle er litt prvende p ham.
  - Isen. Ja jeg kjenner isen. Jeg kjenner a'Marria; jeg har vrt gift med a' i tre og tyve r, som mannen sa.
  Derefter holdt han foredrag om isforholdene, isskruningen, om Franz Josephs Land, Bereen Eiland, Jan Mayn og brdrene Greys oppdagelse.

  Men nu kom spitsberg-gasten ovenp. Han utviklet et overordentlig lokalkjennskap til alt dette.
  Ishavsskipperen s flere ganger forskende p den unge mann fra siden.
  S ble de imidlertid uenige om avstanden fra Bereen Island
[Menes nok Barentsya] til Spitsbergen. Da kom min spitsberg-manns store yeblikk. Han reiste seg og tok et kart over Spitsbergen ned fra hyllen, og mlte avstanden med sin pennekniv som passer og beviste at han hadde rett.
  Overfor dette nederlag sa den gamle:
  - De er vel hr. E., s vidt jeg kan forst?
  - Ja, og De er vel hr. C.? Begge hilste.
  Fra det yeblikk var den annen delagt. Han ga seg inn p tale om Lofotfisket. Ogs her ble han kjrt fast av spitsberg-gasten, som var fra Lofoten, ved enkelte detaljer iallfall. Men s bega den gamle seg til Finnmarks-fisket og her var han enerdende. Han fortalte om hvor dumt fiskerne bar seg ad der oppe. Fikk de ikke bten helt full av fisk, gad de ikke dra opp fisk. Og s var de s konservative at de bare brukte svre, kvarterslange pilker med s store stener bundet til at de "kunne skremme sjlve faen, om han l p bnn".
  S kom et politisk foredrag, som endte med at han ikke ville skjemme ut sin flaggstang med det rene flagg.
  Nu nrmet vi oss Hamar, og jeg satt og tenkte p hvorledes det skulle g oss, som allerede satt s trangt, nr vi med kjempen kom over i de sm forhold, over i den smalsporte.
  P perrongen p Hamar tapte ishavs-skipperen enda en del av sin glans, for det viste seg, da han sto p benene, at han som kjempe betraktet kun var attrapp. Det var overkroppen som var s stor. Benene var ganske. Og Spitsbergen-mannen, ja selv jeg, raget hyt opp over ham.


(Spitsbergen)

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 301-303, Wikipedia

 

Olaf Krohn

  Som jeg nevnte innledningsvis i forrige kseri av Krohg, skulle jeg komme tilbake til Krohn. Men raskere enn raskt ble det selvflgelig ikke. Man burde skylde p seg selv, men jeg skylder p mine manglende datakunnskaper. HATER DATA! Eh, nok om det. Olaf Krohn var ikke "bare" tegner, han skrev ogs bker. Hvorfor han kalte utgivelsen i 1929 for "Oslo-short-stories", og ikke det mer nasjonale Oslo-noveller, vet jeg ikke. Men jeg har lest boken og ville gjerne gjengi n av historiene. Det var noe med stemningen som grep meg. Under lesingen tenkte jeg: noe slikt kunne aldri skje i vr tid. Og at det kanskje burde skje. Her flger "Lekter-Olsen" (for ordens skyld, enkelte ord har jeg endret til dagens sprkform, men det meste er uendret):


(Olaf Krohn: Fra Skarpsno)


  Lekter-Olsen hadde vrt oppe i Vinmonopolet og kjpt seg noen flasker brennevin.

  ligge alene om bord i lekteren der ute i den kalde Hovedybukta uten s mye som en tr til ndtrft, det skulle fanden og ikke en gammal helbefaren sjmann, tenkte Lekter-Olsen. Den andre vaktmannen hadde reiste hjem til kjerringa for noen da'er, s n var Lekter-Olsen mutters alene.

  Han ruslet nedover mot fiskebassenget p Vippa for ta bten og sette over, da en jente kom slengende langs jernbanegitteret og ble stende og glane p ham.

  Lekter-Olsen var vant til at der kom snne slengejenter og bad om f bli med over i lekteren, han tok dem ofte med for selskaps skyld, men denne her jenta hadde han ikke sett fr.

  N, sa Olsen og stanset opp, er frkenen ute og peller ved?

  Hun s p ham.

  - Hva skulle det vre godt for pelle ved, nr en ingen ovn har legge ve'n i, svarte pikebarnet.

  - Hm, sa Lekter-Olsen, er det snn forst, da fr De bli med over i lekteren f Dem noe varmt i livet, - eller De kanskje har noe bedre for?

  - Nei, hun hadde da ikke det og efter en kort betenkning fulgte hun stillferdig med.

  Da de var kommet om bord i lekteren gjorde Olsen fyr opp forut og ordnet litt med glass og flasker. Piken hentet kopper i skapet, trket av dem og satte dem frem p bordet, og snart satt de to og hygget seg om en rykende kaffedoktor, og praten gikk frem og tilbake.

  Jenta var fra Toten, sa hun, og foreldrene bodde der. Hun var reist hjemmefra for vel et r siden, for faren hennes var noks streng, og hun hadde hatt et lite eventyr med en gutt der hjemme som hun iallfall den gangen holdt meget av, han var hennes barndomsvenn, men s hadde han gtt hen og giftet seg med en annen pike, og da hadde det blitt s knusende likegyldig at hun hadde rmt hjemmefra og var reist til Oslo.

  I begynnelsen bodde hun p hotell og levde av hva hennes ungdom og nattlige eventyr kunne innbringe, senere var det gtt jevnt nedover, og n visste hun simpelthen ikke hva hun skulle gjre.

  Lekter-Olsen, som hele tiden har fulgt den unge pikes beretning, blir plutselig ndsfravrende. Han lytter:

  - Hvem kan det vre? 
  En mann i sjstvler kommer gende akterover p dekket. Et yeblikk etterp banker det p kahyttsdren.
  P Lekter-Olsens kom inn, stiger en svr kar i sydvest og oljeklr inn gjennom dren.
  - Evening! Det er bare meg, sier fyren, hilser og legger fra seg en pakke p bordet.
  - Jeg har vrt i Svelvik og sett p sandjakter, og s tenkte jeg at jeg skulle se innom.
  - Welcome you are, mr. Johnsen! sier Olsen, du fr se til f av deg oljekla og sette deg ned, for n blir det snart godt og varmt her. Fr jeg presentere, - min gamle venn mr. Johnsen fra over there, - - - Miss, miss - - -
  - Signe Wangen, sier den unge kvinne, reiser seg og neier. Mr. Johnsen rekker neven frem.
  - I have the pleasure, Miss Wangen! De setter seg ned.
  Olsen gikk og hentet den varme kaffekokeren og frken Signe skar julekake og bd rundt. 
  - Thank you miss Wangen, sa mr. Johnsen og ga seg i vei med en svr skive.
  Da han var ferdig med den og hadde ftt skylt den ned med en varm kaffedoktor, tok han frem pipen sin og tente den.
  - Ja, n skal dere hre, hvorfor jeg egentlig er kommen her i kveld. Jeg bor der nede i den gamle grden i Tollbodgaten, som du vet Olsen, men der liker jeg meg slett ikke. Vertinna er grei nok hun, men der er slikt stk og styr om natta utp loftet, jeg bor opp kvisten ser De frken, at det er mest som det skulle vre spkeri. Det er jussom noen gr og skraper og riper langs veggene opp og ned, opp og ned, og s er det noen som ler, formelig skoggerler, s er det blikk stille, og s begynner skrapingen og ripingen igjen, og slik driver det p hele natta.
  Her i forrige uke hadde jeg'n Bartol med opp en kveld. Vi kom fra Dovrehallen, og han skulle ligge hos meg om natta i det innerste rommet, jeg selv ligger i det ytterste. 
  Ja, vi hadde lagt oss og hadde nesten somna inn begge to, s begynner denne skrapingen og ripingen igjen ute p loftet. Om en stund begynte det le, s kom denne skoggerlatteren, og s ble det ganske blikk stille.
 - Det var da fanden til spetakkel det er i dette huset, sa Bertol, driver dem p slik her hver natt, s neimen om jeg vil bo her.
  - Nei, sa jeg, det er et ufyselig sted, og jeg hadde ikke fr sagt det, s gr dra opp og inn kommer en svr svart bikkje; den s ut som en krllet puddelhund jeg kunne ikke se ya p'n, for der var mye hr i veien. Den kom bortover mot senga mi og stryker ryggen opp under hnda mi, som jeg alltid har liggende utafor, nr jeg sover. S gr'n inn til Bertol.
  - Ser du den svarte bikkja? spr jeg. Jeg hrte Bertol snudde seg opp i senga.
  - Den svarte bikkja sier du? sa'n Bertol. Nei! Men nu var det jussom en gr skikkelse gikk ut av dra!
  S ble det plent stille igjen, og s hendte der ikke mer den natta. Men n er jeg lei av dette nattelevenet, og n har jeg bestemt meg til ikke bo lengre der nede i det gamle rottehlet, jeg vil ha mitt eget hus og hjem, bare jeg hadde en til stelle for meg, for vre alene bestandig, det er jeg n blitt lei av, og ikke synes jeg, det gr an hyre det frste og beste fruentimmer heller!
  - Enn miss Signe da? sier Lekter-Olsen, kunne ikke det vre noe for deg?
  - Sitter jeg ikke her tenker p det samme, trur du. Men hun vil vel ikke, tenker jeg, sier mr. Johnsen og skotter bort mot frkenen.
  Signe smiler og ser ned i gulvet.
  - De skal f real betaling frken, har plenty of money, s det skal ikke komme an p det.
  Et par blanke kvinneyne ser strlende p mr. Johnsen.
  - Jeg vil s gjerne jeg, sier hun, bare De kan vre tjent med en snn som meg.
  - Det er all right det, sier mr. Johnsen, og det drikker vi p.
  Og mr. Johnsen reiser seg i sin vre hyde og de andre med.
  - Skl miss Signe! Skl Olsen! I wish you all together a happy time! Han nikker fornyd og drikker sitt glass ut.
  Og Lekter-Olsen ror sine gjester over til Vippa, og alle er enige at de har hatt en riktig koselig aften om bord i lekteren.

  Det er gtt noen r siden den aften, og opp Kampen ligger et melkeutsalg som stadig vokser og m utvides.
  Det er norskamerikaneren mr. Johnsen og frue Mrs. Signe Johnsen, som driver det. De har en liten gutt som er mammas og pappas kjledegge. Det er en kjekk og livlig gutt, og han pludrer engelsk og amerikansk med pappa, s det bare str etter.
  Nr det er gebursdagen hans, kommer alltid Lekter-Olsen p besk, og det hrer med til mr. Johnsen juniors strste gleder, for Lekter-Olsen har alltid snne morsomme gebursdagspresanger med til ham.
  Veslejohnsen er ute i butikkdren og kikker - s kommer han stormende inn:
  - Pappa, pappa, n kommer'n, n kommer'n! roper han.
  - Hvem kommer? sier pappa.
  - Onkel Lekter-Olsen vell! pappa! Han har en diger pakke med under armen!

For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Olaf Krohn: Oslo-Short-Stories, I kommisjon hos A/S Narvesen Kioskkompani, Oslo, 1929, s. 21-27.

Christian Krohg om Sofie Parelius

  Det er helt naturlig at jeg er glad i skuespillerinnen Sofie Marie Parelius (1823-1902). Riktignok indirekte. Det er fordi hun innehadde en rekke strre Ibsen-roller, s dermed kan jeg nesten uten spore av komme inn p mitt favorittspor: Ibsen. Og s liker jeg etternavnet hennes. Det bringer assosiasjoner til meg selv. Hadde jeg ikke hatt det hplse etternavnet jeg n engang har, ser jeg for meg at jeg ville hett Parumulius. Er det ikke en viss schwung over Martin Parumulius kanskje? Nei, n sporet jeg totalt av. Nesten NSB.

  Tilbake til Mor se. For det var nemlig Sofie Parelius som spilte den frste Mor se i Peer Gynt p urpremieren i 1876. Det vet alle. Hun spilte forresten ogs den rollen ved sin avskjedsforestilling p Nationaltheatret den 14. mai 1900. I Norsk biografisk leksikon kan man i den anledning lese: Alma Fahlstrm [1863-1946, danskfdt skuespillerinne] forteller at da Sofie Parelius etter teppefall skulle hjem, spente unge skuespillere hestene fra hennes vogn og trakk den selv til hennes hjem. Der tok de av seg snippkjoler og vester og bredte dem for hennes ftter. De unge skuespillerne visste hvordan en markant skuespillerinne fra siste halvdel av 1800-tallet skulle hedres p en fullgod mte ved avsluttet karriere. Hun dde drye to r senere, p sin egen fdselsdag, 18. september.


(Sofie Parelius)

  S til Krohgs intervju fra 1897. Men fr jeg kommer dit; legg merke til navnet Olaf Krohn (1863-1933, norsk tegner) som er nevnt tidlig i intervjuet, han vil jeg nemlig komme tilbake til snarere enn snart:

  - Hun er det freskeste menneske i verden, sa Olaf Krohn, da han hadde lukket opp for meg. Str opp om morran klokken 5.
  - Hva tar hun seg til s tidlig?
  - , hun pusler rundt, setter seg hen til vinduet og strikker eller leser sine klassikere. Forresten ogs alle moderne ting. Hun flger godt med, kan du tro. Interesserer seg i grunnen mest for det unge.
  - Hvor gammel er hun?
  - Efter en liten pause sa han kort: - Det vet jeg ikke.
  Dagligstuen var tom. Han lukket opp sidevrelset og ropte inn med stentorrst:
  - Tante Fia! Her er en mann, som vil tale med deg.
  - Ja, ja, nu kommer jeg, svarte det liksom p stikkord - nu kommer jeg.
  Men i det samme hun fikk ye p meg, stanset hun forferdet og ropte:
  - Gudbevaremeg vel! Gudbevare meg!
  Jeg talte beroligende ord med s mild stemme som mulig:
  - De bor riktig pent her. Like til Karl Johans gate!
  - Ja, her er s livlig. Man behver slett ikke g ut. ! Men jeg er s engstelig!
  - Det er snart oversttt. Er der noen som har skremt Dem?
  - Ja, fru Wolf [Karen Lucie Johannesen Wolf, 1833-1902, norsk skuespiller] sa til meg. Husk p, Fia, at alt, hvert eneste ord du sier, kommer p trykk.. Det er s lite det jeg har fortelle og berette. De fr vre s snill ta det s tarvelig, som mulig.
  - De har visst mange morsomme erindringer og opplevelser?
  - Nei. Jeg er jo nok den eldste ved teateret nu der nede. Men mitt liv har gtt s jevnt. Ja, ganske jevnt.
  - Hva debuterte De i?
  - Det var i en vaudeville, som het Matrosen. Dengang skulle allting vre vaudeville. Det var i 1852.  Jeg fikk ogs ansettelse, men s reiste jeg til Bergen, for det var s vanskelig komme frem dengang for de norske skuespillere ved Kristiania Teater. Scenen var jo dansk. Det var Ole Bull som eide teateret i Bergen. Og dengang var nettopp Ibsen blitt artistisk direktr. Det var Ole Bull som trakk ham frem i lyset. Han hadde talt med ham, og forsto hva der bodde i ham. Vi andre syntes frst det var underlig. Han hadde jo ikke skrevet videre dengang. Han var ganske ung student, s liten og tynn, s det var forskrekkelig. Men vi merket ogs snart at han var en utmerket leder av teateret [Det er riktig som Parelius sier, at Ole Bull ansatte Ibsen, men Ibsen tiltrdde Det norske Theater allerede 1. november 1851, og forlot Bergen i juli 1857, og det var frst det siste ret Sofie Parelius ankom Bergen - for to r ved teateret].
  - De m da i den lange tid ha opplevet mange teaterrevolusjoner og stridigheter?
  - Ja. Det har jeg. Og hvor der har vrt sprsml om det nasjonale, har jeg alltid holdt til den side. Jeg gikk til Folketeatret dengang, De kan huske s mange av oss forlot Kristiania Teater. Og jeg gikk tilbake igjen, da de andre gikk. Men engang har jeg vrt avgjrende.
  Den regjerende direksjon i Bergen besto av doktor Danielssen, Baars, Blyth, Beyer, Busk og Bull [Daniel Cornelius Danielssen, 1815-1894, norsk lege, naturforsker og politiker, Herman Brunchorst Baars, 1822-1896, norsk kjpmann, fiskerikyndig og kemner, Peter Michael Blytt, 1823-1897, norsk handelsmann og stadsmegler, Morten Beyer, 1822-1880, norsk dispasjr og dommer, Christian Ege Busch, 1809-1875, norsk kjpmann, Ole Bornemann Bull, 1810-1880, norsk filonist] - folk lo i Bergen av alle disse B'ene. Ole Bull ble uenig med de andre. Direksjonen ville ha en vilje, og det ville ikke Bull. Bull ville avskjedige den artistiske direktr Lodding [eg. Herman Laading, 1813-1894, pedagog og teaterinstruktr] og ville senke ned orkesteret, som var i hyde med scenen. Og da direksjonen ikke ville fye seg, s lukket Bull teateret, for han eide det jo. S ville direksjonen og skuespillerne spille p en sal ute i byen. Men jeg sa nei. Ikke ville jeg spille p noen sal, og heller ikke ville jeg forlate Bull, som jeg synes hadde gjort s meget for Den nationale Scenes sak. De forskte overtale meg. Vi bodde i Vaskerelvsmuget, og alle fruene Baars, Blyth, Beyer og Busk kom kjrende i sine karosser, for hest og vogn hadde de naturligvis, og lot ekvipasjene holde i det trange smug, mens de var inne for overtale meg. Men jeg ga meg ikke, og s kunne det ikke ble noe av det hele. Det var en hel epoke. Det mtte da bli forsoning, og Bull var villig til pne teateret, bare han fikk en mann til hjelpe seg. S foreslo jeg Bjrnson [Bjrnstjerne Bjrnson, 1832-1910, overtok etter Ibsen som kunstnerisk leder hsten 1857]. Det ble gode greier! For det var jo meget interessant for ham f den posten. Der var stor begeistring den frste aften. Teateret var naturligvis utsolgt, og Ole Bull dirigerte selv orkesteret. Bjrnson var den frste som begynte med instruksjon [Her har hun nok glemt at Ibsen var sceneinstruktr fra 1851-1857, samtidig som Laading var rolleinstruktr]. Fr hadde det ikke vrt brukt, men senere har det jo tatt et srdeles oppsving her i landet.
  - Her bor De jo ogs ganske nrt ved det nye teater [Nationaltheatret pnet som kjent 1. september 1899].
  - Ja, jeg har da vrt der inne. Jeg var der inne en dag og s meg ut et vrelse, et pkledningsvrelse - nei jeg sier det kun for spk. Jeg kommer aldri derover, jeg.
  - De var vel elegante disse pkledningsvrelser?
  - Nei! De var ganske sm og trange?
  - Har De lest Ibsens nye stykke?
  - Ja, ja det har jeg lest. Det er mektig. Ja, det er det.
  - Hadde De ikke hatt lyst til spille fru Borkman?
  - Jo, den ville jeg gjerne spilt. Jeg har alltid hatt meget til overs for strenge karakterer.
  - Har De spilt i mange av Ibsens stykker?
  - Ja! For det frste i Kjrlighedens Komedie.
  - Det er underlig med Ibsens stykker. Tross de er s storartede, er det sjelden de blir egentlige kassestykker.
  - De er s triste! De er s triste! Folk vil ikke betynge seg med dem. Men det er det ved dem at de kan alltid tas opp igjen efter en tid. Jo-o. Vi har hatt megen nytte av dem. De har holdt oss godt, det har de riktig. Og tenk p De Unges Forbund. Det har da vrt et kassestykke. 
  - Jeg s det forleden. Si meg, spiller ikke Selmer litt p tradisjon fra Isachsen? [sannsynligvis Jens Andreas Ludvig Selmer, 1845-1928, norsk skuespiller samt Andreas Hornbeck Isachsen, 1829-1903, norsk skuespiller]
  - Jo, det kan nok hende. Han har det prinsipp. Han sier (her talte hun efter Selmer aldeles slende likt, s jeg lo hyt). Nr man - har noe godt, nr det gode foreligger, - hvorfor skal man - s ikke benytte det? Og det har han jo rett i.
  - Det var synd at ikke Garborgs Mdre ble gitt flere ganger. Der hadde De en god rolle.
  - Ja, jeg likte min rolle godt. Jeg skal si Dem, feilen var at det ikke ble spilt p det riktige sprog. Det skulle vrt spilt i bondedialekt. Da ville det ha vunnet meget. Og jeg kunne godt ha lrt den p det sprog. Jeg har lett for dialekter.
  - Hvorfor ble det ikke gjort?
  - Garborg og hans kone hadde slikt hastverk. De skulle reise til utlandet, og s hadde de ikke tid til vente.
  - Fru Dybwad var ogs god der.
  Hun lente seg tilbake i stolen og ropte: - Bril-ja-ant!
  - Nu fr vi til tegne. Vil De vre s god sitte i profil.
  - Profil? Det er det med nesen. Akk, den blir vel s stor da . . .  Men nr det skal s vre, s m det vel s vre.
  Og med et sukk satte hun seg profil.

 

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

 

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 260-262, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon

Christian Krohg om Edvard Grieg

  Krohg foretok en mengde intervjuer i 1895. Ogs av Edvard Hagerup Grieg (1843-1907), den til dags dato mest kjente komponisten fra vrt lille land. Stakkars Grieg, han rev seg nok i hret da det gikk opp for ham hvor vanskelig det skulle bli komponere musikk til Ibsens Peer Gynt. Noe han sa ja til, etter at Ibsen fra Dresden den 23. januar 1874 spurte: Sagen er flgende. ​Peer Gynt, - hvoraf nu et tredje oplag snart skal udkomme, - agter jeg at indrette til ​opfrelse p scenen. Vil De komponere den dertil forndne musik? Vanskelig, men resultatet ble som kjent fantastisk - og musikken var nok svrt medvirkende til suksessen da stykket hadde verdenspremiere p Christiania Theater 24. februar 1876 (nesten ti r etter utgivelsen i bokform 14. november 1867).

 

 

  Sukk. Forstr ikke hvorfor jeg alltid sporer helt av og inn p Ibsen-sporet. Her er Krohgs lille intervju med Grieg:

 

  Jeg hadde trengt meg helt frem til orkesteret og tegnet Grieg p dirigentplassen, idet han strakte begge armene ut og plutselig dempet den tonestorm som han selv hadde fremkalt.

  Jeg var oppe og viste Grieg tegningen i hans vrelse i Grand Hotel.

  - Ja, det kan nu vre godt nok, men jeg liker ikke s sterke bevegelser uten i ndsfall, sa han. Nr jeg for eksempel dirigerer i Tyskland, behver jeg bare gjre sledes, nr der skal vre piano - og han la den venstre hnd horisontalt inn mot brystet. Det er det europiske piano.

  - Det europiske tar seg unektelig bedre ut enn det norske.

  - Begrensningen er nu engang noe av det enhver kunstner streber henimot. Og skjnt det jo naturligvis p en mte er en bagatell, s er du nu ikke riktig karakteristisk for meg p mitt nuvrende standpunkt fekte s voldsomt med armene. Min utvikling har alltid gtt i retning av ta fra i allting, klippe vekk overfldigheter, ikke legge til og dynge opp. Jeg konomiserer.

  - Men da ville jeg svrt gjerne forandre tegningen, hvis De ville vre s snill st litt for meg.

  - Gjerne det, men vi har jo ingen notestol, og da blir det vanskelig riktig.

  Jeg skjv en flyelslenestol hen til ham.

  - Den er for lav.

  Jeg satte en lenestol til opp den annen.

  - Nu blir den for hy.

  Jeg grep en hndkoffert, som sto der og la den p stolen.

  - Forslr ikke.

  Jeg grep en til. Den var tung, s jeg hadde vondt for lfte den.

  Han lo.

  - Det er hele den norske litteratur i den.

  Jeg satte den ovenp den andre.

  - Nu gr det an.

  - Jeg rakte ham en penn til taktstokk.

  Han gjorde noen slag i luften, la s hodet likesom lyttende tilbake og pbd:

  - Piano!

  - Mon hvorledes det nu gr, sa jeg, med det nye ministerium? Blir det mest Hyre eller Venstre?

  - jeg er s lei av disse ordene. Hyre og Venstre. Jeg synes de lukter. Mon de ikke skulle bli avskaffet? Mon ikke det skulle bli resultatet av svenskenes opptreden? Da hadde vi dem jo meget takke for allikevel. Jeg tror vi trenger et kursus i fedrelandskjrlighet. Vet De hva - jeg synes Nordahl Rolfsen [se her] har ftt lurt inn en hel del fedrelandskjrlighet i leseboken sin.

  - Ja, han har visst det. Vil De vre s snill holde venstre hnd litt mer europisk, forresten er De en briljant modell.

  - Det sa Werenskiold og Eilif Peterssen ogs.

  Han sto urrlig og kommanderte det orkester som kun representertes av meg.

  - De holder alts, sa jeg, p kunstens begrensning. Tror De ogs, at enhver kunstart har nok i seg selv og ikke br trenge inn p andres omrde?

  - Ja. Men jeg tror der finnes en kunst der likesom kan sammensmelte forskjellige former og uttrykksmter og oppta dem i seg. Jeg tenker p Wagner [Wilhelm Richard Wagner, 1813-1888, tysk komponist, dirigent, musikkteoretiker og skribent].

  - Var ikke musikken for ham det absolutt vesentlige?

  - Jeg vet ikke. Man har skjelettet til en opera av ham i hans efterlatte skrifter. Det er om Vlund, Wieland der Schmied. Der finnes blott utkast til handlingen. Noe utkast til musikken finnes ikke. Det er allerede, som det er, et storartet dikterverk. Denne kunstner Vlund, som sitter og m arbeide for den svinepelsen av en konge og s til sist i sin ytterste nd fr ferdig vingene som hever ham over hele elendigheten opp i hyden, hvor han da treffer Svanhild, et slags valkyrie. Det er den tanke, at det strste kunstverk blir skapt in der hchsten Not.

 

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

 

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 259-260, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon

Christian Krohg om Sam Eyde

  De aller fleste har vel hrt om industriherren og ingeniren Samuel Eyde (1866-1940), stifteren av Norsk Hydro og Elkem. Det er en haug med steder og veier oppkalt etter ham i Norge, til og med en skole utenfor hans fdested Arendal brer navnet Sam Eyde videregende skole. Krohg intervjuet ham i 1907, ret etter at det var etablert en ny fabrikk p Notodden. Overskriften er Hestekraft:

  Da jeg spurte efter Sam Eyde p kontoret, for intervjue ham, s de p hverandre, smilte og svarte at han var svrt opptatt. Han var nesten alltid p fart i en automobil til og fra Notodden eller p reiser i utlandet.
  Jeg gikk ned. Utenfor porten sto en herlig Mercedes.  En maskert herre satt oppe i den. Ved hjelp av min sjette sans fikk jeg vite at det var rette vedkommende.
  For finne en innledning ga jeg meg til kaste tilsynelatende sakkyndige blikk p maskinen, p styret, p bremsen og p luftringene.
  - N? sa hr. Eyde til sist.
  - Den er bra, sa jeg. Hva synes De om den selv?
  - Jo-o! Det vil si, nr vi bare endelig kommer s vidt at vi kan kjre nr vi vil. Det er jo nu kun i ukens tre frste dager at kjrsel er tillatt, og dette virker hemmende, ja ogs for andre som har bruk for sin tid.
  Jeg tok opp en liten blokk og ville notere svaret.
  - Det kan ikke nytte De skriver noe opp, sa han, for nu reiser jeg, - og han la hnden p et av hndtakene.
  - Men kanskje De har tid en annen gang?
  - Nei, heller ikke en annen gang, og jeg kommer aldri til f tid til det.
  Han fattet om grepet. Automobilen gjorde et rykk og begynte stnne.
  - Vent litt! Jeg har gjort en oppfinnelse, - sa jeg.
  - Hva er det for noe?
  Han slapp hndtaket, og nu lot det til at han hadde tid nok.
  - Det er et skalt hurtigintervju.
  Han s p uret og sa: - Jeg kan gi Dem 3 minutter.
  - Fikk De de 50 millioner i Paris, som De reiste dit for?
  - 25 i Paris, 25 i Tyskland.
  - I Banque de Paris et des Pays Bas?
  - Ja.
  - Utmerket bank.
  - Hvor meget fikk De der?
  - Noe mindre. Jeg hentet mine Verdens Gangs-honorarer der.
  - De tre minutter er gtt. Deres oppfinnelse er ennu ikke fullkommen. De fr neppe patent p den. Men sett Dem opp her, s kan De sprre mens vi farer av sted. Det blir ogs et slags hurtigintervju, men det er min oppfinnelse.
  I neste yeblikk var vi ved Vestbanen. Gid han hadde kjrt Karl Johan og styrket min kreditt.
  - De liker vel ikke all den forflgelse De har vrt utsatt for her i landet, sa jeg.
  - Nei slett ikke.
  - Der har jo vrt en formelig klappjakt p Dem i visse aviser. Falske fremstillinger og rent personlige angrep.
  - Det er der jo alltid ved slike anledninger. Jeg ble ogs litt forblffet i begynnelsen. For jeg trodde nettopp jeg hadde gjort det s vel. Men til sist venner man seg jo til det. Det verste var forresten at jeg var mellom en dobbeltild. Alle ville de hamre p meg. Syntes Stortinget at Regjeringen var for blid mot meg, var det galt. Firte Stortinget litt, s hamret Regjeringen, ti hamres skulle jeg. Som oftest fremkom ting der var skrevet uten forstelse og kjennskap til saken.
  Vi passerte nu Vker.
  - Man kunne jo risikert, sa jeg, - at De hadde oppgitt det hele og lagt fabrikken i et annet land. Eller kanskje der ikke finnes noe annet land enn Norge som er brukelig til dette?
  - Jo, bde Sverige og Canada. I det siste har vi ogs kjpt en del hestekrefter, en 200 000. For hestekrefter m vi ha, jo flere, dess bedre. Hestekrefter er den frste betingelse for utvikling av vr industri. Hadde vi ikke hatt mer enn 25 000 ville hele prosjektet slett ikke interessert mine utenlandske venner. Det kunne vre bra nok, men ville aldri bli noen strre forretning efter europisk mlestokk. Nei, stort m det vre, jo strre dess bedre. Et lite bruk frister jo ikke kapitalistene. I det hele tatt ikke utenlandske kapitalister overhodet. S kommer det herefter vel an p om vi selv til sm foretagender har nok her i landet, for det blir sannsynligvis oss selv vi da blir henvist til.
  - Man har det. Men i mulm og mrke kan det ikke ha vrt, da vi bare i Vestfjorddalen har ftt oss tinglest over 500 odelsfraskrivelser i tidens lp. Og jeg selv og andre har holdt flere foredrag om saken. Programmet var fullstendig pent og lagt frem i dagen. Aksjeinnbydelsen var utlagt overalt. Hvem som ville, kunne tegne seg. Men det gikk tregt. S tegnet jeg den manglende rest selv, da jeg syntes det var litt flaut p landsmannskapets vegne.
  - De tror alts ikke det var kommet i stand ved norsk kapital?
  - Nei.
  - Ja vel er vi det fattigste land i Europa, men allikevel mtte vi vel ha kunnet f pengene sammen med noen anstrengelse. S fattige er vi vel allikevel ikke.
  - Nei, naturligvis ikke. Men det kunne tatt lang tid, og andre land kunne kommet oss i forkjpet. Dessuten mtte jo disse pengene vrt tatt ut av den ledige kapital her i landet, som vre tidligere nringsveier og eldre industri s vel trenger selv. Vinningen ville vrt tvilsom. Hva er det i det hele tatt man gjr, nr man benytter utenlandske penger? Jo, man innfrer simpelthen de penger fra utlandet, som man selv ikke har, likesom man innfrer annet rmateriell i s mange andre bransjer. Penger er jo ikke annet enn rprodukt.
  Det ble en liten pause, hvor vi passerte gjennom Brum, Asker, Ryken, Lierdalen og Drammenselvens vassdrag. Jeg sa:
  - Det er i det hele tatt merkelig: I hele mitt liv og kanskje enda mer i den senere tid, har jeg hrt beklagelse p beklagelse over at Norges rikdomskilder og da hovedsakelig fossene ikke kunne utnyttes, at der ingen industri kunne bli hos oss, likesom andre steder. S kommer en dag, da det vidunderlige som man ikke hadde tordet hpe, begynner skje, plutselig, nesten med en gang. Og vi har ikke annet svar enn forferdelse hos Stortinget, som utroper: Jamen vi har jo ikke hatt noen fortjeneste av det, og det er ikke s mange arbeidere som vi hadde tenkt oss, der kommer til leve av bedriften. Derp kommer en rekke panikklover. Slik tales der, men det m jo dog allerede nu ha vist seg en del fortjeneste av bedriften, noen fordel for landet i det hele tatt?
  Hr. Eyde svarte, mens vi for gjennom Eikerdalens tettbebygde strk:
  - Norges nasjonalformue er p grunn av kompaniets disposisjoner allerede steget med 50 000 000 kroner.
  - Hvorledes det? sa jeg, idet vi vi forsiktig kjrte inn i Hokksund.
  - Jo! Verdien av alle vannfall er p grunn av kompaniets fossekjp og p grunn av de summer det har betalt og nedlagt i landet, steget med den nevnte sum. - - Naturligvis forutsatt at der ikke legges for sterk demper p eftersprselen, hva der for vrig allerede er gjort ved de mange lover.
  Oppe i Meheias bakker gikk det litt langsommere og jeg fikk tid til bemerke:
  - Det ser alts ut til at Norge p den mte har ftt en helt ny nringsvei.
  - Ja, svarte han, og det er en nringsvei der i betydning snart vil kunne stilles ved siden av de vrige, ved siden av fiskeri, fedrift, sjfart og akerbruk.
  - Kan De da ikke gjre noe for omg alle disse bestemmelser som Stortinget i nattens mulm og mrke har ftt istand mot Dem?
  - Nei ikke bakefter, det kan vi ikke. Det eneste vi kan gjre, er ane de nye som er under oppseiling, gjette dem p forhnd og s avbte slaget s godt vi kan.
  Det begynte bre utfor bakke. Nede i dalen snodde elven seg, og hist og her s man et lite blankt tjern.
  - Men for p forhnd kunne avbte virkningene av disse lovprosjektiler de sender over oss, fra rene Maxime-kanoner, m man bli politiker, man m lre seg til forst den innviklede fabrikk som heter parlamentarisme. Den hrer ikke til mitt fag, men jeg skal nok f greie p den.
  Jeg hadde lenge hrt duren av en foss, lenge sett stykker av trn og tak, s var det forsvunnet igjen, men til sist svingte vi opp for hele komplekset. Det gjorde et overveldende, et hytidelig inntrykk. Det var s jeg befant meg foran et av storindustriens templer.
  Jeg hadde ventet en masse fabrikkskorstener, likesom hos Krupp i Essen. Intet sdant. Tvert imot! Som arkitektur var det vakkert. Alt som er praktisk og knapt fr jo et intenst uttrykk av sitt innhold og forml, av det som det tjener til.  Enkeltheten, som jo er kunstens lsen, kommer p den mte av seg selv.
  En ingenir fulgte meg rundt. Han forklarte meg en hel del, hvorav jeg ikke forsto detaljene, isr ikke de kjemiske formler. Men jeg beholdt et mektig inntrykk av det som l bak alt dette, av genial og potensert viljekraft, der hadde rett til binde an med selve naturen og gi seg til forandre den, ti den var selv i samme store mlestokk.
  Da jeg hadde noe gjr om eftermiddagen i byen, brakte automobilen frst meg tilbake til byen og skulle senere svippe opp igjen og hente hr. Eyde.
  Det var visstnok ikke i musikktiden, da vi nrmet oss byen, men jeg sa allikevel til sjfren, der var fra Tyskland, p mitt eleganteste tysk:
  Bitte fahren Sie doch den Karl Johan herunter.

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 256-259, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon.

Christian Krohg om Nordahl Rolfsen

Johan Nordahl Brun Rolfsen (1848-1948, norsk forfatter og skolemann) er nok mest kjent for sine lesebker som ble trykt i mer enn 8 millioner eksemplarer gjennom tre generasjoner frem til midten av 1950-tallet. Lsebog for folkeskolen i fem bind ble frste gang utgitt i perioden 1892-1895. Han vokste opp i Bergen, og var for vrig oldebarn av biskopen og dikteren Johan Nordahl Brun (1745-1816), som ogs omtales i Krohgs intervju med Rolfsen fra 1885. Senere var han stadig p farten mellom Norge og Danmark, hvor han pleide en usikker kontakt med Hedevig Martha Hastrup Birch (1858-1937), som omsider i 1885 ble hans kone. 1890 bosatte familien seg for godt i Kristiania. I Norsk biografisk leksikon kan man bla. lese flgende om ham: En egen medlevende holdning, balansegangen mellom respekt og lssluppenhet, mellom fortrolighet og formaning, fjas og alvor, kameraderi og myndighet, usant og sant - opprettelsen av et stilleie som forener barns og voksnes iboende kunstneriske kvalitetskrav; det er dette som er Nordahl Rolfsens begavelse.

S til Krohgs beretning:

  - Vil De ikke ha noe drikke, sa han, for at De kan komme i godt humr og flattere meg, hvilket nok kan trenges.
  Der var en gang en islender ved Kbenhavns universitet, den gang det ennu var skikk og bruk at professorene fikk honorar for eksamen. Han la to sm hauger med penger p bordet og sa, fr eksamen begynte: Dette er betalingen, og dette er bestikkelsen.
  Et brett med flaske og glass ble brakt inn.
  - Se, det er bestikkelsen!
  - Si meg, Rolfsen, var ikke De en god venn av Hans Brekke [ukjent hvem Krohg sikter til]?
  - Jo det var jeg. Han var ogs min lidelseskamerat p Gardermoen. Vi var begge drlige soldater. Vi var meget lojale, men ubegavede. Man trstet oss alltid med at vi snart ville bli kassert. Isr var vr skytning skrekkelig. Ingen av oss hadde noensinne lsnet et skudd. Men man behandlet oss allikevel godt, fordi vi hver sndag holdt opplesning for soldatene. Jeg kunne ikke engang lre holde gevret.
  En dag l jeg i skytestilling og anstrengte og anstrengte meg for f gevret riktig, s kom kapteinen forbi. Ja, hr. Brun, sa han, han kalte meg nemlig alltid Brun, enhver kan jo holde gevret som han er vant til, men man kunne jo ogs holde det p en annen mte, for eksempel, snn.
  - Mtte De ogs vre kokk der oppe?
  - Ja. Men jeg satt og leste sagaer, mens jeg rrte i grten, og s ble den naturligvis svidd. Allikevel fikk jeg ingen ubehageligheter. De var virkelig snille.
  Skal jeg sitte i profil? Det tror jeg ikke er verdt for jeg eier jo ikke profil. Nils Bergslien [1853-1928, norsk maler, tegner, illustratr og billedhogger] skulle engang tegne meg i profil. Men han tok bare en hetevg - -
  - Hva for noe?
  - En - en hvetebolle - og satte en rosin i til ye. Det psto han lignet aldeles fortrinlig. Jeg syntes det ogs.
  - Er De aldri blitt modellert?
  - Jeg spurte engang Brjeson [John Laurentius Helenus Brjeson, 1835-1910, svensk skulptr], da han var i Bergen til Holbergmonumentets avslring [i 1881], om han ikke hadde lyst til modellere min profil? Han var nu en sdan merkelig taus mann. Han sa aldri et ord. Men jeg tror han holder et visst lune allikevel. Han svarte efter et alvorlig blikk p profilen: Der vilde inte g mycket ler til! Da jeg var barn og som ung student hadde jeg aldeles ingen nese, den eksisterte ikke. Nu er der da kommet litt mer.
  - Jeg vil heller ikke si at den nettopp springer s langt frem fra ansiktet, men det som er der, er skarpt formet og godt tegnet, og den er jo noks lang iallfall. De ligner pfallende biskopen, Nordahl Brun, skjnt han hadde nese nok. Jeg tror imidlertid allikevel vi ikke skal ta profilen.
  - Nei, det er visst ikke verdt. Ja biskopen! Det er merkelig hvor hans ansikt holder seg i familien, og vi ligner hverandre innbyrdes ogs i andre ting. Det er for eksempel ikke bare meg som alltid forteller historier. Jeg er ikke den verste. Det ligger til min slekt fortelle historier, isr bergenske historier. Jeg kan huske at onkel Jakob, bakeren, engang hadde gyselig tannpine og forferdelige ansiktssmerter. I den anledning kom noen av familien og beskte ham. En av dem begynte p en historie, for de kunne jo ikke la vre, skjnt det egentlig ikke passet til en sykestue, og nu tok da den ene historie den annen. De holdt til sent p natten, og ansiktssmertene og tannpinen ble aldeles glemt og borte.
  - Der er visst forresten mange flere historier som foregr i Bergen enn her - iallfall fr i tiden var det visst s. Nu er vel eiendommelighetene en del utvisket?
  - Ja i begynnelsen av rhundret - i drikkevisenes og lrediktenes tid, da var det visst storartet i den henseende i Bergen. Og avholdsvesenet kjente de just ikke s meget til. Der var en prest som spesielt var svr til drikke. En dag var han buden i stort middagsselskap til en rik venn, men efter avtale mellom denne og gjestene ble det innbilt presten at verten var blitt avholdsmann. Der kom da deilig mat p bordet, men foran hver kuvert sto en vannkaraffel med koldt friskt vann og et vannglass. Der ble utbrakt skler og drukket i vann og klinket med vannglassene, til sist ble prestens skl utbrakt, men da ropte han: Nei, nu holder jeg ikke lenger denne elendighet ut! Nu skal det ogs vre slutt, sa verten, og s styrtet tjenerne til med ferdigstende vinflasker av alle mulige sorter. En annen mann der borte ville de ogs ha til avholdsmann, det var spesielt Reimers [Claus Frimann Reimers, 1808-1870], skuespillerens far, som arbeidet med ham. Han gikk rundt med en liste. Ja, svarte mannen, jeg skal skrive p, men jeg vil vre den siste. S fikk han respitt [utsettelse], ser De, respitt i det uendelige.
  - Men nr nu Bergensbanen kommer [frste etappe pnet 1883, hele linjen pnet i 1909], s gr vel en del av det eiendommelig bergenske til grunne?
  - Helt til grunne tror jeg aldri det gr. Raseforskjellen er for stor. De har mer evne til umiddelbart og yeblikkelig beslutte seg til more seg. En gang var det en sangerfest der borte. Frst ble der holdt konsert, og bakefter skulle sangerne til seksa i Det Nyttige Selskab. Men da de gikk, fulgte hele konsertpublikumet med i et langt tog, deriblant en svensk admiral, som kommanderte en del krigsskip, der l ute p Vgen. Men da toget kom til Triangelen, begynte musikken spille Kjerringa med staven, og hele publikum tok hverandre i hendene, gamle og unge, herrer og damer, autoriteter og alminnelige tarvelige folk og danset av sted i en vill dans. Gamle Danielssen [sannsynligvis Daniel Cornelius Danielssen, 1815-1894, norsk lege, naturforsker og politiker] med de hvite hr var i spissen og frte an, og admiralen i uniform og de svenske offiserer mtte med. Men de moret seg fortreffelig og erklrte at noe lignende hadde de aldri opplevet fr.
  - Det er ogs merkelig med den interesse for det dramatiske som er bergenserne medfdt.
  - Ja, og den er heller ikke av ny dato. Nordahl Brun var i sin tid en av de ivrigste i Det Dramatiske Selskab, skjnt han ikke selv opptrdte. Men han hadde en gift datter, som opptrdte og skal ha vrt meget begavet. En aften skulle hun opptr i to stykker. Men da fikk hun et brev fra sin far, hvori han underrettet henne om at han gjerne ville komme og se p henne, hvis hun bare opptrdte i ett stykke. Men hvis hun opptrdte i begge to, ville folk si at hun forsmte sitt hus, og man kunne muligens ogs skade ham i hans stilling som biskop. Hvorp hun bare opptrdte i ett.
  - Jeg trodde ellers at han var en meget gemyttlig mann.
  - Det var han ogs. Der bodde en liten skolegutt, en nev, hos ham. Gutten satt engang og skrev stil for Lyder Sagen [1777-1850, norsk skolemann og dikter]. Biskopen spurte hva emnet var, og s satte han seg til og skrev hele stilen for ham fra begynnelsen til enden. Men Sagen forsto det hele: Det er jo deg, som har skrevet den! Ja, det var det. Og Sagen leste videre og utbrt av og til: Ja, ja, naturligvis, det er jo deg. Og til sist puttet han den i lommen. Den stilen tar eg med meg hjem. Og den ble aldri tilbakelevert.
  - De synes vel det er morsomt, nr De er p besk i Bergen.
  - Ja, da frtser jeg. Jeg rundt overalt og snakker med folk p Bryggen og oppover Fjellsiden. Forresten er det to slags humr i Bergen. Der er ogs et som er mer trt, mer stlandsk. Der hadde engang vrt en begravelse. Det var en repslagermester som var dd. En av flget mtte senere en annen, som med stor nysgjerrighet spurte ham, hvorledes det hadde vrt, men den utspurte var svrt fmlt. Han kunne ikke f noe ut av ham. Til sist spurte han fortvilet: Men hendte der da slett ikke det minste usedvanlig? jo, noe. Ka' va' det da? Ka' va' det?
  - , det var ikke annet, enn at alle repslagerne gikk baklengs i flget.
  Jeg pakket mine tegnesaker sammen og gikk ut i entren.
  - Har De ingen kalosjer? sa han.
  - Nei, det er jo strlende solskinn. Dessuten mister jeg dem bestandig.
  - Det gjr jeg aldri, for mine er s store at ingen faller p ta dem. En eneste gang hendte det, men da hadde vedkommende tatt dem utenp sine egne.
  - Farvel.
  - Farvel og takk, sa han.
  - Det er ikke sikkert det er noe takke for. La oss frst se hvorledes De ser ut nr De er gtt gjennom rotasjonspressen.
  - Ja kanskje jeg da har mistet det lille spor av skjnnhet, som Vrherre s tarvelig har tilmlt meg.

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 248-251, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon 

Christian Krohg om Olava Olsen og Henrik Wergeland

I 1912 publiserte Krohg den nedenstende fortellingen om den for meg totalt ukjente Olava Olsen, eller rettere sagt om hennes mter med den stratosfrisk velkjente dikteren Wergeland (1808-1845). Som det fremkommer, m hun, ikke helt unaturlig, ha vrt ganske tilrskommen da intervjuet fant sted. Men morsomt var det, syntes jeg, s for de som har lyst - vr s god:

  Har noen i det hele tatt noensinne vrt p Rodelkken? Ikke jeg.
  Og heller ikke sjfren, lot det til.
  Endelig holdt vi utenfor et gammel ekte innfdt trehus.
  En bitte liten, meget gammel kone kom mot meg og tegneren ut fra en mrk gang, hvis gulv l umiddelbart p jorden. Alle vinduer i grdsrommet ble straks full av ansikter.
  - Er det Dem som har kjent Wergeland? spurte jeg den gamle bitte lille kone.
  - Ja jeg ja! Vrsgod g inn, hvis De vil g inn p et s simpelt sted. Dette er kjkkenet. Men De skal ikke vre her. Nei, inn i stua. Den er mye mindre, som De ser, men det er da stue. Her har jeg bodd i 8 r. Kjenner Di han derre p kommoden? spr hun plutselig og peker p et fotografi.
  - Nei.
  - Ikke det. Han er i Aftenposten, og der har han vrt i mange r. Han har ni barn.
  - Ja, jeg ser det, sa jeg, han var p fotografiet omgitt av en mengde unger.
  - Han er brorsnn min, og jeg er alts liksom tanta hans. Har De ikke set'n i Aftenposten?
  - Nei.
  - Han begynte hos Martini, han som spelte opp.
  - Hva spelte han opp med?
  - Med ikkeno.
  - Hvordan det?
  - Jo, for han hadde ikke no igjen.
  - Ja, jeg skjnner det, men hva var hans forretning.
  - Boktrykkeri. Brorsnn min er typograf alts.
  - Vil De vre s snill sette Dem der, s skal De bli tegnet.
  - Takk! Jeg har forresten noen andre klr i kommoden. Om Di nsker Dem.
  - Nei, det behves ikke.
  - Takk! Ja, jeg har kjent han Henrikken. Han har flyi med meg p arma mange ganger og faren hass har dft meg. Det frste markstykke jeg fikk i mitt liv, det var ikke kroner dengangen, fekk jeg ta'n Henrik for det jeg hadde snt stort krllete lysegult hr. Det var s svrt og tett, s ingen kunne klare det.
  - Hvordan var Henrik Wergeland?
 
- Morsam.
  - Og forresten?
  - Forresten var'n snill. Men han vde mange skyerstreker.
  - Hvordan?
  - Mora hans sa engang hun ikke ville gi bort s mye som han forlangte, og det var ikke lite: Fattigfolk har det best. Da gikk'n Henrik hjemmefra og var borte i flere daer! S kom'n igjen med en hel del kjttbein og brdskorper og la det foran mora og sa: N har jeg gtt og bedt for deg i flere daer. Vrsgo! Er det noe Di har anmerke? sa hun til tegneren.
  - Nei langtfra. De sitter godt.
  - Takk.
  - Hva var det for andre skyerstreker han gjorde?
 - Jo, han ville at alle unge piker p Eidsvoll skulle f lre noe, anten veverskole eller syskole, og han fikk i stand det. Men s var det en som var s fin p det, s hun ville ikke delegge hendene sine, sa hun. Han Henrik hadde s mange slags levende dyr, og s tok'n en orm, bare en stlorm, og la om halsen p henne. Men da kan Di tro det ble skrik, og fort kom hu seg av sted. 
- Husker De mer av slikt?

  - Ja, husken er god hos meg. Blant alle de andre dyra s hadd'n ogs en fole. Men den likte ikke gamle Wergeland, for den spiste s mye, og s sa han til Henrik at han skulle ha'a i hjel. Ja, Henrik bad stort selskap. Det var den rike Collert og stortingsmann Lars Tnsager og der var han Bernt Frilseth og han Nils Strand og mange flere. Men da avskjedssangen var sunget og de skulle g, s takket de da s meget for i aften.
  - Det er ikke meg dere skal takke, det er Brona dere skal takke sa'n Henrik, for det er henner, dere har spist. Men dengangen spiste ingen hestekjtt, og derfor s ble det en svare oppkastelse bde av damer og herrer, s grdsgutten mtte komme med en skuffe og f ut at det.
  - Var han godvenner med faren sin?
  - Ja svrt, men prosten [Nicolai Wergeland, 1780-1848] var sint en gang imellom.
  - Hvorfor?
  - er'e du gr og grter for, da gutten min, sa Henrik en dag til en, som var lregutt i Morten-Mller-smia. , jeg gikk til presten, og n fr jeg ikke lov tel komme p glve. Du har vel ikke lest p leksa di da, sa'n Henrik. Og han tel eksaminere'n. Jo, gutten kunne alt sammen han. Det er bare for det jeg ikke hadde noen forring til han far, sa gutten.
  Da gikk Henrik bak prestegrden til gjessene og tok den strste gassen og ga den til gutten. G med den til han far du. Og det gjorde han og blei innputta mellom de andre og fikk en slik ekstra god seddel, og s ba han gutten bre'n ned til gjessene igjen. Det gjorde han, men da blei det slik gjenkjennelsesskrik og leven, s prosten kom i vinduet og skjnte det og sa: Henrik, Henrik, har du nu vrt ute igjen.
  - Har De lest noe av hva han skrev?
  - Jada, sa hun lett henkastet. Ja han Henrik var morsam. Engang kom det en fattigkjerring, som var barbeint, og det var sent p hsten. S gikk han inn til mora og sa: Fr jeg se p den hyre skoen, den skal visst repareres. Nei, sa hun, dom er nye. Men han tok den ene av foten hennes. Nei, det er nok den venstre. S tok han den av beine p henner og flau ut med, ga dem til fattigkjerringa. Fly fort med dem, sa han. Fattigkjerringa gjorde s, men grt da hu flau, s glad var hu over de fine skoene. Men Henrik satte inn et par gamle til mora si. Da gikk a' inn i det rde kabinettet sitt.
  - Hva skulle hun der?
  - Hu hadde et rdt kabinett, som var trekt med rd flyen, og nr hu var ute av homr, s gikk a' inn der.
  - S kjente De vel ogs ssteren?
  - A' Camilla eller fru Collert, som a' het siden. Jo, jeg skulle mene det. Hu gikk alltid p stulter, da hun var ung pike. Rett som det var vi satt i drengestua s vi gjennom vindue beina hennes g forbi hyt opp i lufta. Hu var forresten voksen lenge fr tia. Men jeg har aldri sett no'n hilse s pent som hu'.
  - Har De kjent andre bermte folk?
  - Ja, jeg kjente Carl den 15. [i Norge Karl IV, 1826-1872, norsk og svensk konge fra 1859] ganske godt. Jeg hadde'n p Eidsvollsbakken.
  - Hvor var det?
  - Det var et skifte, der som Eidsvolls bad er n. Og Carl den 15. var oppe tidlig om morran, fr han reiste videre, og gikk om p alle de stedene og s alt det som hadde med Henrik gjre.
  - S har De vel kjent mange flere ogs?
  - Jeg har sett prins Gustav [Frans Gustaf Oscar, 1827-1852, prins av Norge og Sverige], da han l p likstr, men kjente'n ikke. Og jeg hadde jo hele festen da brua var blett overlagt og jeg hadde jo Vetlesen, og jeg hadde Torgersen og jeg hadde Sjaa og Pihl og Sinclair og Theiste og amtmann Birch-Reichenwald og byggmester Nielsen og Hst. Og jeg hadde et musikkorps i hver ende.
  - Hvordan det?
  - I hver ende av brua. Festen sto jo ute p brua naturligvis, og all mat og drekke var nerbrt i forveien.
  - De har vel kjent mange flere bekjente folk?
  - Ja, mange. Og jeg har kjent godt han oberst Krag [Ole Herman Johannes Krag, 1837-1916], som har finni opp Remingtongevret.
  - Har De noen slekt igjen p Eidsvoll?
  - Ja, jeg har en bror. Han str seg bra. Han kan leve nesten bare av haven.
  - Jamen for vrig.
  - han har 25 kroner mnen for han har skjrt av seg beine. Og han sender meg e lita kasse til hver jul.
  - Med bakkels og slikt?
  - Nei. Lefse. Ogs har jeg en bror tel p Stre.
  - Har De vrt i Eidsvoll senere?
  - Ja, men det er lenge, lenge siden. Men da jeg gikk rundt p de gamle stedene, var allting forandret. Prestegrden var brent og kommunelokalet var brent, og Mrten Mller-smia ogs. Det syntes jeg var s leit. Men jeg fant igjen gravene p kjrregrden, bde prostens og fruas, fru Bangs og fru Kaasens og Bergs og Gabrielsens. De vet vel Berg & Gabrielsen, landhandlere, som var s rike. Der var igjen 70 speciedaler i en liten kasse efter dem. Men det var intet mot det de ellers hadde.
  - Men nr flyttet De fra Eidsvoll?
  - Da mannen min de. Han de i samre dag og timen som han var blitt fdt. Jeg har vrt enke i 40 r. Jeg har oppholdt meg med levere og selle blaer og med ditt og datt.
  - Hva er det for noen blader?
  - Alle mulige. Den gangen Hyre og Venstre var i ugreie, tjente jeg godt. Men forresten har jeg gtt med bde Korsaren og Vikingen og bde Aller og Den norske og Hjemmet.
  - Ja nu skal vi si farvel.
  Og da vi tok hattene av, gjorde hun en dyp forbyning, sannsynligvis efter Camilla Colletts mte.


(Henrik Wergeland)

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 241-244, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon 

Christian Krohg om Harald Stormoen

  Skuespilleren og teaterinstruktren Stormoen (1872-1937) fremstr for meg som en artig skrue. I hvert fall etter ha lest Krohgs portrett av ham fra 1899:


(Stormoen i 1921)

 

  - Fikk De tidlig lyst til g p scenen?
  - Ja, meget tidlig, men bde prrende og venner frardet meg det. Jeg husker spesielt en ytring av en gammel onkel:
  - Hva gagner det deg, selv om du ble en Johannes Brun [1832-1890, norsk skuespiller] nummer 2?
  Men Bjrn var jo hpet dengang, og mens jeg ennu var kadett, bestemte jeg meg en dag til g opp og snakke med ham. Han bodde dengang hos sin onkel, byrsjef Bjrnson. Jeg ringte p, men da en av dtrene kom ut og lukket opp, ble jeg s forvirret over mitt rend at jeg spurte om der ikke bodde en kadett Kaurin der. S reiste jeg i stedet for til Amerika, hvor jeg var inne p de aller forskjelligste ting. En tid var jeg tramp.
  - Hva er det?
  - Landstryker.
  - Gikk De til fots?
  - Det var bare korte strekninger. Nr jeg skulle langt, tok jeg jernbane.
  - Men slike lange reiser er dyre.
  - Jeg betalte ikke. Jeg bet trainet som det heter: to beat the train; man hopper p i det samme toget har satt seg i fart og blir stende p plattformen mellom vognene.

  - Men konduktren?

  - Det kan vare lenge fr konduktren oppdager det. Oppdager han det straks, er det naturligvis et uhell.

  - Hva gjr han da med dem?

  - Enten jager han en ved frste stasjon, det er det alminnelige, eller han tvinger en til hoppe av i farten, hvis han er riktig brutal. Men hvis man ikke knekker nakken, er man i alle tilfelle jo kommet et stykke p vei, s biter man snart et nytt train og kommer atter et stykke p vei. Det er meget avvekslende og spennende. Undertiden kan man komme inn i en tom godsvogn og f lagt seg ned. Jeg l og sov i en slik en hel natt, mens vi for gjennom Texas. Man kan ogs bli kvalt p plattformen. Jeg holdt engang p bli det. Vognen jeg sto p, var like bak lokomotivet. Man velger helst den, for der passerer jo ikke konduktren s meget som p de andre, hvor de stadig kommer nr de skal g gjennom vognene. Men s kommer vi inn i en forferdelig lang tunnel. Rken presses sammen og innhyller meg aldeles. Jeg kunne ikke puste. Det varte lenge efterat vi var kommet ut, fr jeg fikk ordentlig luft i lungene. Jeg husker jeg tenkte p, imens det varte, at det var en tarvelig mte d p.

  - Undertiden er kanskje ogs konduktren overbrende og lar trampen st der?
  - Ja! Og p enkelte strekninger henimot Vesten tr han ikke annet. De er jo glad til at de fr leve p sitt eget tog.
  - Men hvordan lrte De bli tramp? Det skal jo en viss erfaring til det ogs.
  - Jeg traff to skandinaver som satte meg inn i det.
  - Hvem var det?
  - Det er ikke verdt nevne navn. De tilhrte de beste familier her i landet. Den ene fra Bergen. Vi dannet et slags konsortium om reise til Texas fra Chicago, hvor vi befant oss, for plukke bomull der nede. Det gjaldt om skaffe en 4-5 daler for komme ut av byen. Det var det hele. Avtalen var at i byene skulle vi klare oss hver for oss, som vi kunne best, men p landet skulle vi bomme efter tur.

  - Bomme?

  - Det heter to boom p amerikansk og vil si at man gr inn p en grd og tilbyr seg forrette et eller annet tilfeldig arbeid for f noe spise.

  - Hvordan gikk det s med bommingen?

  - I alminnelighet godt. Men vi var flere ganger uenige om fortolkningen av kontrakten. En dag kom vi forferdelig sultne til en jernbanestasjon, hvor det l et par hus omkring. Det var bergenserens tur til bomme. Og vi oppfordret ham da til g i gang med det. Men s ville han plutselig ikke, idet han psto at stedet mtte betraktes som en by, hvor enhver skulle srge for seg.

  - S la det vre by, sa jeg og gikk inn og asked for something to eat. Der sto to blide velnrte kjerringer i kjkkenet. De sto og stekte beaf og det luktet storartet.

  Jeg ble da satt til lempe enhel del ved fra et vedskjul over i et annet. Imens hang de to andre ved stakittet, s avvekslende p meg og inn i kjkkenet. Til sist, da der nesten ikke var mer ved igjen, kom de snikende og ville begynne hjelpe meg.

  - Takk, sa jeg, det behves aldeles ikke.

  Men de fortsatte i taushet hjelpe meg. Til sist kom den ene velnrte kjerringen ut og inviterte meg til endelig komme inn og spise. Jeg gikk inn like for nesen av de to andre. Der ble satt for meg de deiligste ting, derimot en umtelig beaf, og jeg ga meg godt i lag med den.

  Kjkkendren sto pen og utenfor kunne vi se de to andre st og henge ved stakittet og se inn med lengselsfulle blikk. Jeg har aldri sett to ynkeligere skikkelser. Men s til sist fikk kjerringen medlidenhet med dem og inviterte ogs dem inn, til min store ergrelse, og trakterte dem likes godt som meg. S ble det til at jeg hadde bommet for dem allikevel. P grunn av flere slike uoverensstemmelser ble konsortiet opplst. De to andre dannet et nytt og gikk sin vei, og jeg gikk min.

  En dag hadde jeg tjent en daler p en sagmlle. Men s kom jeg til St. Louis med den, og der fordte jeg den nesten helt og holdent. Men s gikk jeg inn p en saloon hvor der var freelunch. Man spiser gratis og betaler bare for drikken. Og jeg spiste meget og drakk lite naturligvis. Men i alminnelighet er det innrettet sledes at rettene er forferdelig salte, hvorved man blir ndt til drikke meget. Der var flere andre tramps der inne i samme anledning som meg, og de som jo satte inne med interesse for den ting, fortalte meg at Texas sto svrt hyt i henseende p freelunch. Der var meget og ikke s svrt salt. Jeg benyttet meg av det en stund, men vendte s pr. jernbane tilbake til Chicago. Hatten blste av meg under den forferdelige fart. S mtte jeg inn et sted og bomme for en gammel hattefille.

  Da henvendte en nordmann som het Knudsen seg til meg. Han hadde vrt orgelbygger og hadde noen penger han absolutt ville ha gjort ende p. S satt han i en kjeller og solgte kaffe. Jeg hadde et stort renomm som kaffemann fra tidligere tid. Da hadde jeg kjrt rundt i husene med en hest, som het Jim, og opptatt ordrer for en kaffeforretning. Nu foreslo Knudsen meg gjre det samme for meg og ga meg en hvit hest, som var blind p det ene ye, og jeg kjrte da rundt til min gamle chefs kunder, som jeg jo kjente, og nappet dem fra ham. Senere begynte jeg en ny forretning. Jeg gikk rundt p landsbygden og solgte gudelige bker. Men utover hsten ble det s koldt p fingrene bre den bokpakken, og derfor slo jeg meg p noe annet. Jeg ble pianoplager i et omreisende amerikansk skuespillerselskap. I Vesten hadde jeg megen motgang. De ville bare hre Yankee-Doodle og noe som var catchy. Jeg ble kjed av det og spilte engang Grieg for dem. Den pep de ut. S ble jeg sint og spilte Chopins Srgemarsj. Da var jeg nr blitt kastet ut. S en dag var en av skuespillerne blitt syk. De ba meg ta rollen, som forestilte en bondeaktig fyr. S spilte jeg da p engelsk og tok applaus for pen scene.

  Da s jeg et avertissement fra et skandinavisk teater om at unge menn med lyst og anlegg for scenen kunne melde seg. For komme til Chicago tok jeg plass p et stocktrain, et kvegtren, som kvegrkter.

  Sammen med meg meldte det seg en murerhndlanger ved teateret. Det var Dore Lavik [1863-1908, norsk skuespiller og teatersjef, oppholdt seg fra 1892-1894 i USA]. Vi spilte Eventyr p fotreisen [av Jens Christian Hostrup, 1818-1892, dansk dikter, dramatiker og prest] og gjorde komplett fiasko. Jeg spilte Herlv.

  - Hvorledes uttalte amerikanerne Deres navn?

  - De kunne ikke uttale det. Jeg mtte derfor forkorte det og kalte meg: Storm. Og da jeg reiste rundt og spilte piano var jeg alts selvflgelig: Professor Storm.

  Nu var jeg imidlertid blitt forholdsvis noks lei av Amerika og reiste derfor tilbake igjen. Frst holdt jeg meg hjemme p min mors grd i Odalen og hjalp henne med tmmerdriften, men s satt jo denne teatergreien i hodet p meg, og jeg dro inn til byen. Jeg kom p lageret hos Severin Jacobsen [1840-1920, grosserer] i Storgaten. Vi var to stykker der, vi hadde ikke meget gjre, og mens den ene holdt vakt, l den annen bak noen tyhauger og leste romaner.

  En dag gikk jeg plutselig ut til Ulempa.

  - Hva er det?

  - Det heter egentlig Olympen, det innehaddes av en gammel skipper Ottessen, og meldte meg. Garmann [Fredrik Garmann, 1850-1907, norsk skuespiller] var instruktr. Han prvde meg og antok meg straks, og han var meget elskelig. Jeg fikk 30 kroner mneden. Men Garmann var uavlatelig p nakken av Ottessen at han skulle gi meg mer. Jeg steg hurtig til 60 og kort efter til 70 kroner. Hyere kunne man ikke komme. Garmann var storartet. Jeg elsker ham av hele min sjel og anser ham ubetinget for Norges strste skuespiller. Som instruktr var han ogs briljant. Han gikk opp og ned i det lille orkesteret som en tiger i et bur og raste - isr forresten mot den tykke Ottessen, som satt ved et bord og alltid t bolliong og drakk l til. En dag ble de mer enn alminnelig uvenner i anledning av at det ingen statister var til stede ved prvene, slik som Garmann hadde forlangt.

  - Jeg har ikke rd til holde statister ved prvene.

  - S instruerer jeg ikke.

  - Du kan f ned pikene fra kjkkenet.

  - Nei, jeg vil ikke engang se dine kjkkenpiker.

  - S kan du bre deg som du vil, du fr ingen andre.

  - Reis pokkerivold! Nu gr jeg.

  S gikk han, og Ottessen ropte etter ham:

  - Jeg driver mitt eget teater like godt. Jeg har vrt styrmann og vrt inne p alle varietene og teatrene i Pensacola og Boston, s ikke lrer Garmann meg komediespill! Derefter kom et brev fra Garmann om oppgjr.

  - H, h, oppgjr! ropte Ottessen. Han skylder meg Gud forsyne meg seks re.

  Senere var jeg ved Bogsruds teaterselskap i Drammen. Der mtte jeg spille elsker, skjnt der er intet jeg mindre ligger for, men de andre hadde s store maver at de ikke kunne brukes. Endelig kom jeg til Det norske Teaterselskap og gjorde lykke i Trondheim i Storken. Fikk derp engasjement ved Centralteatret og nu alts - ved Nationaltheatret. 

 

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

 

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 226-229, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon 

Christian Krohg om Otto Sverdrup

  Man snakker om de fire store i litteraturen. Strst av dem var selvflgelig Henrik Ibsen etter min suverene og objektive oppfatning. Hehe. Men av polfarere var det bare tre store. Ved siden av Fridtjof Nansen (1861-1930) og Roald Amundsen (1872-1928) stod Otto Neumann Knoph Sverdrup (1854-1930, norsk polfarer, skipsfrer og oppdager) fjellsttt. Jeg skal ikke legge til s veldig mye mer om kapteinen av Colin Archer-skuten Fram, for da blir det raskt en bok av det, men jeg gjengir flgende om hans barndom sakset fra Wikipedia: Sverdrup og hans ett r eldre bror Peter Jacob hadde morfaren Peter Randulff Knoph som huslrer. Det fortelles at de lrte svmme ved at morfaren rodde ut p Bindalsfjorden, og kastet dem over bord og ba dem kare seg til lands. Ti r gammel fikk Sverdrup gevr, og fra da av flakket han og hans eldre bror rundt p jakt etter tiur, bjrn og annet, om vinteren p ski. Sin frste bjrn skal han ha skutt som 14-ring. Jo, og s vil jeg nevne at han har ftt et krater p mnen oppkalt etter seg! 

 

  Da var det tid for Kroghs intervju fra 1897: 

 

  - Drammensveien 81 B, vil De sette meg av der? sa jeg til den elektriske sporveiskusk, mens jeg i susende fart akte utover skrningen mot Skillebekk, s fort at det ikke var mer enn tid til kaste forbitrede blikk til den stygge arkitektur p begge sider av veien, og kusken til folk som han mistenkte for ville beg selvmord ved kaste seg under vognen. 
  - 81 B? Jeg tenker det er 81 D, De skal til, sa han og ringte voldsomt med klokken, idet han rasende fikserte en gammel bondekonerygg som gikk rolig langt inne p fortauet. Da vi var like bak henne, ringte han atter med en plutselig uhellvarslende lyd. Konen fr sammen og styrtet inn mot stakittet. Jeg tenker De ser Dem for en annen gang, skrek han. 
  - 81 B? Nei det er D. Er det ikke Sverdrup, De skal til? 
  - Jo! 
  - Naturligvis ja. , der er s mange av disse enogttigrdene. Men han bur i D. 
  - Kjrer han ofte med Dem, kanskje? 
  - Han? Aldri. Han gr han, kan De skjnne. 
  - ja, naturligvis! 
  - Men jeg vet hvor han bur, kan De skjnne. 
  Han snurret og snurret p bremseapparatet. 
  - Her er enogttigrdene! 
  De var ikke pene disse husene, jeg gikk langs med for finne D. Men var de stygge utenp, s var de iallfall hyggelig inne. Det mtte jeg innrmme, da jeg trdte inn i Sverdrups kontor, hvor han reiste seg fra et stort skrivebord ved siden av et vindu, som innrammet et stort stykke av Drammensveien og Bygdy med det obligate Oscarshall. 
   S sto jeg da for frste gang like overfor den populreste sjmann i Norge, han hvis navn sammen med det skip han frte, nevnes med varm betoning av alle nordmenn, noe av den klang som finnes i stemmen nr man sier 17. mai. 
  Men efter hva jeg visste, var han ogs den tauseste mann i Norge. 
  - Det er en deilig utsikt her, sa jeg og pekte utover Frognerkilen. 
  Han ser langt og lenge utover. 
  - Ja, sa han endelig. 
  Jeg hadde besluttet meg til ikke tangere Nordpolen, idet jeg jo kunne slutte meg til at han her var spurt snder og sammen i forveien. Jeg ser meg rundt i vrelset for finne et eller annet emne. Ved et lite bord inn ved veggen satt hans lille datter med langt nttebrunt, silkebltt hr utover skuldrene. Bordet var fullt av dukker i alle strrelser og alle aldre - en tyve stykker. Skjnt jeg ikke har noen velse i intervjue barn, henvendte jeg meg dristig til henne, idet jeg i en s innsmigrende tone som mulig spurte om det var morsomt ha s mange dukker. 
  Uten se opp og med samme urokkelige ro som faren, svarte hun: 
  - Ja! mens hun med lett, kvinnelig hnd vedble ordne de forskjellige drakter hist og her. Derp tilfyde hun alvorlig og langsomt: 
  - Men en blir jo litt sliten av ha s mange barn. 
  - Jeg kan tenke meg det! Det er jo svrt mange. 
  - Hvis du tror dette er alle, tar du skammelig feil, sa hun, reiste seg og frte meg gjennom dagligstuen ut p en lukket veranda. Kapteinen fulgte sindig efter. 
  Her l minst ti dukker til, som alle sammen var meget strre. I en seng halvt under dynen l en stor skalt skremmemaske fra juletiden. 
  - Far har ogs en dukke, sa hun. Jeg s sprrende p Sverdrup, som gikk inn i dagligstuen og kom tilbake med en liten modell til en grnlandsk kajakk og oppi den en liten kajakkmann. Bordteppet i dagligstuen var sydd av alkeskinn, deilig og bltt. P veggen viste han meg et fotografi av Fram. I rammen var innbrent en hel del episoder fra den siste ferd. 
  - Den har jeg ftt av frk. Archer, sa han. Hun har laget den selv. Men Fram er ikke heldig der, fordi han vender den hye, stygge atterenden mot oss. 
  I spisestuen, hvor vi skulle tegne, var der et solid, oldnorsk mblement, utskret av treskjrer Borgersen i drageslyngninger. 
  - Vil De rke, spurte han. 
  - Nei takk! 
  (Pause.) 
  - Nr De ikke rker, gr det da ikke an at jeg rker. 
  - Jeg vil gjerne tegne Dem med pipe. Han tente en snadde. 
  - Men da tror folk at jeg er en snn svr tobakksrker. 
  - Jeg tror De m beholde den i munnen allikevel. Si meg, har De forlist noengang? 
  (Pause.) 
  - Bare n gang. Det var p kysten av Skottland. Vi gikk s langt inn vi kunne, for vi kunne ikke klare landet. 
  - Kom der straks folk? 
  - Nei, det tok en ti timer. 
  - De trodde vel det var forbi da? 
  (Pause.) 
  - nei. Skuta knustes snn litt efter litt, s vi hadde jo litt st p da. Og selv om det skulle g alt sammen, s bar det n i stranda, som vi hadde der inne. 
  - Jo, men en kan jo bli sltt i hjel i brenningene. 
  - Jo, det er s, men (pause) det er n ikke s ille allikevel. 
  - De er alts fra Trondheim. Alle Sverdruper er vel i familie med hverandre?  
  - Ja, det er samme familie. Men det er langt ute jeg er i slekt med de karene der.
  (5 minutters pause.)
  - Jeg har bestemt meg til, sa jeg, ikke sprre Dem om noe der oppe fra, for De har vel vrt plaget s meget med det, tenker jeg.
  - , jeg er gtt noks godt klar av det. Men en del har det jo vrt.
  - Jeg ville bare gjerne vite hvordan det kan g til at isbjrnene var s biske der oppe. Jeg har alltid hrt at det var temmelig ufarlige dyr for mennesker.
  - Jeg tenker det kommer av at ingen har vrt s langt nord fr. Der har bjrnen ikke vrt drevet. Har ikke lrt seg til vre redd. Nr en kommer der hvor der aldri har vrt folk fr, s kommer jo renen hen og snuser p en. (Pause.) Og dette er vel bjrnens mte snuse p da.
  - De er litt blek, hr. Sverdrup. Er De blitt det der oppe?
  - Nei.
  - Jeg tenkte at det kanskje var som med planter. For eksempel selleri og den slags, som man lar vokse i mrke kjellere, at de av den grunn blir ganske lyse, nesten hvite.
  - Nei! I den mrkeste tiden hadde vi mest farvestoff i blodet, og mrket hadde slett ingen skadelig innflytelse. I januar og februar hadde vi den strste vekt.
  - Var det svrt mrkt der oppe?
  - Belgmrkt. Ingen forskjell p natt og dag.
  - Men i Finnmarken har jeg hrt at der skal vre som en demring.
  - Ja, sa han, med et svakt anstrk av hn, det ligger jo s langt syd, det.
  - Det var vel bare p dekket da at dere tok mosjon, for ellers kunne dere jo kommet til g dere bort.
  - Vi hadde oppstaket en vei. - (Pause.)
  - Jeg skal som sagt ikke plage Dem med det der, men var det svrt - koldt?
  - Det var verst med observasjonene. Jeg drev en del med astronomiske iakttagelser. Og det var s brysomt at man var ndt til holde pusten imens.
  - Hvorfor?
  - For instrumentene ble belagt med rim av ndedrettet, og da kunne vi jo ikke f lest av. Men en gang imellom fikk en jo snu seg helt bort og puste. (Pause.) For det gr jo ikke i lengden holde pusten.
  - Da De kom inn til Skjervy, var det s efter beregningen og bestikket?
  - Nyaktig.

  - Hvorfor ville De inn nettopp der?
  - Der kommer en stupendes rett inn fra havet. Og s var det det at der var mindre fare for stte p noen av disse turistbtene, som hadde kunnet rapportere en. Jeg ville helst rapportere meg selv.
  (5 minutters pause.)
  - Hva tenker De nu ta Dem til. Vil De fare til sjs, eller har De andre planer?
  (10 minutters pause.)
  - Kanskje De ikke har lyst til svare p det?
  (Pause.)
  - Nei.
  - Jeg ville bare gjerne vite det snn i alminnelighet.
  (Pause.)
  - Ja, jeg har jo mest lyst til fortsette med det jeg har begynt p.
  Jeg s sprrende p ham.
  - Jeg ville gjerne av sted en gang til.
  Han pekte med tommelfingeren, antagelig i nordlig retning.
  Efter ha tatt avskjed med ham og hans lille datter, gikk jeg ned til Drammensveien og ventet p sporvognen. Det var et praktfullt vintervr, og et var likesom samvret med den alvorlige, herdede, senesterke mannen hadde vakt samvittighetsnag hos meg over at jeg ikke var mer ute i naturen. Jeg bestemte meg til g lange, lange spaserturer, helst om vinteren. Jeg ville hellige meg mer til sportslivet i det minste. Jeg ble stende lenge i disse tanker. Det var svrt s langt mellomrom mellom sporvognene her inne. En eldre velvillig dame kom over gaten.
  - Hvis De venter p sporvognen . . . s har den mistet kraften ved Skillebekk!
  - S meget bedre. Man har bedre av g!

 

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

 

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 223-226, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon 

Christian Krohg om Ola Thommessen

  Krohg intervjuet (og tegnet) ikke bare malere, skuespillere og sangere. Han intervjuet ogs politikeren og avismannen Ola Thommessen som var redaktr i VG fra 1878 til 1910, etter ha blitt ansatt der i 1876. Thommessen er for vrig ikke helt fordelaktig karikert som hovedpersonen i Knut Hamsuns roman Redaktr Lynge fra 1893. Men her er Krohgs intervju fra 1895: 

 


(Thommessen malt av Heyerdahl i 1888)

 

  Hvem er det du skal intervjue i dag, sa han, da jeg trdte inn med skisseboken under armen. 
  Deg. 
  Tv! 
  Du vet, du skal ikke gjre mot andre hva du ikke vil at andre skal gjre med deg, sa jeg mildt, men inntrengende. 
  Det er sant. Man tenker aldri p konsekvensene av sine gjerninger. Men jeg er s uopplagt i kveld. Den avisen jeg ser inne i hodet mitt for i morgen, er drlig. Den har ingen sjel. Den virker ikke kunstnerisk, ikke som en levende helhet. 
  Det interesserer deg alts like meget ennu? 
  Fler jeg at jeg blir gammel, hper jeg at jeg kan forsvinne. Det burde vre en aldersgrenselov for redaktrer som for offiserer. Det er jo der mer enn noe annet sted pkrevet at ikke noen gamle stabeiser ligger i veien for de unge, som har aktualitetens evne og friskhet i hyere grad. 
  Ja, det er jo ingen tvil om at der skal et sregent talent til vre journalist. 
  Naturligvis. Det gr en mengde intelligente folk omkring, meget bedre mennesker enn oss journalister; men hver gang de skal lage en artikkel, er det som de skulle i barselseng. De holder p og gnir til de har ftt gnidd vekk nettopp det som virker, som griper andre, fordi du er grepet selv. Med andre ord, de er ikke journalister. 
  Skriver du da med en gang og retter slett ikke? 
  Nesten aldri, men undertiden stryker jeg i korrekturen noen dumheter . . . eller setter nye inn. 
  Hvordan kom du egentlig til bli student og journalist? 
  Det er en lang historie. Men den som frst tok seg av meg, det var presten Herman Lunde [1841-1932]. Han var lrer p Horten. Du vet, undertiden kan en lrer knytte en til seg for livet. hvis han i den alder da man er riktig blt, forstr en og tar seg av en. Han var en av dem. En dag hadde jeg skrevet en stil om den frste monitor som lp av stabelen p verftet der nede. Lunde leste den opp for klassen. Denne her, sa han, er s god at den gjerne kunne st som korrespondanse i Morgenbladet: Jeg forsikrer deg p min samvittighet og re at jeg var stoltere av den ros da, - enn jeg ville vrt nu! Forresten var jeg ogs salmedikter. Jeg skrev en som mine venner gleder meg med sitere begynnelsen av den dag i dag: 

 

Vr Gud, han er s ndig, 
Men djevlen er s grdig. 

 

  Det ml min rgjerrighet dengang nrmest festet seg ved, det var komme opp p prekestolen i Borre kirke. Men livet desillusjonerer. Nu higer jeg ikke lenger s hyt. 
  Jeg begynte forresten min journalistiske lpebane som avisgutt for Gjengangeren og lp to ganger om uken fra den ene enden av Horten til den annen. Horten er, som bekjent, like lang som London. Det fikk jeg seks skilling pr. gang, s da jeg hadde holdt p nesten en hel vinter, ble det til en daler. For den kjpte jeg litteratur, Petersens Norgeshistorie osv. En sommer forskte jeg meg som kvegdriver. Jeg var med far inn i Bohuslen etsteds og kjpte kveg. Dem drev vi gjennom hele Smlenene. I Sarpsborg kjpte jeg en gammel Madvigs latinske grammatikk og pugget p ferjen mellom Moss og Horten: amo, amas, amat. Forelpig syntes der ikke vre noen utvei til studere. Jeg tenkte p g til sjs. Da mine barndomsvenner, nuvrende professor Breda [Olaus Jensen Breda, 1853-1916, norskamerikansk prest og filolog] i Amerika og adjunkt Sollid p Fredrikshald, reiste inn til skole i Kristiania, mtte jeg opp p Hortens brygge med et srgelig avskjedsdikt, hvorav hver fikk en gjenpart. Jeg priste dem lykkelige, men spdde meg selv en ynkelig dd i det mrke hav. Men du vet, den drukner ei osv. Og til sist kom jeg da, som jeg tror, p min rette hylle. 
  Det morer deg vel mest, nr det er riktig kamp. 
  Ja, da er jeg ofte glad. Men du som har kjent meg helt siden riksrettstiden, vet jo at jeg som har slss s meget, i grunnen er from og helst ville leve i fred med alle mennesker. Intet tales mindre om enn politikk hjemme hos oss. Jeg husker Constance Bruun Ihlen [1863-1894, norsk skuespillerinne, flere hovedroller i Ibsenskuespill] sa engang: Det er da i grunnen besynderlig, jeg tror ikke det hos noe menneske i hele byen politiseres s lite som hjemme hos deg. Jeg trodde som ung at jeg skulle bli dikter, og skrev en masse lyriske dikt. Ennu er det det jeg helst leser. 
  Hvilken dikter synes du best om? 
  Byron, Byron, Byron. [Lord Byron, 1788-1824, engelsk poet] Skjnner du engelsk? 
  Nei! 
  Det er forresten praktfullt oversatt av Drachmann. Hr her! 
  Han leste: 

 

Hellas, i hundre ers tunger skret, 
stedet hvor Sapphos sjel sin gld utsang . . . 

 

  Si meg, sa han plutselig. Har du lyst p sters og champagne? 
  Ja, det er visst og sant. 
  Jeg ogs. Men nu m du g. Jeg skal gjre i stand avisen. - 

 

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

 

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 220-223, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon.

Christian Krohg om Thorvald Lammers

  Thorvald Amund Lammers (1841-1922) var en allsidig kar. Han er vel mest kjent for ha vrt komponist, kordirigent og operasanger, men han praktiserte ogs som jurist. Fra 1865-1866 arbeidet han som advokatfullmektig, og deretter som dommerfullmektig fra 1867-1870. 

  Sine frste barner tilbrakte han p Modums blfargeverk, der faren var bestyrer. synge lrte han av sin mor, som hadde en vakker stemme. Han var allsidig i musikken ogs, og spilte allerede som tiring fiolin, bratsj og piano. 


(Thorvald Lammers)

 

  Her er Krohgs artikkel fra 1895, ti r fr Unionsopplsningen: 

 

  Gubbevare meg vel! sa han. 
  Jeg skvatt nesten. Jeg hadde ikke tenkt meg at talestemmen ogs var s rungende. Fr hadde jeg bare talt med ham under pen himmel, og der fylte den jo ikke s meget. Men her innen fire vegger - for et organ! Og hvor elendig, spe, tynn og flat ld ikke min egen rst, da jeg gjorde en bemerkning om at han bodde hyggelig. Jeg generte meg over den og kremtet flere ganger for f litt klang i den. 
  Ja, det gjr jeg. Her skal De frst se mine kunstskatter. 
  Han slo ut med hnden og pekte mot den ene veggen. 
  Her har vi Frits Thaulows [1847-1906, norsk maler] gamle bermte kanon fra vrevoll, som i sin tid gjorde s megen brudulje. Nu ser den noks tam ut. Den er forresten bra, men den skulle jo vre i legemsstrrelse, ser De. 
  Her har de en Jens Wang [1859-1926, norsk maler og teatermaler]. 
  Her er en utmerket Diriks [Karl Edvard Diriks, 1855-1930, norsk maler, se ogs her] og her er et portrett som Heyerdahl [Hans Olaf Halvor, 1857-1913, norsk maler, se ogs her] har malt av Sars [Johan Ernst Welhaven Sars, 1835-1917, norsk historiker og politiker]. Jeg synes, det er betydelig. 
  Hva sier Sars om dagen om dagen til det politiske roteri (krm - krm-). Jeg synes han har skrevet utmerket om det i Nyt Tidsskrift. 
  Jeg har ikke hrt ham uttale seg om det i den senere tid. Stortingsmennene har jo ogs holdt opp komme derut siden den artikkelen. 
  Den var briljant, og hvor latterlig av Dagbladet og Intelligenssedlerne si at han er blitt gammel, bare fordi han inntar et annet standpunkt. 
  Selvflgelig. Forresten m jeg si at jeg er aldeles uenig med Sars i dette. 
  Hvordan tror De da det gr med oss og svenskene. 
  Det gr bra, tenker jeg. Men det er jo srgelig at vi ikke kan bli enige innbyrdes. Vi er jo demoralisert i mange henseender. Vet De hva jeg tror. Jeg tror for eksempel en sdan ting som det at vi gr omkring og sier at vi taler norsk, er aldeles demoraliserende. For det er jo dansk. Vi ljuger for oss selv, og det er det som er demoraliserende og deleggende for karakteren. 
  Kanskje det. De er alts ikke enig med Sars? Da er De vel enda mer uenig med Bjrnson? 
  Ja, det er jo alt for galt med den voldgiften! Man kan ikke voldgi sprsmlet om sin selvstendighet. Det er jo et pactum turpe [skammelig avtale]. Det er en pakt som strider mot lov og rbarhet, som det str hos Kristian Kvint. Det er ikke tillatt g inn p gjre seg til en annens slave. Friheten hrer til de uavhendelige rettsgoder. S meget husker jeg da ennu av min jus. 
  Ja, det er sant, De er jo juridisk kandidat. Var De ogs i praksis? 
  Gubbevare meg vel. Jeg var edsvoren i tre r. 
  Var De virkelig? Det mtte vre interessant. Alle de psykologiske studier De kunne gjre? 
  Selvflgelig. Uhyre interessant. 
  Dmte De ogs folk? 
  Ja, jeg har dmt mange folk fra liv og re. 
  Og forhrt dem? 
  Ja, jeg forhrte dem. Kryssforhrte dem. Men det var nu ikke det som var det interessanteste. For De vet det er jo alltid srgelig; de er jo s ulykkelige disse folk. Nei, det interessanteste det var stedsbefaringer og skjnnsforretninger og den slags, hvor man kom ut i skog og mark. 
  Ja, der fikk man jo ogs anledning til studere bndene i sin fulhet og med alle sine omsvp og vidlftigheter. 
  Ja, ja, naturligvis. 
  Jeg synes forresten det er s vanskelig snakke med bnder; jeg kan slett ikke. 
  Det kan jeg tenke meg. Bndene er p sin post like ovenfor Dem instinktmessig. De merker bykaren. Men jeg kan godt snakke med dem. Er de mlmann? 
  Nei. 
  Jeg er mlmann. 
  Men der henne har de jo en av Munchs storartede eventyrtegninger og med en eget innkomponert tilegnelse. Hvordan har De ftt tak i den? 
  Ja, det skal jeg si Dem. For en del r siden hadde vi jo en del sammenkomster her hos meg. Det var Munthe og Skredsvig og Eilif Peterssen og Werenskiold og flere. Og da sang jeg for dem mine gamle norske viser og regler, og det var noe som iallfall bidro til at Munthe begynte p disse tegningene. Derfor ga han meg den. P den annen side var det hos disse malerne at jeg frst fant forstelse for visene, og som gjorde at jeg brakte dem offentlig frem. I den senere tid har jeg ikke sett noe til malerne. De bygger visst hus alle sammen. De m da tjene masse penger tross det lille land og drlige tider. 
  Der er mange av dem som bytter seg til bde grd og grunn for malerier. 
  Han lo. 
  Bare man kunne det i sang. Jeg skulle gjerne synge hundre arier for et lite hus utenfor byen. Si meg, hvordan er det i malerkunsten nu for tiden? Er der noen unge, kommer der noen nye frem som kan avlse de eldre i sin tid? 
  Ja, en hel del. 
  I musikken, i sangen er der ingen. Man trenger til ny tilfrsel. 
  I musikken er der vel ikke s mange vekslende retninger og skoler som i bindende kunst? 
  Nei! Det er det jo ikke. Det vil si: Det er jo meget forandret fra den tid da italienerne var eneherskere. De legger jo bare an p teknikken. Og det er ikke annet enn Verdi [Giuseppe Fortunino Francesco Verdi, 1813-1901, italiensk operakomponist] de bryr seg om. Men det er blitt ganske annerledes. Nu er det stemningen og nden i det. Hva fan bryr jeg meg om sang, nr jeg ikke fler det str en personlighet bakom. Jeg kan simpelthen ikke synge noe som jeg ikke har flt og gjennomlevet. Disse operaene! Jeg tror operaenes tid er forbi. Man sker en ny kunstform, ser De. 
  Nu vil de jo ha oprettet en opera her, nr det nye teater blir ferdig. 
  Mon det er klokt, De! De br konsentrere seg p skuespillet. Hva synes de om fru Dybwad [Johanne Dybwad, 1867-1950, norsk skuespillerinne, datter av Johanne Regine Reimers, 1847-1882, norsk skuespillerinne, begge hadde ledende roller i Ibsen-oppsetninger]? Begavet dame! S de hennes mor? Det var geni det, De! Jeg synes hun var bedre enn Samary [Jeanne Samary, 1857-1890, fransk skuespillerinne]. Det var gld! 
  Jeg begynte tegne. 
  Si meg, hvor henne i landet var De som edsvoren fullmektig? 
  Numedal og Sandsvr. Jeg bodde p Kongsberg hos min far. 
  Ja det er sant, De er jo fra Kongsberg. Det kan man forresten hre. 
  Kan man hre? Nei det tror jeg aldeles ikke. 
  Jeg trodde det var derfra De hadde Deres sterke sprog. Kongsberg later til vre fruktbart p sangere. Det er vel malmen der oppe som gr i rsten - var ikke Fahlstrm [jeg vet ikke hvem Krohg har i tankene, nrmeste jeg kunne tenke p som hadde kunstneriske evner var Johan Fahlstrm, 1867-1938, norsk skuespiller og teaterleder, men han var fdt i Trondheim] ogs derfra? 
  Han lo. 
  Nei, men han var riktignok fra en annen bergby. Han var fra Rros. Kongsberg er et herlig sted. Ikke selve husene og gatene, men det som Vrherre har gjort. 
  S De har vel vrt nede i grubene? 
  Mangfoldige ganger. Jeg har ogs studert mineralogi. Jeg har faret an som det heter, mange ganger. Det er praktfullt der nede. Storartede hvelvinger. 
  Har De nu ogs studert mineralogi? 
  Ja, det har jeg. Jeg gikk her p laboratoriet og har gjort minst to hundre analyser. 
  De har hatt mange hindringer fr de ble kunstner. 
  Ja, og da jeg s endelig hadde revet meg ls og kom ned til Milano, s fikk jeg straks barnekopper og ble likes svart i ansiktet som den hatten Deres der henne, og mtte ligge i tre mneder. 
  Nu knakk spissen p blyanten. 
  De har vel ikke en pennekniv? spurte jeg. 
  En pennekniv? Nei, en pennekniv har jeg ikke; men en tollekniv har jeg. 
  Jeg mtte tenke p den sangen han ofte synger, om tollekniven: 
  Jeg er fra Norge, - og jeg er god. 

 

Da jeg selv leste den siste setningen skrevet for 123 r siden, fikk jeg en litt emmen smak i munnen. Men s lenge det bare dreide seg om en tollekniv, s stod det vel til troende. 

 

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

 

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 210-212, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon. 

Christian Krohg om Erika Nissen

  Erika Rring Minichen Lie Nissen (1845-1903) var en norsk pianist og musikkpedagog. Hun studerte bla. i Berlin perioden 1861-1866 hos Theodor Kullak (1818-1882, tysk pianist, komponist og lrer). Hun ble forlovet der med sin medelev Rikard Nordraak, sannsynligvis tidlig i perioden. Hun debuterte i 1866, samme r som Nordraak dde, deretter fulgte tre r i Paris.


(Erika Nissen, malt av Werenskiold i 1892)

  Dette skrev Krohg i 1895 om Erika Nissen (og ssteren Ida Lie, 1838-1905, norsk klaverpedagog, som ogs var til stede) i anledning 50-rsdagen hennes. Erika Nissen var for vrig kusine og svigerinne til den kjente forfatteren Jonas Lie (1833-1908). Jeg fant srlig Krohgs blamerende bemerkning mot slutten fornyelig: 

  Jeg skulle ha time hos fru Nissen som s mange andre, men riktignok ikke i samme anledning. Jeg er det aller mest umusikalske menneske her i landet. Bevisstheten om at jeg var det, trykket meg unektelig litt, da jeg gikk opp ad trappen, og jeg bestemte meg til s vidt mulig holde samtalen p mer nytrale felter. 
  Det store vrelse var fullt av svre bladplanter, henne ved vinduet et stort flygel, og midt p veggen hang Soots [Eyolf Soot, 1858-1928, norsk maler] utmerkede portrett av Jonas Lie og hustru. 
  Jeg spurte fru Nissen og frken Ida Lie, som var der inne, om de hadde ftt billetter til Lystige koner [skuespill av Jonas Lie]. Jo, p frste benk, erklrte frken Ida Lie voldsomt leende, ved siden av hverandre, for bde hun og hennes sster var dve p et re. Men heldigvis var det ikke p det samme, og derfor klarte de seg allikevel.  
  Om de ikke skulle vre med i en fest bakefter? 
  Ja, det visste de slett ikke om de torde, for hvis det nu ikke gikk godt? De hadde undertiden deltatt i fester efter uheldige konserter, og da hadde det vrt altfor pinlig. 
  Selv om det ikke gjorde lykke, det var da vel ikke s farlig, mente jeg. Jonas Lie hadde s megen annen suksess flyte p: 
  Allikevel - de ville ikke bestemme seg fr efter frste akt iallfall. 
  Jeg s opp p Jonas Lie der p veggen. Det var allikevel som det l et litt spent uttrykk i hans ansikt. Hvordan ville det g? Og hans hustru [Thomasine Henriette Lie, 1833-1907] byde seg over ham og talte beroligende ord. 
  Jonas er den beste, sa frken Ida. Thomasine er ikke heldig - skjnt Eyolf har vrt s hensynsfull holde nesen s meget som mulig i skyggen, s den ikke gjr seg fullt s gjeldende som ellers. 
  Det synes jeg er en feil, sa jeg. Det er jo nettopp en briljant energisk nese, hun har, og jeg tegnet den efter hukommelsen i luften. 
  Nei, ropte hun, og hun lo atter midt ut av sitt fulle gode humr, s det runget i det store vrelse og ga gjenlyd i flygelet. Jeg elsker den ikke, jeg har maken til den selv. Ja, nu skal jeg g. Det er best De begynner, for De har jo ikke mer enn en time gjre p. Presis tre kommer frken F. Men -, hun s nye p sin sster, du m da stelle litt p deg. Du er bustet p hret. 
  Ikke g! sa jeg. 
  Jo, der sitter jo en der inne og venter p meg. Dessuten er jeg bange De tar meg med. 
  Og et yeblikk efter hrte vi et tonevell bruse der inne. Men jeg skal ikke kunne si om det var en gavotte av Teilman eller en symfoni av Beethoven. 
  Si meg, skal jeg ogs snakke med? spurte hun. Det vil jeg riktignok ndig. 
  Jeg ble intervjuet her en annen dag, og han hadde aldeles misforsttt meg. Dessuten kom vi vel sannsynligvis til tale om det samme, og det ser s ndsfattig ut at man ikke har mer enn det ene par setninger avlevere nr det gjelder. 
  Jeg har ikke lest det, sa jeg. Hva talte De om med ham? 
  Om musikk. 
  Det var da kjedelig, for det var nettopp det jeg hadde tenkt benytte anledningen til; - men s kan vi jo tale om noe annet. 
  Ja, men en ting m De love meg: De m si til meg nr dette skrekkelige, nr intervjuet begynner, s jeg kan vre p min post. 
  Det lovet jeg. 
  Sitter jeg stille? spurte hun. De m endelig skjenne p meg. Werenskiold var s streng, da han malte meg. 
  Det vil jeg ikke vre. For jeg ser straks det ikke kan nytte. Det er heldig at De har noe annet tjene penger med. For jeg tror ikke det ville vre innbringende for Dem vre modell. 
  Jeg synes jeg sitter s stille som en mus. 
  Jeg kan godt huske Dem, sa jeg, som ganske ung pike, med svre, lyse lokker langt ned over ryggen. De var ikke mer enn 12-13 r. Men allerede da sa vi barn alltid til hverandre om Dem og Deres sster: Der gr de som er s flinke til spille pianoforte. Og vi hvisket om at De nok skulle bli sdanne som kaltes store kunstnerinner. 
  Nei, der husker De visst feil. Vi spilte nok meget, men dengang hadde vi slett ikke tenkt bli kunstnerinner. Det kom langt senere. Det var det fjerneste for oss. Min mor kunne heller ikke tenke seg det, er jeg viss p, har aldri en eneste gang falt p muligheten av at jeg skulle opptre offentlig. Hun ville avvist det som en vanhelligelse. Og hadde hun levet, var jeg kanskje ikke kommet til det fr meget senere iallfall. Det var Kullak i Berlin som foranlediget det. Jeg kan godt huske at jeg ble rd frste gang han talte om det, s fast satt den oppfatning i meg som jeg hadde innsuget med min oppdragelse. Forresten var det egentlig min sster Ida som traff bestemmelsen og puffet meg frem, idet hun selv trdte tilbake. Det var likesom lenge uvisst hvem som skulle vre den av oss. 
  Frigjorde De Dem s siden for denne motvilje mot offentligheten? 
  Aldri helt. Isr var det meg ubehagelig i utlandet med all den reklame som man er ndt til finne seg i. Man m henvende seg til en agent, og s gr det ls. Han overtar en helt og holdent. Han overtar sgar ens samvittighet. Da lenges jeg ofte efter reise hjem og spille her og leve skikkelig. Ofte forekommer det meg som idealet bli gammel kone og sitte stille i en stol. 
  Sitte stille i en stol kommer De iallfall aldri til, det kan jeg forsikre Dem. Dertil mangler De alle betingelser. Men nu m De ta Dem i akt, sa jeg, nu begynner intervjuet. 
  Hun skvatt opp i stolen og forandret atter igjen stillingen og s p meg med et trossig, bestemt uttrykk. 
  Mitt besk finner alts sted i anledning Deres 50-rs jubileum. Tr jeg sprre, siden hvilken begivenhet i Deres liv er det dette jubileum dateres, - er det frste gang, De spilte? 
  Nei, sa hun og lo, siden frste gang jeg skrek. Tror De at jeg er sytti r gammel. 
  Og hun lo igjen. 
  Jeg tenkte p en utvei for denne tankelshet og ville fremkomme med noe om at jeg naturligvis ans det for gitt at hun hadde vrt et vidunderbarn, men hun bare lo videre, da hun s det flaue uttrykk i mitt ansikt. 
  De skal slett ikke prve reparere det, sa hun. De kan ikke klare situasjonen. 
  Nei, jeg kan nok ikke det, sa jeg, la oss alts fortsette med noe annet.
  Men i det samme stanset med ett toneveldet der inne. Frken Ida Lies elskverdige ansikt viste seg i dren. 
  Klokken er 3. 
  N, sa fru Nissen leende og fulgte meg ut i entren, hvor frken F. sto med noteheftene under armen. Det slapp jeg jo heldig fra. 
  Ja, De gjorde nok det, dessverre. 

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 207-209, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon. 

Christian Krohg om Laura Gundersen

  Jeg har, naturligvis, om enn ikke da hun levde, vrt borti skuespillerinnen Laura Sofie Coucheron Gundersen (1833-1898) fr. En rekke ganger, for hun hadde fremtredende roller i Henrik Ibsens skuespill. Allerede 16. september 1850 spilte hun Blanka i urpremieren p det n glemte skuespillet Kjmpehjen p Christiania Theater. Hun hadde hovedroller i mange av hans skuespill helt frem til januar 1897 da hun spilte fru Borkman i John Gabriel Borkman. ret etter, i anledning Ibsens 70-rsdag spilte hun ikke, men hun fremsa prologen da Bygmester Solness gikk som festforestilling. Hun skapte ogs fremragende roller i dramaer av Shakespeare, Goethe og Bjrnson.


(Laura Gundersen, malt av Heyerdahl, 1879)

  Flgende er en artikkel Krohg skrev i 1896 om henne, jeg syntes den var ganske festlig:

Vil De tegne meg! Ja - jeg har lenge undret meg over at det ikke kom noen for forevige meg. Jeg har nok ofte vrt foreviget, men nu er det lenge siden, og de fleste bilder er s fryktelige, - s forferdelige, - s gyselige. Jeg har jo ogs vrt malt, - vil De ikke bruke det?
  Av Heyerdahl [Hans Heyerdahl, 1857-1913, norsk maler], det er sant. Det var jo utmerket.
  Hun slo hendene sammen.
  Var det utmerket? Jeg s s ond og hrd ut. Jeg s ut som jeg hadde myrdet Sigvard [hennes mann, skuespilleren Sigvard Gundersen, 1842-1904].
  Jeg husker der var et underlig uttrykk i ynene, men mon ikke Heyerdahl nettopp med vilje har gjort det sledes for f frem noe av alt det store i Deres kunst, villet antyde og minne for eksempel om lady Macbeth eller Hjrdis, - det uttrykk som selvflgelig ikke kommer frem til daglig, nr de satt modell for ham.
  nei! nei! Jeg tror snarere det kom av noe annet. Jeg tror det snarere kom av at jeg virkelig hadde det uttrykket, fordi jeg var skrekkelig sint over sitte s lenge. Jeg tror jeg mtte sitte sytti ganger for ham, og sintere og sintere ble jeg, og han mtte stadig forandre uttrykket derefter. , jeg glemmer aldri disse lidelser. Men en dag hevnet jeg meg p ham. Vi gikk gjerne og spiste frokost p en kaf i nrheten, og engang fikk vi en roquefortost som var full av mark, og jeg sa da at den ville jeg ikke spise noe av; men han sa at marken var nettopp det aller beste, at osten egentlig kun ble laget for at man kunne f anledning til spise mark, og at de mest bermte gourmander blant hans bekjente i Jockeyklubben pleide ta marken ut og spise den i teskjevis. Han var ogs en stor gourmand, sa han. Og da var jeg s ond mot ham, kan De tenke, at jeg tvang ham til spise et stort stykke ost med mark i. Han mtte jo gjre det, da han hadde sagt det. Men nu angrer jeg ofte p det. For det var jo fryktelig stygt av meg.
  S er det Skeibroks [Mathias Severin Berntsen Skeibrok, 1851-1896, norsk billedhugger] byste, kan De ikke ta efter den?
  Ja, den er visst utmerket!
  Er den utmerket? Med den lange halsen. - Uff!
  Nei, det er sant, den var visst ikke god! skyndte jeg meg tilfye.
  Men s er det den av Aasta Hansteen [1824-1908, norsk maler, forfatter og forkjemper for kvinnesaken], den tegningen, den synes jeg selv best om, den er s nydelig. Den ville jeg helst De skulle ta. Men den kan vel ikke brukes, for det er jo lenge siden den ble tegnet, det er jo vel tyve r siden. Dessverre! Det kan ikke nytte nekte det lenger. Nu kan det ikke nytte lyve lenger. I begynnelsen ly jeg en mned, senere ly jeg et r, og s ly jeg flere r, men nu lyver jeg slett ikke mer.
  Nr vil De alts tegne meg?
  Helst i dag.
  I dag, nei - i dag skal jeg spille.
  Skal De spille?
  Ja, De m nok si - skal De spille? Jeg spiller jo aldri. Men i dag skal jeg nu allikevel spille noe der nede.
  Hr, jeg har tenkt p at det dog er altfor galt at ikke De kom til spille Rottejomfruen [som alts er en av figurene i Ibsens Lille Eyolf av 11.12.1894]. Den kunne De ftt noe storartet ut av. Det kan da ikke vre meningen at hun bare skal vre en snn alminnelig komisk original. Hadde De ikke hatt lyst til det?
  Hun reiste seg raskt, hevet sitt praktfulle hode og sa med et vidunderlig uttrykk av ungdom og kraft:
  Om jeg hadde lyst!
  S gikk hun nervst et par ganger frem og tilbake og satte seg derp trett.
  Men folk vil jo stadig ha nye og unge, de vil han forandring, det er nu engang sledes, jeg bebreider ingen noe. Og p den annen side - Rottejomfruen, det er snt et stygt navn, synes De ikke?
  -!
  Fryktelig stygt! Men der var en annen rolle som jeg ville spilt, det var Rebekka i Rosmersholm. Jeg fikk gikt av sorg over at jeg ikke kom til spille Rebekka.
  Kan man f gikt av sorg?
  Om man kan? Jeg fikk det. Men nu tenker jeg ikke mer p det, sa hun. Og s kommer den tid man skal d. Det er jeg s glad for, det gleder jeg meg s til. Gjr ikke De?
  Nei - jeg kan ikke si det.
  Jo, for jeg tror slett ikke man dr, ikke et yeblikk. Jeg tror bare det er som kledningen faller av en.
  Og de merkelig dype ynene strlte av livslyst og energi.
  D? Virkelig d? Nei, det tror jeg ikke, det er jo umulig. Jeg syntes det er det vanskeligste av alt. Hun ndet dypt. Holde opp fle, tenke, se, tale? En liten stund vre borte, inntil man er over i det annet liv - nei, nei, nei - det kan jeg ikke tenke meg.
  S m De enda mindre kunne forst dem som slett ikke engang tror p et liv efter dette, som tror at alt er forbi.
  Det skal der jo ogs vre noen som tror. Men det er jo bare latterlig. Det er vel ikke mange. Men jeg tror at man slett ikke dr. Det er bare kledningen som faller av en. Ikke et yeblikk er man borte. Det var en musiker jeg kjente, som dde. Han var ogs s glad, s glad for det.
  Hadde han da s store lidelser?
  Det var ikke derfor, men presten hadde lovet ham at han skulle f hre s megen deilig musikk der hvor han kom hen. Men - hun smilte - han talte om denne musikk til Henrik Klausen [1844-1907, norsk skuespiller], som kom opp for si farvel til ham, og da Klausen s sa at han ogs gledet seg til det, ble han meget vred. - Du, ropte han, og reiste seg opp i sengen, du! Du fr slett ikke hre noe av den!
  Er ikke Henrik Klausen musikalsk?
  Han syntes det vel ikke. Men han var s glad. Det var en deilig dd.
  Det er sant, fru Gundersen, jeg skulle ogs intervjue Dem litt om Deres ungdom.
  nei! Skriv selv noe. Jeg vil s ndig lyve.
  Jeg ville bare vite litt om hvorledes De kom til g til scenen. Var der noen som rdet Dem til det?
  Nei - men jeg hadde ingen ro p meg. Det var likesom det ble snn av seg selv. Jeg hadde ingen ro p meg, fr jeg kom der. Jeg reiste med et seilskip til Kristiania. Jeg visste ikke hva det var som dro meg. Men jeg syntes det var et eller annet deilig ml i det fjerne, som jeg mtte henimot. Det var som en lykkestjerne. Og for hvert sted av den deilige kyst hvor vi la inn, tenkte jeg, mon det er her jeg skal vre? Jeg var s glad og lykkelig. S kom jeg til Kristiania og kom i huset hos forskjellige hvor jeg skulle vre til nytte og hygge. Det var snille folk. Men jeg fikk ingen ro, der var fremdeles dette deilige som likesom ventet p meg. Til sist gikk jeg ned p teateret, det var ingen beslutning, ingen kamp, det falt s av seg selv. Jeg ble ansatt i koret med tte daler om mneden.
  Ja, svarte jeg, jeg kan gjerne det, men jeg skal ikke bli der lenge. Engang hadde jeg en replikk. Gud, hvor jeg var lykkelig! Men s gikk jeg og sa til Hagen: Nu m jeg frem. Endelig skulle jeg da debutere i Svend Dyrings hus som Regisse.
  Var De bange?
  Ikke det aller minste, jeg var s forunderlig sikker p at det skulle g godt, for nu hadde jeg ftt ro. Jeg lo og gjorde narr av Hagen, som var bange for sin elev.
  Jeg kom inn, og med det samme jeg hadde sagt:

Jeg er som den vilde fremmede fugl,
som ingen i verden vil kjende.
Jeg har ikke ly, jeg har ikke skjul,
jeg har ikke venn eller fjende, -

brt der ls en storm av bifall.
  Ja, da var De vel glad?
  Ja, men det forbauset meg ikke. Men senere har jeg ofte vrt bange. Ja, jeg er det ennu forresten.
  Har De ofte vrt i Bergen senere?
  Ja, jeg var der jo nylig og opptrdte p Griegs konsert.
  De blir vel svrt fetert i det hele tatt, nr De er der borte?
  Ja! Da jeg var der nu sist, var der et selskap for meg, og Bgh [Johan Bgh, 1848-1933, norsk forfatter og museumsdirektr, sceneinstruktr ved Den Nationale Scene fra 1881 til 1884] holdt talen. Det var s vakkert da han talte om det deilige, geniale barn, som var dratt ut derfra for mange r siden. Men s sa han noe som gjorde meg s ondt: Nu sitter hun der, gammel og gr, sa han. Hvorfor skulle han nu si det? Det var virkelig stygt av ham!
  Hvordan tror De det blir oppe i det nye teater. Tror De det blir den samme styrelse?
  Jeg vet ikke. De har jo ingen annen, de har jo ingen mann, - eller rettere, de forstr ikke hvor han er, - men jeg vet hvor han er finne.
  Hun s visst p meg, og jeg svevet et sekund i den behagelige tro at det var meg hun siktet til.
  Det m vre en mann med erfaring og myndighet. Men jeg sier ikke hvem det er.
  Bjrnson? spurte jeg.
  De mener vel den gamle? Ja, han var en glimrende instruktr. Han diktet figurene for oss. Det var herlig. Men nu vil han vel ikke mer og kunne vel heller ikke.

  Da jeg gikk ned ad trappen, tenkte jeg p det underlige i la en sdan enestende begavelse som Bjrnsons til at inspirere skuespillere aldeles ubrukt, inntil han ikke mer kan eller vil, - og p at fru Gundersens geni, som - hvis hun hadde vrt fdt i et stort land, ville brakt hennes ry til g over hele verden - ikke skal veie s meget hos det lille folk som er s heldig eie henne, at hun kan f de roller hun fler kraft til spille.
    Ennu lever hun, men hun m jo d, skjnt hun selv ikke tror det - eller vil det.

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 203-206, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon, Ibsen-kronologien.

Christian Krohg om Onsager, Lund og Folkestad

Christian Krohg om Sren Onsager, Henrik Lund og Bernhard Folkestad

Den fjerde av De seks som Krohg omtaler i sin artikkel fra 1910 er maleren Sren Onsager (1878-1946). Og ogs han var inspirert av Edvard Munch. Som kunstner er han kjent for sine aktbilder, portretter og interirer og landskaper med nakne figurer, men han debuterte ikke fr i 1908 (i Paris), og ret etter deltok han p De unges utstilling hos Blomqvists Kunsthandel i Kristiania. I 1940 meldte han seg inn i Quislings Nasjonal Samling, og etter krigen ble han s tiltalt for landssvik. Han dde i fengsel i 1946 etter lengre tids sykdom fr saken kom opp.


(Onsager, Sovende smpiker)

Dette skrev Krohg om ham:

  Pointet i Onsagers begavelse er hans skjnnhetssans. Likes mild og elskverdig som han er i omgang og utseende (han er vel det eneste vakre mannfolk av norske malere), likes mild og blt er han i sin kunst, bde i form og farve. Det er alt sammen en velgjrende harmoni, harmoni mellom motiv og utfrelse, harmoni mellom ham selv og hans verk, en behagelig flelse av at han fullstendig behersker sine emner, og at han ikke fremviser annet enn det som han selv synes er lykkes.
  Onsager har vel ogs som de andre hatt sin Sturm- und Drang-periode, men han har ikke som de andre latt oss vre tilskuere til den. Han har selv forsttt at det var en overgang, og han har utkjempet den alene. Det varte mange r fr Onsager utstillet noe. Jeg tror rent ut sagt han ikke hadde utstillet noe fr p de Unges utstilling hos Blomqvist for tre r siden [dette er alts feil, se innledning]. Da var han vel allerede en 32 r, og nu begynner de jo utstille nr de er 17. Til gjengjeld var hans debut en fullstendig suksess.
  Det er megen kultur i Onsagers kunst, og han inntar for s vidt en srstilling i det som kalles norsk kunst. Det var vel ogs til dels derfor at han var den som danskene steilet minst over, da de seks hadde sin utstilling der nede [1910]. Hans fine og flsomme oppfattelse av naturen, de vel komponerte kvinnelige figurers yndefulle linjer og den rolige stillferdige, vel gjennomtenkte billedvirkning var nettopp noe for danskene, og s var han dessforuten kolorist, hva de hitinntil har satt i annen rekke.
  Det eneste man mskje kan si p disse bilder er at nesten er for harmoniske. Det er ikke fordi der nettopp forlanges dissonanser, men farven blir undertiden s fin og tilslret at den blir st. Man ser at han selv er litt for tilfreds med den eller den nesten umerkelige nyanse. Det vakreste av Onsagers bilder er vel de to unge piker, som ligger s naturlig og sover ved siden av hverandre.

Krohg skrev ogs om Henrik Louis Lund (1879-1935), norsk maler og grafiker. Akkurat som Onsager gikk Lund p Harriet Backers (1845-1932) malerskole, og akkurat som flere av de andre seks var Edvard Munch og Christian Krohg forbilder. Lund debuterte i 1899 p De unges utstilling, og deltok p Hstutstillingen frste gang i 1901. Lund er mest kjent for sine portretter, Knut Hamsun malte han en rekke ganger. Krohg skriver:


(Henrik Lund, Fra Skty, 1924)

  Henrik Lund er ogs noe for seg selv. Han vil frst og fremst tvinge publikum og ogs kunstnerne, med andre ord tilskuerne til se bildet fra avstand, s de kan overse dem og sammenfatte objektene i en synsvinkel, hvorved de tilsynelatende kommer til ligge i samme plan. Han maler med vilje ganske flatt. Skygge og lys bruker han ikke meget av. Alt er lys. Helst maler han personene i profil eller helt en face. Plastikk og relieff bryr han seg alts pokker om. Han maler med vilje ikke den enkelte form alt for tydelig, for ikke svekke den koloristiske musikk. Henrik Lund er nemlig meget musikalsk, og det kommer frem i hans bilder.
  Nr Henrik Lund, som han ofte gjr, neglisjerer formen, er dette likesom en bevisst flotthet fra hans side. Han renonserer p det hjelpemiddel eller den Eselbrcke. Han vil ikke sy puter under armene p seg selv eller publikum. Ved farven alene vil han virke. Kan han ikke det, kan det vre det samme. For nr han vil, nr han en sjelden gang nedlater seg til det, har han nemlig form nok.
  Henrik Lund er foruten en fin kolorist og begeistret maler, begeistret for andres arbeider og sine egne, nr han synes de er lykkes (han savner, i denne forbindelse vre det sagt, slett ikke selvkritikk) ogs en god administrator og praktisk mann, hva der er sjeldent mellom kolorister, som jo gjerne lever i drmmerikets distraksjon. Derfor det rimelig at det var ham som ble utvalgt til arrangere Seks-foreningens utstillinger i Berlin og Kbenhavn.
  Utstillingen slo usedvanlig godt an. Nationaltidende skrev overrasket, at man har hittil ikke kjent noe til norsk kunst, men at man alts dog mtte regne ogs med den. Den mest fremragende var Henrik Lund, skrev bladet, og han var den nasjonaleste.
  Denne siste bemerkning viser hvor vanskelig det er for enhver bedmme hva der er nasjonalt i et annet land. For nasjonal er Henrik Lund nettopp ikke. Og det anser jeg for en fordel ved ham. Ti nasjonalitet har efter min formening intet med kunst, iallfall ikke med den store kunst gjre, som m vre almenmenneskelig, ja helst henvendt, ikke bare til et lite begrenset statssamfunn, men til hele jordens publikum, hvilket siste vil si ham selv og kun ham selv.

  Den siste av De seks som Krohg omtaler er Bernhard Dorotheus Folkestad (1879-1933, norsk maler og forfatter). Bernhard Folkestad vakte frst oppmerksomhet ved sine overddige stilleben av grnnsaker og frukt, senere ogs som maler av interirer og landskaper. Folkestad debuterte 1905 p Hstutstillingen med maleriet Mrkeloftet, som ble innkjpt til Nasjonalgalleriet. Det er en ungdomserindring, malt etter mansardloftet i Asylgrden og med Folkestads to r gamle snn Knut som modell.


(Folkestad, Mrkeloftet, 1905)

  Her er hva Krohg skrev om maleriet:

  En der gjorde likes megen oppsikt som Henrik Lund i Berlin, var Bernhard Folkestad, og da de ikke kunne f kjpt hans bilder der nede, fordi de var galleriets eiendom, bestilte de kopier av dem. Isr gjorde klstillebenet lykke, og det er jo rimelig, og dog finnes der et annet maleri av ham, et ganske lite og fordringslst, som ogs galleriet eier og som er et mesterverk, et uttrykk som man efter min formening ikke kan bruke om noen andre av hverken hans eller de andre seks maleres bilder ennu.
  Ved et mesterverk forstr jeg for maleriers vedkommende et hvor intet, absolutt intet kan vre annerledes, uten at det hele blir delagt, hvor hvert eneste strk og hver eneste linje, hver eneste farve, bildets dimensjoner, alt har en avgjrende betydning. Det omtalte bildes navn kjenner jeg ikke. Jeg har aldri spurt efter det. Det er av de bilder som ikke behver navn. Det forestiller et ganske lite barn, der er kommet inn p et stort loft eller pulterkammer og str der i det svre mrke rom. Mellom alle de gjenstander som er satt inn der og mskje aldeles glemt, er ogs en fiolonsell [n kjent som cello]. Barnet er kommet hen til filonsellen, som str opp mot en gammel lenestol, har rrt ved en av strengene med sine sm blte fingrer og str nu forbauset og fortryllet over resultatet. Det er mskje mange, mange r siden der er kommet noen tone fra disse strenger. Jeg har aldri sett et bilde hvori der er s megen lyd og samtidig s megen stillhet som i dette. Og det f lyd og stillhet (der jo ikke er det samme som mangel p lyd) inn i et bilde, er jo det vanskeligste av alt.

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 193-195, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon, Ibsen-kronologien.

Christian Krohg om Theodor Laureng og Ludvig Karsten

Anders Svarstad som omtalt i forrige innlegg, var n av de Christian Krohg kalte De seks i en artikkel fra 1910. Theodor Laureng (1879-1929) var en av de fem andre. Han malte landskapsmalerier og portretter, og ble fra tidlig p 1900-tallet inspirert av Edvard Munchs malerier og grafikk. De to mttes i Berlin rundt 1902. ret etter oppholdt Laureng seg i Paris, og fra 1910-1915 i Danmark, Berlin og Paris. P grunn av sykdom malte han ikke s mye i sine siste 10-15 lever.


(Laureng, Fjellscene)

Dette er hva Krohg skrev om ham:

  Laureng er landskapsmaleren par excellense. Ja forresten s er han jo ogs portrettmaler, men disse to slags motiver holder han seg til. Jeg minnes ikke ha sett genrebilder, mariner eller stillebener, ikke engang av disse som alle andre nu m gjennomg med en krllet duk og sekskantede epler med sorte konturer om.
  Laureng flatterer ikke sine modeller, og derfor fr han det karakteristiske frem. Flatterer man, s gr selvflgelig det karakteristiske bort. Noe eiendommelig ved hans portretter er at han ofte neglisjerer ansiktet, som jo i alminnelighet ansees for det viktigste ved et portrett. Men Laureng har vist at det ikke behver vre det. En hnd kan vre av like stor betydning for likheten, og selv klr som vedkommende har bret lenge eller som er utvalgt med vedkommendes personlige smak, kan bringe likheten frem.
  Man sier alltid om Laurengs bilder, som man da forresten kan si om de fleste av de seks kunstnere vi her taler om, at de er skisserte.
  Men skissen har jo en charme, som det ferdige bilde aldri fr, selv om dette igjen kan ha andre fordeler:
  Laureng er en friskfyr, sier folk. Ja, det er han, men friskfyraktigheten er gjennomfrt, og bak den skjuler seg megen finhet og dybde.
  Av hans landskaper vil man alltid huske den brune stue oppunder sen med de skinnende vinduer og et annet med en telegrafstolpe for enden av en all som gr langt inn i bildet. S har vi det bekjente vrbilde med landeveien, og mange, mange andre.


(Karsten, Tring, 1907)

  Ja, den godeste Krohg behersket bde sin penn og sin pensel. Den neste av de seks han omtalte, var friskusen Ludvig Karsten (1876-1926) som jeg har gjengitt noen anekdoter om tidligere (se f.eks. her). Krohg karakteriserer ham p denne mten:

  Karsten er en i fulleste ml moderne maler, mer enn noen annen norsk maler, selv deri innbefattet Edvard Munch. Hva vil det nu si at vre moderne i kunst?
  Skal moten herske ogs her?
  Ved vre moderne i kunst forstes eller br iallfall forstes, at man i hyeste grad er barn av sin tid og dens forutsetninger, slik at man forstr den og kan fle dens pulsslag ikke bare i kunst, men p alle omrder.
  Fyll din sjel med ditt rhundres tanker og du blir et geni, sier Goethe. Hvis han er pvirket av Munch, er det p samme mte som Munch har vrt pvirket av van Gogh og van Gogh av andre; det vil si uten tape noe av sin selvstendighet:
  Karsten er Munchs egentlige og mest berettigede arvtager. Av hans mange utmerkede bilder str Tring for meg som det betydeligste.
  Og dernest husker jeg en Hstplyning. Hestene ser ut som de faktisk rrer seg, skjnt de ikke har ben, eller kanskje det nettopp er derfor, det nesten til fullstendig illusjon ser ut som de rrer seg nedover den lange plyemark som ligger for dem. Tingen er jo at man heller ikke i naturen, nr man iakttar en bevegelse, ser mer enn en del eller det som foretar bevegelsen. Ti idet man flytter yet for se ogs det andre stykke, vil det frste stykke allerede ha forandret stilling og passer sledes ikke lenger til det som vi frst fikserte. Dette fler man instinktmessig og flytter derfor ikke yet, men gjetter og aner resten av bevegelsen.
  Det er en sdan realistisk ufagmessig, rent intuitiv mte se p i det hele tatt, som her er anvendt og som derfor virker s frappant som den gjr.
  Enn videre husker jeg en grnn bakgrunn. Det var til et portrett. Portrettet husker jeg ikke, men jeg husker bakgrunnen, den var aldeles henrivende for en maler skue. Likes erindrer jeg Stjernebildet og skoginterirene, det forferdelige Guttehode og Endene.
  Hvis det siste ikke hadde vrt s frekt komponert som det er, s var det forresten ikke s langt fra bli et publikumsbilde.
  Et impulsivt og i hyeste grad originalt arbeid av Karsten er hans kopi av Ribera [Jusepe de Ribera, 1590-1652, spansk maler og kobberstikker]. Ved ordet kopi forstr man alltid noe litt drligere enn originalen, idet det er blitt en fastsltt oppfatning at en kopi alltid er drligere enn originalen.
  Som regel vil man vel kunne si dette, nr det ikke er maleren selv som har malt kopien. Men i s fall er den ofte bedre enn originalen, som rimelig er, da kunstneren nu har anledning til efter at en tid er gtt og han ser p sitt verk som en fremmed, rette et eller annet. Det kan ogs hende at han har gjennomgtt en viss utvikling siden den tid han malte originalen, og denne utvikling kommer da kopien til gode.
  Men som sagt, nr man kopierer en annen malers arbeid, vil kopien i alminnelighet bli ringere. Det er mskje det Karsten har flt, da han hadde begynt p kopien av Ribera i Louvre, eller kanskje ogs hans sterke kunstnerpersonlighet vegret seg ved st og eftergjre og bye seg i alt for en annen kunstnerpersonlighet, den vre nu s sterk den ville, den ogs.
  Nok var det, han brt ut. Han malte noe som man kan kalle: En parafrase over Gravlegningen. verst er der et rdt gevant og en hel del sort og hvitt rundt liket. Ansiktene som byer seg over det, har kullsorte skygger. Og s er der noe herlig dekkgrnt som kommer uventende frem bak det sorte i skyggene av liket, rasende vovet, for dekkgrnt finnes jo ikke hverken i levende eller dde mennesker. Det er likesom man s farvene fdes.
  Jeg tror det er frste gang noe sdant har vrt gjort, og det blir sannsynligvis ogs siste, med mindre Karsten selv vil gjre flere av den slags kopier.

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 191-193, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon.

Christian Krohg om Anders Svarstad

  Anders Castus Svarstad (1869-1943) er en ikke srlig kjent norsk maler. Det med at han ikke er kjent er min pstand, kanskje det er riktigere fremme pstanden at han er mer glemt. At han uttrykte sympati for Hitler og var opptatt av raseteorier er imidlertid kjent, det er kanskje en av grunnene til at han i ettertid ble glemt. Men n er jo jeg hverken maler, historiker eller forsker, s jeg ser ikke bort fra at han er bde kjent og alt annet enn glemt i slike og andre kretser.

  Svarstad er iht Store norske leksikon srlig kjent (ha, der fikk jeg den!) for sine portretter og bylandskaper. Men han ble fdt p grden Lille Svarstad i Hole i Buskerud. Han var ogs bereist, for vrig som s mange samtidige malere. Svarstad var elev ved Kunstindustriskolen i 1886-89, deretter dro han p svennevandring til Danmark og Tyskland. Han arbeidet en tid som dekorasjonsmaler, blant annet rene 1892-94 i Chicago. Han studerte i 1897-98 i Paris og ret etter i Kbenhavn. Han oppholdt seg lange perioder i Italia, det var for vrig i Roma han i 1909 traff Sigrid Undset (1882-1949, norsk forfatter og Nobelprisvinner i litteratur 1928), som han senere giftet seg og fikk tre barn med. I 1906 oppholdt han seg i Brgge hvor han bla. malte Kanal i Brugge.


(Svarstad, Kanal i Brgge)

  Svarstad var gift fra fr (og hadde tre barn), s forholdet til forfatteren ble holdt hemmelig til de giftet seg i Antwerpen i 1912. De arbeidet mye hver for seg, i 1919 flyttet de fra hverandre, ekteskapet ble opplst i 1924 da Undset konverterte til katolisisme. Undset beskriver Svarstad i romanen Jenny som kom ut i 1911, det ble hennes gjennombrudd, men den frte ogs til skandale: skildringer av kvinnelig seksualitet var uhrt. Parets hjemsteder i Norge var Ski og p Sinsen i Kristiania.

  I 1939 dde Svarstad og Undsets datter Maren Charlotte av sykdom, og den 27. april 1940 ble den 27 r gamle snnen Anders drept av tyskerne ved Segalstad bro i Gausdal. Tre r senere dde Svarstad av lungebetennelse, noen mener det var av sorg.

I en artikkel publisert i VG i 1907 (jeg tror det var 10. juni) skrev Krohg blant annet:

  [H]ans kunst er som Kristi blodsdrpe. Dette er ingen norsk blomst, vil man si, og dog er den foruten vre kosmopolitisk ogs norsk. Svarstad har ikke valgt stille sitt talent i noen bestemt nasjons tjeneste. Han er som kunstner ikke politiker. - Og dog er han norsk i egen personlighet og til temperament, mer enn de fleste. P samme mte som Kristi blodsdrpen er det; den som jo dog finnes i hvert eneste hus, bak hver eneste grnnlig skinnende gammeldags rute utover Grnland, Vaterland og Oslo og bak de forholdsvis hvitere vinduer i arbeiderboligene i Rosenkrantsgaten og Ruselkkveien. Enkelte vil mskje hevde at Svarstad slett ikke er noen Kristi blodsdrpe, men snarere en markblomst, tilhrende den spesifikt norsk-norske flora.
  Men Svarstads egen personlige uvilje mot ha noe med mark og eng og sltt og fjell bestille, er avgjrende for bestemmelsen av hans plass i det kunstnerisk-botanisk-naturlige system.
  Han har alltid tatt en veldig avstand fra bondemaleriet og den skalte sild- og potetes-kunst.
  I denne henseende er han alts et fenomen, spesielt i en periode hvor landet stormer byene. Han er jo selv fra landet. Svarstad bryr seg merkelig nok heller ikke om oppholde seg p landsbygden. Og male derfra? Aldri. Han maler hverken en plyemark fra Toten eller et grdstun fra stre Slidre.
  Skjnt Svarstad selv er fdt i Norges mest romantiske egn, nemlig p Ringerike, foretrekker han bde som emne for sin kunst og ogs for vrig de steder menneskene helt og holdent har gjort seg til herre over, s man ikke kan se en tomme i noen retning av den tidligere suverne skalte ville natur. Jo en tomme eller et  p a r  tommer kan man ikke unng se, det er det lille stykke luft der oppe, som sivilisasjonen ennu ikke har kunnet f has p. Selv Ludvig den 14. mtte jo i sin tid la luften vre som den var, skjnt skyenes uregelmessighet visstnok ofte forstyrret symmetrien i hans siviliserte landskaper. Skyene kunne han n engang ikke f klippet til. Det lille stykke luft man yner over hustakene og mellom skorstenspipene, er for oss andre som det stykke luft fangene i en fengselsgrd ser over den hye mur. Men Svarstad fler seg nettopp hjemme i byenes fengselsgrder. Det lille stykke luft over muren maler han forresten med stor kjrlighet og stort mesterskap, siden det nu engang er der og ikke godt er til komme forbi, men han elsker dog male en hel del telefon- eller telegraftrder som gjennom skjrer dette stykke luft og prosaiserer det.
  Ja, Svarstad var endog bekjent for sine lufter lenge fr man for vrig fikk ynene s meget opp fro hans store egenskaper i malerisk retning i det hele, som senere. Ingen kunne jo som han gradere og skandere det lysende gr i skyene, i luftene, gjennom en mengde nesten umerkelige overganger og dog allikevel holde seg fra mtte gripe til de mrkere toner for f skalaen fullstendig. Og hvis hist og her en liten bl nyanse av eteren tittet frem mellom alt dette gr, hvor nr l den s ikke dette gr, mens blhetens karakter tross blekheten dog var utvilsom. Det er dette som ikke kan lres.
  Men under hans opphold i Paris er hans kunst sprunget ut. Han har hatt sin kunstneriske vr her nede. Hva han i r har utstillet i Paris, gjr ham til mester ikke alene som fr med luftene, men ogs for alle de formers og farvers vedkommende der finnes nede p jorden, nede i fengselsgrden. Samtidig er luften blitt enda bedre enn ellers, og det vil si meget.
  Figurene p det store bilde fra Brgge med det flamske gate- og torvliv er ikke alene fortrinlig karakteriserte, s de gr ls fra hinannen og omgivelsene hver for seg, men Svarstad har passet p, ledet av sin fantasi, at ingen enkelt figur tiltrakk seg for meget oppmerksomhet, ingen mer enn de enkelte individer i et virkelig gatemylder gjr, nr man sitter og ser p det. Og hvor forskjellige de enn alle sammen er hver i sin individualitet, s er det ikke en av dem som ikke er preget av omgivelsenes og nasjonalitetens stempel, sledes at de derved smelter litt sammen bde innbyrdes og med husene og gatesetene.
  Det hele er s velgjrende naturlig at man tror man er der selv til stede i det gamle Brgge, og man er ikke til stede som reisende, der gr omkring og ser p livet med nysgjerrige blikke, skende efter det som her er forskjellig fra hos oss. Nei, det er slett ikke satt frem p en presenterakke p den mte, Svarstads bilde er ingen malt reisebeskrivelse og illustrasjon. Svarstads bilde har ingen etnografisk bakgrunn. Man har flelsen av at man selv har bodd i denne by i mange r, ja at man er fdt der. Derfor springer man over den fremmedflelse som medfrer en viss kold forundring, uforenlig med kunst og stemning. Svarstad er en naturalist p sin hals. Han tilhrer virkelig denne meget utskjelte kunstretning. Men han tilhrer en spesiell gren av den, en ny fremvokset gren. Denne gren bestr forelpig kun av ham. Han har nytt godt av hele den symbolistiske retnings forakt for detaljer, mens jo ttirenes materialisme betraktet naturen og menneskene som stilleben, hvis minste tilfeldigheter det gjaldt i ydmykhet kopiere. Ti halvt s godt som naturen kunne man jo ikke engang gjre det, hvorfor da vrake noe som helst? Svarstad har gjenfdt naturalismen og bryr seg kun ikke om tilfeldige tilfeldigheter sledes som de tidligere naturalister, men om de som ligner tanker, isr hvis de betegner et ironisk sammentreff eller en disharmoni.
  Og heller ikke lar han disse disharmonier fjerne seg det aller minste fra stilen og stemningen. Med en forbausende sikkerhet og den fineste maleriske bon sens vger han seg visstnok like hen inkohrentismens avgrunns rand, men han balanserer p selve kanten uten noensinne vakle, enn si falle ned.
  I bildet fra Brgge har Svarstad vrt ndt til av den opprinnelige usiviliserte natur med tungt hjerte medta et par trr, og det ennogs grnne trr. Men han gjr det, han tar dem med og neglisjerer dem s godt han formr, unntagen naturligvis med hensyn til farven.
  Byene er selvflgelig efter det ovenfor utviklede Svarstads egentlige kunstneriske domne, spesielt de store byer. De sm minner ham for meget om landsbygden. Han syntes derfor ikke om dem.
  Men den spesifikke storbystemning, den han har ftt fatt i dette bilde fra Brgge, sledes som hitinntil kun hans ndrike slektninger de franske malere fra renessansetiden har kunnet klare den.
  I annet plan p bildet fra Brgge, midt mellom alle staffasjefigurene, oppdager man, nr man har sett lenge p bildene, to elskende. De str lenet til broens rekkverk og stirrer fortapt ned i kanalens skitne vann. Der er megen poesi over disse to figurer. Der er i det hele tatt megen poesi i dette bilde fra Brgge av Svarstad.
  Megen poesi er der ogs i hans annet bilde p utstillingen, der forestiller et skalt grnt hus, en av disse uestetiske bygninger han ogs tidligere har interessert seg for i sine bilder. Jeg husker et lignende ytterst naturalistisk motiv av ham fra Kbenhavn. Hans interesse for denne jernarkitektur skriver seg fra hans interesse for byene som landsbygdens motsetning. Ti der finnes vel neppe noe mer bymessig, mer anslende bystemningen enn disse hygieniske innretninger vi ellers aldri taler om, og aldri setter p trykk, enn si p lerretet. Som det omtalte hus ligger der p Svarstads bilde, er det, bortsett fra sitt egentlige praktiske forml, som flekk og som linje og farve av en aldeles herlig dekorativ virkning. Det er simpelthen komposisjonens sentrum, ogs i koloristisk henseende.
  I Frankrike gjemmer man nemlig aldri den slags kommunale anstalter bak busker og trr som i Norden. De str uten spor av bluferdighet midt i et gatekryss eller hvor de samtidig kan tjene til ogs i andre henseender avhjelpe et lenge flt savn, for eksempel hjelpe p en tomhet i gatebildet. Og av denne grunn gir de kommunen gode inntekter. De betaler ikke alene seg selv, men de gir overskudd, som anvendes i veldedig yemed. De er bedekket med avertissementer, med strlende plakater i alle farver, komponert av Paris's frste kunstnere, en sann fryd for yet.

  Dette har sannsynligvis moret folkepsykologen og ironikeren Svarstad, sledes som samtidig de brokete farver i plakatene interesserte ham i sin egenskap til nkkelen til den i bildet oppstilte koloristiske ligning.
  Da Svarstad er en ekte god gammel flamlender i sin kunst, meget mer enn alle nulevende hollandske og belgiske malere er det, har han ikke latt ubenyttet dette flamske motiv, da han traff det p sin vei. Han lar nesten til overflod, som den skyer han er, p bildet en hund dra fordel av den kommunale bygning; men den begir seg ikke innenfor, den betrakter lokalet kun som et hjrne i det hele tatt.
  Svarstad er naturalismens nye herold. Men han har oppdaget dens romantikk. Han har oppdaget, ikke alene den gamle poesi isprengt prosaen, som mtte hales ut derav med vold og makt og med kjemiske prosesser, men han har oppdaget selve prosaens iboende, med den uopplselig forbundne, nettopp p grunn av den eksisterende poesi.


(Svarstad, Gate i Brgge, 1910)

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 188-191, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon.

Christian Krohg om Gunnar Utsond

  Krohg skrev ikke bare om malere. For Gunnar Karenius (et fantastisk mellomnavn!) Utsond (1864-1950) var nemlig billedhogger. Og dem var det jo ogs en del av i min favorittepoke (fra midten av 1800-tallet og inn i det 20. rhundre). Som barn flyttet Utsond med familie til grden Utsond i Kviteseid, og som skikken var tok de navnet sitt derfra.

  Allerede som 17-ring reiste han til Kristiania, hvor han studerte tegning. Han studerte ogs til tannlege, og praktiserte faktisk en kortere periode som det i Larvik og Kviteseid. Men i 1889 vendte han tilbake til kunsten, og ble elev under Stephan Sinding (1846-1922, norsk-dansk billedhugger) i Kbenhavn. Han studerte ogs i Paris. Utsond skulle vise seg bli en av de mest kontroversielle billedhuggere i norsk kunsthistorie. Allerede ved hans debututstilling i Kristiania i 1894 med Gutt som spikker ble det rabalder. Kunstnerkolleger reagerte nemlig da det ble kjent at han hadde benyttet seg av avstpninger fra levende modell. Det var en lenge benyttet teknikk i andre land, men her til lands ble fremgangsmten i aviser omtalt som Fusk og Humbug.


(Utsond, Gutt som spikker)

  Utsond svarte p tiltalen, hjemme i Kviteseid modellerte Utsond sitt frste store verk; Og havet ga tilbake sine dde. Motivet var hentet fra Johannes' penbaring 20.13, der de dde kommer opp av havet for bli dmt for sine gjerninger. Skulpturen, som var fire meter hy og tre meter bred, var en mektig apokalyptisk visjon, der 7 mennesker dukker opp fra havet. Den krones av et par hvor mannen holder kvinnen rundt livet; under dem ser man en kvinne med et barn i favnen, en ung kvinne med pen munn og en eldre mann til hyre; nederst sees et ddningehode som s vidt stikker opp av vannet. Ogs dette verk skapte debatt, Utsond ble beskyldt for ha stjlet ideen fra en engelsk kunstners maleri med samme tittel. Ordlyden i penbaringens vers er: Havet gav n sine dde tilbake, og dden og ddsriket gav tilbake de dde som var der, og enhver ble dmt etter sine gjerninger.


(Utsond, Og havet gav ..., 1897)

  Utsond skapte en rekke andre verk, kjent er Helferd (eller Helhesten) som str ved Sjmannskolen i Ekebergskrningen, og monumentet over Johan Sebastian Welhaven (1807-1873, norsk lyriker og litteraturkritiker), plassert p hjrnet av Skovveien og Briskebyveien. Den frste fikk han gullmedalje for da den ble vist p verdensutstillingen i Paris i 1900.

  Christian Krohg forsvarte Utsond som kunstner. Han skrev ogs om Utsonds monument over Welhaven og Helhesten. Men flgende artikkel som han forfattet i 1897 er alts forsvarstalen, bde for Gutten og motivet fra Johannes penbaring:

  Utsond? Var det ikke ham? Jo, det var ham som nesten ble drept av kolleger og kunstonkler, fordi han hadde anvendt et middel som ofte anvendes og burde anvendes, han som ble overhljet med den vanrende beskyldning: fusk. Han lot seg nemlig ikke sl i hjel, og det svar han ga et par r efter ved modellere en figur i overnaturlig strrelse, hvor avstpningen i tilfelle mtte vre tatt efter en kjempe, viste at det var energi i ham. Han kunne jo ogs ha gjort en under naturlig strrelse; men det er betegnende for hans kraft og arten av hans tross, at han tok det frste.
  Der gikk flere r, og man hrte ikke mer til ham. Og s var han og den lille latterlige episoden glemt, inntil nu utstillingen av hans gruppe pnedes i Karl Johans gate.
  Man bestemte seg til g og se p det. Men man gjorde det ikke i begynnelsen. Der vanket altfor enstemmig ros i alle avisene. Endog de fast ansatte horoskopstillere i hyrebladene var enige. Man ble mistenksom. Og s er det jo dessuten s vanskelig komme inn i den porten p den tid av ret. Noe annet er det med Wasteson [sannsynligvis Walfrid Wasteson, 1859-1930, norsk kunsthandler, nev av Christian Walfrid Blomqvist]. Der dreier man av som en bondehest ved kirkeveien.
  Men den underlige tittel forflger en, og s dette med havet. Hvordan kan det fremstilles plastisk? Har han ikke forvillet seg inn p maleriske enemerker?
  Allerede mens man legger pengene p bordet der ute i dette lille mrke kott, kaster man et blikk inn i den store korlignende sal, og fr man har mottatt billett, vet man at man har noe betydelig for seg. P hvilken som helst store utstilling i enda meget strre avstand ville blikket stanse ved det, og man ville dras derhen. Der kommer en kunstnerisk feststemning over en, mens man langsomt nrmer seg. Nedenfra og oppover lar man yet flge de i samme buelinje stigende dde, nedenfra og oppover, til det stanser ved den halvt svevende manns pnede ye, det eneste svakt levende i hele gruppen. Den skal vre s stygg en sdan linje. Dette er en av de mange innvendinger som enkelte billedhuggere fremfrer. Fra nu av er den det ikke. Av andre innvendinger hrer man den at man nesten ikke ser noe til havet. Mange hadde naturlig i forveien tenkt seg, da de hrte tittelen, at gruppen var i et langstrakt flatt format, for kunne gi inntrykk av havets umtelige utstrekning. Og da de fikk se noe annet enn de hadde tenkt seg, ble de fornrmet. Men ville han p annen mte kunne gi havets utstrekning? Nei, i s fall hadde han virkelig forvillet seg inn p maleriske enheter. I malerkunsten kan man, fordi kunstverket kun skal sees fra en side, og fordi rammens avskjring innbyr til flge horisontallinjen i det uendelige utenfor bildet, gi storheten i havstemningen. Men ikke i et ptagelig plastisk arbeid, hvor man i det man gr rundt kunstverket, kommer p baksiden av horisonten. Dermed har Utsond nettopp gjort et riktig grep, nr han har begrenset havets omfang til en eneste blge. Derved har han oppndd gi stigningen. Ja, meget mer enn det. Nettopp ved den gradvise mte p hvilken de dde lftes opp, idet noen kun ligger like i vannskorpen, mens andre er helt fri med fttene, fler man at det er ikke bare disse som skylles opp, og som gis tilbake, nei, man aner flere like under overflate, som snart vil dukke opp, og under dem igjen flere og atter flere, som har begynt heves der nede fra det dypeste dyp hvorfra ogs disse frst er kommet. Og nettopp ved gruppens knappe format gir han ogs tilskuerens fantasi vinger i en annen retning. For nr den enkelt blge gir s mange tilbake, hvor mange tusener heves der da ikke p samme mte hytidelig opp i st og vest, i nord og syd for dette ene punkt av det vidtutstrakte hav, som i mange tusen r har slukt mennesker, og som ved et maktbud nu skal bli ved med lse dem ut, inntil den aller siste har hevet seg halvt vknende opp, slik som her den frste gjr det.
  Allerede valget av emnet er i hy grad originalt og dristig.
  Med hensyn til utfrelsen har der ogs vrt hrt mange innvendinger. Ja, jeg kan ogs se enkelte sdanne. I den nydelige gruppe, hvor barnet ennu henger om morens hals, slik som det i ddsangsten klamret seg fast til det eneste faste punkt, er dets arm visstnok aldeles ute av forholdene. Men uttrykket i armens tak er stort og rrende. Flere av de oppstigende hoder er heller ikke riktige i proporsjonene, men det har ikke spor av virkning p det hytidelige som hviler over dem. Med andre ord. Feilene berrer ingensteds kunstverkets hjerte, og derfor kan det leve videre tross dem. Overalt p de punkter der likesom har tjent som sttte for hans ml, har kunstneren p den annen side vist seg overlegen. Sledes er den arm, hvormed den svevende mann holder kvinnen, som ennu dd og tung ikke har hrt den rst som kaller dem, aldeles mesterlig.
  En fristelse som l nr, har Utsond unngtt. Det er vel frste gang man i et bilde fra den ytterste dag ser at kunstneren ikke allerede selv har gitt seg til holde dom over de dde.  P en eller annen mte betegnes ved deres mer eller mindre ideale utseende enten de hrer til bukkene eller frene. Men han har unngtt dette skjr og derved oppndd at stemningen konsentrerer seg utelukkende om det menneskelige.
  Man kan betrakte utstillingen av dette Utsonds tredje arbeid som en debut. Det er en debut i den store kunst. Den er ikke tilfredsstillende. Den forblffer.
  Der er ingen fare for at hans navn eller dette arbeid skal bli glemt, selv om han lar aldri s lang tid heng fr det neste kommer.
  Ja, selv om han aldri gjorde noe mer.

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 182-184, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon.

Christian Krohg om Gustav Wentzel

Nils Gustav Wentzel (1859-1927) var, tro det eller ei, en norsk maler! Han var den eldste av syv ssken, fra han var 15 r gikk han i murerlre, samtidig som han tok tegneundervisning, begge deler med henblikk p utdanne seg til arkitekt. Men det var kunstner han skulle bli. Fra 1878 var han et par r elev hos Henrik Ibsens venn, maleren Knud Bergslien (1827-1908).

I 1881 malte han det naturalistiske Snekkerverksted (eller Snekkersvennen), som imidlertid ble refusert av Christiania Kunstforening, noe som igjen frste til at en rekke yngre kunstnere brt med foreningen og etablerte den frste hstutstilling.


(Wentzel, Snekkerverksted, 1881)

Det er blant annet denne episoden som Krohg omtaler i sitt portrett av kunstneren i en artikkel forfattet i 1890:

Jeg husker ennu - det er nu 15 r siden - en briljant malt konkylie p et stilleben, som slo Thaulow og meg, da vi under vr daglige spasertur p Karl Johan som sedvanlig stanset utenfor Cammermeyers utstillingsvindu. Hvem var det av? Vi leste signaturen Wentzel. Wentzel?
  Noen tid efter kom en ganske ung mann med blonde lokker ned i pannen inn p vrt atelier og sa han het Wentzel. N, det var alts ham med konkylien. Han hadde et bilde med, som han fortalte var refusert i Kunstforeningen, og spurte om vi ikke syntes det var for galt. Jo, det vet Gud at vi syntes. Det forestillet en pukkelrygget snekker i sitt verksted. Det eneste som ikke var riktig godt, var hvelflisen p gulvet; alt det vrige var utfrt med den samme kjrlighet til detaljer som han senere enn mer har vist.
  Vi gjorde et svare spetakkel, fikk sammenkalt en mengde kunstnere, avfattet en adresse og fikk bildet utstillet i Cammermeyers vindu og skrevet om i avisen. Dermed dde saken hen. Men dette var det frste stt til den opposisjon mot Kunstforeningen som senere fikk en fastere karakter og avfdte hstutstillingene.
  I sine senere bilder viste han en strre sikkerhet og enda mer utviklet sans og flelse for karakteriseringen av stoffenes innbyrdes forhold - blthet - ullenhet - glatthet etc. En stor interesse for overflatens gjengivelse i sitt riktige vesen. Ingen norsk maler har brakt det s vidt i den henseende som han.
  Med sikre skritt hadde han alts funnet sin plass. Allerede konkylien, hvor han hadde frydet seg i riktig treffe den hvite hrdhet og glans, anga den retning hans kunstneriske temperament anviste ham, og uten vaklen fulgte han den. De fleste husker visst godt billedhuggeratelieret med alle de mesterlig malte gipsting rundt veggene, og s som motsetning hertil et stykke nakent kjd - en modell p sin stol. Det var utvilsomt det beste bilde p utstillingen i Slottsparken i 84. Eller den frste Frokost, som nu henger der oppe, stolryggen og kommoden i motsetning til stoffet i konens nattrye og smrkoppen p bordet. Den smrkoppen, ja den er hevet over kritikk.
  Og p samme tid er det ikke bare det rent stillebenaktige som interesserer ham. Nei, der bringes stemning inn i bildet ved disse smting, hverdagsstemning og en flelse av at vi kjenner det alt sammen, som henger sammen med ferdes samme sted i lang tid. Vi vet jo, hvilken betydning smting da til sist fr for en, fordi man likesom stifter bekjentskap og vennskap med dem. Man vet hvorledes kvistene sitter p den stolryggen man har vrt sammen med alt fra barnsben. Wentzel har penbart vrt sammen med alt dette fra barnsben, og han fr oss til tro at vi ogs har vrt det, eller bringer oss til vagt minnes ting som kunne ha samme betydning for oss. Deri ligger stemningen og inderligheten.
  Hertil kommer det typiske - det riktig trufne i karakteristikken av en hel samfunnsklasses daglige liv, en samfunnsklasse som ennu ikke har hatt noen maler her i landet. De danske har hatt en hel skole i denne retning, men den blanding av malerisk kraft, nkternt humoristisk syn og inderlighet som Wentzel har nu ingen av dem.
  Den frste Frokost er et historisk bilde, det burde meget heller vrt i Galleriet enn Fderdsfolk. Hver gang jeg ser det igjen med rs mellomrom - merkelig nok stadig usolgt - gleder jeg meg over det. Det er fremdeles like godt som da det kom frem p den store hstutstilling. Og det er som bekjent en farlig ting for et bilde som kan ha gjort lykke engang, sees igjen senere.
  Men Frokosten str seg; som sagt, jeg fryder meg hver gang jeg ser det, gr alltid hen og finner igjen de ting som moret meg fr - det, ja og s det - og fremfor alt smrkoppen, den er stadig like briljant.
  Det er et bilde som fremdeles vil holde seg,  som hvordan dets skjebne enn forelpig blir, nu da det skammelig nok skal under en r auksjonshammer, aldeles sikkert vil havne i et galleri, nr en stor del av de bilder som ranke og nette og vakre er sendt ut med yeblikkelig hell, er sunkne til bunns i tidens ubnnhrlige strm og deres spor utslettet for bestandig. - Tiden er nemlig ogs jury - en meget streng jury.
  S reiste Wentzel til Paris. Det frste r malte han et underlig bilde, som nu henger p utstillingen, temmelig pvirket av de franske stvmalere, naturligvis godt i mange ting,  men tydeligvis et overgangsbilde. Han ble heller ikke lenge p dette stadium - jeg har ikke sett mere enn det ene bilde, og neste r viste pvirkningen seg p en bedre mte, nemlig i den annen Frokost, hvor hele familien spiser frokost ved lampelys.
  Her har han ftt en meget strre sans for helheten enn i det tidligere. Dengang lot det til at det gjaldt for ham f alt med uten visstnok miste helheten. Nu gjaldt det tvert imot ofre s mange detaljer som mulig for f helheten enda mer slende. Og hvor har det ikke lykkes! Den hvite ryggen i nattryen, som folk og kritikerne har ergret seg over mer enn de hadde godt av, hvor riktig er den ikke i sitt bl skjr mot det varme lampelyset, og hvor innordner den seg ikke under det hele inntrykk.
  Siden den tid har Wentzel utviklet seg friere og friere, inntil han nu p den siste hstutstilling hadde sin briljante solnedgang, malt med en bredde og en kraft, s man uvilkrlig mtte se opp i taket, om det muligens ikke var et virkelig solstreif som falt over bildet.
  Man har talt om at dette var en r kunst uten nervsitet. Se bare p det tusmrkebilde hvor en ung mann sitter i forgrunnen og hrer p en dame spille langt borte i vrelset. Det er minst likes fint - nervst skjelvende i stemningen som noe annet i denne retning. Og nu den nattstemningen av det lange rare huset, som han har malt s mange ganger fr. Kan man tenke seg noe mer fin de sicle?
  Denne utstilling er s interessant, ikke alene fordi man deri  s klart kan flge Wentzels utvikling fra dyktig, men litt ufritt arbeid gjennom fransk pvirkning til full kunstnerisk frihet, men fordi denne hans utvikling er den samme som hele vr unge kunsts.
  Den har ogs hatt sin konkylietid. Begge har ndd langt p samme vei. Ingen av disse to utviklinger er endt ennu.


(Wentzel, Frokost, 1882)

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 163-164, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon.

Christian Krohg om Hans Heyerdahl

Det virker for meg som det var en haug med norske malere fra midten av 1800-tallet og inn i det forrige rhundre. Rene maurtuen. Det er litt flaut mtte innrmme at jeg ikke har hrt om s mange av dem fr. Til gjengjeld er det gledelig bli kjent med dem n, og kanskje jeg ikke hadde vrt mottagelig fr heller.

Hans Olaf Halvor Heyerdahl ble fdt i Dalarna i Sverige i 1857, men et par r etter flyttet familien til Drammen. I 1873 studerte eldstemann Hans (av en ungeflokk p tolv) i tegneskolen i Kristiania, og fra 1874 til 1877 i Mnchen sammen med den fr omtalte (se f.eks her) Eilif Peterssen. De fire neste rene oppholdt han seg i Paris, og innledet med intet mindre enn gullmedalje under Verdensutstillingen i Paris (1878) for Adam og Evas fordrivelse fra Paradiset. S gikk ferden til Firenze hvor han oppholdt seg frem til hsten 1884. Deretter ble det et seks rs opphold hjemme i Kristiania, under somrene oppholdt han seg i sgrdstrand, hvor han ikke helt overraskende kom i kontakt med Edvard Munch. Av portrettmalerier vil jeg trekke frem det han malte av Henrik Ibsen i 1893 eller 1894 (dateringen er noe usikker). Fra rhundreskiftet oppholdt Heyerdahl seg rundt 6 r i Paris. Frem til han gikk bort i oktober 1913 bodde Heyerdahl vekselvis i Kristiania og sgrdstrand, akkurat som i tidligere r.


(Heyerdahl, Adam og Eva utdrevne av Paradis, 1877)

Flgende om Heyerdahl er en liten karakteristikk skrevet av Krohg i 1896. Den andre maleren omtalt er Karl Edvard Diriks (1855-1930). Diriks ble kjent med bla Krohg, Hans Gude (1825-1903) og Frits Thaulow (1847-1906) i Karlsruhe. Edvard Munch var for vrig hans fetter. Diriks bodde ogs lange perioder i Paris og i Drbak. Vel, her er alts historien:

  Jeg satte meg hen til Heyerdahl og Diriks p Grand.
  Nei, jeg vil ikke snakke med deg, for jeg hrer at du bare vil skrive om meg og gjre narr av meg.
  Nei langtifra - det kunne aldri falle meg inn.
  Ja, kom opp til meg da, i morgen formiddag mellom 12 og 2, s skal jeg utvikle noen av mine meninger. Jeg s forresten i gr en utmerket tegning av deg - den til det gullbryllupet - den var aldeles utmerket. Men er det ikke merkelig at du som tegner s godt, maler s fryktelig drlige bilder, du?
  Jeg maler s'gu ikke drlige bilder, sa jeg. Jeg maler aldeles fortrinlige bilder.
  Ja, det er som jeg sier aldeles merkelig at du maler s drlige bilder, de er s gresselig stygge i farven, ikke sant?
  Nei, jeg er slett ikke enig, sa jeg.
  Han stirret ut i luften og vedble: Merkelig! Din kone derimot maler meget bedre enn deg.
  Langtifra!
  Men hvis du vil komme litt opp til meg og lre litt teknikk -
  Ja, det er jo ikke teknikken det kommer an p.
  Er det ikke teknikken? Jo, det er det nettopp - hva skulle det ellers vre? Et bilde m vre beregnet og ferdig fra begynnelsen av, og man m kjenne sitt medium - sitt redskap, sitt instrument. Det er noe forferdelig sludder - ikke teknikk? Du kan jo se det p deg selv, disse tegningene, dem kunne du jo slett ikke gjre med penn, bare med blyant, et bltt materiell. Se til de gamle mestere - disse folk, som ennu str fullstendig uoppndd, de var store teknikere. Det er forferdelig hva Werenskiold [Erik Theodor Werenskiold, 1855-1938, norsk maler og tegner] i sin tekst skriver om Rubens [Peter Paul Rubens, 1577-1640, flamsk maler, tegner, grafiker og diplomat], at han nu endelig er kommet til forst, at der er noe ved ham. Rubens, denne rike, overlegne maler, maler i ordets egentlige forstand. Nei, nr man tenker p de gamle mestere og s ser dette friluftsmaleri - ser den utstillingen der oppe. Dette friluftsmaleriet er en forferdelig kreftskade p vrt samfunn, eller p vr kunst rettere sagt. Det er bare et tilfeldig stykke natur, som er passert gjennom yet. Alle disse interirer og smhjrner efter fransk resept, og smpiker som leser i bker. Det er bare ukunst. Kunst m da vre noe dekorativt, noe som dekorerer, som er malerisk og delikat i behandlingen. Hvis jeg hadde et palass, ville jeg ikke ha et eneste av bildene der oppe. Og disse store utstillinger er ogs en kreftskade og ulykke for kunsten. Der henger man en masse bilder sammen, som passer drlig sammen, ikke harmonerer godt sammen, lyder stygt sammen. Tenke seg, hvis man i et orkester ville sette sammen s disharmoniske ting.
  Du skulle male stort, f. eks. den tegningen vi talte om fr, i det hele tatt store portretter, sa Diriks.
  Det portrett du en gang malte av Gerhard, var slett ikke s rent galt, sa Heyerdahl distr.
  Ja, det er ikke lett f solgt snne portretter, innvendte jeg, men det burde man kanskje ikke tenke p.
  Det er en fryktelig dum romantikk, at ikke kunstnere skulle tenke p tjene penger - gresselig dumt og romantisk og tarvelig. Jeg har hatt en fryktelig ergrelse i disse dager. Jeg hadde byttet et bilde bort med et jernskap. S gikk jeg hen for f lnt det, s forteller han meg at han nettopp har solgt det til en franskmann for 1 200 francs. Det er da gresselig ergerlig.
  Ja, sa Diriks, men si meg, tjener du s mange penger at du m ha et pengeskap.
  Ja, jeg tjener mange penger, men jeg hadde nu nrmest tenkt selge skapet igjen. Nei, det er et drlig land leve i her for kunstnere. Tenke seg Bcklin [Arnold Bcklin, 1827-1901, sveitsisk maler, tegner, grafiker og billedhugger] - han malte i Firenze, da jeg var der, p tolv dager noen vannfauner som lp av sted gjennom vannet med noen nymfer - det fikk han 45 000 kroner for i Pinakoteket i Mnchen, han hadde malt p det i tolv dager, s fikk han 45 000 kroner. Bcklin, han har forresten sagt noe svrt morsomt om kunst. Han sa: Nr en fotografimaskin til fotografere farver med blir oppfunnet, s atskilles hndverk og kunst. Da blir det bare temperamentet og dets indre det kommer an p, utviklingen av ens forestillingsevne og iakttagelse - ja adj, nu vil jeg g opp p utstillingen og se p annen opphengning, men kom opp til meg i morgen mellom 12 og 2, s skal jeg se, om jeg kan finne p noe du kan skrive, og s skal jeg lre deg en teknisk fremgangsmte som du vil ha nytte av.

(Jeg syntes 45 000 kroner er god slant penger den dag i dag. Men i 1896 var det nok betrakte som en formue. Legger man til grunn konsumprisindeksen, skulle det tilsvare over 3,3 millioner kroner. S vet man det ogs.)


(Heyerdahl, Fiskergutten, 1886)

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 161-162, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon.

Christian Krohg om Theodor Kittelsen

Det er ikke s mange innlegg siden jeg nevnte Kittelsen (1857-1914), det var i forbindelse med at han flyttet til Sigdal, ikke langt fra Christian Skredsvig. Alle har vel hrt om Kittelsen, allerede fra barnsben av skulle jeg tro. Hans trolltegninger er legendariske. Men han malte og tegnet jo s mye annet. Christian Krohg har skrevet en god del om ham, jeg skal selvflgelig ikke gjengi alt det, men jeg vil i alle fall presentere en bokanmeldelse som Krohg skrev i 1890 med samme tittel som Kittelsen hadde p boken han ga ut samme r:


(Kittelsen, Soria Moria slott, 1900)

  Norge har ftt en dikter til. Han heter Kittelsen. Det er den bekjente eventyrtegner. Den bok som han har utgitt til jul, er en begivenhet bde i litteraturen og kunsten.
  Nr man ser tittelen Fra Lofoten, kommer man straks til tenke p turister, Normannbilder [Eilert Adelsteen Normann, 1848-1918, norsk maler] og store fotografier.
  Men boken har intet med den slags gjre.
  Det er storartede menneskelige dikt, fulle av dype tanker, fremsatt i et yndig, vidunderlig flytende sprog, der gr like inn i ens hjerte. Tegningene er ogs dikt.
  Alt er bret av den samme store flelse, hver strek og hver stavelse er i dens tjeneste.
  Det er Lofoten som plutselig har gjort Kittelsen til dikter og til den mektige kunstner som han nu viser seg vre. Hans syn er blitt stort og vidt, enkelt og klart der oppe. Den eiendommelige rken passer for hans enkle og barnlige sinn.
  La meg straks tale om det som jeg synes er det aller beste. Det er Hilder. Det er det vakreste i komposisjon og ord, det er det dypeste som tanke.
  En lys sommernatt. P venstre side av bildet ser man midnattssolen, der dypper sin halve skive i havet for straks igjen stige. Den speiler seg oppover i luften og rett nedover p den stille havflate. Lavt og fjernt over horisonten hviler det bltt forviskede, gjekkende luftsyn. Man vet ikke riktig enten det er en by eller en skog eller snderrevne klipper som svever der borte. Men oppe i luften foran den lett tilskyende natthimmel foregr der noe hyst forunderlig.
  En hvit figur midt i en umtelig sverm av fugler - nei, det er bedre ta Kittelsens egne malende ord:
  Jeg s en uhyre flagrende skare i kavende uro og rastls higen strekke seg fra det ene himmelbryn til det annet. Midt imellom svevet den sterke mann med sin sigd. Han var blendende ren og hvit som det sterkeste lys, strlende skjnn tross den sorte maske . . .
  Mildt og rolig lfter han sitt fryktede vpen, stille og bltt sank det inn i den sorte skare, og tusener av de rastlse falt ned med slappe vinger i det store hav.
  Han flytter seg som lynet, hans bilde er overalt, overalt hvor yet sker hen. Men gjennom den sorte maske fler jeg hans hellige rettferdighet skinne meg like inn i hjertet.
  Evig bygges der nye kasteller. Uoppholdelig flagrer de urolige, fulgt av den skinnende hvite, alltid s forunderlig rolig og stille.
  Der strmmer den sorte skare tett sammen - der blir uro og kamp under den rastlse flukt. Tettere og tettere mrkner den p et punkt. Men den sterke senker sin sigd midt i den tykkeste sverm, og tusener segner stille ned. Han nikker, jeg fler han smiler bak masken. Jubel og glede, sorg og nd, lykke og elendighet kommer seg opp og synker sammen.
  Evig forstyrrelse - kildrende syn.
  For et storartet bilde av menneskelivet har han ikke gjort her. Jeg glemmer det aldri. Det flger meg uavlatelig. Vi blader videre - og stusser og spr oss selv: Hva i all verden er dette?
  En underlig fugl p en klippe, som strekker vingene i vret og synger eller hva det nu er, og s en hvit harpe, som str rett opp og langt ute p havet. olsharpen.
  Det er en overordentlig farve i de blte toner og fine overganger i dette bilde.
  Men jeg kan ikke beskrive det nrmere. Man fr se det og lese det. Merkelig at man her i landet har kunnet trykke det s godt.
  Man blar videre, mer og mer forbauset og mer og mer revet med av denne overordentlig dristige, mandige nd, som har et barns tillit til seg selv.
  Han frer oss inn p et fiskevr p Rst, et marked eller lignende og derfra til havet - til en kirke og en kirkegrd der ute like ved havet. Rstvringen som flger ham, snakker, og imens str Kittelsen og ser utover p den store kirkegrd der ute uten kors - s spr han
  - Her ligger vel ikke mange?
  - Jo, mange, svarte han.
  S beskriver han videre livet der oppe og ender med flgende ord:
  Og langt der ute p den uendelige bl linje, der svinger havsula seg skinnende hvit, frisk og sterk og kaster seg med bakut sammenlagte vinger som en pil i havet.
  Men hvis man frst begynner sitere, mtte man nesten sitere alt.
  Bare ett sted til:
  Se sjfuglen med havets blanke dybde i sine yne og dets uro i sine vinger, se bare hvor den gynger, ren i det rene, fri i det frie.
  Der er en tegning til fra Rst, en utsikt over et vinterlig landskap hvor noen sm sorte menn vader i sneen mellom to grder, sorte, toetasjes, omsnodd av et stengjerde. Hvor uendelig meget poesi er der ikke i denne tegning. Hvorledes lever man ikke livet inne i disse to triste grder, tenker seg alle de forbindelser og tvistigheter der har vrt imellom dem i den lange tid de har sttt der. Man ser det p dem. Og s utenfor ruger den sorte vinterhimmel over havet, og man forstr hvordan livet her er og hvorfor det er slik.
  Der finnes ogs noen bilder fra Raftsund, som man aldri glemmer, det underlige skjr som kalles en Rose, hvor mkene og skjrene sitter om hverandre, hvitt mot sort, og fugleberget, hvor han har tegnet seg selv sittende p klippen, stirrende opp i fuglesvermen og sier: Her er en veldig fri republikk, hvor kun naturens lover hersker, susende vingeslag i frisk havluft, skinnende hvite bryst i sollyset. Man blir grepet av en betagende lyst til svinge seg opp og forsvinne i denne uendelighet. Det ligner ingen annen ting i verden, han er den eiendommeligste hos oss.
  Han er i slekt med det siste og det som skal komme.
  Det faller en ikke inn klassifisere og gi karakter som ellers - det faller en ikke inn si: det er dyktig, det mindre dyktig, det talentfullt - det er et fremskritt. Dette er ikke prestasjoner - det er bare kunst, bare flelse.
  Kollegers misunnelse forstummer. S lukker man endelige denne forunderlige bok og legger den bort - nei, man tar den frem igjen, man m, og pner og blader og leser litt hist og her. Man er fengslet og tryllet inn i en aldeles ny verden, hvor man fler, lider, ser sammen med ham, denne intense mann, der ferdedes ensom med pne yne og mottagelige nerver i den store, rene, ville natur.
  Man vil vel si at jeg overdriver. Men det er visst ikke uten grunn, nr en gammel forherdet realist blir s begeistret over noe som m regnes til den rene romantikk.


(Kittelsen, Skogtroll, 1906)

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 157-159, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon.

Bjrnstjerne Bjrnson om trke!

Norges Vel (mer presist Det Kongelige Selskap for Norges Vel) ble stiftet 29. desember 1809. Formlet er n (som da vil jeg anta) arbeide for fremme livskraftige lokalsamfunn gjennom forskjellige former for nringsutvikling. En venn av meg gjorde meg oppmerksom p at Bjrnstjerne Bjrnson (1832-1910) til hundrers-jubileet i 1909 skrev en kantate i festens anledning. Den handler blant annet om trke. Kanskje ikke helt uaktuelt i vr tid heller.


(Bjrnson av Kryer, 1901)

Og slik lyder den:

 

     En bygd i vr -
      har du set den, nr
      uten regn den str?
      Tr elveseng,
      med kantestr som knaker,
      bleksottig eng
      og kortstubbet aker.
      Uten glans og mot
      trr skogen
      opefter brget,
      som om nogen
      kastet sejd p dens rot.
      Intet i dens ly
      kan den vrge -
      fra dyret til det hrfine fly.
      Slunken kommer kua
      ut fra bsen,
      stanser ved sterbua
      og rauter op i det tomme.
      verst i sen,
      p ytterste top,
      mkkrer gjejta mot himlen op:
      Nr skal dette vre omme?
      Stundom vkker tunge skyer
      leven og snakken
      bortover bakken.

       Men himlen dem hner;
      den sig fornyer    
       og blner.
      Gamlefar i stua
      tapte lngst trua
      p almanakken,
      og gamlemor ved grua
      p gigten,
      som var hennes tegn.
      Den hadde lngst spdd regn -
      et mistak som ikke var likt den.
      Regn, regn!
      ropte skog og mark,
      regn, regn!
      alt levende fra Noh ark.
      Regn, regn!
      Hele naturen
      stod sturen:
      en brud som forsmgtet,
      en brud som brudgommen forngtet.

 Og s kom regnet -
ikke med torden og styrtende skrl,
som var et hrvrk dets eneste ml.
Nej, i det spinkle og vare begynnende
hrtes melodisk et smmuntert nynnende -
som til en dans. Og frn en sanset det,
mere kom til, og s sang det og danset det.
Urd at skjelne, hvor mange der var
av svingende, syngende, luft-lette par.
Nerover brget og skogen det bar,
bortover elven og utover dalen,
lystig var stemningen, stor nok var salen.

 Der hvor de syngende, dansende svvet,
farver der tndtes, det bjde sig hvet,
duftblger fulgte det dansende kor,
og sang flj tilvejrs av den dans-trdte jord.
Men under sin jubel slet intet de glmme,
de hrer den sagteste klagende stemme,
de frlser det usleste grsstr i klmme,
gr in til det innerste hjrteblads gjmme,
og ned, hvor de tynneste rottrvle-fingre
sig trste og bleke om jordklumpen slingre.

 Sdan en gjrning vort selskap har gjort!
Norge, som l der s frugtbart og stort,
savnede samling til hvrdagens dont.
Folket var fattigt, og vejlst og vondt
var det at frdes. Trvejr og frost
hrjet det hjlpelst. Sultefrs kost
bdes i fjset og ofte ved bord.
Skogen var vanvyrd, den stenfyllte jord
syntes ej dyrkbar, og ndels myr
pustede surt p det vesle bestyr. -
Sdan det var her for hundre av r.

 Du kom som regn til den smgtende vr!
Frst blygt som en stille og hjrtemild regn -
gaver og rd til den enkelte egn - ,
s kunskapens, planernes skapende regn
over det hele! Nu landet har hgn
mot urets magt - i den rikere jord,
den klokere hjrne, det lysende ord.

 I det, som gav fart ifra da og til nu,
mange har del, men den strste har du.
Fra dyp-pljet jord og fra ut-tappet myr
de strkbygde hster, de mlktunge kjyr,
de ull-svre sauer, de mskede svin . . .
de kommer og nejer: Vor re er din!
De gg-rike hns og den vesle kanin,
de kagler og hopper: Vor re er din!
De voksende haver med bistader til,
de blomstrer og surrer: Vor re er din!

 Og mejeridriften og hjmlandets vin,
de byder til fst - og fsten er din!
Idag er det beste i landbrukets vkst
blet bokstaver i din bermmelses tekst.
Idag blir din prosa til digt og musik -
en sndag p hundrers-ukens trafik.


(Fra Aftenposten 30.12.1909)

Christian Krohg om Karl Uchermann

Karl Kristian Uchermann (1855-1940) var en norsk maler, tegner og illustratr. Han var svrt allsidig og i tillegg til malerkunsten tok han oppdrag som arkitekt ved oppfring av kirker. Han var ogs oppfinner og fant opp en frankeringsmaskin.


(Uchermann, Hvalp og spurv)

Malerens allsidighet kommer tydelig frem av flgende som Krohg forfattet om ham i 1891:

  Jeg sto utenfor hans dr og banket p. Innenfor var det et svare leven av bikkjer og hamring og dunking. Det var ingen som hrte meg, og jeg lukket da selv opp; men i det samme fr tre bikkjer i benene p meg, s jeg s vidt fikk reddet meg og smelte dren igjen. Jeg hrte Uchermann i sin sognedialekt berolige dem, og derp kom han hen og lukket smilende dren opp. Han hadde et hndverkerskjdeskinn knyttet om livet og hengt om halsen, et par gamle fillete bukser p, og forresten var han i skjorteermer.
  God dag! De fr virkelig unnskylde; men mine modeller er ikke ganske som andre.
  Nei, jeg skjnner det, sa jeg og trdte forsiktig inn. Det s ut som et snekkerverksted der inne, og midt p gulvet sto en halvferdig toring med enkelte av sideplankene ennu unaglede, alskens verkty rundt omkring, en hvelbenk, og rett opp mot den borteste veggen en stabel planker. Vinduet fullt av nudder og spiker og skruer. P ovnen kokte lim og ferniss. For vrig gikk man til knes i hvelflis.
  Er De blitt btbygger? spurte jeg.
  Ja, jeg skulle ha en jolle til kutter'n min.
  Har De kutter [skrog med utoverhengende hekk] ogs?
  Ja visst. Det er den beste seilskute i hele fjorden, for den er bygd efter dette prinsipp - han tegnet opp et slags grunnriss av et skrog ved hjelp av to krumme linjer og s triumferende p meg.
  Jeg nikket forstende, skjnt jeg ikke var riktig med.
  Har De bygd kutteren selv?
  Ja, naturligvis.
  Her? - jeg s meg om.
  Nei.
  Jeg s meg litt mer om. Langs langveggen lp en utskret, hyrygget lybenk i gammelnordisk stil med fullt av antikviteter p hyllefjelene. Midt p var den avbrutt av et praktfullt hysete, som svulmet med ulveskinn. Hele lybenken var ogs dekket med ulveskinn.
  Den var utmerket, sa jeg og pekte p lybenken; De har da vel ikke selv laget den ogs?
  Jo, sa han, alt som De ser her, har jeg gjort selv: stolene, buffeten og sengen. Det eneste jeg ikke har gjort selv, er det som er av glass.
  Jeg fortalte at jeg var kommet som mellommann for bestille eller kjpe et bilde av ham.
  Nr skal det vre ferdig? sa han.
  Det er visst best De tar av lageret, sa jeg, for det skulle leveres straks.
  Jeg har ikke et eneste p lager, sa han og smilte; men om tte dager skal jeg f det ferdig. Riktignok skal jeg male disse tre bikkjene i denne uken, grosserer Hansen skal ha et til slvbryllupet, et skal vre ferdig til lotteriet neste lrdag, og s er der noen tegninger til Nordahl Rolfsen [1848-1923, norsk forfatter og pedagog] og Folkebladet, og s var det denne bten, som skulle p vannet i denne uken. P neste fredag drar jeg p sommerreise ned igjennom fjorden, maler, fisker og bader langs hele kysten. Kom igjen torsdag De, s skal bildet vre ferdig.
  Det gjorde jeg, og ferdig var det, og ved siden av sto to andre bilder ogs ferdige. Bten var borte, sannsynligvis p vannet, og snekkerduften ogs - - - .


(Uchermann, Fienden kommer, 1895)

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 147-148, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon.

Christian Krohg om Nicolai Ulfsten

Christian Krohg om Nicolai Ulfsten

Hvem kjenner ikke Nikolai Ulfsten fra Bergen og hans bilder fra Jderen? Jeg m innrmme at det frste jeg tenkte, da jeg leste Krohgs nekrolog om sin malerkollega, det var: ikke jeg.

Nicolai Ulfsten studerte i Karlsruhe under Hans Gude fra 1875-1877. Deretter reiste han til Lister p Srlandet for male, ret etter dro han til Jren for frste gang. Fr han dde juleaften 1885 av tuberkulose, bare 31 r gammel, ble han vurdert som en av de mest betydelige av de norske landskapsmalere.


(Ulfsten, Fra Jren, 1879)

Resten av Krohgs nekrolog i Verdens Gang lyder slik:

  Han var velkommen overalt med sitt lune og sitt hyggelige, djerve vesen, og hans bilder var likes velkomne som han.
  Vi hadde ventet det lenge at han skulle d, vi som sto ham nrmere, og allikevel var det nesten underlig, da de kom og sa: Har du hrt at Ulfsten er dd?
  Han talte nemlig aldri om det selv, at han var s syk, og hans bilder talte heller ikke om det. Det var i ham og hans kunst en merkelig seig livskraft og livslyst, som motsa de sikreste tegn p det som nrmet seg.
  Ulfsten var en ung mann - han var litt over 31 r, - og dog er det som han har gitt, s meget, s avsluttet og helt, at det kunne ha vrt nok for et helt liv. Han skyndte seg kanskje, fordi han flte han skulle slutte tidligere enn de andre.
  Fra Jderen sto der alltid p Ulfstens bilder. Allerede hans frste innkjpte bilde i Kunstforeningen var derfra. Han har erobret denne fattige, fordringslse del av vrt fedreland for den norske kunst, han har ryddet den og dyrket den med en stor kunstnerisk kjrlighet. Sledes var Ulfsten en rydningsmann i den norske kunst.
  Ja, han har ogs malt en annen egn, om han ikke fikk anledning til studere og leve seg sledes inn i den som den frste, nemlig Egypten, og her valgte han da ogs rkenen og sanden.
  Er det ikke likesom De selv har vrt p Jderen og kjenner den ut og inn, efterat Ulfsten har malt den? Hvert av hans bilder var for andre som et minne om en ny utflukt eller en liten spasertur mellom de kjente knauser og btleier, eller som man var kommet forbi en ny odde eller rundt en vik, mens man drev bortover sanden, hvor man kanskje aldri hadde vrt. Og menneskene kjente man ogs, disse brede fiskere og bnder, s sie i buksene og krumme av ro, var det ikke likesom man hrte dem tale et seigt, bltt vestlandsk?
  Likesom Ulfsten gikk sin egen vei i valget av sine motiver, sledes gikk han ogs sin egen vei som kunstner i strengere forstand. Han forvirredes ikke av andre, men fortsatte rolig og sikker og trossig sin utvikling.
  Det er s meget interessantere og eiendommeligere flge denne utvikling, fordi den gr for seg i oppfatningen av den samme natur og frer til en strre og strre fremstillingsevne av nesten de samme motiver.
  Store sprang finnes der ikke i denne utviklingen - den gikk for seg rolig og jevnt som alt hos Ulfsten, og var rolig og jevn som hans kunst. Han eksperimenterte ikke. Men i sin fullt originale retning og oppfatning ndde han dog alltid til strre kraft og strre enkelthet, og den kunstneriske bevegelse i tiden foregikk ogs i ham. Dens spor er det da lrerikt se, frodi de str der s meget tydeligere her hvor de fremkommer i den forskjellige behandling av lignende emner, hentet fra den samme natur.
  I et stort solskinnsbilde som ble forrt til Kronprinsparet, trdte han for frste gang frem som moderne maler i lys og kraft og streben efter full frapperende farvevirkning. Hitinntil hadde det mer vrt en stor inderlighet i studiet og ekthet i det lokale, som hadde utmerket hans bilder.
  S kom Btskyss, hvor han forlot den innviklede, sammensatte komposisjon - det tablmessige - og valgte et motiv, s enkelt, fint og levende grepet og fremstillet at man str foran det med full illusjon. Og endelig Mortefiskerne, kanskje hans beste bilde, hvor han tok et dristig skritt og avskar bildet mot alle regler, p samme tid som han her hadde vunnet frem til en meget strre klarhet og finhet i farven.
  Ulfsten var en arbeidsom og begeistret kunstner. Sykdommen kunne ikke engang knekke hans arbeidslyst, han malte selv i de siste dager p ddsleiet, inntil penselen bokstavelig falt ut av hans trette hnd.
  Farvel Ulfsten! Vi takker deg idet du gr, gamle kamerat, for det vakre eksempel, den store velgjrende harmoni i din kunst og i ditt liv.


(Ulfsten, En strandvasker, 1884)

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 146-147, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon.

Christian Krohg om Skredsvig i Paris

I 1903 skrev Krohg en ganske artig historie om Skredvigs opphold i Paris, jeg gjengir her deler av den:

  Meteoren Skredsvig kommer alltid plutselig, glder og forsvinner.
  I Norge kommer han til Grand hotell fra Eggedal. Da gr budstikken: Skredsvig er i byen. Midt under festlighetene heter det: Skredsvig er reist til Eggedal.
  Da han frste gang var i Paris, gjemte han seg meget snart i Fontainebleau. Her ble han oppdaget og forstakk seg i Spanien, i Sevilla. Svensken Josephson [Ernst Josephson, 1851-1906, svensk maler og dikter] fant ham der, men han flyktet til Granada.
  Nr man s helt har oppgitt ham, kommer han farende som en meteor.
  Han er for tiden i Paris.
  Men han bor iflge sin natur langt fra kolonien, langt fra Montparnasse, i en forstad som heter Ternes, og som utmerker seg ved de mord som foregr der og som man hver morgen kan lese om til sin kaffe.
  Det gikk i kolonien noen rykter om at Skredsvig malte p et stort bilde.
  Men man visste ikke hvor stort det var, eller hva det forestilte. Nr man spurte, kom han med utflukter. Dette kunne ikke g lenger.
  En koloni m vite hva dens medlemmer foretar seg.
  Jeg fikk i oppdrag skaffe rede p det og bega meg ned til Ternes, til mordkvarteret, men jeg passet p reise ved hylys dag.


(Skredsvig, Seljeflyten, 1889)

  I gaten var der sammenstimlen av mennesker utenfor en port. Sannsynligvis atter noen som var myrdet! N ja! Det kan man lese om i avisen i morgen tidlig . . . Men det var jo utenfor hans port! Mon det var Skredsvig som var myrdet? Ja, jeg hadde advart ham mot dette strk.
  I egenskap av venn og landsmann boret jeg meg inn i trengselen. Der inne holdt en drosje. N! Det var alts dog ikke Skredsvig som var myrdet, for han satt lys levende, om enn meget alvorlig oppe i drosjen. Den myrdede var en kvinne, askegr i ansiktet. Hun l tilbakelenet med brustent blikk i hans armer. I den annen hnd holdt han et kremmerhus. Mon det var Skredsvig som hadde myrdet henne? Den r mengden lo og huiet.
  Da jeg kom nrmere, lo jeg selv, for jeg s at kvinnen var en mannequin, en legemsstor atelierdukke.
  Han fortalte meg at han frte den med seg for kle den p og male den i det fri, hvis hans modell ble syk, som han pleiet.
  Jeg satte meg uten videre opp i drosjen p forsetet.
  - S fr du iallfall holde dette kremmerhuset, sa han og rakte meg det.
  Skredsvig tildekket derp dukkens ansikt med en flik av draperiet, og vi kjrte av sted.
  - Hvor skal vi hen?
  - Ut p en i Seinen. Vr forsiktig med kremmerhuset. Lukk det ikke opp.
  - Hva er det inni. Jeg synes det suser.
  - Det er fluer - levende!
  - Hvor har du ftt dem fra?
  - Jeg har kjpt dem.
  - Hvor handler de med slikt?
  - Jeg har bestilt dem innfanget hos kjkkengutten hvor jeg spiser.
  - Skal de ogs st modell?
  - Nei, de skal spises. Jeg har en nydelig edderkopp der nede p en, som lider nd nu om dagen da det er blitt s koldt, og i dag fant jeg p dette. Den er blitt s slunken p det siste.
  - Spiller den historiske scene du skal male til Treschow, ute p en?
  - Nei. Men der er en stor stall der med en slags svre normanniske hester som de brukte i middelalderen, de skalte percheronner.
  Vi var kommet i land p en, hvor en del bl hester, s store som elefanter gikk og gresset.
  - Hva er det egentlig for et motiv du har?
  - Oppgaven fra Treschow lyder: Riddere utenfor en borg. Borgen har jeg ikke her, den ligger nede i Bretagne. Men der kommer en av ridderne, ser jeg.
  En blek, ynkelig utseende italienermodell nrmet seg.
  I det samme han var like ved oss, stupte han rett ned p jorden og ble liggende p maven.
  - Han er dd, sa jeg.
  - Langt ifra! sa Skredsvig. Han lever alltid opp igjen. Det er bare modellbesvimelse. Han kommer fra Rodin.
  En stund efter begynte han rre p seg, reiste seg opp, smilte og hilste.
  - God dag, signore! Her er jeg!
  - Besvimer De ofte? spurte jeg.
  - Jeg? Besvime? Nei, jeg besvimer aldri! Det feiler meg ingenting.
  - Har De spist i dag? spurte Skredsvig.
  - Spist? Langtifra!
  - Her har De penger. G og spis!
  Han stappet pengene i lommen, men erklrte at han ikke ville spise.
  - Det er bare gjerrighet! S g hen og ta en konjakk i restauranten der borte p min regning. Imens gr vi to hen med fluene. Jeg tror nok de ville synes det var underlig i Eggedal, hvis de visste at jeg gikk her nede og matet franske edderkopper. Men de var mitt eneste selskap her p en - fr du kom.
  Edderkoppen var imidlertid borte. Den hadde oppgitt det hele. Og s lot vi de fluer fly.
  Den fattige ridder var kommet tilbake fra restauranten og s nu noks kjekk ut, isr efter at Skredsvig hadde satt en liten barett fra det 16. rhundre med fjr i p hans bleke panne. I det samme han ved hjelp av en stige skulle krype opp p en av elefantene, vendte han seg om, pekte p baretten og sa: Kan jeg ikke ta den av. Der feiler meg visstnok ingenting, men rent ut sagt, s tror jeg ikke jeg tler den p hodet.
  - Ja tler De ikke den mann, s tror jeg det er best De gr, sa Skredsvig, stakk et pengestykke i hnden p ham, tok baretten og satte den isteden p dukkens hode. Dukken ble derefter lftet opp p hesten. Italieneren fjernet seg, tellende sine penger.
  Mens Skredsvig malte, kom etablissementets eier og kritiserte. Han var meget fornyet med hvor nyaktig flekkene var malt p hestens bakdel og bestilte ti hesteportretter.
  Da det ble mrkt, spiste vi middag i den lille restauranten, ble derp rodd i land med dukken, kostymene og malersakene og kjrte inn til Paris, hvorfra lysene glimtet i det fjerne. 

For frste innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: Kampen for tilvrelsen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 134-137, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon.

Les mer i arkivet September 2018 August 2018 Juli 2018
Tombola

Tombola

57, Oslo

Moriendum est - ergo Bibamus! Essence of The Bible (Isaiah 22:13) and Seneca the Elder. What is truth? asked Pontius Pilatus (John, 18:38), who would not stay for an answer - as pointed out by Francis Bacon some 1500 years later...

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker